Sexforbrytere på nettet
Det var ingen hemmelighet at Phillip Garrido var voldtektsdømt.
Navnene til 670.000 sexforbrytere er offentlige i USA. Noe for Norge?
USA-har fått sin «Fritzl-sak». 18 år etter at den da 11-årige Jaycee Lee Dugard ble kidnappet, er Phillip Garrido siktet for forbrytelsen. I mellomtiden har Dugard fått to barn med Garrido mens hun og barna har bodd under kummerlige forhold på eiendommen hans. Stadig flere detaljer kommer nå frem om om livet de levde og forholdet mellom de involverte.
Først og fremst vekker slike saker sterke følelser. Vi leser med avsky og vantro. Hvordan er det mulig å gjøre slikt? Hvilke psykologiske mekanismer slår inn hos ofrene? Og hvordan er det mulig at det ikke blir avslørt?
I forbindelse med det siste spørsmålet, fokuserer Dagbladet i en artikkel på et interessant fenomen i USA, nemlig de åpne registrene hvor hvem som helst kan finne ut om det bor en dømt seksualforbryter i nærmiljøet.
Med noen enkle klikk får man et oversiktskart over sitt nabolag, hvor adressen til registrerte sexforbrytere er plottet inn. Så kan man gå inn på hver enkelt og finne bilde, personlige opplysninger samt hva slags forbrytelse vedkommende er dømt for.
Phillip Garrido hadde sonet en dom for voldtekt og var registrert. Her ser du profilen hans. Garridos navn var altså åpent tilgjengelig, men det var ikke dette som til slutt avslørte ham. Det skjedde etter en intern registersjekk i politiet i forbindelse med at han og de to barna oppsøkte Berkeley-universitetet for å holde en religiøs appell.
Mange er registrert
Disse registrene er blitt stadig mer omfattende i USA, selv om detaljene har variert en del fra delstat til delstat. Rundt 670.000 amerikanere ligger inne i registrene. Bare i Contra Costa County i California, hvor Garrido bor, er det 1.700 registrerte sexforbrytere.
Det pågår nå arbeid med en landsdekkende minstestandard for hvem som må registreres og offentliggjøres.
Enkelte delstater er spesielt strenge, og tidsskriftet The Economist er kritisk i en større artikkel samt en lederkommentar (begge skrevet før den siste saken ble kjent).
For det første peker tidsskriftet på at mange delstater inkluderer også mindre alvorlige forhold, samtidig som en del av dem har livsvarige registrering.
Et eksempel som nevnes er Wendy Whitaker fra delstaten Georgia. I 1996, da hun var 17, hadde hun oralsex med en gutt. Siden han var tre uker under 16, var dette den gang ulovlig. I dag, 13 år senere, står Whitaker fortsatt i registeret, selv om handlingen etter dagens lovverk ikke ville vært ulovlig. Dette har skapt mange problemer for henne.
Andre er registrert for å ha urinert på offentlig sted, kjøpt sex av prostituerte eller for blotting, som kan bety at man viste rompa til noen.
Ett problem er altså at registrene ikke skiller tydelig nok mellom alvorlige og mindre alvorlige saker, slik at man mister fokus på lovbrytere som kan forventes å være virkelig farlige.
Bivirkninger
Men selv om man konsentrerer slike registre om alvorlige forbrytelser, ser man betenkelige bieffekter. Siden det - naturlig nok - er en betydelig belastning å stå i slike offentlige oversikter (enkelte er blitt drept, mange plaget), er det ikke uvanlig at registrerte sexforbrytere sklir ut av syne, enten fordi de blir hjemløse eller fordi de bevisst stikker av. En slik rotløs tilværelse, gjerne uten både jobb, bolig og familie, bidrar etter alt å dømme til at faren for nye forbrytelser øker.
Også i Norge kan dette bli en aktuell sak. Frps justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen foreslo i sommer å innføre varsling av naboer av dømte pedofile.
Det er åpenbart legitime grunner til at foreldre ønsker å vite om pedofile i nærmiljøet, men erfaringene fra USA tyder på at man skal tenke seg nøye om hvis man skal åpne slike registre for allmennheten.
Dette kan fort sette i gang et kappløp hvor alle moderate forslag blir stemplet som lefling med voldtektsmenn og pedofile, og hvor målet - å hindre forbrytelser - mistes av syne.
Oppdatering:
Tidligere offer står frem.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Klovner i Kongo
Det er lett å tenke seg hvordan dette bildet virker i Kongo. (Foto: Scanpix)
Saken mot de to surrehuene i Kongo kan bli en knallhard nøtt for Norge.
Selv om man, som enkelte eksperter påpeker, skal ta høyde for at norske journalister ikke forstår alle nyansene i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French, er én ting ganske klart:
Rettssaken er en farse.
