Her er sjefen som sendte ut skriv om at ingen måtte snakke til ham.

Jada, jada, jada. Sjefen din er en inkompetent og psykopatisk bølle. Kort sagt: Du har verdens verste sjef.

Nei, det har du ikke.

Ingen sjef kan måle seg med Edward Mike Davis, som på slutten av 1970-tallet ledet Tiger Oil Company i Houston og praktiserte det man vel vil kalle «old-school» ledelse.

I alle fall hvis vi skal dømme ut fra en samling legendariske skriv som nå er skannet inn og lagt ut på nettet.

Du finner skrivene her.

Davis likte ikke at de ansatte kastet bort tiden på småprat:

Og kast for all del ikke bort hans tid på småprat:

Hva var det du ikke forstod?

Av alt snakk likte han banning dårligst, med mindre det gjaldt ham selv:

Feiring er også bortkastet tid:

Og så videre, og videre:

 

Til slutt må vel historien ha en slags moral?

Vel, et par år etter at disse skrivene ble sendt ut, gikk Tiger Oil Company konkurs.

Har du hatt en sjef som Davis? Er du Davis? Kommentarfeltet er ditt.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Tor Saglie i NAV kan påvirke, men ikke bestemme. (Foto: Scanpix)

NAV har 16.000 ansatte og en sjef som ikke får bestemme. Er det rart det går galt?

NAV møtes med stadig nye runder med kritikk. Aftenposten skriver nå at Riksrevisjonen kritiserer NAV for dårlig kontroll med utbetalinger. Kritikken knyttes til sammenslåingen av arbeidskontorer, trygdekontorer og sosialkontorer til NAV-kontorer.

Riksrevisjonen skriver for eksempel at saksbehandlingssystemene ikke er tilpasset den nye organisasjonen, rutinene har ikke vært enhetlige og så videre. Riksrevisjonen peker også på mange tilfeller av feilaktige utbetalinger.

Til nå har vi hørt mest om dem som ikke får pengene de skal ha fra NAV, men som Riksrevisjonens rapport indikerer, er det grunn til å tro at en god del også har fått penger de ikke skulle hatt. Et salig rot ser det uansett ut til å være, til plage for både brukere og ansatte.

- Kan ikke diktere
Det er ikke rart når man ser at NAV-sjefen Tor Saglie sitter på toppen som en organisasjonsmessig evenukk.

Saglie er for eksempel uenig i en modell som går ut på at alle saksbehandlere skal regelverket knyttet til alle typer ytelser og tjenester. Men det får han ikke gjort noe med. Han kan nemlig ikke bestemme hvordan kontorene skal organiseres.

- Det er riktig at jeg ikke kan diktere hvordan NAV-kontorene skal bygges opp. Verken kommunene eller staten kan instruere de lokale løsningene, men begge har stor innflytelse på arbeidet i et NAV-kontor, sier Saglie i en pressemelding.

Dette er en arv etter at man med NAV-reformen forsøker å integrerere to statlige etater, trygd og arbeid, og en kommunal, nemlig sosialkontorene.

Det er mulig Saglie gjør seg mer hjelpeløs enn han egentlig er for å skyve skylden over på politikerne eller for å tvinge frem videre fullmakter. Nå sier også SVs Karin Andersen, som leder Stortingets arbeids- og sosialkomité, at hun er villig til å gi Nav-direktøren utvidete fullmakter for å rydde opp i etaten. - Vi kan ikke ha systemer som ikke lar seg styre, sier hun.

En håpløs modell

Men hvordan kunne man tro at man skulle klare å gjennomføre Norges kanskje mest kompliserte sammenslåingsprosess med en så håpløs styringsmodell? Å fusjonere to store organisasjoner med tusenvis av ansatte er et svært komplisert og risikabelt prosjekt, og ta tre i en smell er å be om fiasko.

I fusjonsprosesser oppstår det alltid utallige problemer på grunn av ulike organisasjonskulturer og systemer, i tillegg til rene personkonflikter. Man skal selvsagt snakke sammen, men noen må til syvende og sist kunne avgjøre slike uenigheter, ellers får man aldri integrert virksomhetene.

En konsernsjef i et privat selskap ville i alle fall ledd seg i hjel av en fusjonsmodell hvor ingen skulle bestemme, men hvor de to eierne skulle ha «stor innflytelse på arbeidet» rundt i avdelingene.

