Are Slettan

- Hello, we're from SV. Can we have your liver? (Illustrasjon: Monty Python)

La nå SV ta organene dine.

VG kunne torsdag presentere en artikkel med den urovekkende tittelen «SV vil ta organene dine uten godkjenning». Jeg var neppe den eneste som fikk ugreie assosiasjoner til denne Monty Python-sketchen.

Men heldigvis vil SV vente til du er død. Det SVs landsmøte skal ta stilling til i mars er et forslag om å snu på dagens prinsipp. I dag kan du aktivt si ja til å bli organdonor ved å fylle ut et donorkort som du har på deg. Det finnes i dag ikke noe sentralt register over dette. Hvis din holdning ikke er kjent, vil dine pårørende måtte ta stilling, gjerne på stående fot. De fleste kan forestille seg at det er vanskelig.

SV foreslår at du heller må reservere deg i et register hvis du ikke ønsker å være donor.

Bakgrunnen er at det ofte mangler egnede organer som kunne reddet dødssyke mennesker som trenger en transplantasjon. Samtidig er det grunn til å tro at mange mennesker godt kunne tenke seg å være donor, men ikke har tatt seg bry med å skaffe seg et donorkort eller kanskje har mistet det.

Man kan tenke seg to innvendinger mot forslaget. Den første kommer fra stiftelsen Organdonasjon, som mener forslaget kan provosere folk og føre til at mange sier nei.

Det er et synspunkt man må ta på alvor, men jeg ikke sikker på at dette er et så stort problem som det hevdes. Det har nok i alle fall en del å gjøre med hvordan ordningen presenteres. Det er viktig å få frem hvor mange menneskeliv som vil kunne reddes hvis tilbudet av donerte organer blir bedre.

Prinsipprytteri
Den andre innvendingen er den prinsipielle: Med mindre du aktivt har sagt ja, har staten ingen rett til å disponere over kroppen din, selv ikke etter at du er død, og selv om det er er enkelt å reservere seg.

Det synes jeg, som Arnfinn Pettersen på bloggen Den tvilsomme humanist så treffende uttrykker det, er «prinsippfetisjistisk gutteromslibertarianisme».

Det blir å sette prinsipper fremfor menneskeverd. Jeg skulle likt å høre den som fastholdt dette hvis man selv eller en nær slektning var døende - og kunne vært reddet ved hjelp av en transplantasjon. Er de som mener dette villige til å skrive under på at de frivillig stiller seg bakerst i køen hvis de selv skulle trenge en transplantasjon, og tilbudet var for dårlig fordi mange villige donorer ikke hadde tatt et aktivt valg?

Nudge, nudge
Dette er også ett av temaene som er tatt opp i den interessante boken «Nudge» av professorene Richard Thaler og Cass Sunstein. som skriver om hvordan man kan påvirke folks handlinger i ønsket retning, uten å tvang eller andre hardhendte virkemidler. Hvordan valg presenteres er da sentralt.

Eksemplene i denne boken tyder ikke på at folk blir skremt av en ordning med reservasjon mot organdonasjon, slik stiftelsen Organdonasjon frykter. For eksempel vises det til Tyskland og Østerrike. I Tyskland måtte man aktivt si ja, noe bare 12 prosent gjorde. I Østerrike, hvor man måtte si nei, ble 99 prosent donorer.

Mellomløsning?
Men det kan være at dette er et for følsomt tema til over natten å innføre et system hvor man må reservere seg mot donasjon, som jeg altså mener er det beste.

I en avsteminng knyttet til VGs sak, sier et knapt flertall nei, slik det ligger an nå. Selv om  jeg mistenker at det er farget av VGs noe bisarre tittel, viser det nok at dette ikke er et uproblematisk spørsmål.

En mellomløsning kan være at man blir nødt til å velge, for eksempel når man får eller fornyer førerkortet. Slik er det i delstaten jeg hvor jeg bor i USA. Mitt amerikanske førerkort har derfor et hjertesymbol som viser at jeg svarte ja til å bli donor. Jeg har derimot ikke noe norsk donorkort, må jeg beskjemmet medgi. Jeg ble altså «nudget» til å bli donor i USA, men ikke i Norge. 

Terskelen for å bli organdonor bør gjøres så lav som mulig også i Norge. Det dreier seg om liv, mange liv.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post 

Zulqarnain Sakandar Madni gjentar bløffen om at 4.000 jøder ikke kom på jobb i World Trade Center. (Illustrasjon: TV 2/YouTube)

Hevder 4.000 jøder ble advart om World Trade Center.

Det er blitt bråk etter at TV2 satte fokus på den profilerte norske imamen Zulqarnain Sakandar Madni og hans foredrag om terrorangrepene 11. september 2001 på Høyskolen i Oslo. (Du finner også opptak på YouTube).

I foredraget gjør han det klart at han mener det lå en amerikansk og jødisk konspirasjon bak angrepene, og han trekker spesielt frem teorien om at jøder ble varslet på forhånd.

- Totalt fire tusen jøder var borte fra de to tårnene på samme dag. De kom ikke på jobben. Hvorfor ikke? spør han.

Dette er en velkjent teori i den muslimske verden, og ikke bare i de mest radikale islamistiske miljøene. Mahathir Mohamad, statsminister i Malaysia fra 1981 til 2003, hevder det samme på bloggen sin: - Jeg forstår at knapt noen jøder var i bygningen. De ble ikke brent til døde.

Tragikomisk
Skal man le eller gråte over at slike påstander så ofte får stå uimotsagt blant muslimer?

Tenk først på det praktiske. Hvordan ble 4.000 jøder i New York varslet? (Hallo, er det David Goldstein? Dette er fra Mossad. Ikke gå på jobb i dag. Vi gjentar: Ikke gå på jobb i dag!). Hvordan kunne man være sikker på at ikke én av disse 4.000 i ettertid kom til å få samvittighetskvaler og fortelle om dette velorganiserte massedrapet?

Og hva med det faktum at det på listen over omkomne er en mengde jødiske navn?  Du kan lese om bakgrunnen til 76 av de omkomne jødene i denne gjennomgangen som det amerikanske utenriksdepartementet så seg nødt til å sende ut i et forsøk på å avsanne ryktet om at det knapt var jøder blant de døde.

Kjent bakgrunn
Historien om de 4.000 jødene som ikke kom på jobb er, i likhet med de fleste konspirasjonene rundt 9/11, konstruert ved å trekke ut en liten bit av det forvirrende bildet som oppstod i timene etter angrepet, vri og vende litt på innholdet, og så komme med insinuasjoner og retoriske spørsmål.

Dagen etter angrepet ble det i israelske medier meldt at myndighetene i landet visstnok hadde fått henvendelser om rundt 4.000 israelske borgere som kunne tenkes å ha vært i området rundt World Trade Center på Manhattan eller ved Pentagon i Washington. Dette omfattet personer som slektninger ikke klarte å få tak i under de kaotiske forholdene.

17. september 2001 dukket det samme tallet opp på Hizbollahs radiostasjon al-Manar i Libanon, men nå med en vri. Det var ikke lenger 4.000 israelere, men 4.000 jøder, og de hadde ikke møtt på jobb.

Denne historien har så levd videre blant konspirasjonsteoretikere, spesielt i den muslimske verden og i små nynazistiske grupper. Og den har altså også nådd en norsk imam, som uimotsagt kan fremføre den til ukritiske studenter.

Lever i egen verden
Det er knapt grenser hvor hvilke rykter og vandrehistorier som er kurant politisk mynt i islamistiske kretser. Jeg har tidligere skrevet om Hamas, som mener jødene står bak første og andre verdenskrig, den franske revolusjon, opprettelsen av FN, den kommunistiske revolusjon, Frimurerne, Rotary og Lions, bare for å nevne noe.

