Mobbesirkuset i Enova
Eli Arnstad gikk fra Enova. Resten av kranglefantene er der fortsatt. (Foto: Scanpix)
Bare advokatene vant. Du betaler regningen.
Torsdag ble det kjent at det styret og de ansatte i det statlige ENØK-selskapet Enova har inngått en avtale for å få slutt på den bitre striden i selskapet.
Ifølge avtalen er partene fortsatt ikke enige om sakens kjerne, hvorvidt det er påvist at tidligere Enova-sjef Eli Arnstad mobbet eller trakasserte ansatte. Men man er derimot enige om at arbeidsmiljøet var dårlig og ga grunnlag for at ansatte varslet styret.
Styret dekker også nesten en million kroner i utgifter som de ansatte, gjennom Husforeningen, skylder til advokatfirmaet Haavind. Mye tyder på at advokatfirmaet også har ettergitt noe av regningen, og leder for Husforeningen, Anne Guri Selnæs, sier til NA24 Trondheim at det nå ikke er noe utestående.
Da NA24 i fjor vår skrev at regningen var på opp mot en million, sa Selnæs derimot at dette var tatt ut av luften.
Kranglefanter i fri dressur
Mobbesaker er alltid vanskelige å vurdere. Det noen mener er en tydelig og resultatorientert leder, ser andre som en psykopat. Det noen mener er faglig kritikk, blir av andre oppfattet som trakassering. Virkelighetsoppfatningen spriker, og beviser er det ofte så som så med.
Enova-saken viser hvor galt det kan gå når kranglefanter får fritt spillerom i en slik sak. Det er påtagelig at konfliktnivået knapt ble lavere etter at Eli Arnstad, den angivelige mobberen, trakk seg på dagen.
Da fortsatte de ansattes representanter å krangle med styreleder Jørn Rattsø, heiet frem av advokater som skrev timer så blekket sprutet.
Inspirert av Valla
Det er neppe tilfeldig at Enova-striden toppet seg i månedene etter den såkalte Valla-saken, som hadde klare likhetstrekk. Også den saken var en fest for innleide advokater.
Men Valla-saken var spesiell fordi den oppstod hos LO - en stor og viktig organisasjon som skal kjempe for godt arbeidsmiljø. Det var et symbolsk spørsmål om forskjellen på liv og lære.
Enova-saken begynte som en fillesak i en fillevirksomhet - men ingen evnet å stanse snøballen før den var blitt en nasjonal sak med politiske overtoner. Det samme så vi i Avinor og Nasjonalmuseet.
Alle tilfellene endte med at sjefene måtte slutte. Men er det alltid sjefen som har ansvar for problemene og bør gå? Og er det tilfeldig at disse sakene skjer i offentlige virksomheter?
Jeg tror svaret på begge spørsmålene er nei. De færreste private bedrifter overlever år med sur stillingskrig mellom ledelse og ansatte, og eierne vil sjelden sitte og se på at verdiene blir ødelagt av krangling.
I det offentlige føler man seg tydeligvis trygg på at man kan kjekle videre på skattebetalernes regning, uten konsekvenser. Til og med i en slik grad at en forening for ansatte kan bruke et millionbeløp på advokater, øyensynlig i trygg forvissning om at skattebetalerne plukker opp regningen.
Bør få konsekvenser for flere
Mye tyder på at det ville virke dempende på kverulantene om også andre enn toppsjefene måtte finne seg noe nytt å gjøre. I verste fall burde man også i offentlig sektor legge ned virksomheter hvor arbeidsmiljøet overhodet ikke fungerer.
Det ville trolig virke befordrende på kompromissviljen.
Tror du har noen gode poenger her. Når det ikke skimtes noen som helst konsekvenser vil selvfølgelig ingen av partene gi seg. Dette blir jo spesielt tydelig i det offentlige (men gjelder også større private bedrifter) hvor folk sitter sikkert uansett, og dessverre gjelder det ikke bare krangling men også mye annen praksis.
Når man kan gjøre tilnærmet hva man vil uten fare for at det får personlige konsekvenser bygges det opp en uheldig maktbase.
Men saken vil sannsynligvis forbigå i stillhet, så derfor bra du tar det opp. Det er ganske betegnende at man kjøper seg fri fra mer dårlig pr ved å betale advokatregninga.
Her ligger noen av årsakene til at alt som kan privatiseres bør/må privatiseres. Gjennom mange tiår i et kravløst system forsvinner fokus på hvorfor man er der man er og eget mageskinn blir ens verden, særlig der navelen sitter. Slike organisasjoner kjenner ikke uttrykk som målsetting, delmål, handlingsplaner/aktivitetsprogrammer, og ikke minst rapportering om framdrift og avvik. Systemet er lagt opp til at en hver bestemmer selv, og når kassa er tom så skriker en på mer. Det er klart det blir bråk når noen pirker i slike rutiner.
Når en organisasjon blir et værested for de ansatte og ikke omvendt - Da er det på tide å legge ned!
http://blogsoft.no/trackback/ping/7152389
