Privatisert helse
Foto: EPA
Er privat helseforsikring et problem eller et symptom?
Den venstreradikale tenketanken Manifest senter for samfunnsanalyse har utarbeidet rapporten Klassedelt helsevesen?
Det fokuseres på at nær 200.000 nordmenn nå har privat helseforsikring, som regel via arbeidsgiver. Manifest mener dette blant annet skyldes markedsføring fra forsikringsbransjen og et skattefritak som den forrige regjeringen innførte (og den nåværende fjernet).
Rapporten har fått stor oppmerksomhet i mediene, for eksempel her, her og her.
Manifest har også fått utført en meningsmåling, som ifølge tenketanken viser «sterk motstand mot et klassedelt helsevesen». Her er folk blitt presentert for to alternativer:
«Er du mest enig i påstand A eller B?
A: Det bør være lik ventetid for behandling i helsevesenet, uavhengig av om man er leder, vanlig ansatt eller uten arbeid?
B: Bedrifter bør gi utvalgte ansatte privat helseforsikring, slik at disse får behandling raskere.»
Et stort flertall svarer A. Som man roper i skogen får man svar.
Jeg synes det ville vært realt om man var mer konkret, for eksempel ved å stille spørsmålet: Bør det være forbudt å kjøpe privat helseforsikring?
Jeg er ikke sikker på at folkemeningen ville vært like klar da.
Hva er alternativet?
Man kan gjerne, som Manifest og de rødgrønne partiene, mene at det er feil å gi skattefradrag for utgifter til helseforsikring. Jeg kan langt på vei være enig i det.
Og slik er det da også i dag. Likevel er det stadig flere som tegner privat helseforsikring (selv om veksten sikkert er lavere enn den ville vært om det fortsatt var skattefritak).
Det tyder på at mange (i motsetning til helseminister Bjarne Håkon Hanssen) mener det har noe for seg å betale noen tusenlapper i året for slike forsikringer.
Jeg er helt enig i at man bør ha et godt og offentlig finansiert helsevesen som gir like rettigheter til alle uavhengig av lommebok. Det pågår i realiteten ingen politisk debatt om dette i Norge.
Men et system hvor behandlingen i hovedsak betales av staten, vil i praksis føre til at etterspørselen etter helsetjenester konstant er større enn tilbudet. Siden prismekanismen er skrudd av, må etterspørselen reguleres med køer.
Samtidig er velstandsutviklingen i Norge slik at stadig flere vil ha evne og vilje til å betale ekstra, for eksempel for å få behandling raskere.
Hvordan skal man forholde seg til det? Skal det forbys? Og hvis det blir forbudt i Norge, skal man også hindre at nordmenn tegner slike forsikringer i utlandet?
Og det er vel ingen prinsipielle forskjell på det å kjøpe privat helseforsikring og det å kjøpe private helsetjenester uten forsikring. Skal slikt også forbys?
Feil fokus
Jeg synes debatten om private helseforsikringer fjerner fokus fra det som virkelig er utfordringen i det offentlige helsevesenet: Hvorfor øker køene selv om det bevilges stadig mer penger? Prioriterer man riktig? Er det mulig å bremse dagens kraftige utgiftsvekst og unngå de årlige budsjettsprekkene - og samtidig gi et tilbud som blir vurdert som akseptabelt?
Jo dårligere tiltro til det offentlige systemet og jo mer uklarhet om hva man kan forvente - jo bedre grunnlag blir det for private ordninger.
Å kritisere forsikringsbransjen fordi offentlige helsekøer skaper et privatmarked, er som å kritisere termometeret fordi det viser at du har feber.
Les også: Gunnar Stavrum: Helsekøene øker - hvem har skylden?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Det offentlige helsetilbudet skal være godt nok til å gi en forsvarlig behandling til alle. Men det vil alltid være kø på en del av behandlingen, og det er forsåvidt ikke så ille så lenge det ikke forverrer sykdomsbildet.
At noen da går ut av køa og skaffer seg helsetjenester annensteds, synes jeg ikke er noe problem.
