Michael Moores antikapitalisme
I sin nye film tar Michael Moore et oppgjør med kapitalismen. (Foto: Scanpix)
Filmprovokatøren mener kapitalisme og demokrati er motpoler. Han tar feil.
I helgen presenterte filmmaker Michael Moore sin nye film på filmfestivalen i Venezia. Filmen heter «Capitalism: A Love Story». Mye tyder på at det er årets mest misvisende tittel. I alle fall siterer Reuters følgende fra filmen:
You have to eliminate it and replace it with something that is good for all people and that something is democracy.
Moore setter altså opp en motsetning mellom kapitalisme og demokrati. Stemmer det kartet med terrenget?
Hva er hva?
Et problem er å definere uttrykkene kapitalisme og demokrati. Betyr for eksempel demokrati et ubegrenset flertallsstyre, hvor 51 prosent av folket kan gjøre som de vil med de resterende 49 prosentene, for eksempel ta alle pengene deres? Et slikt system er utvilsomt i strid med enhver definisjon av kapitalisme, hvor det legges stor vekt på eiendomsrett.
Og betyr kapitalisme et økonomiske system helt uten politisk styring? I så fall er det jo ikke rom for noe politisk demokrati.
I praksis brukes demokratibegrepet om systemer som også innebærer en rimelig beskyttelse av rettigheter som organisasjonsfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet, for eksempel. Noen kaller dette et liberalt demokrati.
Likeledes er det varierende grader av politisk styring i alle land, også de man betegner som kapitalistiske. Det er likevel betydelige forskjeller. Typiske kjennetegn på land vi vil kalle kapitalistiske er at priser i hovedsak fastsettes i et marked, ikke politisk, at næringslivet i hovedsak er privateid og at eiendomsretten er godt beskyttet.
Hvis vi ser oss rundt i verden, er det da slik at der vi finner mye kapitalisme, finner vi lite demokrati? Og der vi finner lite kapitalisme, finner vi mye demokrati.
Tallenes tale
Årlig gjøres det to større målinger av økonomisk frihet i ulike land. Disse er et rimelig mål på graden av kapitalisme. Den ene er Index of Economic Freedom. Den andre er Economic Freedom of the World. I begge blir graden av økonomisk frihet (kapitalisme) sammenholdt med graden av politisk frihet eller demokrati. (Se henholdsvis side 5 og side 21 i de to rapportene.)
Begge viser en klart positiv sammenheng. Med andre ord: Jo mer kapitalisme, jo mer demokrati. (Eller jo mer demokrati, jo mer kapitalisme. Vi vet jo ikke hva som er årsak og hva som er virkning.)
Det finnes selvsagt unntak. For eksempel rangerer begge undersøkelsene Hongkong og Singapore som de to frieste økonomiene. Politisk sett er dette ikke særlig demokratiske land etter noen rimelig målestokk. Men dette er altså unntak fra hovedtrenden.
Så kan man åpenbart diskutere hvilke kriterier som skal legges til grunn når man skal kvantifisere både kapitalisme og demokrati. For å måle demokrati har man i Index of Economic Freedom brukt The Economist Intelligence Units demokratiindeks.
Alt tyder på at han tar feil. Det er ingen motsetning mellom demokrati og kapitalisme. Tvert om: Det ene gir god grobunn for det andre.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Storebror ser katten
Foto: AFP
Forslag om tvungen registrering av katter er sløsing med samfunnets ressurser.
Tirsdag ble det kjent at regjeringen foreslår å innføre obligatorisk merking og registering av katter.
Hensikten med kravet er å bedre velferden for katter ved å forebygge at de blir eierløse.
Det er allerede mange som selv velger å merke og registrere katten sin, og det er utvilsomt positive sider ved å få dette gjort med alle katter. Men er et katteregister virkelig det beste vi kan bruke samfunnets ressurser på?
La oss se på noen tall. I departementets høringsnotat anslås det at merkingen vil koste 600 kroner i året. Det finnes rundt 600.000 katter i Norge, og antallet nye katter som skal merkes, blir rundt 50.000 i året. Det gir en årlig kostnad på 30 millioner kroner.
Så kommer kontroll og oppfølging. Det er vel all grunn til å tro at de som i dag behandler kattene sine dårligst, ikke akkurat vil være de ivrigste til å registrere dem. Det foreslås et overtredelsesgebyr på 1500 kroner.
Alternativer
Hva annet kunne vi gjort med disse pengene?
For noen år siden anslo Unicef og Verdens helseorganisasjon WHO i en studie at dersom man brukte ti milliarder dollar på vaksiner til småbarn og mødre i fattige land, vil man berge ti millioner menneskeliv de kommende ti årene.
Prisen for å redde et menneskeliv med vaksiner (som selvsagt er mye høyere enn prisen på en vaksine, blant annet siden ikke alle vaksinerte ville dødd uten vaksine) er altså 1000 dollar, eller 6000 kroner.
Effekten av kattemerkingen er vanskelig å anslå. I høringsnotatet opplyses det at Dyrebeskyttelsen i 2008 tok hånd om mer enn 3000 hjemløse katter, altså rundt 0,5 prosent av anslått kattebestand, men at det reelle antallet hjemløse katter er høyere.
La oss bare stikke fingeren i været og tippe at hver tiende katt i løpet av livet (her ser jeg bort fra at katter har ni liv) får nytte av katteregisteret. I så fall blir prisen 6000 kroner pr. katt som oppspores.
Å finne en katt koster i så fall like mye som å berge et menneskeliv.
Manglende prioritering
Katteregisteret viser en stat som eser ut og mangler evne til å prioritere de viktige oppgavene. Det demonstrerer hvor lett det er for myndighetene i et rikt land som Norge å finne på stadig nye formål å bruke samfunnets ressurser på, uten en kritisk vurdering av alternativ bruk av midlene.
Hvis et katteregister er en god idé, hvorfor da ikke også et kaninregister? Eller registre for undulater og marsvin?
Også slike registre ville nok ført til at et og annet bortkommet kjæledyr kom hjem. Men hver krone som brukes på én ting - for eksempel et katteregister - er en krone som ikke brukes på noe annet - for eksempel å redde barn fra en helt unødvendig død.
Oppdatering:
Dyrebeskyttelsen: Går ikke langt nok
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Gir dårlig økonomi bedre helse?
Muligens på kort, men ikke på lang, sikt.
Førsteamanuensis Mari Rege ved Universitetet i Stavanger hadde fredag en interessant kronikk i Aftenposten under tittelen Krisetid gir bedre helse.
Hun skriver blant annet:
I kronikken peker hun på forskning som underbygger at befolkningens helse, totalt sett, blir bedre i perioder med økonomiske nedgang og økende arbeidsledighet. Dødeligheten går ned, i tillegg til at folk rapporterer om færre akutte helseproblemer. Dette skjer selv om de som faktisk mister jobben jevnt over får dårligere helse.
Mange mulige forklaringer
En rekke mulige forklaringer nevnes, for eksempel mer stress og overtid i oppgangstider, mer bruk av tobakk, alkohol og narkotika. Undersøkelser tyder på at folk spiser sunnere og trener mer i nedgangstider. Trafikkulykker og eksponering overfor miljøgifter på arbeidsplassen kan øke i oppgangstider. Det er lettere å rekruttere folk til helsevesenet i dårlige tider.
En del funn kan virke merkelige. For eksempel viser en studie at det det først og fremst er barn og gamle som ikke er i arbeidsdyktig alder, som får lavere dødelighet i nedgangstider. Det rimer dårlig med mindre stress som forklaring, men kan selvsagt skyldes andre forhold.
Men på lang sikt....
Uansett er dette tankevekkende. Men jeg savner et forbehold, og det dreier seg om tidshorisonten. Det som stemmer på kort sikt stemmer ikke nødvendigvis på lang sikt.
Nå skriver Rege om konjunktursvingninger, men for en leser er det lett å komme på den tanke at det også på lengre sikt er gunstig for helsen med lavere økonomisk aktivitet.
Men all erfaring viser at det er motsatt: På lengre sikt gir økonomisk vekst bedre helse.
Jeg har tidligere skrevet om én av de konkrete forklaringene som nevnes, nemlig færre trafikkdøde i nedgangstider.
Statistikken over trafikkdøde i Norge de siste fire tiårene (figur 4.1) gir i beste fall støtte til denne hypotesen hvis man ser på svært korte perioder. Den langsiktige trenden viser at kraftig økonomisk vekst i Norge har gått hånd i hånd med stadig færre døde i trafikken - selv om vi kjører stadig mer.
Generelt har levealderen i verden økt og økt, ikke bare i allerede rike, vestlige land, men også for eksempel i asiatiske land med kraftig økonomisk vekst. Den gjennomsnittlige verdensborgeren kan nå vente å bli rundt 67 år, mot 30-40 år for hundre år siden.
De negative helseeffektene av økonomisk vekst blir altså fullstendig overskygget av de positive - på lengre sikt.
Jeg synes dette er viktig å ta med, for ideen om at svakere økonomi gir bedre helse kan gripes begjærlig av folk som mener alt var bedre før.
Men en positiv helseeffekt av å satse på lavere økonomisk aktivitet vil etter alt å dømme bare være kortvarige, før effekten snur og blir negativ.
Det meste var faktisk verre før, også helsen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Stadig mer til uføre
Hos NAV er det stadig mer å gjøre.
Uføre får stadig mer. Stadig flere blir uføre. Tilfeldig? Neppe.
VG melder tirsdag at det har vært kraftig vekst i utgiftene pr. ufør i Norge:
I 2000 brukte vi 109376 kroner pr. ufør. I dag bruker vi 175405 kroner i snitt på de uføre.
Det tilsvarer en årlig vekst på litt over 6 prosent. I samme periode har den årlige prisveksten vært drøyt 2 prosent og lønnsveksten rundt 5 prosent. Trenden har grovt sett vært den samme under både denne og den forrige regjeringen.
Laila Gustavsen, statssekretær (Ap) ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet, mener utgiftsveksten er naturlig.
- Vi lever i et velferdssamfunn der det ikke er urimelig at de uføretrygdede får ta del i den samme levestandardutviklingen som resten av samfunnet.
Samtidig har antallet uføretrygdede økt jevnt og trutt, også i en periode med rekordartet etterspørsel etter arbeidskraft. Nye tall tirsdag viser at 341.400 mottok uføreytelser ved utgangen av andre kvartal. Det utgjør 11 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år.
Likevel er denne sammenhengen tabu å snakke om i store deler av det politiske miljøet. Da en SSB-forsker tidligere i år forsøkte å tallfeste sammenhengen mellom nivået på ytelser og antallet stønadsmottagere, ble han æreskjelt fra ytre venstre.
Dette skal det ikke forskes på og ikke snakkes om.
Men før eller siden vil det tvinge seg frem en debatt som tar utgangspunkt i at folk faktisk reagerer på insentiver, også når det gjelder trygdeytelser.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Privatisert helse
Foto: EPA
Er privat helseforsikring et problem eller et symptom?
Den venstreradikale tenketanken Manifest senter for samfunnsanalyse har utarbeidet rapporten Klassedelt helsevesen?
Det fokuseres på at nær 200.000 nordmenn nå har privat helseforsikring, som regel via arbeidsgiver. Manifest mener dette blant annet skyldes markedsføring fra forsikringsbransjen og et skattefritak som den forrige regjeringen innførte (og den nåværende fjernet).
Rapporten har fått stor oppmerksomhet i mediene, for eksempel her, her og her.
Manifest har også fått utført en meningsmåling, som ifølge tenketanken viser «sterk motstand mot et klassedelt helsevesen». Her er folk blitt presentert for to alternativer:
«Er du mest enig i påstand A eller B?
A: Det bør være lik ventetid for behandling i helsevesenet, uavhengig av om man er leder, vanlig ansatt eller uten arbeid?
B: Bedrifter bør gi utvalgte ansatte privat helseforsikring, slik at disse får behandling raskere.»
Et stort flertall svarer A. Som man roper i skogen får man svar.
Jeg synes det ville vært realt om man var mer konkret, for eksempel ved å stille spørsmålet: Bør det være forbudt å kjøpe privat helseforsikring?
Jeg er ikke sikker på at folkemeningen ville vært like klar da.
Hva er alternativet?
Man kan gjerne, som Manifest og de rødgrønne partiene, mene at det er feil å gi skattefradrag for utgifter til helseforsikring. Jeg kan langt på vei være enig i det.
Og slik er det da også i dag. Likevel er det stadig flere som tegner privat helseforsikring (selv om veksten sikkert er lavere enn den ville vært om det fortsatt var skattefritak).
Det tyder på at mange (i motsetning til helseminister Bjarne Håkon Hanssen) mener det har noe for seg å betale noen tusenlapper i året for slike forsikringer.
Jeg er helt enig i at man bør ha et godt og offentlig finansiert helsevesen som gir like rettigheter til alle uavhengig av lommebok. Det pågår i realiteten ingen politisk debatt om dette i Norge.
Men et system hvor behandlingen i hovedsak betales av staten, vil i praksis føre til at etterspørselen etter helsetjenester konstant er større enn tilbudet. Siden prismekanismen er skrudd av, må etterspørselen reguleres med køer.
Samtidig er velstandsutviklingen i Norge slik at stadig flere vil ha evne og vilje til å betale ekstra, for eksempel for å få behandling raskere.
Hvordan skal man forholde seg til det? Skal det forbys? Og hvis det blir forbudt i Norge, skal man også hindre at nordmenn tegner slike forsikringer i utlandet?
Og det er vel ingen prinsipielle forskjell på det å kjøpe privat helseforsikring og det å kjøpe private helsetjenester uten forsikring. Skal slikt også forbys?
Feil fokus
Jeg synes debatten om private helseforsikringer fjerner fokus fra det som virkelig er utfordringen i det offentlige helsevesenet: Hvorfor øker køene selv om det bevilges stadig mer penger? Prioriterer man riktig? Er det mulig å bremse dagens kraftige utgiftsvekst og unngå de årlige budsjettsprekkene - og samtidig gi et tilbud som blir vurdert som akseptabelt?
Jo dårligere tiltro til det offentlige systemet og jo mer uklarhet om hva man kan forvente - jo bedre grunnlag blir det for private ordninger.
Å kritisere forsikringsbransjen fordi offentlige helsekøer skaper et privatmarked, er som å kritisere termometeret fordi det viser at du har feber.
Les også: Gunnar Stavrum: Helsekøene øker - hvem har skylden?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
SV-Kristins fattig-bumerang
Kristin Halvorsen har slitt med fattigdomsspørsmålet de siste dagene. (Foto: Scanpix)
Får sin egen moralisme i retur og tuller med tall.
Kristin Halvorsen har den siste uken slitt tungt etter å ha blitt konfrontert med sitt eget sitat i valgkampen for fire år siden:
- Dette er ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje. Det er en skam, Bondevik, og nå har du hatt sjansen til å gjøre noe med det, og det gjør ikke veldig stort inntrykk på meg at du angrer på førstesida i Aftenposten på at du ikke har klart å gjøre det.Men fattigdomsproblemet er slett ikke blitt borte under den rødgrønne regjeringen. Angivelig er det blitt verre (selv om jeg personlig er skeptisk til millimetermåling av slikt).
Skal vi da konkludere med at også den rødgrønne regjeringen mangler vilje til å bekjempe fattigdom? At Kristin Halvorsen faktisk liker at folk er fattige? Er det i så fall også en skam?
Hvordan måle?
Ett problem er å konkretisere fattigdom. En fattig person i dagens Norge er rik hvis man sammenligner med store deler av verden eller med Norge for femti år siden. Et slikt absolutt fattigdomsmål er viktig, men sier ikke alt.
Ofte måles fattigdom heller relativt til det samfunnet man faktisk lever i. Dette poenget har da også Halvorsen tatt tak i for å forklare at fattigdommen ikke er blitt borte:
- Det er umulig å avskaffe fattigdommen, for den måles i forhold til gjennomsnittet.
Roter det til
Det som ikke var vanskelig for fire år siden er nå altså umulig, ifølge Halvorsen.
Men her tuller SV-lederen.
Det er fullt mulig å avskaffe relativ fattigdom. Det aksepterte målet på fattigdom er en prosent av medianinntekten, altså av den midterste inntekten i samfunnet. EU bruker 60 prosent som standard, OECD bruker 50 prosent.
Hvis alle fattige løftes over denne grensen, er problemet løst: Ingen er lenger fattige.
La oss ta et enkelt eksempel. I et samfunn er det ti personer. Tre av disse tjener 2 kroner i året, fire tjener 5 kroner i året, og tre tjener 10 kroner. Hvis man innfører en skatt på 2 kroner for alle som tjener over 5 kroner og gir disse pengene til dem som tjener under 5 kroner, vil de som tjener minst ha 4 kroner i året , altså 80 prosent av medianen. De er ikke lenger fattige.
Ikke så lett likevel?
Så hvorfor har ikke den rødgrønne regjeringen fjernet fattigdommen? Og hvorfor roter Kristin Halvorsen seg bort med statistiske misforståelser?
Grunnen er nok at fattigdomsbekjempelse slett ikke er det enkle, moralske spørsmålet Halvorsen fremførte som opposisjonspolitiker.
Hvis man bekjemper fattigdom med markant økte overføringer, oppstår det uheldige bivirkninger.
Den viktigste er nok at man fort ender opp med et system som gjør at mange vil tape penger på å jobbe. Allerede med dagens støtteordninger ser antallet stønadsmottagere ut til å øke ubønnhørlig, uansett om det er gode eller dårlige tider på arbeidsmarkedet.
Det er slett ikke sikkert at det på sikt er til beste for dem som i dag har lave inntekter å gjøre det ulønnsomt å jobbe.
Slike avveiinger er det man må gjøre når man sitter i regjeringskontorene. Da er det ikke lenger nok å vifte med moralsk pekefinger.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
IA-avtalen er et narrespill
Hva gjør man etter åtte mislykkede år med IA-avtalen? Satser på flere år, selvsagt.
Tidligere byråkrat og nå konsulent, Long Litt Woon, skrev nylig om avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) i en kronikk i Aftenposten. Her kaller hun - ganske treffende - IA-avtalen for «narrespillet» og forklarer hvorfor partene i arbeidslivet er så positive til å videreføre avtalen:
Det mest nærliggende er at både arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker å legge lokk på diskusjonen om sykelønnsordningen. Sandman-utvalget utredet årsakene til den sterke økningen i sykefravær og uførepensjonering utover 1990-tallet. Det foreslo at både arbeidstagere og arbeidsgivere i større grad skulle ansvarliggjøres. Arbeidstagerne skulle bidra med en egenandel på 20 prosent redusert bruttolønn pr. dag i arbeidsgiverperioden (16 dager), men ingenting fra og med 17. fraværsdag. Arbeidsgiverne skulle få et medfinansieringsansvar på 20 prosent av sykepengeutbetalingene fra folketrygden fra og med 17. dag og ut hele sykepengeperioden (ett år). Dette kan være en besk medisin, men det er mulig at det er ingen vei utenom: Dette er hva pasienten trenger. Men partene i arbeidslivet ønsker ikke å svelge medisinen. Og ingen politiske partier ser noen gevinst i å tvinge dem til å gjøre det.
Nådde ikke mål, fornyet likevel
IA-avtalen ble inngått i 2001, og det ble satt mål for utviklingen frem til 2005. Selv om disse ikke var nådd, ble avtalen videreført og løper ut 2009.
Nylig kom SINTEF med en evaluering av IA-avtalen, som hadde tre delmål: Å redusere sykefraværet med 20 prosent, øke yrkesdeltagelsen til personer med redusert arbeidsevne og øke den reelle pensjonsalderen.
Siden 2001 har utviklingen på de forskjellige punktene vært variabel. Sykefraværet falt for eksempel markant fra 2003 til 2004, trolig i stor grad på grunn av regelendringer, men har så steget igjen. Den reelle pensjonsalderen falt først, men har steget klart de siste årene.
Alt i alt er det ganske klart at målene ikke an sies å være nådd. Det er faktisk diskutabelt om man overhodet kan vise til fremgang.
Dette er vanskelig å måle fordi mange andre faktorer påvirker. Er det lettere å ta noen sykedager når arbeidsmarkedet er slik at man er trygg på at man har jobb? Blir folk stående lenger i jobb i gode tider, kanskje fordi de blir bedt om det av arbeidsgiver? Og hvordan hadde utviklingen vært uten IA-avtalen? Ikke godt å si.
Feige politikere
Dagens IA-avtale har helt klart positive sider, for eksempel vektlegging av systematisk oppfølging av sykemeldte.
Den store svakheten er, som Long Litt Woon påpeker, at politikerne ikke tør ta foreslå økonomiske insentiver som er upopulære i arbeidslivets organisasjoner.
Regjeringen forsøkte for tre år siden, og fikk grundig juling av LO. Det blir nok lenge til dagens regjering forsøker seg på noe slikt.
For å unngå bråk med godt organiserte pressgrupper har man fredet sykelønnsordningen og sender heller regningen til skattebetalerne. LO og NHO er viktigere enn Skattebetalerforeningen, for å si det sånn.
Derfor kommer IA-avtalen til å bli videreført uansett om man må lete med mikroskop for å finne de positive effektene av avtalen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
La Posten konkurrere!
Odd Christian Øverland i Postkom er ikke så glad i konkurranse. (Foto: Postkom)
De postansatte driver svartmaling for å beskytte sin monopolposisjon.
SV og de postansatte i Postkom fortsetter sin skremselspropaganda mot EUs tredje postdirektiv, som etter planen skal utvide postkonkurransen til også å gjelde brev under 50 gram, også i Norge.
Kristin Halvorsen sier følgende til Avisenes Nyhetsbyrå:
- Dette direktivet vil true ordningen med lik brevporto over hele landet. Det er det slaget står om.
Odd Christian Øverland i Postkom er enig:
- Hvis det blir fri konkurranse på pris, så vil systemet med lik brevporto forsvinne. Jeg stiller meg svært tvilende til at den norske staten vil bla opp mange milliarder for å dekke opp disse kostnadene. I tillegg er det tvilsomt at EU vil godta en slik subsidiering av Posten Norge.
Tidligere har vi fått høre Postkoms skrekkhistorier om hvordan verden vil bli med konkurranse, som at det vil koste opp mot hundre kroner å sende et brev fra Sør-Norge til Finnmark.
Dette er helt urealistisk. I Sverige har man hatt konkurranse i lange tider, samtidig som det er billigere å sende et vanlig brev til den fjerneste avkrok enn det er i Norge (svensk prisliste her).
Alt tyder på at det er fullt mulig også i Norge å opprettholde enhetsprisingen på private brev. Det er også lagt til grunn i denne utredningen som er gjort for regjeringen: Effekter ved en liberalisering av det norske postmarkedet
Skjult kostnad bedre enn åpen?
Forskjellen vil være finansieringen. I dag bruker Posten supermarginene fra tettbygde (og lønnsomme) strøk til å finansiere driften i grisgrendte (og ulønnsomme) strøk. I tillegg har regjeringen i år bevilget 518 millioner kroner til å finansiere kjøp av bedriftsøkonomisk ulønnsomme tjenester fra Posten.
I utgangspunktet vil utvilsomt nye konkurrenter gå inn i de mest lønnsomme segmentene og presse prisene ned her («skumme fløten»). Dette vil svekke Postens mulighet til å kryssubsidiere de ulønnsomme områdene.
Og det er altså her Postkoms Øverland tviler på at staten vil bla opp vesentlig mer penger enn i dag for å opprettholde et politisk ønsket distriktstilbud.
Men det er jo ikke billigere å drive distriktsrutene hvis de er finansiert via kryssubsidiering internt i Posten enn hvis de er åpent finansiert via statsbudsjettet.
Det Øverland egentlig sier er at politikerne ikke vil betale når prisen blir synlig. Derimot er det greit så lenge denne prisen er sauset vekk i Postens regnskaper.
En annen ting er at synliggjøring av prisen kan utløse en debatt om hvorvidt det for eksempel er nødvendig med daglig postombæring ettersom stadig mer kommunikasjon nå går elektronisk (hvor ofte får du papirbrev som du virkelig setter pris på å få på papir, og som det er viktig å få nettopp den dagen?).
Monopol er fint - for noen
Så hvorfor er postdirektivet blitt en så brennbar sak?
For det første er det ganske mange i Norge som i utgangspunktet er mot alt som kommer fra EU. Så er det en del som er mot alt som kan stemples som markedstenkning og konkurranseutsetting.
Men de som virkelig regisserer motstanden er de postansatte. De ønsker ikke økt konkurranse. Det er forståelig. Et monopol er en drømmesituasjon. Konkurranse er slitsomt. Det er noe alle næringsdrivende vet.
Men for kundene (og for samfunnet som helhet) er det motsatt. Det er bra at ulike leverandører konkurrerer. Det vil være sunt også på postområdet.
Det er meningsløst hvis Norge skal ta en hard konflikt med EU og bruke opp dyrebar politisk kapital for å forsvare det som i bunn og grunn er de postansattes snevre egeninteresser.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Kommunal avgiftsgalopp
Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa har ansvar for en sektor med kraftig avgiftsvekst. (Foto: Scanpix)
Melker innbyggerne, skylder på kostnadene.
VG meldte mandag om eksplosiv vekst i kommunale avgifter.
Fra i fjor til i år økte de kommunale avgiftene med 7,8 prosent, ifølge en undersøkelse gjennomført av Statistisk sentralbyrå på oppdrag fra Huseiernes Landsforbund. Materialet er hentet fra databasen i kommunenes KOSTRA-rapportering.
Det er mer enn dobbelt så mye som den generelle inflasjonen for tiden.
Den dyreste kommunen er Østre Toten, hvor et normalt forbruk gir avgifter på 13.036 kroner. Billigst er Sola, med 5.254 kroner.
Langsiktig trend
På 1990-tallet økte det kommunale avgiftene kraftig, både i absolutte tall og målt mot den generelle inflasjonen. Så var det en periode med moderat utvikling fra rundt 2003 til 2007, før veksten igjen har skutt fart de to siste årene.
Sett over hele denne perioden er det likevel ingen tvil om at avgiftene har steget mye mer enn det generelle prisnivået.
KS forklarer veksten med lønnsutvikling, stor byggeaktivitet og et etterslep på vedlikehold.
Manglende insentiver?
Økninger blir gjerne forsvart med at prisene må tilpasses selvkost. Men det blir fort en sovepute. Spørsmålet er om det ikke også dreier seg om manglende insentiver til å holde kostnadene nede. Selvkost kan jo forsvare hva som helst bare man har høye nok kostnader.
Det skal mye til at folk flytter fordi avgiftene blir for høye, og tiltak for å bremse kostnadsveksten er vanligvis upopulære blant de kommuneansatte.
