Nytt hjem
Takk for at du stikker innom, men bloggen har fått nytt hjem.
Stortinget som voksenopplæring
Mette Hanekamhaug. (Video: TV 2 Nyhetene)
Hvor lite er det lov å vite som lovgiver?
Hanekamhaug kan godt tenke seg en plass i familie- og kulturkomiteen. Men et intervju med Adresseavisen under valgkampen tyder ikke akkurat på den helt store kulturkompetansen.
Her sier Hanekamhaug at hun ikke ser på bøker som kultur og ikke kjenner til den statlige innkjøpsordningen for litteratur, en viktig og omdiskutert del av kulturpolitikken. På spørsmål om hva hun ser som sin største kulturopplevelse det siste året, er svaret: - Jeg kommer ikke på noe.
Hanekamhaug har i etterkant sagt at hun mener seg feilsitert på spørsmålet om hvorvidt bøker er kultur, men særlig imponerende virker intervjuet uansett ikke. Nå sammenlignes hun med Sarah Palin.
Det er muligens urettferdig å henge ut Hanekamhaug blant kunnskapsløse stortingsrepresentanter. Konkurransen er hard.
Når det gjelder økonomi gjorde bladet Kapital det for noen å siden til noe nær en egen journalistisk sjanger å stille medlemmer av Stortingets finanskomité følgende enkle spørsmål:
- Hvis en aksjonær tar ut 100 kroner i utbytte, hvor mye rikere er han blitt?
- Det ser jeg ikke
Selv etter mye guiding fra journalisten var det flere av finanspolitikerne som overhodet ikke forstod at verdien av et selskap faller tilsvarende det utbetalte utbyttet, slik at aksjonærene ikke blir rikere.
Øystein Djupedal (SV) sa det slik:
- Den som mottar utbytte er selvfølgelig rikere. Å påstå noe annet ville være rent tøv!
Tore Nordtun (Ap) kom med en lengre redegjørelse:
- Jeg vil si at han er blitt 100 kroner rikere. Hvis utbyttet tas ut privat, så er det 100 kroner i neven.
- Hva med det som blir igjen, verdien av selskapet?
- Ja, det er opp til aksjeeieren selv.
- Er ikke det blitt 100 kroner mindre verdt?
- Hvis selskapet gir overskudd, og så bestemmer man seg for at halvparten av overskuddet tas ut i utbytte og den andre halvparten blir igjen i selskapet, og utbyttet er en hundring, så er det jo 100 kroner til aksjonærene, og ferdig med det.
- Hva med verdien av selskapet? Blir ikke det 100 kroner mindre verdt?
- Å, du tenker i den retning, ja. Nei, det ser jeg ikke.
- Hva ser du ikke?
- Selskapet drives jo som en vanlig butikk, det.
- Men hvis butikken har mindre penger i kassen?
- Ja, men eieren bestemmer hvor mye penger som skal være i kassen, hvis det er overskudd.
Hvem bestemmer egentlig?
Dette er altså politikere som skulle ta stilling til kompliserte skattespørsmål, for eksempel effekten av skatt på utbytte - som de altså ikke forstår hva er. Og nå får vi kanskje en kulturpolitiker som skal vurdere en innkjøpsordning hun ikke har hørt om.
Politiker er ikke - og skal ikke være - fageksperter. Men det er problematisk hvis en del av dem ikke en gang gidder å komme seg opp på et anstendig legmannsnivå innen sitt fokusområde.
For hvem er det da som styrer? Sannsynligvis byråkrater og interessegrupper.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Valgets vinnere og tapere
Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet er valgets største vinner. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen)
Ap og Høyre vant, Stortinget skled mot høyre, Venstre, miljø og sentrum tapte.
Valgresultatet ser nå ut til å være praktisk talt klart. Det ligger an til at de tre rødgrønne regjeringspartiene får 86 mandater, mot 83 for de fire opposisjonspartiene. Rødt ser ikke ut til å komme inn.
Dermed tyder alt på at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister for den rødgrønne regjeringen.
Det er interessant i seg selv, for det er første gang siden pengene for alvor begynte å strømme inn i oljefondet at den sittende regjeringen er blitt gjenvalgt. Mange hadde begynt å lure på om oljepengene skapte så høye forventninger hos velgerne at enhver regjering var dømt til å skuffe og bli kastet. Slik gikk det altså ikke.
Ap og Høyre frem
Arbeiderpartiet er valgets store vinner. SV har gjort det svakt, mens Senterpartiet trår vannet.
Av de andre partiene må spesielt Høyre si seg fornøyd med en klar fremgang fra forrige valg. Fremskrittspartiet har økt litt fra forrige gang og er fortsatt klart størst på borgerlig side.
For Venstre er valget en katastrofe. Partiet havner under sperregrensen, og Lars Sponheim trekker seg. Fra Frp får han bare kjeft med på veien.
Også KrF mister oppslutning, og Dagfinn Høybråten medgir at han er skuffet.
Sklir mot høyre
Selv om den rødgrønne regjeringen blir sittende, er valgresultatet på ingen måte noe mandat for venstredreining av politikken. Som Nettavisen skriver fikk de borgerlige partiene flest stemmer. Det kan gi ny debatt om valgsystemet.
Paul Chaffey påpeker på sin blogg at det egentlig har vært en høyredreining internt i blokkene: SV har tapt, Ap har vunnet. Venstre har tapt, Høyre vunnet. KrF har tapt og Frp vunnet. Foreløpig ser det ut som tretten mandater netto er endret, alle mot høyre.
Valget er elendig for sentrum. Totalt ligger Sp, KrF og Venstre - som altså dannet regjering fra 1997 til 2000 - an til å få bare 23 av 169 mandater. Det vil nok aktualisere en debatt om hvordan sentrumspartier skal posisjonere seg mellom et moderat venstreparti, Arbeiderpartiet, og et moderat høyreparti, Høyre. Bortsett fra spesialsaker som miljø, kirke og distriktspolitikk er det ikke mye å skille seg ut på.
En relatert utvikling er at de store vinner og de små taper. Arbeiderpartiet og Høyre går klart frem. Også Fremskrittspartiet øker noe. Venstre, SV og KrF taper.
Miljø har heller ikke vært noen vinnersak denne gangen. De to tydeligste miljøpartiene, Venstre og SV, gjorde det dårlig. Kraftsosialistfløyen i Arbeiderpartiet har nok merket seg dette.
Ansvarlig budsjettpolitikk
Den økonomiske politikken vil neppe bli radikalt påvirket. Når det gjelder budsjettet, er valgets vinnere, Arbeiderpartiet og Høyre, de tydeligste forkjemperne for handlingsregelen, så det er å vente at regjeringen vil forsøke å trappe ned de ekstraordinære budsjettiltakene og komme tilbake igjen på normal pengebruk rimelig raskt.
Det interessante blir å se om skattenivået blir hevet når budsjettpolitikken skal strammes til.
Spennende blir det også å se hva som skjer med næringspolitikken. Røkke-saken gjorde nok både næringsminister Sylvia Brustad og hele regjeringen mindre lysten på å drive veldig aktivt statlig eierskap. Staten vil forbli stor eier i norsk næringsliv, men det blir interessant å se hvordan eierskapet blir håndtert.
Hvis utviklingen mot stadig flere uføre og sykemeldte fortsetter, kan regjeringen igjen havne i klinsj med LO, som motsetter seg alle innskjerpelser. Dette gikk dårlig for regjeringen forrige gang.
Ellers:
EU-saken er fortsatt død. Effektivisering av offentlig sektor vil være tabu. Landbruket vil primært leve av statlig støtte. Private aktører innen utdannelse og helse vil bli behandlet som hår i suppen. På disse områdene blir det stø kurs.
Følg meg på TwitterFå NA24s nyhetsbrev som e-post
Valgdagsmålinger på bærtur
Hva er egentlig poenget med valgdagsmålinger?
Gjennom valgkampen har det vært mye debatt om sprikende meningsmålinger.
Mindre diskusjon blir det neppe etter de siste målingene, de såkalte valgdagsmålingene.
For eksempel kom NRK da valglokalene stengte med følgende prognoser for Arbeiderpartiet og SV:
Arbeiderpartiet 31,8 prosent og 56 mandater - et fall på 5.
SV 9,8 prosent og 17 mandater - en fremgang på 2
Basert på dette kunne analytiker Håkon Kavli i Synovate, som har utført målingen, fortelle at SV hadde «fått til en en voldsom mobilisering mot slutten».
Men nå er bildet totalt endret, og NRKs prognose er:
Arbeiderpartiet 35,6 prosent og 64 mandater - en fremgang på 3.
SV 6,3 prosent og 11 mandater - et fall på 4.
Hvis dette omtrent blir resultatet for disse partiene, må man spørre seg om hvem det egentlig er meningsmålerne snakker med når de foretar valgdagsmålinger.
Den jevne mann eller kvinne i gata ville sannsynligvis gjettet resultatet bedre (og billigere) enn denne såkalte målingen.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Tipper Jens blir sittende
Jens Stoltenberg kan komme til å takke borgerlige garantier hvis han beholder jobben. (Foto: Scanpix)
Mange scenarier kan gjøre at Stoltenberg beholder jobben.
Bookmakerselskaper som Betsson, Nordicbet og Unibet holder Jens Stoltenberg som klar statsministerfavoritt.