Dette illustrerer det som dessverre preger altfor store deler av den muslimske verden. Man sitter i lukkede miljøer uten kritisk debatt og koker sammen livsfjerne synspunkter, man har overdreven tiltro til religiøse ledere, og man gir uavlatelig andre (jødene og Vesten) skylden for alt som er galt.

Sånn sett er det fint at Zulqarnain Sakandar Madni her får dumme seg ut i offentlighet, på internett. Det kan forhåpentligvis åpne øynene til noen av studentene som satt i salen og lyttet andektig til imamens røverhistorie.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post 

Sylvia Brustad ønsker nok helst å bli husket for noe annet enn Brustad-bua. (Foto: Scanpix)

Stortinget vil beholde den selv om Sylvia Brustad angrer.

Trenger du dagligvarer på søndag, kan du i Norge handle trangt (i en «Brustad-bu») eller trangt og dyrt (på en bensinstasjon). Stor og billig matbutikk er ikke lov på søndag. Det synes flertallet på Stortinget er en lur ordning.

Tirsdag sørget regjeringspartiene samt KrF for å stemme ned et forslag fra Fremskrittspartiet om å skrote hele Brustad-bua og la dette bli en sak mellom butikk og kunde.

Det er nå mer enn ti år siden Sylvia Brustad (da barne- og familieminister, nå næringsminister) fikk sitt navn uløselig knyttet til dagligvarebutikker som er så trange at den som er bittelitt langsynt, må ut for å lese handlelappen.

Og det er nesten syv år siden hun uttalte at hun angret på hele greia og ikke ville innført bua hvis hun skulle velge på nytt.

Eksempel på formynderi
Brustad-bua er selvsagt ingen stor og avgjørende sak for det norske samfunnet, men den er et godt eksempel på overivrig regulering av noe politikerne med fordel kunne holdt seg unna.

Argumentet om å beskytte fritiden til de ansatte er syltynt. Det er mange, for eksempel studenter, som gjerne jobber i butikker i helgene. Og, som man kanskje har fått med seg de siste ukene, er det en betydelig gruppe i Norge som har sin helligdag på fredag og som derfor gjerne jobber søndag.

Fra KrF skinner det gjennom at man vil at folk skal ha søndagsfri for å gå i kirken. Men i praksis er det neppe butikkenes åpningstider som er den begrensende faktor her. I USA går en langt større andel av befolkningen i kirken, til tross for liberale åpningstider.

Reguleringer skaper alltid vanskelige grenseoppganger. For eksempel er butikker som må stenge på søndag misfornøyd med det de oppfatter som mistenkelig stort vareutvalg på hagesentre, som har unntak og kan holde åpne. Politikerne skaper seg altså nye problemer som de må ta stilling til, for eksempel hva et hagesenter skal ha lov til å selge.

Jeg forbyr, altså er jeg politiker

Av og til virker det som det er en forutsetning for å være politiker at man har en ubendig trang til å forby saker og ting. Hva er det som får folk til å bruke politisk kapital på å forby farge-TV eller rullebrett, for å ta noen historiske eksempler?

Hvilket personlighetstrekk er det som får regjeringspolitikere til å ville regulere hvor lavt i butikkhyllene godteri kan plasseres? Og hvilke vurderinger ligger bak når tid og krefter settes inn for å hindre politisk TV-reklame, annenhåndsomsetning av konsertbilletter eller, altså, romslige butikker på søndag.

Tenk om vi kunne få flere politikere som gikk hjem på ettermiddagen uten å føle at dagen var bortkastet hvis man ikke fikk forbudt noe. Som kanskje endog følte at dagen var spesielt fin hvis man slapp å forby noe.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post 

Hovedsaken er at du spiser slikt, ikke om det er dyrket med eller uten kunstgjødsel.

Luksusmat for rikinger er ikke spesielt etisk.

Aftenposten skriver mandag at økologisk landbruk ikke er sunnere, mer miljøvennlig eller dyrevennlig, og viser til en artikkel fra Ukebrevet Mandag Morgen (ikke åpent tilgjengelig på nett).  

Det har fått Miljøpartiet De Grønne til å reagere med en pressemelding: - Det er åpenbart at mat uten gift er sunnere for helse og natur enn mat med gift, og at høna som går ute har det bedre enn høna på betonggulv, heter det i en pressemelding.

Uansett har det vært kraftig vekst i markedet for økologisk mat de siste årene, riktignok fra et svært lavt nivå. På verdensbasis er 0,8 prosent av jordbruksarealet økologisk, eller under omlegging til økologisk drift. Men i rike Norden er andelen mye høyere: 9 prosent i Sverige, 5,5 prosent i Danmark og 4,7 prosent i Norge. Her stimulerer myndighetene til mer økologisk landbruk.

Dette illustrerer samtidig det store problemet med økologisk mat: Det er luksusmat for verdens rikeste land.

Ellers er fordelene vanskelig å få øye på.

Kanskje vil man til slutt klare å påvise at økologisk mat har en marginalt positiv helseeffekt i forhold til ordinære landbruksprodukter, selv om det foreløpig ikke ser ut til å være entydige beviser for dette.

Kanskje kan noen også kjenne forskjell på smaken, selv om det også virker uklart enn så lenge.

Så lenge økologisk mat utgjør en så liten andel som nå, er det heller ingen stor skade at rike forbrukere føler seg sunnere når de kjøper dyr, økologisk mat. Man skal ikke kimse av placeboeffekten, og noe skal jo også verdens velstående bruke pengene sine på. Økologisk mat er vel ikke verre enn andre luksusprodukter.

Blindspor
Men i forhold til verden som helhet representere økologisk landbruk et blindspor. For store deler av verdens befolkning er hovedutfordringen fortsatt å få nok og næringsrik mat, ikke hvorvidt den er dyrket med eller uten kunstgjødsel.

Skal man på verdensbasis produsere nok mat, er det viktig at landbruket er effektivt. Økologisk landbruk krever større arealer for å produsere en gitt mengde mat. Større arealer betyr i praksis avskoging, noe som medfører store miljøproblemer.

Den viktige debatten dreier seg på verdensbasis ikke om økologisk mat, men om hvilken rolle genmodifikasjon skal ha i det moderne jordbruket.

Selv i rike land bidrar fokus på økologisk mat til at man fokuserer på et marginalt forbedringspotensial når det gjelder kosthold. Det viktige er at man bør spise mer grønnsaker og mindre sjokolade og kjøtt, ikke om guleroten er økologisk eller ikke.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Liv Signe Navarsete ler - og blir ledd av. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen)

Og svenskene ler av Navarsetes veipolitikk.

Fredag skrev Aftenposten om forskning gjort at BI-professorene Leif Helland og Rune Sørensen og presentert i tidsskriftet Public Choice (tidlig versjon åpent tilgjengelig her).

De to har sett på norske veibevilgninger og funnet ut at pengestrømmen i stor grad styres av hva som gir politisk uttelling. Det vil si at det brukes mer på veier i distrikter hvor det er mange vippevelgere, dårlig partilojalitet og få velgere bak hver stortingsrepresentant.

Det betyr da at det sammenholdt med kost- og nyttevurdering brukes for lite penger på veier i områder med få vippevelgere, høy partilojalitet og mange velgere bak hver representant.