Det må være verdens sikreste oppskrift på surr. Hva tenkte de på?

Oppdatering: VG har laget en egen protokoll for lesernes erfaringer med NAV. Der er et mye kjeft å få for etaten. Merkelig nok virker det ikke som noen har fått for mye penger. 

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Jørn Rattsø liker ikke hemmelige opptak fra møter. (Foto: Scanpix)

Når du ikke trodde det kunne bli verre, har noen et hemmelig opptak på lur.

Tirsdag kunne Dagbladet presentere siste episode i Sirkus Enova. Avisen beskriver innholdet av hemmelige opptak fra et møte sommeren 2008, hvor styreleder Jørn Rattsø deltar.

I møtet fremgår det at Rattsø lenge hadde vært kjent med det han kaller «frustrasjoner i samarbeidsforholdet med ledelsesutfordringer» og «samarbeidsproblemer» i det statlige enøk-selskapet.

Avisen skriver at dette viser at Rattsø ikke har fortalt «hele sannheten» når han tidligere har sagt at han ikke var kjent med brudd på arbeidsmiljøloven i bedriften. Tja. Er samarbeidsproblemer egentlig det samme som brudd på arbeidsmiljøloven?

Rattsø mener i alle fall at det ikke er noe nytt i referatet fra det aktuelle møtet, men til NA24 Trondheim sier han at det er alvorlig at det blir gjort opptak av møter i Enova. 
 

Faste roller i mediene

Det påfallende er uansett at det hemmelige opptaket fra møtet ble gjort lenge etter at Eli Arnstad i november 2007 forlot sjefsstolen etter å ha blitt beskyldt for mobbing. Nå, over ett år senere, virker konflikten giftigere enn noen sinne.

Noen med tilknytning til Enova ser fortsatt ut til å fore mediene med gammelt konfliktstoff, selv etter at styret og de ansattes representanter for fire uker siden inngikk en avtale om å legge striden bak seg.  Blant annet ble man enige om at bedriften dekker store advokatregninger ansatteklubben hadde opparbeidet.

Det er ikke akkurat tillitvekkende at denne såpeoperaen av en organisasjon nylig ble tildelt 1,2 milliarder ekstra kroner som en del av regjeringens krisepakke. Det er vel grenser for hvor mye penger det er fornuftig å bruke på advokatregninger.

Det er liten tvil om at enkelte ansatte i Enova har brukt mediene for å ramme Arnstad og Rattsø.  Mediene har en tendens til å presentere slike saker i en fastsatt dramaturgi: Sjefen er den onde eller endog psykopatiske. De ansatte er uskyldige ofre som herses med, inntil en modig «varsler» retter ryggen og sier fra om hva som foregår.

Men i  tilfellet med Enova er det ganske tydelig at problemene ikke dreide seg om en sjef som mobbet, i alle fall ikke bare om det. Da ville jo ikke bråket fortsatt så lenge etter at hun gikk.

Varsler, men om hva?
Det er også grunn til å diskutere bruken av varsler-begrepet. Det er ikke all varsling som er like heltmodig. Det er én ting å varsle om mulig korrupsjon, regnskapsjuks eller miljøkriminalitet, viktige ting som kan ha store samfunnsmessige konsekvenser.

Det er noe annet å varsle om at du ikke klarer å samarbeide med sjefen din eller lekke hemmelige opptak fra interne møter for å bli kvitt en styreleder du heller ikke liker.

Når det skjærer seg i organisasjoner, og det gjør det med jevne mellomrom, er bakgrunnen ofte komplisert og varierende fra tilfelle til tilfelle.

Den enkle fortellingen om den psykopatiske sjefen og de uskyldige mobbeofrene stemmer kanskje ikke så ofte som mange journalister later til å tro. Den virker i alle fall stadig mindre dekkende for Enova-saken.


Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Bare advokatene vant. Du betaler regningen.

Torsdag ble det kjent at det styret og de ansatte i det statlige ENØK-selskapet Enova har inngått en avtale for å få slutt på den bitre striden i selskapet.

Ifølge avtalen er partene fortsatt ikke enige om sakens kjerne, hvorvidt det er påvist at tidligere Enova-sjef Eli Arnstad mobbet eller trakasserte ansatte. Men man er derimot enige om at arbeidsmiljøet var dårlig og ga grunnlag for at ansatte varslet styret.

