Are Slettan

Stadig kommer til å falle ut av yrkeslivet fremover. Har politikerne resignert? (Foto: Shutterstock)

Antallet uføre økte i de gode årene. Nå blir det enda verre.

 

Torsdag ble det kjent at arbeidsledigheten i januar økte enda mer enn ventet. Samtidig advarer medisinprofessor Bjørgulf Claussen ved Universitetet om at det forverrede arbeidsmarkedet kan føre til markant vekst i antallet som mottar uføreytelser.

Alt tyder dessverre på at professoren får rett. Og det tragiske er at vi nå har vært gjennom en flere år lang høykonjunktur uten å snu trenden.

-  Regjeringen har ikke lykkes i å skjære ned på antall uføre i oppgangstider. Veldig mange unge har falt ut, og kommer antageligvis aldri inn på arbeidsmarkedet igjen, sier Claussen.

 

Økt hvert år
De siste tallene fra NAV går frem til utgangen av tredje kvartal i fjor, og får dermed ikke med seg den perioden da ledigheten for alvor har begynt å øke. Men bildet er uansett klart. Siden 1995 har antallet som mottar uføreytelser økt fra 236.000 til 336.000, altså er det blitt 100.000 flere på uføretrygd.

 

Antallet har økt hvert eneste år, også under de siste årenes oppgangsperiode, en periode da Norge importerte arbeidskraft i stort omfang. På toppen av dette kommer folk på sykepenger, attføring og rehabilitering, samt et stadig økende antall som går av med AFP.

 

Hos NAV lover man skjerpet kamp mot trygdesvindel. De ansatte krever større ressurser. Fra regjeringen påpeker man at arbeidsgiverne også må ta ansvar, mens FrP mener regjeringen er feig og ikke tør endre på systemet.

 

Enkelte hevder at utviklingen primært skyldes at befolkningen blir eldre, men samtidig tyder jo alt på at vi også er blitt sunnere og friskere. Dessuten har man de siste ti årene hatt en betydelig økning i uføretrygdede blant unge mennesker. Som professoren påpeker, viser erfaring at mange av disse aldri kommer i gang på arbeidsmarkedet.

 

Har man gitt opp?
Mye tyder på at mange av dem som har innflytelse på dette, både politikere, fagfolk og byråkrater, i det stille har resignert. Offentlig holder man fast ved «arbeidslinja» og bedyrer at denne er viktig for den enkelte og for samfunnet.

Men skal man gjøre noe annet enn å prate, må man først se noen ubehagelige realiteter i øynene.

For det første må det gå an å snakke om at ikke alle uføre er like uføre. Mange er ute av stand til å jobbe, noen er rett og slett juksemakere, mens en stor gruppe er i en gråsone, hvor man kanskje kan klare en del jobber, men ikke alle og kanskje ikke på heltid.

I de siste tilfellene må man anta at det spiller inn at det for en del trygdemottakere ikke lønner seg å gå fra trygd til jobb, mens det for andre er lite å tjene, noe som for eksempel fremgår av rapporter fra Statistisk sentralbyrå og Frisch-senteret ved Universitetet i Oslo. Tør man gjøre noe med ting som støttenivå og skattesatser for å gjøre det mer lønnsomt å jobbe? Det ser ikke slik ut. Regjeringen vil i vår foreslå et nytt system som angivelig vil gi noe høyere uføretrygd.

For en del påvirkes avveiingen mellom trygd og jobb også av at man jobber litt svart i tillegg til trygden. Vil man egentlig gjennomføre tiltak for å stoppe dette? 

Man må også spørre seg om vi egentlig vil ha folk uten hundre prosent arbeidsevne inn i det ordinære yrkeslivet. I forhold til de fleste andre land er det liten forskjell mellom høye og lave lønninger i Norge. Det betyr at arbeidsgiverne etter beste evne forsøker å automatisere eller fjerne de enklere arbeidsoppgavene hvor man ikke kan forsvare et høyt lønnsnivå. I USA står det i de fleste dagligvarebutikker en person og putter matvarene i handleposene. Det gjør det ikke i Norge. Med det norske lønnsnivået blir det for dyrt.

 

Får en arbeidstager ubetalt 10.000 kroner i måneden for å putte varer i poser, vil det av mange bli sett på som utbytting. Men får vedkommende 10.000 kroner for å sitte passivt i stua, da lager ingen bråk.

 

Minste motstands vei
Man skal heller ikke glemme at folk som lever av trygd også har stemmerett. Totalt mottar 1,3 millioner mennesker ulike trygdeytelser (rundt halvparten alderspensjonister). Dette er et politisk minefelt.

 

Den norske staten er rik, og minste motstands vei er å la NAV-ansatte forsøke å demme opp etter beste evne slik at veksten i antallet uføre ikke blir altfor sterk, men uten at politikerne gjør de vanskelige valgene som faktisk kunne stanse veksten.

Sånn blir det nok.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

En vandrende multiplikator. (Foto: Scanpix)

Ari Behn sett med samfunnsøkonomiske briller.

Da regjeringen mandag presenterte sin tiltakspakke, var Det kongelige hoff tilgodesett med 27 millioner kroner. Det er fullt fortjent. Som vi har sett de siste dagene, jobber den utvidede kongefamilien hardt med profilering.

Regjeringens foreslåtte kongepakken vektlegger oppussing, blant annet av Skaugum. Det gir selvsagt positive ringvirkninger i samfunnet. Snekkere, elektrikere og rørleggere holdes i arbeid, og får dermed penger å bruke på andre varer og tjenester.

Denne multiplikatoreffekten er et viktig argument for å stimulere økonomien via statsbudsjettet i dårlige tider.

Samfunnsøkonomer elsker å diskutere hvor stor denne multiplikatoreffekten er, men i denne sammenheng kan vi nøye oss med å si at den kunne vært vesentlig større dersom den ble brukt til å styrke organisasjonen heller enn til oppussing.

Må styrke laget  

Problemet med kongefamilien som organisasjon er at det nå er for få som drar lasset. Sven O. var jo en krumtapp, med sine turer med Cowboy-Laila, sitt giftemål med en stripper og sine duetter med Sputnik.

 

Men etter at Sven O. gikk bort, faller svært mye på Ari. Märtha bidrar jo litt med engler og samtaler med hester, men den siste uken illustrerer at det blir mye for «the hardest working man in royalty». Det er ikke lett når man både skal skjelle ut tidligere hoffansatte, forsvare sine svirebrødre på byen, dumme seg ut på TV og krangle med forfatterkolleger på en gang.

Derfor burde kongepakken heller brukes til å hyre inn avlastning for Ari Behn. Her er noen forslag (det er mulig noen av jobbtitlene strengt tatt ikke er i bruk, men i en krisesituasjon må man tenke nytt):

- Hoffnarrer (ved siden av Ari): Per Heimly og Aune Sand
- Kommunikasjonssjef (allerede utlyst): Carl-Erik Grimstad
- Protokollsjef: Finn-Erik Vinje
- Kongelig portrettmaler: Marianne Aulie
- Hoffkronikør: Erlend Loe
- Hofftrubadur: Sputnik
- Kammerpiker: Amy Winehouse, Paris Hilton og Britney Spears

Her snakker vi om en voldsom multiplikatoreffekt. Tenk på alle journalistene og fotografene som ville holdes sysselsatt.  Tenk på salget av tabloidaviser og den økte trafikken på kjendisnettsteder. Tenk på bartenderne, doplangerne, tatovørene og nattklubb-dørvaktene.

Økt velferd
Utover den kortsiktige effekten på sysselsetting og BNP, vil en slik kongepakke dessuten ha en rekke mindre målbare velferdseffekter. Ari Behn har den siste tiden vært mer i mediene enn selveste Snåsamannen (selv om sistnevnte fikk drahjelp av «Healer-Hanssen»). Siden nyttår er han nevnt 1.311 ganger i mediene.

La oss si at hvert oppslag i snitt har 50.000 lesere (Se og Hør og VG trekker jo opp). Da har Ari bare hittil i år gitt norske mediebrukere over 65 millioner små hyggestunder.

Trolig vil også man etter hvert se en økning i gjennomsnittlig levealder. Som kjent forlenger en god latter livet. 

Uendelige muligheter

Dessuten er det mulig å tenke «spin-off» når man har et sterkt merkenavn. En åpenbar mulighet er et realityshow. Kanskje «Fangene på Slottet», «Jeg vil bli Märthas engel» eller «På by'n med Ari». Slottet kunne jo bli en super nattklubb. Kongens seilbåt kunne brukes som partybåt, og han selv kunne være bartender. Hva med å arrangere boksekamper mellom Ari og uvennene hans?

Leve monarkiet!

Oppdatering: Multiplikatoreffekten er i full sving. VG bidrar til sysselsetting med å grave frem 38 kongekronikker skrevet av Carl-Erik Grimstad.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Faksimile: Aftenposten.
 

Det er heldigvis ingen øvre aldersgrense for å ta en pils selv om man trenger hjemmehjelp.

 

Tirsdag kunne Aftenposten i en kommentar si «Skål, Aage!» til 86-årige Aage Pedersen, som igjen får lov til å skrive øl på handlelappen hjemmehjelpen fra Oslo kommune henter hos ham.

Det skjedde etter at avisen først fortalte at Pedersens bydel mente øl ikke passer i et sunt og godt kosthold.

- Jeg ble mildt sagt provosert. Jeg er da en voksen mann som kan bestemme slikt selv. Bare fordi jeg ikke klarer å gå ned trappene selv, betyr det ikke at jeg ikke tåler et glass øl til maten hvis jeg vil ha det. Det er ikke det at jeg absolutt må ha den ølen, men det ergrer meg at de skal bestemme over hva jeg kan få kjøpe i butikken, sa Pedersen.

- Moralisering
Saken viste imidlertid også at praksisen varierte i de ulike bydelene. Noen kjøpte alkohol, andre gjorde det som hovedregel ikke, mens atter andre aldri gjorde det.