Et hint om det ser man når Sola-ordfører Håkon Rege (H) i VG forklarer hvorfor kommunen hans er billigst:
Han sier de presser prisen på de fleste kommunale tjenester ved å legge dem ut på anbud.
- Vi har ikke en eneste gravemaskin i kommunen, utover de to på kirkegårdene: Vi leier inn alt og legger ut på anbud. Slik får vi konkurransedyktige priser.
Akkurat: Anbud, privatisering og den slags svineri. Tenkte vi det ikke.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Statlig gjeldsfest
Silvio Berlusconi sliter med tung statsgjeld. (Foto: Scanpix)
Verdens rike land låner nå enorme summer. Det vil ende med bakrus.
De rike landene pøser nå ut penger for å bremse den økonomiske nedturen. For Norge betyr det bare at overskuddene på statsbudsjettet krymper, men for de fleste land innebærer budsjettiltakene at den offentlige gjelden øker kraftig.
Men én ting er at man øker den offentlige gjelden i krisetider. Verre er det at den langsiktige trenden viser at staten blir stadig mer forgjeldet i de rike landene. Gjelden øker i dårlige tider, og blir ikke betalt ned i gode perioder.
Dystre spådommer
I en fersk rapport anslår Det internasjonale pengefondet IMF at den offentlige gjelden i de rikeste landene i G20-gruppen vil øke kraftig de kommende årene.
I 2007 utgjorde den offentlige gjelden i disse landene 77 prosent av BNP. I 2014 vil tallet trolig være rundt 114 prosent, ifølge IMF.
IMF-rapporten viser også at den offentlige gjelden i disse landene i 1980 var rundt 40 prosent av BNP.
Med andre ord: De neste årene tar gjeldsbyrden et byks oppover, på toppen av en krypende økning som har pågått over flere tiår.
Dette er en tendens som primært gjelder de rikeste landene i verden. I land som Kina, Russland er statsgjelden lav. I India er den relativt høy, men ventes ikke å øke frem til 2014.
På grunn av USAs størrelse er det mye fokus på den amerikanske statsgjelden, og denne øker kraftig, ifølge IMF: Fra 63 prosent av BNP i 2007 til 107 prosent i 2014.
Gjeldsverstingen blant de rike landene er likevel Japan, hvor gjelden allerede i 2007 utgjorde 188 prosent av BNP, og tallet er ventet å øke til 234 prosent i 2014. Nest verst er Italia, hvor gjelden utgjorde 104 prosent av BNP i 2007 og ventes å ligge på 129 prosent i 2014.
Inflasjon kan bli løsningen
Denne utviklingen kan åpenbart ikke fortsette. Etter at den akutte krisen er over, må disse landene redusere gjeldsbyrden. Det kan skje gjennom økonomisk vekst, men det blir ikke lett, spesielt ikke siden eldrebølgen vil skylle inn over mange av landene de kommende årene.
Så lenge en stat låner i sin egen valuta, kan den alltid betale tilbake. Den kan jo rett og slett bare trykke mer penger. Dette kan gi økende inflasjon, som gradvis vil lette gjeldsbyrden ved at gjelden blir mindre verdt.
Men hvis investorene begynner å mistenke at en stat vil bruke seddelpressen for å inflatere seg ut av gjeldsfellen, vil de kreve stadig høyere rente for å låne ut penger.
Uansett er det stor fare for at gjeldsfesten før eller siden ender med dundrende bakrus.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Amcar og globalisering
Toyota Camry, den ultimate Amcar.
Hva er den mest amerikanske bilen? Svaret vil kanskje overraske.
Det siste året har amerikanske myndigheter gått inn med betydelige midler for å unngå at General Motors og Chrysler skulle kollapse. Statlige penger har bidratt til en ordnet gjeldsforhandling i stedet for en plutselig konkurs. Ford, den trede av de tre store i amerikanske bilindustri, har enn så lenge overlevd på egne hjul.
Alle var enige om at amerikanske bilindustri måtte overleve. Og alle tenkte da på General Motors, Chrysler og Ford. Men hva er egentlig den mest amerikanske bilen?
Ifølge nettstedet Cars.com er svaret, kanskje en smule overraskende, Toyota Camry.
Det fremgår av nettstedets årlige American-Made Index. Dette er en liste som tar hensyn til hvor en bil er produsert, hvor delene kommer fra og hvor mange biler som blir solgt i USA.
Og på toppen av listen ligger altså Toyota Camry. Nummer to er den uramerikanske pickup-en Ford F150. Men av de ti mest amerikanske bilene heter fire Toyota og en kommer fra Honda.
Denne listen tar hensyn til salgsvolum, noe som begrunnes med at en bil det selges mye av bidrar mer til sysselsetting i USA enn en bil det selges lite av.
Men selv om man ser isolert på andelen amerikanske deler i ulike bilmodeller, er utenlandske merker sterkt representert. På toppen av denne listen ligger Ford Taurus, men også her er fire av de ti øverste plassene besatt av Toyota og en av Honda.
Dette viser at det fort blir meningsløst å skulle beskytte egen industri. Hva er en innenlandsk produsent? Er det navnet som avgjør? Hvor hovedkontoret ligger? Hvor produksjonen foregår?
Det er påfallende at den politiske debatten rundt bilindustrien i USA nesten utelukkende dreide seg om hvorvidt man skulle støtte GM og Chrysler eller ikke. Det var ingen som foreslo at man burde støtte Toyota.
Men den mest amerikanske bilen er altså Toyota Camry.
Få denne bloggen som RSS-feedFå NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Utstillingsvindu stengt
Rita Ottervik (til høyre) får neppe like begeistrede statsministerbesøk under høsten valgkamp. (Foto: Scanpix)
Trondheim får ikke lenger være rødgrønt utstillingsvindu.
Trondheim har kanskje Norges beste fotballag, men kommunen har stø kurs mot nedrykk når det gjelder økonomistyring.
Da Arbeiderpartiets Rita Ottervik overtok som ordfører i Norges tredje største by etter valget i 2003, ble det gjort klart at kursen skulle legges kraftig mot venstre. Gang på gang fikk vi høre at Trondheim skulle være et utstillingsvindu for rødgrønn politikk. Det ble til og med skrevet bok om Trondheimsmodellen. Og omlegging ble det. I praksis fikk LO vetorett i Trondheim.
Som Ottervik sa det for to år siden til LO-magasinet Fagbladet:
- En av dine politiske rådgivere sa under forrige kommnunevalg at «vi skal kjøre knyttneven inn i Høyres såkalte utstillingsvindu i Trondheim». Har dere gjort det?- Ja, jeg opplever det. Høyre konkurranseutsatte sykehjem. De forberedte å sette ut hjemmetjenestene. De forberedte konkurranseutsetting av renhold og vaktmestertjenester. De skilte ut bydriften. De ville selge kinoen. Alt dette har vi snudd om på. Vi har kraftig endret kursen. Det som skulle bli deres store utstillingsvindu, fikk ikke lov til å bli det.
- Diskvalifiserer
Men nå får ikke Trondheim være rødgrønt utstillingsvindu heller, ifølge kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa, som nå sier følgende til Kommunal Rapport:
- De har bygget ut et godt tjenestetilbud, de er en kvalitetskommune, de er en grønn energi-kommune, og de har tilbakeført til kommunen tidligere privatisert virksomhet. Men å fremlegge et driftsunderskudd på 5,1 prosent diskvalifiserer Trondheim som utstillingsvindu for den rødgrønne regjeringen.
Ikke bare trekkes gardinene for i ustillingsvinduet, Trondheim står i fare for å komme på den såkalte Robek-listen, hvilket i praksis betyr at kommunen blir satt under statlig administrasjon.
Bruker for mye penger
Både fra kommunen og regjeringen viser man til dårlige finansresultat fra det kraftfondet som ble opprettet etter salg av kommunens energiverk.
Det er riktig at dette påvirker tallene for 2008 negativt, men man kan like godt si at god avkastning i de foregående årene har bidratt til å sminke regnskapet og dekke over en underliggende økonomisk forverring.
Ser man på kommunens årsrapport blir bildet ganske tydelig: Trondheim kommune har de siste årene økt utgiftene mer enn det er inntektsmessig grunnlag for, og gjelden har økt kraftig.
I 2005 var driftsutgiftene 6,7 milliarder kroner.
I 2008 var de 8,8 milliarder kroner.
I 2005 var kommunens gjeld 13,7 milliarder kroner.
I 2008 var den 19,6 milliarder kroner.
Det som de siste årene er blitt vist frem i det rødgrønne utstillingsvinduet i Trondheim, er at man kan tilby gode kommunale tjenester ved å bruke penger man ikke har.
Det er ikke mye å skrive bok om.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Palmesus med NAV
Her er det godt å være på rømmen, finansiert av NAV.
(Illustrasjonsfoto: Jake Risbridger, Flickr/Creative commons)
Staten støtter narkorømling i Thailand, men ikke skadet soldat fra Afghanistan.
Dagbladet omtalte torsdag to trygdesaker som sett i sammenheng gir inntrykk av at fornuft er et fremmedord i forvaltningen av offentlige støtteordninger.
Den ene saken handler om at Statens Pensjonskasse har anket en dom som tilkjenner erstatning til en soldat som ble varig skadet under en operasjon i Afghanistan.
Den andre saken handler om en 39-åring som er etterlyst av politiet i en alvorlig narkosak. Han gjemmer seg angivelig i Thailand og tar hver måned ut trygden som tikker inn fra NAV, med hjertelig hilsen fra norske skattebetalere. Kripos vil ha stanset pengene, men NAV mener det ikke finnes rettslig grunnlag for dette.
Altså: Staten kjemper for å unngå å støtte en varig skadet soldat, og vil samtidig fortsette å støtte en mistenkt narkohai på rømmen fra politiet.
Absurd situasjon
Man kan sikkert bortforklare denne absurde situasjonen med paragrafer og retningslinjer. Man kan peke på at NAV og Statens pensjonskasse er ulike etater. Det hjelper ikke. Situasjonen blir ikke mindre idiotisk av den grunn.
Selvsagt skal ikke rømlinger kunne leve på trygd. Og soldater som med livet som innsats gjennomfører de militære oppgavene de blir pålagt, burde mottas med rød løper, gjallende trompeter og rause støtteordninger hvis de blir skadet. Det er ingen grunn til å knusle. Dette er noen få, spesielle tilfeller. Økonomisk betyr det ingenting for staten.
Enkelt Frp-scoring
Ikke uventet er Fremskrittspartiet raskt på banen, og partiets forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width putter inn en enkel scoring:
- Det er utrolig hva man kan få til juridisk ved å definere en lovtekst, men det må da være lov til å bruke sunt vett også. Til slutt er det ingen som vil delta i internasjonale operasjoner lenger. Det ville være katastrofe.
Og så lurer man på hva Frp-koden er.
Prøv å taste: S-U-N-N-F-O-R-N-U-F-T.
En spekulant på Stortinget
Ola Borten Moe. (Foto: Scanpix)
Stortingsrepresentant Ola Borten Moe har tenkt å bli aksjespekulant. Er det lurt?
Dagens Næringsliv meldte lørdag (ikke på nett) at Senterpartiets Ola Borten Moe, som leder næringskomiteen på Stortinget, vil prøve seg som aksjespekulant.
Ifølge Stortingets register over representantenes og regjeringsmedlemmenes økonomiske interesser, eier ingen av representantene i dag aksjer i børsnoterte selskaper, selv om flere av dem har aksjer i ikke-noterte bedrifter.
Borten Moe har til nå puttet et fast, månedlig beløp i aksjefond, men nå vil han satse på enkeltaksjer, og har i første omgang pekt ut Norske Skog som en god investering. Han er også interessert i Det norske oljeselskap. Han forklarer bakgrunnen slik:
Drivkraften er den samme hos meg som hos andre som kjøper aksjer: Muligheten for god avkastning. Og så er det selvsagt spenningen.
På spørsmål om han som stortingsrepresentant og næringspolitiker må ta spesielle forholdsregler, svarer han:
Nei, ikke utover hensyn som alle aksjeeiere bør ta. Men kommer vi i posisjoner som kan gi oss innsideinformasjon, må vi jo melde oss som innsidere, selvsagt.
Ikke andre hensyn?
Her synes jeg Borten Moe farer litt lettbent forbi et vanskelig spørsmål. Bør virkelig ikke lederen av næringskomiteen på Stortinget ta andre hensyn enn dem alle aksjeeiere må ta?
La oss ta et eksempel som nettopp dreier seg om Norske Skog, som Borten Moe nå har tenkt å investere i.
Borten Moe har tidligere gått inn for at Norske Skog skal sikres billig kraft for å opprettholde driften. Kan han fortsette å mene det hvis han samtidig er aksjonær i selskapet?
Og hvis han nå investerer i Det norske oljeselskap, hvordan blir troverdigheten hans da i spørsmål om utbyggingstakt på norsk sokkel?
Nylig var Borten Moe i møte med kritikere av norske oppdrettselskapers virksomhet i Chile. Kan han gå i slike møter hvis han også er aksjonær i Marine Harvest eller Cermaq? Hvordan blir det å diskutere rederibeskatning hvis han sitter lastet med shippingaksjer?
Kanskje best å la være?
I det hele tatt er det litt av en slalåmløype en aksjespekulant i næringskomiteen skal gjennom. Og selv om Borten Moe styrer klar av alle portene, vil nok mange mistenke at han ikke gjør det.
Det er fint at stortingspolitikere er opptatt av hva som skjer i bedriftene, og aksjeinvesteringer stimulerer sannsynligvis interessen. Men dette må veies opp mot de mange problematiske situasjonene man setter seg selv i når man har en rolle som Borten Moes.
Dessuten er det jo slett ikke sikkert at Borten Moes aksjeplukking blir mer vellykket enn å putte sparepengene i et aksjefond. Det årlige honoraret aksjefondet tar, kan være en lav pris å betale for å slippe stadig vekk å måtte forklare seg om rolleblanding.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Krise? Ikke i butikkene i alle fall
Trirsdag kom enda et oppsiktsvekkende sterkt signal om husholdningenes økonomi. Volumet i detaljhandelen økte med 0,9 prosent fra april til mai, ifølge tall fra SSB. Analytikerne hadde i snitt ventet uendret eller marginalt negativ utvikling. Dermed kan det se ut som vi igjen ser vekst i butikkene etter halvannet år med flat utvikling i volumene.
Les mer hos NA24: Rentepengene har fått bein å gå på
De neste par dagene kommer to svært interessante tall. Onsdag får vi vite hvordan boligprisene gikk i juni, og torsdag melder NAV om utviklingen i registrerte arbeidsledige i juni.
Hvis også disse tallene indikerer sterkere økonomi, melder to spørsmål seg: Er krisen over? Eller ser vi et tydelig skille mellom sterke husholdninger og internasjonalt orienterte bedrifter, som fortsatt sliter med dårlig verdensøkonomi?
Jeg har tidligere skrevet at det siste vil være en utfordring for Norges Bank når styringsrenten skal settes. Renten er nå ekstremt lav, og synes bedre tilpasset eksportbedriftene enn husholdninger som i stor grad jobber, shopper og kjøper bolig som om det var 2007.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Krise? Hvilken krise?
Arbeidsløshet i ulike land. Norge er gul. (Graf: SSB)
Boligprisene stiger og arbeidsledigheten faller.
Onsdag ble det kjent at arbeidsledigheten i Norge - uventet for de fleste - falt fra 3,2 prosent i mars til 3,1 prosent i april, ifølge Arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå.
Les mer hos NA24: Ledigheten overrasker
Samtidig meldes det om langt bedre stemning på boligvisningene, og boligprisene har steget 7 prosent fra bunnen i desember.
Jobb og bolig - det er bærebjelkene i privatøkonomien for de fleste.
Disse tallene indikerer at Norge i stor grad går klar av nedturen i verdensøkonomien.
Men fullt så enkelt er det ikke nødvendigvis. Boligprisene bærer nok preg av doping fra Norges Banks. Tar man hensyn til skatt og inflasjon, er det nå gratis å låne penger.
Og i arbeidsmarkedet viser tallene fra NAV fortsatt økning i den registrerte ledigheten. Det er flere faktorer som skiller de to undersøkelsene, og vi så forrige gang ledigheten økte markant - fra 2001 til 2003 - at SSB-tallene ble hengende etter tallene fra NAV.
Likevel må det sies å være påfallende signaler vi har fått fra bolig- og arbeidsmarkedet i det siste, og det blir svært spennende de å se utviklingen de kommende månedene.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Lønner det seg å jobbe?
Se hva regjeringen selv har skrevet om spørsmålet.
Denne uken kom det ferske tall for antallet som mottar uføreytelser i Norge. Ved utgangen av første kvartal utgjorde dette 340.557 personer. Det er 5.387 flere enn ett år tidligere. Dermed fortsetter den ubønnhørlige økningen, som har pågått over lang tid.
Det er i dag rundt 100.000 flere uføre enn midt på 1990-tallet.
For et par uker siden kommenterte jeg en debatt som oppstod etter at en forsker hos Statistisk sentralbyrå hadde undersøkt effekten av høyere uføreytelser.
Vanskelig tema
Dette er et ømtålig emne. De fleste kjenner mange som kan føle seg truffet av debatten.
Sier man at moderate endringer i ytelsenes omfang påvirker hvor mange som benytter en støtteordning, sier man samtidig at uføretrygd har et element av valg, i alle fall for en del av støttemottagerne. Dette kan oppfattes som mistenkeliggjøring av hele gruppen.
På den andre siden vil mange, også jeg, si at det er naivt å se bort fra at det for en del trygdemottagere faktisk er et element av valg, spesielt hvis det er slik at man ikke tjener noe særlig på å jobbe, eller endog taper på det.
Denne diskusjonen får ofte et politisk anstrøk, hvor folk på venstresiden er mer varsomme med å fremstille trygd som et valg.
Regjeringens syn
Derfor kan det være interessant å se hva dagens rødgrønne regjering selv skrev om dette spørsmålet i en stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering for et par år siden.
I kapittelet om økonomiske insentiver heter det for eksempel:
Økonomiske insentiver har trolig størst effekt i de tilfellene hvor en kombinasjon av ulike ytelser innbærer at stønadsmottakere tjener svært lite eller t.o.m. taper på å arbeide, dvs. såkalte stønadsfeller. Slike stønadsfeller er prinsipielt sett uheldige, ikke bare fordi de kan ha betydelige negative effekter på arbeidstilbudet, men også fordi de undergraver mulighetene for alle - også personer med lav inntektsevne - til å forbedre sin økonomiske situasjon ved å utnytte egen arbeidsevne.
En rekke tall og figurer er også tatt med for å vise forholdet mellom trygd og arbeidsinntekt i ulike situasjoner. Materialet viser at de fleste vil tape på å gå fra jobb til trygd, men det fremkommer også at mange vil tape lite, og en god del får faktisk like god eller bedre råd på trygd enn i jobb.
Faktorer som gjør at jobb er lite lønnsomt i forhold til trygd er alternativt lønnsnivå (selvsagt), sivilstatus, eventuelle barn, bostøtte, eventuell supplerende uførepensjon (for eksempel fra Statens pensjonskasse) og utnyttelse av muligheten til friinntekt kombinert med trygd.
Ett eksempel: En enslig forsørger av to barn med mulighet til friinntekt på 1G kombinert med varig uføretrygd, men ikke bostøtte. Vedkommende vil faktisk tape penger på å ta en jobb med lønn på 4G. Det tilsvarte snaut 250.000 kroner da stortingsmeldingen ble skrevet, rundt 270.000 i dag, altså ikke høyt, men heller ikke ekstremt lavt.
- Den økonomiske gevinsten kan være liten
I stortingsmeldingens konklusjon heter det blant annet:
Gjennomgangen i dette kapitlet har vist at når en tar hensyn til samspillet mellom livsoppholdsytelser, tilleggsytelser og skattesystem på kort sikt, kan den økonomiske gevinsten av å arbeide framfor å motta trygd isolert sett være liten, spesielt for personer med lave og middels inntekter. Dette vil kunne gi opphav til såkalte stønadsfeller, dvs. at uheldige økonomiske insentiver på kort sikt bidrar til at personer forblir på et relativt lavt inntektsnivå også på lengre sikt, selv om de har potensial til å øke inntekten over tid gjennom deltakelse i arbeidsmarkedet.
Svært mange politikere sier at det må lønne seg å jobbe. Men faktum er altså, som det fremgår av regjeringens stortingsmelding, at det for betydelige grupper er lite eller ingenting å hente på å gå fra trygd til jobb.
Da er det neppe overraskende at antallet trygdede øker år for år.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
En rente for næringslivet
Foto: Scanpix
Vil kunstig åndedrett for bedriftene blåse opp ny gjeldsboble i husholdningene?
Norges Bank kuttet igjen styringsrenten onsdag, denne gangen fra 1,5 til 1,25 prosent. Det er ekstremt lavt, spesielt siden prisveksten ligger rundt 3 prosent, altså litt over sentralbankens mål, som er rundt 2,5 prosent (men Norges Bank venter at inflasjonen vil falle i månedene fremover)
De beste boliglånsrentene ligger nå rundt 3 prosent. Tar man med skattefordelen, får du betalt for å låne, noe mediene selvsagt ikke unnlater å informere om.
Les mer hos NA24:
- Lavere rente enn dette får du ikke
Kronen rammes av rentekuttet
Først ute med rentekutt
Bekymret for bedriftene
Det er tydelig at sentralbanken er bekymret for utviklingen i bedriftene og vil unngå at nedturen blir for bratt og arbeidsledigheten for høy. Det er forståelig. Norsk økonomi er svært åpen og påvirkes mye av den globale nedturen.
Men samtidig er den ekstremt lave renten betenkelig hvis den fører til at folk flest lar seg lokke til å strekke lånestrikken ytterligere.
Husholdningenes lån henger i stor grad sammen med boligmarkedet, og siden bunnen i desember har boligprisene steget 7 prosent.
Mange venter at økende arbeidsledighet vil gjøre at boligprisene stanser opp og muligens faller, men slike spådommer er svært usikre, og det store flertallet av nordmenn har tross alt fortsatt en stabil jobb.
Flere gjeldsslaver
Ser man på de lange linjene, er Ola og Kari blitt stadig mer gjeldstynget. Som det fremgår av dagens pengepolitiske rapport fra Norges Bank (side 40), lå husholdningenes gjeld midt på 1990-tallet rundt 125 prosent av disponibel inntekt. Mot slutten av det tiåret begynte andelen å stige raskt, opp mot 200 prosent. Det er selvsagt viktig å huske at disse tallene skjuler store variasjoner - noen har null gjeld, andre mye mer enn snittet.
Vi er i ukjent farvann her. Norske husholdninger har aldri før vært så forgjeldet.
I praksis ble imidlertid gjeldssvien kamuflert av et generelt lavt rentenivå. Utover i 2007 og 2008 strammet Norges Bank så til renteskruen. Dette førte til at rentebelastningen økte markant og låneveksten stanset opp.
Hva skjer nå?
Siden i fjor høst har Norges Bank så bråkuttet styringsrenten fra 5,75 til 1,25 prosent. Siden nordmenn flest har flytende rente, vil det igjen gjøre at rentebelastningen blir behagelig lav for de fleste.
Men hvis dette gjør at boligprisene og husholdningenes gjeld igjen skyter i været, vil det legge grunnlag for store problemer fremover i tid når renten igjen skal normaliseres, og det skal den før eller siden.
Skjer det, kan Norges Bank bli «tvunget» til å heve renten raskere enn planlagt, og kanskje også raskere enn det man anser passelig for næringslivet.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Designstjerne slukkes
MP3-spilleren Mica ble designet av Norway Says, og fikk mye skryt, men produsenten Asono gikk raskt konkurs.
Og vi venter stadig på gjennombruddet for norsk design.
Designbyrået Norway Says avvikles nå. Fra før er butikkirksomheten lagt ned etter omsetningssvikt.
Det skjer selv om byrået både er blitt betegnet som «Norges mest fremgangsrike designgruppe noensinne» og har fått æren av å ha «plassert norsk design på verdenskartet».
Er det bare jeg som synes det blir lite ut av norsk designbransje, som i følge egne talsmenn kontinuerlig står foran en gullalder og et gjennombrudd på verdensmarkedet?
Alle, også næringsministeren, ser ut til å være dundrende enige om at design er veldig, veldig viktig for norsk næringsliv.
I kommentarfeltet til artikkelen om Norway Says hos Dagbladet.no beklager designere seg over manglende designforståelse hos trauste norske bedrifter som bare gjør trygge og gamle ting.
Problemet er bare at norsk næringsliv ser ut til å klare seg utmerket uten mer bistand fra designerne. I fjor skrev jeg følgende:
Er det grunn til å tro at norsk næringsliv vil tjene på å satse mer på design og mindre på noe annet?
Tja. Det som i alle fall er klart er at vi har komparative fortrinn når det gjelder naturressurser og produkter og tjenester knyttet til disse. Disse næringene er for tiden svært lønnsomme, og gir Norge et overskudd på handelsbalansen som ingen designstormakter er i nærheten av.
Det er med andre ord ikke bare tilfeldigheter som gjør at vi eksporterer olje og laks, mens vi importerer Tivoli-radioer, Gucci-solbriller og IKEA-møbler.
For en bedrift har design ingen egenverdi. Design må skape økonomisk merverdi. Dessverre for norske designere skjer det i mindre grad i norsk næringsliv enn i Frankrike og Italia, eller endog de andre nordiske landene.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Gratis penger
Svein Gjedrem (Foto: Scanpix)
3 prosent inflasjon, 3 prosent boligrente. Er det lurt?
Etter finanspanikken i vinter, har ting normalisert seg, i alle fall foreløpig. I Norge har boligprisene steget 7 prosent fra bunnen i desember. Oslo Børs har steget mer enn 50 prosent. Risikoviljen er økende. Onsdag skriver NA24 at antallet småsparere som belåner porteføljen, stiger kraftig.
Det skjer mens Norges Banks styringsrente ligger på svært lave 1,5 prosent, og sentralbanken har indikert at den kan falle ned mot 1 prosent.
Samtidig kom det onsdag nye inflasjonstall fra Statistisk sentralbyrå, som viser en økning i konsumprisindeksen fra mai i år til mai i fjor på 3,0 prosent. Kjerneinflasjonen, hvor energipriser og effekten av avgiftsendringer skrelles vekk, steg 2,9 prosent.
Seniorforvalter Olav Chen i Storebrand Kapitalforvaltning sier til NA24 at det betyr at rentebunnen nærmer seg.
De beste boliglånene ligger nå like over 3 prosent for flytende rente. Trekker man så fra en inflasjon på 3 prosent, er det praktisk talt gratis å låne penger. Tar man med rentefradraget, blir realrenten etter skatt klart negativ for den som har god sikkerhet i bolig.
