Stopp verden, de postansatte vil av
Nostalgiske minner om landpostbud er ikke noe godt grunnlag for å vurdere Postens fremtid.
Hvorfor skal vi monopolbeskytte en irriterende og miljøskadelig reklamekanal?
De postansatte ruster til kamp mot EUs tredje postdirektiv, som vil åpne for konkurranse på alle posttjenester, også brev under 50 gram, med mindre Norge bruker reservasjonsretten i EØS-avtalen.
I en artikkel hos Adresseavisen forklarer ansatterepresentanter at de frykter for arbeidsplassene i Posten. I tillegg mener de at en liberalisering vil medføre mye høyere porto i distriktene, mens nye konkurrenter bare vil konsentrere seg om sentrale strøk.
Og det er ikke småtteri vi har i vente, ifølge de postansatte:
Noen mener det ikke er spesielt dristig å spå at prisen for å sende et vanlig brev fra Sør-Norge til Finnmark om noen år vil nærme seg hundrelappen.
Det er naturlig at ansatte kjemper for arbeidsplassene sine. Man kan også argumentere for at et ensartet portosystem har vært en naturlig del av et lands infrastruktur, og mange er nok i utgangspunktet positivt innstilt til Posten og postbudene, om ikke annet så av nostalgiske grunner.
Men nostalgi er et dårlig kompass for en bransje som er i så stor endring som den Posten opererer i.
Hva ligger i postkassene?
Postbudene bærer fortsatt rundt store mengder papir, men hva slags papir?
Tenk over følgende de neste gangene du titter i postkassen: Hvor stor andel av denne bunken ønsker jeg egentlig å motta på papir? Hvor mye ville jeg heller mottatt elektronisk? Hvor mye er jeg overhodet ikke interessert i?
For de fleste av oss er nok de hyggelige, private brevene i sørgelig mindretall. Den kommunikasjonen foregår nå stort sett på SMS, e-post, Facebook og så videre.
Selv uten monopol vil det dessuten være fullt mulig å skille mellom masseutsendelser og private brev. I rapporten «Effekter ved en liberalisering av det norske postmarkedet», som nylig er utarbeidet av Samfunns- og næringslivsforskning for Samferdselsdepartementet, heter det:
Den forventede løsningen er imidlertid her at man opprettholder kravet om enhetsporto for enkeltsendinger, samtidig som kravet om enhetsporto på massesendinger blir opphevet.
Realiteten er at det aller meste av papirbrevene i dag er kommersiell kommunikasjon som man enten kunne mottatt elektronisk eller med fordel sluppet å motta i det hele tatt.
Andelen adressert post har da også lenge vært fallende, og Posten venter at denne negative trenden skyter fart i årene fremover. Den uadresserte reklamen har økt frem til nå. Men nå har veksten stoppet også her, og hovedgrunnen er at stadig flere reserverer seg mot uadressert reklame, skriver LO-magasinet Fri Fagbevegelse.
Synliggjør prisen
Hvis markedsprisen for å sende et brev (som i de fleste tilfeller har kommersiell avsender) fra Sør-Norge til Finnmark, er opp mot hundre kroner, slik de postansatte påstår, er det kanskje greit å få priset dette slik at avsenderne oppmuntres til å bruke billig og miljøvennlig e-post i stedet?
Hvorfor skal samfunnet sponse en lite miljøvennlig og irriterende reklameform?
Selv med solid og forutsigbar støtte fra Norges mest konservative partier (SV og Senterpartiet) vil de postansattes kamp for å stanse verden neppe føre frem.
Vi kan leve av å klippe håret på hverandre
De som mener industri, og spesielt eksportindustri, er viktigere enn andre næringer, spissformulerer seg gjerne slik:
Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre.
Men så viser det seg at det faktisk går an å eksportere frisørtjenester. Hamburger Abenblatt kan fortelle om den polske byen Osinow Dolny, som ligger like ved grensen mot Tyskland. Der er rundt halvparten av de 200 innbyggerne frisører, og kundegrunnlaget er i stor grad tyskere. Nå har den svake zloty-kursen gjort det ekstra lønnsomt for tyskerne å komme - og dermed fremmet den polske eksporten av hårklipp.
Via Greg Mankiw's Blog.
En god banknyhet
Johnny Anderson og Skandiabanken kutter fondsgebyrer. (Foto: Skandiabanken)
Ekstra, ekstra! Bank med positiv nyhet!
Skandiabanken har som første aktør i Norge kuttet ut kjøpsgebyrer på alle verdipapirfond som selges gjennom banken. Salgskostnadene er allerede borte. Dette gjelder fond fra en rekke ulike forvaltningsselskaper, men Odin og East Capital har så langt sagt nei.
- Tiden var moden. Jeg vil oppfordre andre fondsformidlere til å følge oss i dette - dette er avgifter som belastes kundene som vi mener ikke kan forsvares på sikt, sier informasjonssjef Johnny Anderson i Skandiabanken til E24.
Positivt
I en tid da innovasjon i finansbransjen i stor grad frembringer assosiasjoner til Lehman Brothers, Terra, AIG og Bernie Madoff, er det viktig å huske hvor mye positivt som er kommet fra bransjen de siste par tiårene.
Først og fremst har konkurranse og ny teknologi gjort at gode finansprodukter er blitt mye billigere og enklere tilgjengelig. De laveste lånerentene og de høyeste innskuddsrentene er praktisk talt på samme nivå. De daglige bankgjøremålene foregår enkelt via nettbank. Aksjer og børsnoterte fond kan handles svært billig via nettmeglere. Indeksfond gjør at småsparere kan investere i aksjer eller andre verdipapirer med ekstremt lave årlige forvaltningskostnader.
Og nå kan du altså kjøpe fond gratis. Det er all grunn til å hilse dette velkommen.
I det lange løp
Men samtidig er det verdt å peke på at småinvestorer flest ikke handler aksjefondsandeler aktivt. De sitter normalt på dem lenge, og da blir de årlige forvaltningskostnadene vesentlig viktigere enn kjøpshonorarer.
Og her er det store forskjeller. Noen fond tar 0,1-0,3 prosent i året, andre 2-3 prosent. De første er passive fond, som bare speiler en fastsatt indeks, en kurv, med verdipapirer. De siste er fond som gjør egne analyser og tar aktive valg.
Problemet er at de aktive fondene jevnt over ikke forsvarer de høye kostnadene. Noen gjør det, men i snitt kommer man bedre ut med billige indeksfond.
Gratis fondskjøp er vel verdt å ta med seg, men for en langsiktig investor er det primært de årlige kostnadene som er avgjørende.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Finansrotter
Ms Kleinworth er en av Michael Marcovicis stjerneforvaltere. Kanskje noe for oljefondet? (Foto: ArtMarcovici)
Kan rotter trenes til å slå menneskelige forvaltere?
Rotter kan læres opp til å bli flinke valutatradere, og ved å pare de flinkeste trader-rottene med hverandre, kan de bli enda bedre.
Det er i alle fall konklusjonen etter et eksperiment utført av Michael Marcovici, som ifølge presentasjonen på hjemmesiden hans er en østerriksk installasjonskunstner som også har bakgrunn innen finans.
Marcovici har brukt programvare for å omdanne valutakurser til lyder, og justert tonehøyden etter kursutviklingen. 80 rotter øvde seg i tre måneder på å forutse videre kursutvikling basert på lydbildet de hørte. Trodde de på oppgang, gikk de «long» ved å trykke på en grønn knapp, ved å trykke på en rød knapp gikk de «short».
Når de traff, fikk de en matbit som belønning. Bommet de, fikk de et svakt elektrisk støt.
Ifølge Marcovici viste fire av rottene seg å være på høyde med verdens beste forvaltere. Basert på disse fire, avlet man frem 28 nye rotter, som viste seg å være enda bedre.
Og hva nå? Jo:
STEP 4 MAKING A BUSINESSI am now working on a software generating real time ticker tracks in order to put the system to the ultimate test (the real life market conditions) . If the performace is good I will keep the experiment going and either setup an own hedge fund managed by my rats or train rats to work for hedge funds and banks...
Jeg går overhodet ikke god for dette eksperimentet (eller hva det nå egentlig er). Men som man sier: Om det ikke er sant, er det i alle fall godt jugd.
Er journalister viktige?
Dette har vært nøkkelen til det gode liv i avisbransjen. (Foto: Scanpix)
Journalister overvurderer journalistikk og undervurderer logistikk.
Fredag ble det kjent at Kjell Aamot skal slutte som toppsjef i mediekonsernet Schibsted.
Fra Anne-Lise von der Fehr, klubbleder for journalistene i VG, fikk Aamot følgende avskjedshilsen:
- Vi har vært kritiske til Kjell Aamot i mange saker, særlig i behandlingen papiravisene har fått. Jeg skulle ønske han hadde vist en større tro på betydningen av kvalitetsjournalistikk.
- Nå trenger vi en konsernsjef som forstår kvalitetsjournalistikk. Vi mener det er helt vesentlig for Schibsted å satse på det, og kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett.
Er journalistikken det avgjørende?
Nå kan man selvsagt diskutere om kvalitetsjournalistikk bare finnes på papir. Men et mer grunnleggende spørsmål er om kvalitetsjournalistikk, eller journalistikk overhodet, er det viktigste for en papiravis.
De siste ukene har flere journalister filosofert rundt papiravisens fremtid, for eksempel her, her og her. Kommentarene viser en betydelig grad av selvransakelse, men alle ser ut til å ta for gitt at papiraviser først og fremst dreier seg om journalistikk.
Det er kanskje ikke så rart at journalister mener det, men det er ikke åpenbart at det er riktig. Man kan like gjerne si at det viktigste i en papiravis skjer etter at journalistene har gått hjem (eller ut på byen).
Da trykkes avisene i rasende fart i et dyrt og komplisert avistrykkeri, og deretter sendes de ut i et lappeteppe av et distribusjonsnett. Lastebiler, personbiler, fly, ferger og de fleste tenkelige transportmidler bidrar til at du får avisen på matta på morgenen.
Trykking og distribusjon av papiraviser er ikke bare dyrt, det er også en virksomhet med klare stordriftsfordeler og høye barrierer mot nye aktører. Derfor er konkurransen i papiravisbransjen mindre intens enn i mange andre bransjer. Dette er virksomheter som har det investorhøvdingen Warren Buffett kaller «bred vollgrav».
Siden produksjon og distribusjon er så komplisert, har det også vært lønnsomt å lage store stoffpakker - allmennaviser - uansett om hver enkelte kunde bare er interessert i deler av pakken. I disse pakkene har man hatt rom for kvalitetsjournalistikk, men også for store mengder middelmådig langhalm.
Bra for noen, dårlig for andre
Denne modellen gjorde at avisbransjen ble et godt sted å være for ansatte og eiere. Arbeidsplassene i de større avisene har vært stabile og bra betalt. Eierne har også fått god avkastning.
Det er primært grepet om logistikken som har vært avgjørende for det gode liv i papiravisene.
Annonsørene og leserne har derimot betalt dyrt og hatt begrensede valgmuligheter.
Internett snur denne situasjonen på hodet. Her er barrierene mye lavere, produksjonen er enkel, distribusjonskanalene åpne for alle, og tilfanget av innhold enormt.
Først og fremst er det en fordel for annonsørene, enten man nå skal bygge merkevare, selge bilen sin eller finne potensielle arbeidstagere. Dette er blitt vesentlig billigere.
Leserne får også praktisk talt gratis tilgang til et enormt informasjonstilfang fra tradisjonelle medier og fra nye aktører. Ja, man mister noe av det som står i papiraviser, men alt i alt tjener også leserne på overgangen til nett.
Da er det mer usikkert for eierne og de ansatte i mediebedriftene. Det er utvilsomt mye tøffere å drive mediebedrifter på nett enn på papir. Fordi ingen lenger har nesten-monopol på produksjon og distribusjon, er det vanskelig å ta betalt for innhold, og prispresset på annonser er knallhardt.
Kan man gå tilbake?
Men spørsmålet er om det nytter for papiravisene å heve vindebroen og gjemme seg bak vollgraven. Hvis leserne blir færre og annonseprisene stadig mer preget av nivået på nettet, blir det uansett sveltihel i borgen.
Den skremmende tanken som få i mediene tør tenke er følgende:
De gode tidene i bransjen er rett og slett over.
Har arbeiderparti, savner arbeidere
Ved de to siste valgene, i 2001 og 2005, stemte kun et mindretall av arbeidere på sosialistiske partier, viser ny forskning.
I artikkelen trekker professor Tor Bjørklund spesielt frem verdispørsmål som forklaring:
- Det er et verdipolitisk sakskompleks, som innvandring, miljø, hijab og likestilling. Disse sakene gjør at høyreradikale partier vinner fram, sier Bjørklund.
Jeg tror dette er en viktig forklaring. Men i tillegg tror jeg veksten i offentlig sektor spiller inn.
I arbeiderbevegelsens barndom var kjernegruppen industriarbeidere samt deler av primærnæringene, som småbønder og skogsarbeidere. Disse jobbet i privat sektor.
I dag er offentlig sektor veldig mye større, og både Arbeiderpartiet, SV og LO er i økende grad blitt representanter for offentlig ansatte.
Det er en iboende interessekonflikt her. Den som har sitt utkomme i det offentlige vil være mer positivt innstilt til skatter og avgifter. Det er tross alt dette som finansierer arbeidsplassen din.
Den som jobber i private bedrifter ser ikke fordelene av skatter og avgifter direkte (selv om man selvsagt forstår at man får offentlige tjenester tilbake). I privat sektor er skatter og avgifter noe som blir tatt fra både deg og bedriften du jobber i.
De rødgrønne partienes forkjærlighet for høye skatter og avgifter (til inntekt for verdens rikeste stat) klinger nok bedre blant velgere i offentlig enn privat sektor.