Spørsmålet om slike helseforsikringer skal gi fradrag på skatten er interessant. Politikerne har jo innført prinsippet om at man skal få penger for å unnlate å bruke et offentlig tilbud (jeg snakker naturligvis om kontantstøtten), og da er det kanskje ikke så urimelig at du også skal få noe skattefradrag for at du ordner noen helseoppgaver selv.
Om noen gidder og bruke penger på privat helseforsikring, så vil det faktisk avlaste det offentlige tilbudet, og gjøre køene mindre. Er det fælt?
Bedrifter har ikke tid til og vente på at en ansatt skal være sykemeldt i flere måneder i påvente av en operasjon.
Det som er fælt er at vi har et offentlig Norge som er allergisk for privat initiativ. Pga av denne holdningen er jeg blitt helt allergisk for alt offentlig, venstrevridde politikere, medier etc. Blogger som denne gir en positivt pust i debatten.
Det er nok riktig at helsetjenester i Norge overetterspørres fordi de er gratis, men det kan umulig gjelde alle typer helsetjenester. F.eks. vil kreftbehandling bare etterspørres av de som virkelig har kreft, og uansett om det er dyrt eller billig/gratis. Kanskje det beste er å ha et todelt system, hvor private tar seg av de helsetjenestene som har prissensitiv etterspørsel, og det offentlige resten.
til Balle Klorin.
Prisen påvirker etterspørselen, også når det gjelder kreft. Koster behandlingen 10 millioner pr pasient vil de fleste ikke etterspørre behandlingen om de skal betale selv, selv om den er livreddende. Om det offentlige skal betale vil de enten ikke tilby behandlingen eller de vil bare gi den til noen få. Etterspørselen vil alltid være større enn tilbudet.
Synes du 10 millioner var for sært? Det er ikke uvanlig at ny eksprimentiell behandling kan komme opp i slike beløp.
feil og gi skattefritak for privat helseforsikring? har du feber slettan, nei du er norsk.
at folk kjøper privat helseforsikring og samtidig stemmer det de gjør (kall det gjerne borgerlig, slik ddr kalte seg emokratisk) er et sykdomstegn. nordmenn ser det ikke, men gud så syk de er. venezuela her kommer norge for og hylle dere....
heia sverige!
Er på prinsipielt grunnlag mot skattefradrag for det aller, aller meste. F. eks. fagforeningskontingent, gaver til frivillige og ideelle organisasjoner osv. Dette er utgifter man påtar seg frivillig fordi man ønsker gjenytelser eller egne fordeler (ff-kont'en) eller fordi man sympatiserer med / ønsker å støtte spesielle grupper / grupperinger / organisasjoner. Skattefradrag innebærer dermed at man indirekte øker skatten for alle andre for å gi til egeninteresser, samtidig som deler av de reelle statsfinansielle kostnader skjules.
Vil man absolutt støtte en organisasjon, så: Fint, gjør det, men betal i såfall det fulle beløpet selv! Ikks skyv kostnaden skjult over på andre.
Samme argumentasjon kan forsåvidt også benyttes om fradrag for renteutgifter og beskatning av renteinntekter. Det er ikke statens oppgave å betale deler av de kostnader du selv har påtatt deg. Tvert imot bidrar fradraget til økt skatt for alle andre OG økt kostnadsnivå for ALLE.
Fradrag for helseforsikringer derimot, kan jeg godt godta. Det er ikke bare nyttig for den som har forsikringen, men også for hele samfunnet for øvrig. Man betaler fortsatt sin skatt, men belaster ikke det offentlige helsevesenet (hverken økonomisk eller gjennom køene) om man trenger behandling. Samtidig som man kommer fortere tilbake i jobb og bidrar dermed mere istf. å belaste.
Kort sagt: ALLE tjener på det!
Ett utrolig viktig tema som ikke bør behandles unyansert.
Are, du har stort sett veldig gode kommentarer, men her hadde det vært gøy og hatt deg i tenkeboksen før du skrev kommentaren.
Litt søk og en porsjon økonomisk intuisjon som du mange ganger har vist mye av er her svært nyttig.
For det første, du stiller spørsmålet:
Hvorfor stiger helsekøene?