Ministeren ler av forskerne
Samferdselsminister Liv Signe Navarsete synes imidlertid ikke dette er interessant. Ifølge Nationen flirer hun av forskerne.  - Det som er bra med det norske demokratiet er at vi har politikarar som ser heile biletet, og ikkje berre kost-nytte. Hadde vi gått over til eit slikt kalkulatorbyråkrati hadde landet sett heilt annleis ut, og vi ville tapt store verdiar, sier hun.

Men samtidig som Navarsete ler av forskerne, kan Aftenposten fortelle at svenske politikere ler av norsk samferdselspolitikk. Norske stortingspolitikere sier at de blir møtt med latter når de forteller svenskene om hvor detaljstyrt norsk samferdselspolitikk er.

- Vi sitter i Stortinget og diskuterer gang- og sykkelstier til en million kroner. Det er rimelig spesielt, og da er det ikke så rart at politikere i våre naboland lurer på hva vi driver med, sier Bård Hoksrud, som sitter i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité for Fremskrittspartiet.

Hva er alternativet?
Vurderinger av kost mot nytte, er ingen magisk løsning. Slikt kan gjøres godt eller dårlig. Kanskje undervurderes kostnadene, og mange ulemper og gevinster er det vanskelig å tallfeste. Hva er for eksempel verdien av et spart menneskeliv på grunn av bedre veistandard?

Men det at det er vanskelig, betyr ikke at det er bedre å gi opp, for hva er egentlig alternativet når man skal vurdere samferdselsprosjekter?

Når landets samferdselsminister synes vurderinger av kostnader opp mot nytte er kalkulatorbyråkrati, samtidig som politikerne i stor grad skal detaljstyre, er det ingen grunn til å la seg overraske over at resultatet blir nettopp det BI-forskernes tall indikerer: Partitaktiske hensyn vinner over veifaglige vurderinger.

Milliarder i pakke
Problemstillingen er ekstra aktuell nå. Nylig lanserte regjeringen en omfattende tiltakspakke for å dempe nedturen i norsk økonomi. I pakken lå miliarder til samferdselssektoren. Og man skal ikke se bort fra at det kommer flere pakker.

I utgangspunktet er det fornuftig av staten å gi gass når privat etterspørsel faller kraftig. Og investeringer i infrastruktur virker som noe av det lureste. Det skaper ikke bare arbeidsplasser, men også verdier for fremtiden.

Men verdiene som skapes blir ikke nødvendigvis så store når den øverste ansvarlige synes det er latterlig å vurdere prosjekters kostnader opp mot nytte.

I mars skal en ny nasjonal transportplan legges frem. I september er det valg. Så kan man jo gjette seg til hva som avgjør hvilke prosjekter som får gjennomslag. Kalkulatorbyåkrati blir det neppe. 

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

- Ja, mener spinnville språkbyråkrater.

Staten bør kreve bruk av nynorsk i de riksdekkende avisene, mener styret i Språkrådet, ifølge en pressemelding.

Dette begrunnes med at aviser er fritatt for moms. Denne støtten betyr ifølge Språkrådet at man kan stille krav om nynorskbruk, slik man også gjør til NRK, TV 2 og P4.

Aprilspøk sist
Språkrådets ideer ble først luftet i januar, og Aftenpostens Per Anders Madsen påpekte da at det også for fire år siden kom et forslag om statlig nynorskkrav til avisene.

Forskjellen var at det forslaget ble lansert 1. april.

Denne gangen er det visstnok alvor. Direktør Sylfest Lomheim og styreleder Ida Berntsen i Språkrådet begrunner forslaget med et herlig eksempel på det George Orwell kalte «newspeak», eller «nytale», hvor ordenes betydning snus på hodet:

«Det må være problematisk at journalister ikke har den språklige frihet som burde være naturlig og selvsagt i et samfunn med bokmål og nynorsk som to offisielt sidestilte målformer. Det er dessuten umoderne. Det hører definitivt ikke hjemme i et liberalt samfunn anno 2009.»

Liberalt?
Det som «definitivt ikke hører hjemme i et liberalt samfunn anno 2009» er at statlige byråkrater skal bestemme hvordan man skal formulere seg i private bedrifter.

Alle står fritt til å starte aviser, på papir eller nett, og skrive bokmål, nynorsk, samnorsk, riksmål, samisk eller esperanto.

De fleste nordmenn skriver bokmål, og da er det ikke så rart at de fleste medier også standardiserer på denne målformen. Men det finnes også rene nynorskaviser, og det finnes aviser med en blanding av bokmål og nynorsk, for eksempel Bergens Tidende.

I et liberalt samfunn må det stå bedrifter fritt hva slags profil de vil presentere utad. For mediebedrifter er språkføringen en sentral del av profilen. Derfor har de fleste større mediebedrifter laget retningslinjer for dette, retningslinjer som må forutsettes å være forstått av journalister som velger å jobbe der.

Avgiftsargumentet
Språkrådets fikenblad er at avisene har momsfritak og dermed kan sidestilles med statlige NRK eller konsesjonsbaserte TV 2 og P4.

Men det er en særdeles haltende argumentasjon. Slik verden har vært til nå, har plass i eteren vært et knapphetsgode. I Norge har myndighetene stilt visse krav, blant annet til nynorskbruk, til dem som vil ha konsesjon til å drive slik virksomhet.

Det er riktig at papiraviser nyter godt av momsfritak. Men nettaviser har ikke et slikt fritak. Likevel vil Språkrådet ifølge sin pressemelding også tvinge nynorsk på nettavisene.

Uansett har skatte- og avgiftssystemet en rekke ulike satser og særordninger. Transportsektoren har lavere moms enn normalt. Det samme har matvarer. I ukantstrøk har man fritak for arbeidsgiveravgift. Skipsverft har en annen avgiftssats enn andre bedrifter i samme sone. Rederier har et eget skattesystem.

Kort sagt er det et utall faktorer som påvirker en bedrifts samlede skatte- og avgiftsposisjon. Er det rimelig at staten kan trekke ut én enkeltfaktor, og dermed ha fullmakt til å blande seg inn i driften av bedriften?

Grenseløse muligheter
Og i så fall: Hvorfor skal man stanse med tvungen nynorsk? Hva med samisk? Kanskje en dose urdu?

Og hvorfor skal Språkrådet være det eneste organet som skal få blande seg inn? Kanskje Norsk Designråd burde få lov til å fikse litt på bilde- og tittelbruk? Kanskje har Samferdselsdirektoratet meninger om avisenes distribusjonsnett i distriktene?

Det er nesten ikke grenser for hva man kan finne på så lenge man åpenbart synes dette med privat eiendomsrett bare er plunder og heft - i et «liberalt samfunn anno 2009».

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

For to uker siden sa Justisdepartementet ja til et forslag fra politidirektoratet om å tillate bruk av religiøse hodeplagg sammen med politiuniformen. Saken begynte å rulle i september i fjor, da Sandnes-kvinnen Keltoum Hasnaoui Missoum (23) ytret ønske om å utdanne seg til politi, men samtidig bruke hijab.

De siste par ukene har debatten vært opphetet. Fra hold som står regjeringspartiene nær er det mange som mener debatten er elendig og helst burde ta slutt så fort som mulig, samt at interessen for den er uforståelig.

Mange sider belyst
Det er jeg helt uenig i. Tvert om mener jeg debatten har belyst en rekke sider og nyanser ved en sak av en type som et moderne, mangfoldig samfunn er nødt til å finne løsninger på.

Vi har kunnet lese gode argumenter for politihijab (for eksempel her, her, og her) og mot (for eksempel her, her og her).

Vi har fått en debatt om det egentlig er riktig å si at dagens politiuniform er «verdinøytral».

