Tidligere SEC-sjef Christopher Cox har et forklaringsproblem i Madoff-saken. (Foto: Scanpix)

Tilsynsmyndigheter, finansbransjen og kundene - alle dummet seg ut.

Mandag ble Bernie Madoff dømt til 150 års fengsel for å ha stått bak tidenes svindel.
 
Les mer hos NA24: 150 år for Madoff

Det som utad var en vellykket forvaltningsvirksomhet med over 60 milliarder dollar til forvaltning, var i realiteten bare et tomt skall. Det foregikk ingen reell investeringsvirksomhet, avkastningsrapportene var rene eventyr og når investorer ville ha ut penger, tok Madoff bare litt av midlene som strømmet inn fra nye deltagere. Slik gikk det helt til altfor mange ville ha kapitalen ut under finanskrisen sist høst. Da viste det seg at skallet var tomt.

Dette var med andre ord en klassisk Ponzi-svindel.

Madoff lurte finansproffer, veldedige organisasjoner og venner. Ifølge en pressemelding mandag fra kona Ruth, lurte han henne også.

Jeg har tidligere skrevet at hva jeg synes om Madoffs fremtid: Madoff fortjener å dø i fengsel

Madoff er utvilsomt den store skurken. Men det er flere som sliter med å forklare sine roller.

Vaktbikkja sov
Madoff-affæren er ekstremt pinlig for det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC).

Svindelen skjedde midt i finansmiljøet på Wall Street, som SEC skal overvåke, og den hadde ubegripelig omfang. Bruttobeløpet på rundt 60 milliarder tilsvarer 0,4 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt. Det ville utgjort over 15 prosent av Norges BNP.

Men det verste for SEC er at tilsynet mottok noe som nærmest må ha vært tidenes best dokumenterte tips, en lang rapport fra finansmannen Harry Markopolos, hvor han påpekte en rekke problematiske sider ved Madoffs virksomhet, og trakk den nødvendige konklusjonen av sine funn: «Madoff Securities er verdens største Ponzi-svindel.»

Madoff er hovedkjeltringen, men saken er pinlig for en rekke parter.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Timothy A. Clary (AFP)

Mandag er dommens dag for tidenes svindler.

Mandag faller dommen over Bernie Madoff (71). Aktoratet vil ha 150 år, eller i det minste så lang straff at Madoff aldri slipper ut.

Han har innrømmet at han i årevis drev en investeringssvindel som til slutt omfattet over 60 milliarder fiktive dollar (beløpet er vesentlig mindre hvis man skreller vekk de ikke-eksisterende gevinstene).

Les mer hos NA24: - Bør dømmes til 150 år i fengsel

Uansett nøyaktig omfang: Madoff har gjennomført en svindel verden knapt har sett maken til. Hele virksomheten hans var juks, og han lurte finansproffer, veldedige organisasjoner og venner - uten å gjøre forskjell.

Men når det gjelder straffeutmåling i økokrimsaker, blir han slett ikke amerikansk mester selv om aktoratet får gjennomslag.

I april ble Norman Schmidt (74) dømt til 330 år i fengsel for å ha organisert en svindel som lovet investorene fantastisk avkastning, mens mye av pengene gikk til private eiendommer og racerbiler.

Men selv 330 år blir for en langhelg å regne mot straffeutmålingen for Shalom Weiss, som i 2000 ble dømt til 845 års fengsel for blant annet svindel og hvitvasking av penger. Hans kompanjong Keith Pound slapp unna med 740 år, men døde uansett etter bare fire år bak gitter.

Mange strenge dommer
Generelt har det kommet mange strenge økokrimdommer i USA de siste årene.

Den meste kjente fikk kanskje Jeff Skilling, tidligere toppsjef i energitradingselskapet Enron, som i 2006 ble dømt til 24 år og fire måneders fengsel. Skilling er nå 55 og har dermed en realistisk mulighet til å avslutte livet i friluft. Den andre Enron-toppen, Ken Lay, ble også dømt, men døde av hjerteinfarkt før straffeutmålingen.

(Foto: Scanpix)

Kid Interiør viser at bankkrisen ikke er over.

Torsdag kom resultatet fra stresstestene av de amerikanske bankene. Ti av de 19 største bankene blir pålagt å hente inn 75 milliarder dollar i kapital. Begrunnelsen fra myndighetene er at det ventes store tap på utlån i tiden fremover.

Samme dag ble det i Norge kjent at Nordisk Tekstil Holding, morselskapet til interiørkjeden Kid Interiør, ikke klarer å betjene gjelden. Derfor ligger det an til at  DnB Nor, som er bankforbindelsen, tar kontroll i selskapet.

Kid Interiør er et godt eksempel på at bankkrisen ikke er over, selv om for eksempel DnB Nor er tredoblet i verdi på børsen siden bunnen i vinter.

Les også:

Gigantgjeld i Kid
Full krise i Kid Interiør
- Snakker med DnB Nor

Det er gjerne mest fokus på bankenes lån til privatmarkedet, spesielt boliglån. Men i tiden fremover vil vi etter alt å dømme se problemene i næringslivet rulle inn over bankene for alvor.

Dårlig nytt fra bedriftsmarkedet
Selv om den akutte panikken i banksektoren er over, og de kortsiktige pengestrømmene flyter bedre mellom bankene, er det fortsatt svært vanskelig og dyrt å få lån som innebærer mer enn ubetydelig risiko.

Dermed vil det oppstå mange problemer ettersom bedrifter må refinansiere lån som forfaller i månedene fremover.

I tillegg til at bankene er blitt påholdne og rentene høyere, har mange bedrifter mindre penger å betale renter av, fordi den svake realøkonomien gjør at de tjener mindre penger eller går med underskudd.

Nå er ikke bildet entydig forferdelig. Faktisk har mange av de store, børsnoterte selskapene brukt de gode årene frem til i fjor til å betale ned gjeld og legge seg opp store krigskasser.

Men i andre deler av næringslivet ble de lave rentene etter tusenårsskiftet for fristende. Her er Kid Interiør et godt eksempel. For problemene her skyldes et i stor grad lånefinansiert oppkjøp gjort av det nordiske investeringsselskapet IK Investment Partners (tidligere Industri Kapital).

Opp mot en milliard kroner skal ifølge NA24 være lånt av DnB Nor.

Ond sirkel
Slike oppkjøp var det mange av. Det ble en ond sirkel. Den enkle tilgangen på lån med lav rente, presset opp prisen på selskaper som ble kjøpt opp av slike investeringsselskaper, som på stammespråket kalles «private equity». De stadig høyere prisene på oppkjøpsmålene gjorde det måtte legges inn stadig mer lån med lav rente i finansieringen for å oppnå en fornuftig avkastning på egenkapitalen.

Det giret selvsagt også opp risikoen, men forvalterne i disse selskapene fikk betalt for å gjøre «dealer», så dealer gjorde de.

Her ligger det mange tapsbomber og venter på bankene som finansierte oppkjøpsfesten.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Ser ut til å være uenige om den økonomiske utviklingen.

Onsdag kuttet Norges Bank som ventet styringsrenten fra 2 til 1,5 prosent. Det er rekordlavt, og viser at sentralbanken ser mørkt på den økonomiske utviklingen.

I kommentaren til rentekuttet skriver banken følgende om utviklingen i verdensøkonomien siden forrige rentemøte 25. mars:

Om noe har utviklingen vært svakere enn ventet, men det er også enkelte tegn til lysning.

Nå henges det i god sosialøkonomisk ånd på et kledelig forbehold, men det er interessant at sentralbanken heller til at utviklingen har vært svakere enn ventet.

Ikke enig
Aksjemarkedet ser ikke ut til å være enig. Siden begynnelsen av mars har verdens børser steget kraftig, drøyt 30 prosent hvis man ser på Morgan Stanleys verdensindeks i dollar. Siden Norges Banks siste rentemøte er økningen drøyt 10 prosent.

Hovedindeksen på Oslo Børs har steget nesten 20 prosent siden det forrige rentemøtet.

Det indikerer altså ikke at utviklingen har vært svakere enn aksjemarkedet ventet, snarere tvert om. Oppfatningen synes også å være at selskapenes tall for første kvartal, som har strømmet ut de siste ukene, har vært noe bedre enn fryktet.

Ulikheter
Nå betyr ikke dette nødvendigvis at sentralbanken eller aksjemarkedet tar feil. Aksjekursene avhenger av hvor store overskudd de børsenoterte selskapene ventes å få i tiden fremover. Norges Bank ser selvsagt også på resten av økonomien.

I tillegg vil lave renter isolert sett bidra til høyere aksjekurser, blant annet fordi alternativene til aksjer blir mindre fristende.

Man kan også innvende at aksjemarkedet alltid forsøker (med vekslende hell) å se rundt neste hjørne. Det som skjer nå er egentlig vann under broen. En oppgang i aksjekursene indikerer primært tro på bedre tider en gang i fremtiden.

På den annen side virker også sentralbankens rentevåpen med etterslep, så når Norges Bank kutter renten nå, må det indikere at banken ser for seg svak økonomisk aktivitet en god stund fremover.

Alt i alt: Jeg er litt overrasket over at Norges Bank mener utviklingen den siste halvannen måneden har vært svakere enn ventet. Det er en ganske dyster melding.

Oppdateringer:
Sendte kronen opp
Flere banker følger etter
Sjeføkonom: Bankene vil nøle med å kutte
Opposisjonen: - Rentevåpenet er brukt opp
Gjedrem demper boligoptimismen

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Aksjemarkedet blåser av hele epidemien.

Svineinfluensaen herjer i mediene, ikke minst i Norge. Det har vært høysesong for hvit skrift på sort bakgrunn (slik at selv de sløveste leserne skal forstå at det er skummelt). Også fra offisielt hold er advarslene dystre.

Rundt midten av forrige uke begynte det å komme en viss nyhetsstrøm om saken, men det var først i helgen det tok av i mediene.

Mandag og tirsdag falt børsene, men jevnt over ikke mer enn en prosent eller to. Fallet var større for reiselivsaksjer, som hoteller, fly og cruise.

Høyere nå
Men i forhold til svingningene vi har sett de siste månedene, var det ikke store børsfall, og siden har markedene hentet seg inn igjen.

Oslo Børs er nå drøyt 3 prosent høyere enn sist fredag. Det generelle bildet rundt i verden er også at børsene nå er sterkere enn ved utgangen av forrige uke.

En del reiselivsaksjer henger fortsatt etter, men cruisegiganten Royal Caribbean, som er børsnotert både i Oslo og New York, ligger for eksempel høyere i kurs enn fredag for en uke siden.

Tror ikke på skrekkversjonen
Dette er interessant, for aksjemarkedet beskyldes ofte for hysterisk overreaksjon, både på positive og negative nyheter. I dette tilfellet kan man knapt snakke om hysteri, snarere apati.

Det tyder for det første på at aksjeinvestorene, totalt sett, ikke tror epidemien i seg selv blir veldig alvorlig, for da vil den utvilsomt også måtte få alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien og bedriftenes lønnsomhet.

Og ikke bare det: Investorene later ikke en gang til å frykte den psykologiske effekten i særlig grad. Uavhengig av selve sykdommen, kan panikk og usikkerhet skade økonomien. Én ting er at folk avbestiller cruisereiser, noe annet hvis grenser stenges og folk kommanderes hjem fra arbeidsplassene.

Hvem skal man tro på?
Usikkerheten er selvsagt stor. Ekspertene mener det før eller siden kommer en alvorlig pandemi. Kanskje er aksjeinvestorene blitt i overkant avslappet siden det ikke ble store konsekvenser etter de siste årenes advarsler om SARS og fugleinfluensa.

Likevel: Hvis jeg må velge, heller jeg til å tro mer på signalet fra millioner av enkeltinvestorer som satser penger på sine valg, enn på norske tabloidjournalister som tjener penger på å overdramatisere.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Bernie Madoff. (Foto: Scanpix)

TA-Invest ligner mistenkelig.

Onsdag ble samboerparet Per Sten Andersen (69) og Eva-Karin Haugen (51) fengslet i ti dager med brev- og besøkskontroll. De to er siktet i forbindelse med aksjeklubben TA-Invest, hvor over 500 millioner kroner fra rundt 300 investorer kan se ut til å være borte fra klubben som ble etablert i 1996.

Onsdag kveld sitter et hundretalls deltagere i krisemøte.

Les også:
- Samboerparet varetektsfengslet
- Kom som et voldsomt sjokk
Kan få igjen skatt etter mulig svindel
Ofrene samles for å snakke ut
Lokket tidligere elever i aksjesvindel

Foreløpig er det mange løse tråder i denne saken, og de to er foreløpig bare siktet. Men hvis fasit viser seg å være omtrent slik det nå ser ut, minner denne saken i skremmende grad om en mindre utgave av Madoff-saken i USA, hvor alt tyder på at rundt 50 milliarder dollar i forvaltningsvirksomheten til Bernie Madoff bare er luft.

I begge tilfeller blir man sittende og måpe. Hvordan er det mulig?

Mange spørsmål
En rekke av de samme spørsmålene vil bli stilt i begge sakene.

- For det første: Hvor er pengene? Paret bak TA-Invest har investert stort i eiendom. De to skal ifølge siktelsen ha gitt motstridende forklaringer på om dette var i regi av klubben. Uansett skal eiendommene være tungt belånt, så det virker ikke som mye av klubbens penger ligger her.

Har man rett og slett tapt i markedet, og dekket over tapene ved å bruke penger fra nye investorer til å betale den fiktive avkastningen til eksisterende investorer som vil ta ut penger? Dette er det som kalles en Ponzi-svindel. Det var etter alt å dømme det Bernie Madoff gjorde.

- Hva har man egentlig drevet med? Har man drevet reell verdipapirhandel? Innen hva? Har man begynt med legitim handel, men sklidd over i Ponzi-virksomhet for å dekke tap?

Slekt og venner
- Hvorfor gikk oppegående folk inn i dette? Her ser man tydelige likhetstrekk med Madoff-saken. Deltagerne har hatt tillit til paret bak TA-Invest, og en viktig grunn er at slekt og langvarige venner har deltatt over lang tid. I Madoff-saken så man det samme, og det ble forsterket av at mange av deltagerne kom fra Madoffs jødiske miljø i USA.

I begge sakene har nok mange deltagere senket guarden på en måte de aldri ville gjort i en profesjonell sammenheng.

I tillegg er det blitt oppgitt avkastningstall som ikke var ekstremt høye. I Madoff-saken var de derimot mistenkelig jevne, men man skal være nokså trenet for å reagere på det. I TA-Invest har det vært sagt at man kombinerte investeringer i aksjer og obligasjoner, noe som kan ventes å gi avkastning- og svingning som er noe mer moderat enn rene aksjeinvesteringer, og det var etter det jeg forstår også det klubben rapporterte.

Kontroll
- Hvorfor har ikke tilsynsmyndighetene reagert tidligere? Det synes ganske klart at en virksomhet i det omfang som nå er avdekket i TA-Invest er konsesjonspliktig. I USA har Securities and Exchange Commission fått knallhard kritikk i Madoff-saken, ikke minst fordi man hadde mottatt uvanlig konkrete tips om at Madoff etter all sannsynlighet drev med svindel.