På den andre siden stiger arbeidsledigheten fortsatt markant, og Norges banks regionale undersøkelse viste onsdag klart fallende aktivitet i bedriftene i april.
Onsdag om en uke kommer Norges Bank med ny rentebeslutning og med årets andre pengepolitiske rapport. Det blir uvanlig spennende. For første gang siden i fjor høst kan det være reell usikkerhet om den videre rentetrenden.
Vil banken legge hovedvekt på den fallende aktiviteten i realøkonomien og sørge for at det blir enda mer lønnsomt å låne penger? Eller vil den tolke oppgangen innen børs og bolig som signaler om at det allerede er billig nok å låne?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Geriljapreget økonomistyring
Anne-Grete Strøm-Erichsen. (Foto: Scanpix)
Hemmelige kontoer og skittkasting ved Hjemmefrontmuseet.
Nettavisen ABC Nyheter har de siste ukene i flere artikler satt fokus på det som fremstår som en besynderlig økonomistyring hos Norges hjemmefrontmuseum, som er underlagt Forsvarsdepartementet.
Det viser seg at leder for museet, den kjente krigshistorikeren Arnfinn Moland, tidligere opererte med kontoer utenfor statsbudsjettet, hvor billettintekter samt penger fra arv og gaver ble satt inn. Det dreide seg om millionbeløp. Kontoene er nå avsluttet.
Forsvarsministeren svarte
Før helgen svarte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen på et spørsmål fra Fremskrittspartiets Per Roar Bredvold om denne saken.
I svaret skriver hun blant annet: «Undersøkelsene avdekket at det eksisterte bankkonti utenfor statsregnskapet, men det ble ikke funnet økonomisk mislighold.»
Betenkelige signaler
Dette er en besynderlig sak, som sender betenkelige signaler til andre ledere i offentlige virksomheter.
Tilsynelatende hadde kontoene sammenheng med bitre konflikter internt i Forsvarets museumsvirksomhet. Moland har tydelig vært i krig med to tidligere overordnede og ment at museet ikke fikk midler det hadde krav på.
Molands advokat Jens Chr. Hauge jr. har skrevet et tilsvar til ABC Nyheter hvor han blant annet skriver at Moland handlet i «nødverge».
Men er det virkelig slik at en offentlig ansatt leder som mener de økonomiske rammene er uakseptable eller som ikke klarer å samarbeide med sine overordnede, kan påberope seg «nødverge» og sluse betydelige inntekter gjennom kontoer utenfor den formelle virksomheten? Uten at det får konsekvenser?
For meg høres dette ut som oppsigelsesgrunn, for den som gjør det og dessuten for den som eventuelt har gitt tillatelse til praksisen. Men slik er det tydeligvis ikke i Forsvaret.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Tabu å forske på trygd?
Torstein Dahle, Rødt. (Foto: Scanpix)
SSB mener høyere trygd gir flere trygdede. - Sludder og voodoo, er svaret fra venstresiden.
Før helgen publiserte Statistisk sentralbyrå resultatene av en undersøkelse hvor man har studert effekten av økt uføretrygd på antall uføretrygdede.
Ved å se på effekten av regelendringer i det norske trygdesystemet, har man forsøkt å tallfeste denne effekten.
- Sludder
Noe så latterlig har man knapt hørt om før på venstresiden.
- Kalkulatorvoodoo, skriver SVs Stian Oen.
- Grovt sludder, mener Rødts Torstein Dahle
Hovedkritikken fra disse, og andre, er at uføretrygd ikke er et fritt valg.
«Det finnes ingen vitenskapelig dekning for å framstille uførepensjonering som et fritt valg mellom uførepensjon og jobb», skriver Dahle, som også maner frem bildet av «det hjerteskjærende synet av mennesker med alvorlige funksjonshemninger som jobber med ett eller annet for at de skal kunne overleve.»
Ikke enten/eller
Dette er, med respekt å melde, ganske banalt.
De fleste innser at trygdeproblematikken er mer kompleks enn et sorthvittbilde hvor man enten er fullt arbeidsfør eller alvorlig funksjonshemmet. De som mottar uføretrygd varierer fra folk som åpenbart er ute av stand til å arbeide til rene svindlere som kanskje jobber svart.
Mellom disse er det så en stor gråsone av folk som i større eller mindre grad kunne jobbe under visse forutsetninger.
For en del av disse er det liten tvil om at de økonomiske incentivene til å jobbe betyr noe. Jo bedre trygden er i forhold til alternativ arbeidsinntekt, jo flere velger trygd. Det er altså dette SSB har undersøkt - og tallfestet.
Og det er altså slik at gjennom den historisk kraftige høykonjunkturen fra 2003 til 2008, ble det hvert eneste år flere uføretrygdede i Norge. Ingenting tyder på at det reflekterer en reelt sett dårligere helsetilstand.
Et ærlig standpunkt
Så kan man velge å si at vi må ta oss råd til at en del som faktisk kunne jobbet heller velger trygd - fordi alternativet blir et så strengt system at det vil ramme folk som reelt sett har store problemer med å delta i arbeidslivet. Man kan si at det er bedre at noen får ufortjent trygd enn at reelt uføre ikke får det.
Det er et ærlig standpunkt, men da får man si det i klartekst og ikke late som om trygdesystemet er det eneste stedet i verden hvor incentiver ikke har effekt.
Det er virkelig grovt sludder.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Hvorfor bare Brustad?
Foto: Scanpix
Hvorfor har ikke opposisjonen mistillit til Dag Terje Andersen også?
Opposisjonen varslet onsdag mistillitsforslag mot næringsminister Sylvia Brustad på grunn av håndteringen av Aker-saken.
Les mer hos NA24: - Uryddig av Brustad
Siden regjeringspartiene har flertall på Stortinget, får ikke forslaget flertall, selv om det selvsagt er alvorlig når en samlet opposisjon har mistillit til en statsråd.
Mer interessant er spørsmålet om hvorfor det bare er Brustad som mangler tillit. Det var som kjent Dag Terje Andersen som i sin tid inngikk avtalen med Røkke.
Brustad og hennes folk har ikke hatt noen heldig hånd med denne saken, men hun har i stor grad høstet det Andersen sådde.
Så hvorfor har opposisjonen tillit til Andersen, men ikke Brustad?
En nærliggende forklaring er at det ville vært vanskelig å samle seg om et mistillitsforslag mot Andersen, siden Frp i sin tid stemte for hans avtale med Røkke, noe jeg har kommenterte tidligere.
Derfor ville det trolig vært umulig å samle opposisjonen om mistillit mot Dag Terje Andersen, og Sylvia Brustad ble det enkleste målet.
Oppdateringer:
Opposisjonen: - Brustad under akseptabelt nivå
Stoltenberg: - Brustad har min tillit
Ap: - Politisk skuespill
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Liv etter døden for GM?
Cadillac El Dorado 1959 - aldri var halefinnene større, og aldri var GM mektigere. (Foto: General Motors)
Konkursen i GM er styrt av Barack Obama. Han får æren - eller skylden.
Så er det altså offisielt: General Motors er konkurs, etter å ha levd på statens nåde de siste månedene.
Prosessen frem mot konkursen viser et typisk trekk ved Barack Obama, nemlig en pragmatisk vilje til å finne løsninger.
Har lot seg ikke lure til å la GM-konsernet kjøre videre som før, men med statlig finansiering. Det blir harde kutt i ukene fremover. Men han lot heller ikke GM seile sin egen sjø. Det siste ville utvilsomt resultert i en brå konkurs og opphørssalg av eiendelene. Begge disse alternativene hadde sine tilhengere.
I stedet har amerikanske myndigheter vært dypt involvert i prosessen rundt GM de siste ukene, og stiller med betydelig finansiering for å finansiere driften etter konkursåpning, som gjøres etter det som i USA kalles Chapter 11, i motsetning til Chapter 7, som er en konkurs av den typen man har i Norge.
Chapter 11 er egentlig mer å sammenligne med en offentlig akkord i norsk betydning. Driften fortsetter, men selskapet får omfattende beskyttelse mot kreditorer og saksøkere. En skifterettsdommer blir øverste ansvarlig for prosessen, og målet er at selskapet skal komme ut av konkursbeskyttelsen som en levedyktig bedrift, normalt med mindre gjeld og andre forpliktelser.
Aksjonærene kan bli nullet eller beholde en liten del av selskapet. Dette varierer fra gang til gang. I GM blir uansett den amerikanske staten største aksjonær, etter å ha gått inn med totalt 50 milliarder dollar, når man regner med hjelpen til nå. Långiverne vil også tape stort, de ansatte må gi fra seg rettigheter, merker som Saab og Hummer blir etter alt å dømme solgt eller nedlagt, fabrikker blir stengt, og avtaler med forhandlere avsluttet.
Kraftig omlegging
«Business as usual» er åpenbart ikke noe alternativ for General Motors, som en gang i tiden var verdens største selskap, og så dominerende at det var vanlig å si at det som er bra for GM, er bra for USA.
Men kjempen sovnet på laurbærene. Produktutviklingen ble sløv og kostnadskontrollen for slapp. Problemene ble kompensert med grep som rett nok bidrog til å holde oppe salget, men som over tid svekket lønnsomheten. Typiske tiltak har vært store rabatter og billig finansiering til bilkjøpere. I tillegg har GM hatt svært mange merker og forhandlere. Det store forhandlerapparatet i USA har bidratt til å holde oppe salget, men ulike GM-forhandlere har i stor grad konkurrert med hverandre, noe som har medført at biler fra GM jevnt over selges billigere enn tilsvarende modeller fra for eksempel Toyota.
I tillegg har GMs salgsmiks blitt stadig mer avhengig av tunge SUV- og pickup-lastebiler. De siste ti årene har konsernet solgt flere slike enn vanlige personbiler. Men dette er biler som er svært avhengige av det amerikanske hjemmemarkedet og dessuten sårbare i forhold til høyere bensinpris eller miljøkrav.
Sterk nok?
Spørsmålet nå er om Obama er sterk nok til å holde alle interessegruppene fra livet og gjennomføre de harde prioriteringene som åpenbart må til hvis GM skal bli et levedyktig konsern. For en måned siden gikk Chrysler konkurs, og den prosessen ser ut til å gå på skinner. Men Chrysler er et mye mindre konsern enn GM.
Dessuten er det én ting å kutte gjeld, noe annet å utvikle, produsere og markedsføre biler publikum faktisk vil ha i årene fremover.
Skeptikerne peker gjerne på den britiske bilstorheten British Leyland, som ble nasjonalisert i 1975, og brukte de neste 30 årene på en evigvarende dødskrampe, inntil restene, under navnet MG Rover Group, gikk konkurs i 2005.
Mye på spill
Titalls milliarder dollar av statens penger står på spill. Det samme gjør hundretusenvis av arbeidsplasser konsentrert rundt bilbyen Detroit i Midtvesten.
GM kan bli en av de mest avgjørende sakene for Obamas ettermæle. Går det bra, og selskapet raskt blir restrukturert til en levedyktig aktør, vil han fremstå som både pragmatisk og handlekraftig.
Går det dårlig, vil kritikerne utvilsomt si at han har kastet bort enorme summer, gitt fordeler til de dårligste aktørene og bremset en naturlig omstilling av bilbransjen.
Men Obama skal uansett ha honnør for ikke å åpne pengesekken uten å kreve at også aksjonærer, långivere og ansatte blir med på å ta støyten gjennom en konkurs.
Oppdateringer:
Eksperter: - Konkurs veldig positivt
Svenskene svikter Saab
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Tviler på Kristins tall
Foto: Scanpix
The Economist tror prognosene for norsk økonomi er for optimistiske.
Bladet The Economists analyseavdeling, The Economist Intelligence Unit, omtaler torsdag revidert nasjonalbudsjett.
Dette ble sist fredag presentert av finansminister Kristin Halvorsen under tittelen «Finanskrisen rammer Norge mindre enn andre land».
Economist er forsåvidt enig i den konklusjonen, men tror likevel at nedturen i Norge blir brattere enn det regjeringens prognoser tilsier.
I revidert nasjonalbudsjett spår regjeringen et fall i bruttonasjonalprodukt for fastlands-Norge på 1 prosent når man sammenligner hele 2009 med hele 2008. Det kommenterer Economist slik:
The government expects mainland real GDP to contract by 1% in 2009 - the first full-year decline in output since the early 1980s - which appears a little optimistic. The Economist Intelligence Unit is forecasting a 2% contraction, although this would still compare favourably with the expected outturn in much of the developed world.
Skuffende SSB-tall
Tirsdag kom Statistisk sentralbyrå med Kvartalsvis nasjonalregnskap for første kvartal. Det viste at sesongjustert BNP for fastlands-Norge allerede har falt med 1,0 prosent fra fjerde kvartal til første kvartal (selv om sesongjustering på våren er notorisk vanskelig siden påsken skifter mellom første og andre kvartal). Dette var svakere enn de fleste hadde trodd.
Uansett var det et klart bevis på at også Norge sliter. Spesielt er aktiviteten fallende i industrien, mens nedturen for husholdningenes forbruk ser ut til å være i ferd med å bremse opp.
Det følger etter et BNP-fall fra tredje til fjerde kvartal som ble justert fra minus 0,2 til minus 0,8 prosent. Denne nedturen utraderte hele veksten i de tre først kvartalene av 2008.
Når snur det?
Litt enkel regning viser at regjeringens prognose for 2009 tilsier at økonomien viser moderat vekst resten av året. Fortsetter BNP å falle i andre kvartal, er det vanskelig å se at regjeringen kan få rett i sin prognose.
Det er ellers verdt å merke seg at regjeringens prognose er den samme som Norges Bank kom med i sin siste Pengepolitiske rapport i slutten av mars. SSB var derimot mer skeptisk, og spådde minus 1,7 prosent, men det var i januar. SSB kommer med en ny prognose torsdag om en uke.
Economist synes også regjeringens ledighetsprognoser er noe rosenrød. Rergjeringen spår at arbeidsledigheten i snitt blir 3,75 prosent i år og 4,75 prosent neste år, basert på SSBs AKU-tall. Til sammenligning var ledigheten i første kvartal 3,1 prosent, ifølge SSB.
Economist spår også at en markant budsjettsvekkelse i år vil skape fornyet debatt om budsjettpolitikken og handlingsregelen.
Glem ikke hovedbildet
Jeg tror for det første man skal ta alle BNP-prognoser med minst 2,13 klyper salt. Jeg har tidligere skrevet at Finansdepartementets anslag (nesten) like godt kunne vært laget av en papegøye.
Når det er sagt, heller jeg til å være enig i at Finansdepartementets prognoser virker noe optimistisk.
Uansett skal man ikke miste hovedsaken av syne: Norge er faktisk i en bedre posisjon enn nesten noe annet land. OECD spår for eksempel et BNP-fall på 4,3 prosent for medlemslandene i 2009. Den økonomiske nedturen i Norge er tross alt moderat, arbeidsledigheten er økende, men fortsatt svært lav i internasjonal målestokk. En ansvarlig budsjettpolitikk (handlingsregelen) gjør at staten nå har all verdens mulighet til å gi gass i dårlige tider.
Så selv om prognosen kanskje er vel optimistis, har Kristin Halvorsen sin hovedkonklusjon i behold: Finanskrisen rammer Norge mindre enn andre land.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/bd2b95204e1da5490b010326dc55b10c040128fd
Grillfesten over, snart er det valg
Foto: Scanpix
Statsrådene er ferdige med Aker-høringen. Hva tenker de nå?
Onsdag ble Sylvia Brustad og Dag Terje Andersen grillet av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det skjedde uten de store nyhetene, bortsett fra at det ble kjent at Berit Kjøll trekker seg som styremedlem i Aker Holding. Utad tar statsrådene ikke selvkritikk. Både selve avtaleinngåelsen, oppfølgingen og sluttresultatet er i sin skjønneste orden.
Noe annet er hva de tenker i sitt stille sinn.
Les mer om Aker-høringen hos NA24:
Derfor kjøpte han Røkke-aksjer
Fornøyd med statens Røkke-selskap
Berit Kjøll trekker seg
Trolig har hovedpoenget vært å bli ferdig med denne saken i god tid før høstens valg. Derfor var det så viktig å oppnå en avtale med Røkke-siden.
Et langtrukket rettsoppgjør ville være en drøm for opposisjonen. Nå ender det med noen verbale svingslag fra Carl I. Hagen og Per-Kristian Foss.
Endres politikken?
Når saken nå etter alt å dømme er parkert, blir spørsmålet om den har påvirket regjeringens syn på eierpolitikken.
Jeg tror det.
For det første må forholdet til Røkke være kraftig skadet. Aldri har en fremstående næringslivsleder ydmyket og hetset en statsråd slik Røkke gjorde med Brustad. Vi får neppe flere eksempler på at staten går inn som strategisk minoritetsaksjonær hos ham. Det er etter min mening bra.
Mer generelt vil det trolig bli mer årvåkenhet og påpasselighet i forvaltningen av de store eierpostene staten allerede har i næringslivet. Det må i alle fall være bra.
Dessuten har saken trolig økt bevisstheten om de uheldige sidene ved at staten gjør nye, strategiske investeringer i enkeltbedrifter. Det skaper rollekonflikter og ubønnhørlig mistanke om politiske vennetjenester. Er det tilfeldig at den eneste store investeringen denne regjeringen har gjort, kom hos en LO-venn og uttalt Arbeiderpartivelger?
For realpolitikere som Brustad og Andersen er nok slike prinsipielle problemer ubehagelige, men noe man kan leve med. Det som trolig skremmer dem mer er den politiske kostnaden slike saker kan ha.
Farlig ansvar
Historien har mange eksempler, både i Norge og i utlandet, på at aktivt, statlig eierskap legger et tungt ansvar på regjeringen når noe går galt, som det før eller siden gjør. Kings Bay-saken førte som kjent til regjeringskrise i 1963. På 1970-og 1980-tallet var Kongsberg Våpenfabrikk en plage for politikerne, både på grunn av økonomiske problemer og kontroversiell eksport.
Når nedsiden er blitt så tydelige som i vår, vil man trolig også se mer kritisk på oppsiden ved økt statlig eierskap og spørre: Er det egentlig nødvendig å eie mer av næringslivet for å drive sosialdemokratisk politikk?
Spesielt Brustad, men også Andersen, kom farlig nær å miste jobben i vår. Det husker de nok neste gang en vennlig kapitalist gjerne vil ha staten med som eier.
Det kan koste, og ikke bare i rene penger.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Pinlig journalistikk om pensjon
Foto: Scanpix
Dagsavisen er mikrofonstativ. Leserne må stille spørsmålene selv.
Dagsavisen inntok forleden dag mikrofonstativposisjon for Unio-leder Anders Folkestad (bildet), godt timet før innspurten av meglingen i offentlig sektor. I artikkelen heter det blant annet:
Verken prester, politifolk, lærere og sykepleiere vil rekke å opptjene full pensjon før de må gå av, om et av regjeringens forslag til offentlig tjenestepensjon i offentlig sektor blir virkelighet.
Forslaget gjelder 38 års opptjeningsperiode. I artikkelen vises det til flere regneeksempler, for prester, lærere, sykepleiere og politifolk. Om prester heter det:
En prest er i gjennomsnitt ferdigutdannet som 35-åring og må stå i jobb til hun er 73 år for å få full pensjon.
35 år? Så det tar altså rundt 16 år etter videregående å utdanne seg til prest?
Slike oppsiktsvekkende tall videreformidles uten at artikkelen inneholder ett eneste kritisk spørsmål fra Dagsavisens journalist Irene Halvorsen.
Leserne trår til
Da er det enda godt at Dagsavisen på nett har lesere de kan «outsource» journalistjobben til.
I leserkommentarfeltet kommer endelig de åpenbare innvendingene. Der påpekes det både at de oppgitte tallene ikke rimer med normert studietid, at mange etter alt å dømme har jobbet og opptjent pensjon tidligere, at gjennomsnittstallet (i motsetning til median) trekkes opp av at noen få tar utdannelse i høy alder og at det ikke er rimelig at man skal opptjene full pensjon etter en utdannelse gjennomført som godt voksen.
Som «Sig100» skriver i sin leserkommentar: «Dette er misbruk av statistikk på høyt nivå av Unio - bortimot direkte uredelig.»
«Geir» legger til: «Hva prestene driver med i studietiden som fører til at de gjennomsnittlig er 35 år før de er ferdig utdannet, er det vel bare gudene (eller kanskje bare Gud...) som vet.»
Median: 27 år
Det er også interessant å lese Unios eget notat som saken.
Her står det følgende om folk som tar lange utdannelser (min uthevelse):
Høyere grads kandidater, det vil si studier som tar mer enn 4 år, har en gjennomsnittsalder på 29,2 år i perioden 1990-2007. Også her har gjennomsnittsalderen steget i perioden. Siden 2000 har gjennomsnittsalderen vært over 29 œ. Medianalderen har ligget stabilt på 27 i hele perioden 1990-2007.
Med andre ord: Den typiske studenten er ferdig med en utdannelse på over fire år i en alder av 27 år, og dette tallet har ikke steget de siste par tiårene.
Begynner man så i jobb, er man ferdig med 38 års opptjening i en alder av 65 år. La oss si 67 år hvis vi tar med et par-tre permisjoner. Og da er det ikke tatt hensyn til at en god del har hatt opptjening før de er ferdig utdannet. Når man også tar hensyn til at de fleste med lang utdannelse har jobber som ikke er fysisk utmattende og at vi lever og er friske stadig lenger, er det vanskelig å si at dette er helt urimelig.
I alle fall så lenge man, som et bredt politisk flertall, mener det er viktig å stimulere eldre til å bli stående i jobb.
At Unio håndplukker og manipulerer tall er sleipt. At Dagsavisen ikke stiller åpenbare spørsmål ved tallene er pinlig. At leserne så gjør journalistens jobb er enda godt.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Oljefondet sett fra utlandet
Foto: Scanpix/Nettavisen
Fondet er en drøm, Kristin Halvorsen et finansgeni.
Sett i lys av den knallharde kritikken mot oljefondet i vinter, er det interessant å lese en fersk artikkel i New York Times under tittelen: Thriving Norway Provides an Economics Lesson
Artikkelen begynner med å berømme oljefondet for å ha gått mot strømmen og kjøpt aksjer i fjor høst:
When capitalism seemed on the verge of collapse last fall, Kristin Halvorsen, Norway's Socialist finance minister and a longtime free market skeptic, did more than crow.
As investors the world over sold in a panic, she bucked the tide, authorizing Norway's $300 billion sovereign wealth fund to ramp up its stock buying program by $60 billion - or about 23 percent of Norway's economic output.
"The timing was not that bad," Ms. Halvorsen said, smiling with satisfaction over the broad worldwide market rally that began in early March.
Og:
It counted $68 billion in oil revenue last year as prices soared to record levels. Even though prices have sharply declined, the government is not particularly worried. That is because Norway avoided the usual trap that plagues many energy-rich countries.
Instead of spending its riches lavishly, it passed legislation ensuring that oil revenue went straight into its sovereign wealth fund, state money that is used to make investments around the world. Now its sovereign wealth fund is close to being the largest in the world, despite losing 23 percent last year because of investments that declined.
Hovedpoenget
Nå er fremstillingen av oljefondets økte aksjevekting nokså upresis. Økningen ble vedtatt av Stortinget i 2007, ikke av Kristin Halvorsen i 2008. Dermed har heller ikke timingen vært så god som man her får inntrykk av. Det ble kjøpt betydelige mengder aksjer før fjorårets kursfall også.
Likevel: Etter kritikken fondet møtes med i Norge, er det interessant å få et annet perspektiv.
Sett fra utlandet er hovedpoenget at Norge overhodet hadde politisk disiplin nok til å opprett et oljefond og unngå det overforbruket som har fulgt med råvareboomer i nesten alle andre land.
Det gjør også at norske statsfinanser - og muligheter til å betale fremtidige pensjoner - er i en egen liga blant vestlige land.
Det at fondet tar risiko og investerer når andre selger i panikk, blir også fremholdt som noe positivt.
Naturlig med debatt
Oljefondet er fortsatt i vekst, og det er svært viktig for Norge. Retningslinjene for forvaltningen må avgjøres og forankres på demokratisk vis. En del av den prosessen er en åpen og hard debatt.
Fjoråret avdekket klare svakheter i risikohåndteringen. Incentivene i den aktive forvaltningen er diskutable. Enkelte vil mene at en indikert aksjeandel på 60 prosent gir for store verdisvingninger. Behovet for etisk rensing blant fondets investeringer kan også diskuteres i det uendelige.
Men la oss ikke glemme at sett fra utlandet fremstår oljefondet som en drøm og Kristin Halvorsen som et finansgeni.
Oppdatering:
Papirutgaven av New York Times har bilde av Kristin Halvorsen som ytterligere (men alså litt upresist) bygger opp under finansgurustatusen: «Kristin Halvorsen, Norway's finance minister, who correctly read a global stock rally despite her distrust of free markets.»
På nettet er saken i dag den hyppigst videresendte på e-post hos New York Times, og den har fått store mengder leserkommentarer.
Dagbladet, TV2, og E24 har også oppdaget saken i New York Times.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Derfor vant Røkke
Foto: Scanpix
Han kunne vente. Det kunne ikke Brustad.
Dagens enighet mellom Kjell Inge Røkke og regjeringen er 99 prosent seier for Røkke og 100 prosent pinlig for regjeringen.
Les mer fra NA24 i dag:
NA24-nyhetsanalyse: Brustad må gå
Ignorerer rapporten som refser Røkke
- Ikke kursjuks i Aker
- Full retrett fra Brustad
Slakter Røkke-kjøpet
- Røkke-handelen er fair
Det som skjer er ikke overraskende. Jeg skrev allerede for to uker siden at regjeringen kom til å gi seg: Røkke vinner.
En viktig grunn er at Røkke har god tid. Han kunne i verste fall leve med en årelang kamp i rettsvesenet. Det kunne ikke regjeringen. Politisk sett ville det være håpløst å dra på en slik pinlig sak i måneder og år fremover. Hastverket var også tydelig da man forsøkte å finne en løsning for ikke å ødelegge stemningen på Arbeiderpartiets landsmøte.
Regjeringen burde nok lyttet til rådene de fikk i forkant av Røkke-avtalen. Ett av dem var: Ha aldri dårlig tid i forhandlinger med Kjell Inge Røkke.
Det er altså ikke sikkert at Røkke har rett - juridisk og finansielt - men han får rett.
Skal stemme ja
Det kan ikke skjules av at dagens pressemelding fra Sylvia Brustad inneholder noen ganske halvhjertede forsøk på å vinkle løsningen positivt:
- Jeg er fornøyd med at vi har kommet fram til en felles forståelse. Vi har hele tiden ment at transaksjonene hører hjemme på generalforsamling. Alle er tjent med at selskapene nå kan konsentrere seg om å skape verdier og arbeidsplasser.