Dette førte til en lynrask inngripen fra eldrebyråd Jørgen Kallmyr (FrP), som ba bydelene endre praksis og la de eldre bestemme selv om de vil kjøpe øl.

- Det som er avdekket nå er et utslag av moralisering i bydelene, som vi må få bukt med, sa Kallmyr.

Fornuftig
Det er en fornuftig av Kallmyr. Det er utvilsomt slik at hjemmehjelper i en del tilfeller ser at eldre har alkoholproblemer, og det er forståelig at de da vegrer seg for å bidra til misbruket. Det er også forståelig at det kan være vanskelig for hjelpeapparatet å måtte ta stilling til dette. Det er enklere bare å si nei.

Men dette er en uforholdsmessig umyndiggjøring av eldre som trenger en hjelpende hånd, en gruppe det blir stadig flere av.

Én ting er vin og sprit fra polet. Det kan være et praktisk spørsmål om tidsbruk. Men å si nei til å ta med øl når man likevel handler dagligvarer, er ren moralisme.

Livsgnist
Det kan ikke være slik hjemmehjelpene bare skal kjøpe det som skal til for et sunt kosthold. De kjøper for eksempel røyk for de eldre. Bør de slutte med det? Og hva med dem som insisterer på å smøre meierismør og sirup på loffen, skal bydelen stryke det fra handlelisten og kjøpe salat og grovbrød? Kaffe med sukkerbiter er heller ikke mye til helsekost.

Det største problemet for mange eldre er vel heller at de spiser og drikker for lite, ikke at det de spiser og drikker er usunt.

En 86-åring som fortsatt har livsgnist til å protestere til avisen når han ikke får øl, fortjener absolutt et skummende glass eller to.

Det er bare å istemme: - Skål, Aage!

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

 
Og dermed er arbeidsløsheten null.

Det er lett å hindre arbeidsløshet. Gi folk spader og be dem grave hull. 
 

Mandag la regjeringen frem sin tiltakspakke på totalt 20 milliarder kroner. 16,75 milliarder er økte offentlige utgifter, mye av det til bygg og anlegg. 3,25 milliarder er midlertidige skattelettelser, primært for mindre og mellomstore bedrifter.

Regjeringen var dømt til å skuffe de mest forhåpningsfulle. Trondheim kommune hadde tatt helt av og levert en ønskeliste på 13 milliarder kroner. Skalerer man det i forhold til folketallet i Norge, havner man nesten på et halvt statsbudsjett. 

I utgangspunktet virker det enkelt å bruke offentlige utgifter til å stimulere økonomien og unngå at for mange rammes av arbeidsløshet. Staten har jo nok av penger, og det gir en umiddelbar effekt hvis man ansetter flere i offentlig sektor. Det gir også rask virkning hvis man øker offentlig pengebruk på investeringer og vedlikehold utført av private firmaer.

 

Men denne typen økonomisk doping har problematiske bivirkninger, som blir tydeligere jo tyngre dopbruken er.

Hvor god er effekten?
For det første er det problematisk å måle effekten av tiltak. Det er nærliggende å fokusere på sysselsetting og økning i BNP. Det er langt vanskeligere å vurdere om det man gjør bidrar til økt velferd nå eller i fremtiden.

Det er lett å unngå at sysselsetting og BNP faller. Utstyr folk med spader og gi dem timebetaling for å grave og fylle igjen hull i hagene sine. Graver de med teskjeer, tar jobben mer tid og effekten blir enda bedre. Men dette bidrar neppe til å økt velferd nå, og det er slett ingen investering i fremtidig velferd.

Dette eksempelet er selvsagt absurd, men det er nesten en naturlov at jo større en pakke med offentlige utgifter blir, jo dårligere blir effekten av den siste kronen man legger til. 

Hvor godt spår man?
For det andre har man usikkerhet rundt doseringen. Nå ser alle for seg en nedtur som både blir bratt og langvarig. Sannsynligvis vil det stemme, men vi vet ikke sikker hvor bratt den blir og hvor lenge den varer.

Hvor godt traff makroøkonomer og andre eksperter med sine ett år gamle spådommer om situasjonen i dag? Hvordan vet vi at de treffer bedre med dagens spådommer om situasjonen ett eller to år frem i tid?

 

Hvor lett er det å snu?
For det tredje er en del tiltak vanskeligere enn man tror å reversere når tidene blir bedre. Det gjelder spesielt hvis man ansetter flere i offentlig sektor, men også økte budsjetter til investeringer eller overføringer har en tendens til å få sitt eget liv.

På 1970-tallet fikk man store problemer med å drive motkonjunkturpolitikk fordi man ikke klarte å stramme inn raskt nok i gode tider. Er det noen grunn til å tro at det blir lettere nå, i «verdens rikeste land»?

   

Skaper illusjon
For det fjerde skaper det ekstreme fokuset på tiltak et inntrykk av at staten kan sørge for en permanent høykonjunktur. Det er en farlig illusjon. De siste årenes oppgang har vært fyrt opp med uholdbare gjeldsvekst, og hele verden opplever nå nedgangstider. Det vil berøre Norge også, uansett hva regjeringen finner på. Staten kan unngå at nedturen blir unødig bratt og brutal, men den kan ikke stanse omstilling. Byggebransjen må for eksempel redusere aktiviteten. Det betyr at noen må finne noe annet å gjøre.

 

Til sist skal man ikke glemme at rentepolitikken til Norges Bank skal spille hovedrollen når det gjelder å dempe økonomiske nedturer. Rentekuttene vi har sett i høst, og de som sikkert kommer videre fremover, gir kraftig stimulans. En hemningsløs pakke fra regjeringen kunne trukket i retning av høyere rente.

 

Regjeringen har sannsynligvis gått så langt det er fornuftig å gå når det gjelder offentlig pengebruk på kort sikt. Så bør den selvsagt jobbe videre med nye prosjekter som kan klargjøres i tilfelle situasjonen blir enda verre enn ventet, samtidig som man i så fall også bør vurdere skattelettelser som monner.

Men enn så lenge er det bare bra at de ivrigste tiggerne blir skuffet.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Etter at blasfemiparagrafen har sovet i 75 år, åpner Knut Storberget igjen for å bruke lovverket mot religionskritikk. (Foto: Scanpix)

Religionskritikk bør ikke møtes med forbud, slik regjeringen foreslår.

 

Fredag kunne VG, i feiende tabloid stil, fortelle om «Kjendisopprør mot justis-Knut». Saken dreier seg om internettoppropet «Nei til straff for religionskritikk».

VGs interesse ble nok skjerpet av at kjendiser som Ingvar Ambjørnsen, Roy Jacobsen, Anne B. Ragde og Francis Sejersted støtter oppropet, som protesterer mot regjeringens forslag om å utvide straffelovens forbud mot hatefulle ytringer («rasismeparagrafen») slik at denne bestemmelsen «varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». 

Det er betimelig hvis saken løftes høyere på sakskartet, etter at flere bloggere og nettmedier (for eksempel her, her, her og her ) har kritisert forslaget.

Betenkelig
Forslaget kan gi en høyst betenkelig innsnevring av ytringsfriheten.

Regjeringen viser riktignok til at dagens «blasfemiparagraf» fjernes. Men denne paragrafen er i praksis sovende. Den siste som ble tiltalt etter denne paragrafen var Arnulf Øverland i 1933, og han ble frikjent.

 

Foreløpig er det umulig å vite hvilke «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn» som skal forbys, men regjeringens begrunnelse tyder på at ganske mye kan komme til å rammes:

 

«Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.»

Konfliktvegring
Det murrer i ryggmargen når man vil legge bånd på ytringer for å hindre konflikter. Hvilke «konflikter i samfunnet» er det man tenker på? Det er svært nærliggende å tenke på karikaturstriden, hvor regjeringen fremførte et særdeles vassent og lite overbevisende forsvar for ytringsfriheten og gikk langt i å sidestille ytringer og voldshandlinger som like ekstreme.  

Til nettmagasiner Fritanke.no vil statssekretær Astri Aas-Hansen (Ap) ikke uttale seg om hvorvidt disse karikaturene vil kunne bli rammet, for det blir opp til domsstolene. - Vi er opptatt av å dempe konfliktnivået i samfunnet, sier hun. 

Nye tanker gir konflikter
Men historien viser at nye ideer, ikke minst om religion, ofte utløser konflikter. Blant dem som opp gjennom historien har utfordret herskende trossetninger og livssyn på det groveste, kan vi nevne Jesus, Muhammed og, ikke minst, Martin Luther. Sistnevne utløste jo et par hundreår med religiøst motiverte kriger i Europa.

Hva med vitenskapsfolk som Galileo Galilei? Han presenterte sine teorier i en form som gjorde narr av den katolske kirkens dogme om at jorden var universets sentrum. Burde han latt være, sånn for husfredens skyld?

Det er også åpenbart at Charles Darwin opprørte og provoserte mange kristne da han fortalte dem at de stammet fra apene, i strid med hva kirken hevdet, og i strid med en bokstavelig bibelforståelse. Burde han latt være?

Hva skal beskyttes?
Et annet problem vil være å avgrense hvilke livssyn det skal være forbudt å komme med kvalifiserte angrep på. Hvis for eksempel en liten gruppe tilhengere av Åsatro gjør det klart at de komme til å ty til vold hvis noen gjør narr av ideen om at torden utløses av Tor som kjører vognen sin over himmelen, skal det da være forbudt å gjøre narr av denne ideen? Kritikken kan jo utløse konflikter.

I praksis er det ingen (i alle fall ikke jeg) som ønsker en absolutt ytringsfrihet. En drapstrussel er også en ytring, men av gode grunner forbudt. 

Men når det gjelder ytringer om tanker og forestillinger, også når temaet er er religionen og formen er krass eller hånende, skal listen ligge svært høyt for et forbud. Og det gjelder selv om motparten kan tenkes å ty til vold som svar.

Vi må holde fast ved skillet mellom ytringer og voldshandlinger, selv om regjeringen ikke synes å ha dette helt klart for seg.