Styret dekker også nesten en million kroner i utgifter som de ansatte, gjennom Husforeningen, skylder til advokatfirmaet Haavind. Mye tyder på at advokatfirmaet også har ettergitt noe av regningen, og leder for Husforeningen, Anne Guri Selnæs, sier til NA24 Trondheim at det nå ikke er noe utestående.

Da NA24 i fjor vår skrev at regningen var på opp mot en million, sa Selnæs derimot at dette var tatt ut av luften.

Kranglefanter i fri dressur
Mobbesaker er alltid vanskelige å vurdere. Det noen mener er en tydelig og resultatorientert leder, ser andre som en psykopat. Det noen mener er faglig kritikk, blir av andre oppfattet som trakassering. Virkelighetsoppfatningen spriker, og beviser er det ofte så som så med.

Enova-saken viser hvor galt det kan gå når kranglefanter får fritt spillerom i en slik sak. Det er påtagelig at konfliktnivået knapt ble lavere etter at Eli Arnstad, den angivelige mobberen, trakk seg på dagen.

Da fortsatte de ansattes representanter å krangle med styreleder Jørn Rattsø, heiet frem av advokater som skrev timer så blekket sprutet.

Inspirert av Valla
Det er neppe tilfeldig at Enova-striden toppet seg i månedene etter den såkalte Valla-saken, som hadde klare likhetstrekk. Også den saken var en fest for innleide advokater.

Men Valla-saken var spesiell fordi den oppstod hos LO - en stor og viktig organisasjon som skal kjempe for godt arbeidsmiljø. Det var et symbolsk spørsmål om forskjellen på liv og lære.

Enova-saken begynte som en fillesak i en fillevirksomhet - men ingen evnet å stanse snøballen før den var blitt en nasjonal sak med politiske overtoner. Det samme så vi i Avinor og Nasjonalmuseet.

Alle tilfellene endte med at sjefene måtte slutte. Men er det alltid sjefen som har ansvar for problemene og bør gå? Og er det tilfeldig at disse sakene skjer i offentlige virksomheter?

Jeg tror svaret på begge spørsmålene er nei. De færreste private bedrifter overlever år med sur stillingskrig mellom ledelse og ansatte, og eierne vil sjelden sitte og se på at verdiene blir ødelagt av krangling.

I det offentlige føler man seg tydeligvis trygg på at man kan kjekle videre på skattebetalernes regning, uten konsekvenser. Til og med i en slik grad at en forening for ansatte kan bruke et millionbeløp på advokater, øyensynlig i trygg forvissning om at skattebetalerne plukker opp regningen.

Bør få konsekvenser for flere
Mye tyder på at det ville virke dempende på kverulantene om også andre enn toppsjefene måtte finne seg noe nytt å gjøre. I verste fall burde man også i offentlig sektor legge ned virksomheter hvor arbeidsmiljøet overhodet ikke fungerer.

Det ville trolig virke befordrende på kompromissviljen.

7,5 millioner kroner et blitt en dagligdags lønn.

Eivind Reitens avgang som Hydro-sjef utløste debatt om hans etter hvert temmelig velkjente lønnspakke, opsjonsgevinster og etterlønn. Det hele var ytterst forutsigbart. Arne Strand sørget for å få inn noen siste spark mot Reiten, og alt var ved det kjente. 

Mer interessant er det at ingen ser ut til å reagere på at etterfølgeren Svein Richard Brandtzæg får en lønn på inntil 7,5 millioner kroner (5 millioner ordinær lønn og mulighet for 50 prosent bonus).

- Avlønningen av Svein Richard Brandtzæg ligger på et fornuftig nivå, skrev redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse. Ingen andre så ut til å bry seg vesentlig om hva Brandtzæg får i lønn, heller ikke på venstresiden. 
 

Det tyder på at en lønn på 5 til 7,5 millioner kroner ikke lenger er noe å bråke om. Og det er ganske interessant.

Hvis det er slik at grensen for provoserende lederlønninger har sklidd opp til mer enn 7,5 millioner, kan det tenkes flere grunner.

For det første er de profilerte selskapene i Norge blitt større og mer verdt. Jo større selskaper, jo større verdier kan skapes eller ødelegges, og jo viktigere er det å få riktig sjef.

