Verdens viktigste «nordmann» død
Norman Borlaug (1914-2009). (Foto: The Norman Borlaug Heritage Foundation)
Norman Borlaug kan ha reddet en milliard mennesker fra sultedød.
Det skal ikke så mye til at man i Norge påberoper seg at kjendiser er «norske», enten det nå er Marilyn Monroe eller Paris Hilton.
La oss da heller inkludere Norman Borlaug, som i 1914 ble født på en gård i et nær helnorsk miljø i småbyen Saude i Iowa i USA.
Lørdag døde Borlaug i Dallas i en alder av 95 av komplikasjoner etter kreftsykdom. Etter planen skal to tidligere presidenter, Jimmy Carter og George H. W. Bush, tale under begravelsen.
Dette er virkelig en mann å være stolt av. Borlaug har fått hovedæren for den grønne revolusjonen som gjorde at verdens bønder rundt 1990 produserte omtrent tre ganger så mye korn som i 1960 selv om arealet som ble brukt bare var marginalt større.
Det påstår gjerne at dette bidrog til å reddet et milliard menneskeliv fra sultedød. På 1930-tallet så Borlaug selv sult på nært hold under Depresjonen, og det bidrog til at han dedikerte sitt liv til kampen for en bedre matforsyning.
I 1970 fikk han Nobels fredspris for sitt arbeid.
Norman Borlaug var først og fremst vitenskapsmann, men han var også en tydelig og offentlig agitator, og han hadde lite til overs for det han oppfattet som «poeter og byfolk som elsker å romantisere landbruket». For noen år siden kom han med følgende salve i en tale:
- Ekstremister i miljøbevegelsen i rike land ser ut til å gjøre alt de kan for å sette bom for vitenskaplig fremgang. Små, men høyrøstede, svært effektive og godt finansierte, vitenskaps- og teknologifiendtlige grupper hemmer anvendelsen av ny teknologi, enten den er fremkommet ved hjelp av bioteknologi eller mer konvensjonelle metoder innen landbruksvitenskap. Jeg blir spesielt skremt av dem som forsøker å hindre at småskalabønder i den tredje verden - spesielt i Afrika sør for Sahara - får tilgang til de forbedrede såkornsvariantene, gjødselstypene og sprøytemidlene som har bidratt til at de rike landene kan nyte rikelige og billige matvarer, som så har bidratt til ytterligere økonomisk utvikling. De rike landene har helt klart råd til å betale mer for mat som er produsert med såkalte «organiske» metoder, men det kan ikke den milliarden mennesker som er kronisk underernærte i lavinntektsland med underskudd på mat.
Her er en nekrolog fra Stavanger Aftenblad, med norske kommentarer.
Her er en fra Dallas Morning News og en fra Los Angeles Times.
Og her er den beste, fra New York Times.
Her er Penn and Teller, som utroper Borlaug til The greatest person in history.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Skal det være en dyr tomat?
Økologisk mat er et fint triks for å få betalingsvillige kunder til å betale mer.
Aftenposten omtalte nylig at forskere fra London School of Hygiene & Tropical Medicine har gjennomgått forskningen om innhold av næringsstoffer i økologisk mat sammenlignet med konvensjonell mat.Konklusjonen:
Our review indicates that there is currently no evidence to support the selection of organically over conventionally produced foods on the basis of nutritional superiority.
Tidligere har også norske fagfolk trukket lignende konklusjoner.
Så er det også andre sider ved den økologiske retningen enn næringsinnhold, for eksempel dyrevernhensyn.
Likevel er det påfallende at en del kunder er villig til å betale betydelig mer for varer som er om ikke identiske med konvensjonelle landbruksprodukter, så i alle fall svært like.
Hvor mye vil du betale?
De kyniske blant oss kan komme til å tenke i retning av en kløktig form for prisdiskriminering. Når en selger skal sette en pris, står vedkommende normalt overfor et valg mellom høy pris og lavt volum eller lav pris og høyt volum.
Vanligvis må man gjøre en avveiing og så sette én pris som er felles for alle kundene.
Men dette er ikke ideelt for selgeren, for noen kunder ville egentlig vært villige til å betaler mer, mens andre ville kjøpt hvis prisen var litt lavere (men fortsatt på et lønnsomt nivå for selgeren).