Oppdatering: Storberget skylder på Senterpartiet.
Ny oppdatering: Senterpartiet misliker at Ap har sladret på dem.

 
Eli Arnstad gikk fra Enova. Resten av kranglefantene er der fortsatt. (Foto: Scanpix)
 

Bare advokatene vant. Du betaler regningen.

 

Torsdag ble det kjent at det styret og de ansatte i det statlige ENØK-selskapet Enova har inngått en avtale for å få slutt på den bitre striden i selskapet.

 

Ifølge avtalen er partene fortsatt ikke enige om sakens kjerne, hvorvidt det er påvist at tidligere Enova-sjef Eli Arnstad mobbet eller trakasserte ansatte. Men man er derimot enige om at arbeidsmiljøet var dårlig og ga grunnlag for at ansatte varslet styret.

 

Styret dekker også nesten en million kroner i utgifter som de ansatte, gjennom Husforeningen, skylder til advokatfirmaet Haavind. Mye tyder på at advokatfirmaet også har ettergitt noe av regningen, og leder for Husforeningen, Anne Guri Selnæs, sier til NA24 Trondheim at det nå ikke er noe utestående.

 

Da NA24 i fjor vår skrev at regningen var på opp mot en million, sa Selnæs derimot at dette var tatt ut av luften.

 

Kranglefanter i fri dressur
Mobbesaker er alltid vanskelige å vurdere. Det noen mener er en tydelig og resultatorientert leder, ser andre som en psykopat. Det noen mener er faglig kritikk, blir av andre oppfattet som trakassering. Virkelighetsoppfatningen spriker, og beviser er det ofte så som så med.

 

Enova-saken viser hvor galt det kan gå når kranglefanter får fritt spillerom i en slik sak. Det er påtagelig at konfliktnivået knapt ble lavere etter at Eli Arnstad, den angivelige mobberen, trakk seg på dagen.

 

Da fortsatte de ansattes representanter å krangle med styreleder Jørn Rattsø, heiet frem av advokater som skrev timer så blekket sprutet.

 

Inspirert av Valla
Det er neppe tilfeldig at Enova-striden toppet seg i månedene etter den såkalte Valla-saken, som hadde klare likhetstrekk. Også den saken var en fest for innleide advokater.

 

Men Valla-saken var spesiell fordi den oppstod hos LO - en stor og viktig organisasjon som skal kjempe for godt arbeidsmiljø. Det var et symbolsk spørsmål om forskjellen på liv og lære.

 

Enova-saken begynte som en fillesak i en fillevirksomhet - men ingen evnet å stanse snøballen før den var blitt en nasjonal sak med politiske overtoner. Det samme så vi i Avinor og Nasjonalmuseet.

 

Alle tilfellene endte med at sjefene måtte slutte. Men er det alltid sjefen som har ansvar for problemene og bør gå? Og er det tilfeldig at disse sakene skjer i offentlige virksomheter?

 

Jeg tror svaret på begge spørsmålene er nei. De færreste private bedrifter overlever år med sur stillingskrig mellom ledelse og ansatte, og eierne vil sjelden sitte og se på at verdiene blir ødelagt av krangling.

 

I det offentlige føler man seg tydeligvis trygg på at man kan kjekle videre på skattebetalernes regning, uten konsekvenser. Til og med i en slik grad at en forening for ansatte kan bruke et millionbeløp på advokater, øyensynlig i trygg forvissning om at skattebetalerne plukker opp regningen.

 

Bør få konsekvenser for flere
Mye tyder på at det ville virke dempende på kverulantene om også andre enn toppsjefene måtte finne seg noe nytt å gjøre. I verste fall burde man også i offentlig sektor legge ned virksomheter hvor arbeidsmiljøet overhodet ikke fungerer.

 

Det ville trolig virke befordrende på kompromissviljen.

Hugo Chavez vil oppdage at populisme har sin pris. (Foto: Scanpix)

 

Lav oljepris gir merkelige utslag. Nå vil Hugo Chavez bli venn med oljegigantene.

 

Nylig meldte New York Times at Venezuela har begynt å føre diskrete samtaler med internasjonale oljegiganter som Chevron, Royal Dutch/Shell og Total om nye investeringer i landet.

 

Dette skjer halvannet år etter at Hugo Chavez krevde at utenlandske selskaper skulle akseptere dårligere avtaler eller forlate sine investeringer i landet.

 

Avtalebrudd har sin pris
Den nye linjen fra Chavez sier noe om situasjonen for Venezuela. Det dramatiske oljeprisfallet det siste halvåret vil skape store problemer for landet. Under Chavez er økonomien blitt stadig mer avhengig av olje, som i fjor stod for mer enn 90 prosent av eksportinntektene. Utenlandske investeringer i andre sektorer enn olje er nær ikke-eksisterende på grunn av uforutsigbare rammebetingelser og flere runder med nasjonalisering.

 

I tillegg er det nasjonale oljeselskapet PDVSA blitt et sammensurium av kommersiell virksomhet og sosialt hjelpapparat, som er innvevd i statsadministrasjonen og politisk styrt.

 

Penger som burde gått til investeringer, blir i stedet brukt på andre områder av samfunnet. Selskapet oppgir selv å ha produsert rundt 3,3 millioner fat pr. dag i fjor, men de fleste observatører tror det reelle tallet er vesentlig lavere. OPEC, hvor Venezuela er medlem, bruker et tall på 2,3 millioner fat. Alt tyder i alle fall på at tallet er vesentlig lavere enn de 3,4 millionene som ble produsert da Chavez kom til makten for ti år siden.

 

Venezuela kommer sikkert til å klare å tiltrekke seg utenlandske investeringer i oljesektoren igjen. Men oljeselskapene er ikke dumme. Heller ikke lider de av hukommelsestap. De har sett at Chavez ikke respekterer avtaler, og antar at han på nytt vil tyne dem hvis oljeprisen blir høy nok.

 

Så de kommer bare til å gå inn på betingelser som er vesentlig dårligere for Venezuela enn dem landet kunne oppnådd hvis politikken som ble ført var mer forutsigbar.

 

Lånerot i Ecuador
Noe lignende ser man i Ecuador, et mindre land med en regjering som er inspirert av Chavez. Der har man bestemt seg for ikke å betale deler av statsgjelden, for andre gang på ti år. Denne gangen skjer det ikke fordi man ikke kan betale (gjelden er ikke spesielt stor), men fordi man mener lånene i sin tid ikke bli tatt opp på legitimt vis.

 

Men situasjonen er svært uforutsigbart, for mens man misligholder enkelte obligasjoner, betaler man renter på andre.

 

Effekten er at renten på Ecuadors statsobligasjoner er skyhøy, rundt 30 til 60 prosent. Tallet varierer ettersom markedet må gjette på hvilke deler av gjelden landet vil misligholde.

Obligasjonsinvestorene lider heller ikke av hukommelsessvikt. Slik det ser ut nå vil det ta lang tid før det i praksis blir mulig for Ecuador å ta opp nye, kommersielle statslån.

Brasils vei
Når det gjelder uforutsigbarhet og populisme, skiller Venezuela og Ecuador seg tydelig fra det største landet i regionen, Brasil, selv om også dette landet ledes av en klart venstreorientert president, Luiz Inácio Lula da Silva.

Lula har fra første dag ført en konsekvent, ansvarlig og forutsigbar økonomisk politikk. Det har skapt tillit hos investorer som i utgangspunktet var skeptiske til den nye presidenten da han tiltrådte for seks år siden.

I tiden fremover kommer Venezuela og Ecuador til å merke at tillit har verdi og at populisme har sin pris.

Svein Aaser ledet DnB Nor i den perioden banken solgte dyre og dårlige spareprodukter for enorme beløp. (Foto: Scanpix)
 

Milliarder står på spill for bankene etter ny avgjørelse. Æren er allerede tapt.

 

Tirsdag avgjorde Banklagenemnda en ekstremt viktig prinsippsak og gjorde det klart at DnB Nors salg av garanterte spareprodukter skjedde i strid med god bankskikk og at kunden har rett til å bli holdt skadesløs.

Det er en god avgjørelse, som kommer mange år for sent.

Den konkrete uttalelsen dreier seg om en klage på to aksjeindeksobligasjoner utstedet av DnB Nor, men alt tyder på at den kan bli retningsgivende. Rundt 150.000 nordmenn har investert titalls milliarder kroner i denne typen spareprodukter, som nå i praksis er borte fra markedet på grunn av strengere lovverk.

 

De to representantene for banknæringen tok dissens i nemnda, og i en pressemelding gjør DnB Nor det klart at banken i denne saken ikke vil rette seg etter nemndas rådgivende avgjørelse. Dermed tyder alt på at dette havner i retten, trolig i form av et gruppesøksmål.

 

Kompliserte produkter
Dette dreier seg altså om såkalte garanterte produkter. Disse garanterer kunden å få tilbake investert beløp etter en gitt periode, minus gebyrer, samtidig som man har en oppside knyttet til utviklingen i en indikator, for eksempel en aksjeindeks.

 

Det banken gjør er enkelt sagt å plassere mesteparten av beløpet trygt med moderat rente, slik at rentene gjør at hele investeringen kan tilbakebetales når perioden løper ut. Det overskytende brukes til å kjøpe en opsjon som gir avkastning hvis den aktuelle indeksen utvikler seg gunstig.

Problemene
I prinsippet er det ikke noe galt med en slik konstruksjon. I praksis var mye galt.

 

For det første var markedsføringen ofte villedende. Mange kunder endte opp med å tro at de fikk full eksponering mot aksjemarkedet og beskyttet nedside. Det fikk de ikke.

 

For det andre påløp det betydelige kostnader, og ikke alle av disse kom åpent frem. Dette bidrog til å trekke den forventede avkastningen kraftig ned, til et nivå hvor man like gjerne kunne plassert pengene i banken eller i statsobligasjoner - uten den betydelige faren for å tape renteinntektene i avtaleperioden.