Ja, det blir generalforsamling om de omstridte salgene fra Aker ASA til Aker Solutions, men regjeringen binder seg i avtalen til å stemme for transaksjonene.
Ingen prisendring
Det blir ikke en gang et symbolsk prisavslag, selv om regjeringens innhentede vurdering fra Pareto, Norges ledende meglerhus innen offshoresektoren, konkluderte med en klart lavere verdi.
I stedet velger regjeringen å legge vekt på rapportene som er hentet inn og betalt av Aker Solutions, fra DnB Markets og UBS:
Selv om Paretos vurderinger avviker på noen områder, gir summen av de gjennomgangene som er gjort, ikke grunnlag for å anse transaksjonene som urimelige, sier nærings- og handelsministeren.
Uttrykket «avviker noe» gjelder en konklusjon som setter verdien 500 millioner lavere, samtidig som det listes opp en rekke negative forhold, som at Aker Solutions kan få sin kredittverdighet nedjustert.
Ny avtale
Til sist trekkes det frem som positivt at man er blitt enige om å endre aksjonæravtalen i Aker Holding AS, hvor Aker ASA, staten og Wallenberg-sfæren er aksjonærene:
Saken har avdekket et behov for, og gjensidig ønske om, å gjennomgå aksjonæravtalen på nytt. En revidert avtale skal sikre at eventuelle nye nærstående transaksjoner som vil kreve en behandling i generalforsamling i Aker Solutions ASA eller datterselskapene etter allmennaksjeloven eller aksjeloven § 3-8, skal behandles slik at de må få tilslutning fra et enstemmig styre i Aker Holding AS.
Greit nok, men det viser jo egentlig at den nåværende aksjonæravtalen er dårligere enn regjeringen selv har hevdet, for til nå har man jo hevdet at også dagens avtale innebærer at slike transaksjoner skulle behandles på generalforsamling i Aker Solutions.
En hard dom
Dagens enighet er i realiteten en hard dom over utøvelsen av det statlige eierskapet.
Tidligere næringsminister Dag Terje Andersen bruker nesten 5 milliarder på en investering uten å bruke eksterne finansrådgivere. Han inngår en avtale som ikke klart gir kontroll over transaksjoner hvor øvrige aksjonærer i Aker Holding er involvert. Når saken seiler opp, sover man i timen. Når den eksploderer i mediene, er regjeringen uforberedt (- Jeg er her for å hylle pioneren). I raseri svarer man så med et kompromissløst angrep. Så blir man tydeligvis tatt på sengen igjen når Røkke nekter å fire, og det hele ender med et pinlig tilbaketog.
Dette er en sak regjeringen nok helst vil glemme fortest mulig. Og nettopp derfor vant Røkke.
Oppdateringer:
Nektet å lytte til egen rapport
LO-Flåthen refser pressen
Brustad vil legge saken død
Brustad får ikke se beregningene til UBS
UBS vurderte bare tre av fem selskaper
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Staten eier, mediene styrer
Han påpeker hvordan regjeringen i flere saker de siste årene har kommet bakpå som eier og først reagert når det blir storm i mediene.
Man kan mene mye forskjellig om opsjoner, om Eivind Reiten, om statlig eierskap eller om verdsettelsen av Aker-selskapene ? men statens beslutninger som eier må være preget av langsiktighet, sammenheng og forutsigbarhet. Når pressgrupper i stedet kjører kampanjer i mediene, og Arbeiderpartiet i frykt for å miste svingvelgere skifter kurs, svekker det selskapene staten er eier i, det svekker bransjene de opererer i, og det svekker tilliten til staten som aktør. Da settes store verdier på spill.
Samtidig avslører det mediedrevne eierskapet hvor passiv staten er når medienes søkelys ikke er på dem. Flere av disse sakene kunne vært håndtert på forhånd, i det stille, og uten at staten hadde behøvd å gjøre annet enn å stille de riktige spørsmålene underveis.
Les resten her.
Er vi alle sosialister?
Foto: David Vojislav Krekling, Nettavisen.
Har den økonomiske nedturen gjort oss alle til sosialister?
- Nå er vi alle sosialister, sa Kristin Halvorsen i sin 1. mai-tale, og la til:
- Markedsfundamentalismen har brutt sammen. Selskaper skraper på døra til staten verden over. Skatteparadiser er under press. Politikere fra alle land jobber på spreng med å regulere kapitalen. Det er venstresidas løsninger de nå ser til.
Det er klart at det er lettere å forfekte «venstresidas» løsninger i dagens økonomiske situasjon enn for et år siden. Men er det virkelig slik at sosialismen er på fremmarsj?
Hva er sosialisme?
Ett problem er å definere hva sosialisme er. På høyresiden henger man gjerne sosialismenavnet på alt som er til venstre for der man selv står. Det er ikke særlig oppklarende.
Det som i alle fall er klart er at det systemet vi har i Norge, hvor Kristin Halvorsen har en sentral rolle som finansminister, ikke etter noen rimelig definisjon kan kalles sosialisme.
La oss ta utgangspunkt i denne enkle definisjonen, fra Caplex:
Sosialisme (av lat. socius, forbundsfelle), bet. på samfunnssystem som avviser privat eiendomsrett og hevder at produksjonsmidlene skal eies kollektivt. Setter opp som mål en statlig planhusholdning som tilgodeser alle samfunnsmedlemmenes behov.
Hvilken retning?
Det er søkt å påstå at dette er et system som er på fremmarsj.
Bildet er selvsagt sammensatt, og man kan peke på unntak. Enkelte land praktiserer noe som utvilsomt må kalles sosialisme, for eksempel Nord-Korea og Cuba. Men erfaringene her frister de færreste til etterligning.
Enkelte land har også beveget seg i denne retningen de siste årene, kanskje først og fremst Venezuela.
I Norge er dagens regjering utvilsomt mer positiv til statlig eierskap enn den forrige. Det viktigste resultatet er investeringen i Aker Holding sammen med Kjell Inge Røkke. Det spørs om det har dempet iveren noe.
En langsiktig trend som mange vil peke på er økningen i velferdsstatens omfang, ikke minst i Norden. Men dette er en utvikling som har skjedd samtidig som det økonomiske systemet i de nordiske landene har beveget seg i mer markedsøkonomisk retning. Hovedbildet i næringslivet i Norden er private eiere, markedspriser og frihandel.
Finanssektoren er spesiell
Når det gjelder utviklingen det siste året, er det først og fremst innen finanssektoren ar det er bred oppslutning om mer regulering og styring. Og man trenger slett ikke være sosialist for å være enig i det. Dette er en spesiell sektor, hvor myndighetene i mange tiår har vært involvert, for eksempel med garantier og krav til soliditet i bankene. Ideen er at en fungerende finanssektor er så viktig for økonomien, at man ikke kan risikere konkurser og tap på samme måte som i andre bransjer.
De siste årene har vist alvorlig svikt i reguleringen av denne sektoren, men mange vil si at det skyldes forhold som er spesielle for finanssektoren, og som har lite å gjøre med resten av næringslivet.
Etter den akutte krisen som oppstod i fjor høst, lanserte mange land krisepakker for å stimulere økonomien generelt og stabilisere finanssektoren spesielt. En slik aktiv bruk av statlige virkemidler, i enkelte tilfeller også i form av statlig overtagelse av virksomheter, møter motstand hos enkelte på høyresiden, men slett ikke hos alle. Bladet The Economist er for eksempel en ivrig forkjemper for stimulitiltak, man vil av de færreste blir plassert i den sosialistiske leiren.
Lett å glemme hvor vi var
Hovedbildet på verdensbasis har de siste to til tre tiårene vært en markant utvikling vekk fra sosialistiske ideer om statlig eierskap og planøkonomi, i retning av privat eierskap og markedsøkonomi.
Siden utviklingen har pågått over lang tid, er det lett å glemme dette. Noen eksempler er åpenbare, som Kinas lange marsj vekk fra kommunismen.
Det er lettere å overse utviklingen i Vesten. I 1971 innførte Richard Nixon, en republikansk president, statlig lønns- og priskontroll i USA, angivelig kapitalismens høyborg. I dag vil nok de fleste SV-ere nøle med å ty til et slikt drastisk inngrep i markedsøkonomien.
Sosialismens fremmarsj foregår nok mest inne i Kristin Halvorsens hode, og knapt nok der.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
1.mai-gave til småbedrifter
Foto: Scanpix
Nå får du som kunde ansvar for leverandørenes lønnsforpliktelser.
Jens Stoltenberg brukte 1. mai til å lansere et lovforslag om at bedrifter kan bli ansvarlig for at leverandører overholde tariffavtaler og andre rettigheter, såkalt «solidaransvar».
- Dette er et meget kraftfullt tiltak for å sikre at lønn blir utbetalt som forutsatt, sier Stoltenberg til VG Nett.
Siv Jensen rykket raskt ut og betegnet forslaget som uansvarlig.
- Å skyve kontroll- og lønnsansvar oppover i en leverandørkjede betyr et vanvittig merbyråkrati og store ekstrakostnader for bedriftene. Dette er direkte uansvarlig, sier Jensen til NTB.
LO har lagt stor vekt på kravet om at bedrifter skal stå ansvarlig for lønnsforpliktelsene hvis underleverandører ikke betaler. NHO har forlengst sagt seg uenig i et slikt ansvar.
Prinsipielt synes jeg det er svært betenkelig at en bedrift skal kunne pådra seg store økonomiske forpliktelser som egentlig hører hjemme hos en annen bedrift, bare fordi man har et kunde- og leverandørforhold. Normalt vil ikke en kunde ha innsyn i slike forhold hos en leverandør. Spesielt for småbedrifter kan dette bli problematisk.
Det gjenstår imidlertid å se hvordan praksis blir.
Den ene ytterligheten er at ansvaret bare blir utløst i tilfeller hvor selskapsforholdene bærer preg av omgåelse av normale arbeidsgiverforpliktelser.
Den andre ytterligheten er det helt absurde: At en bedrift for eksempel kan bli gjort ansvarlig for ubetalt lønn hvis en tilfeldig leverandør av kontormøbler eller datautstyr ikke betaler lønn til de ansatte.
Uansett viser regjeringen igjen at i valget mellom å ta hensyn til LO og til småbedrifter, prioriteres LO. Men det er det vel ikke lenger noen som er overrasket over.
Hva med bøndene?
Vox Populi stiller et annet spørsmål: Hvordan skal dette fungere i landbruket, hvor omfanget av utenlandsk arbeidskraft er stort?
Og siden det er landbruksdepartementet som er "oppover" i systemet for bøndene, kan dette bli dyrt for Jens. Og oss. Men det hadde han vel regnet med?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Kristins krisebank
Foto: Scanpix
Finansministerens statlige næringsbank bør stenges før den åpner.
Under et foredrag i regi av Forbrukerrådet og BI mandag lanserte finansminister Kristin Halvorsen en idé om en statlig næringsbank, ifølge Nettavisen.
Hun konstaterte at staten foreløpig ikke har den kompetansen som skal til for å bli en bank overfor enkeltbedrifter i næringslivet og at det vil være umulig å få en slik bank opp å stå i løpet av sommeren 2009.
Til Nettavisen sa hun etter møtet at forslaget ikke har vært behandlet i regjeringen.
- Vi samler lærdommer fra finanskrisen nå og ser på hvilke virkemidler som er gode i forhold til beredskapen vår i framtiden. En statlig næringslivsbank bør være en del av den debatten, sa Kristin Halvorsen.
Elendig idé
Nei, det bør den ikke. En statlig næringslivsbank er en elendig idé.
I forhold til den finanskrisen vi står oppe i nå, vil en slik bank etter alt å dømme komme for sent på banen. Det tar tid å bygge opp et kompetent bankmiljø og robuste systemer.
På kort sikt er det andre tiltak som må prioriteres, for eksempel Statens obligasjonsfond, som bruker den eksisterende forvalterkompetansen i Folketrygdfondet og raskt kan bidra til å stimulere obligasjonsmarkedet.
Ville ha i 2005 også
En statlig næringsbank må eventuelt vurderes som et langsiktig prosjekt. Det underbygges av at dette er en idé som SV-folk har lansert også før det var noen finanskrise.
I 2005 mente næringspolitisk talsmann Inge Ryan at en statlig næringsbank måtte til fordi de ordinære bankene var altfor påholdne med pengene.
- I bedriftene sier de at de aldri har opplevd et bankvesen som er så negativt i forhold til satsinger i næringslivet. Bankene avstår i dag fra å delta aktivt i forhold til aktiviteten i bedriften, sier Ryan til Dagens Næringsliv.
Det var altså i 2005. Da gikk norsk næringsliv så det suste, og bankenes utlån vokste så mye at Kredittilsynet i sin årsrapport fant det betimelig å advare:
Det er en utfordring for bankene å opprettholde aktsomhet og kvalitet i kredittvurderingene i en periode der det meste går godt og konkurransen er sterk. I 2005 var det igjen stor økning i næringslivslån.
Ja takk til mer penger
Poenget er at når man, som Ryan gjorde, reiser rundt til 150 bedrifter og spør om de gjerne skulle hatt bedre og billigere tilgang på kapital enn de får i det kommersielle markedet, så svarer de alltid ja takk. De svarte ja i 2005, da det i realiteten var uvanlig god tilgang på kapital, de svarer ja i år, og de kommer til å si tusen takk i 2020.
Dette peker også mot hva rollen til en statlig næringsbank vil bli: En bank for prosjekter og bedrifter som ikke får lån i kommersielle banker. Det er hyggelig for bedriftseierne som får lån, men alt tyder på at det blir dårlig butikk for skattebetalerne.
Til å tilhøre en politisk retning som angivelig er kritisk til kapitalismen, viser folk på venstresiden ofte en rørende omtanke for kapitalistene.
Rollekonflikter
I tillegg, og det er kanskje det viktigste motargumentet, vil dette skape ytterligere maktkonsentrasjon og rollekonflikter. Aker-saken tyder på at det ikke er noe vi trenger mer av.
Banknæringen påvirkes i stor grad av offentlige reguleringer og rammebetingelser. Myndighetene har til stor frihet til å overvåke bankene og gjennomføre tiltak mot dem. Alt tyder på at reguleringene blir endret og ytterligere innskjerpet i månedene og årene fremover.
Det er svært problematisk hvis staten i en slik situasjon skal være både dommer og en sentral deltager i bransjen.
I tillegg skapes det fare for at lobbyvirksomhet eller politiske vinder påvirker bankens utlån til enkeltbedrifter, bransjer eller distrikter.
Og hvordan håndteres det hvis en bedrift hvor staten er aksjonær får problemer med å refinansiere lån i det kommersielle markedet? Klarer man å motstå fristelsen til å bruke statens næringsbank til å redde seg selv?
Jeg hører til blant dem som mener det er riktig, slik verden er nå, at staten både stimulerer næringslivet og økonomien generelt, samt gjennomfører støttetiltak spesielt mot finanssektoren. Til gjengjeld må denne sektoren forberede seg på endringer og innskjerpinger av reguleringene.
Men en statlig næringsbank er uegnet på kort sikt og betenkelig på lang sikt.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Røkke vinner
Foto: Scanpix
Den eneste naturlige forklaringen på regjeringens opptreden.
Etter at regjeringen tidligere i april gikk kompromissløst til motangrep i Aker-saken, var en rekke observatører enige om én ting: Røkke kan ikke vinne en krig mot regjeringen.
Jeg skrev om dette her: Kan Røkke vinne?
Nå synes det klarere og klarere at Røkke kan vinne, og ikke bare det: Han er i ferd med å vinne.
Det er den eneste naturlige slutningen når man observerer næringsminister Sylvia Brustads opptreden de siste dagene.
Onsdag brukte Røkke en pressekonferanse til et historisk angrep på en statsråd, toppet med den nå så berømte dialektparodien.
Brustads reaksjon: - Det er positivt at Røkke er åpen for å finne løsning.
Det var en slagen statsråd som talte.
Sier nei til ammunisjon
Enda tydeligere ble dette fredag, da NA24 skrev at Næringsdepartementet ikke har mottatt og ikke ønsker å motta rapporten om Røkke-handelen som ble bestilt fra meglerhuset Pareto.
Da Næringsdepartementet 8. april ga Pareto i oppdrag å vurdere de finansielle sidene ved Aker-transaksjonene, skrev departementet følgende i en pressemelding:
- Alle er tjent med at vi får en snarlig gjennomgang. Derfor har vi bedt om at rådgiveren jobber raskt med saken. De er allerede i gang, sier Brustad.
I anbudsdokumentene ble det understreket at oppdraget hastet og måtte påregnes utført i første halvdel av april. Nå er det snart mai.
Den som tror at departementet ikke kunne hatt denne rapporten nå, hvis de ville ha den, kjenner ikke mye til arbeidstempo og fremdrift i finansbransjen. Pareto er Norges ledende meglerhus innen offshoresektoren. Den posisjonen får man ikke ved å somle mens kundene venter.
Det er åpenbart at departementets manglende interesse for Pareto-rapporten skyldes at det ikke passer seg å skaffe ny ammunisjon når man samtidig vifter med det hvite flagget. Hvis Pareto-rapporten, slik mange tror, viser en klart lavere verdi enn det som er brukt ved salgene fra Aker ASA til Aker Solutions, vil det igjen tilspisse konflikten og gjøre det vanskeligere å oppnå en løsning ved hjelp av kosmetiske endringer.
Feilvurderinger
Da Brustad valgte full konfrontasjon med Røkke, trodde hun sannsynligvis det samme som observatørkorpset: Ingen kan vinne en åpen krig med regjeringen.
Men det er to problemer i denne saken. For det første er ikke Røkke som næringslivsledere flest, for det andre er det Røkke som har kontroll i Aker-systemet.
Det første punktet ble tydelig demonstrerte på Røkkes pressekonferanse. - Hvis jeg har rett, og tror at jeg har rett, så gir jeg meg aldri, sa han. De fleste tror han mener det han sier.
Staten har ikke kontroll
Når det gjelder det andre punktet, tipper jeg Brustad tenkte omtrent på samme måte som Arne Strand i Dagsavisen, som skrev følgende:
«Hvis Røkke er politisk klok, finner han en ordning med staten. Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen. Er Røkke fortsatt i tvil, kan han spørre Eivind Reiten som forsøkte seg på et krigstog mot næringsministeren da han var toppsjef i Hydro.»
Men her glemmer man en vesentlig forskjell. I Hydro har staten kontroll på eiersiden. I en konflikt, kan man kalle inn til generalforsamling og bestemme hvor skapet skal stå.
Det kan man ikke i Aker-systemet. Der er staten bare minoritetsaksjonær i en minoritetsaksjonær i Aker Solutions. Det er Kjell Inge Røkke som har kontrollen. Han har flertall i Aker ASA, som har flertall i Aker Holding, som eier over 40 prosent i Aker Solutions.
Kamp kan ta år
Det betyr ikke at staten eller andre minoritetsaksjonærer er maktesløse. Både juridisk og finansielt kan det anføres gode argumenter mot transaksjonene.
Men med mindre Røkke firer - og det ser det altså ikke ut som han gjør i vesentlig grad - må denne kampen tas i rettsvesenet, og det kan ta år.
Politisk vil det være et mareritt for regjeringen. Man vil med jevne mellomrom bli minnet om at flaggsaken i regjeringens næringspolitikk endte i kaos.
Røkke vinner kampen. Fordi han sier at han aldri gir seg - og fordi det ser ut som han mener det.
Oppdatering:
Derfor får du ikke se rapporten
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Godt sagt om økonomi
Britiske John Kay er en av de mest fornuftige og gjennomtenkte skribentene innen samfunnsøkonomi.
I denne kommentaren skriver han om hvordan samfunnsøkonomien mistet virkeligheten av syne.
There is not, and never will be, an economic theory of everything. We should observe empirical regularities and we will often find pragmatic solutions that work even though our understanding of why they work is incomplete.
Og:
That people respond rationally to incentives, and that market prices incorporate information about the world, are not terrible assumptions. But they are not universal truths either.
Det siste burde mange legge seg på hjertet. Det er naivt å se bort fra effekten av incentiver, men det er like naivt å tro at man fullt ut kan forstå virkeligheten ved hjelp av kvantitative økonomimodeller som forutsetter at alle aktørene opptrer rasjonelt.
Les resten her: How economics lost sight of real world
Fra Aker til Saab, fra vondt til verre
Foto: Scanpix
Vurderer Stoltenberg å bli bilkonge? Eller varer 1. april helt til mai i Sverige?
Den norske staten skal være blant de mulige kjøperne av den kriserammede bilprodusenten Saab, ifølge den svenske avisen Expressen.
Expressen viser til en kilde hos Saab-eier General Motors og skriver at nordmennene i hemmelighet har vært på besøk hos Saab. Det pekes på mulighet for et samarbeid med den norske elbilprodusenten Think.
Overfor NA24 vil ikke Næringsdepartementet kommentere spekulasjonene.
Bransje i dyp krise
I fall noen ikke har fått det med seg. General Motors er selv på felgen og overlever bare amerikanske myndigheterer godvilje. I Tyskland forsøker GM å gi bort Opel. Selv Toyota, bransjens stjerne, ventes å legge frem et underskudd på nær 50 milliarder kroner for siste kvartal.
At den norske staten, som de siste årene er kjent for én eneste bedriftsinvestering av betydning (og vi vet hvordan det gikk), skal satse på å overta et utenlandsk selskap som har tapt penger i årevis, i en bransje hvor Norge overhodet ikke har noe industrielt miljø - det er vel ikke mulig? Selv ikke i partiet til Jan Bøhler? Eller?
Må være aprilsnarr
Min teori er at man i Sverige driver med aprilsnarr i hele april.
Men i motsatt fall er det bare for kritikerne av aktiv næringspolitikk å kvessene blyantene igjen, for staten som bilprodusent kommer til å ende med totalhavari.
Å være minoritetsaksjonær hos Kjell Inge Røkke er pur kosestund sammenlignet med å drive bilproduksjon i dagens klima.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Ettertanke i Ap
Når den aktuelle tvisten før eller siden blir avklart, må saken likevel danne grunnlag for refleksjoner i Arbeiderpartiet. Aker-investeringen var selve kronjuvelen i den nye og aktive næringspolitikken. Man brukte nesten 5 milliarder av statens kroner på én enkelt investering. Resultatet er et stort, om enn urealisert, økonomisk tap og en fryktelig vanskelig politisk sak.
Ap-mannen Tom Sudmann Therkildsen, som har vært har vært statsekretær i Finansdepartementet og rådgiver for Jens Stoltenberg, skriver interessant om dette på bloggen sin.
Therkildsens utgangspunkt er at statlig eierskap i visse tilfeller kan være riktig, for eksempel for å holde nøkkelbedrifter på norske hender.
Men han er også åpen når det gjelder problemene med offentlig eierskap. For det første rollekonflikten som oppstår når staten både lager reglene for konkurransen og deltar selv:
«Hvis vi tenker prinsipielt er det kanskje bedre om staten konsentrerer seg om å være lovgiver, skatteinkrever og regulator, enn om selv å være deltaker i konkurransen.»
Therkildsen minner også om at omfattende statlig eierskap i næringslivet har vært prøvd før:
«Modellen med staten som eier av europeisk industri fikk sammenbrudd, fordi den verken skapte overskudd eller arbeidsplasser. Heller ikke i Norge, noe folk som bor på Raufoss, Kongsberg, i Mosjøen eller i Kirkenes kan fortelle om. Over tid kunne selv ikke blomstrende formuleringer i statsbudsjettet skjule at verdiskaping var blitt til verdiødeleggelse.»
Når Jan Bøhler og andre på Arbeiderpartiets venstreside nå går inn for enda mer statlig eierskap, burde de lytte til følgende fra Therkildsen:
«Jeg foretrekker et system med klare roller og oppgavefordeling mellom offentlig og privat sektor. Egentlig har det undret meg lenge hvorfor sosialdemokratiet fortsetter å rote det til omkring disse spørsmålene.»
«Jeg tror det fortsatt sitter mye politisk naivitet igjen i veggene i Arbeiderpartiet. Vi snakker lettvint om "statlig og privat partnerskap", og om "demokratisk styring og kontroll", men alle vet at til syvende og sist må en konkurranseutsatt bedrift være lønnsom. Å tro at et selskap bare fatter populære og kloke beslutninger simpelthen fordi det eies av det offentlige er mer enn naivt, det er misforstått. Det vet alle som har arbeidet med offentlig eierskap. Derfor burde vi ha lagt denne retorikken bak oss for lenge siden.»
Therkildsens kommentar bør leses i sin helhet her.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Bør staten kjøpe mer i Aker Solutions?
Om Røkkes motivasjon skriver Gusevik følgende:
Hvorfor gjør Røkke dette? Det finnes bare ett mulig svar: Det må stå langt dårligere til i Aker enn det omverdenen tror. Kun en mann som er finansielt presset vil insistere på og risikere en mulig årelang krig med staten.
Guseviks forslag er at staten kjøper seg opp i Aker Solutions direkte for å få mer innflytelse:
Hva må staten gjøre i etterkant? Det samme som Røkke. Det vil si å sitte på flere sider av bordet. Staten bør kjøpe 5 eller 10% av aksjene i AKSO direkte. Med 5% kan staten når som helst på egenhånd kalle inn til GF.
Det kan man være enig eller uenig i, men Gusevik peker på en interessant begrunnelse:
Hvis det for den rødgrønne regjering var ukomplisert finansielt å kjøpe AKSO-aksjer på kurs 145, bør det være en lett beslutning etter alt det som nå har skjedd å kjøpe seg opp i AKSO på kurs 37. Staten kan ikke ha som investeringsstrategi å kjøpe aksjer når ?det er fare for oppkjøp?. Den faren er alltid størst når tidene er gode, aksjekursene høyest, og optimismen råder. Det er når det er krise og pessimisme at det går an å tjene ordentlig med penger på å kjøpe aksjer.
Uavhengig av om man mener staten bør eie mye eller lite i næringslivet, er dette et godt poeng.
Så kan man, som Gusevik, trekke den konklusjon at staten også bør kjøpe seg opp i næringslivet når pessimismen råder for å få god avkastning. Eventuelt kan man konkludere med at staten ikke bør kjøpe seg opp i næringslivet i verken gode eller dårlige tider.
Men å kjøpe bare i gode tider blir, som Gusevik påpeker, sannsynligvis dyrt for skattebetalerne.
For dem som ikke har vært i finansbransjen like lenge som Gusevik: AKSO er Aker Solutions, GF er generalforsamling.
