Maset om større pakke
Og dermed er arbeidsløsheten null.
Det er lett å hindre arbeidsløshet. Gi folk spader og be dem grave hull.
Mandag la regjeringen frem sin tiltakspakke på totalt 20 milliarder kroner. 16,75 milliarder er økte offentlige utgifter, mye av det til bygg og anlegg. 3,25 milliarder er midlertidige skattelettelser, primært for mindre og mellomstore bedrifter.
Regjeringen var dømt til å skuffe de mest forhåpningsfulle. Trondheim kommune hadde tatt helt av og levert en ønskeliste på 13 milliarder kroner. Skalerer man det i forhold til folketallet i Norge, havner man nesten på et halvt statsbudsjett.
I utgangspunktet virker det enkelt å bruke offentlige utgifter til å stimulere økonomien og unngå at for mange rammes av arbeidsløshet. Staten har jo nok av penger, og det gir en umiddelbar effekt hvis man ansetter flere i offentlig sektor. Det gir også rask virkning hvis man øker offentlig pengebruk på investeringer og vedlikehold utført av private firmaer.
Men denne typen økonomisk doping har problematiske bivirkninger, som blir tydeligere jo tyngre dopbruken er.
Hvor god er effekten?
For det første er det problematisk å måle effekten av tiltak. Det er nærliggende å fokusere på sysselsetting og økning i BNP. Det er langt vanskeligere å vurdere om det man gjør bidrar til økt velferd nå eller i fremtiden.
Det er lett å unngå at sysselsetting og BNP faller. Utstyr folk med spader og gi dem timebetaling for å grave og fylle igjen hull i hagene sine. Graver de med teskjeer, tar jobben mer tid og effekten blir enda bedre. Men dette bidrar neppe til å økt velferd nå, og det er slett ingen investering i fremtidig velferd.
Dette eksempelet er selvsagt absurd, men det er nesten en naturlov at jo større en pakke med offentlige utgifter blir, jo dårligere blir effekten av den siste kronen man legger til.
Hvor godt spår man?
For det andre har man usikkerhet rundt doseringen. Nå ser alle for seg en nedtur som både blir bratt og langvarig. Sannsynligvis vil det stemme, men vi vet ikke sikker hvor bratt den blir og hvor lenge den varer.
Hvor godt traff makroøkonomer og andre eksperter med sine ett år gamle spådommer om situasjonen i dag? Hvordan vet vi at de treffer bedre med dagens spådommer om situasjonen ett eller to år frem i tid?
Hvor lett er det å snu?
For det tredje er en del tiltak vanskeligere enn man tror å reversere når tidene blir bedre. Det gjelder spesielt hvis man ansetter flere i offentlig sektor, men også økte budsjetter til investeringer eller overføringer har en tendens til å få sitt eget liv.
På 1970-tallet fikk man store problemer med å drive motkonjunkturpolitikk fordi man ikke klarte å stramme inn raskt nok i gode tider. Er det noen grunn til å tro at det blir lettere nå, i «verdens rikeste land»?
Skaper illusjon
For det fjerde skaper det ekstreme fokuset på tiltak et inntrykk av at staten kan sørge for en permanent høykonjunktur. Det er en farlig illusjon. De siste årenes oppgang har vært fyrt opp med uholdbare gjeldsvekst, og hele verden opplever nå nedgangstider. Det vil berøre Norge også, uansett hva regjeringen finner på. Staten kan unngå at nedturen blir unødig bratt og brutal, men den kan ikke stanse omstilling. Byggebransjen må for eksempel redusere aktiviteten. Det betyr at noen må finne noe annet å gjøre.
Til sist skal man ikke glemme at rentepolitikken til Norges Bank skal spille hovedrollen når det gjelder å dempe økonomiske nedturer. Rentekuttene vi har sett i høst, og de som sikkert kommer videre fremover, gir kraftig stimulans. En hemningsløs pakke fra regjeringen kunne trukket i retning av høyere rente.
Regjeringen har sannsynligvis gått så langt det er fornuftig å gå når det gjelder offentlig pengebruk på kort sikt. Så bør den selvsagt jobbe videre med nye prosjekter som kan klargjøres i tilfelle situasjonen blir enda verre enn ventet, samtidig som man i så fall også bør vurdere skattelettelser som monner.
Men enn så lenge er det bare bra at de ivrigste tiggerne blir skuffet.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
På den annen side kan man se på situasjonen som en gylden anledning til å få utført prosjekter rimelig som det før ikke fantes ressurser til. Bygg og anleggsprosjekter har jo også den fordelen at de som regel har en klart definert slutt så det er lett å trappe ned når tidene endrer seg. Det er jo mye fornuftig som kunne vært gjort når det gjelder både vei, jernbane og offentlige bygg.
Offentlig administrasjon trenger vel det samme antall ansatte uansett, så å øke der har ikke mye for seg; selv om jeg personlig kunne sett noen flere til å behandle visumsøknader - 6 måneders behandlingstid er for mye.
At renten ble holdt for lav for lenge og så økt raskt, spesielt i USA, er jo årsaken til denne krisen, så jeg håper sentralbankene har vett til å starte å øke renta før det er for sent denne gangen.
Det viktigste man bør satse på i disse tider, og som man ikke hører mye om i "krisepakken", er forskning og utvikling av ny teknologi.
Historisk sett er det dette som gir best effekt og legger grunnlaget for nye arbeidsplasser og velferd.
Meget godt poeng du har her Are. Arbeidsplasser er en kostnad for arbeidsgiver, ikke en inntekt. Kostnaden vil selvsagt være lavere enn for en privat bedrift gitt alternativkostnadene ved arbeidsløshet, men dette betyr likevel ikke at å "sikre" en arbeidsplass er en positiv posisjon for staten.
Selv er jeg en tilhenger av oljefondet og måten vi forvalter formuen vår og sparer til fremtidige generasjoner/fremtidige behov. På den annen side, et aksjeselskap som har overflødig kapital og god ledelse vil alltid betale dette ut til aksjonærene. Det faktum at Norge ikke gir disse pengene som de ikke finner mulig å investere i primærvirksomheten sin tilbake til skattebetalerne har ført til at vi sitter på en stat med altfor høye inntekter og pengebeholdning, noe som rettferdiggjør enhver kostnad "fordi vi har råd til det".
Kanskje man burde betalt ut hele overskuddet til befolkningen, redusert skatter og avgifter til et likevektsnivå, og deretter sett om holdningene i samfunnet hadde vært de samme eller om vi hadde fått et mer effektivt - og for meg fornuftig - drevet samfunn.
En dag sitter vi kanskje i en posisjon hvor mesteparten av pengene er sløst bort på prosjekter som ikke bidrar til verdi eller velstandsøkning i samfunnet sett i forhold til kostnadene, og i denne posisjonen vil vi kanskje måtte frastå å gjennomføre prosjekter som hadde ført til en massiv velstandsøkning, fordi ressursene rett og slett ikke er der.
Fornuftighet og effektivitet for befolkningen som helhet bør være prioriteten til enhver stat. Så får man jobbe for å minimere "outliers", personer som rammes uheldig, men aldri for enhver pris.
http://blogsoft.no/trackback/ping/7197135