For eksempel er oddsen for at Stoltenberg blir statsminister hos Betsson 1,37, for Erna Solberg 4,0 og for Siv Jensen 7,0 (et lavt tall tilsier altså høy sannsynlighet).
Det kan virke overraskende siden meningsmålingene vitner om jevnt løp mellom de tre rødgrønne partiene på den ene siden og Frp, Høyre, Venstre og KrF på den andre.
Et poeng er selvsagt at det i realiteten bare er én statsministerkandidat på venstresiden, mens det er minst to på motsatt side (Sponheim har odds 12 hos Betsson). Dermed skal det naturlig være høyere odds for hver av de håpefulle på borgerlig side.
Ikke dumme
Likevel reflekterer også bookmakernes odds en klar tro på at Norge fortsatt får en regjering hjemmehørende på venstresiden, tross jevne meningsmålinger. Det ser man også på oddsene som gjelder partier i regjeringen.
Bookmakere er sjelden dumme. For det første er det jo en åpenbar mulighet for at dagens rødgrønne regjeringspartier får flertall alene eller med Rødt som vippeparti.
I begge tilfeller er det nesten garantert at Stoltenberg blir statsminister, uansett hvilke partier som blir med i regjeringen.
Det andre hovedalternativet er at Frp, Høyre, Venstre og KrF får flertall på Stortinget.
Garantert konflikt
For det første står disse partiene et godt stykke fra hverandre politisk, spesielt Frp på den ene siden og Venstre og KrF på den andre.
Mye kunne man nok bygget bro over (de rødgrønne har også svelget noen røslige kameler for å bli enige), men situasjonen er blitt vanskelig etter at de borgerlige partiene har latt seg lure av journalister og politiske motstandere til å utstede garantier i øst og vest om alt de ikke vil gjøre og alle de ikke vil samarbeide med.
I realiteten er det vanskelig å se for seg hvordan det skal bli en borgerlig regjering uten at minst ett parti må fossro vekk fra en av sine garantier.
Det sitter nok langt inne, og vi kan meget vel ende med borgerlig flertall - og Jens Stoltenberg som statsminister for en regjering dominert av Arbeiderpartiet.
I så fall kan han takke det borgerlige garantihysteriet.
Godt valg!
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Verdens viktigste «nordmann» død
Norman Borlaug (1914-2009). (Foto: The Norman Borlaug Heritage Foundation)
Norman Borlaug kan ha reddet en milliard mennesker fra sultedød.
Det skal ikke så mye til at man i Norge påberoper seg at kjendiser er «norske», enten det nå er Marilyn Monroe eller Paris Hilton.
La oss da heller inkludere Norman Borlaug, som i 1914 ble født på en gård i et nær helnorsk miljø i småbyen Saude i Iowa i USA.
Lørdag døde Borlaug i Dallas i en alder av 95 av komplikasjoner etter kreftsykdom. Etter planen skal to tidligere presidenter, Jimmy Carter og George H. W. Bush, tale under begravelsen.
Dette er virkelig en mann å være stolt av. Borlaug har fått hovedæren for den grønne revolusjonen som gjorde at verdens bønder rundt 1990 produserte omtrent tre ganger så mye korn som i 1960 selv om arealet som ble brukt bare var marginalt større.
Det påstår gjerne at dette bidrog til å reddet et milliard menneskeliv fra sultedød. På 1930-tallet så Borlaug selv sult på nært hold under Depresjonen, og det bidrog til at han dedikerte sitt liv til kampen for en bedre matforsyning.
I 1970 fikk han Nobels fredspris for sitt arbeid.
Norman Borlaug var først og fremst vitenskapsmann, men han var også en tydelig og offentlig agitator, og han hadde lite til overs for det han oppfattet som «poeter og byfolk som elsker å romantisere landbruket». For noen år siden kom han med følgende salve i en tale:
- Ekstremister i miljøbevegelsen i rike land ser ut til å gjøre alt de kan for å sette bom for vitenskaplig fremgang. Små, men høyrøstede, svært effektive og godt finansierte, vitenskaps- og teknologifiendtlige grupper hemmer anvendelsen av ny teknologi, enten den er fremkommet ved hjelp av bioteknologi eller mer konvensjonelle metoder innen landbruksvitenskap. Jeg blir spesielt skremt av dem som forsøker å hindre at småskalabønder i den tredje verden - spesielt i Afrika sør for Sahara - får tilgang til de forbedrede såkornsvariantene, gjødselstypene og sprøytemidlene som har bidratt til at de rike landene kan nyte rikelige og billige matvarer, som så har bidratt til ytterligere økonomisk utvikling. De rike landene har helt klart råd til å betale mer for mat som er produsert med såkalte «organiske» metoder, men det kan ikke den milliarden mennesker som er kronisk underernærte i lavinntektsland med underskudd på mat.
Her er en nekrolog fra Stavanger Aftenblad, med norske kommentarer.
Her er en fra Dallas Morning News og en fra Los Angeles Times.
Og her er den beste, fra New York Times.
Her er Penn and Teller, som utroper Borlaug til The greatest person in history.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Markedsøkonomien vinner
Alphonsene Mukandamaji lager bananvin i Rwanda, et land som de siste årene har gjort det enklere å drive næringsvirksomhet. (Foto: Scanpix)
Mens mange diskuterer strengere reguleringer av økonomien, går trenden motsatt vei.
Denne uken kom Verdensbanken med sin årlige Doing Business-rapport.
Dette er et rapport som måler hvor lett det er å drive næringsvirksomhet i ulike land. Det gjelder faktorer som hvor lett det er å starte (og avvikle) en bedrift, hvor godt investeringer er beskyttet, hvor godt kontrakter blir opprettholdt og hvor åpent landet er for handel med utlandet, blant annet.
I norske medier ble det fokusert på at Norge ligger nær toppen av listen, som tidligere år. Det var et poeng jeg også nevnte i min kommentar torsdag.
Nærsynt
Men her har nærsynte norske journalister (meg selv inkludert) oversett det som egentlig er viktigst i rapporten, nemlig at verden beveger seg stadig raskere mot et friere klima for næringslivet.
Faktisk har reformtakten vært raskere fra 2008 til 2009 enn på noe tidspunkt siden den årlige rapporten ble lansert i 2004.
Og det er spesielt i fattige land at reformiveren øker. De ti landene med størst fremgang i 2009 er Rwanda, Kirgisistan, Makedonia, Hviterussland, De forente arabiske emirater, Moldova, Colombia, Tadsjikistan, Egypt og Liberia
Dette er svært positivt, for paradoksalt nok har de største byråkratiske og politiske hindringene for forretningsvirksomhet forekommet i lutfattige land som absolutt burde ha bedre ting å bruke offentlige ressurser på enn byråkratisk plaging av næringslivet.
Resultatet har vært at mye av næringsvirksomheten har vært drevet svart, og dermed ikke gitt staten skatteinntekter, samtidig som de som faktisk forsøker å drive formelle bedrifter må betale bestikkelser for å få papirmøllen til å snurre.
I Rwanda, årets fremste reformator, trengs det nå to prosedyrer og tre dager å etablere en bedrift. I nabolandet Den demokratiske republikken Kongo kreves det 13 prosedyrer som i snitt tar 149 dager. Hvor ville du investert og skapt arbeidsplasser?
Mer eller mindre reguleringer?
Den økte liberaliseringstakten i år er spesielt interessant siden det siste året har vært preget av økonomisk nedtur og krav om mer regulering.
En mulighet er at dette ikke ennå har rukket å slå inn i reguleringene ute i den virkelige verden, men at liberaliseringstendensen vil snu de kommende årene.
Kanskje. Men like sannsynlig er det at strengere regulering primært er noe man snakker om innen den avanserte delen av finanssektoren i rike land. Hvordan vestlige storbanker bokfører eksotiske derivater har kanskje ikke så mye å gjøre med forenklet tollkontroll mellom to afrikanske land, for eksempel.
I så fall kan den generelle liberaliseringen av verdensøkonomien fortsette også i årene fremover selv om visse sektorer i visse land ganske sikkert vil bli strengere regulert.
For dem av oss som mener verden trenger mer markedsøkonomi, ikke mindre, er dette en gledelig utvikling.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
- This is getting too silly
Silliness: Monty Pyton
Når Erna og Jens debatterer, savner man den myndige obersten fra Monty Python.
Som en del av en statsministerdebatt på TV 2 onsdag diskuterte Jens Stoltenberg og Erna Solberg skatt.
Denne delen av debatten er oppsummert av VG her:
Det dreier seg altså om Høyres løfter om skattelettelser på 15-20 milliarder kroner.
Erna Solberg mener lettelsene vil føre til høyere sysselsetting og dermed økte skatteinntekter for staten. Det fikk Stoltenberg til å reagere:
- Dette er en meningsløs økonomisk teori. Det er en slags voodoo-økonomi. Dersom det er riktig at lavere skatter gir høyere skatteinntekter, så hvorfor stoppe på 20 milliarder i lettelser? Da kan man jo bare kutte enda mer.Solberg kontret på sin side med:
- Stoltenberg leder en regjering som tar livet av bedriftene. Vi ønsker å legge til rette for at det kan skapes flere arbeidsplasser.