Olav Thon henger bjella på katten
I et intervju med E24 forklarer Olav Thon hva regjeringens næringspolitikk går ut på:
- Staten ønsker mer kontroll over næringslivet, og de ønsker også å kontrollere aktørene i næringslivet. Røkke har annonsert at han stemmer på Arbeiderpartiet, og han støtter partiet på andre måter. Ved å kjøpe seg opp i Røkkes selskaper har Arbeiderpartiet gjort det klinkende klart for norske næringslivsledere at hvis man stemmer på Ap, skal man få igjen for det i lommeboken, sier Thon.
- Hvis de som er positive til regjeringen får betalt av staten for det, og hvis selskapene de leder får bedre rammevilkår så er det klart at ingen vil kritisere regjeringen til slutt. Det er en form for sosialisme som knebler opposisjonen, næringslivsledere og demokratiet, fortsetter han.
Vil ha flere Røkke-saker
Jan Bøhler synes Aker-investeringen gir mersmak. (Foto: Berit Almendingen, Nettavisen)
- Pisk oss mer, sier Aps næringspolitiske masochist Jan Bøhler.
Aker-saken har gitt regjeringen en omgang juling man knapt har sett maken til, i alle fall så lenge man snakker om næringslivssaker. Og det gjelder selv om man klarer å tyne frem et slags kompromiss med Røkke.
Sjelden har vel en statsminister stått for en så ydmykende opptreden som Jens Stoltenberg, da han hyllet pioneren Kjell Inge Røkke - uten å ha fått med seg at pioneren nettopp hadde tildelt regjeringen et realt ballespark.
Nå vil Oslo Ap og Jan Bøhler ha mer juling. I forkant av helgens landsmøte i Arbeiderpartiet tar han overfor NRK til orde for mer statlig eierskap i næringslivet. Han får støtte fra AUF.
De vil altså ha mer samrøre, ytterligere rollekonflikter og flere eksempler på at statlige byråkrater ikke er dyktige bedriftseiere.
Lærdommen er åpenbar
I stedet burde partiet trekke den åpenbare lærdommen av saken: Klarere linjer, mindre samrøre, tydeligere rollefordeling.
Hvis næringslivet er en fotballkamp, er staten dommer, og en mektig dommer også. De fleste forstår at det blir feil når dommeren med jevne mellomrom gir seg til å spille på det ene laget.
I virkeligheten er bildet selvsagt ikke svart/hvitt. Staten er en stor eier i norsk næringsliv og vil være det i lang tid fremover. Men jo flere eierposisjoner man tar og jo mer aktivt disse skal forvaltes, jo større blir problemene.
Og jo mer distraheres politikerne fra oppgavene de egentlig burde drive med. Hvis man da ikke synes alt er som det bør være når det gjelder helse, skoler og infrastruktur.
Vellykket i Norden
Etter at statsdrift fikk et dårlig rykte på 1970-tallet, har trenden i Norge og de andre nordiske landene vært at man har kombinert et markedsbasert og i overveiende grad privat næringsliv med stadig bedre utbygde velferdsordninger.
Relativt stabile og gode rammebetingelser har gjort at det er blitt investert mye privat kapital i bedriftene, noe som har gjort at arbeidstagerne er produktive og forsvarer det høye lønnsnivået i Norden.
Bedriftseierne har stort sett kunnet legge til grunn at det avgjørende er hvem som er best i markedet, ikke hvem som har de beste politiske kontaktene.
Staten har fått gode skatteinntekter fordi næringslivet har vært produktivt, omstillingsdyktig og lønnsomt.
Dette er fortsatt hovedbildet, men i Norge har regjeringen de siste årene, i motsetning til i de andre nordiske landene, begynt å bevege seg i motsatt retning. Det er sannsynligvis betydelig uenighet om dette også internt i Arbeiderpartiet, men partiets venstreside har vært på offensiven og presset på for mer statlig eierskap og innflytelse i næringslivet.
Det åpenbare resultatet er Aker-saken. Man må være politisk masochist for å ønske seg mer av dette.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Kan Røkke vinne?
Hva gjør Jens Stoltenerg hvis Kjell Inge Røkke ikke gir seg? (Foto: Scanpix)
Og kan han leve med regjeringen som bitter fiende?
Mange kommentatorer synes å være enige om at Kjell Inge Røkke ikke kan vinne en krig med staten:
Arne Strand: - Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen.
Trygve Hegnar: - Det alle er enig om er at Røkke ikke kan vinne krigen mot staten.
Per Valebrokk: - Det hjelper ikke hvor mange flinke advokater og finansrådgivere du har til å hjelpe deg; har du først fått statens fulle vrede mot deg, så er du maktesløs.
Det er åpenbart at presset på Røkke er voldsomt. Forholdet til Arbeiderpartiet ligger i ruiner, omdømmet som industribygger er kraftig svekket. De fleste ser at Røkke har opptrådt som en råtass i denne saken og utnyttet at staten har vært mye svakere skodd.
Det mest sannsynlige er vel at han firer på en eller annen måte, selv om samtalene så langt ikke har ført frem.
Jus eller politikk?
Men hva hvis Røkke ikke gjør det? Hva hvis han lar omdømme og relasjoner fare og står på sitt?
I så fall dreier denne saken seg ikke om politikk, men om selskapsrett. Uavhengige eksperter som har kommentert saken, ser ikke ut til å mene at regjeringen nødvendigvis vil vinne frem i en rettssak.
La oss i alle fall si at utfallet er uklart. Hva hvis Røkke vinner i retten? Hvilke våpen er det da regjeringen skal bruke mot ham? Skal man lage spesielle lover rettet mot Røkke? Instruere statlige etater om å ta Røkke-selskapene ekstra hardt? Inndra konsesjoner? Bruke sin eiermakt i andre selskaper til å ødelegge kommersielt for bedrifter hvor Røkke er på eiersiden?
Er det ikke egentlig et kjennetegn ved en rettsstat at man har et uavhengig rettsvesen hvor det faktisk er mulig å vinne en juridisk krig også når motparten sitter i regjeringskontorene? Og da uten at man i ettertid blir utsatt for hevnaksjoner.
Lykkelig som upopulær
At Røkke i så fall må innta en helt annen rolle enn i dag, er åpenbart. Da vil han trolig igjen konsentrere seg om å være rendyrket kapitalist. Han vil avfinne seg med å være upopulær i regjeringskretser.
Andre, som John Fredriksen, har vist at man ikke trenger å være politisk spiselig for å være vellykket kapitalist.
I så fall vil Røkke sannsynligvis tone ned satsningen på de delene av næringslivet hvor politisk støtte er viktig. Er man utstøtt av det gode, sosialdemokratiske selskap, er det lettere i seile tankskip rundt i verden enn å drive med CO2-rensing i Norge, for å si det sånn.
Oppdateringer:
Syv eksperter tviler på om regjeringen kan reise sak.
Ansatte støtter Røkke.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Naive Røkke-kritikere
Marit Arnstad, tidligere statsråd, nå styremedlem i Røkke-selskapet Aker Seafoods, mener Høyres Torbjørn Hansen er naiv i Røkke-saken, melder E24.
«Lurer på hvor naiv Torbjørn Hansen har lov til å være, bare for å kunne angripe regjeringen», heter det på Arnstads Twitter-side.
- Det var en umiddelbar kommentar på Hansens utsagn om at det var korrupsjonslignende tilstander i Aker, sier Arnstad.
Ja, fri og bevare oss for naive politikere som bruker ord som korrupsjonslignende om selskapet til en av de få nordmenn som faktisk er dømt for korrupsjon.
Det er jamen godt det ikke sitter like naive politikere i den rødgrønne regjeringen. Der lot man seg ikke distrahere av at konsernsjefene i Norges største selskaper advarte mot Røkke. Der vet man hvïlke pionerer man skal hylle og betro milliarder av skattebetalernes penger uten å bruke eksterne finansrådgivere.
Oppdatering: Tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen kaster seg inn i naiv-debatten: - Staten er en naiv og uproff eier
Stoltenbergs ryddemani
Jens Stoltenberg vil ha ryddesjau i forholdet til Kjell Inge Røkke. (Foto: Scanpix)
Vil rydde i Aker-saken, men hva om han ikke finner noe?
Jens Stoltenberg kom mandag tilbake fra påskeferie til den betente Aker-saken. Statsministeren ble intervjuet av flere medier og besvarte de fleste spørsmål med varianter av ett svar:
- Det viktigste er at det nå blir ryddet opp i denne saken.
Ja vel, det må ryddes. Spørsmålet er om man finner noe interessant under oppryddingen.
Regjeringen har satt i gang to advokatfirmaer og ett meglerhus for å vurdere de juridiske og finansielle sidene av milliardsalgene fra Aker ASA til Aker Solutions.
Neppe åpenbar sak
Man finner neppe klare juridiske blemmer eller åpenbar feilprising av virksomhetene som ble solgt. Da er det uklart hva slags opprydding Stoltenberg snakker om.
Juridisk sett mener Stoltenberg at saken skulle vært behandlet av en generalforsamling i Aker Solutions ASA, ikke bare i et datterselskap.. Kanskje det, men juridisk er dette trolig diskutabelt. Det ble brukt tung advokatkompetanse på forhånd, og åpenbare juridiske brølere er neppe begått. Også fra Røkke-siden jobber man nå med en redegjørelse.
Regjeringens sak svekkes trolig ytterligere hvis Aker Solutions lar være å gjennomføre det annonserte låneopptaket i forbindelse med kjøpene, noe ledelsen nå antyder. Dette låneopptaket var et hovedpoeng for regjeringens juridiske rådgivere, som har hevdet at dette burde vært en generalforsamlingssak.
Når det gjelder de finansielle sidene, finnes det ingen fasitpris, og her er det trolig enda vanskeligere å fastslå at Aker Solutions har betalt for mye eller tatt på seg for mye risiko.
Juridisk gjørmebryting
Det kan meget vel vise seg at Røkke & Co. har holdt seg såpass langt unna juridiske og finansielle grensesteiner at staten i beste fall kan vinne frem med en langdryg og usikker rettsprosess.
Det er slett ikke uvanlig at tvister mellom aksjonærer ender i retten. Det er en del av næringslivet.
Men i dette tilfellet vil det bli juridisk gjørmebryting i full offentlighet. En slik prosess vil trolig gi kritikerne av begge parter rett:
Røkkes kritikere vil få bekreftet at han er en rå og kynisk raider som bruker advokater som leiesoldater for å få det som han vil i forhold til minoritetsaksjonærer.
Regjeringens kritikere vil få bekreftet at den har satt seg i en håpløs situasjon som minoritetsaksjonær sammen med Røkke i Aker Holding, samt at oppfølgingen av milliardinvesteringen han vært fomlete og tilfeldig.
Røkkes image som sosialdemokratisk industribygger vil ligge i ruiner. Det samme vil regjeringens aktive eierpolitikk.
Nedsiden ved en slik langvarig kamp er enorm for begge parter, presset for å finne en løsning tilsvarende stort.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Og hva har vi lært av dette, da?
Quiz: Hvilken av personene på bildet er proff kapitalist og hvilke to er amatører? (Foto: André Clark Utvik, NA24)
Håpet er at Røkke-fadesen gjør at regjeringen revurderer sin rolle som aktiv eier.
Onsdag ettermiddag gjorde nærings- og handelsminister Sylvia Brustad det usedvanlig klart at hun ikke aksepterer transaksjonene som er gjennomført mellom Aker og Aker Solutions. Sannsynligvis regnet hun med at Ap-vennen Kjell Inge Røkke ville rette seg etter dette.
Men svaret fra Aker ASA, hvor Røkke er hovedeier og styreleder, var kompromissløst. Faktisk var det noe nær en skriftlig variant av å rekke langfingeren i været.
«Aker ASA ser ikke noe grunnlag for å revurdere eller tilbakestille noen avtaler, slik Nærings- og handelsminister Sylvia Brustad i dag har sagt hun forventer.»
På Dagsrevyen gikk til og med Akers konserndirektør Geir Arne Drangeid så langt som til å beskylde departementet for å opptre uryddig.
I pressemeldingen fra Aker gikk man også til det oppsiktsvekkende skritt å gjengi en e-post fra statens styremedlem Berit Kjøll til daglig leder i det felles eierselskapet Aker Holding. Budskapet fra Røkke & Co. var at Kjøll ikke bare var orientert men at hun også hadde informert departementet. Slik lød e-posten:
«Takk for tilsendt materiale. Orienterte som avtalt NHD i dag. Fremdrift, omfang og prosess. Jeg sa at det vil bli gitt en kort orientering i etterkant av generalforsamlingen AHAS mandag, håper det går greit. For øvrig var mottagelsen positiv.»
- Ført bak lyset
Det fikk Kjøll til å tenne. I en egen pressemelding skrev hun blant annet følgende:
- Etter min mening er styret i Aker Holding AS ført bak lyset, ved at saken ble lagt frem som en orienteringssak kombinert med forsikringer som viste seg ikke å stemme.
Amatører mot proffer
Det er vanskelig å si hvordan denne saken til slutt ender, men det som er åpenbart er at dette er Røkkes hjemmebane, og på regjeringens banehalvdel står det glade amatører.
I pressemeldingen fra Aker fremgår det at man brukte hele tre advokatfirmaer under prosessen: BAHR, Thommessen og Wikborg Rein. Det tyder på at man var forberedt på bråk, og juridisk har Røkke & Co. neppe gjort noen brølere.
Til sammenligning virker Kjølls og regjeringens håndtering fomlete og uklar. Tirsdag 24. mars mottok Kjøll ifølge Aker en 27-siders redegjørelse for de planlagte transaksjonene. Dagen etter hadde hun møte med departementet, men Kjøll opplyser at hun «på grunn av innsidereglementet kun gi dem en svært overordnet orientering om det planlagte salget av Aker Oilfield Services, som allerede var offentlig kjent».
Så, mandag 30. mars, var det generalforsamling i Aker Holding, og etter denne ble departementets representanter orientert, men ifølge departementet bare på et overordnet nivå.
Kjøll skriver i sin pressemelding at hun hadde fått «forsikringer om at alle formaliteter ble ivaretatt og at transaksjonen ble gjennomført i henhold til gjeldende avtaler, og disse forsikringene stolte jeg på.»
Vurderte man å la departementets folk bli innsidere? Vurderte man å kreve mer informasjon? Er det vanlig å stole på forsikringer i stedet for å verifisere?
Det kan godt være at Kjøll blir ofret. Det kan også være at man til syvende og sist finner frem til et kompromiss. Ellers er det i alle fall vanskelig å se hvordan Røkke kan fortsette å bli hyllet av Arbeiderpartiet som industribygger. Omdømmemessig og politisk kan denne saken bli tung å bære for Røkke hvis han står på sitt.
Bør ta lærdom
Uansett er ikke regjeringen på trygg grunn. Saken viser at staten i Aker Holding har sittet i baksetet og overlatt både ratt og gasspedal til Røkkes folk, som i praksis har lagt turen dit de ville. Både da tidligere næringsminister Dag Terje Andersen gikk inn med milliardbeløp og i tiden etterpå er det gjort altfor dårlig jobb fra statens side.
Ingen privat investor ville forvaltet en investering på fem milliarder kroner på en slik måte.
Håpet er at denne fadesen vil føre til en ny debatt internt i Arbeiderpartiet om statens rolle i forhold til næringslivet.
Den politiske lærdommen blir forhåpentligvis at aktivt statlig eierskap virker finere i landsmøtetaler enn i praksis.
Oppdateringer:
- Ifølge VG har Jens Stoltenberg vært løpende engasjert i bråket som har utviklet seg onsdag kveld.
- Brustads advokater mener å ha gode kort på hånden.
- Høyre: - Noen snakker ikke sant.
- KrF advarer mot Røkke.
- Wallenberg støtter Brustad.
- Opposisjonen: - Brustad kan være ferdig som statsråd.
- Kjøll: - Røkke vil ikke komme på banen.
- Ansatterepresentant: - Kynisk spill.
- Kjøll: - Røkke har lurt meg og staten.
- Brustad står på Aker-kravene.
- Konsernsjefen i Aker Solutions slår tilbake.
- Stoltenberg på Aker-dagen: - Ikke i strid med forutsetningene.
- Røkke: - Unnskyld, Stoltenberg!
- PR-ekspert mener unnskyldningen trekker Stoltenberg mer inn i saken.
Vassent Frp om Røkke
Øyvind Korsberg (Frp) hadde ikke tenkt å berike Kjell Inge Røkke. (Foto: Scanpix)
Det var ikke helt sånn de hadde tenkt det.
Mens Høyre har gått høyt på banen i Aker-saken, driver Fremskrittspartiet mest og spiller ballen på tvers på egen banehalvdel.
Det har selvsagt sammenheng med at Frp for halvannet år siden stemte for at staten skulle kjøpe aksjer av Røkke for nær 5 milliarder kroner, mens Høyre stemte mot.
Det blir noe pinlig over Frp-forklaringer som denne, fra næringspolitiske talsmann Øyvind Korsberg til E24:
- Utgangspunktet for at vi støttet kjøpet var for å sikre norsk kompetanse og norske arbeidsplasser. Hvis det viser seg at avtalen er dårlig utformet og regjeringen har gjort en dårlig jobb å sikre sine verdier, er det grunn til å spørre seg om Stortinget er ført bak lyset.
- Det var i alle fall ikke intensjon å berike Ap-mannen og sosialisten Kjell Inge Røkke.
Frp burde i så fall sett litt nøyere på avtalen før de stemte for den. Å komme halvannet år etterpå er litt sent.
Vinglete og lite prinsipielt
Saken viser at Frp har et vinglete og uavklart forhold til statlig eierskap og bedriftsstøtte.
Uten at sakene er direkte sammenlignbare, er det illustrerende at partiet nå er ute og vil ha en egen støttepakke på 100 millioner til reiselivsnæringen.
Samtidig som partiet i sitt program bekjenner seg til markedsøkonomi og fritt næringsliv, fremgår det også av flere punkter i programmet at partiet ønsker et tett samarbeid mellom staten og private på eiersiden i næringslivet, gjennom ulike fond.
Også i praksis har man sett at Frp er raskt ute med ønsker om offentlige penger til næringslivet. Et typisk eksempel var fiaskosatsningen IT Fornebu, hvor FrP og Arbeiderpartiet villig lot seg bruke av miljøet rundt Fred. Olsen og Norsk Investorforum.
Partiet har også opp gjennom årene ivret for opprettelsen av store, statlige fond for å investere i norske bedrifter, noe som utvilsomt ville resultert i flere Aker-saker.
Støtt kapitalismen, ikke kapitalistene
Siden den norske staten er så rik, er det naturlig at det dannes en kø av investorer og bedriftsledere som gjerne vil være partner med staten. De bør høflig, men bestemt avvises.
Frp har en tendens til å være for kapitalistene i stedet for å være for kapitalismen, for markedsaktørene i stedet for å være for markedet.
Her bør partiet klargjøre sin politikk, og Aker-saken er en nyttig påminnelse.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Brustad har endelig hisset seg opp
Sylvia Brustad starter nå egen granskning av Aker-handelene. (Foto: Scanpix)
Hvorfor brukte Sylvia Brustad en uke på å bli sinna på Røkke-avtalen?
Ifølge VGs anonyme kilder i regjeringen er næringsminister Sylvia Brustad «fly forbannet» over bråket rundt transaksjonene mellom Aker og Aker Solutions.
Det tok tydeligvis noen dager før hun fant ut at det var opportunt å være sint. Det er ikke så rart, for rolleblandingen og uryddigheten som preger denne saken er selve kjennetegnet på regjeringens aktive næringspolitikk. Egentlig er det dette som er regjeringens næringspolitikk.
De rødgrønne politikerne ønsker at politiske hensyn skal veie tyngre i næringslivet. Da må de ha virkemidler for å påvirke bedriftene og eierne, og det må skapes handlingsrom for at bedriftsøkonomiske og juridiske hensyn kan underordnes politikken når dette ansees som viktig.
Rødgrønn næringspolitikken skal ikke drives av det regjeringspolitikere hånlig kaller «kalkulatorbyråkrati».
Det er viktig for regjeringen å dressere næringslivet med følgende budskap: Gjør du som vi vil (vær positiv til regjeringen, oppretthold arbeidsplasser i distriktene, sats på miljøteknologi), så har vi både penger og handlingsrom til å belønne deg. Hvis ikke, så....
Dette er den underforståtte avtalen mellom regjeringen og Røkke, og Brustad så sannsynligvis ikke noe oppsikstsvekkende i det som skjedde i Aker-systemet - før mediene og opposisjonspolitikerne hisset seg opp.
Oppdateringer:
- Høyre: - Kast Berit Kjøll.
- Medaksjonær: - Røkke dumper søpla på oss.
- Tillitsvalgte: - Høyre kjører vendetta.
- Sponheim: - Hoder kan rulle.
Røkke som oligark
Kjell Inge Røkke har all grunn til å smile. (Foto: Scanpix)
Hvor stor er egentlig forskjellen på Norge og Russland?
En korrupsjonsdømt milliardær med eget fotballag, sans for yachter og palasser, samt tette bånd til det største regjeringspartiet ønsker å selge seg ned i ett av sine selskaper. Han tar kontakt med sine venner i regjeringen, som uten ekstern rådgivning bruker milliarder på å kjøpe aksjene. Kjøpet gjøres sammen med en utenlandsk industrigruppering som ønsker å selge jagerfly til regjeringen.
Deretter ønsker milliardæren å selge eiendeler til selskapet hvor staten har kommet inn på eiersiden. For å kvalitetssikre verdivurderingen engasjerer man en bank hvor staten er største eier og hvor toppsjefen er nær venn av statsministeren. I banken blir denne vurderingen ledet av en som tidligere var finansdirektør hos milliardæren.
Når aksjemarkedet reagerer med raseri over transaksjonen, bestemmer man seg for en gjennomgang, som skal utføres av et styremedlem som får en halv million i årlige styrehonorarer fra milliardærens selskaper.
Nigeria? Russland? Neida, bare rødgrønn næringspolitikk i Norge. Aktivt eierskap. Blandingsøkonomi. Samrøre. Griseri. Kall det hva du vil.
Sånn går det
Det mest overraskende med bråket rundt den siste ukens transaksjoner mellom Aker og Aker Solutions er hvor lite overraskende saken er.
Dette er ikke et tilfeldig uhell. Alle må forstå at det er dette som skjer når grensene mellom politikk og næringsdrift svekkes, når staten bestemmer seg for å spille på lag med utvalgte oligarker.
Nytten er gjensidig. Regjeringspolitikerne øker sin makt, de vennligsinnede kapitalistene får tilgang til statlige penger.
Dette kan bli et spesielt stort problem i Norge. Ikke bare har vi en regjering som har som bevisst politikk å utvide statlig eierskap i næringslivet og viske ut grensene mellom statlige og private interesser. I tillegg er den norske staten enestående rik.
Grautfatet
Dermed blir den beste strategien for kapitalister å hylle regjeringen for å komme seg nærmest mulig det enorme statlige grautfatet. Omtrent som i Russland.
Kjell Inge Røkke er nok en pioner når det gjelder denne strategien, men det kommer ganske sikkert mange etter ham.
Det er fortsatt mye graut i fatet. Jens Stoltenberg ønsker velkommen til bords.
Oppdateringer:
- Jan Bøhler frykter for omdømmet til eierskapspolitikken.
- Tore Lindholt: Staten burde aldri kjøpt i Aker Solutions.
- Fellesforbundet: - Kritikken er useriøs.
- Carl August Fleischer kritisk til DnB Nors rolle.
- Høyre mener Stoltenberg har ansvaret.
- Røkke vil ikke delta i ordskiftet.
- Krohn Devold droppes fra gjennomgangen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Illeluktende Røkke-suppe
Kjell Inge Røkke og Øyvind Eriksen, som både er konsernsjef i Aker, styreleder i delstatlige Aker Holding og Røkkes tidligere advokat. (Foto: Scanpix)
Regjeringen sitter i en skikkelig suppe - og har kokt den selv.
Fredag ettermiddag ble det kjent at næringsminister Sylvia Brustad vil granske denne ukens handel mellom Aker og Aker Solutions, hvor staten er storaksjonær. Brustad er også klar for å orientere Stortinget om saken.
Det er helt på sin plass. Dette er en illeluktende suppe. Og det verste er at kokken som rørte sammen suppen var Dag Terje Andersen, Brustads forgjenger i næringsdepartementet. Det var han som for halvannet år siden brukte fem milliarder av skattebetalernes penger på storkjøp da Røkke ville selge, og dermed vasset inn i en situasjon preget av utallige rollekonflikter.
Jeg skrev om dette allerede samme dag statens inntog ble annonsert. Jeg tok imidlertid feil på ett punkt, for jeg mente de negative sidene ikke ville bli tydelige før etter neste valg.
Kort oppsummering
Torsdag morgen ble det kjent at Aker selger eiendeler til Aker Solutions for rundt 2 milliarder kroner, som Aker Solutions finansierer ved å ta opp lån.
De andre aksjonærene i Aker Solutions likte åpenbart ikke prisen som ble betalt. På to dager har Aker Solutions falt 14 prosent (hensyntatt at aksjen fredag ble handlet uten rett til utbytte).
- Grisete
Normalt tilkneppede finansfolk er uvanlig harde i ordbruken:
- Dette er så grisete at jeg ikke har ord for det, sier forvalter Kjell Erik Eilertsen til Dagens Næringsliv, men så finner han noen ord likevel, for eksempel: - Skandale, ille og sykt.
Eilertsen er mangeårig analytiker i Fearnley Fonds og har fulgt Aker Solutions tett. Nå jobber han i hedgefondet Ferncliff Asset Management, hvor Øystein Stray Spetalen er hovedeier.
Konsernsjef Simon Liungh i Aker Solutions blåser av beskyldningene. - Dette er uavhengige prosesser og «fair opinion», og det føler jeg vi har gjort så til de grader i denne saken, sier han til Dagens Næringsliv.
For en utenforstående er dette vanskelig å vurdere dette. Verdien av eiendelene er selvsagt usikker og vil i stor grad avhenge av konjunkturene fremover. Aker Solutions har også påtatt seg betydelige forpliktelser. Det som uansett er sikkert er at risikoen er økt i Aker Solutions og senket i Aker, og det likte ikke mioritetsaksjonærene i Aker Solutions.
Lukter ille
Saken lukter uansett vondt. Den første problemet er Kjell Inge Røkkes rolle. Han har en vesentlig større eierposisjon i Aker enn i Aker Solutions. Han vil altså tjene på at det overføres verdier fra Aker Solutions til Aker. Dette er en klassisk rollekonflikt, som ikke er enestående på børsen, og som kan håndteres mer eller mindre ryddig. I ekstreme tilfeller ender slike saker av og til med søksmål og blir vurdert i retten.