 

For det tredje ble slike investeringer ofte markedsført som pakkeløsninger med lån fra banken. I det tilfellet Bankklagenemnda nå behandlet, hadde kunden tatt ut et fastrentelån med effektiv rente på 8,37 prosent. Dette lånet ga banken uvanlig høy margin selv om risikoen var liten. Nemndas innleide ekspert, professor Thore Johnsen, betegner renten som «urimelig».

 

Renten på dette lånet er nær det eksperter regner som langsiktig, forventet avkastning i aksjemarkedet, og den forventede avkastningen på de garanterte produktene er åpenbart vesentlig lavere enn forventet aksjeavkastning. Det innrømmer også bankene.

 

Å låne penger for å investere i noe som har lavere forventet avkastning enn lånerenten er veldig dumt. Du påtar deg en betydelig risiko (belåning øker risikoen), samtidig som du kan forvente å tape penger. Dette er, i beste fall, et gamblingprodukt - og det var ikke slik det ble markedsført.

 

Vanskelig å beregne
Bildet er imidlertid komplisert. Det finnes mange ulike produkter i denne kategorien, og man kan komme frem til svært ulike tall for forventet avkastning når man vrir og vender på modeller og historiske tallserier. DnB Nor har gikk nemnda beregninger som gir et vesentlig bedre resultat enn de Johnsen og klagerens eksperter har kommet frem til, og banken mener «produktavkastningen er positiv, selv med lånefinansiering».

 

Her skjærer imidlertid nemnda gjennom, og skriver at det er banken, som profesjonell part, som har bevisbyrde for at den forventede avkastningen «i tilstrekkelig grad er positiv». Den bevisbyrden er her ikke oppfylt.

 

Så får det vise seg om rettsvesenet er enig i det.

 

Ikke stol på banken
Men uansett hva det juridiske resultatet blir, står næringen igjen uten ære. Det er hevet over enhver tvil at disse produktene var dårlige. Det juridiske spørsmålet blir bare hvor dårlige de var.

 

Den meravkastningen kunden burde forvente å få ved å ta risiko, tilfalt i praksis banken i form av gebyrer og marginer. Når man la belåning på toppen, viser de fleste beregninger at kunden kunne forvente tap.

 

Samtidig var dette i flere år den største satsning på personmarkedet for mange banker og finansselskaper, fordi produktene var så lønnsomme for selgeren. Det gikk åpenbart på bekostning av enklere produkter som ville vært bedre for kunden.

Uansett hva det endelige, juridiske resultatet blir, har bankene klart én ting i denne perioden: Å få folk flest til å tro at rådene de får i en bank ikke er mer verdt enn rådene de får fra en gateselger.

Så får næringen selv vurdere hvor lurt det var å ødelegge kundenes tradisjonelle tillitsforhold til sin bank.

Optimist overtar etter fiasko. (Foto: Scanpix)

En mislykket president går av.

I dag, tirsdag, omtrent klokken 18 norsk tid, legger Barack Obama sin venstre hånd på Abraham Lincolns bibel og overtar som USAs president. Obama seiler på en uvanlig bølge av godvilje, som er blitt sterkere etter at han ble valgt.

Han overtar verdens viktigste jobb, kanskje også verdens vanskeligste. Skulle han trenge en påminnelse om hvor galt det kan gå, er det bare å se på den avtroppende presidenten.
George W. Bush har vært en fiasko som president. Han var selvsagt ikke den klovnen han tidvis ble fremstilt som i norsk presse, men han var en fiasko.

Det meste gikk galt
Han etterlater seg det som ser ut som den dypeste økonomiske krisen på flere tiår. Kombinasjonen av skattekutt og økte offentlige utgifter, har svekket statsfinansene alvorlig. Situasjonen i Irak og Afghanistan er i beste fall usikker. Abu Ghraib, Guantanamo, CIAs samarbeid med stater som driver tortur og innskrenkning av personvern i USA - alt dette har bidratt til å svekke USAs moralske autoritet. Håndteringen av Katrina-katastrofen i New Orleans fremsto som særdeles inkompetent.

Generelt har Bush lagt til grunn en særdeles romslig tolkning av hvilke fullmakter en amerikansk president har. Dette har bidratt til å polarisere politikken. Og det har demokratene tjent på. Det republikanske partiet er en skygge av seg selv. Dermed har Bush også vært en fiasko som partipolitiker.

Bush selv legger vekt på at mye har vært preget av ytre omstendigheter. Hvem kunne forutse terrorangrepene i 2001 eller at Katrina skulle føre til den enorme katastrofen man så i New Orleans?

Selvsagt er det en god porsjon flaks og uflaks som skiller vellykkede og mislykkede presidenter. Men det er ikke bare det. Bush har vist manglende evne til å sette seg inn i kompliserte situasjoner, og han har ikke villet lytte til andre enn den indre kretsen, med folk som Dick Cheney og Karl Rove. Det har medført at en president som ble valgt som en brobygger, raskt ble en av de mest omstridte og upopulære presidentene, ikke minst internasjonalt.

Tiden endrer mye
I tillegg til å legge vekt på de ytre omstendighetene, møter Bush ofte kritikk med å vise til at presidenter gjerne blir vurdert annerledes når noen år er gått. Det kan selvsagt også skje med oppfatningen av de siste åtte årene.

Hvis den økonomiske krisen utløser sterkere proteksjonistiske krefter i USA, kan mange handelspartnere komme til å se tilbake på Bush med lengsel. Han var en prinsippfast forsvarer for frihandel.

Han har også fått lite igjen for å ha satt fokus på dårlige offentlige skoler med sin «No Child Left Behind»-politikk.  Resultatene er omstridt, men Bush oppnådde i alle fall å sette de enorme forskjellene mellom USAs gode og dårlige grunnskoler på dagsordenen.

Irak avgjør
Men det mest avgjørende for ettermælet til Bush er trolig hva som skjer i Irak.

Her kjørte Bush gjennom en økning av de militære styrkene i 2007, selv om mange - inkludert Barack Obama - mente dette var et håpløst prosjekt. Dette hadde en positiv effekt på sikkerhetssituasjonen i landet, og hvis man etterhvert oppnår et stabilt og demokratisk Irak - i en region hvor stabile og demokratiske land er mangelvare - vil det i det minste kunne heve ettermælet for Bush fra katastrofalt til middels.
 
Men dette er høyst usikkert. Vi kan like godt se at Irak sklir tilbake til kaos eller splittes opp.

Enn så lenge må man bare konstatere at Bush ligger an til å bli en taper som president.

Israel er utvilsomt det landet i Midtøsten hvor en typisk Grünerløkke-SV-er ville funnet seg best til rette. (Foto: Scanpix)
 

Fritt, demokratisk, likestilt, seksuelt frigjort -  og med stor offentlig sektor.

 

I Midtøsten er det rundt femten land (litt avhengig av hvordan man regner). Av denne regionen utgjør Israel under en halv prosent av arealet, selv om de okkuperte områdene regnes med. Jødene i Israel utgjør et par prosent av befolkningen i området.

 

Hva slags land er denne miniputten? Mange bruker uttrykk som terrorstat, apartheidstat og grusom okkupantmakt. Kravene om boikott reises med jevne mellomrom.

 

Et annet bilde
Men det finnes også et annet bilde.

Israel slår alle de andre landene i Midtøsten på FNs utviklingsindeks.

Det er det eneste landet i Midtøsten som blir ansett som et helt fritt demokrati, ifølge rangeringen til Freedom House. 
 

Samme organisasjon rangerer Israel høyere enn alle de muslimske nabolandene når det gjelder religiøs frihet, noe som selvsagt også omfatter frihet til å være ikke-troende.

Israel er kommet klart lengst i Midtøsten når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner, ifølge World Economic Forum.

Landet scorer best i regionen på ytringsfrihet, ifølge Reportere uten grenser.

Det er det eneste landet i Midtøsten hvor det er forbudt å diskriminere på grunn av seksuell legning. I de fleste andre land i regionen er homofili forbudt og til dels forbundet med strenge straffer, endog dødsstraff.

En rangering hvor Israel må se seg slått av et annet land i regionen er på Heritage Foundations liste over verdens frieste økonomier. Her er det primært den store offentlige sektoren i landet (omtrent som i Norge) som gjør at det faller til andreplass i Midtøsten, bak Bahrain.

Israel er rett og slett det landet i Midtøsten hvor en typisk Grünerløkke-SV-er ville funnet seg best til rette: Hun kan mene hva hun vil om politikk, hun kan si hva du vil, hun kan tro på hva hun vil (eller la være), hun kan nå frem i samfunnet også som kvinne, hun kan være glad i hvem hun vil, uavhengig av kjønn - og offentlig sektor er stor.

 

Fortjent kritikk
Så kan man selvsagt mene at uavhengig av hva slags samfunn Israel er, så fortjener landet uansett hard kritikk for sin opptreden i forhold til palestinerne.

 

Greit nok. Jeg er selv ikke overbevist om at Israel i Gaza har gjort veldig mye for å unngå sivile tap i de tre ukene angrepene pågikk frem til helgens våpenhvile. Jeg synes også det er uklart hva man tror man kan oppnå. Jeg mener Israels bosettingspolitikk på Vestbredden må endres og at blokaden av Gaza må heves. Og jeg mener Vesten, spesielt USA, må gjøre det klinkende klart for den minst kompromissvennlige fløyen i Israel at det haster med å komme frem til en reell tostatsløsning med palestinerne.

 

To standarder
Men det er likevel noe merkelig med det nærmest religiøse Israel-hatet, og den tilsvarende ukritiske holdningen til den andre parten i konflikten. Spesielt når man sammenligner med andre konflikter i verden.

 

Det er ganske påfallende hvor lite oppmerksomhet det for eksempel blir når tamiler fredag demonstrerte utenfor Stortinget for å sette fokus på situasjonen i hjemlandet, en situasjon som har klare likhetstrekk med Gaza. Hundretusenvis av sivile sitter fastlåst mens regjeringsstyrkene i disse dager setter inn det som ser ut til å bli en avgjørende offensiv mot Tamiltigrene etter en konflikt som i løpet av femten år har kostet mer enn 70.000 menneskeliv.