En pressefotograf fra Drammens Tidende som blir fremstilt som militær leder for de to. Ideen om at kong Harald bør komme på banen siden de to har vært i Garden. Enorme erstatningskrav, også fra de andre som var med i bilen og som har utpekt Moland og French. Og til sist det angivelige kravet om at Norge skal betale 3.000 milliarder kroner i erstatning til Kongo.
Men komikken i retten bør ikke overskygge at selve saken er både tragisk og alvorlig. Og den reiser igjen spørsmålet om hvor dum det skal være lov å være - og samtidig stole på full ryggdekning fra norske myndigheter.
Og om aktoratet fremstår som klovner, er ikke inntrykket av de to nordmennene så mye bedre.
Idioter på tur
Ikke vet jeg hva de to drev med i Afrika generelt og i Kongo på dette spesielle tidspunktet, men å reise på guttetur i Kongo, med våpen samt ID-kort fra Forsvaret og et privat sikkerhetsselskap, er så dumt at det blir vanskelig å tro på.
Og så tar man bilde mens man smilende tørker sjåførens blod av bilen og lar det ligge på en mobiltelefon som angivelig også inneholder bilder av lettkledde, lokale kvinner. Er det mulig?
Alle som har den minste kjennskap til Kongos blodige historie - ikke minst under den brutale perioden da landet var den belgiske Kong Leopold IIs private eiendom - forstår at de to lekte med ild på gutteturen sin. De har neppe mye sympati i Kongo - eller i andre afrikanske land.
Kan bli prinsippsak
Det gjør saken ekstra vanskelig for norske myndigheter. Bruker man åpenlyst press på vegne av de to, kan det låse frontene og styrke afrikansk motvilje mot å gi slipp på to hvite menn - som utvilsomt blir oppfattet som leiesoldater, uansett hva de selv måtte betegne seg som.
Men blir de to dømt til døden eller til lange fengselsstraffer, er det nær umulig for norske myndigheter å sitte rolig og se på - selv om man så langt - og selvsagt helt korrekt - påpeker at man ikke er part i saken.
Skal man for eksempel fortsette å gi Kongo et tresifret millionbeløp i årlig bistand?
Denne saken kan bli en brennhet potet for den som er norsk utenriksminister etter valget.
Oppdateringer:
Aktor ber om dødsstraff for begge.
Regjeringskilder: Ikke Kongo som krever 3038 mrd.
Forsker: - I tilfelle noen er så dumme at de betaler.
French: - Forventer dødsstraff.
Moland: Verdenssamfunnet vil reagere på henrettelse
Stoltenberg: Uaktuelt krav fra Kongo
Pressemelding fra Utenriksdepartementet: Fengslede nordmenn i Kongo og UDs rolle
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Svindlere i sommersol
Pyramidebyggerne gir aldri helt opp.
Torsdag meldte NRK at Lotteritilsynet sjekker selskapet Enigro, som forrige helg hadde vervemøte på Fagernes.
En anonym verver sier følgende til NRK:
- Pr dags dato er det ingen som har tapt penger på dette.
Førstestatsadvokat Arne Angell i Økokrim gjør det på sin side klart at denne typen selskaper ikke blir høyt prioritert:
- Nå bør folk ha skjønt at de ikke skal bli med i slike selskaper.
Kjente toner
Hjemmesiden til Enigro er ikke særlig informativ, men går man inn på diverse presentasjoner som ligger rundt på nettet i forbindelse med vervemøter, som denne, ser man at dette er kjente toner i pyramidemiljøet.
Det lanseres luftige planer om å tjene penger på alt fra hedgefondinvesteringer og valutahandel til nettpoker, men hovedpoenget er åpenbart å verve nye medlemmer under seg i pyramiden.
De fleste har forstått
Det er nå fire-fem år siden titusenvis av nordmenn gjorde sine erfaringer med luriumselskaper som T5PC og WGI.
Jeg tror det må gå lenger før det er klart for en ny bølge. Folk glemmer ikke så fort.
Nå vet folk at dette er lureri. De fleste har nå forstått at det ikke foregår verdiskapning i systemene, og at de bare er basert på at noen kommer inn tidlig og lurer pengene fra dem som kommer inn sent.
De fleste forstår at den som vurderer å bli med, står overfor to alternativer:
Det sannsynlige alternativet er at man kommer så sent inn at veksten i pyramiden bremser opp og man taper penger.
Det mindre sannsynlige alternativet er at man tjener penger på å lure venner og bekjente. Er man virkelig sentral kan man lure mange, men samtidig få navnet sitt assosiert med lureri i årevis fremover. Det er ikke så morsomt, spesielt ikke siden det i dag er lett å søke frem denne typen informasjon på internett.
Enigro blir neppe noe nytt T5PC eller WGI, i alle fall ikke i Norge.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Max hemmelighold
Foto: Nordisk film
Merkelig kjennelse om piratkopiert Max Manus.
Tirsdag avgjorde Stavanger tingrett om Lyse Tele må avsløre nettadressen til den som angivelig piratkopierte Max Manus-filmen og la den ut på nettet.