Det er ikke uten grunn at man i arbeiderbevegelsen har sluttet å synge alle versene av Internasjonalen. I ett av versene heter det nemlig:
«I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.»
Oppdatering: Siv Jensen mener Ap er elitistisk.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Legalize it?
Illustrasjonsfoto: Scanpix.
Ingen fremgang i krigen mot narko. Hva nå?
Også norske medier har i det siste fokusert på at Mexico er i ferd med å rives i stykker av krigen mot narkobandene. Tusenvis blir drept hvert år. Korrupsjon forgifter samfunnet, og politifolk som våger å trosse bandene blir rutinemessig henrettet.
Man har satt inn titusenvis av soldater for å forsøke å få kontroll over situasjonen. Men bandene er ekstremt brutale og tungt bevæpnet, så det er langt fra sikkert at man lykkes.
Den viktige reiselivsnæringen sliter. Få ting er så lite forlokkende for turister som en søppelsekk full av avkuttede soldathoder ved et shoppingsenter.
Ambisiøse mål, dårlige resultater
Verdenssamfunnet har i tiår kjempet en dyr og blodig kamp mot stoff. I 1998 vedtok FNs generalforsamling at produksjonen av opium, kokain og cannabis skulle utryddes eller vesentlig reduseres innen 2008.
Som tilstanden i Mexico illustrerer, er det få tegn til fremgang.
I verdensmålestokk er ikke Mexico et spesielt fattig, vanstyrt eller kaotisk land. Landet har verdens 12. største økonomi. Når et slikt land kan havne på randen av borgerkrig på grunn av narkotika, forstår man hvor vanskelig det er å bekjempe narkoindustrien i land som Afghanistan, Burma og Laos.
Rike land har ikke de samme problemene, men her er fengslene fulle av folk som enten har produsert, distribuert eller solgt stoff, eller som har begått kriminalitet for å finansiere forbruket sitt. Bare i USA brukes det årlig 40 milliarder dollar på krigen mot stoff.
Situasjonen minner om forbudet mot alkohol i mange vestlige land i mellomkrigstiden. Dette gjorde alkoholsalg til en svært lønnsom form for kriminalitet. Men bransjen var også voldelig. Når man driver utenfor loven, må det vold til for å avgjøre tvister. Da forbudet ble opphevet, mistet de kriminelle en inntektskilde, volden forsvant fra bransjen, omsetningen kunne reguleres, og staten fikk kjærkomne avgiftsinntekter.
Minst dårlig
Blant dem som mener legalisering også av narkotika er det minst dårlige alternativet, finner vi det ganske så borgerlige magasinet The Economist.
Hovedargumentet mot dagens forbudspolitikk er all kriminaliteten som følger med, «gangstervirksomhet i en skala verden aldri før har sett», som bladet skriver.
Ved en legalisering vil den ekstremt voldelige kriminaliteten nesten automatisk reduseres. Trolig ville forbruket øke, men dette kunne motvirkes ved å bruke avgiftsinntekter til opplysning og behandling. Man ville også kunne bruke avgiftssystemet til å lede brukere i retning av de stoffene som tross alt er minst skadelige, mener The Economist.
Det er fortsatt et klart politisk flertall for en streng narkotikapolitikk, og det er bare de mest naive (eller rusede) som ikke innser at selve stoffbruken fører med seg store problemer, ikke bare for brukeren selv.
Men samtidig er det vanskelig å se positive resultater av de tusenvis av milliarder og menneskeliv som er ofret i krigen mot narkotika. Og det er veldig lett å se de negative sidene ved krigen.
Stadig flere kommer til å spørre om krigen egentlig er tapt.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Wara, politiet og Frp
VG fokuserer på at PR-konsulent Tor Mikkel Wara har vært innleid av både Fremskrittspartiet og Politiets fellesforbund.
- Dette kan minne om en miniutgave av forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet, mener Inge Lønning i Høyre.
Denne sammenligningen forstår jeg rett og slett ikke. LO støtter Arbeiderpartiet økonomisk. Noen er kritiske til dette, og mener dette innebærer at LO kjøper seg politisk innflytelse.
Men i Wara-saken betaler jo både Frp og Politiets fellesforbund til et eksternt firma. Hva er likheten med LO og Ap? Mener man at Politiets fellesforbund, via Wara, støtter Frp og får politiske tjenester tilbake? Det ville vært kritikkverdig, men noe slikt er det ingen informasjon om i VGs sak.
Og mener man virkelig at et PR-byrå ikke kan ha et politisk parti som kunde og samtidig jobbe for en eller flere interesseorganisasjoner? Det vil jeg faktisk tro er ganske utbredt.
En innvending kan muligens være at Politiets fellesforbund burde fått vite om Frps kundeforhold til Wara. Men det får vel i så fall være et spørsmål mellom de to partene.
Og det virker ikke som Arne Johannessen i Politiets fellesforbund (som selv er Ap-medlem) synes Waras Frp-oppdrag er et problem for organisasjonens omdømme.
- Ikke i det hele tatt. Vi er et lite land. Tor Mikkel Wara er en selvstendig rådgiver som selger sine tjenester til mange, sier han til NRK.
Kanskje ingen syntes dette var noen stor sak - før VG ringte? Har VG mer på lur til en oppfølgingssak? Eller er det bare jeg som ikke forstår hvorfor dette er viktig?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Lyspunkter for bolig i USA
Boligmarkedet i USA har vært et sorgens kapittel. (Foto: Scanpix)
Stirrer du lenge nok, kan du øyne bedring i det amerikanske boligmarkedet.
Det var i det amerikanske boligmarkedet vi først så det som ble en subprimekrise, så en boliglånskrise, en kredittkrise, en finanskrise og til slutt en økonomisk krise i hele verden.
Siden toppen i 2006 har det amerikanske boligmarkedet falt, falt og falt. Det trekker den amerikanske økonomien nådeløst nedover, og denne er fortsatt verdens desidert største. Så dette er et globalt problem.
Derfor er det mange som leter etter lyspunkter i det amerikanske boligmarkedet. Og de siste ukene har vi faktisk sett en viss bedring. I første omgang kan vi håpe at farten i nedturen avtar, og kanskje ser vi de første tegnene til en utflating.
Mindre dårlig
- Onsdag kom tall som viste at salget av nye boliger i februar tilsvarte en årlig takt på 337.000 enheter i februar, opp fra 322.000 i januar. Aktivitetsnivået er elendig, men altså litt mindre elendig enn i januar.
- Tirsdag ble det kjent at boligprisene steg 1,7 prosent fra desember til januar på sesongjustert basis. Men, og det er et stort men: Dette gjelder bare boliger som er finansiert gjennom de statlig kontrollerte boliglånsbankene Fannie Mae og Freddie Mac, og dermed ikke subprimelån eller spesielt store lån. I pressemeldingen påpekes det også at en del, men ikke hele, oppgangen kan forklares av variasjoner i hvilke områder som har hatt mye omsetning (statistisk støy, med andre ord). Prisene er dessuten 6,3 prosent lavere enn 12 måneder tidligere. Likevel: Det kan se ut som prisene er i ferd med å flate ut.
- Mandag kom tallene for omsetning av bruktboliger. Omsetningen i februar tilsvarte en årstakt på 4,72 millioner, opp fra 4,49 millioner i januar. Omsetningen av brukte boliger har hele tiden holdt seg bedre enn nyboligsalget, men mye av det som omsettes går på tvangssalg. Likevel er det tross alt et godt tegn at det finnes kjøpere.
- I forrige uke ble det kjent at antallet påbegynte boliger og antallet byggesøknader økte klart fra januar til februar. For boligprisene isolert sett er jo ikke økt tilbud positivt, men for aktiviteten i økonomien generelt er det et godt tegn.
Disse tallene ligger fortsatt på lave nivåer, og de svinger mye fra måned til måned. Men alle var samtidig klart bedre enn markedets (lave) forventninger.
Den nesten testen kommer tirsdag. Da offentliggjøres boligindeksen Case-Shiller Home Price Index for januar. Dette er den indeksen som følges tettest, og den omfatter også boliger finansiert med uortodokse lån.
Lave renter
Hvis det viser seg at boligmarkedet i USA nå er i ferd med å nå bunnen, har det åpenbart sammenheng med rentenivået. Styringsrenten i USA er null, og gjennom andre tiltak har sentralbanken også presset ned de lange boligrentene.
Onsdag ble det kjent at den gjennomsnittlige renten på boliglån med 30 års fastrente, en standard i USA, nå har falt til 4,63, det laveste nivået i moderne tid.
Ingenting tyder på snarlig oppgang i boligprisene i USA. Til det er det altfor mange usolgte boliger på markedet og den generelle økonomien er for svak. Men for verdensøkonomien vil det være en stor fordel om boligfallet i det minste bremser opp og vi gradvis får en utflating.
Med litt optimisme kan vi si at det skjer nå.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Den andre Steve tar «flesketwisten»
Det ser vi tydelig når han fremfører en dans vi kanskje kan kalle «flesketwisten» på TV-programmet «Dancing With The Stars», det amerikanske «Skal vi danse?».
Wozniak, med kallenavnet «The Woz» er kjent for å ta det meste med godt humør. Også her skiller han seg fra den langt mer humørsyke Jobs.
The Woz lot seg ikke en gang merke noe vesentlig med at Jobs i ungdommen lurte ham til å jobbe fire døgn i strekk med et dataprosjekt, fortalte at betalingen deres på deling var 750 dollar, og unnlot å fortelle Woz om en bonus på 5.000 dollar, som Jobs beholdt selv.
Noen er kanskje for snille...
Dear AIG: I Quit!
Mugabe: - Heng dere, men gi meg penger først
Solheim kunne fortelle at Norge er klar til å gjenoppta samarbeidet med Zimbabwe forutsatt at landet holder orden i eget hus. Solheim forsøkte seg også med å påpeke at dette med politiske fanger ikke er noe Norge liker så godt.
Det ble ifølge TV 2 kontant avfeid av Zimbabwes utenriksminister Simbarashe S. Mumbengegwi:
- Vi har aldri hatt noen som har blitt betegnet som politisk fange. Blir du arrestert for å ha begått en politisk forbrytelse, gjør det deg ikke til en politisk fange.
Pressefriheten er det heller ikke noe galt med, sier Mugabe ifølge NTB:
- Vi har pressefrihet. Men det må jo være noen regler også. Vi kan ikke bare åpne opp for enhver som vil skrive skandaløse ting. Så hva skal vi med mediereformer?
Heller ikke har Mugabe noe til overs for utlendinger som legger seg bort i Zimbabwes interne saker. Han gjentok over for TV 2 at landets kritikere kunne gå og henge seg:
- Ja, dersom de ikke aksepterer at vi er en uavhengig stat, at vi har klare rettigheter, vil vi ikke ha noe med dem å gjøre. Hvis de ikke aksepterer dette kan de fortsatt gå å henge seg.
- Dersom de ikke allerede har hengt seg naturligvis, fortell dem at jeg fortsatt vil at de skal henge seg, sier presidenten smilende.
Det sier han samtidig som Zimbabwe forsøker å skaffe 30 milliarder kroner i internasjonal bistand, og hjelpen skal være betingelsesløs.
- Betingelser, de stiller alltid betingelser! Det er en måte å gjøre oss til slaver på. Dersom vi skal få bistand, må det skje i vennlige former. Vi vil ikke knele for giverne, sier Mugabe.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Oppdateringer:
- Siden giverlandene nøler, har Mugabe funnet en alternativ pengekilde: Avgifter fra norske journalister.
- Denne saken blir bare bedre og bedre. Nå får Norges ambassadør kritikk for å ha smilt av Mugabe.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Når heves renten igjen?
Svein Gjedrems viktigste valg er ikke hvor mye gass han gir nå, men når skal tråkke på bremsen. (Foto: Scanpix)
Etter forrige nedtur somlet man for lenge med å heve renten.
Norges Bank kuttet onsdag styringsrenten fra 2,5 til 2,0 prosent. Samtidig nedjusteres bankens konjunktutsikter, og det er sannsynlig at styringsrenten nærmer seg 1 prosent til høsten. Prognosene viser også at nullrente slett ikke er usannsynlig.
Dette vil i så fall bli historisk lave rentenivåer, og det får selvsagt mye oppmerksomhet. Flere økonomer er overfor NA24 skeptiske til signalene om renten på 1 eller null prosent.
Men et viktigere spørsmål er egentlig når renten blir hevet igjen, og hvor raskt den heves.
Selv om selvkritikk sitter langt inne hos sentralbanker, er det liten tvil om at man holdt renten for lav for lenge i perioden etter at aksjemarkedet falt fra 2000 til 2002. De lave rentene i etterkant av denne nedturen bidrog til at privatpersoner tok vann over hodet i boligmarkedet, til at finanssektoren tok for stor risiko på en alfabetsuppe av CDO-er, CDS-er og andre ting vi aldri hadde hørt om før, og til at private equity-selskaper brukte for mye lån til å kjøpe opp bedrifter som nå vakler under gjeldsbyrden.
For lav rente har til alle tider ført til bobler, og kommer også til å gjøre det i fremtiden.
Dyster situasjon
Det er ingen tvil om at den økonomiske situasjonen nå er dyster, og de fleste vil si at markante rentekutt fra Norges Banks er et fornuftig svar på dette.
Men samtidig er det ekstremt viktig at ikke sentralbankene nå gjentar feilen fra forrige runde og somler for lenge med å heve renten til et normalt nivå.
I perioden 2004 til 2006 var det dundrende høykonjunktur i Norge, men likevel var Norges Banks styringsrente uvanlig lav. Først høsten 2006 nådde styringsrenten opp til 3 prosent, noe som fortsatt er et lavt nivå. Norges Bank bidrog til å helle bensin på bålet.