Vi er også blitt påminnet om at synet på selve hijaben er nyansert blant muslimer, for der (mannlige) ledere i Islamsk Råd Norge skriver at bruk av hijab er en «religiøs plikt»  jobber det i dag troende muslimske kvinner i politiet, og de har motforestillinger mot politihijab.

Noe er ganske paradoksalt, som at det er tillatt med hijab i politiet i Sverige og Storbritannia, men forbudt hos politiet i overveiende muslimske Pakistan. Vi har også fått vite at både hijab og turban er tillatt i forsvaret i Norge.  

Og hva betyr egentlig hijab? Er det et religiøst symbol? En politisk markering? Kvinneundertrykkende? Eller rett og slett et skaut?

Ærlig talt tror jeg de fleste har lært noe nytt av denne debatten, i alle fall i den grad man har lyttet med åpne ører. Så får vi heller leve med at det blir litt vel hett i toppen hos enkelte, for eksempel da Karita Bekkemellem sammenlignet bruk av hijab med kjønnslemlestelse. Ytringsfriheten omfatter også retten til å dumme seg ut.

Blir trolig nei
Etter å ha lyttet til de ulike sidene i debatten, heller jeg til at det er feil å åpne for hijab i politiet, og jeg tror også dette til slutt blir regjeringens konklusjon. Det virker som Knut Storberget rygger i full fart.

På samme måte som behendige lekkasjer gjorde at vi fikk vite at Storberget selv var mot at departementet hans foreslo å vekke til live blasfemiforbudet, får vi nå høre fra anonyme kilder at Storberget ikke en gang visste om at departementet sa ja til politihijab. Avgjørelsen i det som man måtte forstå var en brennbar sak skal angivelig være tatt av statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik.

Hvis konklusjonen blir nei til hijab i politiet, er det fordi regjeringen tapte debatten og må lytte til folkemeningen, som ser ut til å være klart mot politihijab.

Det er faktisk dette som kalles demokrati. Hvis man ikke liker at avgjørelser tas etter åpen debatt, bør man i det minste klargjøre hvilken alternativ styringsform man foretrekker.

Oppdatering: Storberget avbryter ferien og trekker sannsynligvis forslaget.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Jørn Rattsø liker ikke hemmelige opptak fra møter. (Foto: Scanpix)

Når du ikke trodde det kunne bli verre, har noen et hemmelig opptak på lur.

Tirsdag kunne Dagbladet presentere siste episode i Sirkus Enova. Avisen beskriver innholdet av hemmelige opptak fra et møte sommeren 2008, hvor styreleder Jørn Rattsø deltar.

I møtet fremgår det at Rattsø lenge hadde vært kjent med det han kaller «frustrasjoner i samarbeidsforholdet med ledelsesutfordringer» og «samarbeidsproblemer» i det statlige enøk-selskapet.

Avisen skriver at dette viser at Rattsø ikke har fortalt «hele sannheten» når han tidligere har sagt at han ikke var kjent med brudd på arbeidsmiljøloven i bedriften. Tja. Er samarbeidsproblemer egentlig det samme som brudd på arbeidsmiljøloven?

Rattsø mener i alle fall at det ikke er noe nytt i referatet fra det aktuelle møtet, men til NA24 Trondheim sier han at det er alvorlig at det blir gjort opptak av møter i Enova. 
 

Faste roller i mediene

Det påfallende er uansett at det hemmelige opptaket fra møtet ble gjort lenge etter at Eli Arnstad i november 2007 forlot sjefsstolen etter å ha blitt beskyldt for mobbing. Nå, over ett år senere, virker konflikten giftigere enn noen sinne.

Noen med tilknytning til Enova ser fortsatt ut til å fore mediene med gammelt konfliktstoff, selv etter at styret og de ansattes representanter for fire uker siden inngikk en avtale om å legge striden bak seg.  Blant annet ble man enige om at bedriften dekker store advokatregninger ansatteklubben hadde opparbeidet.

Det er ikke akkurat tillitvekkende at denne såpeoperaen av en organisasjon nylig ble tildelt 1,2 milliarder ekstra kroner som en del av regjeringens krisepakke. Det er vel grenser for hvor mye penger det er fornuftig å bruke på advokatregninger.

Det er liten tvil om at enkelte ansatte i Enova har brukt mediene for å ramme Arnstad og Rattsø.  Mediene har en tendens til å presentere slike saker i en fastsatt dramaturgi: Sjefen er den onde eller endog psykopatiske. De ansatte er uskyldige ofre som herses med, inntil en modig «varsler» retter ryggen og sier fra om hva som foregår.

Men i  tilfellet med Enova er det ganske tydelig at problemene ikke dreide seg om en sjef som mobbet, i alle fall ikke bare om det. Da ville jo ikke bråket fortsatt så lenge etter at hun gikk.

Varsler, men om hva?
Det er også grunn til å diskutere bruken av varsler-begrepet. Det er ikke all varsling som er like heltmodig. Det er én ting å varsle om mulig korrupsjon, regnskapsjuks eller miljøkriminalitet, viktige ting som kan ha store samfunnsmessige konsekvenser.

Det er noe annet å varsle om at du ikke klarer å samarbeide med sjefen din eller lekke hemmelige opptak fra interne møter for å bli kvitt en styreleder du heller ikke liker.

Når det skjærer seg i organisasjoner, og det gjør det med jevne mellomrom, er bakgrunnen ofte komplisert og varierende fra tilfelle til tilfelle.

Den enkle fortellingen om den psykopatiske sjefen og de uskyldige mobbeofrene stemmer kanskje ikke så ofte som mange journalister later til å tro. Den virker i alle fall stadig mindre dekkende for Enova-saken.


Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

I kjølvannet av at finansmannen Bernie Madoff i desember tilsto det som ser ut til å være historiens største svindel, svirrer ryktene om andre svindler og pyramider.

Sist ute er firmaet Stanford Financial Group, som kontrolleres av mangemilliardæren R. Allen Stanford. Ifølge flere medier granskes nå selskapet av amerikanske myndigheter. Det er snakk om 30.000 kunder og milliardverdier.

Det er interessant at dette skjer etter at Alex Dalmady. en finansanalytiker, i januar beskyldte Stanford Financial Group for å være en svindel. Han gjorde det i en offentlig artikkel som du finner her.

Saken er ekstremt pinlig for SEC. Foreløpig er lite kommet ut fra etterforskningen av Madoff, men etter det man forstår nå, drev han rett og slett en Ponzi-svindel, hvor «avkastningen» til eksisterende investorer rett og slett (eller primært) var penger fra nye investorer.

Det burde være noe av det letteste å avsløre under en kontroll, for i et slikt system mangler det rett og slett store summer. Det burde la seg avsløre med det enkleste av alle kontrollspørsemål: - Hvor er penga?

Ikke uproblematisk

Foreløpig er det helt uklart om Stanford-saken virkelig er svindel, og det er ikke uproblematisk hvis tjenesteforsømmelsen hos SEC gjør at fremtidens fløyteblåsere velger å gå ut offentlig med sine mer eller mindre godt funderte beskyldninger, heller enn å tipse myndighetene.

For innen finans er tillit alt, og selv grunnløse beskyldninger om svindel kan fort kjøre en bank eller et annet finansselskap på grunn, ettersom innskytere og investorer flykter hals over hode.

Men hva annet kan man vente når det viser seg at kontrollorganene i det som angivelig skal være verdens mest sofistikerte finansmarked ikke er i stand til å score selv når de får ballen servert på mållinjen?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Ville vite hvor ille sentralisering er, liker ikke svaret.