Det er statens rolle som hever denne saken fra en pengekrangel mellom finansfolk til et politisk spørsmål. For i Aker Solutions er staten en betydelige eier via selskapet Aker Holding. Det er et resultat av et aksjekjøp foretatt av daværende næringsminister Dag Terje Andersen sommeren 2007, i det som ble fremstilt som et kroneksempel på regjeringens nye og aktive næringspolitikk.
Styreleder i Aker Holding, som Brustad hadde møte med fredag, er Øyvind Eriksen. Han er til daglig konsernsjef i Aker ASA og var før det Røkkes advokat gjennom mange år.
Dette sammensuriumet av et eierskapet har foreløpig påført norske skattebetalere et urealisert kurstap på over 3 milliarder kroner, og tapet ble altså enda større denne uken.
Røkke har på sin side sikret en solid økonomi i Aker, som er hans hovedselskap.
Noen milliardærer er likere enn andre
Likevel er Røkke åpenbart regjeringens favorittmilliardær, mens andre må finne seg i å bli utskjelt dag ut og dag inn. Alle milliardærer er like, men noen er likere enn andre.
Regjeringen kommer aldri til å klare å vaske av seg mistanken om at Ap-vennlige Røkke får tilgang til skattebetalernes penger på betingelser som andre kapitalister ikke ville fått.
La oss igjen låne øre til forvalter Kjell Erik Eilertsen:
- Jeg tror ikke Dag Terje Andersen har skjønt hvilket selskap han investerte i. Enten var det dumskap, mangel på vurderingsevne, i beste fall en gedigen feilvurdering eller rett og slett korrupsjon. Regjeringen sitter passivt og ser på at Aker bruker Aker Solutions som en søppeldunk.
Dette er knallharde ord. Det er ikke sikkert det er dekning for dem, men dessverre virker de stadig mer sannsynlige.
Uansett viser denne saken hvor håpløst det er når staten bevisst vasser inn i en situasjon hvor rollekonfliktene er så åpenbare som i denne saken.
Oppdateringer:
- Dagbladet minner om at Wallenberg-sfæren bare var med som pynt da staten kjøpte av Røkke.
- Spetalen synes Røkke kunne solgt Molde Fotball og rekebåten sin til Aker Solutions i sammen slengen.
- Gransker får 520.000 av Røkke-systemet.
- Tidligere Røkke-direktør ledet vurderingen.
- Brustad vil ha uavhengig finansiell og juridisk gjennomgang.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
LO på sitt verste
Tillegg viktigere enn jobb. Det er linjen til Kleiv Fiskvik. (Foto: Scanpix)
- Vanvittig, synes LO-topp om å avstå fra tillegg for å berge jobben.
Selv den som ikke i ett og alt er tilhenger av LO, innser at organisasjonen stort sett kjører en ansvarlig linje i sin kamp for lønn og andre betingelser.
Men det finnes unntak, som Kleiv Fiskvik, leder for LO i Oslo.
Han er opprørt over årets enighet mellom NHO og LO/YS om et generelt tillegg på 1 krone, samt ytterligere 1 krone til lavtlønte.
- Det er helt vanvittig at de har gått med på dette. Roar Flåthen kan ikke ha skjønt hva han gikk med på, sier Fiskvik til Klassekampen.
Han reagerer spesielt på en klausul som sier at «partene lokalt kan avtale helt eller delvis bortfall eller utsettelse av tillegget». Han frykter at lokale foreninger kan bli presset til å avstå fra lønnstillegg.
Konkurser og oppsigelser
Kleiv Fiskvik er herlig ubesværet av at mange av medlemmene hans (men selvsagt ikke Fiskvik selv) jobber i bedrifter hvor spørsmålet er om de har jobb i morgen.
I første kvartal ble 1.860 norske bedrifter enten slått konkurs eller tvangsavviklet, ifølge Brønnøysundregistrene. Det er rekordmange og mer enn 80 prosent flere enn i samme periode i fjor.
Onsdag ble det også kjent at det ved utgangen av mars var 70.700 arbeidsledige i Norge, en økning på 69 prosent fra mars i fjor.
Mange konkurser og avviklinger skjer uavhengig av lønnstillegg, men Fiskviks linje, å trumfe gjennom tillegg uansett hvilket marked bedriften står overfor, vil garantert føre til at enda flere av medlemmene hans mister jobben.
Hva er målet?
Jeg er selvsagt klar over at Fiskvik og hans meningsfeller ikke aksepterer noen slik sammenheng. For dem dreier ikke fagbevegelsen om å forhandle frem gode vilkår for sine medlemmer innenfor bedriftsøkonomiske rammer, men om å presse frem en sosialistisk samfunnsomveltning. Og da er det jo bare fint hvis kapitalistsvina blir skviset så hardt at bedriftene deres går konkurs.
At de ansatte mister jobben får man leve med. Man må jo knuse noen egg for å lage omelett.
De får det jo tross alt så mye bedre etterpå, som i Fiskviks drømmesamfunn, Cuba.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Stopp verden, de postansatte vil av
Nostalgiske minner om landpostbud er ikke noe godt grunnlag for å vurdere Postens fremtid.
Hvorfor skal vi monopolbeskytte en irriterende og miljøskadelig reklamekanal?
De postansatte ruster til kamp mot EUs tredje postdirektiv, som vil åpne for konkurranse på alle posttjenester, også brev under 50 gram, med mindre Norge bruker reservasjonsretten i EØS-avtalen.
I en artikkel hos Adresseavisen forklarer ansatterepresentanter at de frykter for arbeidsplassene i Posten. I tillegg mener de at en liberalisering vil medføre mye høyere porto i distriktene, mens nye konkurrenter bare vil konsentrere seg om sentrale strøk.
Og det er ikke småtteri vi har i vente, ifølge de postansatte:
Noen mener det ikke er spesielt dristig å spå at prisen for å sende et vanlig brev fra Sør-Norge til Finnmark om noen år vil nærme seg hundrelappen.
Det er naturlig at ansatte kjemper for arbeidsplassene sine. Man kan også argumentere for at et ensartet portosystem har vært en naturlig del av et lands infrastruktur, og mange er nok i utgangspunktet positivt innstilt til Posten og postbudene, om ikke annet så av nostalgiske grunner.
Men nostalgi er et dårlig kompass for en bransje som er i så stor endring som den Posten opererer i.
Hva ligger i postkassene?
Postbudene bærer fortsatt rundt store mengder papir, men hva slags papir?
Tenk over følgende de neste gangene du titter i postkassen: Hvor stor andel av denne bunken ønsker jeg egentlig å motta på papir? Hvor mye ville jeg heller mottatt elektronisk? Hvor mye er jeg overhodet ikke interessert i?
For de fleste av oss er nok de hyggelige, private brevene i sørgelig mindretall. Den kommunikasjonen foregår nå stort sett på SMS, e-post, Facebook og så videre.
Selv uten monopol vil det dessuten være fullt mulig å skille mellom masseutsendelser og private brev. I rapporten «Effekter ved en liberalisering av det norske postmarkedet», som nylig er utarbeidet av Samfunns- og næringslivsforskning for Samferdselsdepartementet, heter det:
Den forventede løsningen er imidlertid her at man opprettholder kravet om enhetsporto for enkeltsendinger, samtidig som kravet om enhetsporto på massesendinger blir opphevet.
Realiteten er at det aller meste av papirbrevene i dag er kommersiell kommunikasjon som man enten kunne mottatt elektronisk eller med fordel sluppet å motta i det hele tatt.
Andelen adressert post har da også lenge vært fallende, og Posten venter at denne negative trenden skyter fart i årene fremover. Den uadresserte reklamen har økt frem til nå. Men nå har veksten stoppet også her, og hovedgrunnen er at stadig flere reserverer seg mot uadressert reklame, skriver LO-magasinet Fri Fagbevegelse.
Synliggjør prisen
Hvis markedsprisen for å sende et brev (som i de fleste tilfeller har kommersiell avsender) fra Sør-Norge til Finnmark, er opp mot hundre kroner, slik de postansatte påstår, er det kanskje greit å få priset dette slik at avsenderne oppmuntres til å bruke billig og miljøvennlig e-post i stedet?
Hvorfor skal samfunnet sponse en lite miljøvennlig og irriterende reklameform?
Selv med solid og forutsigbar støtte fra Norges mest konservative partier (SV og Senterpartiet) vil de postansattes kamp for å stanse verden neppe føre frem.
Når heves renten igjen?
Svein Gjedrems viktigste valg er ikke hvor mye gass han gir nå, men når skal tråkke på bremsen. (Foto: Scanpix)
Etter forrige nedtur somlet man for lenge med å heve renten.
Norges Bank kuttet onsdag styringsrenten fra 2,5 til 2,0 prosent. Samtidig nedjusteres bankens konjunktutsikter, og det er sannsynlig at styringsrenten nærmer seg 1 prosent til høsten. Prognosene viser også at nullrente slett ikke er usannsynlig.
Dette vil i så fall bli historisk lave rentenivåer, og det får selvsagt mye oppmerksomhet. Flere økonomer er overfor NA24 skeptiske til signalene om renten på 1 eller null prosent.
Men et viktigere spørsmål er egentlig når renten blir hevet igjen, og hvor raskt den heves.
Selv om selvkritikk sitter langt inne hos sentralbanker, er det liten tvil om at man holdt renten for lav for lenge i perioden etter at aksjemarkedet falt fra 2000 til 2002. De lave rentene i etterkant av denne nedturen bidrog til at privatpersoner tok vann over hodet i boligmarkedet, til at finanssektoren tok for stor risiko på en alfabetsuppe av CDO-er, CDS-er og andre ting vi aldri hadde hørt om før, og til at private equity-selskaper brukte for mye lån til å kjøpe opp bedrifter som nå vakler under gjeldsbyrden.
For lav rente har til alle tider ført til bobler, og kommer også til å gjøre det i fremtiden.
Dyster situasjon
Det er ingen tvil om at den økonomiske situasjonen nå er dyster, og de fleste vil si at markante rentekutt fra Norges Banks er et fornuftig svar på dette.
Men samtidig er det ekstremt viktig at ikke sentralbankene nå gjentar feilen fra forrige runde og somler for lenge med å heve renten til et normalt nivå.
I perioden 2004 til 2006 var det dundrende høykonjunktur i Norge, men likevel var Norges Banks styringsrente uvanlig lav. Først høsten 2006 nådde styringsrenten opp til 3 prosent, noe som fortsatt er et lavt nivå. Norges Bank bidrog til å helle bensin på bålet.
Lærdommen er at man ikke kan vente til alle makrotall peker solid oppover før renten normaliseres. Arbeidsledigheten i Norge begynte for eksempel ikke å falle før i 2005. Da var det et par år siden konjunkturene snudde oppover.
Det er vanskelig for Norges Bank å forklare og forsvare en rask og kraftig heving av renten så lenge man bare har usikre tegn på bedre konjunkturer. Selv da banken forsiktige hevet renten i 2005 og 2006, fikk den grov kjeft.
Men det er dette som er sentralbankens sure rolle: Å ta vekk drikkevarene akkurat når det begynner å bli hyggelig stemning.
Alternativet - å vente med å stenge baren til festdeltakerne danser på bordet og svinger seg i takbjelkene - er verre. Det har vi sett de siste årene.
Lyspunkter eller falske alarmer?
De færreste vil nok anbefale å heve renten nå, men det er viktig at sentralbanken følger med på alle tegn til at økonomien stabiliserer seg. De siste dagene har det kommet enkelte, spede lyspunkter. Flere tall fra det amerikanske boligmarkedet tyder på at nedturen er i ferd med å flate ut, senest tallene for omsetningen av nye boliger onsdag. Tirsdag kom det tall som viste boligprisoppgang i USA i januar (om enn med mange forbehold) og i Norge steg boligprisene både i januar og februar.
Oljeprisen, som er viktig for norsk økonomi, har tatt seg opp fra under 40 til over 50 dollar.
Vi ser også at internasjonale børsene de siste par ukene har steget 15-20 prosent, riktignok etter mye større fall i månedene før.
Det viktige er ikke om Norges Banks rentebunn blir 1 prosent eller 1,5 prosent. Det viktige, og vanskelige, valget er når renten igjen skal heves og, ikke minst, hvor raskt den skal heves.
Les også: Trym Riksen: Derfor bommer Norges Bank
Oppdateringer:
- Pensjonistene liker ikke lav rente.
- Kronen faller etter rentekuttet.
- NHO er fornøyd.
- Skandiabanken er kjapp i steget.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
SV til skattebetalerne: Send mer penger!
Skattekåthet kamuflert som konjunkturpolitikk.
På SVs landsmøte fremgår det ifølge Dagbladet at partiet vil ha en «en ny skattepolitikk som gir større frihet til å følge konjunkturene.»
Men dette dreier seg ikke om å følge konjunkturene. Det dreier seg om at SV vil øke skattetrykket. Det fremgår av nestleder Audun Lysbakkens argumentasjon i talen Dagbladet viser til:
Han mener dette kan være nødvendig for å beholde gode offentlige tjenester og for å hindre at private tjenester tar mer og mer over.
- Økte skatter vil være lønnsomt for vanlige folk. Det er bedre å betale for gode offentlige tjenester over skatteseddelen enn å betale dyrt for private tjenester, sier han.
Det fremgår også tydelig av landsstyrets forslag til arbeidsprogram:
SV vil ha en aktiv motkonjunkturpolitikk, hvor det offentlige øker sin økonomiske innsats i nedgangstider for å skape sysselsetting og bærekraftig vekst. I oppgangstider må staten føre en aktiv politikk for å sikre at det finnes kapasitet i økonomien til viktige investeringer i offentlig sektor. Skattepolitikken er et slikt redskap for å overføre kapasitet.
Offentlig sektor skal bli større, privat sektor mindre. Det skal skje ved at det offentlige øker pengebruken i dårlige tider (som nå), og øker skattetrykket i gode tider.
All erfaring viser at et vesentlig høyere skatte- eller avgiftstrykk må betales av brede grupper. Det er rett og slett ikke nok av de forhatte rikingene (som alltid er dem som skal tas) til at det monner.
Ønsket om hardere beskatning kommer altså i et land hvor staten går med store overskudd og hvor politikerne allerede har økonomiske rammer andre land bare kan drømme om.
Mye vil ha mer, fanden vil ha flere.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Krisepakke i praksis
- Dette fremstår som en direkte henvendelse til landets kommuner om at man har fått en del penger som skal fordeles. Jeg trodde man gjorde dette best ved å henvende seg direkte til kommunene, sier Kvassheim til VG.
- Dette må være norgeshistoriens dyreste utsendelse til landets kommuner, sier han.
Men det var vel ingen som hadde ventet at Enova kom til å snu på skillingen etter å ha blitt tildelt 1,2 milliarder kroner ekstra i regjeringens tiltakspakke.
Dette er nok krisepakken på godt og vond. I full fart hiver man penger etter gode formål og håper at ikke alt sløses vekk.
Vil FrP egentlig ta barnetrygd fra innvandrere?
Mandag kunne man flere steder lese en NTB-sak basert på et intervju med FrPs Per Sandberg hos ABC Nyheter. Titlene som brukes er gjerne varianter av «Frp vil ta barnetrygd fra ikke-vestlige innvandrere».
Følgende sitat fra Sandberg er hentet ABC Nyheter:
- Først og fremst må vi stoppe å bygge arenaer for ikke-vestlige innvandrere i bydeler med høy konsentrasjon av innvandrere. Vi foreslår å innføre økonomiske sanksjoner, slik som å fjerne kontantstøtten og barnetrygden til disse gruppene.
NTB har også tatt saken et skritt videre og fått kommentar fra Bjørg Tørresdal, KrFs innvandringspolitiske talskvinne, som betegner Sandbergs utspill som useriøst.
Jeg for min del syntes mest av alt det hørtes merkelig ut. Skal ikke-vestlige innvandrere i Oslo vest få kontantstøtte og barnetrygd, men ikke ikke-vestlige innvandrere i Oslo øst? Hvor skal grensene gå?
Så jeg gikk til kilden, altså intervjuet hos ABC Nyheter, og der er det føyd til en interessant presisering:
ABC Nyheter presiserer: I etterkant har Sandberg kontaktet ABC Nyheter for å presisere at forslaget om å innføre økonomiske sanksjoner mot ikke-vestlige innvandrergrupper kun gjelder i tilfeller hvor man sender sine barn til opprinnelseslandet.
Ikke vet jeg hva som ble sagt i intervjuet, og ikke har jeg tenkt så nøye over om dette er et godt forslag, men det er noe ganske annet enn det som nå sirkulerer rundt på nettet, og kommenteres og debatteres friskt.
Det er også grunn til å lure på hvilken versjon av Sandbergs forslag ABC Nyheter har bedt andre politikere kommentere i denne saken?
Når man skal diskutere, er det alltid greit å være enige om hva man diskuterer.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Lettvint kritikk av oljefondet
2008 var et skrekkår i finansmarkedene, men det betyr ikke at oljefondet er en dårlig idé. (Foto: Scanpix)
Det er lett å kritisere oljefondet, men vanskeligere å finne gode alternativer.
Onsdag presenterer Statens pensjonsfond - utland (oljefondet) sine tall for 2008. Det blir ikke pent. Aftenposten har beregnet at den negative avkastningen, målt i utenlandsk valuta, trolig var nær 25 prosent.
Skyllebøttene med kritikk vil garantert hagle over både forvalterne og finansminister Kristin Halvorsen, som øverste ansvarlig. Etter den verste børsnedturen på tiår, er det ikke så rart at folk hisser seg opp. Tallene er enorme.
Men før man tar helt av, bør man i rettferdighetens navn klargjøre hva man mener er alternativet.
Alternativer
Ett alternativ er å gjøre mindre modifikasjoner i forvaltningen. Litt mindre aksjer, litt mer obligasjoner, eiendom eller hedgefond. Ja vel, så ville man kanskje tapt 20 prosent i stedet for 25 prosent i fjor. Ville kritikken da forstummet? Jeg tror ikke det. Samtidig vil man over tid måtte forvente lavere avkastning, altså mindre penger til gode formål. Det er prisen for mindre svingninger.
Man kan også se nærmere på hvordan forvaltningen utføres. Bør man for eksempel i større grad kjøpe indeksfond i stedet for å ta aktive valg? Kanskje, men det vil ikke utgjøre store forskjeller. Tapene i fjor er i det alt vesentlige et resultat av de markedene man er i.
Noen vil at det skal åpnes for å investere i norske selskaper. Dersom det var slik at Norge fløt over av gode prosjekter som manglet kapital, kunne dette ha noe for seg. Det er ingenting som tyder på at det har vært slik de siste årene i alle fall. Snarere har det vært en overflod av kapital som har jaktet på noe som ligner gode ideer.
En variant kan også være å dele ut deler av fondet til hver enkelt. Det er en interessant idé, men uansett vil man i praksis måtte forvalte et stort, statlig fond i overskuelig fremtid.
Håndfast og forlokkende
Det hovedalternativet som svært mange trekker frem er investeringer i håndfaste ting i Norge. I stedet for å spekulere bort pengene i utlandet, burde vi bygge veier, jernbaner, sykehus og skoler. Det har alltid en verdi.
Det høres smartere ut enn det egentlig er.
For det første er det jo ikke slik at vi ikke investerer oljepenger i Norge nå. Handlingsregelen innebærer at rundt 80 milliarder oljekroner pumpes inn i norsk økonomi i et normalår. Disse pengene kan altså norske politikere bruke som de vil, til veier, jernbaner, sykehus og skoler. Og det er i normale tider. Nå ser vi at politikerne kan trå til med ekstra krisepakker i dårlige tider.
For det andre ville det vært økonomisk selvmord å pumpe inn hundrevis av milliarder i en allerede overopphetet norsk økonomi de siste årene. Det ville blitt tidenes dyreste byggeboom. Ja, man kunne brukt noe mer, spesielt hvis man importerte mest mulig. Men i praksis må man likevel hatt en strategi for å investere hoveddelen av pengene utenfor Norge.
For det tredje er det lett å la seg lure til å tro at investeringer i «ting» er tryggere enn investeringer i «papirer». Den viktigste grunnen til at man oppfatter det slik er at verdipapirer prises kontinuerlig, basert på forventet nåverdi av fremtidige pengestrømmer. Det gjøre ikke ting. Hvis politikerne bruker veipenger til samfunnsmessig ulønnsomme prosjekter for å kjøpe velgere, får vi ingen daglig tall som viser verdifallet. Men verdiødeleggelsen blir ikke mindre selv om vi ikke får vite om den.
Det er i det hele tatt noe merkelig i at folk som nå skjeller ut politikerne for å tulle bort oljeformuen, synes å ha stor tro på at de samme politikerne vil forvalte oljemilliardene fornuftig hvis de får velge hvilke prosjekter som skal gjennomføres.
Hovedideen er god
Alt i alt er ikke håndfaste investeringer i Norge noe alternativ, bare et supplement, og norske politikere har allerede ekstremt romslige rammer sammenlignet med andre land.
For en langsiktig investor, som oljefondet, er det også fornuftig å ha betydelig andel av fondet i risikable investeringer som aksjer (nå rundt 60 prosent). Over tid har det gitt meravkastning, og all teori tilsier at det vil bli slik i fremtiden også.
Fondet innebærer at vi tar en tilfeldig lottogevinst (de midlertidig høye oljeinntektene) og investerer dem bredt i verdens verdiskapning, til glede for ettertiden.
Jeg skjønner at dette ikke er tidens melodi, men hovedideen bak oljefondet er god.
Oppdateringer:
- Den faktiske avkastningen ble minus 23,3 prosent.
- Du kan se oljefondsjef Yngve Slyngstad hos TV 2.
- Aksjer elendig, men rentedelen var heller ikke mye å skryte av.
- NRK bruker kalkulator og havner på bærtur.
- Spetalen sender mail med eget regnestykke.
- Frp: - Tidenes aksjeskandale.
- Kristin Halvorsen er kritisk til den aktive forvaltningen, men påpeker også at vi nå kjøper billige aksjer.
- Dagbladet spør leserne om fondet bør «holde seg unna aksjespekulasjon». Resultatet viser sannheten i ordtaket: Som man roper i skogen får man svar.
- Men Dagbladet har også klart å grave frem en som er for å ta risiko i aksjemarkedet: Tidligere jagerpilot Bjørn Kjos.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Polly spår 3 prosent!
Polly lager prognoser for sukkerbiter. (Illustrasjonsfoto: Scanpix)
Finansdepartementets vekstprognoser kan lages av en papegøye.
Mange sentralbanker har dumpet renten, samtidig som myndighetene pøser ut penger via statsbudsjettet. Slike tiltak virker ikke umiddelbart, men er ment å motvirke en økonomisk nedtur man ser for seg i år og neste år.
Men for å dosere medisinen, må myndighetene ha en oppfatning om hvor klein pasienten blir. Politikken må med andre ord baseres på prognoser. Hvor treffsikre er disse prognosene?
Bommer mye
Det enkleste målet for økonomisk aktivitet er vekst i bruttonasjonalprodukt, BNP. Siden oljeprisen hopper hit og dit, bruker man i Norge gjerne BNP for Fastlands-Norge.
I hvert statsbudsjett blir BNP for neste år anslått av Finansdepartementets mange dyktige økonomer. Her finner vi også en oppsummering over prognoser og faktiske tall siden 1970 (punkt 2.7.2 i budsjettet for 2009, tallene finner du her.)
Der fremkommer det at den faktiske veksten ofte avviker kraftig fra prognosene. For eksempel tilsa prognosen for 2007, det siste året i oversikten, en vekst på 2,9 prosent. Resultatet ble 6,2 prosent, altså mer enn dobbelt så høyt som spådommen.
I et gjennomsnittsår har man bommet med 1,3 prosentpoeng, i den ene eller den andre retningen. Det er ganske mye i forhold til normalveksten i periode på i underkant av 3 prosent.
Polly-metoden
Hvor lite treffsikre prognosene er, kan vi illustrere ved å anvende et alternativ, nemlig Polly-metoden.
Denne utføres ved at Finansdepartementet anskaffer en papegøye, som læres opp til å si følgende: - Polly tror neste år blir som i år!
Når Polly har sagt det, får hun en sukkerbit, hvilket betyr at hun er vesentlig billigere i drift enn Finansdepartementets økonomer.
I tillegg er hun bedre til å lage prognoser. Pollys avvik fra fasit ville siden 1970 i snitt vært drøyt 1,1 prosentpoeng, altså mindre enn departementets snittavvik.
Den alternative Polly-metoden
Nå vil kanskje de ansatte i departementet protestere (og ikke bare mot Pollys lønnsdumping), for de har jo ikke fasit for inneværende år når de lager prognosen for neste år.
En mer real variant av Polly-metoden er derfor at papegøyen læres opp til å si: - Polly tror veksten blir 3 prosent!
Hvis hun gjorde dette hvert år, ville avviket i snitt vært snaut 1,4 prosent. Det er altså litt dårligere enn departementets prognose, men forskjellen er marginal. De siste ti årene ville Polly faktisk truffet bedre enn departementet.
Nå kan man innvende at 3 prosent er høyt og reflekterer en uvanlig god veksperiode, men Polly kunne spådd 2,5 prosent, og avviket ville bare vært marginalt større (drøyt 1,4 prosent i snitt).
Gjør samme feil
Men før finansministeren løper av gårde til nærmeste dyrebutikk, bør man påpeke at Polly gjør den samme feilen som de departementale prognosemakerne.
Departementet påpeker i statsbudsjettet at prognosene har en tendens til å undervurdere konjunktursvingningene, noe jo Polly også gjør.
Det at man undervurderer svingningene kan sies å være et argument for at man kliner til med en skikkelig stimulipolitikk nå: Det blir sikkert verre enn departementet tror.
Men samtidig viser nok de for moderate anslagene fra departementet hvor vanskelig det er, selv for dyktige økonomer, å spå den økonomiske utviklingen, og ikke minst å se vendepunktene. Det er rett og slett en enorm usikkerhet knyttet til slike prognoser og da er det komfortabelt å legge seg relativt nær et normalnivå. Da blir det sjelden helt vanvittig feil.
Tiltak, men med fornuft
De stadige prognosebommene tyder på at man bør ha moderate forhåpninger til myndighetenes evne til å finjustere temperaturen i økonomien.
Det er også et argument for at man lager beredskapsplaner som er fleksible, og som raskt kan endres underveis, slik økonomer også argumenterte for hos NA24 mandag.
Det er også en påminnelse om at det er viktig at krisepakker utformes med fornuft, og brukes til ting som treffer mål sånn noenlunde også hvis det viser seg at prognosene like godt kunne vært laget av Polly.
Å bygge ut samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur blir sjelden helt galt. Å ansette flere i offentlig sektor kan bli det (med mindre de nyansatte nøyer seg med en sukkerbit i lønn).