Lærdommen er at man ikke kan vente til alle makrotall peker solid oppover før renten normaliseres. Arbeidsledigheten i Norge begynte for eksempel ikke å falle før i 2005. Da var det et par år siden konjunkturene snudde oppover.
Det er vanskelig for Norges Bank å forklare og forsvare en rask og kraftig heving av renten så lenge man bare har usikre tegn på bedre konjunkturer. Selv da banken forsiktige hevet renten i 2005 og 2006, fikk den grov kjeft.
Men det er dette som er sentralbankens sure rolle: Å ta vekk drikkevarene akkurat når det begynner å bli hyggelig stemning.
Alternativet - å vente med å stenge baren til festdeltakerne danser på bordet og svinger seg i takbjelkene - er verre. Det har vi sett de siste årene.
Lyspunkter eller falske alarmer?
De færreste vil nok anbefale å heve renten nå, men det er viktig at sentralbanken følger med på alle tegn til at økonomien stabiliserer seg. De siste dagene har det kommet enkelte, spede lyspunkter. Flere tall fra det amerikanske boligmarkedet tyder på at nedturen er i ferd med å flate ut, senest tallene for omsetningen av nye boliger onsdag. Tirsdag kom det tall som viste boligprisoppgang i USA i januar (om enn med mange forbehold) og i Norge steg boligprisene både i januar og februar.
Oljeprisen, som er viktig for norsk økonomi, har tatt seg opp fra under 40 til over 50 dollar.
Vi ser også at internasjonale børsene de siste par ukene har steget 15-20 prosent, riktignok etter mye større fall i månedene før.
Det viktige er ikke om Norges Banks rentebunn blir 1 prosent eller 1,5 prosent. Det viktige, og vanskelige, valget er når renten igjen skal heves og, ikke minst, hvor raskt den skal heves.
Les også: Trym Riksen: Derfor bommer Norges Bank
Oppdateringer:
- Pensjonistene liker ikke lav rente.
- Kronen faller etter rentekuttet.
- NHO er fornøyd.
- Skandiabanken er kjapp i steget.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Bolighausserne i gang igjen
Kjell Senneset spår ny boligopptur. (Foto: Henning Aarset, NA24)
Blir det glade dager i boligmarkedet?
Nå blir det snart opptur igjen i boligmarkedet, ifølge Kjell Senneset i Prognosesenteret. Og når markedet snur kan vi igjen få flere år med 10 prosent årlig økning i boligprisene, skriver Finansavisen.
Senneset viser til den lave nybyggingen, som han tror fortsetter utover våren. - Rekylen for boligprisene blir på 10 prosent årlig, eller mer, om vi får rett i forhold til bunnen i boligbyggingen, sier Senneset til avisen.
Jada, før eller siden får vi et nytt år med 10 prosent oppgang i boligprisene. Men slike spådommer er lite verdt. Det er verdt å huske at Senneset så sent som i desember 2007 spådde at prisene skulle stige også i 2008. Fasiten viser at den foreløpige toppen, som kom sommeren 2007, da allerede var passert.
Femten fantastiske år
Fra bunnen i 1992 til toppen i 2007 ble norske boligpriser i snitt mer enn firedoblet. Den årlige prisveksten var rundt 10 prosent, altså det samme som Senneset nå ser for seg.
Når en slik oppgang i boligprisene kombineres med moderat inflasjon og rente, betyr det at mange nordmenn har bodd gratis. Mange har endog fått betalt for å bo. Effekten forsterkes av at bolig skattemessig sett er ekstremt gunstig i Norge. Jo dyrere og fjongere bolig, jo mer tjente man. Det var en gratis lunsj, og den varte lenge.
Den varte så lenge at stadig flere ble lettere bedugget og kjøpte boliger de ikke burde kjøpt, enten vi snakker om subprimelån i USA, uferdige boliger beregnet på videresalg eller lavinnskuddsleiligheter i Norge.
Hva er normalt?
Men normalt får du ingen gratis lunsj, heller ikke i boligmarkedet, og det er ikke bra hvis folk blir sittende igjen med inntrykk av at 10 prosent oppgang i boligprisene er et normalnivå som vi nå raskt skal tilbake til.
Over en lengre periode vil neppe boligprisene stige mer enn folks inntektsnivå. Internasjonale undersøkelser tyder på at boligprisene over lang tid stiger noe mer enn de generelle konsumprisene, men ikke mye, og slike tall blir kraftig påvirket av korte perioder med sterk oppgang (som de femten årene frem til 2007). I lange perioder beveger boligprisene seg omtrent som den generelle inflasjonen.
I dette notatet har NHH-professor Ola Grytten sett på den langsiktige boligprisutviklingen i Norge justert for inflasjon. Utviklingen preges av den kraftige oppgangen fra 1992, men selv med denne, er den årlige boligprisoppgangen bare rundt 1 prosentpoeng over inflasjonen - og frem til midten av 1990-tallet var ikke boligprisveksten de siste hundre årene høyere enn inflasjonen. Null realavkastning på hundre år, det er det neppe mange som ser for seg i dag.
Det ville vært nyttig hvis eksperter som Senneset var tydeligere på hva folk kan forvente som normal prisoppgang i boligmarkedet, for mye tyder på at folk overvurderer avkastningen i boligmarkedet. Det kan ha flere grunner. En åpenbar er den lange oppgangsperioden fra 1992 til 2007. Den sitter fortsatt friskt i minnet.
En annen er fall i pengeverdien. Boliginvesteringer er ofte langsiktige, og på grunn av inflasjonen er det lett å bli lurt til å tro at gevinsten er større enn den faktisk er.
I tillegg har man lett for å fortrenge de betydelige kostnadene til vedlikehold og oppgradering. Mange glemmer også avdragene og rentene som er betalt underveis.
Middels best
Panikk og boligkrakk er ikke ønskelig. Men det er heller ikke bra at folk tror på drømmeavkastning i boligmarkedet.
Det beste er at du kjøper bolig hvis du er i en stabil livssituasjon med ryddig økonomi, har relativt lang tidshorisont på kjøpet, og virkelig ønsker å eie egen bolig.
Da kan du forvente at det over tid koster deg mindre å eie bolig enn å leie, men når du regner med renter og vedlikehold kan du du ikke forvente å tjene penger på å bo.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Den tragiske flybransjen
Verdens flyselskaper opplever sviktende marked og kommer til å tape nærmere 30 milliarder kroner i år, ifølge IATA.
Det minner om investorlegende Warren Buffets ord for noen år siden, etter en ikke helt vellykket investering i flyselskapet US Airways.
Buffett pekte på at den amerikanske flybransjen siden starten i 1903 ikke har tjent penger i det hele tatt. Og han la til at en fremsynt kapitalist som den 17. desember 1903 så Orville Wright vingle til værs i sin Flyer I, burde skutt den ned og spart investorer for hundre år med elendighet.
De siste årenes utvikling har neppe endret dette bildet.
Det er tankevekkende at en bransje som har vokst så mye, og vært til enorm glede for publikum - ikke klarer å tjene penger. Dette illustrerer at gevinsten fra teknologiske gjennombrudd ofte tilfaller kundene i større grad enn investorene.
Geithner har en plan, igjen
Timothy Geithners bankplan ga børsjubel, men fasiten har ingen ennå. (Foto: Scanpix)
Finansministerjobben trolig avhengig av at bankplanen lykkes.
Finansminister Timothy Geithner lanserte mandag sin plan for å kjøpe ut råtne boligrelaterte verdipapirer fra amerikanske banker.
Børsen reagerte med jubel og steg 7 prosent. Aller mest steg bankene.
Dette var andre boller enn da Geithner først skulle annonsere planen 10. februar. Da var finansministeren så svevende at mange lurte på hva han egentlig hadde holdt på med i vinter. Børsene falt kraftig. Siden da har Barack Obama gjentatte ganger måttet forsvare sin finansminister mot hard kritikk.
Private på lag
Fortsatt er mange detaljer uklare, men i grove trekk er planen å få med private investorer på å kjøpe ut råtne boligpapirer fra bankene, et marked som i dag nærmest er dødt.
Hvis en bank ønsker å selge en portefølje av tvilsomme papirer, blir det arrangert en auksjon hvor ulike private investorer byr. Kommer det et bud som banken aksepterer, vil staten garantere lånefinansiering av for eksempel 85 prosent av kjøpet gjennom banksikringsfondet FDIC. Resten, egenkapitaldelen av finansieringen, fordeles på staten og den private investoren. Den private investoren hefter ikke for mer enn denne investeringen.
Med egenkapital og lån kan programmet komme til å bli på 1.000 milliarder dollar.
Siden man her tilbyr en finansiering som i praksis ikke er tilgjengelig fra private kilder, kan man forvente at prisen på papirene som skal selges fra bankene blir høyere enn i det som ellers måtte finnes av marked. Men samtidig er ideen at man unngår at staten som eneste kjøper betaler et vilkårlig beløp uten å vite om det er altfor høyt.
Går investeringen bra, vil både staten og private tjene penger. Går den litt dårlig, vil både staten og de private kunne tape egenkapitalen. Men går det virkelig galt, vil staten deretter også risikere å tape mye av lånekapitalen som er lagt inn (FDIC er garantert av staten). Så risikoen er betydelig.
Hva er problemet?
Et grunnleggende spørsmål er hva som er galt med markedet for disse papirene. Er de egentlig verdt mer enn det man kan få for dem i dagens knusktørre marked, hvor det er svært vanskelig å fremskaffe finansiering for verdipapirkjøp? Eller er de egentlig verdt svært lite eller ingenting, spesielt hvis boligmarkedet fortsetter å falle?
Hvis det første er riktig, så er Geithners plan sannsynligvis god. Hvis det andre er riktig, er den et blindspor, og debatten om nasjonalisering av USAs store banker vil skyte fart. Paul Krugman, årets nobelprisvinner i økonomi, er kritisk.
Det er åpenbart stor usikkerhet knyttet til dette, og det er en av grunnene til at amerikanske myndigheter det siste året har vinglet mellom ulike løsninger. Planen var først at staten skulle kjøpe råtne papirer. Så gikk man i stedet inn med kapital i bankene. Og nå er man tilbake til å kjøpe råttenskapen, men denne gangen i partnerskap med private investorer.
Geithner trenger suksess
Det er heller ikke sikkert at planen overhodet blir satt ut i livet. Enkelte investorer kan ha blitt skremt av sirkuset rundt AIG-bonusene i forrige uke. Vil de delta hvis de risikerer at Kongressen også her kommer med krav om 90 prosent skatt hvis investeringen viser seg å bli svært vellykket?
Dessuten er det langt fra sikket at man klarer å bli enig med bankene om en pris. Hvis prisene som fremkommer i auksjonene blir svært lave, vil det bare klargjøre at bankene har tapt egenkapitalen sin. I så fall kan mange banker heller velge å stikke hodet i sanden enn å selge noe som helst.
Svaret kommer i løpet av få uker, og kan komme til å avgjøre Timothy Geithners fremtid som finansminister. Stjernen hans har dalt kraftig de siste ukene. Han tåler neppe at dette programmet blir en fiasko.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Drit i kvaliteten, bare det er offentlig
SVs landsmøte vedtok i helgen (mot partiledelsens stemmer) at private skolealternativer skal avvikles.
Forslaget er blitt møtt med hard kritikk. Blant annet mener Asbjørn Eide, tidligere leder av Institutt for menneskerettigheter, at et forbud mot privatskoler er i strid med FNs menneskerettserklæring, hvor det står at foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
- Det SV har vedtatt går for langt i forhold til internasjonale menneskerettigheter. Det er på det rene at staten er forpliktet til å akseptere eksistensen av private skoler, sier Eide til VG Nett.
Dessuten kan det jo tenkes at den offentlige skolen har godt av at det finnes alternativer. De siste årene har det vært mye diskusjon om kvaliteten på norsk skole, ikke minst på grunn av resultatene av internasjonale tester.
SVs svar er altså mer av det samme. Formodentlig betyr det at man mener at den offentlige skolen ikke har noe å lære av alternativer, av mangfoldet som ligger i at noen forsøker å gjøre ting annerledes.
På 1970-tallet ble norsk skole markant lagt om, bort fra kunnskapsfokus og tradisjonell klasseromsundervisning. Og allerede i 1975 ble det konkludert: - Norge har nå verdens beste skolesystem.
Den konklusjonen er nok mer omdiskutert i dag, men i SV lever den tydeligvis i beste velgående.
Oppdatering: Venstre mener SVs krig mot friskolene viser at Senterpartiet bør vende tilbake til sentrum.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Tidenes verste spåmann?
Dow skal opp, ned eller først opp og så ned. Tror jeg. (Foto: Scanpix)
Dow skal til 35.000! Nei, vent, til 3.800!
Da 1990-tallets aksjehysteri var i ferd med å nå toppen, kom to bøker som er blitt stående som symboler på banal (eller kynisk salgsfremmende) haussing.
I den ene, «36,000: The New Strategy for Profiting From the Coming Rise in the Stock Market», spådde forfatterne Kevin Hassett og James Glassman at Dow Jones-indeksen i løpet av få år ville mer enn tredoble seg fra 10-11.000 i 1999 til 36.000.
En annen forfatter var Harry Dent, som med boken «The Roaring 2000s» var bare marginalt mer nøktern i sin Dow-spådom. Han nøyde seg med 35.000 poeng.
Nå, ti år senere, ligger indeksen rundt 7.000.
Hassetts og Glassmans poeng var at aksjer ikke lenger var så risikable, og derfor burde reprises i forhold til obligasjoner. Dent så i stedet på langsiktige demografiske trender for å komme med sitt Dow-anslag.
Begge bommet altså med omtrent et lysår. Hassett og Glassman har ligget lavt når det gjelder nye aksjespådommer, men Dent holder koken.
