Are Slettan

Aksepterer fet lederlønn

Eivind Reiten har tråkket løype til høyere lønnsnivå for Svein Richard Brandtzæg. (Foto: Scanpix) 

7,5 millioner kroner et blitt en dagligdags lønn.

Eivind Reitens avgang som Hydro-sjef utløste debatt om hans etter hvert temmelig velkjente lønnspakke, opsjonsgevinster og etterlønn. Det hele var ytterst forutsigbart. Arne Strand sørget for å få inn noen siste spark mot Reiten, og alt var ved det kjente. 

Mer interessant er det at ingen ser ut til å reagere på at etterfølgeren Svein Richard Brandtzæg får en lønn på inntil 7,5 millioner kroner (5 millioner ordinær lønn og mulighet for 50 prosent bonus).

- Avlønningen av Svein Richard Brandtzæg ligger på et fornuftig nivå, skrev redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse. Ingen andre så ut til å bry seg vesentlig om hva Brandtzæg får i lønn, heller ikke på venstresiden. 
 

Det tyder på at en lønn på 5 til 7,5 millioner kroner ikke lenger er noe å bråke om. Og det er ganske interessant.

 Riktignok er Brandtzægs lønn litt lavere enn Reitens, og etterlønnsavtalen er mer beskjeden. Men man skal likevel ikke langt tilbake i tid før en slik lønnspakke ville hevet øyenbryn. For to år siden sa finansminister Kristin Halvorsen at topplederne i selskaper hvor staten er storeier ikke bør tjene mer enn statsministeren, altså en drøy million.

Flere grunner 

Hvis det er slik at grensen for provoserende lederlønninger har sklidd opp til mer enn 7,5 millioner, kan det tenkes flere grunner.

 

For det første er de profilerte selskapene i Norge blitt større og mer verdt. Jo større selskaper, jo større verdier kan skapes eller ødelegges, og jo viktigere er det å få riktig sjef.

 

I tillegg, og kanskje viktigere: Selskapene er blitt mye mer internasjonale. Det betyr at selskapenes lønnsstiger i økende grad blir påvirket av land hvor lederlønningene ligger høyere enn i Norge. Rekruttering av dyktige ledere i utlandet presser det interne lønnsnivået, opp også når det gjelder den norske toppledelsen. De fleste som har forsøkt å legge en lønnskabal, forstår hvordan det fungerer.

 

Trolig er også presset på topplederne blitt hardere de siste årene, både fra investorer, medier, politikere og ulike interessegrupper. Internasjonaliseringen gjør også jobben mer krevende. Det blir ekstremt mye reising og lange, tettpakkede dager. Det er en internasjonal trend at toppsjefene varer kortere enn de gjorde før. Dette er blitt kompensert med høyere lønninger.

 

Til sist er det ikke bare topplederlønningene som har steget de siste årene. Man får bedre betalt for kompetanse som har høy verdi, bedriftsøkonomisk sett. Mange meglere, advokater og rådgivere tjener like mye som toppsjefene i de store selskapene, også i Norge. 

 

Nytt nivå
Det er ingen grunn til å tro at diskusjonen om lederlønninger er over. Dette er et politisk brennbart spørsmål som vekker sterke følelser. Mange mener, kanskje med en viss rett, at topplederne utgjør en klubb som har gjensidig interesse av å jekke opp lønnsnivået for hverandre. 

Det er også et spørsmål hvor det ikke finnes noe fasitsvar på hva som er «riktig» nivå. Er det forkastelig at en toppsjef tjener 30 ganger så mye som en sykepleier, men rettferdig hvis lønnen er 20 ganger så høy? Eller bør den være 10 ganger? 2 ganger? Like høy?

 

Trolig ser vi nå at topplederlønningene i Norge er senket litt. I tillegg blir oppsiden begrenset, siden opsjoner er blitt tabu. Men alt tyder på at det likevel er etablert et vesentlig høyere normalnivå enn for få år siden. Brandtzægs lønn er et godt eksempel.
 