Her overforenkles kompliserte spørsmål, samtidig som de politiske forskjellene overdrives og motstandernes posisjon forvrenges til det absurde.
Promiller
La oss først sette debatten i perspektiv. 15-20 milliarder utgjør 6 til 8 promille av BNP i Norge. Skatter og avgifter har i Norge år om annet utgjort litt under 45 prosent av BNP. Skiftende regjeringer har bare endret moderat på dette.
15-20 milliarder fra eller til forandrer ikke hovedbildet: Norge er, som de andre nordiske landene, et høyskatteland, med et skattenivå en del over snittet i OECD.
Lavere eller høyere?
Er det så riktig at lavere skatter gir økte skatteinntekter, slik Solberg hevder? Mitt korte svar er: Neppe i Norge. Jeg har skrevet mer om det her.
Men det betyr ikke automatisk at skattelettelser gir mindre velferd totalt i samfunnet. Det kan neppe være noe mål i seg selv at skatteinntektene skal være høyest mulig.
Stoltenbergs lettvinthet om at hvis litt skattelette er så bra, så hvorfor ikke bare fortsette å kutte, kan like godt snus: Hvis høye skatter er så fint, hvorfor ikke bare heve dem stadig høyere og få en stadig bedre velferdsstat?
Når Stoltenberg viker tilbake for å foreslå det, er det nok fordi han - når han tar på seg sosialøkonomhatten sin - vet at økte skatter også har negative sider, som etter alt å dømme blir verre jo høyere skattenivået er fra før. Med andre ord: Det blir dyrere og dyrere å få inn en ekstra skattekrone.
Bedriftsdødaren Stoltenberg
Hva så med Solbergs påstand om at Stoltenberg leder en regjering som tar livet av bedriftene?
Det er en påstand det er svært vanskelig å finne belegg for. Samme dag som TV-debatten kom meldingen om at Verdensbanken igjen har rangert Norge som et av de beste landene å drive næringsvirksomhet i. Andre målinger har vist lignende resultater.
Det er trist å se flinke politikere som Solberg og Stoltenberg komme med plattheter de helt sikkert ikke tror på selv.
Det er så man savner oberstfiguren som ofte kom inn og avbrøt Monty Python-sketsjer som skled ut, han som med stiv overleppe gjorde det klart at nå var det slutt:
- This is getting too silly!
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Årets presseflause
Dagbladet presterte tirsdag årets flause. Tar noen ansvaret?
Tirsdag morgen kom Dagbladets papirutgave med en forsidesak hvor det ble slått fast at Tjostolv Moland og Joshua French ville få livstidsdom. Det ble vist til «sentrale kilder».
På formiddagen ble de to i stedet dømt til døden.
Les mer hos NA24 Propaganda.
På nettet kom nyhetsredaktør Morten Øverbye med sitt «mea culpa»:
- Dagbladet har basert saken på kilder som gjennom vår dekning har vist seg å ha stor troverdighet. Vi beklager at vi i dagens oppslag bragte informasjon som viser seg å være feil.
Saken er ille for Dagbladet. Dette er, bokstavelig talt, dødsens alvor. Man tar ikke sjanser på tvilsomme kilder når man skriver om to personer som står i fare for å bli drept. Og at kildene var tvilsomme, det vet vi altså nå.
Selv om man ser bort fra den etiske siden, er det utrolig merkelig for en papiravis å kjøre en forside med en spekulasjon når det faktiske resultatet vil være kjent i mesteparten av tiden avisen er i salg.
Og dette er ikke en perifer sak hvor man kan skylde på en glipp. Dette har vært den store nyhetssaken i ukevis. Dagbladet må ha gjort en bevisst vurdering før saken ble publisert.
Dette må åpenbart føre til en intern gjennomgang i Dagbladet. Spørsmålet er hva konsekvensene blir.
Oppdateringer:
UD avviser erstatningskrav
Moland: - Dette er ikke en rettssak, men et diplomatisk anligge
Jan Egeland: - Retten i Kongo tar åpenbart feil
TV2-reporter Fredrik Græsvik: - Alvoret synker inn
Faren til Moland raser mot Støre
Kongo-misjonær tror de kan bli frifunnet i høyesterett
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Michael Moores antikapitalisme
I sin nye film tar Michael Moore et oppgjør med kapitalismen. (Foto: Scanpix)
Filmprovokatøren mener kapitalisme og demokrati er motpoler. Han tar feil.
I helgen presenterte filmmaker Michael Moore sin nye film på filmfestivalen i Venezia. Filmen heter «Capitalism: A Love Story». Mye tyder på at det er årets mest misvisende tittel. I alle fall siterer Reuters følgende fra filmen:
You have to eliminate it and replace it with something that is good for all people and that something is democracy.
Moore setter altså opp en motsetning mellom kapitalisme og demokrati. Stemmer det kartet med terrenget?
Hva er hva?
Et problem er å definere uttrykkene kapitalisme og demokrati. Betyr for eksempel demokrati et ubegrenset flertallsstyre, hvor 51 prosent av folket kan gjøre som de vil med de resterende 49 prosentene, for eksempel ta alle pengene deres? Et slikt system er utvilsomt i strid med enhver definisjon av kapitalisme, hvor det legges stor vekt på eiendomsrett.
Og betyr kapitalisme et økonomiske system helt uten politisk styring? I så fall er det jo ikke rom for noe politisk demokrati.
I praksis brukes demokratibegrepet om systemer som også innebærer en rimelig beskyttelse av rettigheter som organisasjonsfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet, for eksempel. Noen kaller dette et liberalt demokrati.
Likeledes er det varierende grader av politisk styring i alle land, også de man betegner som kapitalistiske. Det er likevel betydelige forskjeller. Typiske kjennetegn på land vi vil kalle kapitalistiske er at priser i hovedsak fastsettes i et marked, ikke politisk, at næringslivet i hovedsak er privateid og at eiendomsretten er godt beskyttet.
Hvis vi ser oss rundt i verden, er det da slik at der vi finner mye kapitalisme, finner vi lite demokrati? Og der vi finner lite kapitalisme, finner vi mye demokrati.
Tallenes tale
Årlig gjøres det to større målinger av økonomisk frihet i ulike land. Disse er et rimelig mål på graden av kapitalisme. Den ene er Index of Economic Freedom. Den andre er Economic Freedom of the World. I begge blir graden av økonomisk frihet (kapitalisme) sammenholdt med graden av politisk frihet eller demokrati. (Se henholdsvis side 5 og side 21 i de to rapportene.)
Begge viser en klart positiv sammenheng. Med andre ord: Jo mer kapitalisme, jo mer demokrati. (Eller jo mer demokrati, jo mer kapitalisme. Vi vet jo ikke hva som er årsak og hva som er virkning.)
Det finnes selvsagt unntak. For eksempel rangerer begge undersøkelsene Hongkong og Singapore som de to frieste økonomiene. Politisk sett er dette ikke særlig demokratiske land etter noen rimelig målestokk. Men dette er altså unntak fra hovedtrenden.
Så kan man åpenbart diskutere hvilke kriterier som skal legges til grunn når man skal kvantifisere både kapitalisme og demokrati. For å måle demokrati har man i Index of Economic Freedom brukt The Economist Intelligence Units demokratiindeks.
Alt tyder på at han tar feil. Det er ingen motsetning mellom demokrati og kapitalisme. Tvert om: Det ene gir god grobunn for det andre.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Kinesere med bildilla
Tesla Roadster - ikke akkurat den typiske elbil. (Foto: Anders Røeggen, Nettavisen)
Kineserne strømmer til bilforhandlerne. Har de ikke hørt om finanskrisen? Eller klimakrisen?
Kina og andre deler av Asia har tatt kjempeskritt fremover i levestandard de siste tiårene. Det er bra. Men det byr også på utfordringer.
Lørdag gjenga NA24 en melding om at kinesiske myndigheter anslår et bilsalg på 12 millioner i år, en økning på 28 prosent fra i fjor. Det betyr i så fall sannsynligvis at Kina for første gang er verdens største bilmarked. I USA ventes salget å bli rundt 10,5 millioner kjøretøy.
I 1999 lå salget på 1,2 millioner. Prognosen for 2009 er altså ti ganger høyere. Det har vært anslått at det i 2050 vil være like mange biler i Kina som det finnes i hele verden i dag.
Drømmen om bil
Dette illustrerer to ting. For det første at en bil er et svært attraktivt gode. For det andre at forsøk på å bremse utslipp av klimagasser og lokal forurensning ikke blir lett.
Når folks grunnleggende behov for mat, klær og husly er dekket, er egen bil den neste drømmen for mange, og det er ikke til å komme fra at en bil gir enorme fordeler.
Kineserne - og innbyggerne i andre land som opplever kraftig vekst - vil ha de samme godene som vi i Vesten tar for gitt.
Faslåste fronter
I diskusjoner om tiltak for å begrense utslippene av klimagasser, peker disse landene gjerne på at Vesten vokste seg rik ved hjelp av billig og forurensende energi. Det er Vesten som har stått for det aller meste av utslippene. Derfor må Vesten ta hovedansvaret for kutt.