Foreløpig vet vi lite om hva Kredittilsynet eventuelt har gjort tidligere i denne saken. Men det blir interessant å høre om det er kommet tips eller bekymringsmeldinger tidligere.

- Et beslektet spørsmål: Hvilken bank har pengene gått gjennom? Har det aldri lyst noen varsellamper der?

- Hvorfor har ikke mediene reagert? De fleste journalister (inkludert meg) hadde nok aldri hørt om TA-Invest før de siste dagene. Men ifølge VG var det flere journalister blant deltagerne, og NRKs gravejournalist Ebbe Ording bekrefter overfor avisen at han var med, men trakk seg ut da han fikk mistanke. Men dekke det som journalist, det gjorde han ikke. Ording og eventuelt andre journalister i TA-Invest bør vente seg kritiske spørsmål.

- Til sist kommer spørsmålet som dreier seg mer om psykologi enn om økonomi: Hvorfor? Hvorfor risikere en solid posisjon i samfunnet og omgangskretsen? Og hvordan er det mulig over lang tid å se venner og familie i øynene og lure dem ut i økonomisk ruin? Det har ikke Bernie Madoff gitt noe fornuftig svar på.

Hvis det viser seg at TA-Invest er lureri, vil mange venner og slektninger gruble på det samme.

Oppdateringer:
Polititeori: Har brukt penger på seg selv.
Investor på møte onsdag kveld: - Veldig sterke følelser.
Siktede: Hadde enda en aksjeklubb
Oslo-prest satte alle sparepengene i TA-Invest
Forsøkte å skaffe finansiering fra sparebank
Ville bygge høyfjellsluksus
Slik avslørte de svindelen

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

"I just haven't seen huge changes in the way people are talking about compensation," said Sandy Gross, managing partner of Pinetum Partners, a financial recruiting firm. "Wall Street is being realistic. You have to retain your human capital."

- Ikke gi dem en sjanse til
Nobelprisvinner Paul Krugman er ikke blid:

There's a palpable sense in the financial press that the storm has passed: stocks are up, the economy's nose-dive may be leveling off, and the Obama administration will probably let the bankers off with nothing more than a few stern speeches. Rightly or wrongly, the bankers seem to believe that a return to business as usual is just around the corner.

We can only hope that our leaders prove them wrong, and carry through with real reform. In 2008, overpaid bankers taking big risks with other people's money brought the world economy to its knees. The last thing we need is to give them a chance to do it all over again.

Hvis det viser seg at de ekstreme bonusnivåene i finansnæringen kommer tilbake allerede i år, vil dette bli en het potet for politikerne, ikke bare i USA.

Ekstremt lønnsnivå
Det er vanskelig å svelge lønnsnivået i denne bransjen, spesielt siden det de siste årene er blitt så tydelig at bedriftene i næringen ikke har klart å unngå at ansatte tar for stor risiko for å tjene mer personlig.

Dette er enda mer ekstremt i USA enn i Norge. Rune Bjerke ville vært en fillefrans på Wall Street. Rekorden blant konsernsjefene på Wall Street holdes av Lloyd Blankfein, som i 2007 fikk en total kompensasjonspakke på 68,5 millioner dollar, eller rundt 450 millioner kroner.

Men før kunne man i det minste si at dette i bunn og grunn var en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, uansett hvor feil man mente det var.

Lever på staten
Det blir mer og mer søkt nå. For grunnen til at mange banker har tjent godt i første kvartal, er statlig doping. Det er ikke så vanskelig å tjene penger nå staten pøser på med kapital, garantier og lave renter. Ikke bare det: Flere av bankene ville åpenbart vært konkurs uten statens hjelp.

Hvis ledelsen i de store bankene tror at velgere og politikere finner seg i at skattepenger blir brukt til en ny bonusfest, kkan de komme til å bli skuffet.

Dette kan føre til politisk storm og til at de innskjerpingene av finansreguleringene, som uansett kommer, blir enda strengere. Ingen politikere, verken til høyre eller venstre, i posisjon eller opposisjon, vil stå opp og forsvare disse bonusene.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Det er ikke alltid like lett å forstå hva kritikerne av oljefondet mener.

Det har naturlig nok stormet etter at oljefondet i 2008 tapte 633 milliarder kroner, målt i internasjonal valuta. Kritikken fortsatte tirsdag på et seminar på Handelshøyskolen BI.

Egil Matsen fra NTNU mener ifølge E24 at forvalternes incentivstruktur er feil og at fondet i større grad burde satse på passivt å følge verdipapirindekser i stedet for å ta aktive valg.

Skipsreder Herbjørn Hansson var også på seminaret, og sier følgende til Dn.no:

- De har sølt bort 1,5-2 Statoil-er. Hvis dette hadde vært Japan hadde de bøyd hodet og sagt unnskyld.

Han mener fondet må deles opp i flere fond for å unngå at alle gjør samme feil, og han er ifølge Dn.no «kraftig provosert over at oljefondet i sin årsrapport skylder på modellene når de massive tapene skal forklares.»

Sammensauset
Dette ilustrerende noe av det jeg synes er vanskelig med debatten om oljefondet. Helt ulik kritikk sauses sammen, og man snakker forbi hverandre.

For det første kan man, som Matsen, kritisere måten forvaltningen utføres på. Alt tyder på at fondet spesielt på rentesiden har tatt større risiko enn man trodde man gjorde, basert på modellberegningene. Det er gode grunner til å tro at dårlig utformede incentivordninger kan bidra til at dette skjer. Det er også gode grunner til å spørre om fondet i større grad bør forvaltes passivt etter ulike indekser.

Dette er en høyst relevant kritikk.

Men den har fint lite med Hanssons «1,5-2 Statoil-er» å gjøre.

Det er riktig at fondet i fjor tapte et beløp av den størrelsen, altså 633 milliarder kroner. Men grovt sett 90 prosent av dette fallet skyldes nedturen for de internasjonale aksjemarkedene, ikke måten forvaltningen ble utført på. Oljefondet har da heller aldri forklart dette tapet med modellberegninger, verken i årsrapporten eller andre steder.

Stortinget har skylden
Fondet hadde ved nyttår en 50/50-fordeling mellom aksjer og rentepapirer, etter at Stortinget i 2007 vedtok en gradvis økning fra 40 til 60 prosent aksjer.

Så hvis man skal kritisere noen for tapet på 633 milliarder kroner i fjor, må det i det alt vesentlige være Stortinget (med unntak av Frp, som stemte mot økningen).

Hva er alternativet?
Men før man gjør det, bør man klargjøre hvilket alternativ man står for.

Jeg har tidligere skrevet at det ikke nytter å si at man vil investere pengene i Norge. Oljepenger i det omfang vi har sett de siste årene betyr uansett at vesentlige beløp må investeres i utenlandske verdipapirer for å unngå en overopphetet økonomi hvor altfor mye penger jager etter stadig dårligere prosjekter. Om det blir 200 eller 300 milliarder til overs i året betyr ikke mye for hvilken strategi man velger.

Så kunne man valgt ikke å øke aksjeandelen fra 40 prosent fra 2007. Men selv med 40 prosent andel ville 2008 gitt flere hundre milliarder kroner i tap.

Man kan si at man rett og slett ikke burde vært i aksjemarkedet. Men da blir det feil å kalkulere inn aksjegevinstene i årene til og med 2007, og all erfaring og teori tilsier at den langsiktige avkastningen blir dårligere. Det blir altså mindre penger til gode formål i fremtiden.

Realistisk?
Så når man sier at fondet har tapt «1,5 til 2 Statoil-er», er det viktig å være klar over at det er i forhold til en situasjon hvor man tok med seg aksjeoppturen til 2007 for så plutselig å gå helt over i noe som ikke falt i verdi 2008, i praksis obligasjoner og primært statsobligasjoner.

Men hvor realistisk er det? En privat investor som styrer egne penger kunne nok gjøre det, på grunn av hell eller dyktighet.

Men hvordan kan det gjøres i oljefondet? Skal stortingsrepresentantene samles en gang i måneden for å legge frem sine ulike syn på markedsutsiktene og bestemme om fondet skal kjøpe aksjer eller obligasjoner? Skal vi tiltro forvalterne å bestemme aksje- og renteandel fritt etter eget hode?

Personlig mener jeg at dagens system er vesentlig mer betryggende. En fast prosentandel aksjer og obligasjoner, betyr at fondet bruker nye oljepenger til å kjøpe aksjer når kursene faller (som det siste året), når aksjekursene tar seg opp igjen, vil fondet kjøpe obligasjoner.

Jeg mener også at 60 prosent aksjer er et fornuftig nivå for et langsiktig fond.

Det er helt på sin plass at folk har oppfatninger om oljefondet. Det er et viktig tema, og fjoråret avslørte klare svakheter i forvaltningen. Diskusjonen om dette må tas på alvor.

Men hvis kritikken skal ha mening, bør man skille snørr og barter og presisere hva man kritiserer og hvilket alternativ man står for.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

«Jeg kan bekrefte at jeg i dag har fratrådt styret i Aker Solutions med umiddelbar virkning. Både på bakgrunn av saksbehandlingen i styret samt de vedtak som er truffet i tilknytning til kjøp av selskaper fra Aker ASA, har jeg funnet det uholdbart å forsette som styremedlem i selskapet.»

Det er kanskje ikke så overraskende, for ifølge medierapporter ønsket Petersen ny behandling på et styremøte 6. april, altså etter at handlene var gjennomført, men ble nedstemt.

Overfor Dagbladet vil Petersen ikke svare på om hun føler seg overkjørt av styret.

Dette øker presset mot Kjell Inge Røkke, men den korte meldingen reiser mange spørsmål som Petersen ikke besvarer.

Ifølge medierapporter var Petersen ikke til stede på styremøtet hvor kjøpet av virksomheter fra Aker ASA ble vedtatt. Men vi vet altså ikke i hvilken grad styret hadde vært informert tidligere om saken. Mener hun styret bevisst er blitt holdt utenfor?

Uansett ble det vel sendt ut styrepapirer før det aktuelle styremøtet? Hvordan vurderte Petersen denne informasjonen? Hvorfor deltok hun ikke under styrebehandling av en så viktig sak? I det minste via telefon?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Marcus Wallenberg, til høyre under offentliggjøringen av investeringen i Aker-systemet, har helt andre interesser enn staten. (Foto: Scanpix)

Interessene i Aker Holding spriker i alle retninger.

Da staten i 2007 satte seg i båten sammen med Kjell Inge Røkke i Aker Holding, var et av næringsminister Dag Terje Andersens kronargumenter at han satt der sammen med den erfarne, svenske Wallenberg-gruppen. Hvor dum kunne investeringen da være, liksom?

Noen av oss påpekte umiddelbart at Wallenberg-gruppen hadde investert på helt andre premisser enn staten.

Slik verden har utviklet seg, er denne forskjellen blitt enda viktigere, og Wallenberg har i realiteten helt andre interesser enn staten i forholdet til Røkke.

Rask oppsummering:
I 2007 gikk staten inn som eier  av 30 prosent av aksjene i selskapet Aker Holding AS, som har som eneste oppgave å eie en post på drøyt 40 prosent i Aker Solutions. Aker ASA, hvor Røkke er hovedeier, har 60 prosent av aksjene i Aker Holding. De svenske selskapene Saab og Investor (Wallenberg) har totalt 10 prosent.

Mens statens investering var en enkel aksjeinvestering, hadde Wallenberg redusert både nedside og oppside. Gjensidige opsjonsavtaler med Aker ASA innebærer at svenskene er garantert å kunne selge sine aksjer til Aker ASA etter fire år med en gevinst på 10 prosent. Samtidig kan Aker kreve å kjøpe aksjene etter fire år for 40 prosent mer enn kostpris.

Spol så frem til de siste par ukenes strid, som ble utløst av et omdiskutert salg av eiendeler fra Aker ASA (hvor Røkke-selskapet TRG Holding AS eier 68 prosent) til Aker Solutions, hvor Røkkes eierandel (via Aker Holding) er mye lavere.

Røkke har altså, kynisk sett, interesse av å styrke Aker ASA på bekostning av Aker Solutions. Staten har åpenbart motsatt interesse, siden staten bare eier i Aker Solutions.

Hva med Wallenberg?
Tilsynelatende har Wallenberg også samme interesse som staten, og altså motsatt av Røkke.

Eller?

For Wallenberg er bildet egentlig mer komplisert. I utgangspunktet er det positivt for Wallenberg at Aker Solutions-kursen stiger, selv om potensialet er begrenset av Aker ASAs rett til å kjøpe aksjene til 40 prosent over kostpris etter fire år.

Men i stedet har kursen på Aker Solutions rast, og verdien av aksjene er nå grovt sett en fjerdedel av kostpris. Dermed fremstår det som stadig mer sannsynlig at Wallenberg vil ønske å benytte seg av sin opsjon til å selge etter fire år med en gevinst på 10 prosent.

Men, og det er viktig, denne avtalen er inngått med Aker ASA og forutsetter selvsagt at Aker ASA er i stand til å kjøpe ut Wallenberg-aksjene.

Solid Aker ASA fordel for Wallenberg
Mange har spekulert i om de siste transaksjonene mellom Aker ASA og Aker Solutions nettopp ble gjort for å bedre kontantsituasjonen i Aker ASA.

Er dette sant, og avtalene blir reversert, slik Syliva Brustad vil, kan det skape usikkerhet rundt verdien av Wallenberg opsjon på å selge aksjene til Aker ASA. Og i dagens verden fremstår den opsjonen som stadig viktigere og svært verdifull.

Mens staten altså har sin interresse helt og holdent knyttet til Aker Solutions, er det trolig bedre for Wallenberg om Aker ASA kommer styrket ut, i alle fall at risiko overføres fra Aker til Aker Solutions, slik de kontroversielle transaksjonene åpenbart har gjort.

Staten og Wallenberg sitter ikke i samme båt.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

BI-professor Petter Gottschalk mener det bør være lov å handle på innsideinformasjon. (Foto: Handelshøyskolen BI)

Ja, mener BI-professor, men argumentasjonen er tynn.

BI-professor Petter Gottschalk mener innsidehandel er utbredt på Oslo Børs, og tar nå til orde for at slik handel bør legaliseres.

- Vinnerne på Oslo Børs vet noe som andre ikke vet. Når man kjøper eller selger er det fordi man tror eller vet noe som andre ikke vet. Informasjonsasymmetri kaller jeg det. Oslo Børs er innsidebørsen, sier Gottschalk til E24, og videre:

- Næringslivet i Norge er lite. Alle kjenner alle. De som lykkes på Oslo Børs har kontakter og er en del av finans- og næringslivet. Dermed blir det veldig vanskelig for utlendinger å handle på Oslo Børs. Det kan kanskje være grunnen til at de holder seg unna også.

- Jeg mener at vi må leve med dette og at innsidehandel bør legaliseres. Dette er slik børsen fungerer.