I tillegg, og kanskje viktigere: Selskapene er blitt mye mer internasjonale. Det betyr at selskapenes lønnsstiger i økende grad blir påvirket av land hvor lederlønningene ligger høyere enn i Norge. Rekruttering av dyktige ledere i utlandet presser det interne lønnsnivået, opp også når det gjelder den norske toppledelsen. De fleste som har forsøkt å legge en lønnskabal, forstår hvordan det fungerer.

Trolig er også presset på topplederne blitt hardere de siste årene, både fra investorer, medier, politikere og ulike interessegrupper. Internasjonaliseringen gjør også jobben mer krevende. Det blir ekstremt mye reising og lange, tettpakkede dager. Det er en internasjonal trend at toppsjefene varer kortere enn de gjorde før. Dette er blitt kompensert med høyere lønninger.

Til sist er det ikke bare topplederlønningene som har steget de siste årene. Man får bedre betalt for kompetanse som har høy verdi, bedriftsøkonomisk sett. Mange meglere, advokater og rådgivere tjener like mye som toppsjefene i de store selskapene, også i Norge. 

Nytt nivå
Det er ingen grunn til å tro at diskusjonen om lederlønninger er over. Dette er et politisk brennbart spørsmål som vekker sterke følelser. Mange mener, kanskje med en viss rett, at topplederne utgjør en klubb som har gjensidig interesse av å jekke opp lønnsnivået for hverandre. 

Det er også et spørsmål hvor det ikke finnes noe fasitsvar på hva som er «riktig» nivå. Er det forkastelig at en toppsjef tjener 30 ganger så mye som en sykepleier, men rettferdig hvis lønnen er 20 ganger så høy? Eller bør den være 10 ganger? 2 ganger? Like høy?

Trolig ser vi nå at topplederlønningene i Norge er senket litt. I tillegg blir oppsiden begrenset, siden opsjoner er blitt tabu. Men alt tyder på at det likevel er etablert et vesentlig høyere normalnivå enn for få år siden. Brandtzægs lønn er et godt eksempel.
 

Den som venter på at toppsjefene skal tjene mindre enn statsministeren, lever i drømmeland.

Her er sjefen som sendte ut skriv om at ingen måtte snakke til ham.

Jada, jada, jada. Sjefen din er en inkompetent og psykopatisk bølle. Kort sagt: Du har verdens verste sjef.

Nei, det har du ikke.

Ingen sjef kan måle seg med Edward Mike Davis, som på slutten av 1970-tallet ledet Tiger Oil Company i Houston og praktiserte det man vel vil kalle «old-school» ledelse.

I alle fall hvis vi skal dømme ut fra en samling legendariske skriv som nå er skannet inn og lagt ut på nettet.

Du finner skrivene her.

Davis likte ikke at de ansatte kastet bort tiden på småprat:

Og kast for all del ikke bort hans tid på småprat:

Hva var det du ikke forstod?

Av alt snakk likte han banning dårligst, med mindre det gjaldt ham selv:

Feiring er også bortkastet tid:

Og så videre, og videre:

 

Til slutt må vel historien ha en slags moral?

Vel, et par år etter at disse skrivene ble sendt ut, gikk Tiger Oil Company konkurs.

Har du hatt en sjef som Davis? Er du Davis? Kommentarfeltet er ditt.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Tor Saglie i NAV kan påvirke, men ikke bestemme. (Foto: Scanpix)

NAV har 16.000 ansatte og en sjef som ikke får bestemme. Er det rart det går galt?

NAV møtes med stadig nye runder med kritikk. Aftenposten skriver nå at Riksrevisjonen kritiserer NAV for dårlig kontroll med utbetalinger. Kritikken knyttes til sammenslåingen av arbeidskontorer, trygdekontorer og sosialkontorer til NAV-kontorer.

Riksrevisjonen skriver for eksempel at saksbehandlingssystemene ikke er tilpasset den nye organisasjonen, rutinene har ikke vært enhetlige og så videre. Riksrevisjonen peker også på mange tilfeller av feilaktige utbetalinger.

Til nå har vi hørt mest om dem som ikke får pengene de skal ha fra NAV, men som Riksrevisjonens rapport indikerer, er det grunn til å tro at en god del også har fått penger de ikke skulle hatt. Et salig rot ser det uansett ut til å være, til plage for både brukere og ansatte.