På den andre siden vil vestlige land peke på den kraftige utslippsveksten i land som Kina, som nå ansees å ha passert USA som verdens største utslippskilde for CO2 (selv om utslippene pr. innbygger fortsatt er mye lavere). Alt tyder på at denne trenden vil fortsette, som de nye biltallene illustrerer. Derfor blir utslippskutt nyttesløse med mindre land som Kina også bidrar til i det minste å bremse veksten markant.
Det er ikke lett å bli enige, og derfor er det viktig med all ny teknologi som kan gjøre at de som nå står på trappen til den globale middelklassen, og for eksempel titter på sin første bil, får alternativer som er mer miljøvennlige, for bil kommer de til å kjøpe.
Lovende elbiler
Derfor er det spennende å se at elektriske biler kommer i langt mer modne utgaver enn de vi har sett til nå. Bladet The Economist har en grei gjennomgang her.
Den mest eksotiske - som allerede er i produksjon - er nok Tesla Roadster - en helelektrisk sportsbil som gjør 0-100 på 3,7 sekunder. Større praktisk betydning får det nok at det kommer mer ordinære biler, som Chevrolet Volt (Ampera i Europa), som også er utstyrt med en liten bensinmotor som kan generere strøm hvis batteriene blir utbrukt.
Riktignok har man forsøkt med el-biler mange ganger før, men alt tyder på at man nå er kommet opp på et nivå, blant annet når det gjelder batteriteknologi, som gjør at dette kan bli noe annet enn nisjebiler.
El-biler utnytter energien mer effektivt enn bensinbiler, så miljøeffekten bør være bra selv om strømmen produseres relativt skittent, som i Kina med sine kullkraftverk. Enda bedre blir det selvsagt om også kraftproduksjonen blir mer miljøvennlig.
Og dermed kan det bli lettere å kombinere drømmen om bil og miljøhensyn, og det er viktig for bilsuget blir neppe borte.
Så kan potensielle bilkjøpere fortsatt drømme, mens de stemmer i med Janis Joplin:
Oh Lord, won't you buy me a Mercedes Benz?My friends all drive Porsches, I must make amends.
Worked hard all my lifetime, no help from my friends,
So Lord, won't you buy me a Mercedes Benz?
Oppdatering: Frederic Hauges Tesla Roadster mot Tommy Sharifs Porsche.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
De gærne har det godt
Glenn Beck viser at alt henger sammen med alt, og aller mest med Obama. (Fox News)
TV-stjerne gir forfølgelsesvanviddet et ansikt.
Konspirasjonsteoretikere lever stort sett sitt eget liv i bortgjemte kroker av internett. Her kan de være enig om at vi er i ferd med å bli pålurt en hemmelig, ny verdensorden, at jødene stod bak 9/11, at hackere kan ødelegge verden med laservåpen, at myndighetene har funnet og gjemmer UFO-er, og så videre. Noen tror også de er blitt utsatt for attentatforsøk fra norske myndigheter, ved hjelp av lavfrekvent stråling som utløser hjerteinfarkt.
Ytterst sjelden har slike gærninger sitt eget program på en bred TV-kanal. Men det har amerikanske Glenn Beck, som er en helt for mange på ytre høyrefløy i USA og samler et millionpublikum hver ettermiddag på Rupert Murdochs erkekonservative Fox News-kanal.
I dette innslaget finner Beck for eksempel hemmelige kommunistsymboler i kunstverk i praktbygget Rockefeller Center i New York. Og ikke bare det: Stiftelsen Rockefeller Foundation har gitt en pris til Van Jones, som er ny miljørådgiver for Obama-administrasjonen.
Tror du det er en tilfeldighet, heter du i alle fall ikke Glenn Beck. Se selv:
Her er noen andre høydepunkter fra Becks konspirasjonsavsløringer de siste ukene:
Beck tegner på tavle.
Beck tegner mer på tavle.
Beck mangler en bokstav i bokstavlek.
Beck finner den manglende bokstaven.
Beck har (har hatt, i alle fall) en høy stjerne blant konservative amerikanere.
Når man ser ham i fri dressur, forstår man hvorfor det republikanske partiet sliter med å appelere til moderate velgere. Man forstår også hva amerikanere på venstresiden mener når de snakker om «right-wing nuts».
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Hylland Eriksen oppdager Grønland
I vår uttalte professor Thomas Hylland Eriksen følgende til Dagbladet:
- I løpet av femten år har antallet innvandrere blitt doblet nesten uten at noen har lagt merke til det. Dette tyder på at innvandringen til Norge har gått forbausende smertefritt.
Hylland Eriksen baserte formodentlig dette på sosialantropologiske observasjoner i den kjente innvandrerbydelen Ullevål Hageby, hvor han bor.
Professoren som nesten ikke hadde lagt merke til den økte innvandringen, laget også en innvandringsquiz for å diskvalifisere dumminger fra debatten.
Men nå ser det ut til at også Hylland Eriksen har lagt merke til at noe har endret seg, for eksempel via avisoppslag om trakassering av homofile på Grønland.
Nå sier han følgende til Aftenposten:
Han mener hendelsene på Grønland er et uttrykk for at Oslo er i ferd med å bli en storby der man unngår visse strøk etter mørkets frembrudd.
- Det at enkelte sier at Grønland er en muslimsk bydel, er et uttrykk for en type multikulturalitet som jeg aldri har vært svært glad i - den som går ut på at ulike kulturer i et samfunn må få bestemme selv hva de gjør. Vi trenger i stedet et offentlig rom der vi har felles regler som alle er enige i. Og vi trenger sanksjoner som gjør det klart at diskriminering på bakgrunn av hudfarge, seksuell legning eller religion ikke aksepteres. Men i praksis er ikke dette så enkelt å få til. Derfor er det et åpent spørsmål hva som skjer med homofiles rettigheter i «det nye Norge».
Via Hablog.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
En svært lønnsom innvandrer
Farouk al-Kasim. (Foto: Oljedirektoratet)
Hva kan han fortelle oss om dagens innvandringspolittikk?
Financial Times brakte i helgen en fascinerende historie om irakeren Farouk al-Kasim, som kom til Norge i 1968 og umiddelbart fikk en svært sentral rolle i den gryende norske oljealderen.
En ren tilfeldighet gjorde at oljemannen al-Kasim hadde noen ledige timer i Oslo og tok kontakt med det daværende Industridepartementet akkurat da departementet hadde desperat behov for kompetanse til å vurdere det som skjedde i Nordsjøen og utforme en norsk oljepolitikk.
- Kanskje Norges største verdiskaper
- Farouk er kanskje den største verdiskaperen Norge har hatt, sier den tidligere Statoil-toppen Willy Olsen til avisen.
Samtidig var det ikke jobben, men behovet for behandling for al-Kasims syke sønn som gjorde at han overhodet kom til Norge, og etter hvert til jobben som ressursdirektør i Oljedirektoratet.
Historien er så interessant at man må lure på hvorfor den ikke stod i en norsk avis.
Uansett har Nettavisen i ettertid grepet fatt i saken, under tittelen Norges mest lønnsomme innvandrer.
Flere bloggere har også kommentert historien om al-Kasim, blant andre Paul Chaffey, Heidi Nordby Lunde (Vampus) og Espen Andersen.
Gjennomgangstonen er at dette viser at innvandrere kan være svært verdifulle for et land.
Betimelig, men...
Jeg er enig i at dette er en betimelig påminnelse om at innvandring har positive sider. Den norske innvandringsdebatten er skummelt hatsk.
Men samtidig synes jeg ikke man skal legge skjul på at det er store forskjeller på 1968 og 2009.
Al-Kasim var høyt utdannet og sentralt plassert i oljeindustrien. Han var allerede gift med norske Solfrid, og han kom til et land med svært få innvandrere.
Det er nok ikke mange som har noe mot denne typen innvandring, selv om den konkrete grunnen til at al-Kasim kom altså var å benytte seg av norsk helsevesen for sønnen.
En annen innvandring
Dagens innvandring har et helt annet omfang. Innvandrerbefolkningen er nå mer enn ti ganger så stor som da al-Kasim kom, og tilflyttingen har vært spesielt kraftig de senere årene.
Dessuten kommer det mange som ikke har den etterspurte kompetansen som al-Kasim hadde. Mange har nok også en sosial, religiøs og kulturell bakgrunn som gjør tilpasning vanskelig, samtidig som det i dag - i motsetning til i 1968 - er mulig å bo i Norge og ha minimal kontakt med norsk kultur, språk og samfunnsliv.
Samtidig er Norge et mye rikere land og velferdsordningene av et helt annet omfang enn på 1960-tallet. Det øker pågangen av innvandrere.
Det er ikke bare rasister og engstelige heimfødinger som ser problemer med dette.
Også de av oss som har et generelt positivt syn på innvandring, må ta disse utfordringene på alvor. Hva vil det si å være norsk? Hvilke krav om tilpasning kan man stille til innvandrere og til det norske samfunnet? I hvor stor grad skal vi sile innvandrere for å tiltrekke de med mest verdifull kompetanse? Kan dagens velferdsordninger videreføres som før i et stadig mindre ensartet samfunn, eller må det gjøres tilpasninger?
Man skal nok ikke overdrive hvor mye al-Kasims historie kan fortelle oss om disse spørsmålene, uansett hvor interessant den er.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Storebror ser katten
Foto: AFP
Forslag om tvungen registrering av katter er sløsing med samfunnets ressurser.