Dette er for så vidt kjente toner fra Gottschalk. Han har tidligere hevdet at halvparten av handelen på Oslo Børs er basert på innsideinformasjon.  

Tynn is
Jeg synes det virker som professoren er på ganske tynn is, både empirisk og logisk.

Selvsagt forekommer det ulovlig handel basert på innsideinformasjon. Men når man med professoral tyngde hevder at halvparten av omsetningen på Oslo Børs - altså flere milliarder kroner hver dag - er innsidehandel, da bør man helst ha annet å komme med enn denne anekdoten:

- Jeg vet at mange satt på informasjon om salget av to av Norske Skogs fabrikker i Sør-Korea allerede på fredag. Dermed hamstret de aksjer på fredag. Da nyheten om salget kom på mandag solgte de med ti prosent fortjeneste.

Forutsatt at Gottschalks ukedager er riktige, må han snakke om juni i fjor, da dette salget først ble meldt. Kurshistorikken viser ganske riktig at Norske Skog steg den aktuelle mandagen, da nyheten om salget ble kjent. Men påfallende nok falt kursen klart fredagen før.

Det er ikke det man forventer hvis det foregår omfattende innsidekjøp basert på positiv informasjon. Det tyder i alle fall ikke på at de angivelige innsidekjøpene var særlig store. Da hadde man forventet at kursen holdt seg oppe eller endog steg før nyheten kom ut.

Det er mulig han roter med dagene og i stedet snakker om handel før og etter at den samme avtalen ble endelig bekreftet en tirsdag i august. Da steg kursen mandagen før, men det har Oslo Børs gransket og konkluderte med at oppgangen ikke kom på grunn av innsidehandel.

Hvis Gottschalk kan dokumentere det han påstår om innsidehandel i Norske Skog, burde han gå til politiet med dette.

Så sier han at innsidehandelen på Oslo Børs gjør det vanskelig for utlendingene, og fører til at de holder seg borte.

Men ifølge Oslo Børst står utenlandske investorer for 70 til 80 prosent av handelen på Oslo Børs, så utlendingene synes ikke å ha fått med seg at de skal holde seg borte.

Må leve med det
I tillegg til at empirien virker vaklevoren, synes jeg ikke Gottschalk argumenterer godt for å legalisere innsidehandel. Hans eneste poeng synes å være at vi må leve med det, altså at det er umulig å bli kvitt.

Men det at man aldri helt blir kvitt en form for kriminalitet, betyr ikke nødvendigvis at det er bedre å ha mye av den enn lite. Drap vil vi alltid ha, men det er vel bedre med få drap enn mange drap?

Prinsipielle argumenter
Gottschalk kunne i stedet argumentere prinsipielt for innsidehandel. Et liberalistisk argument er at det bør være fritt for parter å inngå frivillige avtaler. Det bør altså også være tillatt for dumme utsidere å gjøre transaksjoner med lure innsidere - hvis de absolutt vil.

Et annet argument for innsidehandel er at dette vil bidra til en riktigere prising av kapital. Hvis innsidere med bedre informasjon og innsikt står fritt til å handle, vil kurser på aksjer og andre verdipapirer bli riktigere og justere seg raskere.

Men disse argumentene må avveies mot andre hensyn. I mange markeder har man innført reguleringer for å beskytte svake parter, for eksempel når det gjelder forbrukerkjøp. I de fleste verdipapirmarkeder har man også vurdert det slik at et forbud  mot innsidehandel er nødvendig for at brede lag av investorer skal ønske å delta.

Hvis du vet at ledelsen i et oljeselskap står fritt til å kjøpe eller selge aksjer i forkant av at selskapet informerer markedet om at en brønn er vellykket eller tørr, så vil du neppe investere. Hvis investorer uten innsideinformasjon på denne måten legger til grunn at de vil bli lurt av innsiderne i et kapitalmarked, vil de neppe stille opp. Dermed vil kapitaltilgangen for bedriftene bli dårligere.

Tynn dokumentasjon og konklusjon
Alt i alt synes jeg ikke Gottschalks påstander om svært omfattende innsidehandel er sannsynlige, spesielt ikke når man tenker på at denne kriminaliteten i så fall blir begått av personer med stor økonomisk og sosial fallhøyde, som løper en muligens liten, men dog reell, risiko for å bli dømt til lange fengselsstraffer. Tar de virkelig den sjansen? Hver dag, i halvparten av handelen på Oslo Børs?

Jeg synes heller ikke det er noen god idé å legalisere innsidehandel. En pragmatisk tilnærming er at lite innsidehandel er bedre enn mye, og et forbud mot innsidehandel fører til at kapitalmarkedene fungerer bedre, om enn ikke perfekt.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Ms Kleinworth er en av Michael Marcovicis stjerneforvaltere.  Kanskje noe for oljefondet? (Foto: ArtMarcovici)

Kan rotter trenes til å slå menneskelige forvaltere?

Rotter kan læres opp til å bli flinke valutatradere, og ved å pare de flinkeste trader-rottene med hverandre, kan de bli enda bedre.

Det er i alle fall konklusjonen etter et eksperiment utført av Michael Marcovici, som ifølge presentasjonen på hjemmesiden hans er en østerriksk installasjonskunstner som også har bakgrunn innen finans.

Marcovici har brukt programvare for å omdanne valutakurser til lyder, og justert tonehøyden etter kursutviklingen. 80 rotter øvde seg i tre måneder på å forutse videre kursutvikling basert på lydbildet de hørte. Trodde de på oppgang, gikk de «long» ved å trykke på en grønn knapp, ved å trykke på en rød knapp gikk de «short».

Når de traff, fikk de en matbit som belønning. Bommet de, fikk de et svakt elektrisk støt.

Ifølge Marcovici viste fire av rottene seg å være på høyde med verdens beste forvaltere. Basert på disse fire, avlet man frem 28 nye rotter, som viste seg å være enda bedre.

Og hva nå? Jo:

STEP 4 MAKING A BUSINESSI am now working on a software generating real time ticker tracks in order to put the system to the ultimate test (the real life market conditions) . If the performace is good I will keep the experiment going and either setup an own hedge fund managed by my rats or train rats to work for hedge funds and banks...

Jeg går overhodet ikke god for dette eksperimentet (eller hva det nå egentlig er). Men som man sier: Om det ikke er sant, er det i alle fall godt jugd.

Verdens flyselskaper opplever sviktende marked og kommer til å tape nærmere 30 milliarder kroner i år, ifølge IATA.

Det minner om investorlegende Warren Buffets ord for noen år siden, etter en ikke helt vellykket investering i flyselskapet US Airways.

Buffett pekte på at den amerikanske flybransjen siden starten i 1903 ikke har tjent penger i det hele tatt. Og han la til at en fremsynt kapitalist som den 17. desember 1903 så Orville Wright vingle til værs i sin Flyer I, burde skutt den ned og spart investorer for hundre år med elendighet.

De siste årenes utvikling har neppe endret dette bildet.

Det er tankevekkende at en bransje som har vokst så mye, og vært til enorm glede for publikum - ikke klarer å tjene penger. Dette illustrerer at gevinsten fra teknologiske gjennombrudd ofte tilfaller kundene i større grad enn investorene.

Fondsanalytiker Thomas Furuseth i Morningstar mener det norske folket kan lære av Idar Vollvik, som satte formuen over styr i aksjemarkedet.

Overfor NA24 lister han opp fire feil Vollvik gjorde:

 Les resten. 

Vollviks opp- og nedtur viser at de egenskapene som skaper en suksessfull gründer ikke nødvendigvis er de samme som trengs for en investor. Jeg skrev om dette i fjor.

Tidligere i dag skrev jeg at NRK feilaktig hadde tillagt førsteamanuensis Egil Matsen et utsagn om at oljefondet kunne vært 1.000 milliarder større hvis det bare hadde investert i obligasjoner, i stedet for å begynne å kjøpe aksjer i 1998.

Øystein Stray Spetalen har imidlertid sendt meg en mail og påpekt at man kan komme frem til en differanse på 1000 milliarder, men da basert på et noe annet regnestykke.

Hvis fondet etter tredje kvartal 2007 i stedet for å begynne en gradvis økning av aksjeandelen fra 40 til 60 prosent, hadde gått til 100 prosent obligasjoner, ville fondet anslagsvis ha vært 690 milliarder kroner større ved nyttår enn det faktisk var, ifølge dette regnestykket. Tar man så med et kraftig aksjefall siden nyttår samt en alternativ avkastning på obligasjoner, begynner differansen trolig å nærme seg 1000 milliarder.

Det illustrer hvor brutalt dårlig det har gått med aksjedelen i det siste, men dette er et annet regnestykke enn det NRK lanserte, for det forutsetter altså at man satt med rundt 40 prosent aksjer til markedet var nær toppen i 2007, og så gikk til 100 prosent obligasjoner.

Skrekkelig dårlig er det selvsagt uansett.

I kjølvannet av at finansmannen Bernie Madoff i desember tilsto det som ser ut til å være historiens største svindel, svirrer ryktene om andre svindler og pyramider.

Sist ute er firmaet Stanford Financial Group, som kontrolleres av mangemilliardæren R. Allen Stanford. Ifølge flere medier granskes nå selskapet av amerikanske myndigheter. Det er snakk om 30.000 kunder og milliardverdier.

Det er interessant at dette skjer etter at Alex Dalmady. en finansanalytiker, i januar beskyldte Stanford Financial Group for å være en svindel. Han gjorde det i en offentlig artikkel som du finner her.

Saken er ekstremt pinlig for SEC. Foreløpig er lite kommet ut fra etterforskningen av Madoff, men etter det man forstår nå, drev han rett og slett en Ponzi-svindel, hvor «avkastningen» til eksisterende investorer rett og slett (eller primært) var penger fra nye investorer.

Det burde være noe av det letteste å avsløre under en kontroll, for i et slikt system mangler det rett og slett store summer. Det burde la seg avsløre med det enkleste av alle kontrollspørsemål: - Hvor er penga?

Ikke uproblematisk

Foreløpig er det helt uklart om Stanford-saken virkelig er svindel, og det er ikke uproblematisk hvis tjenesteforsømmelsen hos SEC gjør at fremtidens fløyteblåsere velger å gå ut offentlig med sine mer eller mindre godt funderte beskyldninger, heller enn å tipse myndighetene.

For innen finans er tillit alt, og selv grunnløse beskyldninger om svindel kan fort kjøre en bank eller et annet finansselskap på grunn, ettersom innskytere og investorer flykter hals over hode.

Men hva annet kan man vente når det viser seg at kontrollorganene i det som angivelig skal være verdens mest sofistikerte finansmarked ikke er i stand til å score selv når de får ballen servert på mållinjen?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Hackere har lagt inn zombieadvarsler på trafikkskilt flere steder i USA. Er det bankene de tenker på? (Foto: Scanpix)

Stadig flere mener USAs zombiebanker må nasjonaliseres, og viser til nordiske erfaringer.

Tirsdag presenterte USAs finansminister Timothy Geithner en ny redningspakke for finanssektoren, men investorene likte ikke det de fikk høre.

USA-børsene endte dagen ned mer nær 5 prosent. Aller verst gikk det med bankaksjene. Storbankene Citigroup og Bank of America falt henholdsvis 15 og 19 prosent.

Stadig flere i USA våger å bruke N-ordet (nei, ikke det N-ordet). Nasjonalisering, statlig overtagelse av store deler av banksektoren, er ikke lenger tabu.

Problemet for banksjefer som forsøker å holde skuta flytende er at den slags fort kan bli selvforsterkende. Nylig sendte Ken Lewis, toppsjefen i Bank of America, ut et internt notat hvor han avviste at banken ligger an til å bli nasjonalisert. 
 

Investorer som frykter at staten nuller aksjene deres, kan bli skremt til å selge. Dette senker kursen, og gjør det dyrere å hente inn ny kapital. I praksis blir det nesten umulig å få inn private penger hvis nye investorer aner en betydelig fare for å bli nullet av staten.

Vassen plan
Geithners tale tirsdag gjorde lite for å dempe frykten. Problemet med pakken var neppe størrelsen. Geithners forslag kan innebære at så mye som 2.000 milliarder dollar brukes på å kjøpe råtne verdipapirer og tilføre kapital til sektoren.

Men samtidig var forslagene foreløpig vage, og Geithner understreket at det vil ta tid å gjennomføre tiltakene. Blant annet skal det oppretts et delvis offentlig og delvis privat fond som skal kjøpe råtne verdipapirer fra bankene, men dette fondet fremstår som temmelig luftig. - Vi vurderer en rekke ulike strukturer for dette programmet, og vil be om innspill fra markedsaktører og allmennheten når vi utformer det, sa Geithner.

Det er oppsiktsvekkende at tiltakene fortsatt er så lite konkrete, selv om det nå er nær to år siden de første krisetegnene begynte å melde seg og fem måneder siden konkursen i Lehman Brothers sendte et jordskjelv gjennom finansmarkedene.

Vanskelige verdier
Det tyder på at det er svært vanskelig å prise mange av bankenes eiendeler og at et program som tvinger frem en pris på de råtneste verdipapirene, ironisk nok kan bidra til at det blir klart for alle at mange bankers gjeld nå er større enn verdien av eiendelene, med andre ord at bankene er insolvente.

Hvis realiteten er at mange av de store bankene i USA har en gjeld som er større enn noe fornuftig anslag på eiendelenes verdi, er aksjonærenes verdier i realiteten tapt. Sannsynligvis en del av långivernes penger også.

Hvis det da ikke finnes nok privat kapital, vil presset øke for å nasjonalisere flere store banker. Hvis skattebetalerne uansett må holde bankene i live, er det rimelig at staten også overtar eierskapet og dermed oppsiden hvis og når det begynner å gå bedre.

Statlig bedre enn zombie
I USA er det større motvilje mot offentlig eierskap enn for eksempel i Norge. Men stadig flere heller likevel til at det er bedre med offentlig eide banker med solid kapitalbase enn vaklende privatbanker.

Den amerikanske økonomien kan leve med at bankaksjonærene taper pengene sine, men den kan ikke leve med et zombie-bankvesen som ikke kan tilby kreditt til bedrifter og boligkjøpere.

Nordiske erfaringer
Mange viser også til erfaringene fra Norge og Sverige på begynnelsen av 1990-tallet, da flere store banker ble overtatt av staten, og så gradvis privatisert igjen i ordnede former. Blant annet er det mange som har lest Norges Banks omfattende gjennomgang av erfaringene fra den norske bankkrisen.

- Look to Norway, sa president Franklin D. Roosevelt under andre verdenskrig.

Det har foreløpig ikke president Barack Obama sagt, men det er neppe noe dårlig tips at rådgiverne hans studerer erfaringene fra bankkrisene i Norge og Sverige.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Fjorårets beste investeringstips var basert på stjernene.

Dette medførte så følgende svar fra en annen og tilsvarende anonym leser: «Nå trenger nødvendigvis ikke spåmannens synspunkter å være mindre treffende med sluttresultatet enn høyt gasjerte analytikere - en ting vi vet er at de i hvert fall konsekvent har bommet det siste året.» 