- Kan ikke diktere
Det er ikke rart når man ser at NAV-sjefen Tor Saglie sitter på toppen som en organisasjonsmessig evenukk.

Saglie er for eksempel uenig i en modell som går ut på at alle saksbehandlere skal regelverket knyttet til alle typer ytelser og tjenester. Men det får han ikke gjort noe med. Han kan nemlig ikke bestemme hvordan kontorene skal organiseres.

- Det er riktig at jeg ikke kan diktere hvordan NAV-kontorene skal bygges opp. Verken kommunene eller staten kan instruere de lokale løsningene, men begge har stor innflytelse på arbeidet i et NAV-kontor, sier Saglie i en pressemelding.

Dette er en arv etter at man med NAV-reformen forsøker å integrerere to statlige etater, trygd og arbeid, og en kommunal, nemlig sosialkontorene.

Det er mulig Saglie gjør seg mer hjelpeløs enn han egentlig er for å skyve skylden over på politikerne eller for å tvinge frem videre fullmakter. Nå sier også SVs Karin Andersen, som leder Stortingets arbeids- og sosialkomité, at hun er villig til å gi Nav-direktøren utvidete fullmakter for å rydde opp i etaten. - Vi kan ikke ha systemer som ikke lar seg styre, sier hun.

En håpløs modell

Men hvordan kunne man tro at man skulle klare å gjennomføre Norges kanskje mest kompliserte sammenslåingsprosess med en så håpløs styringsmodell? Å fusjonere to store organisasjoner med tusenvis av ansatte er et svært komplisert og risikabelt prosjekt, og ta tre i en smell er å be om fiasko.

I fusjonsprosesser oppstår det alltid utallige problemer på grunn av ulike organisasjonskulturer og systemer, i tillegg til rene personkonflikter. Man skal selvsagt snakke sammen, men noen må til syvende og sist kunne avgjøre slike uenigheter, ellers får man aldri integrert virksomhetene.

En konsernsjef i et privat selskap ville i alle fall ledd seg i hjel av en fusjonsmodell hvor ingen skulle bestemme, men hvor de to eierne skulle ha «stor innflytelse på arbeidet» rundt i avdelingene.

Det må være verdens sikreste oppskrift på surr. Hva tenkte de på?

Oppdatering: VG har laget en egen protokoll for lesernes erfaringer med NAV. Der er et mye kjeft å få for etaten. Merkelig nok virker det ikke som noen har fått for mye penger. 

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Jørn Rattsø liker ikke hemmelige opptak fra møter. (Foto: Scanpix)

Når du ikke trodde det kunne bli verre, har noen et hemmelig opptak på lur.

Tirsdag kunne Dagbladet presentere siste episode i Sirkus Enova. Avisen beskriver innholdet av hemmelige opptak fra et møte sommeren 2008, hvor styreleder Jørn Rattsø deltar.

I møtet fremgår det at Rattsø lenge hadde vært kjent med det han kaller «frustrasjoner i samarbeidsforholdet med ledelsesutfordringer» og «samarbeidsproblemer» i det statlige enøk-selskapet.

Avisen skriver at dette viser at Rattsø ikke har fortalt «hele sannheten» når han tidligere har sagt at han ikke var kjent med brudd på arbeidsmiljøloven i bedriften. Tja. Er samarbeidsproblemer egentlig det samme som brudd på arbeidsmiljøloven?

Rattsø mener i alle fall at det ikke er noe nytt i referatet fra det aktuelle møtet, men til NA24 Trondheim sier han at det er alvorlig at det blir gjort opptak av møter i Enova. 
 

Faste roller i mediene

Det påfallende er uansett at det hemmelige opptaket fra møtet ble gjort lenge etter at Eli Arnstad i november 2007 forlot sjefsstolen etter å ha blitt beskyldt for mobbing. Nå, over ett år senere, virker konflikten giftigere enn noen sinne.

Noen med tilknytning til Enova ser fortsatt ut til å fore mediene med gammelt konfliktstoff, selv etter at styret og de ansattes representanter for fire uker siden inngikk en avtale om å legge striden bak seg.  Blant annet ble man enige om at bedriften dekker store advokatregninger ansatteklubben hadde opparbeidet.