Ny karriere som pessimist
Nå har han tittet i sin demografiske glasskule igjen og skrevet ny bok, kan businessbladet Forbes fortelle. Denne gangen er tittelen «The Great Depression Ahead: How to Prosper in the Crash that Follows the Greatest Boom in History».
Nå skal ikke Dow Jones til 35.000, men til 3.800!
Men vent litt før du selger i panikk. Det er penger å tjene i mellomtiden, kan Dent fortelle. I løpet av noen måneder skal indeksen til mellom 9.800 og 11.800, før nedturen altså begynner.
- Astrologi respektabelt
Slike spådommer illustrerer det samfunnsøkonomen John Kenneth Galbraith så treffende sa:
- Økonomiske prognosers eneste funksjon er å få astrologi til å virke respektabelt.
Ikke ta viktige privatøkonomiske valg ut fra på spådommer om markedspriser, enten spåkunsten er basert på samfunnsøkonomisk analyse, demografi, grafer, glasskule - eller et brennende ønske om å selge bøker som treffer tidsånden, enten den er grenseløs optimisme eller bunnløs pessimisme.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Når miljø blir PR
For å unngå beskyldninger om dumping av avfall i utviklingsland, skal utstyr som ikke lenger brukes, samles inn igjen og sendes tilbake til Norge, slik at man kan være trygg på at giftig innhold blir forsvarlig behandlet.
Siden starten i 2002 er rundt 10.000 PC-er sendt fra Norge. Nå viser det seg ifølge Dagbladet at det bare er kommet marginale mengder utstyr tilbake igjen.
Når man leser artikkelen, fremkommer det raskt at FAIRs inntektsmodell ikke akkurat gir incentiver til å gjennomføre hele prosessen.
Inntektene kommer i form av rundt 75 kroner pr. ansatt i bedriftene og etatene som bidrar med brukt datautstyr. Mange av disse er store, profilerte etater og bedrifter, som er villige til å betale for å unngå dårlig PR.
Det er dette FAIR selger til dem.
Det utfordrende i modellen er selvsagt at verken kunden eller FAIR strengt tatt har noen egeninteresse i det som skjer etterpå, så lenge det ikke blir bråk. FAIR har fått pengene sine, kunden har styrket miljøprofilen.
Likevel skal man slette og reformater utstyr, sende det til utviklingsland, distribuere det til skoler, installere det, samle sammen utstyr som ikke lenger kan brukes, sende dette tilbake igjen til Norge og behandle det forskriftsmessig etter strenge norske miljøregler.
Dette høres ut som en ekstremt dyr og komplisert logistikkjede.
Hvis man tror dette kommer til å bli gjennomført fullt ut, har man stor tro på menneskets godhet.
Oppdatering: Samarbeidspartnere vurderer FAIR, som på sin side har sendt brev til partnerne (se også kommentarfeltet under).
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Toleranse som frihet fra kritikk
Borte hos Minerva har Jan Arild Snoen et leseverdig intervju med Flemming Rose, kulturredaktør i Jyllandsposten (hvor Muhammed-karikaturene først ble publisert) og bokaktuell:
På frokostmøtet snakket Rose om det han kalte krenkelsesfundamentalister som vil vernes mot krenkelser. Men det finnes ingen rett til ikke å bli krenket. Menneskerettighetene gjelder mennesker - individer, men nå vil mange beskytte grupper, kulturer og ideer. Alt Vesten har oppnådd er basert på det motsatte - at alle ideer skal utfordres, sa Rose.
Les resten her.
SV til skattebetalerne: Send mer penger!
Skattekåthet kamuflert som konjunkturpolitikk.
På SVs landsmøte fremgår det ifølge Dagbladet at partiet vil ha en «en ny skattepolitikk som gir større frihet til å følge konjunkturene.»
Men dette dreier seg ikke om å følge konjunkturene. Det dreier seg om at SV vil øke skattetrykket. Det fremgår av nestleder Audun Lysbakkens argumentasjon i talen Dagbladet viser til:
Han mener dette kan være nødvendig for å beholde gode offentlige tjenester og for å hindre at private tjenester tar mer og mer over.
- Økte skatter vil være lønnsomt for vanlige folk. Det er bedre å betale for gode offentlige tjenester over skatteseddelen enn å betale dyrt for private tjenester, sier han.
Det fremgår også tydelig av landsstyrets forslag til arbeidsprogram:
SV vil ha en aktiv motkonjunkturpolitikk, hvor det offentlige øker sin økonomiske innsats i nedgangstider for å skape sysselsetting og bærekraftig vekst. I oppgangstider må staten føre en aktiv politikk for å sikre at det finnes kapasitet i økonomien til viktige investeringer i offentlig sektor. Skattepolitikken er et slikt redskap for å overføre kapasitet.
Offentlig sektor skal bli større, privat sektor mindre. Det skal skje ved at det offentlige øker pengebruken i dårlige tider (som nå), og øker skattetrykket i gode tider.
All erfaring viser at et vesentlig høyere skatte- eller avgiftstrykk må betales av brede grupper. Det er rett og slett ikke nok av de forhatte rikingene (som alltid er dem som skal tas) til at det monner.
Ønsket om hardere beskatning kommer altså i et land hvor staten går med store overskudd og hvor politikerne allerede har økonomiske rammer andre land bare kan drømme om.
Mye vil ha mer, fanden vil ha flere.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Ja, vi elsker CO2-avgift!
I desember blir det klimatoppmøte i København. Det blir vanskelige forhandlinger. (Foto: Scanpix)
Men hvorfor, egentlig?
Denne uken har den amerikanske NASA-forskeren James Hansen vært på besøk i Norge. Han har lenge vært en markant forkjemper for kutt i klimagassutslipp.
I tillegg har han gått hardt ut mot kvotesystemer som metode.
- Det tar lang tid å forhandle fram et kvotesystem. I tillegg vil prisen på CO2 bli for lav, og det gjør systemet utilstrekkelig og ineffektivt, sier Hansen, som i stedet vil ha en CO2-avgift.
Dessuten vil han at pengene som kommer inn gjennom avgiftssystemet skal deles ut igjen til innbyggerne, med like mye til hver.
Enige
Det er mange i Norge som ser ut til å være enige med Hansen i at en avgift egentlig er bedre enn kvoter, for eksempel E24s spaltist Erling Dokk Holm (hvis det da ikke er Kjetil Try under falsk navn denne gangen):
Debatten er nå på vei til å dreie seg om et annet virkemiddel, nemlig karbonskatt. Ideen er ikke ny, men for hver dag som går blir det mer åpenbart at det er en bedre idé enn kvotehandel.
At EU har et velfungerende kvotemarked er ikke nok. En CO2-skatt kan være lettere å få til global enighet om, ganske enkelt fordi den trenger færre institusjoner for å fungere.
Dessuten blir den en rettferdig skatt, jo rikere folk er desto større er deres karbonfotavtrykk.
Merkelig argumentasjon
Jeg har ikke noen klar oppfatning av om kvoter eller avgift er mest effektivt, men jeg synes en del av argumentasjonen for avgift fremfor kvoter er litt merkelig.
Jeg mistenker at skepsisen til kvotesystemer farges av at det er noe man faktisk har prøvd, og dermed oppdaget problemene, for eksempel når det gjelder verifisering. Da er det lett å tro at en avgift vil fungere så mye bedre.
Det grunnleggende i begge systemene er det samme, nemlig at utslipp av CO2 må koste penger, og det er smertefullt for verdenssamfunnet, ikke minst i dagens økonomiske situasjon. Uansett om du kaller medisinen kvoter eller avgift, så vil den smake pyton, i alle fall hvis den blir tatt i doser som er store nok til å ha effekt.
Dessuten pekes det ofte på de svingende prisene på CO2-kvoter som en ulempe. CO2-avgifter gir forutsigbarhet. På kort sikt er det riktig. Men problemet er at det som ikke er forutsigbart med et avgiftssystem, er hvor mye CO2 som slippes ut, og det er tross alt selve poenget.
Ved et kvotesystem settes det en totalramme for utslipp. For å få slippe ut CO2, må man kjøpe en kvote. Kvotene vil etter hvert bli auksjonert ut, men kan også kjøpes og selges i et annenhåndsmarked, og erfaringene viser at prisene kan svinge kraftig. I et avansert marked vil man imidlertid også kunne sikre prisen fremover, og dermed skape bedre forutsigbarhet for investeringer, for eksempel.
Ved et avgiftssystem må myndighetene gjette på en pris som gir det ønskede utslippet. Setter man avgiften for lav, blir utslippene for høye, spesielt hvis konjunkturene er gode. Setter man avgiften for høyt, risikerer man å skape økonomisk nedtur og arbeidsledighet som setter systemet i unåde hos folk flest.
Uansett vil man trolig måtte justere avgiften for å oppnå ønsket reduksjon, og da forsvinner fort forutsigbarheten for forbrukere og bedrifter.
Rettferdig?
Det er også vanskelig å se at avgifter er mer rettferdig enn kvoter. Over tid må begge deler forventes å sette omtrent den samme prisen på utslipp, gitt at man skal oppnå samme utslippsreduksjon. Og inntektene fra kvoteauksjoner kan jo like godt deles ut igjen som avgiftsinntekter.
Begge deler vil være rettferdig i den forstand at den som slipper ut, betaler. Men hvis man med rettferdig mener utjevnende, er nok effekten begrenset.
Det er selvsagt riktig, som Dokk Holm skriver, at «jo rikere folk er desto større er deres karbonfotavtrykk». Men variasjonen i inntekt er gjerne større enn variasjonen i utslipp. For de aller fleste rike eller velstående, vil det å betale for sine CO2-utslipp være en høyst moderat plage. De som virkelig vil bli rammet er folk med lave inntekter, men som likevel er på et slikt velstandsnivå at de bruker en god del energi i husholdningen, på sine industriarbeidsplasser, til transport og så videre.
Vanskelige forhandlinger uansett
Kvoter og avgifter har hver sine fordeler og ulemper. Jeg mener et kvotesystem i prinsippet er best, siden man da styrer volumet. Det kan likevel godt være at en avgift i praksis er enklere å administrere og dessuten enklere å forstå for folk flest.
Men jeg tror ikke det blir noe enklere å oppnå global enighet om en avgift på et nivå som vil gi reelle kutt enn et kvotesystem med en ramme som gir reelle kutt. Forhandlingene om dette blir svært vanskelige uansett.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Kjøper folk aksjefond eller ikke?
Få nordmenn vurderer å kjøpe aksjefond, men statistikken tyder på at de kjøper likevel.
Bare 13 prosent av nordmenn vurderer nå å kjøpe aksjefond, viser en ny undersøkelse utført av Norstat for Storebrand.
80 prosent av de spurte sier klart nei til fond. Kvinnene er mest skeptiske. Bare 8 prosent av kvinnene i undersøkelsen vurderer å kjøpe aksjefond, mens tallet for menn er 19 prosent.
- Det er lett å forstå at mange er skeptiske etter den voldsomme nedturen finansmarkedene har vært igjennom. Samtidig vil det jo være synd hvis folk flest nøler så lenge at de går glipp av den oppturen som vil komme, sier forbrukerøkonom Knut Dyre Haug i Storebrand.
Merkelig
Jeg stusser over denne undersøkelsen. Grunnen er at månedstall fra Verdipapirfondenes forening har vist at norske personkunder nettokjøpte aksjefond i fem måneder på rad, til og med februar. Faktisk har nettotegningen fra privatkunder vært uvanlig sterk i denne perioden.
Jeg skrev om disse tallene for en uke siden, under tittelen Småsparerne er tøffe i trynet.
At småsparerne ifølge tegningstallene faktisk har snudd fra netto salg til netto kjøp i en periode med stormvær av verste slag på børsene, har overrasket mange (også meg), for den tradisjonelle oppfatning er at kraftige børsfall skremmer personkundene fra å kjøpe aksjefondsandeler.
Tilsynelatende rimer ikke det folk sier til meningsmålerne med hva de gjør ifølge Verdipapirfondenes forening.
Er det lite?
Men et åpenbart spørsmål er: Hvor lite er det egentlig hvis 19 prosent av menn og 8 prosent av kvinner vurderer å kjøpe aksjefond? Det fremgår ikke om dette er lavere enn normalt, og investeringer i aksjefond har alltid vært mindre utbredt i Norge enn i mange andre land. Mange er dessuten i parforhold, og da er kanskje bare én av partene som tar stilling til fondsinvesteringer?
En annen forklaring kan kanskje være at det er en generell skepsis, men at det finnes et mindretall som har investert ganske mye de siste månedene, og dermed trekker opp nettoinvesteringen. Det er også mulig at folk er blitt mer skeptiske nå enn for noen uker og måneder siden.
Generelt heller jeg mer til å se på hva folk gjør enn hva de sier, så inntil videre holder jeg fast på at småsparerne virker tøffe i trynet.
Hva gjør du? Kjøper du aksjefond for tiden? Bør folk flest gjøre det? Kommentarfeltet er åpent.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Er oljefondet en ny Terra-skandale?
Asgeir Almås (i midten) vil ha debatt om oljefondet. (Foto: Scanpix)
Terra-ordførerne trekker i alle fall linjene.
- Egen suksess er det beste, men andres fiasko er heller ikke å forakte.
Det er vanskelig å la være å tenke på dette uttrykket når Terra-ordførere med særdeles dårlig skjult skadefryd nå peker på det elendige fjoråret for Statens pensjonsfond - utland (oljefondet).
- Det manglet ikke på karakteristikker som at vi var senile og idioter, mens pensjonsfondsforvalterne framstilles som de skarpeste på området, sier ordfører Asgeir Almås i Hattfjelldal til Dagsavisen.
- Vi la oss flat og beklaget det som har skjedd: Investeringene skulle aldri ha blitt gjort. Men det er aldeles feil å si at det bare er kommunenes ansvar. Det var masse som bidro til at det gikk som det gikk og her har kommunene fått mye uberettiget kritikk, sier Almås, som nå vil ha en debatt om oljefondet.