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Tiden går, Brustad-bua består
Sylvia Brustad ønsker nok helst å bli husket for noe annet enn Brustad-bua. (Foto: Scanpix)
Stortinget vil beholde den selv om Sylvia Brustad angrer.
Trenger du dagligvarer på søndag, kan du i Norge handle trangt (i en «Brustad-bu») eller trangt og dyrt (på en bensinstasjon). Stor og billig matbutikk er ikke lov på søndag. Det synes flertallet på Stortinget er en lur ordning.
Tirsdag sørget regjeringspartiene samt KrF for å stemme ned et forslag fra Fremskrittspartiet om å skrote hele Brustad-bua og la dette bli en sak mellom butikk og kunde.
Det er nå mer enn ti år siden Sylvia Brustad (da barne- og familieminister, nå næringsminister) fikk sitt navn uløselig knyttet til dagligvarebutikker som er så trange at den som er bittelitt langsynt, må ut for å lese handlelappen.
Og det er nesten syv år siden hun uttalte at hun angret på hele greia og ikke ville innført bua hvis hun skulle velge på nytt.
Eksempel på formynderi
Brustad-bua er selvsagt ingen stor og avgjørende sak for det norske samfunnet, men den er et godt eksempel på overivrig regulering av noe politikerne med fordel kunne holdt seg unna.
Argumentet om å beskytte fritiden til de ansatte er syltynt. Det er mange, for eksempel studenter, som gjerne jobber i butikker i helgene. Og, som man kanskje har fått med seg de siste ukene, er det en betydelig gruppe i Norge som har sin helligdag på fredag og som derfor gjerne jobber søndag.
Fra KrF skinner det gjennom at man vil at folk skal ha søndagsfri for å gå i kirken. Men i praksis er det neppe butikkenes åpningstider som er den begrensende faktor her. I USA går en langt større andel av befolkningen i kirken, til tross for liberale åpningstider.
Reguleringer skaper alltid vanskelige grenseoppganger. For eksempel er butikker som må stenge på søndag misfornøyd med det de oppfatter som mistenkelig stort vareutvalg på hagesentre, som har unntak og kan holde åpne. Politikerne skaper seg altså nye problemer som de må ta stilling til, for eksempel hva et hagesenter skal ha lov til å selge.
Jeg forbyr, altså er jeg politiker
Av og til virker det som det er en forutsetning for å være politiker at man har en ubendig trang til å forby saker og ting. Hva er det som får folk til å bruke politisk kapital på å forby farge-TV eller rullebrett, for å ta noen historiske eksempler?
Hvilket personlighetstrekk er det som får regjeringspolitikere til å ville regulere hvor lavt i butikkhyllene godteri kan plasseres? Og hvilke vurderinger ligger bak når tid og krefter settes inn for å hindre politisk TV-reklame, annenhåndsomsetning av konsertbilletter eller, altså, romslige butikker på søndag.
Tenk om vi kunne få flere politikere som gikk hjem på ettermiddagen uten å føle at dagen var bortkastet hvis man ikke fikk forbudt noe. Som kanskje endog følte at dagen var spesielt fin hvis man slapp å forby noe.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Navarsete ler av veiforskere
Liv Signe Navarsete ler - og blir ledd av. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen)
Og svenskene ler av Navarsetes veipolitikk.
Fredag skrev Aftenposten om forskning gjort at BI-professorene Leif Helland og Rune Sørensen og presentert i tidsskriftet Public Choice (tidlig versjon åpent tilgjengelig her).
De to har sett på norske veibevilgninger og funnet ut at pengestrømmen i stor grad styres av hva som gir politisk uttelling. Det vil si at det brukes mer på veier i distrikter hvor det er mange vippevelgere, dårlig partilojalitet og få velgere bak hver stortingsrepresentant.
Det betyr da at det sammenholdt med kost- og nyttevurdering brukes for lite penger på veier i områder med få vippevelgere, høy partilojalitet og mange velgere bak hver representant.
Ministeren ler av forskerne
Samferdselsminister Liv Signe Navarsete synes imidlertid ikke dette er interessant. Ifølge Nationen flirer hun av forskerne. - Det som er bra med det norske demokratiet er at vi har politikarar som ser heile biletet, og ikkje berre kost-nytte. Hadde vi gått over til eit slikt kalkulatorbyråkrati hadde landet sett heilt annleis ut, og vi ville tapt store verdiar, sier hun.
Men samtidig som Navarsete ler av forskerne, kan Aftenposten fortelle at svenske politikere ler av norsk samferdselspolitikk. Norske stortingspolitikere sier at de blir møtt med latter når de forteller svenskene om hvor detaljstyrt norsk samferdselspolitikk er.
- Vi sitter i Stortinget og diskuterer gang- og sykkelstier til en million kroner. Det er rimelig spesielt, og da er det ikke så rart at politikere i våre naboland lurer på hva vi driver med, sier Bård Hoksrud, som sitter i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité for Fremskrittspartiet.
Hva er alternativet?
Vurderinger av kost mot nytte, er ingen magisk løsning. Slikt kan gjøres godt eller dårlig. Kanskje undervurderes kostnadene, og mange ulemper og gevinster er det vanskelig å tallfeste. Hva er for eksempel verdien av et spart menneskeliv på grunn av bedre veistandard?
Men det at det er vanskelig, betyr ikke at det er bedre å gi opp, for hva er egentlig alternativet når man skal vurdere samferdselsprosjekter?
Når landets samferdselsminister synes vurderinger av kostnader opp mot nytte er kalkulatorbyråkrati, samtidig som politikerne i stor grad skal detaljstyre, er det ingen grunn til å la seg overraske over at resultatet blir nettopp det BI-forskernes tall indikerer: Partitaktiske hensyn vinner over veifaglige vurderinger.
Milliarder i pakke
Problemstillingen er ekstra aktuell nå. Nylig lanserte regjeringen en omfattende tiltakspakke for å dempe nedturen i norsk økonomi. I pakken lå miliarder til samferdselssektoren. Og man skal ikke se bort fra at det kommer flere pakker.
I utgangspunktet er det fornuftig av staten å gi gass når privat etterspørsel faller kraftig. Og investeringer i infrastruktur virker som noe av det lureste. Det skaper ikke bare arbeidsplasser, men også verdier for fremtiden.
Men verdiene som skapes blir ikke nødvendigvis så store når den øverste ansvarlige synes det er latterlig å vurdere prosjekters kostnader opp mot nytte.
I mars skal en ny nasjonal transportplan legges frem. I september er det valg. Så kan man jo gjette seg til hva som avgjør hvilke prosjekter som får gjennomslag. Kalkulatorbyåkrati blir det neppe.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Sp fikk feil svar fra forskere
Magnhild Meltveit Kleppa spør forskere, men bryr seg ikke om svaret. (Foto: Scanpix)
Ville vite hvor ille sentralisering er, liker ikke svaret.
Oppdragsforskning tenderer til å ende med konklusjoner oppdragsgiverne liker. Oppdragets utforming legger ofte føringer for resultatet, og forskerne vet hvem som betaler.
Derfor er det et oppsiktsvekkende svar Kommunal- og regionaldepartementet, som ledes av Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa, har mottatt etter å ha hyret inn flere institutter for å kartlegge «sentraliseringens pris». For å være sikker på at rapporten skulle bli distriktspolitisk korrekt, ble det klargjort at det bare var negative virkninger av sentralisering som skulle undersøkes.
Konklusjonen ble likevel skuffende for Senterpartiet:
«Oppsummert gir ikke analysen grunnlag for å konkludere sterkt med at sentralisering gjennomgående har negative effekter verken for individer, regioner eller nasjonen som helhet.»
Men Meltveit Kleppa lar seg ikke merke med dette «upassende» resultatet.
- Mitt svar på det er at rapporten sier helt klart at sentralisering har omkostninger. For Sp er denne rapporten et bidrag som understreker vårt syn om at hele Norge fremdeles skal tas i bruk, sier hun til Nationen.
Vil bremse flyttestrømmen
Årlig brukes det enorme offentlige summer på å forsøke å bremse folks flytting i Norge. For Senterpartiet er dette noe nær selve hovedmålet med politikken, og midlene er overføringer til småkommuner, landbrukspolitikk, næringsstøtte, samferdselspolitikk og så videre.
Men flyttestrømmen fortsetter ubønnhørlig. Nordmenn flytter fra utkantkommuner til regionale sentre og til storbyer. De flytter fra Nord-Norge til Sør-Norge, og, i mer moderat grad, fra Vestlandet til Østlandet.
Endret næringsstruktur
Egentlig er nok hovedgrunnen ganske banal. Grunnen til at så mange har bodd i utkantene er ikke at naturen er så fin, samholdet så sterkt, været så forfriskende eller oppvekstvilkårene så trygge. Grunnen er at det fantes mange arbeidsplasser i arbeidskrevende næringer som jordbruk, skogbruk og kystfiske. Vi er mange som kan følge slekten bakover gjennom mange ledd hvor de aller, aller fleste drev med ulike kombinasjoner av disse næringene.
Men gradvis er disse næringene i stadig større grad blitt automatisert. Man produserer like mye eller mer, men med langt mindre arbeidsinnsats, til tross for at man har forsøkt å bremse utviklingen ved for eksempel å hindre at enhetene i landbruket skal vokse seg store.
Når folk ikke lenger jobber i primærnæringene svekkes motivasjonen for å bo i utkantene, og stadig flere finner ut at de heller vil flytte til et mer sentralt sted. Det gjelder selvsagt ikke alle. Noen utkantnæringer har vekstpotensial, som oppdrett og turisme. En del vil selvsagt også jobbe i primærnæringene, og andre vil sikkert drive nisjebedrifter på den yderste nøgne ø.
Prisen for ikke å sentralisere
Men en politikk som går ut på å bestemme at folk skal bo i utkantstrøk, uansett næringsstruktur, er både dødsdømt og dyr.
Ressurser som brukes på landbruksstøtte, uhensiktsmessig små kommuner og lite brukte veier, er ressurser som ikke blir brukt på helse, utdannelse eller sentral infrastruktur som stamveier og høyhastighetstog mellom større byer.
Regjeringen burde heller kartlegge desentraliseringens pris.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Arrogant Gjedrem
Svein Gjedrem og Jens Stoltenberg under årstalen på torsdag. (Foto: Scanpix)
Sentralbanksjefens årstale inneholder ikke fnugg av selvkritikk.
Torsdag kveld holdt sentralbanksjef Svein Gjedrem sin tradisjonsrike årstale. Mange fokuserer på spådommer om lavere rente eller om høyere arbeidsledighet.
Men på forhånd var det mange som var mest spent på om talen i større grad enn vanlig ville by på selvransakelse. Etter mange år med skryt for lav og stabil inflasjon, er både Norges Bank og andre sentralbanker i økende grad blitt kritisert for å ha bidratt til bobler i bolig- og finansmarkedene ved å holde for lave styringsrenter under oppgangskonjunkturen som varte frem til for et års tid siden.
I Norge lå styringsrenten, Norges Banks viktigste virkemiddel, så lavt som 1,75 prosent gjennom 2004 og til midt i 2005, og nådde ikke noe nær et normalnivå før i 2007. Dette var et periode preget av tiltagende høykonjunktur og kraftig vekst i lønninger, børskurser og boligpriser.
Mange har i ettertid spurt om ikke Norges Bank burde trukket i bremsen tidligere og hardere.
Angrer ingenting
Men det var ikke mye selvransakelse å spore i Gjedrems manuskript.
«Renten er et grovt virkemiddel, som vi kan bruke til å holde inflasjonen i sjakk over tid og slik bidra noe til å jevne ut svingninger i produksjon og sysselsetting. Virkemiddelet må ikke bli lesset over med oppgaver.
Forsøk på en klart strammere linje i pengepolitikken i vekstperioden fra 2003 ville for eksempel gitt høyere kapitalinngang, klart sterkere krone og mindre industri, enda lavere inflasjon, større vekst i reallønn og flere lån til husholdninger og bedrifter i utenlandsk valuta. Veksten i kreditt og boligpriser ville trolig blitt lite påvirket, og vi ville fått sterkere omslag nå i innenlandsk økonomi og enda større svingninger for vår skjøre krone,» sa han.
I stedet peker han i alle andre retninger når boblene skulle forklares: Underskudd på statsbudsjettet og for lav sparing i USA, for høy risikovillighet i kapitalmarkedene, for lav beskatning av bolig i Norge, for slappe kapitalkravene til bankene.
Lettvint
Det er forståelig at Gjedrem ikke uten videre vil legge seg flat for etterpåklokskap, spesielt ikke siden en del av dagens argeste kritikere heller ikke innså behovet for høyere rente i oppgangstiden.
Og inflasjonsmålet som har dominert tankegangen i Norges Bank under Gjedrem, har etter alt å dømme virket bedre enn det forrige målet, som var å holde kronekursen stabil. Det førte til at renten ble satt høyt for å forsvare kronen når konjunkturene i Norge var dårlige, og motsatt.
Men avvisningen av kritikken blir likevel for lettvint. Slik Gjedrem presenterer situasjonen, kan man jo lure på hva som overhodet er vitsen med styringsrenten. Hvis økt rente, altså høyere pris på penger, ikke fører til lavere kredittvekst - hva er da vitsen med at Norges Bank bruker store ressurser på å forsøke å sette riktig rente?
Og selv om man aksepterer at en lav og stabil inflasjon er et godt mål for pengepolitikken, er ikke diskusjonen over.
Diskusjonen neppe slutt
Bør andre priser, for eksempel boligpriser, også spille inn når renten settes? Det kunne ført til at den kraftige oppgangen i boligprisene ga høyere rente, selv da Kinas inntog på verdensmarkedet sørget for at klær og elektronikk ble stadig billigere og trakk ned konsumprisindeksen.
Er inflasjonsmålet på 2,5 prosent riktig? Bør utlånsvekst eller vekst i pengemengden også spille inn, som indikatorer på fremtidig inflasjon?
Gjedrem må gjerne nyte middagen etter talen i fred, men slike spørsmål kommer til å bli hengende i luften.
Hårreisende oppsigelser?
Kitron-sjef Jørgen Bredesen er neppe bedriftens mest populære mann akkurat nå. (Foto: Scanpix)
Er det hårreisende å gå til oppsigelser i lønnsomme bedrifter?
Torsdag kveld skal Svein Gjedrem holde sin tradisjonsrike årstale. Dette året har jeg ikke klart å få tak i kladden, så jeg vet ikke hva han skal snakke om.
Men ett aktuelt tema kunne være farene som ligger i at fornuftige tiltak for å dempe effekten av den økonomiske nedturen tar overhånd og hindrer fornuftig omstilling og tilpasning.
I tiden fremover kommer det til å bli mange oppsigelser i næringslivet. Det kommer også til å bli høylydte protester, ikke minst fra fagbevegelsen, som står regjeringen nær. Vanskelige spørsmål vil reises: Hvorfor går lønnsomme bedrifter til oppsigelser? Er det ikke bedre å opprettholde kompetanse enn å la folk ligge på sofaen og motta dagpenger? Har ikke Norge mer enn nok kapital til å hjelpe bedrifter over kneika?
Det er åpenbart ikke lett for politikerne la være å gripe inn med redningsaksjoner i øst og vest.
Denne uken kom et interessant eksempel. Den børsnoterte elektronikkbedriften Kitron i Arendal meldte tirsdag om rekordresultat i fjerde kvartal.
Samme dag meldte selskapet at bemanningen vil bli redusert med 250 til 1220 i løpet av 2009. Dette begrunnes dels med effektivitetsforbedring og dels med utsikter til lavere omsetning.
- Hårreisende og provoserende
De ansattes representanter er mildt sagt ikke fornøyd. - Det er både hårreisende og provoserende at Kitron samme dag som de presenterer et rekordresultat melder om nedbanning i denne størrelsesorden, sier Marit Stykket, president i NITO - Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon.
Stykket fastslår videre at organisasjonen ikke kan akseptere «oppsigelser ut fra preventive hensyn til fremtida». NITOs tillitsvalgte på Kitron, Geir Olafsen, sier det slik - Foreningene liker det dårlig fordi man bare baserer seg på prognoser. Det ligger ikke noe konkret her, selv om ledelsen antar vi vil omsette for 10 prosent mindre i 2009.
Har forhistorie
Det er klart at man kan diskutere det PR-messige i å melde om rekordresultat og oppsigelser samme dag, og det kan selvsagt være at ledelsen er for pessimistisk i sine prognoser.
Men samtidig har Kitron en forhistorie som illustrerer hvor viktig det er å kutte kostnadene raskt når konjunkturene vipper nedover.
Det er riktig at Kitron har tjent bra med penger i 2008. Men det er egentlig det eneste gode overskuddet selskapet har hatt de siste ti årene, med et resultat før skatt på 138 millioner av en omsetning på 2.270 millioner. 2007 og 2006 var brukbare, men heller ikker mer, og så er det ikke et overskudd å skue siden 1999.
De siste ti årene har Kitron samlet omsatt for nesten 20 milliarder kroner. Samlet resultat før skatt er minus 177 millioner.
Selskapet har vært et sorgens kapittel for aksjonærene. Den som har sittet med Kitron-aksjer i ti år fra februar 1999, har nå et tap på 85 prosent. Utbytte har vært en fjern drøm.
Kuttet for tregt
I ettertid ser man at et hovedproblem for Kitron var at man ikke kuttet kostnadene raskt nok da markedet begynte å falle fra toppen i 2000. Det førte til at underskudd tårnet seg opp i 2001 og 2002, og gjorde at selskapet vaklet på randen av kollaps og måtte hente inn kapital til dumpingkurs i februar 2003 for å overleve - akkurat da Oslo Børs var på sitt laveste nivå de siste ti årene.
Man skal ikke bagatellisere oppsigelser, og de aller fleste sjefer kvier seg for å ta slike grep.
Men samtidig må man innse at aksjonærer over tid ikke driver veldedighet. Det er bare virkelig lønnsomme bedrifter som kan tilby trygge og godt betalte arbeidsplasser. Og lønnsomhet i et svingende marked er avhengig av at man tilpasser seg det man aner gjennom frontruten, ikke det man tydelig ser i bakspeilet.
Gjedrem kunne godt bruke en del av talen sin til å understreke at politikerne bør ligge unna denne typen omstillingsprosesser.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Strømmen av uføre
Stadig kommer til å falle ut av yrkeslivet fremover. Har politikerne resignert? (Foto: Shutterstock)
Antallet uføre økte i de gode årene. Nå blir det enda verre.
Torsdag ble det kjent at arbeidsledigheten i januar økte enda mer enn ventet. Samtidig advarer medisinprofessor Bjørgulf Claussen ved Universitetet om at det forverrede arbeidsmarkedet kan føre til markant vekst i antallet som mottar uføreytelser.
Alt tyder dessverre på at professoren får rett. Og det tragiske er at vi nå har vært gjennom en flere år lang høykonjunktur uten å snu trenden.
- Regjeringen har ikke lykkes i å skjære ned på antall uføre i oppgangstider. Veldig mange unge har falt ut, og kommer antageligvis aldri inn på arbeidsmarkedet igjen, sier Claussen.
Økt hvert år
De siste tallene fra NAV går frem til utgangen av tredje kvartal i fjor, og får dermed ikke med seg den perioden da ledigheten for alvor har begynt å øke. Men bildet er uansett klart. Siden 1995 har antallet som mottar uføreytelser økt fra 236.000 til 336.000, altså er det blitt 100.000 flere på uføretrygd.
Antallet har økt hvert eneste år, også under de siste årenes oppgangsperiode, en periode da Norge importerte arbeidskraft i stort omfang. På toppen av dette kommer folk på sykepenger, attføring og rehabilitering, samt et stadig økende antall som går av med AFP.
Hos NAV lover man skjerpet kamp mot trygdesvindel. De ansatte krever større ressurser. Fra regjeringen påpeker man at arbeidsgiverne også må ta ansvar, mens FrP mener regjeringen er feig og ikke tør endre på systemet.
Enkelte hevder at utviklingen primært skyldes at befolkningen blir eldre, men samtidig tyder jo alt på at vi også er blitt sunnere og friskere. Dessuten har man de siste ti årene hatt en betydelig økning i uføretrygdede blant unge mennesker. Som professoren påpeker, viser erfaring at mange av disse aldri kommer i gang på arbeidsmarkedet.
Har man gitt opp?
Mye tyder på at mange av dem som har innflytelse på dette, både politikere, fagfolk og byråkrater, i det stille har resignert. Offentlig holder man fast ved «arbeidslinja» og bedyrer at denne er viktig for den enkelte og for samfunnet.
Men skal man gjøre noe annet enn å prate, må man først se noen ubehagelige realiteter i øynene.
For det første må det gå an å snakke om at ikke alle uføre er like uføre. Mange er ute av stand til å jobbe, noen er rett og slett juksemakere, mens en stor gruppe er i en gråsone, hvor man kanskje kan klare en del jobber, men ikke alle og kanskje ikke på heltid.
I de siste tilfellene må man anta at det spiller inn at det for en del trygdemottakere ikke lønner seg å gå fra trygd til jobb, mens det for andre er lite å tjene, noe som for eksempel fremgår av rapporter fra Statistisk sentralbyrå og Frisch-senteret ved Universitetet i Oslo. Tør man gjøre noe med ting som støttenivå og skattesatser for å gjøre det mer lønnsomt å jobbe? Det ser ikke slik ut. Regjeringen vil i vår foreslå et nytt system som angivelig vil gi noe høyere uføretrygd.
For en del påvirkes avveiingen mellom trygd og jobb også av at man jobber litt svart i tillegg til trygden. Vil man egentlig gjennomføre tiltak for å stoppe dette?
Man må også spørre seg om vi egentlig vil ha folk uten hundre prosent arbeidsevne inn i det ordinære yrkeslivet. I forhold til de fleste andre land er det liten forskjell mellom høye og lave lønninger i Norge. Det betyr at arbeidsgiverne etter beste evne forsøker å automatisere eller fjerne de enklere arbeidsoppgavene hvor man ikke kan forsvare et høyt lønnsnivå. I USA står det i de fleste dagligvarebutikker en person og putter matvarene i handleposene. Det gjør det ikke i Norge. Med det norske lønnsnivået blir det for dyrt.
Får en arbeidstager ubetalt 10.000 kroner i måneden for å putte varer i poser, vil det av mange bli sett på som utbytting. Men får vedkommende 10.000 kroner for å sitte passivt i stua, da lager ingen bråk.
Minste motstands vei
Man skal heller ikke glemme at folk som lever av trygd også har stemmerett. Totalt mottar 1,3 millioner mennesker ulike trygdeytelser (rundt halvparten alderspensjonister). Dette er et politisk minefelt.
Den norske staten er rik, og minste motstands vei er å la NAV-ansatte forsøke å demme opp etter beste evne slik at veksten i antallet uføre ikke blir altfor sterk, men uten at politikerne gjør de vanskelige valgene som faktisk kunne stanse veksten.
Sånn blir det nok.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Maset om større pakke
Og dermed er arbeidsløsheten null.
Det er lett å hindre arbeidsløshet. Gi folk spader og be dem grave hull.
Mandag la regjeringen frem sin tiltakspakke på totalt 20 milliarder kroner. 16,75 milliarder er økte offentlige utgifter, mye av det til bygg og anlegg. 3,25 milliarder er midlertidige skattelettelser, primært for mindre og mellomstore bedrifter.
Regjeringen var dømt til å skuffe de mest forhåpningsfulle. Trondheim kommune hadde tatt helt av og levert en ønskeliste på 13 milliarder kroner. Skalerer man det i forhold til folketallet i Norge, havner man nesten på et halvt statsbudsjett.
I utgangspunktet virker det enkelt å bruke offentlige utgifter til å stimulere økonomien og unngå at for mange rammes av arbeidsløshet. Staten har jo nok av penger, og det gir en umiddelbar effekt hvis man ansetter flere i offentlig sektor. Det gir også rask virkning hvis man øker offentlig pengebruk på investeringer og vedlikehold utført av private firmaer.
Men denne typen økonomisk doping har problematiske bivirkninger, som blir tydeligere jo tyngre dopbruken er.
Hvor god er effekten?
For det første er det problematisk å måle effekten av tiltak. Det er nærliggende å fokusere på sysselsetting og økning i BNP. Det er langt vanskeligere å vurdere om det man gjør bidrar til økt velferd nå eller i fremtiden.
Det er lett å unngå at sysselsetting og BNP faller. Utstyr folk med spader og gi dem timebetaling for å grave og fylle igjen hull i hagene sine. Graver de med teskjeer, tar jobben mer tid og effekten blir enda bedre. Men dette bidrar neppe til å økt velferd nå, og det er slett ingen investering i fremtidig velferd.
Dette eksempelet er selvsagt absurd, men det er nesten en naturlov at jo større en pakke med offentlige utgifter blir, jo dårligere blir effekten av den siste kronen man legger til.
Hvor godt spår man?
For det andre har man usikkerhet rundt doseringen. Nå ser alle for seg en nedtur som både blir bratt og langvarig. Sannsynligvis vil det stemme, men vi vet ikke sikker hvor bratt den blir og hvor lenge den varer.
Hvor godt traff makroøkonomer og andre eksperter med sine ett år gamle spådommer om situasjonen i dag? Hvordan vet vi at de treffer bedre med dagens spådommer om situasjonen ett eller to år frem i tid?
Hvor lett er det å snu?
For det tredje er en del tiltak vanskeligere enn man tror å reversere når tidene blir bedre. Det gjelder spesielt hvis man ansetter flere i offentlig sektor, men også økte budsjetter til investeringer eller overføringer har en tendens til å få sitt eget liv.
På 1970-tallet fikk man store problemer med å drive motkonjunkturpolitikk fordi man ikke klarte å stramme inn raskt nok i gode tider. Er det noen grunn til å tro at det blir lettere nå, i «verdens rikeste land»?
Skaper illusjon
For det fjerde skaper det ekstreme fokuset på tiltak et inntrykk av at staten kan sørge for en permanent høykonjunktur. Det er en farlig illusjon. De siste årenes oppgang har vært fyrt opp med uholdbare gjeldsvekst, og hele verden opplever nå nedgangstider. Det vil berøre Norge også, uansett hva regjeringen finner på. Staten kan unngå at nedturen blir unødig bratt og brutal, men den kan ikke stanse omstilling. Byggebransjen må for eksempel redusere aktiviteten. Det betyr at noen må finne noe annet å gjøre.
Til sist skal man ikke glemme at rentepolitikken til Norges Bank skal spille hovedrollen når det gjelder å dempe økonomiske nedturer. Rentekuttene vi har sett i høst, og de som sikkert kommer videre fremover, gir kraftig stimulans. En hemningsløs pakke fra regjeringen kunne trukket i retning av høyere rente.