En løsning kunne være å spørre kundene: Hva er det absolutt maksimale du er villig til å betale fore denne tomaten? Dermed kunne man selge tomatene dyrere jo mer betalingsvillig kunden er.
Igjen våkner kynikeren i oss: Folk kommer til å ljuge og si en lavere pris enn det de faktisk er villige til å legge ut.
De betalingsvillige melder seg frivillig
Så hvordan kan selgeren lokke kundene til å avsløre hvor mye de er villige til å betale?
Vel, én måte kan være å sette merkelappen «økologisk» på noen av varene. Da vil en del av de betalingsvillige gå til hyllene med økologiske varer og betale mer, mens de mer prisfølsomme vil kjøpe de vanlige varene.
Økologisk mat gir mulighet til lønnsom prisdiskriminering for butikkene. Men så kynisk er det vel ingen andre enn en tarvelig økonomijournalist som tenker, eller?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Kan Yara klandres for sult?
Foto: Scanpix
Ja, men må nesten jobbe i Dagsavisen for å få det til.
Journalist Heidi Taksdal Skjeseth i Dagsavisen har lest i Dagens Næringsliv at «fallende kornpriser og redusert risiko for en ny matvarekrise» er dårlig nytt for gjødselprodusenten Yaras kvartalsrapportering.
Basert på denne formuleringen konkluderer hun i en kommentar med at markedsøkonomi er forkastelig når det gjelder landbruk og tilstøtende industri, som Yara:
Det aktualiserer debatten om mat og matsikkerhet. Skal mat og såkorn være en handelsvare på linje med biler og mobiltelefoner? Eller bør det være egne regler for så livsnødvendige varer? Det som er sikkert, er at dagens system ikke holder mål. Det er nok mat i verden, men det er dårlig fordelt. Vi er over seks milliarder mennesker i verden. Omtrent én milliard av oss overvektige, mens én milliard ikke får nok mat. Mange mener mat bør holdes utenfor det internasjonale handelsregimet, så ingen kan profittere på livsfarlige høye priser på helt nødvendige varer. Matvarekrisen har vist at det er behov for nye ideer for å sikre en rettferdig og bærekraftig nasjonal og global matpolitikk.
Navnet Yara kommer fra av runetegnet jera som betyr «godt år». Men hvis et godt år for Yara betyr økt sult og fattigdom for millioner av mennesker, blir det vanskelig å ønske det delvis statseide selskapet annet enn dårlige år i tiden som kommer.
Yaras rolle
OK, så ser formuleringen i DN litt rar ut, men det fleste forstår at dette er en sak som dreier seg snevert om regnskapstallene til Yara. Det er neppe slik at journalisten går rundt og gleder seg over sult og elendighet.
Men hva med Yara? Hva er det delstatlige selskapets rolle når det gjelder å fremme sult, elendighet og skjevfordeling i verden? Og hva er det egentlig Dagsavisens kommentator foreslår?
Yara er verdens største produsent av gjødsel, som altså brukes til å øke verdens matvareproduksjon.
Selskapet konkurrerer hardt i et globalt marked, hvor prisene både på innsatsfaktorer og sluttproduktene svinger kraftig. Disse svingningene sender viktige signaler til produsentene.
De siste årene har det vært solid vekst i bruken av gjødsel, spesielt i Asia og Latin-Amerika. Det har blant annet sammenheng med at verdens forbruk av kornprodukter har overgått produksjonen siden tusenårsskiftet (vi har spist av lagrene).
Dette har ført til gode priser og overskudd for gjødselprodusenter som Yara, og disse har dermed fått et tydelig signal om å ta i bruk også den mindre effektive produksjonskapasiteten samt vurdere nye investeringer for å øke kapasiteten, noe som nå presser gjødselprisen (og Yaras overskudd) nedover igjen. Markedet virker altså.
Så opphever vi markedet
Så kunne man (i alle fall i teorien) gjort slik Dagsavisens journalist foreslår og hindret at noen skulle kunne «profittere» på høy etterspørsel etter gjødsel de siste årene. Et pristak, med andre ord.
Hvordan ville produsentene da forholdt seg? Jo, de ville selvsagt skrinlagt ekspansjonsplaner som ikke lenger var lønnsomme. Resultatet ville blitt lavere gjødselproduksjon.