Oppdragsforskning tenderer til å ende med konklusjoner oppdragsgiverne liker. Oppdragets utforming legger ofte føringer for resultatet, og forskerne vet hvem som betaler.

Derfor er det et oppsiktsvekkende svar Kommunal- og regionaldepartementet, som ledes av Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa, har mottatt etter å ha hyret inn flere institutter for å kartlegge «sentraliseringens pris». For å være sikker på at rapporten skulle bli distriktspolitisk korrekt, ble det klargjort at det bare var negative virkninger av sentralisering som skulle undersøkes.

Konklusjonen ble likevel skuffende for Senterpartiet:

«Oppsummert gir ikke analysen grunnlag for å konkludere sterkt med at sentralisering gjennomgående har negative effekter verken for individer, regioner eller nasjonen som helhet.»

Men Meltveit Kleppa lar seg ikke merke med dette «upassende» resultatet.

- Mitt svar på det er at rapporten sier helt klart at sentralisering har omkostninger. For Sp er denne rapporten et bidrag som understreker vårt syn om at hele Norge fremdeles skal tas i bruk, sier hun til Nationen.

Vil bremse flyttestrømmen
Årlig brukes det enorme offentlige summer på å forsøke å bremse folks flytting i Norge. For Senterpartiet er dette noe nær selve hovedmålet med politikken, og midlene er overføringer til småkommuner, landbrukspolitikk, næringsstøtte, samferdselspolitikk og så videre.

Men flyttestrømmen fortsetter ubønnhørlig. Nordmenn flytter fra utkantkommuner til regionale sentre og til storbyer. De flytter fra Nord-Norge til Sør-Norge, og, i mer moderat grad, fra Vestlandet til Østlandet.

Endret næringsstruktur
Egentlig er nok hovedgrunnen ganske banal. Grunnen til at så mange har bodd i utkantene er ikke at naturen er så fin, samholdet så sterkt, været så forfriskende eller oppvekstvilkårene så trygge. Grunnen er at det fantes mange arbeidsplasser i arbeidskrevende næringer som jordbruk, skogbruk og kystfiske. Vi er mange som kan følge slekten bakover gjennom mange ledd hvor de aller, aller fleste drev med ulike kombinasjoner av disse næringene.

Men gradvis er disse næringene i stadig større grad blitt automatisert. Man produserer like mye eller mer, men med langt mindre arbeidsinnsats, til tross for at man har forsøkt å bremse utviklingen ved for eksempel å hindre at enhetene i landbruket skal vokse seg store.

Når folk ikke lenger jobber i primærnæringene svekkes motivasjonen for å bo i utkantene, og stadig flere finner ut at de heller vil flytte til et mer sentralt sted. Det gjelder selvsagt ikke alle. Noen utkantnæringer har vekstpotensial, som oppdrett og turisme. En del vil selvsagt også jobbe i primærnæringene, og andre vil sikkert drive nisjebedrifter på den yderste nøgne ø.

Prisen for ikke å sentralisere
Men en politikk som går ut på å bestemme at folk skal bo i utkantstrøk, uansett næringsstruktur, er både dødsdømt og dyr.

Ressurser som brukes på landbruksstøtte, uhensiktsmessig små kommuner og lite brukte veier, er ressurser som ikke blir brukt på helse, utdannelse eller sentral infrastruktur som stamveier og høyhastighetstog mellom større byer.

Regjeringen burde heller kartlegge desentraliseringens pris.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Svein Gjedrem og Jens Stoltenberg under årstalen på torsdag. (Foto: Scanpix)

Sentralbanksjefens årstale inneholder ikke fnugg av selvkritikk.

Torsdag kveld holdt sentralbanksjef Svein Gjedrem sin tradisjonsrike årstale. Mange fokuserer på spådommer om lavere rente eller om høyere arbeidsledighet.  

Men på forhånd var det mange som var mest spent på om talen i større grad enn vanlig ville by på selvransakelse. Etter mange år med skryt for lav og stabil inflasjon, er både Norges Bank og andre sentralbanker i økende grad blitt kritisert for å ha bidratt til bobler i bolig- og finansmarkedene ved å holde for lave styringsrenter under oppgangskonjunkturen som varte frem til for et års tid siden.

I Norge lå styringsrenten, Norges Banks viktigste virkemiddel, så lavt som 1,75 prosent gjennom 2004 og til midt i 2005, og nådde ikke noe nær et normalnivå før i 2007. Dette var et periode preget av tiltagende høykonjunktur og kraftig vekst i lønninger, børskurser og boligpriser.

Mange har i ettertid spurt om ikke Norges Bank burde trukket i bremsen tidligere og hardere.

Angrer ingenting
Men det var ikke mye selvransakelse å spore i Gjedrems manuskript.

«Renten er et grovt virkemiddel, som vi kan bruke til å holde inflasjonen i sjakk over tid og slik bidra noe til å jevne ut svingninger i produksjon og sysselsetting. Virkemiddelet må ikke bli lesset over med oppgaver.

Forsøk på en klart strammere linje i pengepolitikken i vekstperioden fra 2003 ville for eksempel gitt høyere kapitalinngang, klart sterkere krone og mindre industri, enda lavere inflasjon, større vekst i reallønn og flere lån til husholdninger og bedrifter i utenlandsk valuta. Veksten i kreditt og boligpriser ville trolig blitt lite påvirket, og vi ville fått sterkere omslag nå i innenlandsk økonomi og enda større svingninger for vår skjøre krone,» sa han.

I stedet peker han i alle andre retninger når boblene skulle forklares: Underskudd på statsbudsjettet og for lav sparing i USA, for høy risikovillighet i kapitalmarkedene, for lav beskatning av bolig i Norge, for slappe kapitalkravene til bankene.

Lettvint

Det er forståelig at Gjedrem ikke uten videre vil legge seg flat for etterpåklokskap, spesielt ikke siden en del av dagens argeste kritikere heller ikke innså behovet for høyere rente i oppgangstiden.

Og inflasjonsmålet som har dominert tankegangen i Norges Bank under Gjedrem, har etter alt å dømme virket bedre enn det forrige målet, som var å holde kronekursen stabil. Det førte til at renten ble satt høyt for å forsvare kronen når konjunkturene i Norge var dårlige, og motsatt.

Men avvisningen av kritikken blir likevel for lettvint. Slik Gjedrem presenterer situasjonen, kan man jo lure på hva som overhodet er vitsen med styringsrenten. Hvis økt rente, altså høyere pris på penger, ikke fører til lavere kredittvekst - hva er da vitsen med at Norges Bank bruker store ressurser på å forsøke å sette riktig rente?

Og selv om man aksepterer at en lav og stabil inflasjon er et godt mål for pengepolitikken, er ikke diskusjonen over.

Bør andre priser, for eksempel boligpriser, også spille inn når renten settes? Det kunne ført til at den kraftige oppgangen i boligprisene ga høyere rente, selv da Kinas inntog på verdensmarkedet sørget for at klær og elektronikk ble stadig billigere og trakk ned konsumprisindeksen.

Er inflasjonsmålet på 2,5 prosent riktig? Bør utlånsvekst eller vekst i pengemengden også spille inn, som indikatorer på fremtidig inflasjon?

Gjedrem må gjerne nyte middagen etter talen i fred, men slike spørsmål kommer til å bli hengende i luften.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Torsdag kveld skal Svein Gjedrem holde sin tradisjonsrike årstale. Dette året har jeg ikke klart å få tak i kladden, så jeg vet ikke hva han skal snakke om.

Men ett aktuelt tema kunne være farene som ligger i at fornuftige tiltak for å dempe effekten av den økonomiske nedturen tar overhånd og hindrer fornuftig omstilling og tilpasning.