Astrologi og økonomi
Sistemann er ikke den første som trekker linjer mellom økonomiske prognoser og mer, la oss si, uortodokse spådommer.
 
Noen har endog samlet de to fagfeltene. Rådgivningstjenesten Crawford Perspectives gransker planetenes plassering før børsrådene blir gitt. Blandet inn med en god dose teknisk analyse av kursgrafer, får kundene råd som dette: «The Eclipse would normally accompany highly emotional displays, but the deadly combination includes a T-Square with Pluto opposing Uranian Point Hades with both squaring Mars - the most Explosive planets in hostile angular reference!» 
  

Før du ler for høyt: De anbefalte investeringene til Crawford ga i 2008 en avkastning på nesten 51 prosent, ifølge Hulbert Financial Digest, som følger utviklingen til mer enn 500 porteføljer fra ulike nyhetsbrev og rådgivningstjenester i USA.

Crawford var i fjor klart best i undersøkelsen til Hulbert, og det skjedde i et år da det generelle aksjemarkedet i USA falt rundt 40 prosent. De siste tre årene har Crawford levert en årlig avkastning på nær 7 prosent, mot et årlig fall på over 8 prosent for markedet.

Hva forteller det?
Forteller det oss at astrologi bør inngå i pensum for fremtidens finansanalytikere? Neppe. Jeg har ingen tro på astrologi, verken når det gjelder økonomiske spådommer eller generelt.

Graver man videre og ser på Crawfords utvikling over 10 og 20 år, viser det seg at porteføljen har gjort det dårligere enn det generelle markedet.

Men astrologiporteføljens dundersuksess i 2008 er en nyttig påminnelse om to ting: For det første hvor stor rolle tilfeldigheter spiller innen investeringer. Og som eksempelet med Crawford viser: De tilfeldige utslagene er større jo kortere tidsperiode som måles. På kort sikt er det omtrent like stor sjanse for å bli vinner i finansmarkedene uansett om du finleser regnskaper og makrotall, ser på stjernebilder eller kaster terning.

Den andre lærdommen er at det er svært vanskelig å spå om økonomisk utvikling. Moderne økonomier og de tilhørende finansmarkedene er komplisert vevd sammen og et resultat av uendelig mange valg foretatt av et enormt antall aktører.

Spådommer om økonomisk vekst, selskapenes overskudd eller nivået på børs, renter eller boligmarked er notorisk upålitelige, og bør i liten grad påvirke hvordan du innretter din privatøkonomi. Like lite som du bør basere deg på astrologi.

La oss avsluttet med et sitat fra den legendariske professoren (og økonomen) John Kenneth Galbraith:

- Økonomiske prognosers eneste funksjon er å få astrologi til å virke respektabelt.

Onsdag ble en påminnelse om at børsene fortsatt er nervøse. (Foto: Scanpix)

Eller er det stille før stormen?

Akkurat da optimismen var i ferd med å vende tilbake i finansmarkedene, falt børsene kraftig onsdag, etter en rekke negative nyheter. Oljeprisen falt 12 prosent, I USA kom det elendige sysselsettingstall for privat sektor, samtidig som flere selskaper signaliserte dårlig resultatutvikling. India bidrog med en regnskapsskandale i IT-selskapet Satyam Computer Services.

Tross onsdagens fall er børsene markant høyere enn bunnen i november. Oslo Børs er opp 30 prosent, S&P 500-indeksen i USA 20 prosent, for eksempel. Svingningene og nervøsiteten er også blitt mindre. Det ser man på volatilitetsindeksen VIX i USA. Den ligger nå på drøyt 40, mot 80 på det verste i høst.

Også i rentemarkedet er stemningen i alle fall mindre dyster enn på senhøsten i fjor. I det kortsiktige interbankmarkedet er påslaget i forhold til renten på statsobligasjoner markant lavere enn på toppen i fjor. For eksempel ligger det som kalles TED-spread nå på 1,3 prosentpoeng, etter å ha vært over 4 prosentpoeng i fjor høst. Dette er differansen mellom renten på tremåneders lån mellom bankene og tremåneders statsobligasjoner i USA. Dagens differanse er fortsatt relativ høyt, men dette markedet fungerer nå sånn noenlunde, i motsetning til på det verste i høst.

Ser man på langsiktige obligasjonslån til bedriftene, er bildet dystrere, men også her tross alt bedre enn i høst. Renten for høyrisikoobligasjoner ligger nå rundt 18 prosent. Dette er riktignok lavere enn toppen rundt 22 prosent før jul, men det er likevel altfor høyt for de aller fleste bedrifter. Det er ikke mange prosjekter som er lønnsomme basert på en slik rente.

Fryktet enda verre
En viss bedring i finansmarkeden har det uansett vært, og det til tross for at nyhetene fra realøkonomien har vært nesten entydig negative i hele verden de siste månedene.

Det tyder på at aktørene i finansmarkedene forutså den svake utviklingen. Og mye tyder på at de fryktet noe enda verre, nemlig en total nedsmelting av verdens finanssystemer sist høst. Det var for eksempel mange, inkludert presidentkandidat Barack Obama som fryktet at bedriftene ikke ville få nødvendig finansiering for å betale lønn.

Disse aller verste scenariene slo ikke til, og det kan ha bidratt til at finansmarkeden har bedret seg.

Nedturen fortsetter
Men det betyr ikke at den økonomiske nedturen er over. Alt tyder på at veksten vil fortsette å avta og arbeidsledigheten stige de aller fleste steder.

Finansmarkedene er selvsagt ikke immune når det gjelder dette. Når selskapenes overskudd krymper eller blir til underskudd, tynger det aksjekursene. Og når bedriftene ikke lenger klarer å håndtere sine lån, går det ut over obligasjonseiere og banker.

Betalingsproblemer vil det garantert bli flere av utover våren, det er nettopp forventningen om dette som ligger til grunn for at investorene krever så høye renter for å kjøpe bedriftsobligajoner.

Spørsmålet blir hvor store problemene blir, og om de blir større eller mindre enn det som allerede ligger bankt inn i kursene på aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer.

Kjent mark
Likevel: Økonomiske nedturer, fallende overskudd og misligholdte lån - alt dette er ille nok, men det er ting finansaktørene er vant til å håndtere og evner å se forbi. Mange av dem begynner nok også å håpe at de uvanlig tunge tiltakene fra myndighetene, i form av lave renter og budsjettstimulans, vil begynne å slå inn for alvor utover i 2009.

Det spesielle sist høst var at et uhyre komplekst, sammenvevd, høyt belånt og globalt finanssystem tilsynelatende stod i fare for å kollapse over natten. Det var en ny situasjon, og skapte en ekstrem risikomotvilje.

Hvis frykten for et slikt scenario ikke blusser opp igjen, kan det godt være at bunnen er passert for finansmarkedene, selv om realøkonomien fortsetter å svekkes. Tidenes beste år for USA-børsen var 1933. Da var USA på bunnen av den store depresjonen.

I 2008 hadde vi en finanskrise, men egentlig ingen økonomisk krise. Spørsmålet er om 2009 kan bli motsatt.

- Dette avkrefter langt på vei myten om at norske aksjefondssparere kjøper på topp og selger på bunn, mener Lasse Ruud i Verdipapirfondenes forening. (Foto: André Clark Utvik)

Skulle ikke de selge i panikk nå?

Finansproffene ynder å gjøre narr av småsparere. De er saueflokken som alltid kommer inn på topp - bare for å få med seg nedturen og selge i panikk på bunnen.

Når drosjekuskene begynner å gi deg aksjetips, da vet du at det er på tide å selge, humrer proffene.

Det er mulig det har vært noe i dette, men mye tyder på at tidene har endret seg.

Privatkundene kjøper
Mandag meldte Verdipapirfondenes forening at norske privatkunder tegnet for nesten en milliard kroner netto i aksjefond i november. Det var den andre måneden på rad med solid nettotegning fra privatmarkedet. Det var også den andre måneden på rad med meget svak børs.

Det var nå privatkundene skulle selge i panikk, ifølge proffene. I stedet ser vi verden over at det er investeringsbanker, hedgefond, pensjonsfond og lignende som kaver desperat for å redusere risikoen og selge seg ut av det meste som lar seg selge.

Vi ser det samme bildet når det gjelder norske verdipapirfond. I år har institusjonelle kunder, nettosolgt andeler for rundt 10 milliarder kroner, selv om de kjøpte seg litt opp i november, isolert sett. Disse 10 milliardene er det samme som proffene nettokjøpte for i toppåret 2007.

Personkundene, derimot, solgte for drøyt 6 milliarder kroner i 2007, og ser nå altså ut til å være i ferd med å kjøpe seg opp igjen.

Handlingsrom
Betyr det at amatørene er smartere enn proffene? Neppe. Men de har gjerne større handlingsrom og en mer langsiktig tilnærming.

Proffene er underlagt mange begrensninger. Driver du et hedgefond, og kundene vil ha pengene sine ut, så må du selge. Et livselskap som opplever store kurstap, er pålagt å redusere risikoen, og som regel betyr det at det må redusere aksjebeholdningen.

En privatkunde trenger ikke ta slike hensyn. Derimot må han eller hun kjempe mot sin egen psyke. Det er vanskelig å holde fast ved en langsiktig plan når børsen svinger så man får vondt i magen av å sjekke kursene. Det er lett for at man gir opp når det er som skumlest - og dermed går glipp av de beste investeringstidspunktene.

Den siste utviklingen for aksjefondstegning, kan tyde på at ganske mange privatkunder klarer å holde hodet kaldt og tenke langsiktig.

Vitser om proffene

Det er slett ikke åpenbart at børsen nå har nådd bunnen, og det er heller ikke sikkert at privatkundenes kjøpelyst vedvarer. Men det er et faktum at personkundene solgte i 2007 - da børsen lå høyt - og kjøper høsten 2008, etter at børsen er halvert.

Proffene kjøpte stort i 2007 og har solgt stort i 2008, på mye lavere kurser. Så hvem var det som var smartest?

Snart kan børsamatørene begynne å lage vitser om proffene, for eksempel: Når aksjemeglerne begynner å gi deg aksjetips, da vet du at det er på tide å selge.

Forhenværende hedersmann, nå nedrig skurk.

Bernard Madoffs svindel er tidenes flause for både myndigheter og finansbransjen.

Det som synes klart er at meglerhus Bernard L. Madoff Investment Securities drev en adskilt virksomhet som aktivt forvaltet midler for ulike investorer. En stor del av disse midlene strømmet inn via ulike hedgefond, mye fra utlandet. Men noe kom også direkte fra personer Madoff hadde møtt, spesielt i det velstående jødiske miljøet rundt New York og i Florida.

Forrige uke la Madoff kortene på bordet, først overfor sine to sønner, som også jobber i meglerhuset, og deretter overfor myndighetene. Ifølge ham selv har han i realiteten drevet en såkalt Ponzi-svindel, hvor avkastningen til investorene ikke er reell, men helt eller delvis hentes fra pengene som kommer inn fra nye investorer.

Etter alt å dømme raknet det da altfor mange investorer krevde å få pengene sine ut på grunn av kredittskvisen i høst.

Omfanget er nesten ufattelig. For å illustrere: Nick Leeson stod for den kanskje meste kjente finansskandalen de siste par tiårene da han kjørte tradisjonsrike Barings Bank på grunn i 1995. Madoff-saken er angivelig 30 ganger så stor som Leesons tap.

Uhyre pinlig
Saken er uhyre pinlig for mange parter. 

Pinligst er den selvsagt for Madoff selv, en Wall Street-veteran og tidligere styreleder for Nasdaq-børsen som donerte store summer til veldedighet.

Resten av meglerfirmaet hans fremstår som enten kriminelt eller utilgivelig bevisstløst. Det er vanskelig å tro at en enkelt person skulle stå bak dette og blant annet produsere månedlige transaksjonsoversikter for investorene.

Hvor var kontrollen?
Saken er også en flause for amerikanske kontrollmyndigheter og for de mange hedgefondene som sendte sine investorers penger videre til Madoff.

Etter det som til nå har kommet frem var Madoff selv ansvarlig for den delen av meglerfirmaet som drev aktiv forvaltning for utvalgte kunder. Denne delen var omgitt av hemmelighetskremmeri og fysisk atskilt fra resten av meglervirksomheten. Det er likevel klart at virksomheten var underlagt det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC).

I en oppsikstvekkende pressemelding innrømmer SEC-sjef Christopher Cox at tilsynet gjentatte ganger har mottatt «troverdige og spesifikke beskyldninger» om svindel hos Madoff over en periode som minst går tilbake til 1999.

En pikant detalj er at Madoffs niese, Shana, i fjor giftet seg med Eric Swanson, som tidligere jobbet i SEC og deltok i en gruppe som så på Madoffs meglervirksomhet. Shanas far, Peter, sitter også i ledelsen i meglerhuset.

SEC varsler full granskning, og det vil være en sensasjon om ikke flere hoder ruller i etaten. Cox selv har allerede fra før gjort det klart at han trekker seg. Spørsmålet er om hele SEC blir nedlagt og erstattet av noe annet.

Hva drev fondene med?
Om saken er pinlig for SEC, er den nesten enda verre for en rekke hedgefond som har sendt investorenes penger, i enkelte tilfeller alle investorenes penger, videre til Madoff. For denne tjenesten har de tatt seg fett betalt, gjerne 1 prosent av de forvaltede midlene pluss 10 prosent av avkastningen.

Ofte har disse fondene skrytt av sin kompetanse og sine investeringsstrategier i glanset presentasjonsmateriell - men underslått at de egentlig bare sendte pengene videre til Madoff.

I noen tilfeller har det dreid seg om såkalte fond-i-fond, hvor poenget ganske riktig er å investere hos andre forvaltere. Men meningen er at man skal spre midlene på ulike forvaltere, og det først etter en ytterst nøye gjennomgang og kvalitetssikring av de utvalgte forvalterne.

Madoff leverte i årevis - tilsynelatende - en avkastning omtrent som man forventer fra aksjer, rundt 10 prosent i året, men med ekstremt mye lavere svingninger. Han forklarte selv dette med bruk av opsjoner for å begrense risikoen i de underliggende aksjeinvesteringene.

Men det har lenge vært stilt kritiske spørsmål. Og en del fond-i-fond - formodentlig de som faktisk gjorde jobben sin - takket nei, enten fordi Madoff ikke ville gi dem detaljerte opplysninger, fordi de fant feil i materialet han presenterte eller fordi de ikke klarte å forstå hvordan det var mulig å oppnå det han gjorde.

Hvordan de som sendte kundenes penger videre til Madoff skal forklare sin rolle og sitt arbeid er høyst uklart. Virksomheten deres fremstår enten som dyr, poengløs og latterlig eller som kriminell.

At mange av disse fondene har mistet all troverdighet og kommer til å bli nedlagt, er åpenbart. Men de ansvarlige skal være glade hvis de slipper så billig. Det første søksmålet mot et av Madoffs såkalte «feeder-fond» er allerede innlevert. Det blir garantert ikke det eneste.

