Sexforbrytere på nettet
Det var ingen hemmelighet at Phillip Garrido var voldtektsdømt.
Navnene til 670.000 sexforbrytere er offentlige i USA. Noe for Norge?
USA-har fått sin «Fritzl-sak». 18 år etter at den da 11-årige Jaycee Lee Dugard ble kidnappet, er Phillip Garrido siktet for forbrytelsen. I mellomtiden har Dugard fått to barn med Garrido mens hun og barna har bodd under kummerlige forhold på eiendommen hans. Stadig flere detaljer kommer nå frem om om livet de levde og forholdet mellom de involverte.
Først og fremst vekker slike saker sterke følelser. Vi leser med avsky og vantro. Hvordan er det mulig å gjøre slikt? Hvilke psykologiske mekanismer slår inn hos ofrene? Og hvordan er det mulig at det ikke blir avslørt?
I forbindelse med det siste spørsmålet, fokuserer Dagbladet i en artikkel på et interessant fenomen i USA, nemlig de åpne registrene hvor hvem som helst kan finne ut om det bor en dømt seksualforbryter i nærmiljøet.
Med noen enkle klikk får man et oversiktskart over sitt nabolag, hvor adressen til registrerte sexforbrytere er plottet inn. Så kan man gå inn på hver enkelt og finne bilde, personlige opplysninger samt hva slags forbrytelse vedkommende er dømt for.
Phillip Garrido hadde sonet en dom for voldtekt og var registrert. Her ser du profilen hans. Garridos navn var altså åpent tilgjengelig, men det var ikke dette som til slutt avslørte ham. Det skjedde etter en intern registersjekk i politiet i forbindelse med at han og de to barna oppsøkte Berkeley-universitetet for å holde en religiøs appell.
Mange er registrert
Disse registrene er blitt stadig mer omfattende i USA, selv om detaljene har variert en del fra delstat til delstat. Rundt 670.000 amerikanere ligger inne i registrene. Bare i Contra Costa County i California, hvor Garrido bor, er det 1.700 registrerte sexforbrytere.
Det pågår nå arbeid med en landsdekkende minstestandard for hvem som må registreres og offentliggjøres.
Enkelte delstater er spesielt strenge, og tidsskriftet The Economist er kritisk i en større artikkel samt en lederkommentar (begge skrevet før den siste saken ble kjent).
For det første peker tidsskriftet på at mange delstater inkluderer også mindre alvorlige forhold, samtidig som en del av dem har livsvarige registrering.
Et eksempel som nevnes er Wendy Whitaker fra delstaten Georgia. I 1996, da hun var 17, hadde hun oralsex med en gutt. Siden han var tre uker under 16, var dette den gang ulovlig. I dag, 13 år senere, står Whitaker fortsatt i registeret, selv om handlingen etter dagens lovverk ikke ville vært ulovlig. Dette har skapt mange problemer for henne.
Andre er registrert for å ha urinert på offentlig sted, kjøpt sex av prostituerte eller for blotting, som kan bety at man viste rompa til noen.
Ett problem er altså at registrene ikke skiller tydelig nok mellom alvorlige og mindre alvorlige saker, slik at man mister fokus på lovbrytere som kan forventes å være virkelig farlige.
Bivirkninger
Men selv om man konsentrerer slike registre om alvorlige forbrytelser, ser man betenkelige bieffekter. Siden det - naturlig nok - er en betydelig belastning å stå i slike offentlige oversikter (enkelte er blitt drept, mange plaget), er det ikke uvanlig at registrerte sexforbrytere sklir ut av syne, enten fordi de blir hjemløse eller fordi de bevisst stikker av. En slik rotløs tilværelse, gjerne uten både jobb, bolig og familie, bidrar etter alt å dømme til at faren for nye forbrytelser øker.
Også i Norge kan dette bli en aktuell sak. Frps justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen foreslo i sommer å innføre varsling av naboer av dømte pedofile.
Det er åpenbart legitime grunner til at foreldre ønsker å vite om pedofile i nærmiljøet, men erfaringene fra USA tyder på at man skal tenke seg nøye om hvis man skal åpne slike registre for allmennheten.
Dette kan fort sette i gang et kappløp hvor alle moderate forslag blir stemplet som lefling med voldtektsmenn og pedofile, og hvor målet - å hindre forbrytelser - mistes av syne.
Oppdatering:
Tidligere offer står frem.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Et annet viktig argument er at de aller fleste voldtekter og seksuelle overgrep foretas av folk som aldri har vært borti politiet før, og derfor ikke står i slike registre.
Man kan godt være enig i at foreldre har interesse av å vite om domfelte pedofile overgripere bor i nabolaget, men hva gjør de med den informasjonen? Vil de oppføre seg annerledes hvis de vet det enn hvis de ikke vet det? Problemet er altså at de godt kan ha potensielle pedofile overgripere i nabolaget selv om disse ikke står i registeret.
Offentlig identifisering av sexforbrytere får vi forhåpentlig ikke se i Norge. At politiet i enkelte tilfelle går ut med advarsler i et nærmiljø, kan forsvares, men at folks nysgjerrighet skal kunne tilfredstilles ved at de får tilgang til navn og adresser omtrent som på skattelistene, vil være fullstendig galt.