I tiden fremover kommer det til å bli mange oppsigelser i næringslivet. Det kommer også til å bli høylydte protester, ikke minst fra fagbevegelsen, som står regjeringen nær. Vanskelige spørsmål vil reises: Hvorfor går lønnsomme bedrifter til oppsigelser? Er det ikke bedre å opprettholde kompetanse enn å la folk ligge på sofaen og motta dagpenger? Har ikke Norge mer enn nok kapital til å hjelpe bedrifter over kneika?

Det er åpenbart ikke lett for politikerne la være å gripe inn med redningsaksjoner i øst og vest.

Denne uken kom et interessant eksempel. Den børsnoterte elektronikkbedriften Kitron i Arendal meldte tirsdag om rekordresultat i fjerde kvartal.

Samme dag meldte selskapet at bemanningen vil bli redusert med 250 til 1220 i løpet av 2009. Dette begrunnes dels med effektivitetsforbedring og dels med utsikter til lavere omsetning.

- Hårreisende og provoserende
De ansattes representanter er mildt sagt ikke fornøyd. - Det er både hårreisende og provoserende at Kitron samme dag som de presenterer et rekordresultat melder om nedbanning i denne størrelsesorden, sier Marit Stykket, president i NITO - Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon.

Stykket fastslår videre at organisasjonen ikke kan akseptere «oppsigelser ut fra preventive hensyn til fremtida». NITOs tillitsvalgte på Kitron, Geir Olafsen, sier det slik - Foreningene liker det dårlig fordi man bare baserer seg på prognoser. Det ligger ikke noe konkret her, selv om ledelsen antar vi vil omsette for 10 prosent mindre i 2009.

Har forhistorie
Det er klart at man kan diskutere det PR-messige i å melde om rekordresultat og oppsigelser samme dag, og det kan selvsagt være at ledelsen er for pessimistisk i sine prognoser.

Men samtidig har Kitron en forhistorie som illustrerer hvor viktig det er å kutte kostnadene raskt når konjunkturene vipper nedover.

Det er riktig at Kitron har tjent bra med penger i 2008. Men det er egentlig det eneste gode overskuddet selskapet har hatt de siste ti årene, med et resultat før skatt på 138 millioner av en omsetning på 2.270 millioner. 2007 og 2006 var brukbare, men heller ikker mer, og så er det ikke et overskudd å skue siden 1999.

De siste ti årene har Kitron samlet omsatt for nesten 20 milliarder kroner. Samlet resultat før skatt er minus 177 millioner.

Selskapet har vært et sorgens kapittel for aksjonærene. Den som har sittet med Kitron-aksjer i ti år fra februar 1999, har nå et tap på 85 prosent. Utbytte har vært en fjern drøm.

Kuttet for tregt
I ettertid ser man at et hovedproblem for Kitron var at man ikke kuttet kostnadene raskt nok da markedet begynte å falle fra toppen i 2000. Det førte til at underskudd tårnet seg opp i 2001 og 2002, og gjorde at selskapet vaklet på randen av kollaps og måtte hente inn kapital til dumpingkurs i februar 2003 for å overleve - akkurat da Oslo Børs var på sitt laveste nivå de siste ti årene.

Man skal ikke bagatellisere oppsigelser, og de aller fleste sjefer kvier seg for å ta slike grep.

Men samtidig må man innse at aksjonærer over tid ikke driver veldedighet. Det er bare virkelig lønnsomme bedrifter som kan tilby trygge og godt betalte arbeidsplasser. Og lønnsomhet i et svingende marked er avhengig av at man tilpasser seg det man aner gjennom frontruten, ikke det man tydelig ser i bakspeilet.

Gjedrem kunne godt bruke en del av talen sin til å understreke at politikerne bør ligge unna denne typen omstillingsprosesser.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Hackere har lagt inn zombieadvarsler på trafikkskilt flere steder i USA. Er det bankene de tenker på? (Foto: Scanpix)

Stadig flere mener USAs zombiebanker må nasjonaliseres, og viser til nordiske erfaringer.

Tirsdag presenterte USAs finansminister Timothy Geithner en ny redningspakke for finanssektoren, men investorene likte ikke det de fikk høre.

USA-børsene endte dagen ned mer nær 5 prosent. Aller verst gikk det med bankaksjene. Storbankene Citigroup og Bank of America falt henholdsvis 15 og 19 prosent.

Stadig flere i USA våger å bruke N-ordet (nei, ikke det N-ordet). Nasjonalisering, statlig overtagelse av store deler av banksektoren, er ikke lenger tabu.

Problemet for banksjefer som forsøker å holde skuta flytende er at den slags fort kan bli selvforsterkende. Nylig sendte Ken Lewis, toppsjefen i Bank of America, ut et internt notat hvor han avviste at banken ligger an til å bli nasjonalisert. 
 

Investorer som frykter at staten nuller aksjene deres, kan bli skremt til å selge. Dette senker kursen, og gjør det dyrere å hente inn ny kapital. I praksis blir det nesten umulig å få inn private penger hvis nye investorer aner en betydelig fare for å bli nullet av staten.

Vassen plan
Geithners tale tirsdag gjorde lite for å dempe frykten. Problemet med pakken var neppe størrelsen. Geithners forslag kan innebære at så mye som 2.000 milliarder dollar brukes på å kjøpe råtne verdipapirer og tilføre kapital til sektoren.

Men samtidig var forslagene foreløpig vage, og Geithner understreket at det vil ta tid å gjennomføre tiltakene. Blant annet skal det oppretts et delvis offentlig og delvis privat fond som skal kjøpe råtne verdipapirer fra bankene, men dette fondet fremstår som temmelig luftig. - Vi vurderer en rekke ulike strukturer for dette programmet, og vil be om innspill fra markedsaktører og allmennheten når vi utformer det, sa Geithner.

Det er oppsiktsvekkende at tiltakene fortsatt er så lite konkrete, selv om det nå er nær to år siden de første krisetegnene begynte å melde seg og fem måneder siden konkursen i Lehman Brothers sendte et jordskjelv gjennom finansmarkedene.

Vanskelige verdier
Det tyder på at det er svært vanskelig å prise mange av bankenes eiendeler og at et program som tvinger frem en pris på de råtneste verdipapirene, ironisk nok kan bidra til at det blir klart for alle at mange bankers gjeld nå er større enn verdien av eiendelene, med andre ord at bankene er insolvente.

Hvis realiteten er at mange av de store bankene i USA har en gjeld som er større enn noe fornuftig anslag på eiendelenes verdi, er aksjonærenes verdier i realiteten tapt. Sannsynligvis en del av långivernes penger også.

Hvis det da ikke finnes nok privat kapital, vil presset øke for å nasjonalisere flere store banker. Hvis skattebetalerne uansett må holde bankene i live, er det rimelig at staten også overtar eierskapet og dermed oppsiden hvis og når det begynner å gå bedre.

Statlig bedre enn zombie
I USA er det større motvilje mot offentlig eierskap enn for eksempel i Norge. Men stadig flere heller likevel til at det er bedre med offentlig eide banker med solid kapitalbase enn vaklende privatbanker.

Den amerikanske økonomien kan leve med at bankaksjonærene taper pengene sine, men den kan ikke leve med et zombie-bankvesen som ikke kan tilby kreditt til bedrifter og boligkjøpere.

Nordiske erfaringer
Mange viser også til erfaringene fra Norge og Sverige på begynnelsen av 1990-tallet, da flere store banker ble overtatt av staten, og så gradvis privatisert igjen i ordnede former. Blant annet er det mange som har lest Norges Banks omfattende gjennomgang av erfaringene fra den norske bankkrisen.