Tidligere SEC-sjef Christopher Cox har et forklaringsproblem i Madoff-saken. (Foto: Scanpix)

Tilsynsmyndigheter, finansbransjen og kundene - alle dummet seg ut.

Mandag ble Bernie Madoff dømt til 150 års fengsel for å ha stått bak tidenes svindel.
 
Les mer hos NA24: 150 år for Madoff

Det som utad var en vellykket forvaltningsvirksomhet med over 60 milliarder dollar til forvaltning, var i realiteten bare et tomt skall. Det foregikk ingen reell investeringsvirksomhet, avkastningsrapportene var rene eventyr og når investorer ville ha ut penger, tok Madoff bare litt av midlene som strømmet inn fra nye deltagere. Slik gikk det helt til altfor mange ville ha kapitalen ut under finanskrisen sist høst. Da viste det seg at skallet var tomt.

Dette var med andre ord en klassisk Ponzi-svindel.

Madoff lurte finansproffer, veldedige organisasjoner og venner. Ifølge en pressemelding mandag fra kona Ruth, lurte han henne også.

Jeg har tidligere skrevet at hva jeg synes om Madoffs fremtid: Madoff fortjener å dø i fengsel

Madoff er utvilsomt den store skurken. Men det er flere som sliter med å forklare sine roller.

Vaktbikkja sov
Madoff-affæren er ekstremt pinlig for det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC).

Svindelen skjedde midt i finansmiljøet på Wall Street, som SEC skal overvåke, og den hadde ubegripelig omfang. Bruttobeløpet på rundt 60 milliarder tilsvarer 0,4 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt. Det ville utgjort over 15 prosent av Norges BNP.

Men det verste for SEC er at tilsynet mottok noe som nærmest må ha vært tidenes best dokumenterte tips, en lang rapport fra finansmannen Harry Markopolos, hvor han påpekte en rekke problematiske sider ved Madoffs virksomhet, og trakk den nødvendige konklusjonen av sine funn: «Madoff Securities er verdens største Ponzi-svindel.»

Madoff er hovedkjeltringen, men saken er pinlig for en rekke parter.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Timothy A. Clary (AFP)

Mandag er dommens dag for tidenes svindler.

Mandag faller dommen over Bernie Madoff (71). Aktoratet vil ha 150 år, eller i det minste så lang straff at Madoff aldri slipper ut.

Han har innrømmet at han i årevis drev en investeringssvindel som til slutt omfattet over 60 milliarder fiktive dollar (beløpet er vesentlig mindre hvis man skreller vekk de ikke-eksisterende gevinstene).

Les mer hos NA24: - Bør dømmes til 150 år i fengsel

Uansett nøyaktig omfang: Madoff har gjennomført en svindel verden knapt har sett maken til. Hele virksomheten hans var juks, og han lurte finansproffer, veldedige organisasjoner og venner - uten å gjøre forskjell.

Men når det gjelder straffeutmåling i økokrimsaker, blir han slett ikke amerikansk mester selv om aktoratet får gjennomslag.

I april ble Norman Schmidt (74) dømt til 330 år i fengsel for å ha organisert en svindel som lovet investorene fantastisk avkastning, mens mye av pengene gikk til private eiendommer og racerbiler.

Men selv 330 år blir for en langhelg å regne mot straffeutmålingen for Shalom Weiss, som i 2000 ble dømt til 845 års fengsel for blant annet svindel og hvitvasking av penger. Hans kompanjong Keith Pound slapp unna med 740 år, men døde uansett etter bare fire år bak gitter.

Mange strenge dommer
Generelt har det kommet mange strenge økokrimdommer i USA de siste årene.

Den meste kjente fikk kanskje Jeff Skilling, tidligere toppsjef i energitradingselskapet Enron, som i 2006 ble dømt til 24 år og fire måneders fengsel. Skilling er nå 55 og har dermed en realistisk mulighet til å avslutte livet i friluft. Den andre Enron-toppen, Ken Lay, ble også dømt, men døde av hjerteinfarkt før straffeutmålingen.

(Foto: Scanpix)

Kid Interiør viser at bankkrisen ikke er over.

Torsdag kom resultatet fra stresstestene av de amerikanske bankene. Ti av de 19 største bankene blir pålagt å hente inn 75 milliarder dollar i kapital. Begrunnelsen fra myndighetene er at det ventes store tap på utlån i tiden fremover.

Samme dag ble det i Norge kjent at Nordisk Tekstil Holding, morselskapet til interiørkjeden Kid Interiør, ikke klarer å betjene gjelden. Derfor ligger det an til at  DnB Nor, som er bankforbindelsen, tar kontroll i selskapet.

Kid Interiør er et godt eksempel på at bankkrisen ikke er over, selv om for eksempel DnB Nor er tredoblet i verdi på børsen siden bunnen i vinter.

Les også:

Gigantgjeld i Kid
Full krise i Kid Interiør
- Snakker med DnB Nor

Det er gjerne mest fokus på bankenes lån til privatmarkedet, spesielt boliglån. Men i tiden fremover vil vi etter alt å dømme se problemene i næringslivet rulle inn over bankene for alvor.

Dårlig nytt fra bedriftsmarkedet
Selv om den akutte panikken i banksektoren er over, og de kortsiktige pengestrømmene flyter bedre mellom bankene, er det fortsatt svært vanskelig og dyrt å få lån som innebærer mer enn ubetydelig risiko.

Dermed vil det oppstå mange problemer ettersom bedrifter må refinansiere lån som forfaller i månedene fremover.

I tillegg til at bankene er blitt påholdne og rentene høyere, har mange bedrifter mindre penger å betale renter av, fordi den svake realøkonomien gjør at de tjener mindre penger eller går med underskudd.

Nå er ikke bildet entydig forferdelig. Faktisk har mange av de store, børsnoterte selskapene brukt de gode årene frem til i fjor til å betale ned gjeld og legge seg opp store krigskasser.

Men i andre deler av næringslivet ble de lave rentene etter tusenårsskiftet for fristende. Her er Kid Interiør et godt eksempel. For problemene her skyldes et i stor grad lånefinansiert oppkjøp gjort av det nordiske investeringsselskapet IK Investment Partners (tidligere Industri Kapital).

Opp mot en milliard kroner skal ifølge NA24 være lånt av DnB Nor.

Ond sirkel
Slike oppkjøp var det mange av. Det ble en ond sirkel. Den enkle tilgangen på lån med lav rente, presset opp prisen på selskaper som ble kjøpt opp av slike investeringsselskaper, som på stammespråket kalles «private equity». De stadig høyere prisene på oppkjøpsmålene gjorde det måtte legges inn stadig mer lån med lav rente i finansieringen for å oppnå en fornuftig avkastning på egenkapitalen.

Det giret selvsagt også opp risikoen, men forvalterne i disse selskapene fikk betalt for å gjøre «dealer», så dealer gjorde de.

Her ligger det mange tapsbomber og venter på bankene som finansierte oppkjøpsfesten.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Ser ut til å være uenige om den økonomiske utviklingen.

Onsdag kuttet Norges Bank som ventet styringsrenten fra 2 til 1,5 prosent. Det er rekordlavt, og viser at sentralbanken ser mørkt på den økonomiske utviklingen.

I kommentaren til rentekuttet skriver banken følgende om utviklingen i verdensøkonomien siden forrige rentemøte 25. mars:

Om noe har utviklingen vært svakere enn ventet, men det er også enkelte tegn til lysning.

Nå henges det i god sosialøkonomisk ånd på et kledelig forbehold, men det er interessant at sentralbanken heller til at utviklingen har vært svakere enn ventet.

Ikke enig
Aksjemarkedet ser ikke ut til å være enig. Siden begynnelsen av mars har verdens børser steget kraftig, drøyt 30 prosent hvis man ser på Morgan Stanleys verdensindeks i dollar. Siden Norges Banks siste rentemøte er økningen drøyt 10 prosent.

Hovedindeksen på Oslo Børs har steget nesten 20 prosent siden det forrige rentemøtet.

Det indikerer altså ikke at utviklingen har vært svakere enn aksjemarkedet ventet, snarere tvert om. Oppfatningen synes også å være at selskapenes tall for første kvartal, som har strømmet ut de siste ukene, har vært noe bedre enn fryktet.

Ulikheter
Nå betyr ikke dette nødvendigvis at sentralbanken eller aksjemarkedet tar feil. Aksjekursene avhenger av hvor store overskudd de børsenoterte selskapene ventes å få i tiden fremover. Norges Bank ser selvsagt også på resten av økonomien.

I tillegg vil lave renter isolert sett bidra til høyere aksjekurser, blant annet fordi alternativene til aksjer blir mindre fristende.

Man kan også innvende at aksjemarkedet alltid forsøker (med vekslende hell) å se rundt neste hjørne. Det som skjer nå er egentlig vann under broen. En oppgang i aksjekursene indikerer primært tro på bedre tider en gang i fremtiden.

På den annen side virker også sentralbankens rentevåpen med etterslep, så når Norges Bank kutter renten nå, må det indikere at banken ser for seg svak økonomisk aktivitet en god stund fremover.

Alt i alt: Jeg er litt overrasket over at Norges Bank mener utviklingen den siste halvannen måneden har vært svakere enn ventet. Det er en ganske dyster melding.

Oppdateringer:
Sendte kronen opp
Flere banker følger etter
Sjeføkonom: Bankene vil nøle med å kutte
Opposisjonen: - Rentevåpenet er brukt opp
Gjedrem demper boligoptimismen

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Aksjemarkedet blåser av hele epidemien.

Svineinfluensaen herjer i mediene, ikke minst i Norge. Det har vært høysesong for hvit skrift på sort bakgrunn (slik at selv de sløveste leserne skal forstå at det er skummelt). Også fra offisielt hold er advarslene dystre.

Rundt midten av forrige uke begynte det å komme en viss nyhetsstrøm om saken, men det var først i helgen det tok av i mediene.

Mandag og tirsdag falt børsene, men jevnt over ikke mer enn en prosent eller to. Fallet var større for reiselivsaksjer, som hoteller, fly og cruise.

Høyere nå
Men i forhold til svingningene vi har sett de siste månedene, var det ikke store børsfall, og siden har markedene hentet seg inn igjen.

Oslo Børs er nå drøyt 3 prosent høyere enn sist fredag. Det generelle bildet rundt i verden er også at børsene nå er sterkere enn ved utgangen av forrige uke.

En del reiselivsaksjer henger fortsatt etter, men cruisegiganten Royal Caribbean, som er børsnotert både i Oslo og New York, ligger for eksempel høyere i kurs enn fredag for en uke siden.

Tror ikke på skrekkversjonen
Dette er interessant, for aksjemarkedet beskyldes ofte for hysterisk overreaksjon, både på positive og negative nyheter. I dette tilfellet kan man knapt snakke om hysteri, snarere apati.

Det tyder for det første på at aksjeinvestorene, totalt sett, ikke tror epidemien i seg selv blir veldig alvorlig, for da vil den utvilsomt også måtte få alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien og bedriftenes lønnsomhet.

Og ikke bare det: Investorene later ikke en gang til å frykte den psykologiske effekten i særlig grad. Uavhengig av selve sykdommen, kan panikk og usikkerhet skade økonomien. Én ting er at folk avbestiller cruisereiser, noe annet hvis grenser stenges og folk kommanderes hjem fra arbeidsplassene.

Hvem skal man tro på?
Usikkerheten er selvsagt stor. Ekspertene mener det før eller siden kommer en alvorlig pandemi. Kanskje er aksjeinvestorene blitt i overkant avslappet siden det ikke ble store konsekvenser etter de siste årenes advarsler om SARS og fugleinfluensa.

Likevel: Hvis jeg må velge, heller jeg til å tro mer på signalet fra millioner av enkeltinvestorer som satser penger på sine valg, enn på norske tabloidjournalister som tjener penger på å overdramatisere.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Bernie Madoff. (Foto: Scanpix)

TA-Invest ligner mistenkelig.

Onsdag ble samboerparet Per Sten Andersen (69) og Eva-Karin Haugen (51) fengslet i ti dager med brev- og besøkskontroll. De to er siktet i forbindelse med aksjeklubben TA-Invest, hvor over 500 millioner kroner fra rundt 300 investorer kan se ut til å være borte fra klubben som ble etablert i 1996.

Onsdag kveld sitter et hundretalls deltagere i krisemøte.

Les også:
- Samboerparet varetektsfengslet
- Kom som et voldsomt sjokk
Kan få igjen skatt etter mulig svindel
Ofrene samles for å snakke ut
Lokket tidligere elever i aksjesvindel

Foreløpig er det mange løse tråder i denne saken, og de to er foreløpig bare siktet. Men hvis fasit viser seg å være omtrent slik det nå ser ut, minner denne saken i skremmende grad om en mindre utgave av Madoff-saken i USA, hvor alt tyder på at rundt 50 milliarder dollar i forvaltningsvirksomheten til Bernie Madoff bare er luft.

I begge tilfeller blir man sittende og måpe. Hvordan er det mulig?

Mange spørsmål
En rekke av de samme spørsmålene vil bli stilt i begge sakene.

- For det første: Hvor er pengene? Paret bak TA-Invest har investert stort i eiendom. De to skal ifølge siktelsen ha gitt motstridende forklaringer på om dette var i regi av klubben. Uansett skal eiendommene være tungt belånt, så det virker ikke som mye av klubbens penger ligger her.

Har man rett og slett tapt i markedet, og dekket over tapene ved å bruke penger fra nye investorer til å betale den fiktive avkastningen til eksisterende investorer som vil ta ut penger? Dette er det som kalles en Ponzi-svindel. Det var etter alt å dømme det Bernie Madoff gjorde.

- Hva har man egentlig drevet med? Har man drevet reell verdipapirhandel? Innen hva? Har man begynt med legitim handel, men sklidd over i Ponzi-virksomhet for å dekke tap?

Slekt og venner
- Hvorfor gikk oppegående folk inn i dette? Her ser man tydelige likhetstrekk med Madoff-saken. Deltagerne har hatt tillit til paret bak TA-Invest, og en viktig grunn er at slekt og langvarige venner har deltatt over lang tid. I Madoff-saken så man det samme, og det ble forsterket av at mange av deltagerne kom fra Madoffs jødiske miljø i USA.

I begge sakene har nok mange deltagere senket guarden på en måte de aldri ville gjort i en profesjonell sammenheng.

I tillegg er det blitt oppgitt avkastningstall som ikke var ekstremt høye. I Madoff-saken var de derimot mistenkelig jevne, men man skal være nokså trenet for å reagere på det. I TA-Invest har det vært sagt at man kombinerte investeringer i aksjer og obligasjoner, noe som kan ventes å gi avkastning- og svingning som er noe mer moderat enn rene aksjeinvesteringer, og det var etter det jeg forstår også det klubben rapporterte.

Kontroll
- Hvorfor har ikke tilsynsmyndighetene reagert tidligere? Det synes ganske klart at en virksomhet i det omfang som nå er avdekket i TA-Invest er konsesjonspliktig. I USA har Securities and Exchange Commission fått knallhard kritikk i Madoff-saken, ikke minst fordi man hadde mottatt uvanlig konkrete tips om at Madoff etter all sannsynlighet drev med svindel.