 

Men dette utløser ingen opptøyer, ingen avskyresolusjoner fra Blitz, ingen steiner og fyrverkeriraketter. Mediene registrerer knapt hva som foregår.

I 1982 vekket massakrene i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatila berettiget avsky. Israelske styrker snudde ryggen til mens kristne libanesere drepte flere hundre palestinere. Dette ødela mye for Israels omdømme, også i Norge.

Men hvor mange i Norge er det som husker at Syria samme år la byen Hama  i grus og drepte anslagsvis 20.000 sivile for å slå ned et islamistisk opprør? Neppe mange.

Hvorfor?
 

Jeg tror det har å gjøre med at det er lettere å bli engasjert når minst én av partene i konflikten ligner oss, uansett om det er den parten angriper eller blir angrepet. Israel er et land som står for mange av de samme verdiene som vi er vokst opp med i vestlige land.

 

Siden israelske soldater ligner på oss, reagerer vi mer på brutaliteten enn vi gjør når blir begått av krefter som vi i mindre grad klarer å identifisere oss med. Da trekker de fleste på skuldrene.

 

USA ligger bak
I tillegg tror jeg en del av forklaringen er at Israel har USA som konsekvent (noen vil si ukritisk) støtte. Motstand mot Israel blir også motstand mot USA. Mine fienders fiender blir mine venner. Dermed havner norske radikalere i et merkelig klamt favntak med verdens mest reaksjonære krefter.

 

Det jeg savner i den norske debatten er ikke en mindre kritisk holdning til Israel, men en mer kritisk holdning til den andre siden i konflikten. Og da tenker jeg ikke på palestinerne som folk, men på Hamas og lignende voldsforherligende fundamentalister og deres prinsippfaste motstand mot alle fornuftige kompromisser i regionen.

 

Eller skal vi akseptere at muslimer bare «er sånn»?

Norsk reiseliv sliter med sterk krone, og med svak krone. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen)

NHO Reiseliv er frekkere enn flatlusa, og Dagsrevyen har hodet under armen.

 

Torsdag kveld hadde NHO Reiseliv fått lurt inn et utrolig innslag på Dagsrevyen. Det hele begynte med en alvorstung nyhetsoppleser som mælte slik:

 

- En svak norsk krone gjør det vanskelig å profilere Norge som reisemål i utlandet. Nå krever NHO Reiseliv at regjeringen kommer med krisetiltak overfor reiselivet

 

Deretter fikk vi høre at: - Fjell og fjord har i mange år fått utenlandske turister hit til lands. Men markedsføring av Norge som reisemål koster mye, og de siste månedene har det blitt enda dyrere.

Problemet, fikk vi vite, var at svakere krone har gjort det dyrere å kjøpe markedsføring i utlandet. - Derfor ber nå NHO Reiseliv regjeringen om å kompensere for dette. Totalt 60 millioner ekstra kroner er kravet.

Hvor dumme tror de vi er?
Jeg ble oppmerksom på innslaget via en post på den leseverdige bloggen Iskwews hjørne på www. Der settes det hele på plass:

«Reiselivsnæringen er en eksportnæring. Hvilket vil si at næringen bør gni seg skikkelig i hendene som alle andre eksportnæringer. Det blir nemlig veldig mye billigere for utlendinger å kjøpe norske varer, inklusive det norsk reiseliv produserer.»

Tror virkelig NHO Reiseliv at vi har glemt at organisasjonen igjen og igjen og igjen har messet om hvor vondt og vanskelig det er med sterk krone? 

Da blir det litt vanskelig å grine seg til støtte når man nå har fått viljen sin, og kronen er blitt svak.  

Det er selvsagt riktig at markedsføring i utlandet isolert sett er blitt dyrere. All import av varer og tjenester blir dyrere når kronen blir svakere.  Men hoveddelen av næringens kostnader, også i forhold til utenlandske kunder, ligger jo i Norge. Som for alle andre eksportnæringer gjør en svak krone at man blir mer konkurransedyktig, ikke mindre.

Hvis reiselivsbedriftene ikke har råd til å drive markedsføring i utlandet selv om det de selger er blitt 15-30 prosent billigere på et halvt år - da bør næringen pakke sammen jo før jo heller. 

O, store pakke!
Det er selvsagt ikke tilfeldig at NHO Reiselivs freidige fremstøt kommer akkurat nå. Regjeringen er under enormt press for å vise handlekraft med sin forundringspakke, og forsøker etter beste evne å justere ned overdrevne forventninger om hva man kan oppnå. 

Det blir spennende å se i hvilken grad regjeringen klarer å stå mot tiggerfølgene. En god pakke vil preges av generelle tiltak. En dårlig pakke vil være et lappverk av snevre tiltak av den typen NHO Reiseliv nå ber om.

Det vil i så fall gi næringslivets tiggere blod på tann. Her gjelder det å nå frem til trauet før alt er borte. Regjeringen vil ikke få fred, og Dagsrevyen vil være sikret et jevnt tilsig av bedriftsøkonomisk sosialpornografi.

Nytt pensum på handelshøyskolene? (Foto: Shutterstock)
 

Fjorårets beste investeringstips var basert på stjernene.

Den kjente spåmannen Henning Hai Lee Yang uttaler til NA24 at han er optimistisk både når det gjelder børsen og boligmarkedet i 2009. Han spår også at Rosenborg vinner seriegullet.

Dette utløste forleden dag en spydig og litt «off-topic» kommentar fra en anonym leser: «Lurer på hvordan det føles å skrive artikler for en nettavis som i dette øyeblikk har spåmannen Henning som hovedoppslag. Håper du får godt betalt Are...» 

Dette medførte så følgende svar fra en annen og tilsvarende anonym leser: «Nå trenger nødvendigvis ikke spåmannens synspunkter å være mindre treffende med sluttresultatet enn høyt gasjerte analytikere - en ting vi vet er at de i hvert fall konsekvent har bommet det siste året.» 

Astrologi og økonomi
Sistemann er ikke den første som trekker linjer mellom økonomiske prognoser og mer, la oss si, uortodokse spådommer.
 
Noen har endog samlet de to fagfeltene. Rådgivningstjenesten Crawford Perspectives gransker planetenes plassering før børsrådene blir gitt. Blandet inn med en god dose teknisk analyse av kursgrafer, får kundene råd som dette: «The Eclipse would normally accompany highly emotional displays, but the deadly combination includes a T-Square with Pluto opposing Uranian Point Hades with both squaring Mars - the most Explosive planets in hostile angular reference!» 
  

Før du ler for høyt: De anbefalte investeringene til Crawford ga i 2008 en avkastning på nesten 51 prosent, ifølge Hulbert Financial Digest, som følger utviklingen til mer enn 500 porteføljer fra ulike nyhetsbrev og rådgivningstjenester i USA.

 

Crawford var i fjor klart best i undersøkelsen til Hulbert, og det skjedde i et år da det generelle aksjemarkedet i USA falt rundt 40 prosent. De siste tre årene har Crawford levert en årlig avkastning på nær 7 prosent, mot et årlig fall på over 8 prosent for markedet.

 

Hva forteller det?
Forteller det oss at astrologi bør inngå i pensum for fremtidens finansanalytikere? Neppe. Jeg har ingen tro på astrologi, verken når det gjelder økonomiske spådommer eller generelt.

Graver man videre og ser på Crawfords utvikling over 10 og 20 år, viser det seg at porteføljen har gjort det dårligere enn det generelle markedet.

 

Men astrologiporteføljens dundersuksess i 2008 er en nyttig påminnelse om to ting: For det første hvor stor rolle tilfeldigheter spiller innen investeringer. Og som eksempelet med Crawford viser: De tilfeldige utslagene er større jo kortere tidsperiode som måles. På kort sikt er det omtrent like stor sjanse for å bli vinner i finansmarkedene uansett om du finleser regnskaper og makrotall, ser på stjernebilder eller kaster terning.

 

Den andre lærdommen er at det er svært vanskelig å spå om økonomisk utvikling. Moderne økonomier og de tilhørende finansmarkedene er komplisert vevd sammen og et resultat av uendelig mange valg foretatt av et enormt antall aktører.

 

Spådommer om økonomisk vekst, selskapenes overskudd eller nivået på børs, renter eller boligmarked er notorisk upålitelige, og bør i liten grad påvirke hvordan du innretter din privatøkonomi. Like lite som du bør basere deg på astrologi.

 

La oss avsluttet med et sitat fra den legendariske professoren (og økonomen) John Kenneth Galbraith:

- Økonomiske prognosers eneste funksjon er å få astrologi til å virke respektabelt.

Eivind Reiten har tråkket løype til høyere lønnsnivå for Svein Richard Brandtzæg. (Foto: Scanpix) 

7,5 millioner kroner et blitt en dagligdags lønn.

Eivind Reitens avgang som Hydro-sjef utløste debatt om hans etter hvert temmelig velkjente lønnspakke, opsjonsgevinster og etterlønn. Det hele var ytterst forutsigbart. Arne Strand sørget for å få inn noen siste spark mot Reiten, og alt var ved det kjente. 

Mer interessant er det at ingen ser ut til å reagere på at etterfølgeren Svein Richard Brandtzæg får en lønn på inntil 7,5 millioner kroner (5 millioner ordinær lønn og mulighet for 50 prosent bonus).

- Avlønningen av Svein Richard Brandtzæg ligger på et fornuftig nivå, skrev redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse. Ingen andre så ut til å bry seg vesentlig om hva Brandtzæg får i lønn, heller ikke på venstresiden. 
 

Det tyder på at en lønn på 5 til 7,5 millioner kroner ikke lenger er noe å bråke om. Og det er ganske interessant.

 Riktignok er Brandtzægs lønn litt lavere enn Reitens, og etterlønnsavtalen er mer beskjeden. Men man skal likevel ikke langt tilbake i tid før en slik lønnspakke ville hevet øyenbryn. For to år siden sa finansminister Kristin Halvorsen at topplederne i selskaper hvor staten er storeier ikke bør tjene mer enn statsministeren, altså en drøy million.