- Look to Norway, sa president Franklin D. Roosevelt under andre verdenskrig.

Det har foreløpig ikke president Barack Obama sagt, men det er neppe noe dårlig tips at rådgiverne hans studerer erfaringene fra bankkrisene i Norge og Sverige.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

«Try-kronikken» var ikke et fyllestunt, men forfattet av en formodentlig edru professor Runar Døving (bildet). (Foto: Scanpix)

Når professorer skriver under falsk navn er de ikke bare useriøse, de er i en juridisk gråsone.

Lørdag publiserte Dagbladet en helsides kronikk som tilsynelatende var skrevet av reklamemannen Kjetil Try, under tittelen «Reklamen vil redde oss».

Men Try hadde ingenting med saken å gjøre, og var forståelig nok lite fornøyd med å bli tillagt meninger, blant annet kritikk av regjeringens krisepakke. - Jeg ringte Stoltenberg i formiddag og advarte om at jeg ikke hadde vært full og skrevet i Dagbladet, sa han.

Saken er flau for Dagbladet, men det virkelig oppsiktsvekkende er at dette ikke var et fyllepåfunn fra en studentgjeng eller fra en mentalt forstyrret person.

Mandag ble det nemlig klart at de som hadde utgitt seg for å være Try er rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen Campus Kristiania og Runar Døving, som er professor samme sted.

Det er også tydelig at lureriet ikke var et impulsivt påfunn. Det ble opprettet en falsk e-postadresse i Trys navn, og Dagbladets debattredaktør Simen Ekern forteller at det ble utvekslet e-poster frem og tilbake om kronikken. De professorale moroklumpene hadde altså rikelig anledning til å trekke i nødbremsen.

Null selvinnsikt

Men verken underveis eller i ettertid ser det ut til at de var i tvil om at planen var god.

- Såpass må Try tåle, sier Runar Døving til VG, og legger til at han synes det hele var «veldig gøy».

Blindheim mener tydeligvis at all PR er god PR, og han kan fortelle at han har fått en forespørsel om å holde foredrag i etterkant av avsløringen. Ingen av de to tror dette svekker deres omdømme. 

Juridisk grenseland

Det er neppe mange andre enn Blindheim og Døving selv som mener dette er akseptabel oppførsel fra folk som er ferdig med tenårene, og enda mindre fra folk i deres posisjon.

For å illustrere at dette ikke er så gøyalt som professorene synes, er det verdt å merke seg at regjeringen har foreslått å presisere straffelovens bestemmelser rundt identitetstyveri slik det blir straffbart hvis man «opptrer med en annens identitet eller en identitet som er lett å forveksle med en annens identitet, med det forsett å oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen, eller å påføre en annen tap eller ulempe».  Det presiseres også at e-postadresser omfattes av identitetsbegrepet.

Det er fullt mulig å argumentere for at professorenes hensikt i denne saken var å påføre Try tap eller ulempe. Blindheim lar det nemlig skinne gjennom at hevn var en del av motivet, for Try har skrevet en bok hvor en usympatisk politimann heter Trond Blindheim. - Nå er vi skuls, sier Blindheim.

Selv om teksten over dreier seg om en foreslått presisering av lovverket, gjør Justisdepartementet det også klart at bruk av andres identitet også etter dagens lovverk kan bli rammet av forbudet mot brudd på privatlivets fred.

Løs kanon

Selv om man ser bort fra det juridiske, må man spørre seg hva slags dømmekraft Blindheim og Døving besitter. Markedshøyskolens rektor fremstår som en løs kanon. Tenkte han overhodet over at han er skolens ansikt utad?

Det vil være merkelig om ikke første punkt på neste styremøte der i gården blir en redegjørelse fra rektor, med påfølgende diskusjon om hans stilling.

Oppdatering: Etter å ha fått tenkt seg om et par dager, har Døving kommet frem til at han «kanskje angrer litt» mens Blindheim nå kaller det «et feilslag».

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Det er et gammelt munnhell at når man har tråkket i salaten, må man i alle fall ha vett til å stå stille.

Men salatdressingen skvetter fortsatt rundt regjeringsmedlemmene i blasfemisaken. Selv etter at det famøse forslaget om å gjenopplive blasfemiforbudet er lagt i skuffen, fortsetter man å tråkke.

Sistemann i salatbollen er utenriksminister Jonas Gahr Støre. Til VG torsdag uttalte han følgende om sin holdning til regjeringens forslag:

- Når kompromisset fra underutvalget i regjeringen var som det var, og med presiseringene om at det gjaldt hatefulle ytringer mot enkeltpersoner basert på religion, kunne jeg leve med det, og det ga jeg uttrykk for.

Det er en besynderlig fortolkning, for å bruke et mildest mulig uttrykk.

Hva foreslo regjeringen?
Debatten har dreid seg om at dagens lovverk mot hatefulle ytringer («rasismeparagrafen») skal utvides slik at den ikke bare beskytter enkeltpersoner, som i dag, men også selve religionene, dette som en erstatning for den sovende blasfemiparagrafen, som foreslås fjernet.

I dagens rasismeparagraf står følgende (alle uthevinger er mine):

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

Det var ikke de store mediene som satte søkelyset på Liv Signe Navarsetes blasfemifinte. (Foto: Scanpix)

Det måtte kjendiser til for at mediene skulle interessere seg for ytringsfrihet.

Onsdag ga regjeringen endelig opp forsøket på å gjenopplive blasfemiforbudet ved å finte det inn i rasismeparagrafen. Jeg har allerede sagt det jeg har å si om selve forslaget og om den politiske prosessen.

Et slående poeng i denne saken er hvordan debatten oppstod.

Regjeringen sendte ut sin pressemelding om saken fredag 19. desember. Var det tilfeldig at dette skjedde rett før helgen og rett før jul? Tror du på julenissen?

Dette gamle PR-trikset så først ut til å fungere. ANB-NTB sendte samme dag ut en nyhet som ble gjengitt i mange medier under tittelen «Blasfemi for fall».

Deretter senket julefreden seg over saken i de tradisjonelle mediene.

Nektet å dø
Men så skjedde noe nytt. Blasfemidebatten nektet å dø på nettet. Nettstedet Document.no tok umiddelbart poenget: Regjeringen vil innskrenke ytringsfriheten.

Flere bloggere og nettsteder fulgte opp, for eksempel her, her, her, og her. Det ble også opprettet en Facebook-gruppe som fikk flere tusen medlemmer.

I de tradisjonelle mediene forble saken usynlig. Illustrerende nok var det eneste unntaket en ekstern skribent: Jan Arild Snoen i Dagsavisen.

Man havnet til og med i den - for norske medier - pinlige situasjonen at saken fikk større oppmerksomhet i danske medier enn i norske. Avisen Information brukte følgende tittel: «Norge vil straffe kritik af religion og livssyn».  

Kjendisene melder seg på

Debatten skjøt fart da dette oppropet ble organisert av Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie. Oppropet ble underskrevet av en rekke kjente kulturpersonligheter, blant andre Anne B. Ragde, Francis Sejersted og Roy Jacobsen.

Så, for et par uker siden, våknet VG, som omtalte saken under tittelen «Kjendisopprør mot justis-Knut».  

Fra da av tiltok kritikken mot regjeringen, også via tradisjonelle medier. Det politiske spillet ble interessant. Sp hadde «tvunget Ap i kne». Stoltenberg fastslo arrogant at debatten var over, noe som tilsynelatende kom overraskende på mange i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Bloggernes gjennombrudd?
Hablog spør om dette er et gjennombrudd for bloggernes betydning. Dagbladet.no skriver onsdag kveld at bloggerne senket forslaget.  Nei, svarer Vampus. Det tok ikke av før debatten ble løftet opp i de tradisjonelle mediene, påpeker hun.