Tirsdag ble det kjent at regjeringen foreslår å innføre obligatorisk merking og registering av katter.
Hensikten med kravet er å bedre velferden for katter ved å forebygge at de blir eierløse.
Det er allerede mange som selv velger å merke og registrere katten sin, og det er utvilsomt positive sider ved å få dette gjort med alle katter. Men er et katteregister virkelig det beste vi kan bruke samfunnets ressurser på?
La oss se på noen tall. I departementets høringsnotat anslås det at merkingen vil koste 600 kroner i året. Det finnes rundt 600.000 katter i Norge, og antallet nye katter som skal merkes, blir rundt 50.000 i året. Det gir en årlig kostnad på 30 millioner kroner.
Så kommer kontroll og oppfølging. Det er vel all grunn til å tro at de som i dag behandler kattene sine dårligst, ikke akkurat vil være de ivrigste til å registrere dem. Det foreslås et overtredelsesgebyr på 1500 kroner.
Alternativer
Hva annet kunne vi gjort med disse pengene?
For noen år siden anslo Unicef og Verdens helseorganisasjon WHO i en studie at dersom man brukte ti milliarder dollar på vaksiner til småbarn og mødre i fattige land, vil man berge ti millioner menneskeliv de kommende ti årene.
Prisen for å redde et menneskeliv med vaksiner (som selvsagt er mye høyere enn prisen på en vaksine, blant annet siden ikke alle vaksinerte ville dødd uten vaksine) er altså 1000 dollar, eller 6000 kroner.
Effekten av kattemerkingen er vanskelig å anslå. I høringsnotatet opplyses det at Dyrebeskyttelsen i 2008 tok hånd om mer enn 3000 hjemløse katter, altså rundt 0,5 prosent av anslått kattebestand, men at det reelle antallet hjemløse katter er høyere.
La oss bare stikke fingeren i været og tippe at hver tiende katt i løpet av livet (her ser jeg bort fra at katter har ni liv) får nytte av katteregisteret. I så fall blir prisen 6000 kroner pr. katt som oppspores.
Å finne en katt koster i så fall like mye som å berge et menneskeliv.
Manglende prioritering
Katteregisteret viser en stat som eser ut og mangler evne til å prioritere de viktige oppgavene. Det demonstrerer hvor lett det er for myndighetene i et rikt land som Norge å finne på stadig nye formål å bruke samfunnets ressurser på, uten en kritisk vurdering av alternativ bruk av midlene.
Hvis et katteregister er en god idé, hvorfor da ikke også et kaninregister? Eller registre for undulater og marsvin?
Også slike registre ville nok ført til at et og annet bortkommet kjæledyr kom hjem. Men hver krone som brukes på én ting - for eksempel et katteregister - er en krone som ikke brukes på noe annet - for eksempel å redde barn fra en helt unødvendig død.
Oppdatering:
Dyrebeskyttelsen: Går ikke langt nok
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Sexforbrytere på nettet
Det var ingen hemmelighet at Phillip Garrido var voldtektsdømt.
Navnene til 670.000 sexforbrytere er offentlige i USA. Noe for Norge?
USA-har fått sin «Fritzl-sak». 18 år etter at den da 11-årige Jaycee Lee Dugard ble kidnappet, er Phillip Garrido siktet for forbrytelsen. I mellomtiden har Dugard fått to barn med Garrido mens hun og barna har bodd under kummerlige forhold på eiendommen hans. Stadig flere detaljer kommer nå frem om om livet de levde og forholdet mellom de involverte.
Først og fremst vekker slike saker sterke følelser. Vi leser med avsky og vantro. Hvordan er det mulig å gjøre slikt? Hvilke psykologiske mekanismer slår inn hos ofrene? Og hvordan er det mulig at det ikke blir avslørt?
I forbindelse med det siste spørsmålet, fokuserer Dagbladet i en artikkel på et interessant fenomen i USA, nemlig de åpne registrene hvor hvem som helst kan finne ut om det bor en dømt seksualforbryter i nærmiljøet.
Med noen enkle klikk får man et oversiktskart over sitt nabolag, hvor adressen til registrerte sexforbrytere er plottet inn. Så kan man gå inn på hver enkelt og finne bilde, personlige opplysninger samt hva slags forbrytelse vedkommende er dømt for.
Phillip Garrido hadde sonet en dom for voldtekt og var registrert. Her ser du profilen hans. Garridos navn var altså åpent tilgjengelig, men det var ikke dette som til slutt avslørte ham. Det skjedde etter en intern registersjekk i politiet i forbindelse med at han og de to barna oppsøkte Berkeley-universitetet for å holde en religiøs appell.
Mange er registrert
Disse registrene er blitt stadig mer omfattende i USA, selv om detaljene har variert en del fra delstat til delstat. Rundt 670.000 amerikanere ligger inne i registrene. Bare i Contra Costa County i California, hvor Garrido bor, er det 1.700 registrerte sexforbrytere.
Det pågår nå arbeid med en landsdekkende minstestandard for hvem som må registreres og offentliggjøres.
Enkelte delstater er spesielt strenge, og tidsskriftet The Economist er kritisk i en større artikkel samt en lederkommentar (begge skrevet før den siste saken ble kjent).
For det første peker tidsskriftet på at mange delstater inkluderer også mindre alvorlige forhold, samtidig som en del av dem har livsvarige registrering.
Et eksempel som nevnes er Wendy Whitaker fra delstaten Georgia. I 1996, da hun var 17, hadde hun oralsex med en gutt. Siden han var tre uker under 16, var dette den gang ulovlig. I dag, 13 år senere, står Whitaker fortsatt i registeret, selv om handlingen etter dagens lovverk ikke ville vært ulovlig. Dette har skapt mange problemer for henne.
Andre er registrert for å ha urinert på offentlig sted, kjøpt sex av prostituerte eller for blotting, som kan bety at man viste rompa til noen.
Ett problem er altså at registrene ikke skiller tydelig nok mellom alvorlige og mindre alvorlige saker, slik at man mister fokus på lovbrytere som kan forventes å være virkelig farlige.
Bivirkninger
Men selv om man konsentrerer slike registre om alvorlige forbrytelser, ser man betenkelige bieffekter. Siden det - naturlig nok - er en betydelig belastning å stå i slike offentlige oversikter (enkelte er blitt drept, mange plaget), er det ikke uvanlig at registrerte sexforbrytere sklir ut av syne, enten fordi de blir hjemløse eller fordi de bevisst stikker av. En slik rotløs tilværelse, gjerne uten både jobb, bolig og familie, bidrar etter alt å dømme til at faren for nye forbrytelser øker.
Også i Norge kan dette bli en aktuell sak. Frps justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen foreslo i sommer å innføre varsling av naboer av dømte pedofile.
Det er åpenbart legitime grunner til at foreldre ønsker å vite om pedofile i nærmiljøet, men erfaringene fra USA tyder på at man skal tenke seg nøye om hvis man skal åpne slike registre for allmennheten.
Dette kan fort sette i gang et kappløp hvor alle moderate forslag blir stemplet som lefling med voldtektsmenn og pedofile, og hvor målet - å hindre forbrytelser - mistes av syne.
Oppdatering:
Tidligere offer står frem.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Gir dårlig økonomi bedre helse?
Muligens på kort, men ikke på lang, sikt.
Førsteamanuensis Mari Rege ved Universitetet i Stavanger hadde fredag en interessant kronikk i Aftenposten under tittelen Krisetid gir bedre helse.
Hun skriver blant annet:
I kronikken peker hun på forskning som underbygger at befolkningens helse, totalt sett, blir bedre i perioder med økonomiske nedgang og økende arbeidsledighet. Dødeligheten går ned, i tillegg til at folk rapporterer om færre akutte helseproblemer. Dette skjer selv om de som faktisk mister jobben jevnt over får dårligere helse.
Mange mulige forklaringer
En rekke mulige forklaringer nevnes, for eksempel mer stress og overtid i oppgangstider, mer bruk av tobakk, alkohol og narkotika. Undersøkelser tyder på at folk spiser sunnere og trener mer i nedgangstider. Trafikkulykker og eksponering overfor miljøgifter på arbeidsplassen kan øke i oppgangstider. Det er lettere å rekruttere folk til helsevesenet i dårlige tider.
En del funn kan virke merkelige. For eksempel viser en studie at det det først og fremst er barn og gamle som ikke er i arbeidsdyktig alder, som får lavere dødelighet i nedgangstider. Det rimer dårlig med mindre stress som forklaring, men kan selvsagt skyldes andre forhold.
Men på lang sikt....
Uansett er dette tankevekkende. Men jeg savner et forbehold, og det dreier seg om tidshorisonten. Det som stemmer på kort sikt stemmer ikke nødvendigvis på lang sikt.
Nå skriver Rege om konjunktursvingninger, men for en leser er det lett å komme på den tanke at det også på lengre sikt er gunstig for helsen med lavere økonomisk aktivitet.
Men all erfaring viser at det er motsatt: På lengre sikt gir økonomisk vekst bedre helse.
Jeg har tidligere skrevet om én av de konkrete forklaringene som nevnes, nemlig færre trafikkdøde i nedgangstider.