Debatt om oljefondet blir det ganske sikkert mye av i ukene og månedene fremover, men å blande inn Terra-fiaskoen er et blindspor. Investeringene Terra-kommunene gjorde ligner minimalt på det oljefondet driver med.
- Terra-kommunene tok ikke en bevisst risiko. De forstod rett og slett ikke hva de investerte i.
- På grunn av belåningen i produktene, kunne hele investeringer gå tapt.
- De spredte ikke risikoen.
- De investerte penger de trenger til løpende drift i årene fremover.
Eksotisk
Først en kort repetisjon: Det Terra-kommunene gjorde var å låne mot fremtidige kraftinntekter. Pengene ble plassert i eksotiske produkter som var satt sammen for å tjene penger på en observert særegenhet i det amerikanske rentemarkedet, nemlig at det for skattegunstige kommunale obligasjonslån over tid hadde vært et større avvik mellom korte og lange renter enn man så for normalt beskattede obligasjonslån. Slike små avvik åpner for det man kaller arbitrasje.
For å øke avkastningsmulighetene, ble det lagt inn mye belåning i disse produktene. Investeringene var slik satt sammen at hvis utviklingen gikk mye i feil retning, måtte kommunene inn med mer penger for å unngå tvangssalg av posisjonene.
Den gryende kredittkrisen høsten 2007 medførte at investeringene raskt endte fatalt.
Å forstå eller ikke forstå
Da Terra-saken ble kjent, fremkom det raskt at knapt noen i kommunene forstod produktene de hadde investert i.
Det vesentlige av oljefondets verdifall i 2008 skyldes et ekstremt fall i internasjonale aksjemarkeder. I 2007 stemte Fremskrittspartiet som eneste parti på Stortinget mot en gradvis økning av aksjeandelen fra 40 til 60 prosent, og kan derfor si at man ville tapt mindre penger i fjor hvis man hadde fulgt partiets linje. Men den strategiske satsningen på å sette en del av fondet i aksjer har vært åpent debattert og kommunisert, og er begrunnet i at aksjer over tid forventes å gi meravkastning i forhold til investeringer med lavere risiko, for eksempel statsobligasjoner. Ingen partier har vært mot å ha en betydelig andel av fondet i aksjer.
Den åpenbare ulempen med aksjer er at de svinger mye i verdi. Fallet i 2008 var uvanlig stort, men ingen kan komme og si at de ikke forstod at dette kunne komme til å skje.
I motsetning til i Terra-kommunene, tyder da også alt på at politikerne i regjeringen og på Stortinget forstod hva de gjorde og tok et bevisst valg. De står også for dette valget, i motsetning til Terra-ordførerne, som i ettertid har lagt skylden på alle andre enn seg selv.
Belåning
Produktene Terra-kommunene investerte i, kunne gi tap på hundre prosent siden investorenes kapital var belånt flere ganger. Ett av problemene med kompliserte, belånte investeringer av den typen Terra-gjorde er at risikoen er så vanskelig å se. Man ender ofte opp med en lumsk risikoprofil: Stor sannsynlighet for moderat avkastning, men også en liten fare for å tape alt (på grunn av belåningen).
Oljefondets investeringer er bredt diversifisert, og man kan ikke tape alt.
Risikospredning
Problemet med Terras investering var ikke bare selve produktet, kanskje ikke en gang primært det. Det største problemet var at man i praksis satset hele kommunens økonomi på ett kort, på ett veddemål.
Oljefondet har halvparten av kapitalen (skal altså økes til 60 prosent) investert i aksjer i tusenvis av bedrifter i hele verden og den andre i et stort antall rentebærende papirer fra stater, bedrifter og andre utstedere. Som vi så i fjor, kan markedene som sådan svinge voldsomt, men fondet påvirkes lite av om man bommer på en enkelt investering, som altså var det som senket Terra-kommunene.
Tidshorisont
Terra-kommunene brukte fremtidige kraftinntekter på forhånd for å investere. Dette er penger kommunene måtte forvente å få behov for til løpende drift på relativt kort sikt. Da skal man ikke ta noen vesentlig risiko. Kommunenes investeringer innebar altså en liten, men høyst reell, fare for å tape alt.
Staten har derimot vært i en posisjon hvor enorme oljeinntekter har strømmet inn. Disse har vært så store at det er totalt urealistisk at alt fortløpende skulle kunne brukes i Norge. I tillegg har man ment at pengene bør investeres langsiktig slik at også kommende generasjoner kan få glede av dem. Basert på sterke statsfinanser og langsiktighet har man ment at staten har evne til å bære en viss risiko som over tid forventes å betale seg i form av høyere avkastning.
Det er mye man kan diskutere rundt oljefondet. Etter fjorårets kalddusj mener noen at den valgte strategien gir for store svingninger og vil heller være villige til å akseptere lavere forventet avkastning over tid. Fondet har også fått kritikk for de taktiske valgene, spesielt på rentesiden, hvor det ser ut som man har tatt større risiko enn man har forstått.
Det første kan man godt diskutere, og det andre må avklares tydeligere.
Men sammenligningen med den hodeløse spekulasjonen i Terra-kommunene er fordummende og bidrar til å avspore en fornuftig debatt om oljefondet.
PS:
Fordummingen illustreres forøvrig fint i en relatert lederartikkel i Dagsavisen. Der heter det:
Terra-ordførerne ble hengt ut til spott og spe fordi de hadde spekulert bort fellesskapets midler på aksjemarkedet. Når Norges Bank og Finansdepartementet gjør det samme med våre pensjonspenger, bortforklares det hele med at aksjemarkedet går både opp og ned.
Vi ser altså at lederskribenten (i motsetning til journalisten som intervjuet Almås) ikke en gang har fått med seg hva Terra-kommunene tapte pengene på. Som nevnt var de aldri i aksjemarkedet.
Det burde faktisk være en tankevekker for alle som lettvint setter likhetstegn mellom aksjer og spekulasjon at de katastrofale Terra-tapene kom i den andre hovedgruppen av oljefondets investeringer, nemlig de antatte tryggere rentepapirene (riktignok i en særdeles eksotisk avkrok av rentemarkedet).
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Kosestund i Oslo tingrett
55 timers samfunnsstraff er passe, synes Oslo tingrett. (Foto: Benjamin Bakken/TV 2)
Er samfunnstjeneste svaret på livsfarlig vold?
Tirsdag ble det klart at den grove nedsparkingen av Abdalla Mohammed Abdi på Karl Johan før jul resulterte i en dom i Oslo tingrett på 55 timers samfunnstjeneste. Aktor hadde lagt ned påstand om seks måneders fengsel.
Les dommen her.
Byrådsleder Erling Lae tror unge voldsmenn ler av rettsvesenet. Finn Abrahamsen, tidligere politioverbetjent og leder av voldsavsnittet, er provosert.
Det spesielle med denne saken er at en fotograf fra TV 2 tilfeldigvis var til stede og filmet det som skjedde mellom to de norsk-somalierne, som tidligere på kvelden hadde kranglet. Det fremgår tydelig at volden er grov. Blant annet blir offeret sparket i hodet med full kraft mens han sitter nede.
Se videoen hos TV 2.
Alle som ser videoen, forstår at dette kunne endt med alvorlige skader eller død.
Om det er lovverket eller anvendelsen det er noe feil med, det vet ikke jeg. Men dette kan ikke være riktig.
Etter min mening legges det i dommen altfor stor vekt på to forhold, nemlig forutgående provokasjon og fravær av alvorlige skader.
Det vises til at angriperen tidligere på kvelden (det er uklart hvor lang tid som hadde gått, men det var ikke umiddelbart i forkant) var blitt kraftig provosert av offeret under en krangel.
Videre legges det vekt på at offeret ikke ble påført alvorlige skader og at det er usikkert om han var bevisstløs etter overfallet. Som det heter i dommen: «Fornærmede beveger arm og hode mens han ligger på ryggen på fortauet.»
Lærdommen fra Oslo tingrett er at dersom du er blitt muntlig provosert, kan du i ettertid slå ned provokatøren, trampe på ham og sparke ham i hodet. Forutsatt at vedkommende tilfeldigvis - og tross din iherdige innsats- overlever uten varige skader, slipper du unna med en straff som omtrent tilsvarer en god klem og en kopp varm sjokolade.
Dommen er uforståelig.
Oppdatering: Tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn kommenterer bruken av samfunnsstraff.
Oppdatering 2: Politikere håper saken ankes.
Fjernet, etter forslag fra regjeringen
Men på ett punkt tror jeg Haugli undervurderer lesernes hukommelse (min uthevelse):
Ytringsfriheten står i en særstilling blant demokratiske kjerneverdier. Når historien om blasfemiparagrafen blir skrevet, blir følgende stående: I 2004 sto Høyre, KrF, Frp, Sp og Venstre sammen om å forsvare blasfemiparagrafen da Arbeiderpartiet og SV ville fjerne den. I 2009 ble den fjernet, etter forslag fra den rødgrønne regjeringen.
Jeg tror neppe dette er det eneste som blir stående igjen etter vinterens blasfemidebatt.
En del husker nok også at regjeringen foreslo å bruke rasismeparagrafen til å forby grov blasfemi, dette til erstatning for en blasfemiparagraf som i praksis har vært sovende siden Arnulf Øverland ble frikjent i 1933. Det er vanskelig å se for seg at resultatet kunne blitt noe annet enn en skjerpelse av blasfemilovgivningen. Men så fikk altså ikke regjeringen viljen sin.
Hvorfor jobber vi svart?
Skattekilen gjør at det er vanskelig å forsvare å kjøpe tjenester hvitt. (Illustrasjonsfoto: Crestock)
Fordi skattesystemet gjør det så ekstremt lønnsomt.
Ifølge en ny spørreundersøkelse innrømmer 23 prosent av landets befolkning å ha kjøpt tjenester uten å betale moms i løpet av de to siste årene. Dette er en kraftig økning fra to år tilbake, da 13 prosent sa det samme. Selve undersøkelsen her.
Regjeringen reagerer på tallene og varsler tiltak for å bekjempe svart arbeid. Det har vi hørt før.
I et system med skatter og avgifter vil man aldri helt unngå problemet med svart arbeid, men det er viktig å holde øye med hvor mye skatte- og avgiftssystemet påvirker folks adferd.
Jeg selger hagenisser
La oss ta et hypotetisk eksempel. Jeg jobber med å selge håndlagede hagenisser. Jeg kan selge en hagenisse i timen. For hver nisse jeg selger kan min arbeidsgiver forsvare å betale 300 kroner i salgskostnader (som bare er min arbeidstid).
Samtidig vil jeg gjerne få malt huset mitt. Min nabo er ansatt i malerfirma og jobber gjerne litt mer enn han gjør nå, forutsatt at han får 100 kroner utbetalt pr. time.
Den åpenbare løsningen synes å være at jeg selger en ekstra hagenisse, mens han maler. Han er fornøyd, og jeg er fornøyd, og differansen mellom 300 kroner og 100 kroner gjør at saken virker enkel. Jeg ville sagt ja selv om han krevde 200 kroner, for jeg liker å selge hagenisser (man treffer så mange hyggelige mennesker).
Men så regner vi
La oss se nærmere på regnestykket og legge til grunn 25 prosent merverdiavgift, arbeidsgiveravgift på 10 prosent, og en marginalskatt (skatt på én ekstra krone tjent) på 35 prosent (de faktiske tallene vil ikke bli nøyaktig slik. De kan være både høyere og lavere, og tallene i det videre regnestykket er avrundet).
Hvis jeg selger en hagenisse og min arbeidsgiver betaler 300 kroner, fordeles beløpet på 273 kroner i lønn til meg og 27 kroner i arbeidsgiveravgift.
Etter skatt sitter jeg igjen med 177 kroner. Hvis jeg betaler 177 kroner til malerfirmaet, blir det igjen 142 etter merverdiavgiften.
Hvis vi (temmelig urealistisk) forutsetter at alt det går ut igjen som lønnskostnader i malerfirmaet, blir det igjen 129 kroner etter arbeidsgiveravgift. Etter skatt blir bunnlinjen 84 kroner, altså mindre enn det naboen vil male for.
Ikke lønnsomt
Altså: Selv om min arbeidsgiver betaler 300 kroner timen for min arbeidsinnsats, er det ikke lønnsomt for meg å jobbe en ekstra time for å betale en person som krever 100 kroner timen for å jobbe for meg.
Hvis vi likevel gjør dette, tar staten altså 216 kroner av min arbeidsgivers betaling på 300 kroner. Det er det man kaller skattekilen.
Merk at dette regnestykket ikke er basert på spesielt høy marginalskatt og heller ikke på høyeste sats for arbeidsgiveravgift. I så fall blir det enda verre. Verre blir regnestykket selvsagt også hvis lønnsnivået for hagenisseselgere egentlig ikke er så mye høyere enn lønnsnivået for malere.
Viktig å ha i mente
Vi må ha skatter og avgifter for å finansiere en moderne stat. Men samtidig er det viktig å være klar over at skatter og avgifter har store, og ofte utilsiktede, effekter.
Jeg tror mange glemmer hvor store disse effektene faktisk er.
Ofte fører de til at transaksjoner som begge parter egentlig ønsker å gjennomføre, ikke blir utført. Jeg maler selv eller lar huset råtne, mens naboen får mindre jobb enn han egentlig ønsker seg.
Eventuelt blir arbeidet gjort svart. Og den omtalte undersøkelsen tyder altså på at det stadig oftere blir løsningen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Krisepakke i praksis
- Dette fremstår som en direkte henvendelse til landets kommuner om at man har fått en del penger som skal fordeles. Jeg trodde man gjorde dette best ved å henvende seg direkte til kommunene, sier Kvassheim til VG.
- Dette må være norgeshistoriens dyreste utsendelse til landets kommuner, sier han.