Flere grunner 

Hvis det er slik at grensen for provoserende lederlønninger har sklidd opp til mer enn 7,5 millioner, kan det tenkes flere grunner.

 

For det første er de profilerte selskapene i Norge blitt større og mer verdt. Jo større selskaper, jo større verdier kan skapes eller ødelegges, og jo viktigere er det å få riktig sjef.

 

I tillegg, og kanskje viktigere: Selskapene er blitt mye mer internasjonale. Det betyr at selskapenes lønnsstiger i økende grad blir påvirket av land hvor lederlønningene ligger høyere enn i Norge. Rekruttering av dyktige ledere i utlandet presser det interne lønnsnivået, opp også når det gjelder den norske toppledelsen. De fleste som har forsøkt å legge en lønnskabal, forstår hvordan det fungerer.

 

Trolig er også presset på topplederne blitt hardere de siste årene, både fra investorer, medier, politikere og ulike interessegrupper. Internasjonaliseringen gjør også jobben mer krevende. Det blir ekstremt mye reising og lange, tettpakkede dager. Det er en internasjonal trend at toppsjefene varer kortere enn de gjorde før. Dette er blitt kompensert med høyere lønninger.

 

Til sist er det ikke bare topplederlønningene som har steget de siste årene. Man får bedre betalt for kompetanse som har høy verdi, bedriftsøkonomisk sett. Mange meglere, advokater og rådgivere tjener like mye som toppsjefene i de store selskapene, også i Norge. 

 

Nytt nivå
Det er ingen grunn til å tro at diskusjonen om lederlønninger er over. Dette er et politisk brennbart spørsmål som vekker sterke følelser. Mange mener, kanskje med en viss rett, at topplederne utgjør en klubb som har gjensidig interesse av å jekke opp lønnsnivået for hverandre. 

Det er også et spørsmål hvor det ikke finnes noe fasitsvar på hva som er «riktig» nivå. Er det forkastelig at en toppsjef tjener 30 ganger så mye som en sykepleier, men rettferdig hvis lønnen er 20 ganger så høy? Eller bør den være 10 ganger? 2 ganger? Like høy?

 

Trolig ser vi nå at topplederlønningene i Norge er senket litt. I tillegg blir oppsiden begrenset, siden opsjoner er blitt tabu. Men alt tyder på at det likevel er etablert et vesentlig høyere normalnivå enn for få år siden. Brandtzægs lønn er et godt eksempel.
 

Den som venter på at toppsjefene skal tjene mindre enn statsministeren, lever i drømmeland.

Lena Jensen vil bruke 800 millioner på oppkjøp i Hurtigruten, uten å sjekke hva selskapet er verdt. (Foto: Scanpix)
 

Vil satse pengene dine uten å gjøre hjemmeleksen.

 

Mandag foreslo SVs stortingsrepresentant Lena Jensen at staten burde selge seg ut av SAS og heller kjøpe majoriteten av Hurtigruten.

- Det er mye viktigere at staten eier majoriteten i Hurtigruten enn en liten aksjepost i SAS, uttalte Jensen til Avisenes Nyhetsbyrå (ANB).

 

Hun tar til orde for at staten kjøper seg inn med 800 millioner kroner i Hurtigruten. Det vil ifølge Jensen gi staten en eierandel på 60 prosent.

 

Merkelig regnestykke
Nå er det riktignok komplisert å fastsette en verdi på Hurtigruten for tiden. Kursen har svingt kraftig på børsen etter at det i desember ble annonsert en stor refinansieringspakke, blant annet basert på en emisjon til dumpingkurs på 1 krone pr. aksje. Dette innebærer at antallet aksjer i selskapet er i ferd med å bli radikalt økt.

 

Men som NA24 påpeker er hele Hurtigruten, ifølge tall fra Oslo Børs, nå verdsatt til drøyt 500 millioner kroner.

 

Og når Jensen skal foreklare sin foreslåtte investering, går det helt i ball. - Forslaget er basert på en aksjekurs på 20 kroner, som er et nivå aksjen har ligget på, sier Jensen til NA24.

 

Men det er nesten to år siden kursen var så høy. Mandag sluttet den på 3,43 kroner, og det var etter en oppgang på over 20 prosent, trolig drevet frem av Jensens egne uttalelser om oppkjøp.

- Da må jeg nesten sjekke tallmaterialet mitt og komme tilbake til deg, er Jensens svar.
 

Ingen faktasjekk
Tenk deg et øyeblikk at Lena Jensen jobbet i privat sektor, og gikk ut foreslo at bedriften hun jobbet for skulle bruke 800 millioner kroner på en investering. Hvor mye arbeid hadde da ligget bak? Hvor mange uker med regneark og analyser?

 

Men som politiker trenger man ikke en gang bruke ti sekunder på å sjekke prisen på det man har tenkt å bruke 800 millioner av skattebetalernes penger på (for eksempel via NA24s utmerkede kurstjeneste). 

 

Skal være generalister
Så vil sikkert noen komme med den fornuftige innvendingen at politikere ikke er eller skal være finansanalytikere. De skal være generalister og representanter for folket. De skal stake ut den politiske retning og utforme rammebetingelser.

Nettopp derfor er det all grunn til å være skeptisk når politikerne heller velger å leke investorer.

Når regjeringen i disse dager klekker ut sin tiltakspakke, får vi håpe man i størst mulig grad holder seg til generelle tiltak, enten det nå er offentlige investeringer, skattelettelser eller annet.

Investeringsbeslutninger kan de overlate til folk som driver med sånt. Det urealiserte tapet på 3 milliarder kroner etter stuntinvesteringen i Aker Solutions bør holde for noen år.

 

Anders Heger kjemper for ytringsfrihet, så lenge han er enig i ytringene. (Foto: Marte Høgenhaug, NA24)

Fortjener man å leve i et fritt land når man ikke gidder forsvare friheten?

 

Etter herjinger i Oslo sentrum torsdag og lørdag burde det være lett å si følgende klart og tydelig:

- Vi har ytringsfrihet i Norge. Fredelige demonstrasjoner skal ikke møtes med vold.

Det er trist at så mange i stedet ender opp med å mumle frem forbehold. Torsdag deltok Siv Jensen på en fredelig demonstrasjon til støtte for Israel. Det endte med at pøbel gikk amok og at flere av israelvennene ble banket opp. Det ble kastet steiner og brannbomber. En eldre mann ble overfalt og kalt «jævla jøde». 
 
- Har også ansvar
Dette førte til at Oslos byrådsleder Erling Lae (H) uttalte følgende til Aftenposten: 

- Det er kun politiet som kan hindre at slikt skjer igjen. Men de som arrangerer demonstrasjoner har også ansvar for at det forløper fredelig, og at de ikke tiltrekker seg fiendtlige motdemonstranter.

 

Så det er altså skylddeling? De som deltok i den fredelige pro-israel-demonstrasjonen og ble banket opp etterpå må ta ansvar for å ha tiltrukket seg pøbelen?

 

- Skiller ikke
I Fellesutvalget for Palestina står det enda dårligere til med forståelsen for ytringsfrihet. Der ser man ikke forskjell på fredelige ytringer og vold.

 

- Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner, sier Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, til Dagbladet.

-  Post-julebord-bråk
Men toppen av ynkelighet kommer fra forlagstoppen Anders Heger, som i sin spalte i Dagsavisen bagatelliserer opptøyene som «post-julebord-bråk» utført av «overivrige gutter».

Nå har jeg hørt at det kan være ganske viltert på forlagsfester, men selv for Heger er det vel drøyt å runde av med å kaste stein og brannbomber mot meningsmotstandere mens man slår ned pressefotografer og jakter på folk man tror er jøder.

Tja til ytringsfrihet
Som bloggeren Vox Populi påpeker er Hegers holdning ekstra opprørende siden han er styreleder i den norske delen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN.  
 

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var medlem av PEN. Da kunne jeg meldt meg ut i protest. At lederen for en ytringsfrihetsorganisasjon bagatelliserer politisk vold mot folk som er uenige med ham, er rett og slett en skam.

 

Jeg forsvarer selvsagt folks rett til å kritisere Israel. Folk må også få uttrykke sin støtte til Hamas, selv om organisasjonen står for en ideologi som tramper på rettigheter jeg holder høyt, som ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling.

 

Men jeg hadde samtidig ventet at samfunnstopper i Norge maktet å gjøre det klinkende klart at det også er lov å si at man i den pågående konflikten har større sympati for Israel enn for Hamas - uten at man derfor skal utsettes for vold og trakassering.

Dessverre ble den oppgaven for stor for Lae, Svorstøl og Heger.

Amerikanere elsker pickup-er og SUV-er. (Foto: Toyota) 

Bruker amerikanere bensinslukere fordi de ikke forstår hvor mye de sparer på å bytte?

 

Nylig skrev jeg om hvordan kredittkortbrukere lar seg påvirke av det oppgitte minimumsbeløpet når de vurderer hvor mye de vil betale ned, i den grad at de betaler mer hvis det ikke blir oppgitt noe minimumsbeløp enn hvis minimumsbeløpet er lavt.

 

Dette er et eksempel på en psykologisk mekanisme som påvirker vår oppførsel på en måte som ikke inngår i en strengt rasjonell økonomisk modell.

Det finnes et utall lignende eksempler, og økonomene Richard Larrick og Jack Soll ved Duke University i USA har påvist ett som gjelder drivstoffeffektivitet for biler. 

Når drivstoffbruk måles i USA blir brøken snudd i forhold til i Norge (i tillegg til at måleenhetene er miles og gallons). Mens man i Norge snakker om liter pr. mil, bruker man i USA miles (drøyt 1,6 km) pr. gallon (snaut 3,8 liter), forkortet MPG.

Den åpenbare konsekvensen blir at et høyt tall betyr bensingjerrig motor. En bil som klarer 30 MPG bruker mindre bensin enn en på 20 MPG.

Hva sparer mest?