I denne saken er det ikke politiet, men filmprodusentens advokat som krever opplysningene utlevert. Det har de mulighet til i henhold til et vedtak fra Post- og teletilsynet, hvor Lyse Tele løses fra taushetsplikten.
Men foreløpig er det ingen som vet hva tingrettens kjennelse er, for den er hemmelig, melder Dagbladet. Angivelig holdes kjennelsen hemmelig for å forhindre at bevis ødelegges.
Dagbladets Jan Omdahl etterlyser en politisk debatt om saken.
Betenkelig
Det er det lett å si seg enig i, for denne saken kan innebære en betenkelig uthuling av personvernet, gitt at Lyse er pålagt å utlevere opplysningene.
For det første er det ytterst merkelig at offentligheten ikke får vite hva som skjer. Faren for bevisforspillelse kan neppe være stor. Fildeleren er jo fullt klar over at jakten pågår og har hatt rikelig med tid til å slette de spor som slettes kan.
For det andre er det problematisk at denne typen data skal utleveres til private aktører, som et advokatfirma i bunn og grunn er, og ikke bare til politiet.
Ikke prioritert
Samtidig er det en situasjon som oppstår fordi politiet ikke prioriterer slike saker, og faktisk med åpne øyne spiller ballen over til advokatene. Stavanger Aftenblad:
- Det skal mye til for at politiet skal etterforske den såkalte Lysehubben. Det er snakk om prioritering, sier John Arild Jåsund ved Rogaland politidistrikt.
- Dessuten er det slik at de store internasjonale firmaene og rettighetshaverne langt på vei ivaretar sine interesser selv, i form av sivile saker og erstatningsssøksmål, sier han.
Ansvarsfraskrivelse
Denne ansvarsfraskrivelsen fra politiet er betenkelig.
Mistanken i denne saken er at det er en kinoansatt som har filmet fra maskinrommet i en tom kinosal, for så å legge ut en piratkopi med god kvalitet på nettet. Det er i så fall et soleklart lovbrudd, som har krevd tid og planlegging. En annen ting er at det selvsagt er grovt illojalt mot arbeidsgiveren.
Det er ikke komfortabelt at advokatfirmaer skal få utlevert denne typen informasjon. Men det hadde vært mye lettere å argumentere mot en slik praksis hvis politiet tok tak i de alvorligste sakene og signaliserte at dette blir tatt seriøst.
Oppdatering:
Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad, har startet Twitter-aksjon for å få vite kjennelsen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Kosestund i Oslo tingrett
55 timers samfunnsstraff er passe, synes Oslo tingrett. (Foto: Benjamin Bakken/TV 2)
Er samfunnstjeneste svaret på livsfarlig vold?
Tirsdag ble det klart at den grove nedsparkingen av Abdalla Mohammed Abdi på Karl Johan før jul resulterte i en dom i Oslo tingrett på 55 timers samfunnstjeneste. Aktor hadde lagt ned påstand om seks måneders fengsel.
Les dommen her.
Byrådsleder Erling Lae tror unge voldsmenn ler av rettsvesenet. Finn Abrahamsen, tidligere politioverbetjent og leder av voldsavsnittet, er provosert.
Det spesielle med denne saken er at en fotograf fra TV 2 tilfeldigvis var til stede og filmet det som skjedde mellom to de norsk-somalierne, som tidligere på kvelden hadde kranglet. Det fremgår tydelig at volden er grov. Blant annet blir offeret sparket i hodet med full kraft mens han sitter nede.
Se videoen hos TV 2.
Alle som ser videoen, forstår at dette kunne endt med alvorlige skader eller død.
Om det er lovverket eller anvendelsen det er noe feil med, det vet ikke jeg. Men dette kan ikke være riktig.
Etter min mening legges det i dommen altfor stor vekt på to forhold, nemlig forutgående provokasjon og fravær av alvorlige skader.
Det vises til at angriperen tidligere på kvelden (det er uklart hvor lang tid som hadde gått, men det var ikke umiddelbart i forkant) var blitt kraftig provosert av offeret under en krangel.
Videre legges det vekt på at offeret ikke ble påført alvorlige skader og at det er usikkert om han var bevisstløs etter overfallet. Som det heter i dommen: «Fornærmede beveger arm og hode mens han ligger på ryggen på fortauet.»
Lærdommen fra Oslo tingrett er at dersom du er blitt muntlig provosert, kan du i ettertid slå ned provokatøren, trampe på ham og sparke ham i hodet. Forutsatt at vedkommende tilfeldigvis - og tross din iherdige innsats- overlever uten varige skader, slipper du unna med en straff som omtrent tilsvarer en god klem og en kopp varm sjokolade.
Dommen er uforståelig.
Oppdatering: Tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn kommenterer bruken av samfunnsstraff.
Oppdatering 2: Politikere håper saken ankes.