Statistikken over trafikkdøde i Norge de siste fire tiårene (figur 4.1) gir i beste fall støtte til denne hypotesen hvis man ser på svært korte perioder. Den langsiktige trenden viser at kraftig økonomisk vekst i Norge har gått hånd i hånd med stadig færre døde i trafikken - selv om vi kjører stadig mer.
Generelt har levealderen i verden økt og økt, ikke bare i allerede rike, vestlige land, men også for eksempel i asiatiske land med kraftig økonomisk vekst. Den gjennomsnittlige verdensborgeren kan nå vente å bli rundt 67 år, mot 30-40 år for hundre år siden.
De negative helseeffektene av økonomisk vekst blir altså fullstendig overskygget av de positive - på lengre sikt.
Jeg synes dette er viktig å ta med, for ideen om at svakere økonomi gir bedre helse kan gripes begjærlig av folk som mener alt var bedre før.
Men en positiv helseeffekt av å satse på lavere økonomisk aktivitet vil etter alt å dømme bare være kortvarige, før effekten snur og blir negativ.
Det meste var faktisk verre før, også helsen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Klovner i Kongo
Det er lett å tenke seg hvordan dette bildet virker i Kongo. (Foto: Scanpix)
Saken mot de to surrehuene i Kongo kan bli en knallhard nøtt for Norge.
Selv om man, som enkelte eksperter påpeker, skal ta høyde for at norske journalister ikke forstår alle nyansene i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French, er én ting ganske klart:
Rettssaken er en farse.
En pressefotograf fra Drammens Tidende som blir fremstilt som militær leder for de to. Ideen om at kong Harald bør komme på banen siden de to har vært i Garden. Enorme erstatningskrav, også fra de andre som var med i bilen og som har utpekt Moland og French. Og til sist det angivelige kravet om at Norge skal betale 3.000 milliarder kroner i erstatning til Kongo.
Men komikken i retten bør ikke overskygge at selve saken er både tragisk og alvorlig. Og den reiser igjen spørsmålet om hvor dum det skal være lov å være - og samtidig stole på full ryggdekning fra norske myndigheter.
Og om aktoratet fremstår som klovner, er ikke inntrykket av de to nordmennene så mye bedre.
Idioter på tur
Ikke vet jeg hva de to drev med i Afrika generelt og i Kongo på dette spesielle tidspunktet, men å reise på guttetur i Kongo, med våpen samt ID-kort fra Forsvaret og et privat sikkerhetsselskap, er så dumt at det blir vanskelig å tro på.
Og så tar man bilde mens man smilende tørker sjåførens blod av bilen og lar det ligge på en mobiltelefon som angivelig også inneholder bilder av lettkledde, lokale kvinner. Er det mulig?
Alle som har den minste kjennskap til Kongos blodige historie - ikke minst under den brutale perioden da landet var den belgiske Kong Leopold IIs private eiendom - forstår at de to lekte med ild på gutteturen sin. De har neppe mye sympati i Kongo - eller i andre afrikanske land.
Kan bli prinsippsak
Det gjør saken ekstra vanskelig for norske myndigheter. Bruker man åpenlyst press på vegne av de to, kan det låse frontene og styrke afrikansk motvilje mot å gi slipp på to hvite menn - som utvilsomt blir oppfattet som leiesoldater, uansett hva de selv måtte betegne seg som.
Men blir de to dømt til døden eller til lange fengselsstraffer, er det nær umulig for norske myndigheter å sitte rolig og se på - selv om man så langt - og selvsagt helt korrekt - påpeker at man ikke er part i saken.
Skal man for eksempel fortsette å gi Kongo et tresifret millionbeløp i årlig bistand?
Denne saken kan bli en brennhet potet for den som er norsk utenriksminister etter valget.
Oppdateringer:
Aktor ber om dødsstraff for begge.
Regjeringskilder: Ikke Kongo som krever 3038 mrd.
Forsker: - I tilfelle noen er så dumme at de betaler.
French: - Forventer dødsstraff.
Moland: Verdenssamfunnet vil reagere på henrettelse
Stoltenberg: Uaktuelt krav fra Kongo
Pressemelding fra Utenriksdepartementet: Fengslede nordmenn i Kongo og UDs rolle
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Byggerot fortjener søkelys
Helga Pedersen illustrerer problemet med kompliserte regler. (Foto: Scanpix)
Det er på sin plass at Helga Pedersens byggerot blir en mediesak.
Så skjer det igjen. En sentral politiker roter seg vekk i byggeregler, bare et drøyt år etter at en annen byggesak avsluttet Åslaug Hagas statsrådkarriere.
Denne gangen er det altså fiskeri- og kystminister Helga Pedersen.
Ifølge Dagbladet dreier deg seg om følgende:
- Ombygging startet før formell og skriftlig godkjennelse.
- Ikke innsendt ferdigattest.
- Og så en ny sak: Har lånt ut naust til overnatting selv om dette angivelig ikke er godkjent for slik bruk.
Er dette alvorlige forhold? Nei. Er det en bevisst omgåelse av systemet? Sannsynligvis ikke. Er det mange som gjør lignende feil? Ja.
Er det så en ikke-sak som mediene burde ligge unna? Jeg mener nei.
Gode grunner
Det er gode grunner til at slike saker bør slås opp i mediene.
Toppolitikere er ikke hvem som helst. De er valgt til svært viktige tillitsverv. Vi skal kreve mer av dem enn av en tilfeldig person.
Det gjelder i særdeleshet etterlevelse av de lover og regler som politikerne selv utformer.
Det er mulig det er riktig, slik det hevdes, at en tredel av nordmenn bor ulovlig i boliger som ikke er ferdigmeldt. Men hvis dette skjer uten at noen ser ut til å bekymre seg over det, er ikke da hele regelverket nærmest meningsløst?
Komplisert samfunn
Slike saker bør bidra til debatt om hvorvidt samfunnet har for mange lover og reguleringer. Når ressurssterke toppolitikere, som vet utmerket godt at de har et nådeløst søkelys på seg, likevel ikke klarer å unngå problemer med byggeregler, pensjoner, skatt og så videre - er det lett å forstå at mange ordinære personer kan rote seg vekk.
Reguleringer er normalt basert på gode intensjoner og fører som regel til positive effekter - men har også en kostnadsside, nemlig et stadig mer komplisert samfunn.
- Mange handler i strid med loven, og verken utbyggere eller byråkrater vet nøyaktig hvilke regler som gjelder, sier professor Kåre Lilleholt.
Dette har politikerne godt av å bli konfrontert med - gjerne på en måte som er ubehagelig for dem selv.
Bedre med for mye pirk
Man kan alltid diskutere om hvilke regelbrudd som er for bagatellmessige til å bry seg om.
Det finnes ingen fasit, og det er nok av land i verden hvor Helga Pedersens byggerot ville blitt forbigått i stillhet. Men i Norge og andre nordiske land forventer vi ikke og godtar ikke at toppolitikere bryter reglene vi andre skal etterleve.
Denne ryggmargsrefleksen - kall det gjerne moralisme - er noe av det beste med de nordiske landene.
I valget mellom et samfunn hvor mediene pirker for mye i makthavernes forhold og et hvor det pirkes for lite - velger jeg meg helt klart det første.
Oppdateringer:
Pedersen: - Pinlig, men jeg skal nok overleve det
Jurist: - Et folkelig lovbrudd
Pedersen: - Burde visst bedre.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Sjekker ikke journalister fakta?
Faktasjekkere eller mikrofonstativer? (Foto: Scanpix)
Faktasjekk.no er en bra tjeneste. Men hva driver resten av journalistene med?
- Er det riktig når Erna Solberg sier at 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive ordentlig? Vurdering: Delvis riktig
- Har Siv Jensen rett i at Norge i 2008 tok mot fire ganger så mange asylsøkere som Danmark og Finland til sammen? Vurdering: Feil
- Kan Anniken Huitfeldt dokumentere at land med mange privatskoler har lavere kunnskapsnivå enn Norge? Vurdering: Feil
- Er det riktig, som Frp hevder, at regjeringen har brutt et løfte om å redusere egenandelene i helsevesenet? Vurdering: Sant
Så langt jeg kan se, gjøres det ærlige forsøk på å oppspore kilder og sjekke påstandene, og Bergens Tidende skal ha honnør for denne tjenesten. Det er viktig at det offentlige ordskiftet ikke blir dominert av halvsannheter og det som verre er.
Men Faktasjekk-tjenesten reiser et åpenbart spørsmål:
Hva er det de andre politiske journalistene i Norge driver med?
Er det ikke litt rart at bare et par journalister i én avis skal drive med faktasjekk? Er ikke det en av hovedfunksjonene til alle journalister?
Dette er nok et ømt punkt for mange redaksjoner. Realiteten er at enorme informasjonsmengder sklir inn i spaltene praktisk talt uten kritisk vurdering.
I de fleste tilfellene er dette lite problematisk.
Men noen ganger virker det som journalister bevisst unngår å stille kritiske spørsmål eller gjøre egen faktasjekk.
Hvis en politiker foreslår en eksklusiv sak med et spisset og kontroversielt budskap, er det fristende å fungere som mikrofonstativ. Det er jo uansett kilden som må stå inne for budskapet. Så kan man følge opp med motstandernes like spissede utsagn i en ny sak.