Regjeringen har sannsynligvis gått så langt det er fornuftig å gå når det gjelder offentlig pengebruk på kort sikt. Så bør den selvsagt jobbe videre med nye prosjekter som kan klargjøres i tilfelle situasjonen blir enda verre enn ventet, samtidig som man i så fall også bør vurdere skattelettelser som monner.
Men enn så lenge er det bare bra at de ivrigste tiggerne blir skuffet.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Årets dummeste økonominyhet?
Norsk reiseliv sliter med sterk krone, og med svak krone. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen)
NHO Reiseliv er frekkere enn flatlusa, og Dagsrevyen har hodet under armen.
Torsdag kveld hadde NHO Reiseliv fått lurt inn et utrolig innslag på Dagsrevyen. Det hele begynte med en alvorstung nyhetsoppleser som mælte slik:
- En svak norsk krone gjør det vanskelig å profilere Norge som reisemål i utlandet. Nå krever NHO Reiseliv at regjeringen kommer med krisetiltak overfor reiselivet
Deretter fikk vi høre at: - Fjell og fjord har i mange år fått utenlandske turister hit til lands. Men markedsføring av Norge som reisemål koster mye, og de siste månedene har det blitt enda dyrere.
Problemet, fikk vi vite, var at svakere krone har gjort det dyrere å kjøpe markedsføring i utlandet. - Derfor ber nå NHO Reiseliv regjeringen om å kompensere for dette. Totalt 60 millioner ekstra kroner er kravet.
Hvor dumme tror de vi er?
Jeg ble oppmerksom på innslaget via en post på den leseverdige bloggen Iskwews hjørne på www. Der settes det hele på plass:
«Reiselivsnæringen er en eksportnæring. Hvilket vil si at næringen bør gni seg skikkelig i hendene som alle andre eksportnæringer. Det blir nemlig veldig mye billigere for utlendinger å kjøpe norske varer, inklusive det norsk reiseliv produserer.»
Tror virkelig NHO Reiseliv at vi har glemt at organisasjonen igjen og igjen og igjen har messet om hvor vondt og vanskelig det er med sterk krone?
Da blir det litt vanskelig å grine seg til støtte når man nå har fått viljen sin, og kronen er blitt svak.
Det er selvsagt riktig at markedsføring i utlandet isolert sett er blitt dyrere. All import av varer og tjenester blir dyrere når kronen blir svakere. Men hoveddelen av næringens kostnader, også i forhold til utenlandske kunder, ligger jo i Norge. Som for alle andre eksportnæringer gjør en svak krone at man blir mer konkurransedyktig, ikke mindre.
Hvis reiselivsbedriftene ikke har råd til å drive markedsføring i utlandet selv om det de selger er blitt 15-30 prosent billigere på et halvt år - da bør næringen pakke sammen jo før jo heller.
O, store pakke!
Det er selvsagt ikke tilfeldig at NHO Reiselivs freidige fremstøt kommer akkurat nå. Regjeringen er under enormt press for å vise handlekraft med sin forundringspakke, og forsøker etter beste evne å justere ned overdrevne forventninger om hva man kan oppnå.
Det blir spennende å se i hvilken grad regjeringen klarer å stå mot tiggerfølgene. En god pakke vil preges av generelle tiltak. En dårlig pakke vil være et lappverk av snevre tiltak av den typen NHO Reiseliv nå ber om.
Det vil i så fall gi næringslivets tiggere blod på tann. Her gjelder det å nå frem til trauet før alt er borte. Regjeringen vil ikke få fred, og Dagsrevyen vil være sikret et jevnt tilsig av bedriftsøkonomisk sosialpornografi.
SV-politiker leker investor
Vil satse pengene dine uten å gjøre hjemmeleksen.
Mandag foreslo SVs stortingsrepresentant Lena Jensen at staten burde selge seg ut av SAS og heller kjøpe majoriteten av Hurtigruten.
- Det er mye viktigere at staten eier majoriteten i Hurtigruten enn en liten aksjepost i SAS, uttalte Jensen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).
Hun tar til orde for at staten kjøper seg inn med 800 millioner kroner i Hurtigruten. Det vil ifølge Jensen gi staten en eierandel på 60 prosent.
Merkelig regnestykke
Nå er det riktignok komplisert å fastsette en verdi på Hurtigruten for tiden. Kursen har svingt kraftig på børsen etter at det i desember ble annonsert en stor refinansieringspakke, blant annet basert på en emisjon til dumpingkurs på 1 krone pr. aksje. Dette innebærer at antallet aksjer i selskapet er i ferd med å bli radikalt økt.
Men som NA24 påpeker er hele Hurtigruten, ifølge tall fra Oslo Børs, nå verdsatt til drøyt 500 millioner kroner.
Og når Jensen skal foreklare sin foreslåtte investering, går det helt i ball. - Forslaget er basert på en aksjekurs på 20 kroner, som er et nivå aksjen har ligget på, sier Jensen til NA24.
Men det er nesten to år siden kursen var så høy. Mandag sluttet den på 3,43 kroner, og det var etter en oppgang på over 20 prosent, trolig drevet frem av Jensens egne uttalelser om oppkjøp.
- Da må jeg nesten sjekke tallmaterialet mitt og komme tilbake til deg, er Jensens svar.
Ingen faktasjekk
Tenk deg et øyeblikk at Lena Jensen jobbet i privat sektor, og gikk ut foreslo at bedriften hun jobbet for skulle bruke 800 millioner kroner på en investering. Hvor mye arbeid hadde da ligget bak? Hvor mange uker med regneark og analyser?
Men som politiker trenger man ikke en gang bruke ti sekunder på å sjekke prisen på det man har tenkt å bruke 800 millioner av skattebetalernes penger på (for eksempel via NA24s utmerkede kurstjeneste).
Skal være generalister
Så vil sikkert noen komme med den fornuftige innvendingen at politikere ikke er eller skal være finansanalytikere. De skal være generalister og representanter for folket. De skal stake ut den politiske retning og utforme rammebetingelser.
Nettopp derfor er det all grunn til å være skeptisk når politikerne heller velger å leke investorer.
Når regjeringen i disse dager klekker ut sin tiltakspakke, får vi håpe man i størst mulig grad holder seg til generelle tiltak, enten det nå er offentlige investeringer, skattelettelser eller annet.
Investeringsbeslutninger kan de overlate til folk som driver med sånt. Det urealiserte tapet på 3 milliarder kroner etter stuntinvesteringen i Aker Solutions bør holde for noen år.
Illusjon om bensinsparing
Amerikanere elsker pickup-er og SUV-er. (Foto: Toyota)
Bruker amerikanere bensinslukere fordi de ikke forstår hvor mye de sparer på å bytte?
Nylig skrev jeg om hvordan kredittkortbrukere lar seg påvirke av det oppgitte minimumsbeløpet når de vurderer hvor mye de vil betale ned, i den grad at de betaler mer hvis det ikke blir oppgitt noe minimumsbeløp enn hvis minimumsbeløpet er lavt.
Dette er et eksempel på en psykologisk mekanisme som påvirker vår oppførsel på en måte som ikke inngår i en strengt rasjonell økonomisk modell.
Det finnes et utall lignende eksempler, og økonomene Richard Larrick og Jack Soll ved Duke University i USA har påvist ett som gjelder drivstoffeffektivitet for biler.
Når drivstoffbruk måles i USA blir brøken snudd i forhold til i Norge (i tillegg til at måleenhetene er miles og gallons). Mens man i Norge snakker om liter pr. mil, bruker man i USA miles (drøyt 1,6 km) pr. gallon (snaut 3,8 liter), forkortet MPG.
Den åpenbare konsekvensen blir at et høyt tall betyr bensingjerrig motor. En bil som klarer 30 MPG bruker mindre bensin enn en på 20 MPG.
Hva sparer mest?
Greit nok. Men still deg selv følgende spørsmål: Med en gitt årlig kjørelengde, hva gir størst bensinbesparelse?
A - En forbedring fra 10 til 11 MPG
B - En forbedring fra 16,5 til 20 MPG
C - En forbedring fra 33 til 50 MPG
Mange vil nok umiddelbart svare C, men faktisk er besparelsen rundt regnet den samme for alle alternativene, 1 gallon pr. 100 miles. Forskerne har da også påvist at folk ganske systematisk gjør slike feilvurderinger av besparelser når MPG brukes som målestokk.
Problemet oppstår fordi MPG egentlig svarer på spørsmålet: Hvor langt kan jeg kjøre på en viss bensinmengde? Men det de fleste egentlig er opptatt av er trolig: Hvor mye bensin må jeg kjøpe for å kjøre en viss avstand? Den norske regnemåten svarer på det siste spørsmålet.
Feilvurderer
Dette er ikke bare en morsom illusjon. Det kan ha praktiske konsekvenser. For der den fullstendig rasjonelle aktøren i en økonomisk modell raskt gjennomskuer illusjonen, vil mange amerikanere realistisk sett overvurdere bensinbesparelsen (og dermed også miljøgevinsten) ved å bytte fra en ganske effektiv til en veldig effektiv bil. Samtidig vil de undervurdere besparelsen ved å bytte ut en veldig lite effektiv bil med en ganske effektiv utgave.
Har en familie i dag et slagskip av en SUV med MPG på 10 og en liten bil med MPG på 33, vil de gjerne tendere til å tro at det er minst like mye eller mer å spare på å bytte ut den lille bilen med en hybrid med MPG på 50 enn å skifte til en litt mindre SUV med MPG på 16,5. Faktum er at det siste byttet gir fire ganger så stor bensinbesparelse, gitt samme kjørelengde.
Det er all grunn til å tro at bensinforbruker i USA hadde vært lavere hvis brøken hadde vært snudd og effekten av ulike valg dermed blitt tydeligere for folk flest. Og USA er verdens største forbruker av bensin.
Spennende utnevnelse
Spørsmål som dette er altså ikke bare av akademisk interesse, og Barack Obama har vist stor interesse for denne typen temaer. Torsdag ble det bekreftet at han utnevner jusprofessoren Cass Sunstein til å lede Office of Information and Regulatory Affairs. Her skal Sunstein jobbe med ulike reguleringer innen områder som helse og miljø.
Sunstein har sammen med kollega Richard Thaler skrevet den svært interessante boken «Nudge», som nettopp fokuserer på hvordan man kan få folk til å gjøre bedre valg uten å tvinge dem, og da dreier det seg gjerne om hvordan informasjon og ikke minst valgmuligheter presenteres.
Det ville vært et typisk Sunstein-forslag å endre standarden for bensinforbruk fra MPG - miles per gallon - til GPM - gallons per mile.
Slik kan man påvirke folk til å gjøre bedre valg, for sin privatøkonomi og for miljøet.
Lovgiver som lovbryter
Det bør være et minimumskrav for lover vedtatt i denne salen at de praktiseres i samme bygg. (Foto: Stortinget)
Stortinget lager lover for andre, men gidder ikke følge dem selv.
- Stortinget har ikke hatt kontroll over sine anskaffelser, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.
Stortingsdirektør Hans Brattestå mener antallet lovbrudd er lavere, men innrømmer at man ikke alltid har greid å følge regelverket, som blant annet spesifiserer at anskaffelser på over en halv million kroner skal legges ut på anbud.
- Dette regelverket er ikke så lett å følge, det er meget ressurskrevende og komplisert å drive anskaffelsesvirksomhet, sier Brattestå til VG.
Kanskje ville det vært en idé om stortingsdirektøren sa det samme til politikerne som vedtok regelverket?
Liv og lære
Det er alltid pinlig når forskjellen på liv og lære blir belyst. Det er stortingspolitikerne som har vedtatt loven som deres egen administrasjon ikke klarer å etterleve. I tillegg svinger stortingspolitikerne stadig slegga mot etater som har snublet i regelverket.
Men når en såpass oversiktelig virksomhet som Stortinget ikke makter å følge reglene, hvordan kan man da forvente at andre statlige og kommunale etater får det til?
Gode intensjoner
Man kan selvsagt spekulere, slik det også gjøres i VGs sak, på om slurvet kan skjule korrupsjon. Foreløpig er det vel ikke noe som tyder på det.
Hovedpoenget er i stedet at saken illustrerer et grunnleggende problem med offentlige reguleringer og påbud. Hver for seg er de ofte basert på gode intensjoner. Under behandlingen vil de positive sidene som regel bli bedre belyst enn ulempene, som gjerne blir tydelige først i ettertid.
Intensjonene bak denne loven er absolutt gode, nemlig å vanskeliggjøre korrupsjon og vennetjenester ved offentlige innkjøp. En rekke avsløringer i ulike kommuner har de siste årene vist at dette slett ikke er et ubetydelig problem.
Men samtidig må politikerne bli flinkere til å veie slike fordeler opp mot det betydelige merarbeidet som oppstår. Man må også vurdere faren for at etatene bruker ressurser på å finne smutthull i det de trolig oppfatter som et urimelig tungvint regelverk - for eksempel ved å dele opp kontrakter for å komme under beløpsgrensen.
Enklere, men strengere
Kanskje bør beløpsgrensen heves. Kanskje kan kravene til selve prosessen forenkles.
Det må være bedre at man har et enklere regelverk, men samtidig gjør det klart at det får konsekvenser hvis det ikke blir fulgt.
Uansett må det være klart at man har et problem når Stortinget ikke vil, klarer eller gidder å følge sine egne lover.
Statlig boble neste?
Sysselsatt, men med hva? (Foto: Colourbox)
Gratis penger og offentlig stimulansfeber er en eksplosiv blanding.
En medvirkende årsak til finansboblen som sprakk i 2008 var åpenbart de svært lave rentene i flere år.
Etter et par år med mer normale styringsrenter, har vi i 2008 igjen fått et kappløp mot null. Og dit nådde den amerikanske sentralbanken på sitt rentemøte i desember. Norges Bank har foreløpig ikke kommet lenger enn til 3 prosent, etter et kutt på 1,75 prosent sist.
Det åpenbare spørsmålet blir om vi står i fare for å gjenta samme tabbe. Gjennom historien har lave renter og enkel tilgang på lån alltid skapt stor fare for finansbobler. Når pengene flyter fritt, svekkes den kritiske sansen. Sånn sett er penger omtrent som alkohol.
Dystre tider
Tilsynelatende er det lite som minner om bobletilstander nå. Verdens børser er halvert. Boligprisene faller markant i de fleste land. Oljeprisen har falt med 70 prosent. Arbeidsledigheten stiger markant, og konsumprisene faller.
De fleste økonomer vil i en slik situasjon anbefale at man gir gass både med lave renter og underskudd på statsbudsjettet.
Men samtidig er faren åpenbar for at gratis penger igjen svekker dømmekraften. Men hvordan? Se, det er det vanskelig å svare på. For historien lærer oss ikke bare at gratis penger fører til at aktørene i økonomien opptrer uvettig, den lærer oss også at nye aktører alltid finner nye måter å være uvettige på.
Med andre ord: Vi gjentar ikke gårsdagens flauser, vi finner på nye.
Staten låner gratis
I dagens situasjon er det først og fremst staten som kan låne billig. All form for risiko gir fortsatt høy rente, og mange bedrifter betaler både 10 og 15 prosent rente på sine lån.
Til sammenligning oppfattes lån til staten som en trygg havn. I USA er renten på kortsiktige statslån nå i praksis null. Selv for langsiktige lån er renten historisk lav. Den amerikanske staten kan nå låne penger i ti år med en fast rente på drøyt 2 prosent, til tross for at Uncle Sam er stadig mer gjeldstynget.
Legger man til grunn at man får en viss inflasjon fremover, får staten betalt for å låne penger på kort sikt, mens langsiktige lån er gratis.
Også i andre land er det svært billig å låne penger for staten.
Kritiske vurderinger?
Når dette kombineres med et intenst trykk for å stimulere økonomien over statsbudsjettene, kan man lure på hvor grundig arbeid som vil ligge bak offentlig pengebruk i tiden fremover.
Hvem tør stille kritiske spørsmål ved nye broer, tog eller sykehus i en slik situasjon? Og hvorfor skal man effektivisere driften når hovedmålet er å stimulere sysselsettingen? Her gjelder det å kjøre på. Pengene er jo gratis, og alle vil at de skal brukes fortest mulig.
Kanskje kommer den neste boblen i offentlig sektor?
Helikopter-Ben tar av
Ben Bernanke Action Figure - en internettgjenganger av ukjent opphav.
Ben Bernankes pengepolitikk minner om å dumpe kontanter fra helikopter.
I en tale i 2002 snakket USAs nåværende sentralbanksjef Ben Bernanke om at myndighetene i dagens pengepolitiske system (som ikke er basert på gull eller lignende) kan unngå deflasjon ved rett og slett å gå med underskudd og trykke nye penger.
For å tydeliggjøre dette brukte han et bilde: Myndighetene kan rett og slett dumpe penger fra helikopter. Dermed blir det mer penger i omløp, og man vil skape inflasjon, eventuelt motvirke deflasjon.
Siden er klengenavnet «Helicopter Ben» blitt hengende ved den nåværende sentralbanksjefen, selv om han strengt tatt lånte bildet fra nobelprisvinner Milton Friedman.
Og nå, i praksis
Tirsdag kuttet den amerikanske sentralbanken styringsrenten fra 1 til mellom 0 og 0,25 prosent. I en uvanlig tydelig melding gjorde Bernanke & Co. det også klart at banken vil ta i bruk «alle tilgjengelige virkemidler» for å stimulere økonomien og unngå deflasjon.
Banken vil pøse penger ut i økonomien slik at også rentene som faktisk betales av bedrifter eller privatpersoner går ned. Dette vil blant annet skje ved at banken kjøper ulike rentepapirer, for eksempel slike som er basert på boliglån. Den vurderer også å kjøpe statsobligasjoner med lengre løpetid, noe som vil være et nytt tiltak. Dessuten understreker banken at den venter at styringsrenten vil være eksepsjonelt lav en god stund fremover.
Aldri har noen amerikansk sentralbanksjef ført en politikk som i så stor grad minner om å hive gratis penger ut av et helikopter.
Jubel, med bismak
Børsen jublet over meldingen. S&P 500-indeksen steg tirsdag mer enn 5 prosent. De fleste kommentatorer sier seg også fornøyd og mener økonomien nå er så nær en dyp depresjon at alle tiltak må settes inn.
Men andre peker på at det var nettopp de ekstremt lave rentene (styringsrente på 1 prosent fra sommeren 2003 til sommeren 2004) som bidrog til å blåse opp den gjeldsfinansierte boblen som nå er sprukket. Skal man nå gjøre samme feilen igjen?
Har studert 1930-tallet
Bernankes syn ser ut til å være at dagens situasjon er mye alvorligere enn for fem år siden, og at faren nå ikke er lånebobler, men depresjon og deflasjon. Bernanke har som professor studert 1929-krakket og den etterfølgende depresjonen, og skrevet bøker om temaet.
Han trekker gjerne frem to sentrale lærdommer. For det første lot man finanssystemet seile sin egen sjø uten å gjøre noe for å forhindre at tusenvis av banker kollapset og all tillit forsvant.
For det andre strammet man inn pengepolitikken gjennom høy rente og dermed fikk en årlig deflasjon på rundt 10 prosent på begynnelsen av 1930-tallet. Deflasjon fører til at forbrukerne utsetter kjøp, gjør at realrenten blir høy uansett om styringsrenten er null og fører til at gjelden til en låntaker reelt sett øker i verdi. Det siste er ikke minst bekymringsfullt i en gjeldstynget nasjon som USA.
Bernanke har gjort det klart at han ikke har tenkt å gjenta disse feilene. I en krisesituasjon vil han heller stimulere for mye enn for lite.
Presset øker
Uansett hva som i ettertid viser seg å være riktig valg, så legger Bernanke hardt press på øvrige sentralbanker, også i Norge.
Riktignok er ikke situasjonen i alle land lik, men etter tirsdagens helikopterdropp i USA, blir det svært vanskelig å forklare hvis ikke sentralbanksjef Svein Gjedrem kutter hardt i det norske rentenivået.
Svensk skuffelse
Fredrik Reinfeldt mener hjemmelagede julegaver er best. (Scanpix)
Sveriges statsminister ser ut til å mene at mindre handel vil hjelpe økonomien.
Fredrik Reinfeldt oppfordrer sine landsmenn til å unngå å kjøpe importerte julegaver.
- Hvis dere åpner julegaven og det står «Made in China» - da har dere ikke gjort mye for å sikre arbeidsplasser i Sverige, uttaler han til Aftonbladet.
Sørgelig
Dette er sørgelige toner fra lederen for et parti som tradisjonelt har argumentert for en åpen verdenshandel. Det er også et merkelig synspunkt når man tenker på at Sverige er et uvanlig eksportorientert land, med et betydelig overskudd på handelsbalansen.
Det åpenbare spørsmålet blir jo om Reinfeldt mener det bare er svenskene som skal opptre slik, eller om han også oppfordrer innbyggerne i andre land til å velge bort import. Norge er for eksempel Sveriges nest største eksportmarked etter Tyskland og tar mot over 9 prosent av den svenske eksporten.
Vil Reinfeldt oppfordre nordmenn til å ligge unna svenske varer?
Brennbart tema
Når den akutte krisen i finansmarkedene etter hvert glir over og boligmarkedet stabiliseres, vil den neste store utfordringen for verdensøkonomien være å unngå en ond sirkel med proteksjonisme.
Det største slaget vil kanskje stå i USA, hvor Barack Obama kommer til å være under tungt press for å reforhandle frihandelsavtaler for i større grad å beskytte amerikanske industriarbeidsplasser mot internasjonal konkurranse.
I en slik situasjon er det slett ikke bra hvis selv tradisjonelle frihandelstilhengere begynner å flørte med økonomisk nasjonalisme.
Historisk lærdom
Depresjonen på 1930-tallet ble forverret av en handelskrig hvor alle land forsøkte å beskytte innenlands produksjon og begrense import.
Dette bidrog til at verdenshandelen falt med rundt to tredjedeler fra 1929 til 1934.
Ansvarlige politikere burde gjøre det klart at det ikke vil gjenta den fadesen.
Når gullkortet brenner i lomma
Når regjeringsmedlemmene ifører seg hjelm og vernebriller, tyder mye på at trangen til å vise handlekraft snart er uimotståelig. (Foto: SMK)
Staten kan gjøre mye for å lindre nedturen. Alt er ikke like lurt.
Fra mange hold ropes det nå på kraftige og umiddelbare tiltak fra regjeringen. I en slik situasjon er det vanskelig å skille mellom handlekraft og hodeløs panikk.
Trolig er det bedre å tenke seg om noen uker ekstra enn å løpe planløst rundt med det statlige «gullkortet», i alle fall så lenge man ikke lenger står overfor en akutt krise i banksektoren.
Selv om indikasjonene på en kommende nedtur er tydelige, skal man ikke glemme at den økonomiske aktiviteten fortsatt er høy. Arbeidsledigheten har økt, men er fortsatt på svært lave 1,8 prosent.
De siste årene har økonomien vært brennhet, med svært lav arbeidsledighet og høy lønnsvekst. Boligprisene har i mange år steget kraftig. Gjeldsnivå og detaljhandel likeså.
At det nå kommer en korreksjon er både sunt og nødvendig. Det er ikke noe mål å unngå det. Målet må være å hindre at nedturen blir unødig dyp og smertefull.
Norges Bank først
Først i forsvarsrekken står Norges Bank, som har kuttet renten fra 5,75 til 4,75 prosent og ganske sikkert vil kutte den mer, trolig allerede på sitt neste rentemøte om to uker. Lavere rente vil gradvis stimulere økonomien og bremse nedturen.
Norges Bank vil også i samarbeid med regjeringen sørge for tiltak for å hindre at tilliten til bankvesenet svikter. Det dreier seg om nye låneformer fra sentralbanken, garantier og eventuelt kapitalinnskudd om det er nødvendig.
En slakkere pengepolitikk og stabilisering av finanssystemet er trolig det viktigste som kan gjøres, og lite kontroversielt.
Når det gjelder andre tiltak over statsbudsjettet, er det lett å glemme at noe av det viktigste går av seg selv: Når økonomien svekkes og ledigheten stiger, faller skatteinntektene, mens utbetalingene til for eksempel arbeidsledighetstrygd øker. Dette bidrar til underskudd på statsbudsjettet og stimulerer dermed økonomien. Denne typen automatiske stabilisatorer er en viktig egenskap ved moderne økonomier.
Kutt skatter eller avgifter
Lettelser i skatte- og avgiftsnivået er en åpenbar mulighet. Litt avhengig av hva man ønsker å oppnå og hvem man vil prioritere, kan man kutte merverdiavgiften, øke bunnfradraget i inntektsskatten, øke innslagspunktet for toppskatt, redusere skattesatsen for alminnelig inntekt eller utsette den foreslåtte skjerpelsen av beskatning av større formuer, bare for å nevne noen muligheter.
Av ideologiske grunner er dette tydeligvis vanskelig å svelge for deler av dagens regjering, men det er lett å gjennomføre hvis man vil. Den norske staten er søkkrik. Det finnes knapt det land i verden som har så godt utgangspunkt for skatte- og avgiftslettelser.
Bruk statlige penger
Staten kan også stimulere økonomien ved å øke offentlig aktivitet. Det er billigere å bygge skoler og utbedre veier i dårlige tider enn i gode. Snekkere gjør mer nytte for seg i stigen enn på sofaen.
Likevel er det viktig at man selv i dårlige tider prioriterer de prosjektene som samfunnsøkonomisk sett er mest lønnsomme. Det er lett å glemme hvis panikken tar overhånd. Det må også være prosjekter som kan startes raskt, ellers risikerer man å gi gass først når økonomien er på vei opp igjen.
Redning av bedrifter
De vanskeligste sakene vil gjelde større enkeltbedrifter i krise. Skal staten gå inn med lån som ikke private långivere tør by på? Skal man overta som eier?
Her vil regjeringen bli utsatt for et enormt press, ikke minst fra sine allierte i fagbevegelsen. Når regjeringsmedlemmene nå reiser rundt med hjelm og vernebriller, kan det fort ende opp med redningsaksjoner.
Dette er likevel det området hvor det er viktigst å være restriktiv. Å hindre økonomisk omstilling faller sjelden heldig ut. Det er av og til nødvendig at lite lønnsomme bedrifter avvikles eller overtas av konkurrenter for at kapital og arbeidskraft skal ende opp der det er bedre grunnlag for å skape lønnsom og varig virksomhet.
Bruk virkemidler, med fornuft
Nedtur blir det uansett, men staten bør bremse den. Renten kan kuttes, finanssystemet stabiliseres, skatter og avgifter reduseres og offentlige investeringer økes. Redningsaksjoner for enkeltbedrifter bør man unngå.
Virkemidlene er mange, men bør brukes med fornuft også i dagens situasjon.
