Er journalister viktige?
Dette har vært nøkkelen til det gode liv i avisbransjen. (Foto: Scanpix)
Journalister overvurderer journalistikk og undervurderer logistikk.
Fredag ble det kjent at Kjell Aamot skal slutte som toppsjef i mediekonsernet Schibsted.
Fra Anne-Lise von der Fehr, klubbleder for journalistene i VG, fikk Aamot følgende avskjedshilsen:
- Vi har vært kritiske til Kjell Aamot i mange saker, særlig i behandlingen papiravisene har fått. Jeg skulle ønske han hadde vist en større tro på betydningen av kvalitetsjournalistikk.
- Nå trenger vi en konsernsjef som forstår kvalitetsjournalistikk. Vi mener det er helt vesentlig for Schibsted å satse på det, og kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett.
Er journalistikken det avgjørende?
Nå kan man selvsagt diskutere om kvalitetsjournalistikk bare finnes på papir. Men et mer grunnleggende spørsmål er om kvalitetsjournalistikk, eller journalistikk overhodet, er det viktigste for en papiravis.
De siste ukene har flere journalister filosofert rundt papiravisens fremtid, for eksempel her, her og her. Kommentarene viser en betydelig grad av selvransakelse, men alle ser ut til å ta for gitt at papiraviser først og fremst dreier seg om journalistikk.
Det er kanskje ikke så rart at journalister mener det, men det er ikke åpenbart at det er riktig. Man kan like gjerne si at det viktigste i en papiravis skjer etter at journalistene har gått hjem (eller ut på byen).
Da trykkes avisene i rasende fart i et dyrt og komplisert avistrykkeri, og deretter sendes de ut i et lappeteppe av et distribusjonsnett. Lastebiler, personbiler, fly, ferger og de fleste tenkelige transportmidler bidrar til at du får avisen på matta på morgenen.
Trykking og distribusjon av papiraviser er ikke bare dyrt, det er også en virksomhet med klare stordriftsfordeler og høye barrierer mot nye aktører. Derfor er konkurransen i papiravisbransjen mindre intens enn i mange andre bransjer. Dette er virksomheter som har det investorhøvdingen Warren Buffett kaller «bred vollgrav».
Siden produksjon og distribusjon er så komplisert, har det også vært lønnsomt å lage store stoffpakker - allmennaviser - uansett om hver enkelte kunde bare er interessert i deler av pakken. I disse pakkene har man hatt rom for kvalitetsjournalistikk, men også for store mengder middelmådig langhalm.
Bra for noen, dårlig for andre
Denne modellen gjorde at avisbransjen ble et godt sted å være for ansatte og eiere. Arbeidsplassene i de større avisene har vært stabile og bra betalt. Eierne har også fått god avkastning.
Det er primært grepet om logistikken som har vært avgjørende for det gode liv i papiravisene.
Annonsørene og leserne har derimot betalt dyrt og hatt begrensede valgmuligheter.
Internett snur denne situasjonen på hodet. Her er barrierene mye lavere, produksjonen er enkel, distribusjonskanalene åpne for alle, og tilfanget av innhold enormt.
Først og fremst er det en fordel for annonsørene, enten man nå skal bygge merkevare, selge bilen sin eller finne potensielle arbeidstagere. Dette er blitt vesentlig billigere.
Leserne får også praktisk talt gratis tilgang til et enormt informasjonstilfang fra tradisjonelle medier og fra nye aktører. Ja, man mister noe av det som står i papiraviser, men alt i alt tjener også leserne på overgangen til nett.
Da er det mer usikkert for eierne og de ansatte i mediebedriftene. Det er utvilsomt mye tøffere å drive mediebedrifter på nett enn på papir. Fordi ingen lenger har nesten-monopol på produksjon og distribusjon, er det vanskelig å ta betalt for innhold, og prispresset på annonser er knallhardt.
Kan man gå tilbake?
Men spørsmålet er om det nytter for papiravisene å heve vindebroen og gjemme seg bak vollgraven. Hvis leserne blir færre og annonseprisene stadig mer preget av nivået på nettet, blir det uansett sveltihel i borgen.
Den skremmende tanken som få i mediene tør tenke er følgende:
De gode tidene i bransjen er rett og slett over.
Kunne de bare fjerne det meste av pressestøtten også. Behold Nationen, Vårt Land og Klassekampen. Det er nok.
Rask og god dekning av nyheter er kvalitetsjournalistikk. Her vinner nettavisene hver eneste dag. Og derfor dør papiravisene sakte, men sikkert.
Artig slutning; kvalitetsjournalistikk kun på papir. Ikke rart vi som prøver å formidle litt tekniske problemstillinger sliter med å komme gjennom deskene i norske aviser;)
Nettavisene vinner rett og slett ikke hver dag. For hva er nyheter? Det er ikke bare ulykker og hendelsesnyheter. Og da er det papiravisene viser sin styrke; planlagte nyhetsløp med f.eks gravejournalistikk. Selvsagt kunne dette ha vært presentert på nettet, men du får ikke betalt for tjenesten. Nettannonseringen har falt like mye som nedgangen i annonseringen i papiravisene.
Spørsmålet som hele medieverden stiller er; hvordan lage en god forretningsmodell på nett?
Are Slettan hadde ikke hatt jobb hadde det ikke vært for at bl.a. papiravisene hadde subsidiert NA24. For NA24.no går med betydelig underskudd de også, dessverre!
Anbefaler helhjertet Clay Shirkys essay om dette (betegnende nok fra bloggen hans).
http://www.shirky.com/weblog/2009/03/newspapers-and-thinking-the-unthinkable/
Dette sitatet oppsummerer mye for meg:
The newspaper people often note that newspapers benefit society as a whole. This is true, but irrelevant to the problem at hand; ?You?re gonna miss us when we?re gone!? has never been much of a business model. So who covers all that news if some significant fraction of the currently employed newspaper people lose their jobs?
I don?t know. Nobody knows. We?re collectively living through 1500, when it?s easier to see what?s broken than what will replace it.
Gjøkungen: Jeg vet at det er vanskelige tider på nettet. Jeg skrev da også at det er mye tøffere å drive mediebedrifter på nett enn på papir, og jeg er helt enig i at man sliter med forretningsmodellen.
Men det ubehagelige spørsmålet (og det er selvsagt bare et spørsmål) er om internett uansett har ødelagt forretningsmodellen for (mange) papiraviser - uten at det er kommet noe nytt som gjør at de gode tidene kan fortsette for bransjen.
Jeg er ellers enig i at gravejournalistiske prosjekter er noe av det vanskeligste å overføre til nettet, i alle fall slik verden er nå. Derimot tror jeg en annen papirbastion, kommentar og analyse, er mye mer utsatt for nettkonkurranse.
S: Jeg slutter meg til anbefalingen av Clay Shirkys essay!
Mvh
Are Slettan
http://blogsoft.no/trackback/ping/8157510