På den måten får man to gode tabloidsaker. Alternativet - å pirke i og sjekke det opprinnelige budskapet - kan ende med at hele saken faller fra hverandre, eller i det minste blir uklar og full av forbehold.
Dessuten blir redaksjonen kanskje ikke førstevalget neste gang en sak skal plasseres.
Det er bra at Bergens Tidende setter fokus på faktasjekk, men litt flaut for journalister at dette må være en egen tjeneste.
Her kan du følge faktasjekk.no på Twitter.
Oppdateringer:
- NRK påpeker at man også der har en seksjon for faktasjekk under valgkampen.
- Bloggeren Iskwew bestrider Kristin Clemets tall om sykemelding av gravide, og kommer med et godt eksempel på det jeg mener.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Stadig mer til uføre
Hos NAV er det stadig mer å gjøre.
Uføre får stadig mer. Stadig flere blir uføre. Tilfeldig? Neppe.
VG melder tirsdag at det har vært kraftig vekst i utgiftene pr. ufør i Norge:
I 2000 brukte vi 109376 kroner pr. ufør. I dag bruker vi 175405 kroner i snitt på de uføre.
Det tilsvarer en årlig vekst på litt over 6 prosent. I samme periode har den årlige prisveksten vært drøyt 2 prosent og lønnsveksten rundt 5 prosent. Trenden har grovt sett vært den samme under både denne og den forrige regjeringen.
Laila Gustavsen, statssekretær (Ap) ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet, mener utgiftsveksten er naturlig.
- Vi lever i et velferdssamfunn der det ikke er urimelig at de uføretrygdede får ta del i den samme levestandardutviklingen som resten av samfunnet.
Samtidig har antallet uføretrygdede økt jevnt og trutt, også i en periode med rekordartet etterspørsel etter arbeidskraft. Nye tall tirsdag viser at 341.400 mottok uføreytelser ved utgangen av andre kvartal. Det utgjør 11 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år.
Likevel er denne sammenhengen tabu å snakke om i store deler av det politiske miljøet. Da en SSB-forsker tidligere i år forsøkte å tallfeste sammenhengen mellom nivået på ytelser og antallet stønadsmottagere, ble han æreskjelt fra ytre venstre.
Dette skal det ikke forskes på og ikke snakkes om.
Men før eller siden vil det tvinge seg frem en debatt som tar utgangspunkt i at folk faktisk reagerer på insentiver, også når det gjelder trygdeytelser.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Privatisert helse
Foto: EPA
Er privat helseforsikring et problem eller et symptom?
Den venstreradikale tenketanken Manifest senter for samfunnsanalyse har utarbeidet rapporten Klassedelt helsevesen?
Det fokuseres på at nær 200.000 nordmenn nå har privat helseforsikring, som regel via arbeidsgiver. Manifest mener dette blant annet skyldes markedsføring fra forsikringsbransjen og et skattefritak som den forrige regjeringen innførte (og den nåværende fjernet).
Rapporten har fått stor oppmerksomhet i mediene, for eksempel her, her og her.
Manifest har også fått utført en meningsmåling, som ifølge tenketanken viser «sterk motstand mot et klassedelt helsevesen». Her er folk blitt presentert for to alternativer:
«Er du mest enig i påstand A eller B?
A: Det bør være lik ventetid for behandling i helsevesenet, uavhengig av om man er leder, vanlig ansatt eller uten arbeid?
B: Bedrifter bør gi utvalgte ansatte privat helseforsikring, slik at disse får behandling raskere.»
Et stort flertall svarer A. Som man roper i skogen får man svar.
Jeg synes det ville vært realt om man var mer konkret, for eksempel ved å stille spørsmålet: Bør det være forbudt å kjøpe privat helseforsikring?
Jeg er ikke sikker på at folkemeningen ville vært like klar da.
Hva er alternativet?
Man kan gjerne, som Manifest og de rødgrønne partiene, mene at det er feil å gi skattefradrag for utgifter til helseforsikring. Jeg kan langt på vei være enig i det.
Og slik er det da også i dag. Likevel er det stadig flere som tegner privat helseforsikring (selv om veksten sikkert er lavere enn den ville vært om det fortsatt var skattefritak).
Det tyder på at mange (i motsetning til helseminister Bjarne Håkon Hanssen) mener det har noe for seg å betale noen tusenlapper i året for slike forsikringer.
Jeg er helt enig i at man bør ha et godt og offentlig finansiert helsevesen som gir like rettigheter til alle uavhengig av lommebok. Det pågår i realiteten ingen politisk debatt om dette i Norge.
Men et system hvor behandlingen i hovedsak betales av staten, vil i praksis føre til at etterspørselen etter helsetjenester konstant er større enn tilbudet. Siden prismekanismen er skrudd av, må etterspørselen reguleres med køer.
Samtidig er velstandsutviklingen i Norge slik at stadig flere vil ha evne og vilje til å betale ekstra, for eksempel for å få behandling raskere.
Hvordan skal man forholde seg til det? Skal det forbys? Og hvis det blir forbudt i Norge, skal man også hindre at nordmenn tegner slike forsikringer i utlandet?
Og det er vel ingen prinsipielle forskjell på det å kjøpe privat helseforsikring og det å kjøpe private helsetjenester uten forsikring. Skal slikt også forbys?
Feil fokus
Jeg synes debatten om private helseforsikringer fjerner fokus fra det som virkelig er utfordringen i det offentlige helsevesenet: Hvorfor øker køene selv om det bevilges stadig mer penger? Prioriterer man riktig? Er det mulig å bremse dagens kraftige utgiftsvekst og unngå de årlige budsjettsprekkene - og samtidig gi et tilbud som blir vurdert som akseptabelt?
Jo dårligere tiltro til det offentlige systemet og jo mer uklarhet om hva man kan forvente - jo bedre grunnlag blir det for private ordninger.
Å kritisere forsikringsbransjen fordi offentlige helsekøer skaper et privatmarked, er som å kritisere termometeret fordi det viser at du har feber.
Les også: Gunnar Stavrum: Helsekøene øker - hvem har skylden?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
SV-Kristins fattig-bumerang
Kristin Halvorsen har slitt med fattigdomsspørsmålet de siste dagene. (Foto: Scanpix)
Får sin egen moralisme i retur og tuller med tall.
Kristin Halvorsen har den siste uken slitt tungt etter å ha blitt konfrontert med sitt eget sitat i valgkampen for fire år siden:
- Dette er ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje. Det er en skam, Bondevik, og nå har du hatt sjansen til å gjøre noe med det, og det gjør ikke veldig stort inntrykk på meg at du angrer på førstesida i Aftenposten på at du ikke har klart å gjøre det.Men fattigdomsproblemet er slett ikke blitt borte under den rødgrønne regjeringen. Angivelig er det blitt verre (selv om jeg personlig er skeptisk til millimetermåling av slikt).
Skal vi da konkludere med at også den rødgrønne regjeringen mangler vilje til å bekjempe fattigdom? At Kristin Halvorsen faktisk liker at folk er fattige? Er det i så fall også en skam?
Hvordan måle?
Ett problem er å konkretisere fattigdom. En fattig person i dagens Norge er rik hvis man sammenligner med store deler av verden eller med Norge for femti år siden. Et slikt absolutt fattigdomsmål er viktig, men sier ikke alt.
Ofte måles fattigdom heller relativt til det samfunnet man faktisk lever i. Dette poenget har da også Halvorsen tatt tak i for å forklare at fattigdommen ikke er blitt borte:
- Det er umulig å avskaffe fattigdommen, for den måles i forhold til gjennomsnittet.
Roter det til
Det som ikke var vanskelig for fire år siden er nå altså umulig, ifølge Halvorsen.
Men her tuller SV-lederen.
Det er fullt mulig å avskaffe relativ fattigdom. Det aksepterte målet på fattigdom er en prosent av medianinntekten, altså av den midterste inntekten i samfunnet. EU bruker 60 prosent som standard, OECD bruker 50 prosent.
Hvis alle fattige løftes over denne grensen, er problemet løst: Ingen er lenger fattige.
La oss ta et enkelt eksempel. I et samfunn er det ti personer. Tre av disse tjener 2 kroner i året, fire tjener 5 kroner i året, og tre tjener 10 kroner. Hvis man innfører en skatt på 2 kroner for alle som tjener over 5 kroner og gir disse pengene til dem som tjener under 5 kroner, vil de som tjener minst ha 4 kroner i året , altså 80 prosent av medianen. De er ikke lenger fattige.
Ikke så lett likevel?
Så hvorfor har ikke den rødgrønne regjeringen fjernet fattigdommen? Og hvorfor roter Kristin Halvorsen seg bort med statistiske misforståelser?
Grunnen er nok at fattigdomsbekjempelse slett ikke er det enkle, moralske spørsmålet Halvorsen fremførte som opposisjonspolitiker.
Hvis man bekjemper fattigdom med markant økte overføringer, oppstår det uheldige bivirkninger.
Den viktigste er nok at man fort ender opp med et system som gjør at mange vil tape penger på å jobbe. Allerede med dagens støtteordninger ser antallet stønadsmottagere ut til å øke ubønnhørlig, uansett om det er gode eller dårlige tider på arbeidsmarkedet.
Det er slett ikke sikkert at det på sikt er til beste for dem som i dag har lave inntekter å gjøre det ulønnsomt å jobbe.