Det er ikke akkurat tillitvekkende at denne såpeoperaen av en organisasjon nylig ble tildelt 1,2 milliarder ekstra kroner som en del av regjeringens krisepakke. Det er vel grenser for hvor mye penger det er fornuftig å bruke på advokatregninger.

Det er liten tvil om at enkelte ansatte i Enova har brukt mediene for å ramme Arnstad og Rattsø.  Mediene har en tendens til å presentere slike saker i en fastsatt dramaturgi: Sjefen er den onde eller endog psykopatiske. De ansatte er uskyldige ofre som herses med, inntil en modig «varsler» retter ryggen og sier fra om hva som foregår.

Men i  tilfellet med Enova er det ganske tydelig at problemene ikke dreide seg om en sjef som mobbet, i alle fall ikke bare om det. Da ville jo ikke bråket fortsatt så lenge etter at hun gikk.

Varsler, men om hva?
Det er også grunn til å diskutere bruken av varsler-begrepet. Det er ikke all varsling som er like heltmodig. Det er én ting å varsle om mulig korrupsjon, regnskapsjuks eller miljøkriminalitet, viktige ting som kan ha store samfunnsmessige konsekvenser.

Det er noe annet å varsle om at du ikke klarer å samarbeide med sjefen din eller lekke hemmelige opptak fra interne møter for å bli kvitt en styreleder du heller ikke liker.

Når det skjærer seg i organisasjoner, og det gjør det med jevne mellomrom, er bakgrunnen ofte komplisert og varierende fra tilfelle til tilfelle.

Den enkle fortellingen om den psykopatiske sjefen og de uskyldige mobbeofrene stemmer kanskje ikke så ofte som mange journalister later til å tro. Den virker i alle fall stadig mindre dekkende for Enova-saken.


Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Bare advokatene vant. Du betaler regningen.

Torsdag ble det kjent at det styret og de ansatte i det statlige ENØK-selskapet Enova har inngått en avtale for å få slutt på den bitre striden i selskapet.

Ifølge avtalen er partene fortsatt ikke enige om sakens kjerne, hvorvidt det er påvist at tidligere Enova-sjef Eli Arnstad mobbet eller trakasserte ansatte. Men man er derimot enige om at arbeidsmiljøet var dårlig og ga grunnlag for at ansatte varslet styret.

Styret dekker også nesten en million kroner i utgifter som de ansatte, gjennom Husforeningen, skylder til advokatfirmaet Haavind. Mye tyder på at advokatfirmaet også har ettergitt noe av regningen, og leder for Husforeningen, Anne Guri Selnæs, sier til NA24 Trondheim at det nå ikke er noe utestående.

Da NA24 i fjor vår skrev at regningen var på opp mot en million, sa Selnæs derimot at dette var tatt ut av luften.

Kranglefanter i fri dressur
Mobbesaker er alltid vanskelige å vurdere. Det noen mener er en tydelig og resultatorientert leder, ser andre som en psykopat. Det noen mener er faglig kritikk, blir av andre oppfattet som trakassering. Virkelighetsoppfatningen spriker, og beviser er det ofte så som så med.

Enova-saken viser hvor galt det kan gå når kranglefanter får fritt spillerom i en slik sak. Det er påtagelig at konfliktnivået knapt ble lavere etter at Eli Arnstad, den angivelige mobberen, trakk seg på dagen.

Da fortsatte de ansattes representanter å krangle med styreleder Jørn Rattsø, heiet frem av advokater som skrev timer så blekket sprutet.

Inspirert av Valla
Det er neppe tilfeldig at Enova-striden toppet seg i månedene etter den såkalte Valla-saken, som hadde klare likhetstrekk. Også den saken var en fest for innleide advokater.

Men Valla-saken var spesiell fordi den oppstod hos LO - en stor og viktig organisasjon som skal kjempe for godt arbeidsmiljø. Det var et symbolsk spørsmål om forskjellen på liv og lære.

Enova-saken begynte som en fillesak i en fillevirksomhet - men ingen evnet å stanse snøballen før den var blitt en nasjonal sak med politiske overtoner. Det samme så vi i Avinor og Nasjonalmuseet.

Alle tilfellene endte med at sjefene måtte slutte. Men er det alltid sjefen som har ansvar for problemene og bør gå? Og er det tilfeldig at disse sakene skjer i offentlige virksomheter?