Risikoen for feil er stor. Se bare på justismordene som avdekkes i Norge. Da er det snakk om drapssaker! Hvor mange feilaktige dommer er det ikke ifb sexforbrytelser? (Og mange slipper selvsagt feilaktig fri.)
De fleste forbrytere har barn. Ringvirkningen er enorm, og vi kan risikere selvmord etc. Vi "gode mennesker" er ikke bedre enn at vi se på ungene til/familien til de sexdømte som noe spesielt, og vi vil sørge for å spre vår viten til så mange som mulig: "Se på den gutten der. Moren hans har voldtatt ham...".
Ops! Sa jeg moren? Ikke faren? En feil?
Neida! Opp til en tredjedel av gutter som misbrukes seksuelt, misbrukes av sine egne mødre. Etter de nye definisjonene i Straffeloven, er det snakk om mødre som voldtar sine egne sønner. Statistisk sett vil en skole med 1000 elever ha en lang rekke elever av begge kjønn som er misbrukt seksuelt. 14 prosent av jentene, 9 prosent av guttene. Dersom kjønnsfordelingen ved skolen er 50/50, gir statistikken følgende fordeling:
70 misbrukte jenter. Noen få misbrukt av mor/andre kvinner, de aller fleste av menn/gutter.
45 misbrukte gutter, inntil 15 av dem misbrukt av sin egen mor/andre kvinner, de øvrige av menn/gutter.
Det er viktig å sette søkelyset på virkeligheten. Mødre som voldtar sine egne barn, er en del av denne virkeligheten, selv om mange nekter å tro det. Det samme gjelder vold mot barn. Iflg norske undersøkelser utfører mødre oftere vold mot barna, enn det fedre gjør.
AP-regjeringens justisminister, Knut Storberget, har gjennom sin regjeringstid holdt et tydelig fokus på vold i nære relasjoner. Han snakker bare om de slemme menn, og ofrene er alltid kvinner og barn. Selv om statistikkene viser at bildet ser adskillig annerledes ut.
Jeg engasjerer meg i mannskampen.no, og mener det er viktig å vise helheten. Likestillingen. Bare da kan ALLE ofrene sees, og få hjelp.
Tilbake til sexdømt-registeret: Kan vi se for oss navn, alder og adresse på mora til Arne i dette registeret? Hun er dømt for å ha misbrukt ham seksuelt, og skal stå i evt register på lik linje med de andre forbryterne.
Og kan vi forestille oss at knapt 18 år gamle Henriette står i registeret? Hun er dømt for besittelse av barneporno, fordi hun lastet ned bilder av en naken, 17 år gammel gutt. Pr def er bilder av personer under 18 år barneporno.
Jeg bare spør. Fordi vi gjerne forbinder sexforbrytere med menn. Og de er alltid griser, ikke sant?
her i norge har vi jo lommemannen som får mer sympati fra pressen enn ofrene. han har blitt beskyttet og har kunnet holdt på med overgrep siden 1970 til 2008. selv vox polpulinor (vox i øra) gikk ut med kritikk av forhådsdømming av denne sinnsyke mannen og hans familie som har latt han holde på i over 30 år. til slutt måtte politiet fra andre siden av fjellet komme og hente han, da bergens korrupte politikorps ikke ville ta jobben.
hva med ofrene slettan, hvor er de?
Nå hører jeg til de som foretrekker mange politiske oppfatninger og avgjørelser i USA, og som gjerne skulle overført en del til Norge. En del er jeg likevel uenig med USA i.
USA klarer ikke redusere vold ved våpenloven, dødstraffen og måten man henger ut kriminelle på. Man skal ikke lengre enn til Canada, som håndhever en langt strengere våpenlov, samt langt større vern for forbrytere, før volden går dramatisk ned. Hvorfor??
USA overser at dynaikken i vold og seksuelle forbrytelser i stor grad baserer seg på selvforrakt, samt selvforsvar av tidligere handlinger (som ofte henger sammen).
Hva skulle Fritzl gjøre? Skulle han melde seg etter ti år med flere barn osv? Han innså vel at da ebbet livet ut.
Hva skulle Hitler gjøre for den del? Det er både ulogisk og logisk at tyskerne gikk innover Sovjet uten våpen og uten mat, for å bli drept. Hva hadde de å vende hjem til? En ubåt sprengte seg selv i lufta på frigjøringsdagen utenfor den byen jeg bor.
Problemet som starter allerede ved notorisk utroskap er at man ikke tror noen vil godta det (meg sånn som jeg er) som skaper et problem i ethvert nytt parforhold.
Problemet med å slutte å slå, er at man derved beviser at man hadde kontroll på aggresjonen likevel (selvforsvaret reduseres).
Problemet med å komme tilbake til samfunnet, at man er usikker på at man har noen plass blant folk flest, er at det øker desperasjonen (volden og seksuelle forbrytelser).
