Strømmen av uføre
Stadig kommer til å falle ut av yrkeslivet fremover. Har politikerne resignert? (Foto: Shutterstock)
Antallet uføre økte i de gode årene. Nå blir det enda verre.
Torsdag ble det kjent at arbeidsledigheten i januar økte enda mer enn ventet. Samtidig advarer medisinprofessor Bjørgulf Claussen ved Universitetet om at det forverrede arbeidsmarkedet kan føre til markant vekst i antallet som mottar uføreytelser.
Alt tyder dessverre på at professoren får rett. Og det tragiske er at vi nå har vært gjennom en flere år lang høykonjunktur uten å snu trenden.
- Regjeringen har ikke lykkes i å skjære ned på antall uføre i oppgangstider. Veldig mange unge har falt ut, og kommer antageligvis aldri inn på arbeidsmarkedet igjen, sier Claussen.
Økt hvert år
De siste tallene fra NAV går frem til utgangen av tredje kvartal i fjor, og får dermed ikke med seg den perioden da ledigheten for alvor har begynt å øke. Men bildet er uansett klart. Siden 1995 har antallet som mottar uføreytelser økt fra 236.000 til 336.000, altså er det blitt 100.000 flere på uføretrygd.
Antallet har økt hvert eneste år, også under de siste årenes oppgangsperiode, en periode da Norge importerte arbeidskraft i stort omfang. På toppen av dette kommer folk på sykepenger, attføring og rehabilitering, samt et stadig økende antall som går av med AFP.
Hos NAV lover man skjerpet kamp mot trygdesvindel. De ansatte krever større ressurser. Fra regjeringen påpeker man at arbeidsgiverne også må ta ansvar, mens FrP mener regjeringen er feig og ikke tør endre på systemet.
Enkelte hevder at utviklingen primært skyldes at befolkningen blir eldre, men samtidig tyder jo alt på at vi også er blitt sunnere og friskere. Dessuten har man de siste ti årene hatt en betydelig økning i uføretrygdede blant unge mennesker. Som professoren påpeker, viser erfaring at mange av disse aldri kommer i gang på arbeidsmarkedet.
Har man gitt opp?
Mye tyder på at mange av dem som har innflytelse på dette, både politikere, fagfolk og byråkrater, i det stille har resignert. Offentlig holder man fast ved «arbeidslinja» og bedyrer at denne er viktig for den enkelte og for samfunnet.
Men skal man gjøre noe annet enn å prate, må man først se noen ubehagelige realiteter i øynene.
For det første må det gå an å snakke om at ikke alle uføre er like uføre. Mange er ute av stand til å jobbe, noen er rett og slett juksemakere, mens en stor gruppe er i en gråsone, hvor man kanskje kan klare en del jobber, men ikke alle og kanskje ikke på heltid.
I de siste tilfellene må man anta at det spiller inn at det for en del trygdemottakere ikke lønner seg å gå fra trygd til jobb, mens det for andre er lite å tjene, noe som for eksempel fremgår av rapporter fra Statistisk sentralbyrå og Frisch-senteret ved Universitetet i Oslo. Tør man gjøre noe med ting som støttenivå og skattesatser for å gjøre det mer lønnsomt å jobbe? Det ser ikke slik ut. Regjeringen vil i vår foreslå et nytt system som angivelig vil gi noe høyere uføretrygd.
For en del påvirkes avveiingen mellom trygd og jobb også av at man jobber litt svart i tillegg til trygden. Vil man egentlig gjennomføre tiltak for å stoppe dette?
Man må også spørre seg om vi egentlig vil ha folk uten hundre prosent arbeidsevne inn i det ordinære yrkeslivet. I forhold til de fleste andre land er det liten forskjell mellom høye og lave lønninger i Norge. Det betyr at arbeidsgiverne etter beste evne forsøker å automatisere eller fjerne de enklere arbeidsoppgavene hvor man ikke kan forsvare et høyt lønnsnivå. I USA står det i de fleste dagligvarebutikker en person og putter matvarene i handleposene. Det gjør det ikke i Norge. Med det norske lønnsnivået blir det for dyrt.
Får en arbeidstager ubetalt 10.000 kroner i måneden for å putte varer i poser, vil det av mange bli sett på som utbytting. Men får vedkommende 10.000 kroner for å sitte passivt i stua, da lager ingen bråk.
Minste motstands vei
Man skal heller ikke glemme at folk som lever av trygd også har stemmerett. Totalt mottar 1,3 millioner mennesker ulike trygdeytelser (rundt halvparten alderspensjonister). Dette er et politisk minefelt.
Den norske staten er rik, og minste motstands vei er å la NAV-ansatte forsøke å demme opp etter beste evne slik at veksten i antallet uføre ikke blir altfor sterk, men uten at politikerne gjør de vanskelige valgene som faktisk kunne stanse veksten.
Sånn blir det nok.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Det er vel kanskje en ide å demme opp for dette, før denne gruppen faktisk får majoriteten ved neste valg. Det er jeg redd for.
Kan noen, da kanskje fra partiet Rødt, forklare meg hva "utbytting" innebærer. En taxisjåfør som tjener penger på å kjøre bil, "utbytter" hun de som har lagd bilen?
At den norske stat er rik er årsaken til latskapen. Dersom det er tilgang til "gratis" penger og ytelser, så gjør deler av befolkning det selfølgelig.
Det er feige, rike politikkere med ustoppelig reguleringstrang som er årsaken til misbruket.
Are, du er rett og slett utrolig flink! Vi trenger flere som deg....
Synes det er rart at ikke Norge blir sammenlignet med Sverige i flere TV-debatter. Det er vel snart like mange uføretrygdede i Norge som det er i Sverige. I Sverige bor det nesten dobbelt så mange.. Sykehuskøer finnes det nesten ikke i Sverige. I Norge...
Nå er det jo noen som er syke også blant de 360 000
Blir fort til at skribenter som uttaler seg glemmer det.
Hørt en teori/rykter om at noe av problemet skyldes at bukken passer havresekken. Kommunene avgjør om en sosialklient(får pengene sine av kommunen) skal bli uføretrygdet(får pengene av staten) eller ikke. De innhenter uttalelse fra en lege men avgørelsen tas i en kommunalt utvalg. Altså vil det lønne seg for en pengelens kommune å få så mange sosialklienter over på uføretrygd som mulig. Er det noen som kan bekrefte eller avkrefte dette?
http://blogsoft.no/trackback/ping/7232612