Jeg tror svaret på begge spørsmålene er nei. De færreste private bedrifter overlever år med sur stillingskrig mellom ledelse og ansatte, og eierne vil sjelden sitte og se på at verdiene blir ødelagt av krangling.

I det offentlige føler man seg tydeligvis trygg på at man kan kjekle videre på skattebetalernes regning, uten konsekvenser. Til og med i en slik grad at en forening for ansatte kan bruke et millionbeløp på advokater, øyensynlig i trygg forvissning om at skattebetalerne plukker opp regningen.

Bør få konsekvenser for flere
Mye tyder på at det ville virke dempende på kverulantene om også andre enn toppsjefene måtte finne seg noe nytt å gjøre. I verste fall burde man også i offentlig sektor legge ned virksomheter hvor arbeidsmiljøet overhodet ikke fungerer.

Det ville trolig virke befordrende på kompromissviljen.

7,5 millioner kroner et blitt en dagligdags lønn.

Eivind Reitens avgang som Hydro-sjef utløste debatt om hans etter hvert temmelig velkjente lønnspakke, opsjonsgevinster og etterlønn. Det hele var ytterst forutsigbart. Arne Strand sørget for å få inn noen siste spark mot Reiten, og alt var ved det kjente. 

Mer interessant er det at ingen ser ut til å reagere på at etterfølgeren Svein Richard Brandtzæg får en lønn på inntil 7,5 millioner kroner (5 millioner ordinær lønn og mulighet for 50 prosent bonus).

- Avlønningen av Svein Richard Brandtzæg ligger på et fornuftig nivå, skrev redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse. Ingen andre så ut til å bry seg vesentlig om hva Brandtzæg får i lønn, heller ikke på venstresiden. 
 

Det tyder på at en lønn på 5 til 7,5 millioner kroner ikke lenger er noe å bråke om. Og det er ganske interessant.

Hvis det er slik at grensen for provoserende lederlønninger har sklidd opp til mer enn 7,5 millioner, kan det tenkes flere grunner.

For det første er de profilerte selskapene i Norge blitt større og mer verdt. Jo større selskaper, jo større verdier kan skapes eller ødelegges, og jo viktigere er det å få riktig sjef.

I tillegg, og kanskje viktigere: Selskapene er blitt mye mer internasjonale. Det betyr at selskapenes lønnsstiger i økende grad blir påvirket av land hvor lederlønningene ligger høyere enn i Norge. Rekruttering av dyktige ledere i utlandet presser det interne lønnsnivået, opp også når det gjelder den norske toppledelsen. De fleste som har forsøkt å legge en lønnskabal, forstår hvordan det fungerer.

Trolig er også presset på topplederne blitt hardere de siste årene, både fra investorer, medier, politikere og ulike interessegrupper. Internasjonaliseringen gjør også jobben mer krevende. Det blir ekstremt mye reising og lange, tettpakkede dager. Det er en internasjonal trend at toppsjefene varer kortere enn de gjorde før. Dette er blitt kompensert med høyere lønninger.

Til sist er det ikke bare topplederlønningene som har steget de siste årene. Man får bedre betalt for kompetanse som har høy verdi, bedriftsøkonomisk sett. Mange meglere, advokater og rådgivere tjener like mye som toppsjefene i de store selskapene, også i Norge. 

Nytt nivå
Det er ingen grunn til å tro at diskusjonen om lederlønninger er over. Dette er et politisk brennbart spørsmål som vekker sterke følelser. Mange mener, kanskje med en viss rett, at topplederne utgjør en klubb som har gjensidig interesse av å jekke opp lønnsnivået for hverandre. 

Det er også et spørsmål hvor det ikke finnes noe fasitsvar på hva som er «riktig» nivå. Er det forkastelig at en toppsjef tjener 30 ganger så mye som en sykepleier, men rettferdig hvis lønnen er 20 ganger så høy? Eller bør den være 10 ganger? 2 ganger? Like høy?

Trolig ser vi nå at topplederlønningene i Norge er senket litt. I tillegg blir oppsiden begrenset, siden opsjoner er blitt tabu. Men alt tyder på at det likevel er etablert et vesentlig høyere normalnivå enn for få år siden. Brandtzægs lønn er et godt eksempel.
 

Den som venter på at toppsjefene skal tjene mindre enn statsministeren, lever i drømmeland.