Foreløpig vet vi lite om hva Kredittilsynet eventuelt har gjort tidligere i denne saken. Men det blir interessant å høre om det er kommet tips eller bekymringsmeldinger tidligere.

- Et beslektet spørsmål: Hvilken bank har pengene gått gjennom? Har det aldri lyst noen varsellamper der?

- Hvorfor har ikke mediene reagert? De fleste journalister (inkludert meg) hadde nok aldri hørt om TA-Invest før de siste dagene. Men ifølge VG var det flere journalister blant deltagerne, og NRKs gravejournalist Ebbe Ording bekrefter overfor avisen at han var med, men trakk seg ut da han fikk mistanke. Men dekke det som journalist, det gjorde han ikke. Ording og eventuelt andre journalister i TA-Invest bør vente seg kritiske spørsmål.

- Til sist kommer spørsmålet som dreier seg mer om psykologi enn om økonomi: Hvorfor? Hvorfor risikere en solid posisjon i samfunnet og omgangskretsen? Og hvordan er det mulig over lang tid å se venner og familie i øynene og lure dem ut i økonomisk ruin? Det har ikke Bernie Madoff gitt noe fornuftig svar på.

Hvis det viser seg at TA-Invest er lureri, vil mange venner og slektninger gruble på det samme.

Oppdateringer:
Polititeori: Har brukt penger på seg selv.
Investor på møte onsdag kveld: - Veldig sterke følelser.
Siktede: Hadde enda en aksjeklubb
Oslo-prest satte alle sparepengene i TA-Invest
Forsøkte å skaffe finansiering fra sparebank
Ville bygge høyfjellsluksus
Slik avslørte de svindelen

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

"I just haven't seen huge changes in the way people are talking about compensation," said Sandy Gross, managing partner of Pinetum Partners, a financial recruiting firm. "Wall Street is being realistic. You have to retain your human capital."

- Ikke gi dem en sjanse til
Nobelprisvinner Paul Krugman er ikke blid:

There's a palpable sense in the financial press that the storm has passed: stocks are up, the economy's nose-dive may be leveling off, and the Obama administration will probably let the bankers off with nothing more than a few stern speeches. Rightly or wrongly, the bankers seem to believe that a return to business as usual is just around the corner.

We can only hope that our leaders prove them wrong, and carry through with real reform. In 2008, overpaid bankers taking big risks with other people's money brought the world economy to its knees. The last thing we need is to give them a chance to do it all over again.

Hvis det viser seg at de ekstreme bonusnivåene i finansnæringen kommer tilbake allerede i år, vil dette bli en het potet for politikerne, ikke bare i USA.

Ekstremt lønnsnivå
Det er vanskelig å svelge lønnsnivået i denne bransjen, spesielt siden det de siste årene er blitt så tydelig at bedriftene i næringen ikke har klart å unngå at ansatte tar for stor risiko for å tjene mer personlig.

Dette er enda mer ekstremt i USA enn i Norge. Rune Bjerke ville vært en fillefrans på Wall Street. Rekorden blant konsernsjefene på Wall Street holdes av Lloyd Blankfein, som i 2007 fikk en total kompensasjonspakke på 68,5 millioner dollar, eller rundt 450 millioner kroner.

Men før kunne man i det minste si at dette i bunn og grunn var en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, uansett hvor feil man mente det var.

Lever på staten
Det blir mer og mer søkt nå. For grunnen til at mange banker har tjent godt i første kvartal, er statlig doping. Det er ikke så vanskelig å tjene penger nå staten pøser på med kapital, garantier og lave renter. Ikke bare det: Flere av bankene ville åpenbart vært konkurs uten statens hjelp.

Hvis ledelsen i de store bankene tror at velgere og politikere finner seg i at skattepenger blir brukt til en ny bonusfest, kkan de komme til å bli skuffet.

Dette kan føre til politisk storm og til at de innskjerpingene av finansreguleringene, som uansett kommer, blir enda strengere. Ingen politikere, verken til høyre eller venstre, i posisjon eller opposisjon, vil stå opp og forsvare disse bonusene.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Det er ikke alltid like lett å forstå hva kritikerne av oljefondet mener.

Det har naturlig nok stormet etter at oljefondet i 2008 tapte 633 milliarder kroner, målt i internasjonal valuta. Kritikken fortsatte tirsdag på et seminar på Handelshøyskolen BI.

Egil Matsen fra NTNU mener ifølge E24 at forvalternes incentivstruktur er feil og at fondet i større grad burde satse på passivt å følge verdipapirindekser i stedet for å ta aktive valg.

Skipsreder Herbjørn Hansson var også på seminaret, og sier følgende til Dn.no:

- De har sølt bort 1,5-2 Statoil-er. Hvis dette hadde vært Japan hadde de bøyd hodet og sagt unnskyld.

Han mener fondet må deles opp i flere fond for å unngå at alle gjør samme feil, og han er ifølge Dn.no «kraftig provosert over at oljefondet i sin årsrapport skylder på modellene når de massive tapene skal forklares.»

Sammensauset
Dette ilustrerende noe av det jeg synes er vanskelig med debatten om oljefondet. Helt ulik kritikk sauses sammen, og man snakker forbi hverandre.

For det første kan man, som Matsen, kritisere måten forvaltningen utføres på. Alt tyder på at fondet spesielt på rentesiden har tatt større risiko enn man trodde man gjorde, basert på modellberegningene. Det er gode grunner til å tro at dårlig utformede incentivordninger kan bidra til at dette skjer. Det er også gode grunner til å spørre om fondet i større grad bør forvaltes passivt etter ulike indekser.

Dette er en høyst relevant kritikk.

Men den har fint lite med Hanssons «1,5-2 Statoil-er» å gjøre.

Det er riktig at fondet i fjor tapte et beløp av den størrelsen, altså 633 milliarder kroner. Men grovt sett 90 prosent av dette fallet skyldes nedturen for de internasjonale aksjemarkedene, ikke måten forvaltningen ble utført på. Oljefondet har da heller aldri forklart dette tapet med modellberegninger, verken i årsrapporten eller andre steder.

Stortinget har skylden
Fondet hadde ved nyttår en 50/50-fordeling mellom aksjer og rentepapirer, etter at Stortinget i 2007 vedtok en gradvis økning fra 40 til 60 prosent aksjer.

Så hvis man skal kritisere noen for tapet på 633 milliarder kroner i fjor, må det i det alt vesentlige være Stortinget (med unntak av Frp, som stemte mot økningen).

Hva er alternativet?
Men før man gjør det, bør man klargjøre hvilket alternativ man står for.

Jeg har tidligere skrevet at det ikke nytter å si at man vil investere pengene i Norge. Oljepenger i det omfang vi har sett de siste årene betyr uansett at vesentlige beløp må investeres i utenlandske verdipapirer for å unngå en overopphetet økonomi hvor altfor mye penger jager etter stadig dårligere prosjekter. Om det blir 200 eller 300 milliarder til overs i året betyr ikke mye for hvilken strategi man velger.

Så kunne man valgt ikke å øke aksjeandelen fra 40 prosent fra 2007. Men selv med 40 prosent andel ville 2008 gitt flere hundre milliarder kroner i tap.

Man kan si at man rett og slett ikke burde vært i aksjemarkedet. Men da blir det feil å kalkulere inn aksjegevinstene i årene til og med 2007, og all erfaring og teori tilsier at den langsiktige avkastningen blir dårligere. Det blir altså mindre penger til gode formål i fremtiden.

Realistisk?
Så når man sier at fondet har tapt «1,5 til 2 Statoil-er», er det viktig å være klar over at det er i forhold til en situasjon hvor man tok med seg aksjeoppturen til 2007 for så plutselig å gå helt over i noe som ikke falt i verdi 2008, i praksis obligasjoner og primært statsobligasjoner.

Men hvor realistisk er det? En privat investor som styrer egne penger kunne nok gjøre det, på grunn av hell eller dyktighet.

Men hvordan kan det gjøres i oljefondet? Skal stortingsrepresentantene samles en gang i måneden for å legge frem sine ulike syn på markedsutsiktene og bestemme om fondet skal kjøpe aksjer eller obligasjoner? Skal vi tiltro forvalterne å bestemme aksje- og renteandel fritt etter eget hode?

Personlig mener jeg at dagens system er vesentlig mer betryggende. En fast prosentandel aksjer og obligasjoner, betyr at fondet bruker nye oljepenger til å kjøpe aksjer når kursene faller (som det siste året), når aksjekursene tar seg opp igjen, vil fondet kjøpe obligasjoner.

Jeg mener også at 60 prosent aksjer er et fornuftig nivå for et langsiktig fond.

Det er helt på sin plass at folk har oppfatninger om oljefondet. Det er et viktig tema, og fjoråret avslørte klare svakheter i forvaltningen. Diskusjonen om dette må tas på alvor.

Men hvis kritikken skal ha mening, bør man skille snørr og barter og presisere hva man kritiserer og hvilket alternativ man står for.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

«Jeg kan bekrefte at jeg i dag har fratrådt styret i Aker Solutions med umiddelbar virkning. Både på bakgrunn av saksbehandlingen i styret samt de vedtak som er truffet i tilknytning til kjøp av selskaper fra Aker ASA, har jeg funnet det uholdbart å forsette som styremedlem i selskapet.»

Det er kanskje ikke så overraskende, for ifølge medierapporter ønsket Petersen ny behandling på et styremøte 6. april, altså etter at handlene var gjennomført, men ble nedstemt.

Overfor Dagbladet vil Petersen ikke svare på om hun føler seg overkjørt av styret.

Dette øker presset mot Kjell Inge Røkke, men den korte meldingen reiser mange spørsmål som Petersen ikke besvarer.

Ifølge medierapporter var Petersen ikke til stede på styremøtet hvor kjøpet av virksomheter fra Aker ASA ble vedtatt. Men vi vet altså ikke i hvilken grad styret hadde vært informert tidligere om saken. Mener hun styret bevisst er blitt holdt utenfor?

Uansett ble det vel sendt ut styrepapirer før det aktuelle styremøtet? Hvordan vurderte Petersen denne informasjonen? Hvorfor deltok hun ikke under styrebehandling av en så viktig sak? I det minste via telefon?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Marcus Wallenberg, til høyre under offentliggjøringen av investeringen i Aker-systemet, har helt andre interesser enn staten. (Foto: Scanpix)

Interessene i Aker Holding spriker i alle retninger.

Da staten i 2007 satte seg i båten sammen med Kjell Inge Røkke i Aker Holding, var et av næringsminister Dag Terje Andersens kronargumenter at han satt der sammen med den erfarne, svenske Wallenberg-gruppen. Hvor dum kunne investeringen da være, liksom?

Noen av oss påpekte umiddelbart at Wallenberg-gruppen hadde investert på helt andre premisser enn staten.

Slik verden har utviklet seg, er denne forskjellen blitt enda viktigere, og Wallenberg har i realiteten helt andre interesser enn staten i forholdet til Røkke.

Rask oppsummering:
I 2007 gikk staten inn som eier  av 30 prosent av aksjene i selskapet Aker Holding AS, som har som eneste oppgave å eie en post på drøyt 40 prosent i Aker Solutions. Aker ASA, hvor Røkke er hovedeier, har 60 prosent av aksjene i Aker Holding. De svenske selskapene Saab og Investor (Wallenberg) har totalt 10 prosent.

Mens statens investering var en enkel aksjeinvestering, hadde Wallenberg redusert både nedside og oppside. Gjensidige opsjonsavtaler med Aker ASA innebærer at svenskene er garantert å kunne selge sine aksjer til Aker ASA etter fire år med en gevinst på 10 prosent. Samtidig kan Aker kreve å kjøpe aksjene etter fire år for 40 prosent mer enn kostpris.

Spol så frem til de siste par ukenes strid, som ble utløst av et omdiskutert salg av eiendeler fra Aker ASA (hvor Røkke-selskapet TRG Holding AS eier 68 prosent) til Aker Solutions, hvor Røkkes eierandel (via Aker Holding) er mye lavere.

Røkke har altså, kynisk sett, interesse av å styrke Aker ASA på bekostning av Aker Solutions. Staten har åpenbart motsatt interesse, siden staten bare eier i Aker Solutions.

Hva med Wallenberg?
Tilsynelatende har Wallenberg også samme interesse som staten, og altså motsatt av Røkke.

Eller?

For Wallenberg er bildet egentlig mer komplisert. I utgangspunktet er det positivt for Wallenberg at Aker Solutions-kursen stiger, selv om potensialet er begrenset av Aker ASAs rett til å kjøpe aksjene til 40 prosent over kostpris etter fire år.

Men i stedet har kursen på Aker Solutions rast, og verdien av aksjene er nå grovt sett en fjerdedel av kostpris. Dermed fremstår det som stadig mer sannsynlig at Wallenberg vil ønske å benytte seg av sin opsjon til å selge etter fire år med en gevinst på 10 prosent.

Men, og det er viktig, denne avtalen er inngått med Aker ASA og forutsetter selvsagt at Aker ASA er i stand til å kjøpe ut Wallenberg-aksjene.

Solid Aker ASA fordel for Wallenberg
Mange har spekulert i om de siste transaksjonene mellom Aker ASA og Aker Solutions nettopp ble gjort for å bedre kontantsituasjonen i Aker ASA.

Er dette sant, og avtalene blir reversert, slik Syliva Brustad vil, kan det skape usikkerhet rundt verdien av Wallenberg opsjon på å selge aksjene til Aker ASA. Og i dagens verden fremstår den opsjonen som stadig viktigere og svært verdifull.

Mens staten altså har sin interresse helt og holdent knyttet til Aker Solutions, er det trolig bedre for Wallenberg om Aker ASA kommer styrket ut, i alle fall at risiko overføres fra Aker til Aker Solutions, slik de kontroversielle transaksjonene åpenbart har gjort.

Staten og Wallenberg sitter ikke i samme båt.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

BI-professor Petter Gottschalk mener det bør være lov å handle på innsideinformasjon. (Foto: Handelshøyskolen BI)

Ja, mener BI-professor, men argumentasjonen er tynn.

BI-professor Petter Gottschalk mener innsidehandel er utbredt på Oslo Børs, og tar nå til orde for at slik handel bør legaliseres.

- Vinnerne på Oslo Børs vet noe som andre ikke vet. Når man kjøper eller selger er det fordi man tror eller vet noe som andre ikke vet. Informasjonsasymmetri kaller jeg det. Oslo Børs er innsidebørsen, sier Gottschalk til E24, og videre:

- Næringslivet i Norge er lite. Alle kjenner alle. De som lykkes på Oslo Børs har kontakter og er en del av finans- og næringslivet. Dermed blir det veldig vanskelig for utlendinger å handle på Oslo Børs. Det kan kanskje være grunnen til at de holder seg unna også.

- Jeg mener at vi må leve med dette og at innsidehandel bør legaliseres. Dette er slik børsen fungerer.