Slike avveiinger er det man må gjøre når man sitter i regjeringskontorene. Da er det ikke lenger nok å vifte med moralsk pekefinger.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Hvite diskrimineres
Fulton Fish Market. (Foto: John Davisson)
Omvendt rasisme på fiskemarkedet. Er du hviting, betaler du mer for hvitting.
Rasediskriminering har ofte rammet folk som ikke er hvite, men her er en ørliten, og litt kuriøs, diskriminering av hvite.
Kathryn Graddy og George Hall fra Brandeis University i USA har ifølge Wall Street Journal studert handelen på Fulton Fish Market i New York. De har funnet ut av hvite kunder betaler mer enn asiatiske kunder for hvitting (for den som måtte være i tvil: en fisk, av tilhengere kalt havets kylling).
Fiskeselgerne ser på kjøperen og forsøker å vurdere hvor prissensitiv vedkommende er. I snitt regner de med at asiatiske kunder pruter mer, og disse får derfor lavere priser.
Prisdiskriminering
Dette er, i alle fall tilsynelatende, et eksempel på prisdiskriminering, et fascinerende tema som man ser svært mange eksempler på når man først er oppmerksom på det.
Hva er riktig pris? For selgeren er riktig pris den høyeste prisen kjøperen er villig til å betale. Ved å ta høyere pris fra folk med høy betalingsvillighet og lavere pris fra folk med lavere betalingsvillighet, kan selgeren oppnå størst mulig overskudd.
Problemet er at dette er vanskelig å finne ut for selgeren. Man kan spørre, men mange kjøpere (de fleste?) vil bløffe og oppgi en lavere makspris enn den egentlige grensen.
I praksis har derfor mange varer og tjenester faste priser. Men samtidig ser vi at mange selgere forsøker å gjennomføre en viss grad av prisdiskriminering. Ofte går dette ut på å skille kunder med mye penger og lite tid fra kunder med lite penger og mye tid.
En kvalitet, to priser
Den som bruker tid på å gå på salg, kan handle identiske klær billigere. Rabattkuponger appellerer også til folk som er prisfølsomme.
I andre tilfeller gjør bedre tilgjengelighet at prisen blir svært mye høyere, for eksempel flaskevann på bensinstasjoner. Noen ganger er varene litt forskjellig, men knapt i en slik grad at det forsvarer prisforskjellen. Supermarkeder plasserer ofte dyre varer i øyenhøyde og vesentlig billigere varer høyt oppe og lavt nede i hyllene. Folk med lite tid og mye penger plukker varene som er foran nesen. Folk med mye tid og lite penger gjør bøy og tøy for å hente varer.
De billige varene har ofte påfallende stygg emballasje, igjen etter alt å dømme for å skille mellom kundenes betalingsvillighet.
Og formodentlig prutende asiater får altså kjøpt billigere hvitting. Prisdiskriminering kommer i mange former.
Innvandrere på trygd
Kan velferdsstaten overleve masseinnvandring?
Aftenposten omtalte nylig det såkalte Brochmann-utvalget, som ble nedsatt av regjeringen i mai for å vurdere «hvordan den norske velferdsmodellen fungerer i en tid med økt inn- og utvandring».
Her er mandatet til utvalget, som ledes av sosiologiprofessor Grete Brochmann og som skal legge frem sin utredning i mai 2011.
I Aftenpostens artikkel pekes det på at yrkesdeltagelsen blant ikke-vestlige innvandrere er svært lav. Det vises også til forskning som tyder på at dette skyldes en kombinasjon av dårlige jobbmuligheter og gode velferdsordninger.
- Underlige utslag
En av deltagerne i utvalget er samfunnsøkonomen Knut Røed, som har forsket på trygd og arbeid blant innvandrere. Han sier følgende til Aftenposten:
- For en velferdsstat som Norge er det problematisk å hente inn arbeidsinnvandrere til lavtlønnede og utstabile jobber. Det kan dekke et arbeidskraftbehov på kort sikt, men på lang sikt kan det resultere i at vi rekrutterer velferdsmigranter fremfor arbeidsmigranter.
- Studien vår peker på noen litt underlige utslag av systemet. Noen innvandrere kommer faktisk bedre økonomisk ut med uføretrygd enn de noen gang gjorde mens de var i arbeid. Det er vanskelig å forsvare moralsk sett.
Aftenpostens artikkel utløste en ganske forutsigbar reaksjon i VG: Rødgrønne advarer mot regjeringens kutt-utvalg
Velferdsmigranter
I Aftenposten lanseres et nytt ord: velferdsmigranter. Det kan komme til å bli sentralt i en stadig mer brennbar debatt i årene fremover.
Norge er i ferd med å bli et mini-USA når det gjelder innvandring. Som denne grafen fra Statistisk sentralbyrå viser, er innvandrerbefolkningen i Norge grovt sett tidoblet siden 1970, og det er ingen tegn til at utviklingen bremser opp.
I 1970 utgjorde denne gruppen rundt 50.000 personer. De aller fleste kom fra Vest-Europa, og en stor del av disse var fra Norden.
I dag dominerer innvandrere fra andre verdensdeler, men også østeuropeere har det kommet mange av de siste årene.
Men om Norge minner om USA når det gjelder innvandringens omfang, er velferdsordningene totalt forskjellige, og det gjelder i enda større grad hvis man sammenligner med tidligere tider, da USA opplevde en innvandring i samme relative omfang som det Norge ser nå (rundt 1 prosent av befolkningen hvert år).
Kinkige spørsmål
Dette reiser en rekke spørsmål, for eksempel:
- Kan velferdsstaten overleve møtet med storstilt innvandring og et multikulturelt samfunn?
- Bidrar de norske velferdsordningene og måten det norske arbeidsmarkedet er orientert på til at for mange innvandrere blir gående som passive stønadsmottagere?
- Blir oppslutningen om velferdsstaten like stor når mange av stønadsmottagerne ligner stadig mindre på oss selv?
- Hvor raskt skal man få rettigheter i systemet?
- Er et slikt velferdssystem avhengig av sosiale normer og sanksjoner som begrenser utnyttelse av systemet?
- Skader det legitimiteten til ordningene hvis ytelser som uføretrygd og kontantstøtte går til personer som ikke oppholder seg i Norge?
Dette er vanskelige spørsmål, og alle spådommer er svært usikre. Men jeg har vanskelig for å se hvordan det norske velferdssystem skal la seg kombinere med en innvandring som den man ser i dag - uten store endringer, for eksempel ved at det tar lengre tid å få rettigheter i systemet.
Det kan bli harde diskusjoner når Brochmann-utvalget endelig kommer med sin rapport om nesten to år.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Nye tider i Ny Tid
Dambisa Moyo vil avvikle statlig utviklingshjelp, og får skryt av Ny Tid. (Foto: dambisyamoyo.com)
Skal venstresiden overta Frps rolle som refser av u-hjelp?
- Trade, not aid, har lenge vært høyresidens svar på problemene i fattige land, spesielt i Afrika. Implisitt har dette også vært en kritikk av vestlig utviklingshjelp.
Nå gjentas det samme budskapet fra uventet hold, nemlig på lederplass i den venstreorienterte ukeavisen Ny Tid.
Mer handel, mindre bistand
Riktignok tar redaktør Dag Herbjørnsrud en pliktrunde med å ta avstand fra Fremskrittspartiets ønsker om å kutte i u-hjelpen, men så skriver han:
Det klare målet bør snarere det motsatte: Vi må gjøre langt mer. Men ikke da ved hjelp av flere ny-kolonialistiske tv-aksjoner, som mest synes å gi rike nordmenn bedre samvittighet. Snarere ved hjelp av likeverdig handel. Som ledende afrikanere sier det: «More trade, less aid.»
Og:
Vi må lytte mindre til gamle popstjerner som Geldoff og Bono og mer på afrikanske intellektuelle. Slike som zambiske Dambisa Moyo, forfatteren av årets bestselger Dead Aid. Da Ny Tid intervjuet Moyo 6. mars i år, var vi første norske publikasjon som skrev om henne. Kofi Annan og flere folkevalgte i Den afrikanske union ønsker hennes kritiske bistandsblikk velkommen.
Kontroversiell
Det er oppsiktsvekkende å se den tidligere SV-avisen Ny Tid skryte av Dambisa Moyo.
Moyo er en kompromissløs og kontroversiell kritiker av utviklingshjelp, som hun mener ikke har bidratt positivt for Afrika i det hele tatt.
Hun vil for eksempel sette en tidsramme for å avvikle statlig utviklingshjelp, for eksempel innen fem år. Det er mer radikalt enn Frp, som bare vil «begrense» bistanden.
Financial Times har samlet en del av debatten rundt boken hennes her.
Det er neppe slik at redaktør Herbjørnrud og Ny Tid støtter alle Moyos ideer, men at man i det hele tatt gir henne positiv omtale, er oppsiktsvekkende nok, og viser at skepsisen til den tradisjonelle utviklingshjelpen har bredt seg langt utenfor Frp.
Når Ny Tid i en underleder i samme utgave dessuten fillerister Klassekampen for positive kommentarer om prestestyret i Iran og for ikke å se forskjell på demokrati og diktatur, er det åpenbart at det er blitt nye tider i Ny Tid.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