Men det var vel ingen som hadde ventet at Enova kom til å snu på skillingen etter å ha blitt tildelt 1,2 milliarder kroner ekstra i regjeringens tiltakspakke.
Dette er nok krisepakken på godt og vond. I full fart hiver man penger etter gode formål og håper at ikke alt sløses vekk.
AIG-løsning: See you in court!
Obama-administrasjonen er rasende, men har hatt problemer med å finne juridisk grunnlag for å stanse bonusene.
Senator Charles Grassley mener AIG-toppene bør lære av japansk bedriftskultur og først ber om unnskyldning, før de enten trekker seg eller begår selvmord.
På bloggen Market Movers (som er anbefalt lesestoff for finansinteresserte) foreslår Felix Salmon at man skjærer gjennom:
If AIG simply didn't pay the bonuses, would the employees of the financial products arm really fancy their chances in court were they to sue to receive them?
It's possible that they would "win" such a court case -- if by winning you mean having your picture splashed across every TV screen in the land as an exemplar of out-of-control greed and avarice. Which is why AIG could probably have quite a persuasive conversation with the AIGFP employees, along these lines:
"We know we promised you this money, but it's clearly politically impossible for us to pay it to you. So you're not getting the bonus you were counting on. Sorry about that. At this point, you have three choices. You can continue to work for us, and keep your job. You can quit, and find a better-paying job elsewhere. Or you can quit, and sue us for the bonus that we promised you. Your call. But if you choose the third option, you'll probably want to hire a PR person at the same time as you hire a lawyer."
I suspect that most of the affected employees would not sue AIG, and that the bonus payments would therefore be saved. It's hardball, but it might well be effective.
Det er sikkert juridisk tvilsomt, men det ville nok blitt helhjertet støttet av 99 prosent av amerikanerne.
Det er også klart at dette tilfellet er spesielt. I utgangspunktet hører jeg ikke hjemme i den leiren hvor man synes det er greit å komme etterpå og kreve at folk gir fra seg avtalte bonuser eller opsjoner fordi de politiske vindene har snudd.
Men i dette tilfellet gikk selskapet i realiteten konkurs. Den eneste grunnen til at de ansatte fortsatt har en arbeidsgiver som kan betale bonuser er at staten av samfunnsmessige grunner særbehandler store finansselskaper, fordi man (sannsynligvis med rette) mener at skadevirkningene ved en konkurs er for store og uoversiktlige.
Oppdatering: The Colbert Report (parodi på populistisk talkshow) henter frem høygaffelen for å ta AIG. Stor humor.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
NAV - en skute uten skipper
Tor Saglie i NAV kan påvirke, men ikke bestemme. (Foto: Scanpix)
NAV har 16.000 ansatte og en sjef som ikke får bestemme. Er det rart det går galt?
NAV møtes med stadig nye runder med kritikk. Aftenposten skriver nå at Riksrevisjonen kritiserer NAV for dårlig kontroll med utbetalinger. Kritikken knyttes til sammenslåingen av arbeidskontorer, trygdekontorer og sosialkontorer til NAV-kontorer.
Riksrevisjonen skriver for eksempel at saksbehandlingssystemene ikke er tilpasset den nye organisasjonen, rutinene har ikke vært enhetlige og så videre. Riksrevisjonen peker også på mange tilfeller av feilaktige utbetalinger.
Til nå har vi hørt mest om dem som ikke får pengene de skal ha fra NAV, men som Riksrevisjonens rapport indikerer, er det grunn til å tro at en god del også har fått penger de ikke skulle hatt. Et salig rot ser det uansett ut til å være, til plage for både brukere og ansatte.
- Kan ikke diktere
Det er ikke rart når man ser at NAV-sjefen Tor Saglie sitter på toppen som en organisasjonsmessig evenukk.
Saglie er for eksempel uenig i en modell som går ut på at alle saksbehandlere skal regelverket knyttet til alle typer ytelser og tjenester. Men det får han ikke gjort noe med. Han kan nemlig ikke bestemme hvordan kontorene skal organiseres.
- Det er riktig at jeg ikke kan diktere hvordan NAV-kontorene skal bygges opp. Verken kommunene eller staten kan instruere de lokale løsningene, men begge har stor innflytelse på arbeidet i et NAV-kontor, sier Saglie i en pressemelding.
Dette er en arv etter at man med NAV-reformen forsøker å integrerere to statlige etater, trygd og arbeid, og en kommunal, nemlig sosialkontorene.
Det er mulig Saglie gjør seg mer hjelpeløs enn han egentlig er for å skyve skylden over på politikerne eller for å tvinge frem videre fullmakter. Nå sier også SVs Karin Andersen, som leder Stortingets arbeids- og sosialkomité, at hun er villig til å gi Nav-direktøren utvidete fullmakter for å rydde opp i etaten. - Vi kan ikke ha systemer som ikke lar seg styre, sier hun.
En håpløs modell
Men hvordan kunne man tro at man skulle klare å gjennomføre Norges kanskje mest kompliserte sammenslåingsprosess med en så håpløs styringsmodell? Å fusjonere to store organisasjoner med tusenvis av ansatte er et svært komplisert og risikabelt prosjekt, og ta tre i en smell er å be om fiasko.
I fusjonsprosesser oppstår det alltid utallige problemer på grunn av ulike organisasjonskulturer og systemer, i tillegg til rene personkonflikter. Man skal selvsagt snakke sammen, men noen må til syvende og sist kunne avgjøre slike uenigheter, ellers får man aldri integrert virksomhetene.
En konsernsjef i et privat selskap ville i alle fall ledd seg i hjel av en fusjonsmodell hvor ingen skulle bestemme, men hvor de to eierne skulle ha «stor innflytelse på arbeidet» rundt i avdelingene.
Det må være verdens sikreste oppskrift på surr. Hva tenkte de på?
Oppdatering: VG har laget en egen protokoll for lesernes erfaringer med NAV. Der er et mye kjeft å få for etaten. Merkelig nok virker det ikke som noen har fått for mye penger.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Vil FrP egentlig ta barnetrygd fra innvandrere?
Mandag kunne man flere steder lese en NTB-sak basert på et intervju med FrPs Per Sandberg hos ABC Nyheter. Titlene som brukes er gjerne varianter av «Frp vil ta barnetrygd fra ikke-vestlige innvandrere».
Følgende sitat fra Sandberg er hentet ABC Nyheter:
- Først og fremst må vi stoppe å bygge arenaer for ikke-vestlige innvandrere i bydeler med høy konsentrasjon av innvandrere. Vi foreslår å innføre økonomiske sanksjoner, slik som å fjerne kontantstøtten og barnetrygden til disse gruppene.
NTB har også tatt saken et skritt videre og fått kommentar fra Bjørg Tørresdal, KrFs innvandringspolitiske talskvinne, som betegner Sandbergs utspill som useriøst.
Jeg for min del syntes mest av alt det hørtes merkelig ut. Skal ikke-vestlige innvandrere i Oslo vest få kontantstøtte og barnetrygd, men ikke ikke-vestlige innvandrere i Oslo øst? Hvor skal grensene gå?
Så jeg gikk til kilden, altså intervjuet hos ABC Nyheter, og der er det føyd til en interessant presisering:
ABC Nyheter presiserer: I etterkant har Sandberg kontaktet ABC Nyheter for å presisere at forslaget om å innføre økonomiske sanksjoner mot ikke-vestlige innvandrergrupper kun gjelder i tilfeller hvor man sender sine barn til opprinnelseslandet.
Ikke vet jeg hva som ble sagt i intervjuet, og ikke har jeg tenkt så nøye over om dette er et godt forslag, men det er noe ganske annet enn det som nå sirkulerer rundt på nettet, og kommenteres og debatteres friskt.
Det er også grunn til å lure på hvilken versjon av Sandbergs forslag ABC Nyheter har bedt andre politikere kommentere i denne saken?
Når man skal diskutere, er det alltid greit å være enige om hva man diskuterer.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Bistandspenger til luksusfly
En Gulfstream G550 er det nyeste leketøyet til Ugandas president.
Ugandas president får privatjet, delfinansiert av dine skattepenger.
Aftenposten melder at Ugandas president Yoweri Museveni i Uganda har kostet på seg ny privatjet, en Gulfstream G550 til en pris på 335 millioner kroner, et av verdens grommeste privatfly.
Samtidig gir Norge årlig rundt 400 millioner kroner i bistand til Uganda, hvorav 65 millioner går rett inn i statsbudsjettet, skriver avisen.
Uganda er et av verdens aller fattigste land og herjet av en langvarig borgerkrig.
Ikke første fly
Det Aftenposten ikke nevner er at Museveni allerede i 2000 kjøpte en annen Gulfstream for rundt to tredjedeler av prisen på det nye flyet. Dette ble kjent samtidig som Det internasjonale pengeforbundet IMF skulle annonsere en pakke med ettergivelse av Ugandas statsgjeld. IMF-representantene ble angivelig rasende, men etterga gjelden likevel.
Det ironiske er at da Museveni kom til makten i 1986, lovet han nøysomhet og holdt en berømt tale hvor han trakk frem ett konkret eksempel på sløsing, nemlig statsoverhoder i fattige, afrikanske land som flyr privatfly.
Godt eksempel
Ugandas flyinteressert president er et godt eksempel på hvor problematisk bistand er. Altfor mye penger går til luksus for dem som klar klart å komme seg nærmest matfatet, og altfor mange bruker altfor mye krefter på å komme seg dit.
Det er påfallende at luksusflyet tilsynelatende ikke har ført til et hevet øyelokk hos giverlandene, heller ikke Norge. Tvert om (bort)forklarer ambassadør Bjørg S. Leite i Kampala flykjøpet med at det kan være vanskelig å finne gunstige flyforbindelser med rutefly i Afrika.
Og privatjeten er ikke den eneste moroa Norge sponser i Uganda. I fjor skrev VG at Norad fikk kritikk for å ha sendt byråkrater fra Uganda på studieturer verden rundt for å få inspirasjon til ny energilov. Prislapp: 400.000 kroner pr. person.
Ikke verst
Hvorfor kutter man ikke ut støtten til Uganda?
Det har å gjøre med at utvalget av noenlunde spiselige regimer i Afrika er så begrenset. Uganda er ikke blant de mest demokratiske landene i Afrika, men heller ikke blant de mest diktatoriske, ikke blant de minst korrupte, men heller ikke blant de mest korrupte.
Hvis man kutter støtten til Uganda, vil det blir stilt spørsmål ved bistanden til andre land, og man risikerer en grunnleggende bistandsdebatt. Ingen bransje, heller ikke bistandsbransjen, synes det er interessant å diskutere sin egen berettigelse.
Skuffende og provoserende
Deler av bistanden gir åpenbart positive resultater, men i det store og hele må vestlig bistand sies å ha vært en fiasko i Afrika. Ser man på de siste tiårene, har Asia hevet seg voldsomt, uten at bistand har spilt en vesentlig rolle. Fokus har i stedet vært på å bygge opp eget næringsliv, med tyngde på eksport.
I Afrika har altfor mange av de driftigste menneskene oppdaget at den enkleste, for ikke å si eneste, veien til økonomisk fremgang går via offentlig sektor og bistandspengene som i stor grad finansierer denne.
Når resultatene er så nedslående, blir det ekstra provoserende at bistanden brukes til luksusfly, og at giverlandene tilsynelatende synes det er naturlig.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Trond Giske lurer på hva web-TV er
- Den teknologien kan jeg ikke og dette er det tilsynet som definerer.
Slik svarer kulturminister Trond Giske når bransjebladet Journalisten spør om det er greit å vise politisk reklame på web-TV selv om det ikke skal være tillatt i tradisjonelle TV-sendinger. Som tilsynet bekrefter, gjelder reklameforbudet i tradisjonelt TV.
Det er ganske oppsiktsvekkende at en kulturminister som, tross nederlag i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, har lett i alle kroker etter et grunnlag for å opprettholde forbudet mot politisk reklame på TV, ikke har et mer gjennomtenkt svar på dette spørsmålet.
De fleste som har tenkt litt på saken, innser at den teknologiske sammensmeltingen av TV og internett gjør at forbudet mot politisk reklame på TV går fra å være prinsipielt betenkelig til å bli absurd.
La oss se på noen eksempler:
1 - Du ser et TV-program på en TV-skjerm.
2 - Du ser det samme TV-programmet som web-TV på en PC-skjerm.
3 - Du ser et web-TV-program som er laget for internett på en PC-skjerm.
4 - Du har en avansert TV som også gir deg internett på TV-skjermen (ikke så vanlig, men det finnes).
5 - Du setter et TV-kort i PCen og viser TV-sendinger på PC-skjermen.
For Giske er det altså svært viktig at politisk reklame i nummer 1 skal være forbudt. Men hva med de andre? Hvor skal politisk reklame tillates? Og hva er den logiske begrunnelsen?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Fem år for «post-julebord-bråk»
En 23 år gammel mann er tiltalt for å ha kastet stein under de voldelige forsøkene på å stanse en proisraelsk demonstrasjon i Oslo i januar. Strafferammen er fem år.
Det var dette forlagstoppen Anders Heger bagatelliserte som «post-julebord-bråk» utført av «overivrige gutter».
Som kjent kastet de overivrige guttene også brannbomber, slo ned folk og jaktet på folk de mente var jøder.
Hensikten med steinene og resten av volden var altså å stanse en legitim bruk av ytringsfriheten, en fredelig demonstrasjon.
Heger er styreleder i den norske delen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, en organisasjon som tydeligvis har et ganske vassent forhold til ytringsfriheten. Organisasjonen har i alle fall ikke kommet med et pip om at styrelederen bagatelliserer voldsbruk mot ytringer.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Trompeten som kjønnssymbol
Tenker du på kjønn nå, har du nok en fremtid som forsker.