Dette er for så vidt kjente toner fra Gottschalk. Han har tidligere hevdet at halvparten av handelen på Oslo Børs er basert på innsideinformasjon.  

Tynn is
Jeg synes det virker som professoren er på ganske tynn is, både empirisk og logisk.

Selvsagt forekommer det ulovlig handel basert på innsideinformasjon. Men når man med professoral tyngde hevder at halvparten av omsetningen på Oslo Børs - altså flere milliarder kroner hver dag - er innsidehandel, da bør man helst ha annet å komme med enn denne anekdoten:

- Jeg vet at mange satt på informasjon om salget av to av Norske Skogs fabrikker i Sør-Korea allerede på fredag. Dermed hamstret de aksjer på fredag. Da nyheten om salget kom på mandag solgte de med ti prosent fortjeneste.

Forutsatt at Gottschalks ukedager er riktige, må han snakke om juni i fjor, da dette salget først ble meldt. Kurshistorikken viser ganske riktig at Norske Skog steg den aktuelle mandagen, da nyheten om salget ble kjent. Men påfallende nok falt kursen klart fredagen før.

Det er ikke det man forventer hvis det foregår omfattende innsidekjøp basert på positiv informasjon. Det tyder i alle fall ikke på at de angivelige innsidekjøpene var særlig store. Da hadde man forventet at kursen holdt seg oppe eller endog steg før nyheten kom ut.

Det er mulig han roter med dagene og i stedet snakker om handel før og etter at den samme avtalen ble endelig bekreftet en tirsdag i august. Da steg kursen mandagen før, men det har Oslo Børs gransket og konkluderte med at oppgangen ikke kom på grunn av innsidehandel.

Hvis Gottschalk kan dokumentere det han påstår om innsidehandel i Norske Skog, burde han gå til politiet med dette.

Så sier han at innsidehandelen på Oslo Børs gjør det vanskelig for utlendingene, og fører til at de holder seg borte.

Men ifølge Oslo Børst står utenlandske investorer for 70 til 80 prosent av handelen på Oslo Børs, så utlendingene synes ikke å ha fått med seg at de skal holde seg borte.

Må leve med det
I tillegg til at empirien virker vaklevoren, synes jeg ikke Gottschalk argumenterer godt for å legalisere innsidehandel. Hans eneste poeng synes å være at vi må leve med det, altså at det er umulig å bli kvitt.

Men det at man aldri helt blir kvitt en form for kriminalitet, betyr ikke nødvendigvis at det er bedre å ha mye av den enn lite. Drap vil vi alltid ha, men det er vel bedre med få drap enn mange drap?

Prinsipielle argumenter
Gottschalk kunne i stedet argumentere prinsipielt for innsidehandel. Et liberalistisk argument er at det bør være fritt for parter å inngå frivillige avtaler. Det bør altså også være tillatt for dumme utsidere å gjøre transaksjoner med lure innsidere - hvis de absolutt vil.

Et annet argument for innsidehandel er at dette vil bidra til en riktigere prising av kapital. Hvis innsidere med bedre informasjon og innsikt står fritt til å handle, vil kurser på aksjer og andre verdipapirer bli riktigere og justere seg raskere.

Men disse argumentene må avveies mot andre hensyn. I mange markeder har man innført reguleringer for å beskytte svake parter, for eksempel når det gjelder forbrukerkjøp. I de fleste verdipapirmarkeder har man også vurdert det slik at et forbud  mot innsidehandel er nødvendig for at brede lag av investorer skal ønske å delta.

Hvis du vet at ledelsen i et oljeselskap står fritt til å kjøpe eller selge aksjer i forkant av at selskapet informerer markedet om at en brønn er vellykket eller tørr, så vil du neppe investere. Hvis investorer uten innsideinformasjon på denne måten legger til grunn at de vil bli lurt av innsiderne i et kapitalmarked, vil de neppe stille opp. Dermed vil kapitaltilgangen for bedriftene bli dårligere.

Tynn dokumentasjon og konklusjon
Alt i alt synes jeg ikke Gottschalks påstander om svært omfattende innsidehandel er sannsynlige, spesielt ikke når man tenker på at denne kriminaliteten i så fall blir begått av personer med stor økonomisk og sosial fallhøyde, som løper en muligens liten, men dog reell, risiko for å bli dømt til lange fengselsstraffer. Tar de virkelig den sjansen? Hver dag, i halvparten av handelen på Oslo Børs?

Jeg synes heller ikke det er noen god idé å legalisere innsidehandel. En pragmatisk tilnærming er at lite innsidehandel er bedre enn mye, og et forbud mot innsidehandel fører til at kapitalmarkedene fungerer bedre, om enn ikke perfekt.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Ms Kleinworth er en av Michael Marcovicis stjerneforvaltere.  Kanskje noe for oljefondet? (Foto: ArtMarcovici)

Kan rotter trenes til å slå menneskelige forvaltere?

Rotter kan læres opp til å bli flinke valutatradere, og ved å pare de flinkeste trader-rottene med hverandre, kan de bli enda bedre.

Det er i alle fall konklusjonen etter et eksperiment utført av Michael Marcovici, som ifølge presentasjonen på hjemmesiden hans er en østerriksk installasjonskunstner som også har bakgrunn innen finans.

Marcovici har brukt programvare for å omdanne valutakurser til lyder, og justert tonehøyden etter kursutviklingen. 80 rotter øvde seg i tre måneder på å forutse videre kursutvikling basert på lydbildet de hørte. Trodde de på oppgang, gikk de «long» ved å trykke på en grønn knapp, ved å trykke på en rød knapp gikk de «short».

Når de traff, fikk de en matbit som belønning. Bommet de, fikk de et svakt elektrisk støt.

Ifølge Marcovici viste fire av rottene seg å være på høyde med verdens beste forvaltere. Basert på disse fire, avlet man frem 28 nye rotter, som viste seg å være enda bedre.

Og hva nå? Jo:

STEP 4 MAKING A BUSINESSI am now working on a software generating real time ticker tracks in order to put the system to the ultimate test (the real life market conditions) . If the performace is good I will keep the experiment going and either setup an own hedge fund managed by my rats or train rats to work for hedge funds and banks...

Jeg går overhodet ikke god for dette eksperimentet (eller hva det nå egentlig er). Men som man sier: Om det ikke er sant, er det i alle fall godt jugd.

Verdens flyselskaper opplever sviktende marked og kommer til å tape nærmere 30 milliarder kroner i år, ifølge IATA.

Det minner om investorlegende Warren Buffets ord for noen år siden, etter en ikke helt vellykket investering i flyselskapet US Airways.

Buffett pekte på at den amerikanske flybransjen siden starten i 1903 ikke har tjent penger i det hele tatt. Og han la til at en fremsynt kapitalist som den 17. desember 1903 så Orville Wright vingle til værs i sin Flyer I, burde skutt den ned og spart investorer for hundre år med elendighet.

De siste årenes utvikling har neppe endret dette bildet.

Det er tankevekkende at en bransje som har vokst så mye, og vært til enorm glede for publikum - ikke klarer å tjene penger. Dette illustrerer at gevinsten fra teknologiske gjennombrudd ofte tilfaller kundene i større grad enn investorene.

Fondsanalytiker Thomas Furuseth i Morningstar mener det norske folket kan lære av Idar Vollvik, som satte formuen over styr i aksjemarkedet.

Overfor NA24 lister han opp fire feil Vollvik gjorde:

 Les resten. 

Vollviks opp- og nedtur viser at de egenskapene som skaper en suksessfull gründer ikke nødvendigvis er de samme som trengs for en investor. Jeg skrev om dette i fjor.

Tidligere i dag skrev jeg at NRK feilaktig hadde tillagt førsteamanuensis Egil Matsen et utsagn om at oljefondet kunne vært 1.000 milliarder større hvis det bare hadde investert i obligasjoner, i stedet for å begynne å kjøpe aksjer i 1998.

Øystein Stray Spetalen har imidlertid sendt meg en mail og påpekt at man kan komme frem til en differanse på 1000 milliarder, men da basert på et noe annet regnestykke.

Hvis fondet etter tredje kvartal 2007 i stedet for å begynne en gradvis økning av aksjeandelen fra 40 til 60 prosent, hadde gått til 100 prosent obligasjoner, ville fondet anslagsvis ha vært 690 milliarder kroner større ved nyttår enn det faktisk var, ifølge dette regnestykket. Tar man så med et kraftig aksjefall siden nyttår samt en alternativ avkastning på obligasjoner, begynner differansen trolig å nærme seg 1000 milliarder.

Det illustrer hvor brutalt dårlig det har gått med aksjedelen i det siste, men dette er et annet regnestykke enn det NRK lanserte, for det forutsetter altså at man satt med rundt 40 prosent aksjer til markedet var nær toppen i 2007, og så gikk til 100 prosent obligasjoner.

Skrekkelig dårlig er det selvsagt uansett.

I kjølvannet av at finansmannen Bernie Madoff i desember tilsto det som ser ut til å være historiens største svindel, svirrer ryktene om andre svindler og pyramider.

Sist ute er firmaet Stanford Financial Group, som kontrolleres av mangemilliardæren R. Allen Stanford. Ifølge flere medier granskes nå selskapet av amerikanske myndigheter. Det er snakk om 30.000 kunder og milliardverdier.

Det er interessant at dette skjer etter at Alex Dalmady. en finansanalytiker, i januar beskyldte Stanford Financial Group for å være en svindel. Han gjorde det i en offentlig artikkel som du finner her.

Saken er ekstremt pinlig for SEC. Foreløpig er lite kommet ut fra etterforskningen av Madoff, men etter det man forstår nå, drev han rett og slett en Ponzi-svindel, hvor «avkastningen» til eksisterende investorer rett og slett (eller primært) var penger fra nye investorer.

Det burde være noe av det letteste å avsløre under en kontroll, for i et slikt system mangler det rett og slett store summer. Det burde la seg avsløre med det enkleste av alle kontrollspørsemål: - Hvor er penga?

Ikke uproblematisk

Foreløpig er det helt uklart om Stanford-saken virkelig er svindel, og det er ikke uproblematisk hvis tjenesteforsømmelsen hos SEC gjør at fremtidens fløyteblåsere velger å gå ut offentlig med sine mer eller mindre godt funderte beskyldninger, heller enn å tipse myndighetene.

For innen finans er tillit alt, og selv grunnløse beskyldninger om svindel kan fort kjøre en bank eller et annet finansselskap på grunn, ettersom innskytere og investorer flykter hals over hode.

Men hva annet kan man vente når det viser seg at kontrollorganene i det som angivelig skal være verdens mest sofistikerte finansmarked ikke er i stand til å score selv når de får ballen servert på mållinjen?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Hackere har lagt inn zombieadvarsler på trafikkskilt flere steder i USA. Er det bankene de tenker på? (Foto: Scanpix)

Stadig flere mener USAs zombiebanker må nasjonaliseres, og viser til nordiske erfaringer.

Tirsdag presenterte USAs finansminister Timothy Geithner en ny redningspakke for finanssektoren, men investorene likte ikke det de fikk høre.

USA-børsene endte dagen ned mer nær 5 prosent. Aller verst gikk det med bankaksjene. Storbankene Citigroup og Bank of America falt henholdsvis 15 og 19 prosent.

Stadig flere i USA våger å bruke N-ordet (nei, ikke det N-ordet). Nasjonalisering, statlig overtagelse av store deler av banksektoren, er ikke lenger tabu.

Problemet for banksjefer som forsøker å holde skuta flytende er at den slags fort kan bli selvforsterkende. Nylig sendte Ken Lewis, toppsjefen i Bank of America, ut et internt notat hvor han avviste at banken ligger an til å bli nasjonalisert. 
 

Investorer som frykter at staten nuller aksjene deres, kan bli skremt til å selge. Dette senker kursen, og gjør det dyrere å hente inn ny kapital. I praksis blir det nesten umulig å få inn private penger hvis nye investorer aner en betydelig fare for å bli nullet av staten.

Vassen plan
Geithners tale tirsdag gjorde lite for å dempe frykten. Problemet med pakken var neppe størrelsen. Geithners forslag kan innebære at så mye som 2.000 milliarder dollar brukes på å kjøpe råtne verdipapirer og tilføre kapital til sektoren.

Men samtidig var forslagene foreløpig vage, og Geithner understreket at det vil ta tid å gjennomføre tiltakene. Blant annet skal det oppretts et delvis offentlig og delvis privat fond som skal kjøpe råtne verdipapirer fra bankene, men dette fondet fremstår som temmelig luftig. - Vi vurderer en rekke ulike strukturer for dette programmet, og vil be om innspill fra markedsaktører og allmennheten når vi utformer det, sa Geithner.

Det er oppsiktsvekkende at tiltakene fortsatt er så lite konkrete, selv om det nå er nær to år siden de første krisetegnene begynte å melde seg og fem måneder siden konkursen i Lehman Brothers sendte et jordskjelv gjennom finansmarkedene.

Vanskelige verdier
Det tyder på at det er svært vanskelig å prise mange av bankenes eiendeler og at et program som tvinger frem en pris på de råtneste verdipapirene, ironisk nok kan bidra til at det blir klart for alle at mange bankers gjeld nå er større enn verdien av eiendelene, med andre ord at bankene er insolvente.

Hvis realiteten er at mange av de store bankene i USA har en gjeld som er større enn noe fornuftig anslag på eiendelenes verdi, er aksjonærenes verdier i realiteten tapt. Sannsynligvis en del av långivernes penger også.

Hvis det da ikke finnes nok privat kapital, vil presset øke for å nasjonalisere flere store banker. Hvis skattebetalerne uansett må holde bankene i live, er det rimelig at staten også overtar eierskapet og dermed oppsiden hvis og når det begynner å gå bedre.

Statlig bedre enn zombie
I USA er det større motvilje mot offentlig eierskap enn for eksempel i Norge. Men stadig flere heller likevel til at det er bedre med offentlig eide banker med solid kapitalbase enn vaklende privatbanker.

Den amerikanske økonomien kan leve med at bankaksjonærene taper pengene sine, men den kan ikke leve med et zombie-bankvesen som ikke kan tilby kreditt til bedrifter og boligkjøpere.

Nordiske erfaringer
Mange viser også til erfaringene fra Norge og Sverige på begynnelsen av 1990-tallet, da flere store banker ble overtatt av staten, og så gradvis privatisert igjen i ordnede former. Blant annet er det mange som har lest Norges Banks omfattende gjennomgang av erfaringene fra den norske bankkrisen.

- Look to Norway, sa president Franklin D. Roosevelt under andre verdenskrig.

Det har foreløpig ikke president Barack Obama sagt, men det er neppe noe dårlig tips at rådgiverne hans studerer erfaringene fra bankkrisene i Norge og Sverige.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Fjorårets beste investeringstips var basert på stjernene.

Dette medførte så følgende svar fra en annen og tilsvarende anonym leser: «Nå trenger nødvendigvis ikke spåmannens synspunkter å være mindre treffende med sluttresultatet enn høyt gasjerte analytikere - en ting vi vet er at de i hvert fall konsekvent har bommet det siste året.» 

