Are Slettan

Fredag ble Ron Kirk og Hilda Solis hentet inn på Obamas toppnivå. (Foto: Obama-Biden Transition Project)

Barack Obama seiler inn i Det hvite hus på en internasjonal bølge av godvilje. Det kan bli en hard landing.

Fredag kunngjorde Barack Obama de siste utnevnelsene på det øverste nivået i den kommende administrasjonen, deriblant Hilda Solis som arbeidsminister og Ron Kirk som øverste ansvarlig for handelspolitikk.

De to illustrerer den uklare linjen Obama har lagt seg på i handelspolitikken. Solis har vært skeptisk til nye frihandelsavtaler, som hun mener innebærer en urettferdig konkurranse for amerikanske arbeidsplasser, mens Kirk har vært positiv, både i forhold til den nordamerikanske NAFTA-avtalen og i forhold til Kina.

Må spille på flere hester
Skal man bli nominert og valg som president i USA må man appellere til ulike grupper og ofte være bevisst uklar når det gjelder temaer som splitter den koalisjonen man baserer seg på.

 

For Obama er handelspolitikk et slikt tema. Står han for den frihandelslinjen som dominerte under Bill Clinton og George W. Bush eller gjør han det ikke?

 

Svaret er rett og slett at ingen andre enn Obama ser ut til å vite hvor man har ham.

I generelle vendinger stiller han seg positiv til internasjonal handel, men i valgkampen kom han definitivt med proteksjonistiske utspill. Han har foreslått en «Patriot Employers Act», som blant annet vil bruke skattesystemet til å premiere amerikanske bedrifter som ekspanderer i USA og straffe dem som ekspanderer internasjonalt.  

Han tråkket på ømme tær i nabolandene Canada og Mexico da han kalte frihandelsavtalen NAFTA (som ble inngått under Clinton) ødeleggende og et stort feilsteg. Samtidig sa han at han ville reforhandle avtalen.

 

Men samtidig kom det frem at Austan Goolsbee, en av Obamas sentrale økonomirådgivere, hadde vært i møte med canadiske diplomater og tilsynelatende forsøkt å roe gemyttene ved å si at NAFTA-kritikken måtte forstås som kampanjeretorikk.

Og i etterkant har Obama selv sagt at retorikken under valgkampen kan bli overopphetet. 

I boken «The Audacity of Hope» er han like uklar. Et godt eksempel er det han skriver om en annen handelsavtale, CAFTA, som omfatter USA og seks land i Mellom-Amerika. Her forklarer Obama at han stemte mot CAFTA, ikke på grunn av selve avtalen, men fordi han mente president Bush gjorde for lite for å hjelpe dem som ble rammet av omstillinger på grunn av internasjonal konkurranse.

I boken oppsummerer han mange av dilemmaene politikerne står overfor, og han gjengir gjerne mange og fornuftige innvendinger mot alle synspunkter. Men det blir sjelden klart hva han selv egentlig bestemmer seg for. 

Vil skaffe seg fiender
Om noen uker må han bestemme seg. Uansett hva han gjør, vil han miste popularitet. Store deler av amerikansk fagbevegelse støttet Obama, og i en situasjon med kraftig økende ledighet, forventer man at han går hardt til verks for å stanse det man anser som urettferdig konkurranse fra land med dårligere lønns- og arbeidsforhold og slappe miljøkrav.

 

Men gjør han det, vil han oppleve at populariteten i mange andre land vil dale raskt. Der vil man se kravene om «rettferdig handel» som egoistiske forsøk på å stenge ute import fra land som er langt fattigere enn USA. De vil hevde at det er urealistisk å stille samme krav til arbeidsmiljø i Kina eller Mexico som i USA.

Historiske linjer
Etter børskrakket i 1929 fikk proteksjonistene vind i seilene både i USA og i andre land. All import ble ansett som urettferdig konkurranse, mens alle innenlandske produsenter var verneverdige.

Tollbarrierene ble hevet stadig høyere, og verdenshandelen falt radikalt.

Det blir interessant å se hvilken linje Obama legger seg på i 2009, som garantert blir et år da mange næringer kommer til å be myndighetene om beskyttelse, både i USA og i andre land.

Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6865040