Man kan forske på så mangt så lenge staten betaler.
Et forskningsprosjekt har ført til reaksjoner i Sverige. Det dreier seg om musikkvitenskapsprosjektet Trumpeten som genussymbol - om manligt och kvinnligt kring trumpeten/trumpetare i tid och rum
Matematikeren Tanja Bergkvist er ikke begeistret over at prosjektet er tildelt over en halv million i finansiering over en treårsperiode, og spør i et debattinnlegg om dette er vitenskap eller galskap.
Noen høydepunkter fra prosjektbeskrivelsen:
Den övergripande frågeställningen är att undersöka vilka mekanismer och sociala och kulturella sammanhang i tid och rum som gestaltas, skapas och återskapas genom trumpeten som genussymbol. För att kunna utkristallisera dessa, blir det nödvändigt att problematisera begreppen manligt och kvinnligt och undersöka närmare de föreställningar, som är verksamma och skapar trumpeten som markör för manlighet.
Ikonografiska studier ska vara ett sätt att komma åt symboliska laddningar kopplade till trumpeten. Jag kommer då dels att undersöka i vilka positioner trumpeten och trumpetarna framställs, dels vilka attribut man väljer att bifoga instrumentet i olika framställningar ... .
Vilken klang i trumpetens breda klangspektrum blir till norm och vilken klang uppfattas som avvikande och kallas för kvinnlig respektive manlig?
Og det gjøres klart at det er på høy tid at trompeten som kjønnsymbol blir forsket på:
Någon liknande studie har inte tidigare gjorts. Genusperspektiv har länge inte tagits i beaktning inom trumpetforskningen.
Det beste av alt er at prosjektet åpner for nye innfallsvinkler i den videre trompetforskningen:
Genom att i tillägg till ett musikhistoriskt perspektiv, även tillämpa sociologiska metoder och ett genusperspektiv kommer projektet att bidra till nya infallsvinklar inom forskningsfältet.
Selv de av oss som mener utdannelse og forskning er viktig, kan av og til bli i tvil.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Lær av Vollvik
Fondsanalytiker Thomas Furuseth i Morningstar mener det norske folket kan lære av Idar Vollvik, som satte formuen over styr i aksjemarkedet.
Overfor NA24 lister han opp fire feil Vollvik gjorde:
Les resten.
Vollviks opp- og nedtur viser at de egenskapene som skaper en suksessfull gründer ikke nødvendigvis er de samme som trengs for en investor. Jeg skrev om dette i fjor.
Lite støtte til Giske
Dermed er det heller ikke sikkert ytringsfriheten til små partier blir ivaretatt i den kommende valgkampen, og i en slik gitt situasjon utelukker ikke Giske at politisk fjernsynsreklame da kan bil aktuelt for enkelte aktører.
- Men det blir da opp til medietilsynet å avgjøre om for eksempel Pensjonistpartiet har lov til å sende reklame, dersom de ikke får sendetid på NRK. I en gitt situasjon kan altså ytringsfriheten i fremtiden også være for dårlig, sier Giske, uten at han vil si hva regjeringen da vil finne på - ja, gitt at den fremdeles er den samme.
Det høres ut som en oppskrift på vilkårlighet og rot, og viser igjen at det eneste rette er å skrote dette foreldede forbudet. Jeg har tidligere skrevet hva jeg mener om Giskes kamp for å opprettholde forbudet mot politisk reklame i TV, som eneste mediekanal med en slik begrensning.
Giske får heller ikke støtte fra Dagbladets John Olav Egeland:
Slik viser regjeringen nok en gang at den er lam og døv når prinsipper og verdier blander seg i praktisk politikk.
Selv ikke fra normalt vennligsinnede Dagsavisen er det støtte å hente. I en lederartikkel kalles avgjørelsen uklok, og videre:
Kulturminister Trond Giske burde ha innsett at kampen mot politisk TV-reklame etter dette i virkeligheten er tapt. Han skulle derfor ha konsentrert seg om å lage regler som gjorde at reklamen kunne presenteres på en best mulig måte for seerne og partiene.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Matvarekrisen som ble borte
Matvarekrisen var dramatisk da den stod på. (Foto: Scanpix)
I fjor matvarekrisen på alles lepper. Nå er den over.
I fjor vår skjøt matprisene i været på verdensmarkedet. Dette skapte store problemer for verdens fattige og utløse opptøyer i mange land. Dette utløste hastetiltak fra myndighetene, for eksempel restriksjoner på mateksport. Og ordet «matvarekrise» gikk inn i allmennspråket i 2008.
Mediene var fulle av artikler om temaet, og er det til en viss grad ennå. For eksempel kjører Bergens Tidende en omfattende satsning med egen temaside.
Det skrives mindre om at matvarekrisen på det nærmeste er over.
Grovt sett er prisen på viktige varer som mais, ris og hvete halvert fra toppen i fjor vår. Jevnt over er prisene tilbake på nivået fra 2007, da ingen skrev om noen matvarekrise, men fortsatt høyere enn i de foregående årene (du kan se noen prisgrafer her).
De stigende prisene i 2007 og 2008 har, ikke overraskende, utløst en markant økning i kornproduksjonen, viser tall fra Det internasjonale kornrådet (ja da, det finnes).
Hva skjer?
Et interessant spørsmål blir da: Vil prisene fortsette nedover? Og er det i så fall bra?
Det første spørsmålet har jeg ikke noe svar på. En rekke faktorer spiller inn: Velstandsutvikling, endrede matvaner, klima, bønders finansieringsmuligheter og så videre.
Når det gjelder det andre spørsmålet, er det verdt å merke seg at lave matvarepriser ikke er noen ubetinget fordel, heller ikke for verdens fattige. Denne saken fra New York Times er en god illustrasjon: Småbønder i Senegal er nå bekymret over at de kan tape stort på den fallende risprisen.
By og land, mann mot mann
Fjorårets matvarekrise var primært en krise for byboere i fattige land, og dem blir det stadig flere av. Men fortsatt er det svært mange fattige som driver landbruk, og som tvert om har fordel av høyere matvarepriser.
Ser man noen år bakover i tid, har problemet for disse vært de lave matvareprisene på verdensmarkedet, i betydelig grad utløst av enorme støtteordninger til bønder i rike land, og medhørende dumpingsalg.
For fattige bønder var prisoppgangen frem til 2008 slett ingen krise. Den ga dem litt mer penger mellom hendene. Nå kan det bli trangere tider igjen.
Den automatiske bruken av uttrykket matvarekrise - i betydningen høye priser - bør erstattes av en mer nyansert fremstilling.
Kanskje har vi nådd et Gullhår-nivå for matvareprisene, ikke for lavt, ikke for høyt, men akkurat passe (så lenge det varer).
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Aksjon for ytringsfrihet på nett
12. mars er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett. Her er informasjon fra Amnesty International.
Fredrik Mellem på Sosialdemokratiet.no lister 12 ting du kan gjøre for saken.
Jeg synes Amnesty International er i ferd med å svekke sitt særpreg ved å fokusere for bredt, men akkurat ytringsfrihet er en kjerneverdi som absolutt bør prioriteres.
Nettet er blitt en viktig kanal for opposisjonelle, og diktaturer bruker store ressurser på å hindre kritikk. Det er viktig at slike land, for eksempel Burma, Etiopia, Iran, Nord-Korea, Libya, Pakistan, Saudi-Arabia, Kina, Syria, Tunisia, Usbekistan og Vietnam, ikke får sensurere og fengsle folk i fred.
Småsparerne er tøffe i trynet
En tradisjonell oppfatning er at småsparere putter penger i aksjemarkedet når kursene er høye, men blir skremt fra å fortsette sparingen av kraftige kursfall. Dermed kjøper de over tid dyrere enn snittet og får dårligere avkastning enn markedet som sådan.
Men torsdag kom nye tall fra Verdipapirfondenes forening, som viser at nordmenn for femte måned på rad har positiv nettotegning i aksjefond. Personkundene puttet i februar 500 millioner kroner mer inn i aksjefond enn de tok ut.
Det skjer altså etter flere måneder med kraftig fallende kurser.
- Tallene kan også tyde på at en del nordmenn har fått økt kunnskap om aksjemarkedets svingninger, der langsiktige sparepenger erfaringsmessig har fått godt betalt for å påta seg risiko i perioder med stor markedsuro, sier adm. direktør Lasse Ruud i Verdipapirfondenes forening.
Jeg må medgi at jeg er litt overrasket over at småsparerne tilsynelatende har endret strategi.
Jeg har liten tro på kortsiktige markedsspådommer, men jeg tror det er gode sjanser for at investorer med langsiktig horisont vil komme godt ut av aksjeinvesteringer fordelt over det siste halvåret.
Giske roter det til
Høyre er kjapt ute med videoen Giske ikke vil du skal få se på TV.
Bryter egen lov, garanterer Vigrid NRK-dekning og gir Høyre gratispoenger. En fin dag for Trond Giske.
Tidligere i dag skrev jeg om Trond Giskes pinlige forsøk på å opprettholde forbudet mot politisk reklame på TV, selv etter å ha fått Menneskerettsdomstolen i Strasbourg på nakken og selv om det er fritt frem for politisk reklame i alle andre mediekanaler.
Giskes knep var følgende instruks til NRK: «NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg. Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen.»
Bryter egen lov
Nå mener Norsk Journalistlag at Giske dermed bytter ut ett problem med et annet:
- Trond Giske må ha glemt at han bare for to måneder siden iverksatte en ny lov om redaksjonell frihet, sier NJs leder Elin Floberghagen.
Den kun to måneder gamle mediefridomslova slår fast at medieeiere ikke skal blande seg inn i den daglige redaksjonelle driften og de løpende journalistiske beslutningene. - Når Trond Giske nå ønsker å detaljstyre hvem som skal være med i de politiske programmene til NRK, utfordrer dette den redaksjonelle uavhengigheten, sier hun.
Vigrid må med
Valgforsker Frank Aarebrot sier på sin side til Dagbladet at Giskes NRK-instruks vil innebære at for eksempel Vigrid må får redaksjonell tid på NRK:
Aarebrot mener det er noe gammelmodig over Giske, og at redselen for politisk reklame på tv likner redselen politikerne i sin tid hadde for fargefjernsyn. Han viser til at alle andre reklameforbud - reklame rettet mot barn og for alkohol og tobakk - gjelder alle medier. Forbudet mot politisk reklame gjelder derimot bare tv.
- Dette fordi det eksisterer en gammel forestilling om at tv er et så spesielt kraftfullt medium. Likevel blir dette noe spesielt når annenhver kandidat legger ut videoer av seg selv på Youtube og annonserer fritt med video på internett.
Scorer enkelt poeng
Høyre er på sin side kjapt ute, og har skaffet annonseplass på internett (hvor det er fritt frem for politiske reklamefilmer) for en video, som selvsagt markedsføres som reklamefilmen Giske ikke vil tillate på TV.
Kanskje Giske snart kunne slutte med krumpsringene og innse at tiden har løpt fra dette forbudet?
Oppdatering: Høyres reklamefilm blir trolig vist på TV.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Acta tar igjen
Onsdag linket jeg til DN.no, som omtalte Actas salg av et warrantsprodukt hvor oppgitt sannsynlighet for å tape alt er 50,5 prosent.
Acta tar nå til motmæle: DN.no et nyttig mikrofonstativ
Trond Giske er juksemaker pipelort
Trond Giskes høyeste mål synes å være å utsette politisk TV-reklame noen år. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen)
Tør ikke anke menneskerettsdom, men forbyr likevel politisk reklame på TV.
Onsdag morgen meldte NRK at regjeringen ikke kommer til å anke dommen fra menneskerettighetsdomstol i Strasbourg, som slo ned på det norske forbudet mot politisk reklame på TV som et ytringsfrihetsbrudd.
Dermed så det ut til at liberale sjeler kunne glede seg over at dette forbudet endelig ble sendt samme vei som andre klassikere fra formynderstatens gullalder, som forbud mot rullebrett, parabolantenner og brødbaking i helgen.
Tar igjen og gir bort
Men så gledet man seg for tidlig. I pressemeldingen om saken viser Trond Giske seg som juksemaker pipelort, som tar igjen og gir bort.
Riktignok anker man ikke dommen fra Strasbourg, men forbudet vil likevel fortsette. Prokuratorknepet er at man legger inn følgende punkt i NRK-plakaten: «NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg. Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen.»
Men kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas har ikke tenkt å endre noe som helst på sin valgdekning selv om han får direktiver fra over-redaktør Giske.
Dermed er det bare å vente for å se hvilket parti som denne gangen begår sivil ulydighet og sender politisk reklame for å få prøvet saken i rettsvesenet, om nødvendig helt til et nytt, pinlig nederlag i Strasbourg, slik Pensjonistpartiet gjorde sist gang.
Partiene blir neppe skremt av Giskes ris bak speilet: Hvis forbudet mot politisk TV-reklame blir utfordret, vurderer kulturministeren å pålegge TV-stasjonene å gi alle politiske partier gratis reklametid, melder VG.
Samme innhold, to regler
For hvert år som går blir forbudet mer absurd. Det er viktig å merke seg at politisk reklame er lovlig i Norge. Partiene kjøper reklameplass i aviser, på plakater og på internett. Web-TV er også helt greit, noe Arbeiderpartiet selv bruker aktivt.
Det er bare på tradisjonelt TV at politisk reklame er forbudt. Men skillet mellom TV og internett er i ferd med å bli borte.
Jeg kan nå sette to bokser på bordet foran meg. På skjermen kan jeg se akkurat de samme programmene (nyheter, sport, drama, film og så videre) som kommer inn gjennom akkurat den samme kabelen. Den ene boksen er en «TV», den andre en «PC», men det som vises på skjermen er det samme.