Astrologi og økonomi
Sistemann er ikke den første som trekker linjer mellom økonomiske prognoser og mer, la oss si, uortodokse spådommer.
 
Noen har endog samlet de to fagfeltene. Rådgivningstjenesten Crawford Perspectives gransker planetenes plassering før børsrådene blir gitt. Blandet inn med en god dose teknisk analyse av kursgrafer, får kundene råd som dette: «The Eclipse would normally accompany highly emotional displays, but the deadly combination includes a T-Square with Pluto opposing Uranian Point Hades with both squaring Mars - the most Explosive planets in hostile angular reference!» 
  

Før du ler for høyt: De anbefalte investeringene til Crawford ga i 2008 en avkastning på nesten 51 prosent, ifølge Hulbert Financial Digest, som følger utviklingen til mer enn 500 porteføljer fra ulike nyhetsbrev og rådgivningstjenester i USA.

Crawford var i fjor klart best i undersøkelsen til Hulbert, og det skjedde i et år da det generelle aksjemarkedet i USA falt rundt 40 prosent. De siste tre årene har Crawford levert en årlig avkastning på nær 7 prosent, mot et årlig fall på over 8 prosent for markedet.

Hva forteller det?
Forteller det oss at astrologi bør inngå i pensum for fremtidens finansanalytikere? Neppe. Jeg har ingen tro på astrologi, verken når det gjelder økonomiske spådommer eller generelt.

Graver man videre og ser på Crawfords utvikling over 10 og 20 år, viser det seg at porteføljen har gjort det dårligere enn det generelle markedet.

Men astrologiporteføljens dundersuksess i 2008 er en nyttig påminnelse om to ting: For det første hvor stor rolle tilfeldigheter spiller innen investeringer. Og som eksempelet med Crawford viser: De tilfeldige utslagene er større jo kortere tidsperiode som måles. På kort sikt er det omtrent like stor sjanse for å bli vinner i finansmarkedene uansett om du finleser regnskaper og makrotall, ser på stjernebilder eller kaster terning.

Den andre lærdommen er at det er svært vanskelig å spå om økonomisk utvikling. Moderne økonomier og de tilhørende finansmarkedene er komplisert vevd sammen og et resultat av uendelig mange valg foretatt av et enormt antall aktører.

Spådommer om økonomisk vekst, selskapenes overskudd eller nivået på børs, renter eller boligmarked er notorisk upålitelige, og bør i liten grad påvirke hvordan du innretter din privatøkonomi. Like lite som du bør basere deg på astrologi.

La oss avsluttet med et sitat fra den legendariske professoren (og økonomen) John Kenneth Galbraith:

- Økonomiske prognosers eneste funksjon er å få astrologi til å virke respektabelt.

Onsdag ble en påminnelse om at børsene fortsatt er nervøse. (Foto: Scanpix)

Eller er det stille før stormen?

Akkurat da optimismen var i ferd med å vende tilbake i finansmarkedene, falt børsene kraftig onsdag, etter en rekke negative nyheter. Oljeprisen falt 12 prosent, I USA kom det elendige sysselsettingstall for privat sektor, samtidig som flere selskaper signaliserte dårlig resultatutvikling. India bidrog med en regnskapsskandale i IT-selskapet Satyam Computer Services.

Tross onsdagens fall er børsene markant høyere enn bunnen i november. Oslo Børs er opp 30 prosent, S&P 500-indeksen i USA 20 prosent, for eksempel. Svingningene og nervøsiteten er også blitt mindre. Det ser man på volatilitetsindeksen VIX i USA. Den ligger nå på drøyt 40, mot 80 på det verste i høst.

Også i rentemarkedet er stemningen i alle fall mindre dyster enn på senhøsten i fjor. I det kortsiktige interbankmarkedet er påslaget i forhold til renten på statsobligasjoner markant lavere enn på toppen i fjor. For eksempel ligger det som kalles TED-spread nå på 1,3 prosentpoeng, etter å ha vært over 4 prosentpoeng i fjor høst. Dette er differansen mellom renten på tremåneders lån mellom bankene og tremåneders statsobligasjoner i USA. Dagens differanse er fortsatt relativ høyt, men dette markedet fungerer nå sånn noenlunde, i motsetning til på det verste i høst.

Ser man på langsiktige obligasjonslån til bedriftene, er bildet dystrere, men også her tross alt bedre enn i høst. Renten for høyrisikoobligasjoner ligger nå rundt 18 prosent. Dette er riktignok lavere enn toppen rundt 22 prosent før jul, men det er likevel altfor høyt for de aller fleste bedrifter. Det er ikke mange prosjekter som er lønnsomme basert på en slik rente.

Fryktet enda verre
En viss bedring i finansmarkeden har det uansett vært, og det til tross for at nyhetene fra realøkonomien har vært nesten entydig negative i hele verden de siste månedene.

Det tyder på at aktørene i finansmarkedene forutså den svake utviklingen. Og mye tyder på at de fryktet noe enda verre, nemlig en total nedsmelting av verdens finanssystemer sist høst. Det var for eksempel mange, inkludert presidentkandidat Barack Obama som fryktet at bedriftene ikke ville få nødvendig finansiering for å betale lønn.

Disse aller verste scenariene slo ikke til, og det kan ha bidratt til at finansmarkeden har bedret seg.

Nedturen fortsetter
Men det betyr ikke at den økonomiske nedturen er over. Alt tyder på at veksten vil fortsette å avta og arbeidsledigheten stige de aller fleste steder.

Finansmarkedene er selvsagt ikke immune når det gjelder dette. Når selskapenes overskudd krymper eller blir til underskudd, tynger det aksjekursene. Og når bedriftene ikke lenger klarer å håndtere sine lån, går det ut over obligasjonseiere og banker.

Betalingsproblemer vil det garantert bli flere av utover våren, det er nettopp forventningen om dette som ligger til grunn for at investorene krever så høye renter for å kjøpe bedriftsobligajoner.

Spørsmålet blir hvor store problemene blir, og om de blir større eller mindre enn det som allerede ligger bankt inn i kursene på aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer.

Kjent mark
Likevel: Økonomiske nedturer, fallende overskudd og misligholdte lån - alt dette er ille nok, men det er ting finansaktørene er vant til å håndtere og evner å se forbi. Mange av dem begynner nok også å håpe at de uvanlig tunge tiltakene fra myndighetene, i form av lave renter og budsjettstimulans, vil begynne å slå inn for alvor utover i 2009.

Det spesielle sist høst var at et uhyre komplekst, sammenvevd, høyt belånt og globalt finanssystem tilsynelatende stod i fare for å kollapse over natten. Det var en ny situasjon, og skapte en ekstrem risikomotvilje.

Hvis frykten for et slikt scenario ikke blusser opp igjen, kan det godt være at bunnen er passert for finansmarkedene, selv om realøkonomien fortsetter å svekkes. Tidenes beste år for USA-børsen var 1933. Da var USA på bunnen av den store depresjonen.

I 2008 hadde vi en finanskrise, men egentlig ingen økonomisk krise. Spørsmålet er om 2009 kan bli motsatt.

- Dette avkrefter langt på vei myten om at norske aksjefondssparere kjøper på topp og selger på bunn, mener Lasse Ruud i Verdipapirfondenes forening. (Foto: André Clark Utvik)

Skulle ikke de selge i panikk nå?

Finansproffene ynder å gjøre narr av småsparere. De er saueflokken som alltid kommer inn på topp - bare for å få med seg nedturen og selge i panikk på bunnen.

Når drosjekuskene begynner å gi deg aksjetips, da vet du at det er på tide å selge, humrer proffene.

Det er mulig det har vært noe i dette, men mye tyder på at tidene har endret seg.

Privatkundene kjøper
Mandag meldte Verdipapirfondenes forening at norske privatkunder tegnet for nesten en milliard kroner netto i aksjefond i november. Det var den andre måneden på rad med solid nettotegning fra privatmarkedet. Det var også den andre måneden på rad med meget svak børs.

Det var nå privatkundene skulle selge i panikk, ifølge proffene. I stedet ser vi verden over at det er investeringsbanker, hedgefond, pensjonsfond og lignende som kaver desperat for å redusere risikoen og selge seg ut av det meste som lar seg selge.

Vi ser det samme bildet når det gjelder norske verdipapirfond. I år har institusjonelle kunder, nettosolgt andeler for rundt 10 milliarder kroner, selv om de kjøpte seg litt opp i november, isolert sett. Disse 10 milliardene er det samme som proffene nettokjøpte for i toppåret 2007.

Personkundene, derimot, solgte for drøyt 6 milliarder kroner i 2007, og ser nå altså ut til å være i ferd med å kjøpe seg opp igjen.

Handlingsrom
Betyr det at amatørene er smartere enn proffene? Neppe. Men de har gjerne større handlingsrom og en mer langsiktig tilnærming.

Proffene er underlagt mange begrensninger. Driver du et hedgefond, og kundene vil ha pengene sine ut, så må du selge. Et livselskap som opplever store kurstap, er pålagt å redusere risikoen, og som regel betyr det at det må redusere aksjebeholdningen.

En privatkunde trenger ikke ta slike hensyn. Derimot må han eller hun kjempe mot sin egen psyke. Det er vanskelig å holde fast ved en langsiktig plan når børsen svinger så man får vondt i magen av å sjekke kursene. Det er lett for at man gir opp når det er som skumlest - og dermed går glipp av de beste investeringstidspunktene.

Den siste utviklingen for aksjefondstegning, kan tyde på at ganske mange privatkunder klarer å holde hodet kaldt og tenke langsiktig.

Vitser om proffene

Det er slett ikke åpenbart at børsen nå har nådd bunnen, og det er heller ikke sikkert at privatkundenes kjøpelyst vedvarer. Men det er et faktum at personkundene solgte i 2007 - da børsen lå høyt - og kjøper høsten 2008, etter at børsen er halvert.

Proffene kjøpte stort i 2007 og har solgt stort i 2008, på mye lavere kurser. Så hvem var det som var smartest?

Snart kan børsamatørene begynne å lage vitser om proffene, for eksempel: Når aksjemeglerne begynner å gi deg aksjetips, da vet du at det er på tide å selge.

Forhenværende hedersmann, nå nedrig skurk.

Bernard Madoffs svindel er tidenes flause for både myndigheter og finansbransjen.

Det som synes klart er at meglerhus Bernard L. Madoff Investment Securities drev en adskilt virksomhet som aktivt forvaltet midler for ulike investorer. En stor del av disse midlene strømmet inn via ulike hedgefond, mye fra utlandet. Men noe kom også direkte fra personer Madoff hadde møtt, spesielt i det velstående jødiske miljøet rundt New York og i Florida.

Forrige uke la Madoff kortene på bordet, først overfor sine to sønner, som også jobber i meglerhuset, og deretter overfor myndighetene. Ifølge ham selv har han i realiteten drevet en såkalt Ponzi-svindel, hvor avkastningen til investorene ikke er reell, men helt eller delvis hentes fra pengene som kommer inn fra nye investorer.

Etter alt å dømme raknet det da altfor mange investorer krevde å få pengene sine ut på grunn av kredittskvisen i høst.

Omfanget er nesten ufattelig. For å illustrere: Nick Leeson stod for den kanskje meste kjente finansskandalen de siste par tiårene da han kjørte tradisjonsrike Barings Bank på grunn i 1995. Madoff-saken er angivelig 30 ganger så stor som Leesons tap.

Uhyre pinlig
Saken er uhyre pinlig for mange parter. 

Pinligst er den selvsagt for Madoff selv, en Wall Street-veteran og tidligere styreleder for Nasdaq-børsen som donerte store summer til veldedighet.

Resten av meglerfirmaet hans fremstår som enten kriminelt eller utilgivelig bevisstløst. Det er vanskelig å tro at en enkelt person skulle stå bak dette og blant annet produsere månedlige transaksjonsoversikter for investorene.

Hvor var kontrollen?
Saken er også en flause for amerikanske kontrollmyndigheter og for de mange hedgefondene som sendte sine investorers penger videre til Madoff.

Etter det som til nå har kommet frem var Madoff selv ansvarlig for den delen av meglerfirmaet som drev aktiv forvaltning for utvalgte kunder. Denne delen var omgitt av hemmelighetskremmeri og fysisk atskilt fra resten av meglervirksomheten. Det er likevel klart at virksomheten var underlagt det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC).

I en oppsikstvekkende pressemelding innrømmer SEC-sjef Christopher Cox at tilsynet gjentatte ganger har mottatt «troverdige og spesifikke beskyldninger» om svindel hos Madoff over en periode som minst går tilbake til 1999.

En pikant detalj er at Madoffs niese, Shana, i fjor giftet seg med Eric Swanson, som tidligere jobbet i SEC og deltok i en gruppe som så på Madoffs meglervirksomhet. Shanas far, Peter, sitter også i ledelsen i meglerhuset.

SEC varsler full granskning, og det vil være en sensasjon om ikke flere hoder ruller i etaten. Cox selv har allerede fra før gjort det klart at han trekker seg. Spørsmålet er om hele SEC blir nedlagt og erstattet av noe annet.

Hva drev fondene med?
Om saken er pinlig for SEC, er den nesten enda verre for en rekke hedgefond som har sendt investorenes penger, i enkelte tilfeller alle investorenes penger, videre til Madoff. For denne tjenesten har de tatt seg fett betalt, gjerne 1 prosent av de forvaltede midlene pluss 10 prosent av avkastningen.

Ofte har disse fondene skrytt av sin kompetanse og sine investeringsstrategier i glanset presentasjonsmateriell - men underslått at de egentlig bare sendte pengene videre til Madoff.

I noen tilfeller har det dreid seg om såkalte fond-i-fond, hvor poenget ganske riktig er å investere hos andre forvaltere. Men meningen er at man skal spre midlene på ulike forvaltere, og det først etter en ytterst nøye gjennomgang og kvalitetssikring av de utvalgte forvalterne.

Madoff leverte i årevis - tilsynelatende - en avkastning omtrent som man forventer fra aksjer, rundt 10 prosent i året, men med ekstremt mye lavere svingninger. Han forklarte selv dette med bruk av opsjoner for å begrense risikoen i de underliggende aksjeinvesteringene.

Men det har lenge vært stilt kritiske spørsmål. Og en del fond-i-fond - formodentlig de som faktisk gjorde jobben sin - takket nei, enten fordi Madoff ikke ville gi dem detaljerte opplysninger, fordi de fant feil i materialet han presenterte eller fordi de ikke klarte å forstå hvordan det var mulig å oppnå det han gjorde.

Hvordan de som sendte kundenes penger videre til Madoff skal forklare sin rolle og sitt arbeid er høyst uklart. Virksomheten deres fremstår enten som dyr, poengløs og latterlig eller som kriminell.

At mange av disse fondene har mistet all troverdighet og kommer til å bli nedlagt, er åpenbart. Men de ansvarlige skal være glade hvis de slipper så billig. Det første søksmålet mot et av Madoffs såkalte «feeder-fond» er allerede innlevert. Det blir garantert ikke det eneste.