Den som venter på at toppsjefene skal tjene mindre enn statsministeren, lever i drømmeland.

Hvis ikke lederen tar dem går de til eierne i stedet, og ikke til Afrika slik mange ser ut til å tro. Hurra hvilken seier. De samme eierne som utarbeidet avtalen med lederen. Den avtalen "gutta på gølvet" ikke gadd sende inn en søknad en gang, for å kunne inngå.

Summen av alle inngåtte frvillige avtaler mellom mennesker er den objektiv standarden.

Folk er dessuten irrasjonell med hensyn på penger. Penger er en teknologi akkurat som brødbakemaskiner. Dog er penger mer allmennnyttig for folk flest. Hvorfor skal baker Hansen ha større og bedre brødbakemaskiner enn alle andre? Urettferdig? Det viktigste med penger er at de havner hos dem som tar best rede på dem, til glede for oss alle sammen.

Dette skjer i et fredelig samfunn hvor folk kan handle og vandle med hverandre akkurat som de vil, uten at våpenglade med bratt nakke og stivt blikk, blander seg inn i alle mulig forhold mellom mennesker.

Staten får jo mer tilbake i skatteinngang enn de betaler som aksjonær i Norsk Hydro, så irritasjonen handler ikke om økonomi.

Reiten har gjort en kjempejobb både som strateg og leder og skårer høyt på andre indikatorer som helse, miljø og sikkerhet. Han er populær blant de ansatte. Det finnes rett og slett ingen rasjonelle grunner til å kritisere den jobben han har gjort.

Ren heksejakt og billige politiske poenger er eneste forklaring på at politikere flyr etter en hardtarbeidende verdiskapende industrileder som tjener noen titalls millioner, mens idrettsutøvere, "musikere" og meglerjyplinger som tjener langt mer uten å skape verdier i det hele tatt.

Godt Nyttår, Eivind. Og forøvrig: Godt blått valg!

Din retoriske spørsmålsstilling vedrørende hvor mange ganger en sykepleierlønning kan ganges før man går fra en rettferdig til en utilbørlig lederlønning, fikk meg til å tenke på den sosialistiske forfatteren George Orwells forslag om at høyeste inntekt i samfunnet burde begrenses til ti ganger så mye som minimumsinntekten (trolig forstått som laveste lønn for et fullt årsverk).

Om man som et tankeeksperiment overfører det til norske forhold i dag, ville det kanskje bety et inntektsspenn fra 250.000 til 2.500.000?

Orwells argumentasjon gikk på at det ville ivareta samfunnssolidariteten, ved at innbyggerene da ville ha følelsen av å leve i samme virkelighet. De ville vel f.eks i stor grad bruke de samme skoler og sykehus. Samtidig ville en inntektsforskjell på 10-ganger`n neppe drepe motivasjonen til ekstrainnsats og nyskapning. Det ville fortsatt være mulig å bli betydelig rikere enn de fleste andre. Vel, dette kun som en digresjon.

"Det tyder på at en lønn på 5 til 7,5 millioner kroner ikke lenger er noe å bråke om. Og det er ganske interessant."

Vel, vel. Det er kanskje å dra det litt langt, Are. Det er kanskje mer et uttrykk for at dette er blitt en kamp mot vindmøller, der en ikke kan være over alt til enhver tid.

Når det er sagt, vil jeg for min del være tilbøyelig til å være enig i at dette jo ikke er like hysterisk som hva vi har sett i andre sammenhenger. Videre er jo ikke heller ikke Hydro et hvilket som helst norsk selskap. Det er selvsagt vanskelig å ha en konsernsjef som tjener peanøtter i forhold til sjefene i konsernets utenlandske datterselskaper.

... og flere på venstresiden vil nok ikke være like imøtekommende som det jeg er her.