Greit nok. Men still deg selv følgende spørsmål: Med en gitt årlig kjørelengde, hva gir størst bensinbesparelse?

A - En forbedring fra 10 til 11 MPG

B - En forbedring fra 16,5 til 20 MPG

C - En forbedring fra 33 til 50 MPG

Mange vil nok umiddelbart svare C, men faktisk er besparelsen rundt regnet den samme for alle alternativene, 1 gallon pr. 100 miles. Forskerne har da også påvist at folk ganske systematisk gjør slike feilvurderinger av besparelser når MPG brukes som målestokk.

Problemet oppstår fordi MPG egentlig svarer på spørsmålet: Hvor langt kan jeg kjøre på en viss bensinmengde? Men det de fleste egentlig er opptatt av er trolig: Hvor mye bensin må jeg kjøpe for å kjøre en viss avstand? Den norske regnemåten svarer på det siste spørsmålet.

Feilvurderer
Dette er ikke bare en morsom illusjon. Det kan ha praktiske konsekvenser. For der den fullstendig rasjonelle aktøren i en økonomisk modell raskt gjennomskuer illusjonen, vil mange amerikanere realistisk sett overvurdere bensinbesparelsen (og dermed også miljøgevinsten) ved å bytte fra en ganske effektiv til en veldig effektiv bil. Samtidig vil de undervurdere besparelsen ved å bytte ut en veldig lite effektiv bil med en ganske effektiv utgave.

Har en familie i dag et slagskip av en SUV med MPG på 10 og en liten bil med MPG på 33, vil de gjerne tendere til å tro at det er minst like mye eller mer å spare på å bytte ut den lille bilen med en hybrid med MPG på 50 enn å skifte til en litt mindre SUV med MPG på 16,5. Faktum er at det siste byttet gir fire ganger så stor bensinbesparelse, gitt samme kjørelengde.

Det er all grunn til å tro at bensinforbruker i USA hadde vært lavere hvis brøken hadde vært snudd og effekten av ulike valg dermed blitt tydeligere for folk flest. Og USA er verdens største forbruker av bensin.

 Spennende utnevnelse
Spørsmål som dette er altså ikke bare av akademisk interesse, og Barack Obama har vist stor interesse for denne typen temaer. Torsdag ble det bekreftet at han utnevner jusprofessoren Cass Sunstein til å lede Office of Information and Regulatory Affairs.  Her skal Sunstein jobbe med ulike reguleringer innen områder som helse og miljø.  
 

Sunstein har sammen med kollega Richard Thaler skrevet den svært interessante boken «Nudge», som nettopp fokuserer på hvordan man kan få folk til å gjøre bedre valg uten å tvinge dem, og da dreier det seg gjerne om hvordan informasjon og ikke minst valgmuligheter presenteres.

Det ville vært et typisk Sunstein-forslag å endre standarden for bensinforbruk fra MPG - miles per gallon - til GPM - gallons per mile.

Slik kan man påvirke folk til å gjøre bedre valg, for sin privatøkonomi og for miljøet.

Onsdag ble en påminnelse om at børsene fortsatt er nervøse. (Foto: Scanpix)

Eller er det stille før stormen?

 

Akkurat da optimismen var i ferd med å vende tilbake i finansmarkedene, falt børsene kraftig onsdag, etter en rekke negative nyheter. Oljeprisen falt 12 prosent, I USA kom det elendige sysselsettingstall for privat sektor, samtidig som flere selskaper signaliserte dårlig resultatutvikling. India bidrog med en regnskapsskandale i IT-selskapet Satyam Computer Services.

 

Tross onsdagens fall er børsene markant høyere enn bunnen i november. Oslo Børs er opp 30 prosent, S&P 500-indeksen i USA 20 prosent, for eksempel. Svingningene og nervøsiteten er også blitt mindre. Det ser man på volatilitetsindeksen VIX i USA. Den ligger nå på drøyt 40, mot 80 på det verste i høst.

 

Også i rentemarkedet er stemningen i alle fall mindre dyster enn på senhøsten i fjor. I det kortsiktige interbankmarkedet er påslaget i forhold til renten på statsobligasjoner markant lavere enn på toppen i fjor. For eksempel ligger det som kalles TED-spread nå på 1,3 prosentpoeng, etter å ha vært over 4 prosentpoeng i fjor høst. Dette er differansen mellom renten på tremåneders lån mellom bankene og tremåneders statsobligasjoner i USA. Dagens differanse er fortsatt relativ høyt, men dette markedet fungerer nå sånn noenlunde, i motsetning til på det verste i høst.

 

Ser man på langsiktige obligasjonslån til bedriftene, er bildet dystrere, men også her tross alt bedre enn i høst. Renten for høyrisikoobligasjoner ligger nå rundt 18 prosent. Dette er riktignok lavere enn toppen rundt 22 prosent før jul, men det er likevel altfor høyt for de aller fleste bedrifter. Det er ikke mange prosjekter som er lønnsomme basert på en slik rente.

 

Fryktet enda verre
En viss bedring i finansmarkeden har det uansett vært, og det til tross for at nyhetene fra realøkonomien har vært nesten entydig negative i hele verden de siste månedene.

 

Det tyder på at aktørene i finansmarkedene forutså den svake utviklingen. Og mye tyder på at de fryktet noe enda verre, nemlig en total nedsmelting av verdens finanssystemer sist høst. Det var for eksempel mange, inkludert presidentkandidat Barack Obama som fryktet at bedriftene ikke ville få nødvendig finansiering for å betale lønn.

 

Disse aller verste scenariene slo ikke til, og det kan ha bidratt til at finansmarkeden har bedret seg.

 

Nedturen fortsetter
Men det betyr ikke at den økonomiske nedturen er over. Alt tyder på at veksten vil fortsette å avta og arbeidsledigheten stige de aller fleste steder.

 

Finansmarkedene er selvsagt ikke immune når det gjelder dette. Når selskapenes overskudd krymper eller blir til underskudd, tynger det aksjekursene. Og når bedriftene ikke lenger klarer å håndtere sine lån, går det ut over obligasjonseiere og banker.

 

Betalingsproblemer vil det garantert bli flere av utover våren, det er nettopp forventningen om dette som ligger til grunn for at investorene krever så høye renter for å kjøpe bedriftsobligajoner.

 

Spørsmålet blir hvor store problemene blir, og om de blir større eller mindre enn det som allerede ligger bankt inn i kursene på aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer.

Det er det i praksis umulig å svare på, og usikkerheten og de negative nyhetene som garantert kommer, vil etter alt å dømme sørge for at finansmarkedene fortsatt blir svært volatile - noe vi altså fikk en påminnelse om onsdag.
 

Kjent mark
Likevel: Økonomiske nedturer, fallende overskudd og misligholdte lån - alt dette er ille nok, men det er ting finansaktørene er vant til å håndtere og evner å se forbi. Mange av dem begynner nok også å håpe at de uvanlig tunge tiltakene fra myndighetene, i form av lave renter og budsjettstimulans, vil begynne å slå inn for alvor utover i 2009.

 

Det spesielle sist høst var at et uhyre komplekst, sammenvevd, høyt belånt og globalt finanssystem tilsynelatende stod i fare for å kollapse over natten. Det var en ny situasjon, og skapte en ekstrem risikomotvilje.

 

Hvis frykten for et slikt scenario ikke blusser opp igjen, kan det godt være at bunnen er passert for finansmarkedene, selv om realøkonomien fortsetter å svekkes. Tidenes beste år for USA-børsen var 1933. Da var USA på bunnen av den store depresjonen.

 

I 2008 hadde vi en finanskrise, men egentlig ingen økonomisk krise. Spørsmålet er om 2009 kan bli motsatt.

Det bør være et minimumskrav for lover vedtatt i denne salen at de praktiseres i samme bygg. (Foto: Stortinget)

Stortinget lager lover for andre, men gidder ikke følge dem selv.

VG kunne tirsdag avsløre at Stortinget på ett år brøt lov om offentlige anskaffelser hele 179 ganger, ifølge et internt notat.

- Stortinget har ikke hatt kontroll over sine anskaffelser, sier riksrevisor Jørgen Kosmo.

Stortingsdirektør Hans Brattestå mener antallet lovbrudd er lavere, men innrømmer at man ikke alltid har greid å følge regelverket, som blant annet spesifiserer at anskaffelser på over en halv million kroner skal legges ut på anbud.

- Dette regelverket er ikke så lett å følge, det er meget ressurskrevende og komplisert å drive anskaffelsesvirksomhet, sier Brattestå til VG.

Kanskje ville det vært en idé om stortingsdirektøren sa det samme til politikerne som vedtok regelverket?

Liv og lære
Det er alltid pinlig når forskjellen på liv og lære blir belyst. Det er stortingspolitikerne som har vedtatt loven som deres egen administrasjon ikke klarer å etterleve. I tillegg svinger stortingspolitikerne stadig slegga mot etater som har snublet i regelverket.

Men når en såpass oversiktelig virksomhet som Stortinget ikke makter å følge reglene, hvordan kan man da forvente at andre statlige og kommunale etater får det til?

Gode intensjoner
Man kan selvsagt spekulere, slik det også gjøres i VGs sak, på om slurvet kan skjule korrupsjon. Foreløpig er det vel ikke noe som tyder på det.

Hovedpoenget er i stedet at saken illustrerer et grunnleggende problem med offentlige reguleringer og påbud. Hver for seg er de ofte basert på gode intensjoner. Under behandlingen vil de positive sidene som regel bli bedre belyst enn ulempene, som gjerne blir tydelige først i ettertid. 

Intensjonene bak denne loven er absolutt gode, nemlig å vanskeliggjøre korrupsjon og vennetjenester ved offentlige innkjøp. En rekke avsløringer i ulike kommuner har de siste årene vist at dette slett ikke er et ubetydelig problem.

Men samtidig må politikerne bli flinkere til å veie slike fordeler opp mot det betydelige merarbeidet som oppstår. Man må også vurdere faren for at etatene bruker ressurser på å finne smutthull i det de trolig oppfatter som et urimelig tungvint regelverk - for eksempel ved å dele opp kontrakter for å komme under beløpsgrensen. 