Men samtidig ville jo bøndene etterspurt enda mer gjødsel på grunn av den lave, politisk bestemte prisen. Etterspørselen ville blitt større enn tilbudet.
Derfor måtte noen (hvem?) organisert kvoter og køordninger for å regulere det globale gjødselmarkedet. Det er neppe noen enkel oppgave. Det som i alle fall er sikkert er at man ville fått et uregulert luriummarked ved siden av det offisielle markedet.
Men så gjenstår selvsagt en enklere løsning: Man kunne nasjonalisert gjødselprodusentene og pålagt dem å produsere mer til politisk fastsatte priser. Og hvorfor stanse med gjødsel? Også andre innsatsfaktorer til landbruket kunne staten produsere. Traktorer, for eksempel.
Ja, alt dette går an. Det har endog vært forsøkt. Laboratoriet het Sovjetunionen. Resultatet var fiasko og avhengighet av importert mat.
Men i Dagsavisen ville man nok gledet seg over at ingen lenger «profitterte» på å produsere gjødsel.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Merkelig om landbruk
Er subsidiert kyllingproduksjon et godt eksempel på frihandel? (Foto: Colourbox)
Aviskommentator mener eksportsubsidier er frihandel.
Journalist Espen Løkeland-Stai i Dagsavisen hadde fredag en kommentar om det avsluttede G8-møtet under tittelen Resirkulert bedrag.
Bedrageriet er, ifølge Løkeland-Stai, at frihandel og markedsliberalisering kan løfte verden ut av fattigdom og sult. I kommentaren hevdes at det denne politikken tvert om har ansvaret for at «en milliard mennesker i dag ser sulten i hvitøyet».
Subsidierte kyllinger = frihandel?
Som eksempel viser Løkeland-Stai til dette (min utheving):
Over lang tid har markedene i Kamerun og andre vestafrikanske land blitt overlesset av dypfryst kylling fra Europa. Denne kyllingen, som ikke blir konsumert i Europa, er solgt til en pris som ligger under produksjonskostnadene for afrikanske bønder. Dette har ført til at importen av kylling i Kamerun økte fra 978 tonn i 1996 til 22.153 tonn i 2003, mens produksjonen av kylling i Kamerun samtidig ble mer enn halvert. Forklaringen er at EU har gitt minst 90 millioner euro i eksportsubsidier for eksport av dypfryst kylling til vestafrikanske land.
Det pekes også på andre eksempler, som at meksikanske bønder blir utkonkurrert av subsidiert mais fra USA.
Motsatte av frihandel
Jeg er helt enig i at landbruksstøtten i Vesten, ikke minst eksportsubsidier, er kritikkverdig.
Men hvordan kan man påstå at subsidier er «frihandel» og «markedsliberalisering»? Det er jo snarere det motsatte.
De siste tiårene har verden utvilsomt gått i retning av frihandel. Gjennom internasjonale avtaler har man redusert statlige subsidier og tollmurer. Dette har ført til økt handel, noe som blant annet har bidratt til den eventyrlige velstandsutviklingen i Kina.
Men landbruket, som Løkeland-Stai, skriver om, er en sektor hvor denne utviklingen har kommet kort. Her er det fortsatt betydelige tollmurer og støtte til egne bønder. Markedsmekanismene får i liten grad fungere, noe Løkeland-Stais eksempler illustrerer.
Noen mener frihandel ikke egner seg innen landbruket. Jeg er uenig i det. Men uansett hva man mener om dette spørsmålet, er det temmelig drøyt å bruke nettopp landbrukssektoren som eksempel på hvor ille det angivelig har gått på grunn av frihandel og markedsliberalisering.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
- Nortura-kutt ti år for sent
Les mer hos NA24: Vet ikke hvor mange som blir rammet
- Sett i etterpåklokskapens lys burde det nok vært gjort for 10 år siden, sier konsernsjef Geir Olav Opheim til DN.no.
At omstilling kommer ti år for sent er ikke akkurat overraskende.
Dette er det naturlige resultatet av en landbrukspolitikk som går ut på at forbrukerne skal betale for at mest mulig skal få være slik det var før.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