Jeg har tro på full konfrontasjon. Før konfrontasjonen er man på rømmen fra sine handlinger, og der bare fortsetter handlingene. Så har jeg tro på fengsler og dommer som står i forhold til ugjerningen. Samt en viss humanitet, som demonstrerer et syn på menneskeverd som forbryterne kan leve med. Mobbing tjener ingen god hensikt, og offentlig uthengning kan påvirke til det.
Men saken er ikke soleklar. Manglende offentlighet kan også påvirke til manglende konfrontasjon og at man fortsetter et liv "på rømmen." En mellomting kan være å sørge for at noen offentlige personer i samfunnet vet, altså et register som er unntatt offentlighet, men som flere har tilgang på enn det som gjelder i Norge i dag.
Det er jo bare å sørge for at kun relevante overgrep havner i registeret.
Urinere på gata ?? HVa har det med saken å gjøre
ziz: Statene med strenge våpenlover har langt mer våpenkriminalitet ( http://videre.no/170 ) og 3-strikes fungerer godt etter hensikten ( http://videre.no/171 ). Voldelig kriminalitet i California har gått ned med 50% i en tidsperiode der befolkningen har også økt med 50%, og den helt tydelige skillelinjen går der 3-strikes ble innført.
Til Terje
Politiet i Norge og i England som sjelden bærer våpen, blir så og si aldri drept.
USA har høyeste rate av vold av alle vestlige land, samt de fleste asiatiske land. I Japan (som jeg burde la være å nevne, fordi de er lite sammenlignbare), mangler praktisk talt våpen og praktisk talt vold.
Jeg har vært en del i et hus i Norge som ble plaget av stadige innbrudd, og hørte noen lyder en formiddag. Der og da ble jeg glad for at mulige innbruddstyver i alle fall visste at jeg neppe ville ha våpen, slik at de ihvertfall neppe ville skyte først og spørre etterpå.
Forskning fra USA viser at Megans Law ikke har noen preventiv effekt på antall seksuelle overgrep:
http://blog.tjomlid.com/?p=2237
De fleste barn som blir seksuelt misbrukt blir ikke offer for fremmede men for folk de kjenner fra før, så et register over slike 'eksterne' sexforbrytere vil uansett ha en meget begrenset nytteverdi.
IMO er det en kjempetabbe å innføre et slikt system (med registrering av såkalte sex offenders) i ethvert samfunn hvor befolkningen består av en stor prosentandel brødhuer og idioter. Siden alle menneskelige samfunn til alle tider har bestått i stor grad av brødhuer og idioter, så er slike registere en dårlig idé overalt alltid. Hørt om den britiske kvinnen som for noen få år siden fikk huset sitt ramponert av en rasende mobb som trodde at hun var pedofil (pedophile)? Faktum var at hun var barnelege (pediatrician). Men fordi svært mange briter er brødhuer og idioter, så klarte de ikke å skille mellom disse to tingene og angrep altså denne helt uskyldige kvinnen. Tro det eller ei. >:-(
Jeg syns vi burde ha slike lister! Hva så om det er en belastning for pedofile og voldtektsmenn og stå på en slik liste? Hvis de har gjort så vondt mot andre får de tåle at det blir konsekvenser for dem selv også! Det er mye verre for en unge å bli voldtatt enn det er for en pedofil å stå i et register!Det er de uskyldige barna vi må bry oss om og prøve å beskytte!
Men som du leser her:
http://blog.tjomlid.com/?p=2237
så beskytter ikke slike registere barna.
Å forstå ondskap er et vanskelig felt, som er fullt ut forståelig at de færreste orker å gå inn i. Tore Langfeldt, som har jobbet en del med sexforbrytere, og som kan vise til en del gode resultater, formidler at virkemidlene er konfrontasjon og rom. Ikke rettferdiggjøring, ettersom ethvert menneske har fullt ut ansvar for sine handlinger, og kan velge hvordan det vil takle enhver utfordring. Men forståelse og rom.
De færreste orker å påta seg den type oppgaver som Langfeldt har gjort, og heller ikke han orket personer som også hadde drept (sa han), så de som ingen orker å gi rom, slike som Quick og Fritzl, må sikres for livet. Der hvor det ikke er rom, er det heller ikke håp.
Problemet med dødsstraff og mobbing, er at rommet blir mindre. Noen av de som kunne ha klart å komme tilbake, mister grepet.
Jeg er stolt av at broren til min mormor drepte fra ubåt under krigen, men jeg er ikke stolt av dødsstraffene etter krigen. Jeg skulle hatt mer offentliggjøring av navn på nazister og mer kontrontasjon (vår krigshistorie er et studium av løgner, særlig blant de røde, 68-erne og Hedmeark og Oppland, som i størst grad nedstammer fra nazister.) Manglende offentliggjøring av navn baserer seg mye på frykt for mobbing. I sporene av løgnene fortsetter antisemittismen, ikledd raseri mot Israel), og så skulle jeg gjerne hatt mer forsoning med egen historie a'la den tyskerne har mye mer av.
Så skulle jeg håndtert lister over sexforbrytere med varsomhet, og gjerne hatt flere av Langfeldt, (ettersom vi alle ønsker færre sexualforbrytere.)
http://blogsoft.no/trackback/ping/11040672