Den første fakta opplysningen du må ha med i bildet er at vi i Norge i dag behandler flere personer enn noen gang. Helsekøen i Norge øker fordi det blir flere pasienter enn staten rekker å bygge plasser til. Dette er hovedsakelig på grunn av to forhold:
I) Vi lever lengre.
II) Det skjer fortsatt mye på forskningsfronten som gjør at flere sykdommer og lidelser kan behandles.
Dette fører til situasjonen at helsekøene faktisk i stor grad blir et realøkonomisk problem. Intuitivt bør det være 100% logisk at vi i en slik situasjon ikke trenger flere forsikringsselgere og forsikringsadministrasjon men flere sykepleiere og leger. Jeg sier ikke at det ikke er effektiviseringspotensial i helsevesenet, men at dette på langt nær er grunnen til, eller gir ett nøyaktig bilde av hvorfor køene øker.
Så noen ting rundt helseforsikring. Are du bor jo i Statene, ett land hvor rundt regnet 10% av befolkningen står helt uten helseforsikring og de neste 10%ene har en forsikring som i praksis ikke er verdt noen ting. (Jeg har selv ikke vært der, men blant annet sett 60 Minutes kommet med flere kritiske reportasjer de siste årene). Likevel bruker USA mer penger på helse enn noe annet land. Bør ikke dette trigge en økonoms nysgjerrighet og intuisjon med tanke på om helseforsikring og privatisering er så optimalt i praksis som det svært forenklet kan se ut til å være på papiret?
Are, du skriver: ” Men et system hvor behandlingen i hovedsak betales av staten, vil i praksis føre til at etterspørselen etter helsetjenester konstant er større enn tilbudet.”
Men hva hvis situasjonen er slik at etterspørselen er større enn tilbudet på grunn av teknologiske og demografiske årsaker som når alt kommer til alt i praksis stort sett er uavhengig av manglende prismekanismer?
Da får vi ett ekstremt viktig etisk spørsmål:
Skal behandling utføres på bakgrunn av betalingsevne eller en faglig medisinsk vurdering?
Før jul var det i Danmark ett stort mediefokus på legemangelen i landet og det faktum at langt over 1000 danske leger jobbet i Norge grunnet høyere lønn.
Situasjonen er lik i de aller fleste land i Europa. Når norske representanter for NAV i Eures programmet møter kollegaer fra andre Europeiske land knyttet til mobilitet av arbeidskraft er det påfallende at stort sett alle andre land ønsker arbeidsinnvandring av leger og sykepleiere. Det er ett knapphetsproblem stort sett over hele linja.
Are, noen resterende viktige spørsmål:
Vil privatisering av helsevesenet føre til ett stort antall nye leger og sykepleiere eller vil det først og fremst skape lønnspress hvor det offentlige i enda større grad må konkurrere om de legene som finnes (hvor det offentlige også er dømt til å tape på sikt..)?
Evt. en lønnspiral som gjør at det til syvende og sist ikke lønner seg likevel?
Hvis dette faktisk blir situasjonen kan man ikke lenger påstå at private foretak ikke belaster det offentlige helsetilbudet.
Er en løsning som i USA ved at man ekskluderer den 20% fattigste delen av befolkningen fra å ha ett tilfredsstillende tilbud den rette måten å redusere helsekøene?
Er stykkpris finansiering egentlig så lurt? Det kan i utgangspunktet virke intuitivt på en økonom, men det åpner for at private kan dekke etterspørselen etter ”lønnsomme” sykdommer mens det offentlige blir sittende igjen med de marginalt minst lønnsomme.
Dette kan også føre til at offentlige sykehus prioriterer på bakgrunn av økonomiske insentiver og ikke medisinske vurderinger eller pasientenes reelle behov.
Dette er bare noen svært viktige problemstillinger som må inn i diskusjonen hvis den skal bli meningsfylt…
Arne Hansen:
Takk for interessant innspill. Jeg skal svare på noen av punktene i alle fall:
"Så noen ting rundt helseforsikring. Are du bor jo i Statene, ett land hvor rundt regnet 10% av befolkningen står helt uten helseforsikring og de neste 10%ene har en forsikring som i praksis ikke er verdt noen ting. (Jeg har selv ikke vært der, men blant annet sett 60 Minutes kommet med flere kritiske reportasjer de siste årene). Likevel bruker USA mer penger på helse enn noe annet land. Bør ikke dette trigge en økonoms nysgjerrighet og intuisjon med tanke på om helseforsikring og privatisering er så optimalt i praksis som det svært forenklet kan se ut til å være på papiret?"