Det siste er nok riktig, men faktum er at en svært viktig prinsippsak ble oversett av norske medier, som ifølge generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund «er en så viktig del av demokratiet» at pressestøtten bør økes.

Dette ble ikke en sak i de tradisjonelle mediene før VG fant kjendisvinkelen.

I stedet var det nettmedier, til dels hobbyblogger, som holdt liv i debatten om ytringsfrihetens grenser, en debatt som faktisk dreier seg om liv og død.

Det er ikke sikkert utfallet hadde blitt det samme uten at de store mediene tok tak i saken. Men man kan med minst like stor rett spørre om utfallet hadde blitt det samme uten grasrotopprøret på nettet.

Hvis dette forslaget hadde gått gjennom uten bred debatt, hadde mediene fullstendig sviktet sin oppgave.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

1930-tallet på nytt?
Det kan se ut som amerikanske politikere er fast bestemt på å gjenta en av de største feilene etter børskrakket i 1929, da man hevet tollsatser og innførte en «Buy American»-lov. Dette førte også da til mottiltak verden over, og verdenshandelen falt kraftig, noe som etter alt å dømme bidrog til å forverre depresjonen på 1930-tallet.

Denne typen beskyttelsestiltak for utvalget næringer forverrer også et av de potensielle problemene med slike tiltakspakker, nemlig at man belønner smisking med politikere og byråkrater fremfor god forretningsdrift.

Norge bør protestere
En åpen verdenshandel basert på et anerkjent WTO-regelverk er ekstremt viktig for små land som Norge.

En bølge av proteksjonisme vil ramme hele verden, men den vil ramme Norge mye verre enn et stort land som USA eller en handelsblokk som EU. Et lite land kan ikke produsere alt selv. Den norske velferden, og velferdsstaten, er avhengig av at vi kan eksportere for å kunne importere alt som det ikke er hensiktsmessig å lage i et høykostnadsland som Norge.

Derfor burde den norske regjeringen bruke det de måtte ha av innflytelse hos USAs nye president.

Budskapet bør være tydelig: Det som nå kokes sammen i Kongressen er farlig. Barack Obama må nedlegge veto hvis dette havner på hans bord.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

I denne gjengen er prinsipper til for å selges. (Foto: Scanpix)
 

Er blasfemisaken i ferd med å bli for flau for regjeringen?

Regjeringen har høstet kritikk for sitt forslag om å puste liv i det sovende blasfemiforbudet ved å utvide den såkalte «rasismeparagrafen» til å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Dagens rasismeparagraf beskytter allerede personer mot trusler og hån på grunn av religion og livssyn. Det nye er altså at man vil begrense angrep på selve religionen, ikke på personer.

Det er ille nok i seg selv, i alle fall for den som mener ytringsfrihet er viktig også når festtalene er avsluttet.

Hestehandel
Men saken blir flauere og flauere ettersom dagene går og regjeringsmedlemmer skylder på hverandre, gjerne via anonyme medielekkasjer. Først får vi høre at dette ble presset gjennom av Senterpartiet. Justisminister Knut Storberget er personlig uenig, har vi fått høre.

Men mandag kveld sa Senterpartileder og samferdselsminister Liv Signe Navarsete på TV 2s Tabloid at Storberget tvert om var arkitekten bak forslaget.

Uansett er det klart at man her har drevet politisk hestehandel med et grunnleggende spørsmål om ytringsfrihet. Det tydeliggjøres av at Arbeiderpartiet later til å ville bruke partipisken  for å få oppslutning fra stortingsgruppen, selv om stadig flere i partiet er skeptiske, nå sist AUF og stortingspresident Thorbjørn Jagland.

Med andre ord: Her har Sp fått et kjøttbein i regjeringen, og det må for all del ikke Stortinget ta fra dem, selv om alt tyder på at flertallet av stortingsrepresentantene er mot forslaget.

Dette er ren indremedisin for regjeringen.

- Moralske, ikke juridiske
Dette må være særdeles pinlig for mange i regjeringspartiene, hvor man tidligere har kommet med helt andre signaler.

La oss for eksempel låne øre til Kultur- og kirkeminister Trond Giske. I 2006 skrev han følgende om ytringsfrihet og religion:

«Selvsagt er det grenser for ytringsfrihet. Man får ikke utløse panikk i en full kinosal eller oppfordre til hat og vold. Men hva skjer når en persons ytringsfrihet bryter med en annens rett til trygghet fra angrep på det som anses som religiøst ukrenkelig? Etter mitt syn går ytringsfriheten foran, ja, kanskje særlig da.

Snudde boligmarkedet i januar?

Fredag sendte Garanti Eiendomsmegling ut sin månedlige pressemelding om priser og omsetning for januar. Tittelen var «Boligprisene opp 2 prosent», og dette førte til flere nyhetsoppslag om at boligprisene stiger (også hos NA24).

Det er nok en overoptimistisk tolkning av Garantis tall, som kommer rett i forkant av bransjens samlede tall, som presenteres klokken 11 i dag, mandag.

Opp eller ned?
Pressmeldingen fra Garanti toner ned et par negative tall.

For det første har firmaet sluttet å opplyse om endringen fra samme måned i fjor, slik det ble gjort tidligere. Det tallet er da heller ikke pent. Siden januar i fjor har gjennomsnittlig kvadratmeterpris sunket fra 20.894 til 18.878 kroner. Det er et fall på 10 prosent.

For det andre nevner Garanti at man normalt ser en sesongmessig oppgang fra desember til januar, men presiserer ikke hvor sterk denne effekten er. Imidlertid opererer bransjen i sine tall med en normal sesongmessig oppgang fra desember til januar på nær 3,5 prosent, altså klart høyere enn den faktiske økningen Garanti melder om.

Med andre ord tyder Garantis tall egentlig på en fortsatt trendnedgang på 1 prosent eller mer i januar. Det passer altså godt inn i bildet vi har sett det siste året, med en årlig nedgang på 10 prosent.

Det Garantis melding egentlig forteller er: Den markante nedgangen i boligprisene forsatte i januar.

Ikke snudd
Andre indikatorer gir heller ikke noe grunnlag for å tro at boligprisene er på vei opp igjen. Denne grafen viser at det er klart flere boliger til salgs på Finn enn for ett år siden. selv om det er store geografiske variasjoner. Den danske boligtjenesten Boliga, som nå er i prøvedrift i Norge, viser at prisantydningen fortsatt senkes for en rekke boliger som er til salgs.

Det kan godt være at trenden snart snur, men det er ingenting som tyder på at den er snudd.

Bør man kjøpe?
Betyr det at kjøperne bør sette seg tilbake på gjerdet og vente på videre fall? Ikke nødvendigvis. En positiv effekt av boligfallet kan være at folk slutter å se på bolig som et spekulasjonsobjekt for å bli rik fort. I stedet bør man vurdere edruelig om man faktisk ønsker å eie boligen sin og hvor høy boligstandard man i så fall kan og vil koste på seg.

Kjøpe bør man primært gjøre hvis man har ryddig økonomi, stabil livssituasjon og en tidshorisont på mange år. I så fall har det ikke all verden å si om boligprisene faller nye 10 prosent det neste året.

Dessuten er ikke bolig en entydig vare. Det er slett ikke sikkert du både klarer å treffe bunnen i markedet og samtidig finne en bolig som passer dine behov.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post