Enklere, men strengere
Kanskje bør beløpsgrensen heves. Kanskje kan kravene til selve prosessen forenkles.

 

Det må være bedre at man har et enklere regelverk, men samtidig gjør det klart at det får konsekvenser hvis det ikke blir fulgt.

 

Uansett må det være klart at man har et problem når Stortinget ikke vil, klarer eller gidder å følge sine egne lover.

Barack Obama bør ikke lenger la Fidel Castro bruke handelsboikotten som unnskyldning. (Scanpix)
 

Barack Obama bør skrote handelsboikotten av Cuba.

 

I disse dager feirer Cuba at det er femti år siden diktatoren Fulgencio Batista ble byttet ut med diktatoren Fidel Castro. USA støttet den første diktatoren, men hatet etterfølgeren.

 

Derfor har USA i tiår etter tiår opprettholdt en handelsboikott av Cuba, som ligger omtrent en danskebåttur sør for Florida.

 

Siden boikotten ble startet, er Cubas fremste støttespiller, Sovjetunionen, blitt borte, den kalde krigen er historie, og Cuba gjør ikke lenger noe alvorlig forsøk på å eksportere revolusjonen til andre land i regionen.

 

Det er på tide å tenke nytt for USAs nye president.

 

Mislykket
For det første må man altså konstatere at man ikke har nådd målet, nemlig å styrte regimet på Cuba.

 

For det andre har boikotten en rekke negative effekter. Den viktigste er selvsagt at livet forsures for folk flest på Cuba.

 

I tillegg gir den Castro-regimet ufortjente propaganda-muligheter. Alt kan fremstilles som en kamp mot et imperialistisk USA, og boikotten bortforklarer alt som går galt på øya.

 

Cuba er helt avhengig av utenlandsk hjelp, og på grunn av boikotten fra det som burde vært landets største handelspartner og investor, drives landet i armene på USAs fiender, først Sovjetunionen og i de senere år Venezuela.

 

Vil skape endringer
Oppheves boikotten, vil det bli åpenbart for alle at hovedproblemet er Cubas egen økonomiske modell. Dette vil trolig øke presset i retning av markedsøkonomiske reformer (muligens også politiske). Amerikansk kapital og kompetanse kan komme inn. Handel kan øke velstanden, og ikke minst er potensialet innen turisme enormt.

 

Forhåpentligvis kan landets befolkning få incentiver til å drive med andre ting enn tuskhandel for å overleve på luselønninger.

Handle med diktatur?

Mange vil hevde at et diktatur som Cuba, som har politiske fanger, fortjener å boikottes. Kanskje det, men ingen land - og slett ikke USA - har ført noen konsekvent linje på dette området. Det handles friskt med Kina, som også er et diktatur med politiske fanger.

Dette er et vanskelig dilemma, men det er neppe noe holdbart prinsipp at man aldri handler med diktaturstater. I enkelte tilfeller (Sør-Afrika) kan boikott føre frem, men ofte går det bare ut over folk flest, mens regimet blir sittende, som på Cuba.

I de fleste tilfeller oppnår man mer men handel og samkvem enn med boikott.
 

Godt tidspunkt
Tidspunktet for å droppe boikotten er godt. Obama kommer inn uten forgjengernes bagasje. Økonomisk har Cuba ekstra store problemer nå og må stramme inn ytterligere.

 

I tillegg kan fallet i oljeprisen medføre at Cubas rike onkel, Venezuela, blir mer tilbakeholden med støtten.

Obama burde gi Cuba en forsinket femtiårspresang. Ikke fordi Fidel eller Raul Castro fortjener det, men fordi det cubanske folket fortjener det.

Man kan ikke vurdere angrepet på Gaza uten å se på hva Hamas står for. (Scanpix)

Programmet til Hamas er en studie i paranoia og jødehat. 

I helgen sendte Israel bakkestyrker inn i Gaza etter flere dager med harde luftangrep. Reaksjonene er ikke overraskende sterke. Situasjonen på Gaza-stripen er fryktelig.

Noen hater alt Israel gjør, men selv blant landets sympatisører er det mange som stiller spørsmål ved fornuften i den pågående operasjonen.

Ja, Hamas har provosert frem angrepet med sine hundrevis av raketter, men er Israels svar proporsjonalt? Og hva kan man egentlig oppnå?

Men uansett hva man måtte mene, kan man ikke glemme hva slags organisasjon Hamas egentlig er: En terrororganisasjon basert på forskrudd jødehat. Det fremgår med all tydelighet av organisasjonens grunnleggende program, det såkalte charteret fra 1988 (engelsk oversettelse).

- Inntil islam utsletter Israel
Allerede i innledningen gjøres målet klart (min oversettelse fra engelsk): «Israel vil eksistere og vil fortsette å eksistere inntil islam utsletter det, ...»

Det gjøres videre klart at hele området skal bestå av én islamsk stat, «til dommens dag». En tostatsløsning er altså uaktuelt for Hamas. Hele området skal styres med sharia-lovgivning. Det samme skal alle andre området som er blitt inntatt av muslimer.

Fredelige løsninger avvises som i strid med bevegelsens grunnlag. «Det er ingen løsning på det palestinske spørsmålet utenom gjennom jihad,» slås det fast. 

Jødene står bak alt
Når man leser videre i dokumenter, trer det frem et paranoid jødehat man ikke har sett hos noe statsbærende parti siden Hitler-Tyskland. Og skylden for andre verdenskrig ligger ikke hos Hitler, men hos jødene: «De stod bak andre verdenskrig, som medførte at de gjorde stor økonomisk gevinst på våpenhandel og som la grunnlag for opprettelsen av staten deres.»

Ifølge Hamas-charteret stod jødene også bak den franske revolusjonen, første verdenskrig, opprettelsen av FN, den kommunistiske revolusjon «og de fleste revolusjoner vi har hørt og hører om».

Jødene har brukt sine penger til å «starte hemmelige forbund, som Frimurerne, Rotary-klubber, Lions og andre i ulike deler av verden med formål å sabotere samfunn og nå sionistiske mål».

«Det pågår ingen krig noe sted uten at de har en finger med i spillet,» heter det videre. 

Sions vises protokoller
For å «dokumentere» sionistenes onde plan om verdensherredømme, viser Hamas-charteret til «Sions vises protokoller». Dette skriftet ble først publisert i Russland i 1905 og utgir seg for å vise en hemmelig plan om jødiske verdensovertagelse. Det ble raskt klart at dokumentet var falskt, men det ble likevel brukt for å begrunne jødeutryddelser både i Russland og senere i Tyskland og andre land.  

Siden nazismens fall for mer enn 60 år siden, har likevel ingen normale mennesker i Vesten brydd seg om makkverket. Hos Hamas er dette likevel godt nok til å skrives inn i organisasjonens grunnlov.

Hvordan skal man forholde seg til et statsbærende parti med et slikt ideologisk grunnlag?

Sysselsatt, men med hva? (Foto: Colourbox)
 

Gratis penger og offentlig stimulansfeber er en eksplosiv blanding.

 

En medvirkende årsak til finansboblen som sprakk i 2008 var åpenbart de svært lave rentene i flere år.

 

Etter et par år med mer normale styringsrenter, har vi i 2008 igjen fått et kappløp mot null. Og dit nådde den amerikanske sentralbanken på sitt rentemøte i desember. Norges Bank har foreløpig ikke kommet lenger enn til 3 prosent, etter et kutt på 1,75 prosent sist.

 

Det åpenbare spørsmålet blir om vi står i fare for å gjenta samme tabbe. Gjennom historien har lave renter og enkel tilgang på lån alltid skapt stor fare for finansbobler. Når pengene flyter fritt, svekkes den kritiske sansen. Sånn sett er penger omtrent som alkohol.

 

Dystre tider
Tilsynelatende er det lite som minner om bobletilstander nå. Verdens børser er halvert. Boligprisene faller markant i de fleste land. Oljeprisen har falt med 70 prosent. Arbeidsledigheten stiger markant, og konsumprisene faller.

 

De fleste økonomer vil i en slik situasjon anbefale at man gir gass både med lave renter og underskudd på statsbudsjettet.

 

Men samtidig er faren åpenbar for at gratis penger igjen svekker dømmekraften. Men hvordan? Se, det er det vanskelig å svare på. For historien lærer oss ikke bare at gratis penger fører til at aktørene i økonomien opptrer uvettig, den lærer oss også at nye aktører alltid finner nye måter å være uvettige på.

 

Med andre ord: Vi gjentar ikke gårsdagens flauser, vi finner på nye.

 

Staten låner gratis
I dagens situasjon er det først og fremst staten som kan låne billig. All form for risiko gir fortsatt høy rente, og mange bedrifter betaler både 10 og 15 prosent rente på sine lån.

 

Til sammenligning oppfattes lån til staten som en trygg havn. I USA er renten på kortsiktige statslån nå i praksis null. Selv for langsiktige lån er renten historisk lav. Den amerikanske staten kan nå låne penger i ti år med en fast rente på drøyt 2 prosent, til tross for at Uncle Sam er stadig mer gjeldstynget.

 

Legger man til grunn at man får en viss inflasjon fremover, får staten betalt for å låne penger på kort sikt, mens langsiktige lån er gratis.

 

Også i andre land er det svært billig å låne penger for staten.

 

Kritiske vurderinger?
Når dette kombineres med et intenst trykk for å stimulere økonomien over statsbudsjettene, kan man lure på hvor grundig arbeid som vil ligge bak offentlig pengebruk i tiden fremover.

 

Hvem tør stille kritiske spørsmål ved nye broer, tog eller sykehus i en slik situasjon? Og hvorfor skal man effektivisere driften når hovedmålet er å stimulere sysselsettingen? Her gjelder det å kjøre på. Pengene er jo gratis, og alle vil at de skal brukes fortest mulig.

 

Kanskje kommer den neste boblen i offentlig sektor?