Min kommentar: Det amerikanske systemet er slett ikke noe eksempel til etterfølgelse. Det er mange problemer med det, men uten å gå i detalj, er jeg helt enig i at det viser at helseforsikring og privatisering i seg selv slett ikke fører til bedre helsestell.
"Are, du skriver: ? Men et system hvor behandlingen i hovedsak betales av staten, vil i praksis føre til at etterspørselen etter helsetjenester konstant er større enn tilbudet.?
Men hva hvis situasjonen er slik at etterspørselen er større enn tilbudet på grunn av teknologiske og demografiske årsaker som når alt kommer til alt i praksis stort sett er uavhengig av manglende prismekanismer?
Da får vi ett ekstremt viktig etisk spørsmål:
Skal behandling utføres på bakgrunn av betalingsevne eller en faglig medisinsk vurdering?"
Min kommentar: Jeg mener det offentlige helsetilbudet skal baseres på medisinske vurderinger. Mitt poeng er at jeg ikke synes man kan nekte folk å bruke egne (eller bedriftens) penger på tilleggstjenester.
"Are, noen resterende viktige spørsmål:
Vil privatisering av helsevesenet føre til ett stort antall nye leger og sykepleiere eller vil det først og fremst skape lønnspress hvor det offentlige i enda større grad må konkurrere om de legene som finnes (hvor det offentlige også er dømt til å tape på sikt..)?"
Min kommentar: Jeg synes det er uklart hva du mener med privatisering av helsevesenet. Min kommentar handlet om private helseforsikring som et supplement til et omfattende offentlig helsevesen (slik man har i Norge).
"Evt. en lønnspiral som gjør at det til syvende og sist ikke lønner seg likevel?"
Min kommentar: I hvilken grad lønningene må heves for å få nok leger, sykepleiere og andre ansatte er et sammensatt spørsmål, som også har sammenheng med antallet som utdannes, regelverket for arbeidsinnvandring og utviklingen i lønnsnivået i andre land. Vanskelig å svare entydig på.
"Er en løsning som i USA ved at man ekskluderer den 20% fattigste delen av befolkningen fra å ha ett tilfredsstillende tilbud den rette måten å redusere helsekøene?"
Min kommentar: Nei. Jeg mener et godt helsesystem må gi et godt tilbud til alle.
"Er stykkpris finansiering egentlig så lurt? Det kan i utgangspunktet virke intuitivt på en økonom, men det åpner for at private kan dekke etterspørselen etter ?lønnsomme? sykdommer mens det offentlige blir sittende igjen med de marginalt minst lønnsomme.
Dette kan også føre til at offentlige sykehus prioriterer på bakgrunn av økonomiske insentiver og ikke medisinske vurderinger eller pasientenes reelle behov."
Min kommentar: Dette er en reell fare, og et dårlig stykkprissystem er ganske sikkert dårligere enn et mer gammeldags finansieringssystem. Jeg tror det i stor grad kommer an på om man klarer å utforme gode systemer med riktige insentiver. Det er myndighetene som velger hva private evt. skal bidra med. Jeg ser ikke noe galt i at private står for enkle rutineoperasjoner, så lenge disse også betales deretter, altså lavt. Det er nok lettere å bruke private til slikt enn til mer kompliserte, sammensatte helseproblemer.
Mvh
Are Slettan
her er sosialist gjengen enig i at staten skal drive alt ja, det var jo en bombe! hehe for noen steinrøyshoder.
Var ikke det slik det begynte i Amerika engang. Pga. lønnstopp begynte arbeidsgiverne kjøpe private forsikringer som "lønn". Det offentlige kom til slutt helt i bakevjen, og systemet er i dag i prinsippet privat? - Tror Skottland har gått vekk igjen fra stykkprisfinans, ble for dyrt byråkrati. Tilbake til rammefinansiering, slik vi hadde det her før.. Lær av historien!
http://blogsoft.no/trackback/ping/10909101