Giske mener altså at politisk reklame på den første boksen er så skadelig for samfunnet at ytringsfriheten, en fundamental menneskerettighet, må settes til side. Den samme reklamen på den andre boksen er av uforklarlige grunner ikke skadelig.
Dette er pinlig og bakstreversk formynderi.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Ikke mye å skryte av på renter
Den enkle forklaringen på oljefondets store tap i 2008 er aksjedelen av porteføljen.
Avkastning 2008:
Aksjer: -40,7 prosent
Renter: -0,5 prosent
Men det er nyanser. Sett i forhold til markedet, er det egentlig rentedelen som har gjort det dårligst.
Avvik fra referanseporteføljen 2008:
Aksjer: - 1,15 prosentpoeng
Renter: - 6,6 prosentpoeng
Dette illustrerer at aksjemarkedet var pillråttent. Det illustrer også at rentemarkedet egentlig var ganske godt (+6,1% for referanseporteføljen), men oljefondet lå helt feil plassert innenfor dette markedet.
I årsrapporten forklares dette med at man hadde for lite statsobligasjoner, som steg i verdi i 2008 fordi de ble betraktet som trygge havner.
Derimot hadde man obligasjoner med sikkerhet i amerikanske boliglån (angivelig ikke så mye subprime), pengemarkedsplasseringer, bankobligasjoner, veddemål på rentedifferansen mellom statsobligasjoner og selskapsobligasjoner og realrenteobligasjoner (som faller i verdi når inflasjonsforventningene avtar).
Man hadde med andre ord forsøkt å spre seg på mange ulike deler av rentemarkedet, men i 2008 viste det seg at mange av satsningene slo feil, og de slo feil samtidig.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
1.000 milliarder, igjen
Tidligere i dag skrev jeg at NRK feilaktig hadde tillagt førsteamanuensis Egil Matsen et utsagn om at oljefondet kunne vært 1.000 milliarder større hvis det bare hadde investert i obligasjoner, i stedet for å begynne å kjøpe aksjer i 1998.
Øystein Stray Spetalen har imidlertid sendt meg en mail og påpekt at man kan komme frem til en differanse på 1000 milliarder, men da basert på et noe annet regnestykke.
Hvis fondet etter tredje kvartal 2007 i stedet for å begynne en gradvis økning av aksjeandelen fra 40 til 60 prosent, hadde gått til 100 prosent obligasjoner, ville fondet anslagsvis ha vært 690 milliarder kroner større ved nyttår enn det faktisk var, ifølge dette regnestykket. Tar man så med et kraftig aksjefall siden nyttår samt en alternativ avkastning på obligasjoner, begynner differansen trolig å nærme seg 1000 milliarder.
Det illustrer hvor brutalt dårlig det har gått med aksjedelen i det siste, men dette er et annet regnestykke enn det NRK lanserte, for det forutsetter altså at man satt med rundt 40 prosent aksjer til markedet var nær toppen i 2007, og så gikk til 100 prosent obligasjoner.
Skrekkelig dårlig er det selvsagt uansett.
Acta gir seg ikke
Før solgte Acta rådyre produkter som «garanterte» mot tap. Nå selger de i stedet rådyre produkter som gir 50,5 prosent for å tape alt.
Oppdatering: Acta tar igjen.
NRK på bærtur om oljefondet
Oljefondet hadde et skrekkelig år i fjor. Tallene er store, og kritikken hard.
Men av og til går det helt over styr, som hos NRK, som slår til med tittelen: - Kunne vært 1000 milliarder større
Saken, som også er plukket opp av andre, er basert på et intervju med førsteamansuensis Egil Matsen ved NTNU, som er sitert på følgende:
- Med utelukkende investeringer i obligasjoner så hadde fondet hatt en samlet avkastning på rundt 50 til 60 prosent fram til i dag.
Videre skriver NRK:
Oljefondet kunne vært rundt 1000 milliarder større, hvis det hadde holdt seg til den opprinnelige strategien og ikke satset i aksjemarkedet.
Eehh, nei, det kunne det ikke.
Tallet på 1000 milliarder forutsetter at fondet hadde vært på dagens størrelse (rundt 2000 milliarder kroner) hele tiden siden man satset i aksjemarkedet i 1998. Matsens prosenttall gjelder derimot avkastning på den første krona i 1998. Men fondet er jo tilført penger underveis, og mye av veksten er kommet de siste årene.
Så jeg tok kontakt med Matsen for å høre hva han egentlig mente. Og det viste seg, ikke overraskende, at tallet på 1000 milliarder var noe NRK hadde beregnet selv, men likevel fremstilt som et sitat fra Matsen.
Matsen sier tallet åpenbart er for høyt. Han sier også at han presiserte overfor NRK at det var komplisert å beregnet et beløp siden fondet er tilført penger underveis.
- Du kan trygt si at jeg er ganske oppgitt over fremstillingen, sier han.
For sikkerhets skyld understreker Matsen at han ikke mener at fondet bare burde investere i obligasjoner, men at man kan diskutere andelen.
Kanskje NRK bør innføre bæretillatelse for kalkulator?
Oppdatering: Spetalens kalkulator viser 1.000 milliarder som svar på et annet regnestykke.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Lettvint kritikk av oljefondet
2008 var et skrekkår i finansmarkedene, men det betyr ikke at oljefondet er en dårlig idé. (Foto: Scanpix)
Det er lett å kritisere oljefondet, men vanskeligere å finne gode alternativer.
Onsdag presenterer Statens pensjonsfond - utland (oljefondet) sine tall for 2008. Det blir ikke pent. Aftenposten har beregnet at den negative avkastningen, målt i utenlandsk valuta, trolig var nær 25 prosent.
Skyllebøttene med kritikk vil garantert hagle over både forvalterne og finansminister Kristin Halvorsen, som øverste ansvarlig. Etter den verste børsnedturen på tiår, er det ikke så rart at folk hisser seg opp. Tallene er enorme.
Men før man tar helt av, bør man i rettferdighetens navn klargjøre hva man mener er alternativet.
Alternativer
Ett alternativ er å gjøre mindre modifikasjoner i forvaltningen. Litt mindre aksjer, litt mer obligasjoner, eiendom eller hedgefond. Ja vel, så ville man kanskje tapt 20 prosent i stedet for 25 prosent i fjor. Ville kritikken da forstummet? Jeg tror ikke det. Samtidig vil man over tid måtte forvente lavere avkastning, altså mindre penger til gode formål. Det er prisen for mindre svingninger.
Man kan også se nærmere på hvordan forvaltningen utføres. Bør man for eksempel i større grad kjøpe indeksfond i stedet for å ta aktive valg? Kanskje, men det vil ikke utgjøre store forskjeller. Tapene i fjor er i det alt vesentlige et resultat av de markedene man er i.
Noen vil at det skal åpnes for å investere i norske selskaper. Dersom det var slik at Norge fløt over av gode prosjekter som manglet kapital, kunne dette ha noe for seg. Det er ingenting som tyder på at det har vært slik de siste årene i alle fall. Snarere har det vært en overflod av kapital som har jaktet på noe som ligner gode ideer.
En variant kan også være å dele ut deler av fondet til hver enkelt. Det er en interessant idé, men uansett vil man i praksis måtte forvalte et stort, statlig fond i overskuelig fremtid.
Håndfast og forlokkende
Det hovedalternativet som svært mange trekker frem er investeringer i håndfaste ting i Norge. I stedet for å spekulere bort pengene i utlandet, burde vi bygge veier, jernbaner, sykehus og skoler. Det har alltid en verdi.
Det høres smartere ut enn det egentlig er.
For det første er det jo ikke slik at vi ikke investerer oljepenger i Norge nå. Handlingsregelen innebærer at rundt 80 milliarder oljekroner pumpes inn i norsk økonomi i et normalår. Disse pengene kan altså norske politikere bruke som de vil, til veier, jernbaner, sykehus og skoler. Og det er i normale tider. Nå ser vi at politikerne kan trå til med ekstra krisepakker i dårlige tider.
For det andre ville det vært økonomisk selvmord å pumpe inn hundrevis av milliarder i en allerede overopphetet norsk økonomi de siste årene. Det ville blitt tidenes dyreste byggeboom. Ja, man kunne brukt noe mer, spesielt hvis man importerte mest mulig. Men i praksis må man likevel hatt en strategi for å investere hoveddelen av pengene utenfor Norge.
For det tredje er det lett å la seg lure til å tro at investeringer i «ting» er tryggere enn investeringer i «papirer». Den viktigste grunnen til at man oppfatter det slik er at verdipapirer prises kontinuerlig, basert på forventet nåverdi av fremtidige pengestrømmer. Det gjøre ikke ting. Hvis politikerne bruker veipenger til samfunnsmessig ulønnsomme prosjekter for å kjøpe velgere, får vi ingen daglig tall som viser verdifallet. Men verdiødeleggelsen blir ikke mindre selv om vi ikke får vite om den.
Det er i det hele tatt noe merkelig i at folk som nå skjeller ut politikerne for å tulle bort oljeformuen, synes å ha stor tro på at de samme politikerne vil forvalte oljemilliardene fornuftig hvis de får velge hvilke prosjekter som skal gjennomføres.
Hovedideen er god
Alt i alt er ikke håndfaste investeringer i Norge noe alternativ, bare et supplement, og norske politikere har allerede ekstremt romslige rammer sammenlignet med andre land.
For en langsiktig investor, som oljefondet, er det også fornuftig å ha betydelig andel av fondet i risikable investeringer som aksjer (nå rundt 60 prosent). Over tid har det gitt meravkastning, og all teori tilsier at det vil bli slik i fremtiden også.
Fondet innebærer at vi tar en tilfeldig lottogevinst (de midlertidig høye oljeinntektene) og investerer dem bredt i verdens verdiskapning, til glede for ettertiden.
Jeg skjønner at dette ikke er tidens melodi, men hovedideen bak oljefondet er god.
Oppdateringer:
- Den faktiske avkastningen ble minus 23,3 prosent.
- Du kan se oljefondsjef Yngve Slyngstad hos TV 2.
- Aksjer elendig, men rentedelen var heller ikke mye å skryte av.
- NRK bruker kalkulator og havner på bærtur.
- Spetalen sender mail med eget regnestykke.
- Frp: - Tidenes aksjeskandale.
- Kristin Halvorsen er kritisk til den aktive forvaltningen, men påpeker også at vi nå kjøper billige aksjer.
- Dagbladet spør leserne om fondet bør «holde seg unna aksjespekulasjon». Resultatet viser sannheten i ordtaket: Som man roper i skogen får man svar.
- Men Dagbladet har også klart å grave frem en som er for å ta risiko i aksjemarkedet: Tidligere jagerpilot Bjørn Kjos.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Holder småsparerne koken?
Aftenposten har tirsdag en sak om at privatkundene har tegnet kraftig i aksjefond fra og med oktober. Det er interessant for det ser ut til å motbevise en opplest og vedtatt sannhet, nemlig at småsparerne kjøper når markedet er høyt og ikke når det er lavt.
Men tallene Aftenposten bruker går bare til og med januar. Senere i uken, trolig torsdag, kommer Verdipapirfondenes forening (VFF) med tall til og med februar. Det blir interessant å se om trenden har fortsatt.
Hvis man ser på Oslo Børs, kan man fort konkludere med at småsparerne kan truffet brukbart når de kjøpte etter det voldsomme fallet sist høst. De siste tre månedene er Oslo Børs Hovedindeks marginalt i pluss (akkurat nå). Men mye av pengene som puttes i aksjefond går til internasjonale markeder. Her har utviklingen vært verre. De siste tre månedene har MSCI World Index falt rundt 25 prosent (litt mindre hvis dagens opptur holder seg). Spørsmålet er om dette har skremt dem som har kjøpt de siste månedene.
Jeg kommer tilbake med mer når februar-tallene kommer fra VFF.
Polly spår 3 prosent!
Polly lager prognoser for sukkerbiter. (Illustrasjonsfoto: Scanpix)
Finansdepartementets vekstprognoser kan lages av en papegøye.
Mange sentralbanker har dumpet renten, samtidig som myndighetene pøser ut penger via statsbudsjettet. Slike tiltak virker ikke umiddelbart, men er ment å motvirke en økonomisk nedtur man ser for seg i år og neste år.
Men for å dosere medisinen, må myndighetene ha en oppfatning om hvor klein pasienten blir. Politikken må med andre ord baseres på prognoser. Hvor treffsikre er disse prognosene?
Bommer mye
Det enkleste målet for økonomisk aktivitet er vekst i bruttonasjonalprodukt, BNP. Siden oljeprisen hopper hit og dit, bruker man i Norge gjerne BNP for Fastlands-Norge.
I hvert statsbudsjett blir BNP for neste år anslått av Finansdepartementets mange dyktige økonomer. Her finner vi også en oppsummering over prognoser og faktiske tall siden 1970 (punkt 2.7.2 i budsjettet for 2009, tallene finner du her.)
Der fremkommer det at den faktiske veksten ofte avviker kraftig fra prognosene. For eksempel tilsa prognosen for 2007, det siste året i oversikten, en vekst på 2,9 prosent. Resultatet ble 6,2 prosent, altså mer enn dobbelt så høyt som spådommen.
I et gjennomsnittsår har man bommet med 1,3 prosentpoeng, i den ene eller den andre retningen. Det er ganske mye i forhold til normalveksten i periode på i underkant av 3 prosent.
Polly-metoden
Hvor lite treffsikre prognosene er, kan vi illustrere ved å anvende et alternativ, nemlig Polly-metoden.
Denne utføres ved at Finansdepartementet anskaffer en papegøye, som læres opp til å si følgende: - Polly tror neste år blir som i år!
Når Polly har sagt det, får hun en sukkerbit, hvilket betyr at hun er vesentlig billigere i drift enn Finansdepartementets økonomer.
I tillegg er hun bedre til å lage prognoser. Pollys avvik fra fasit ville siden 1970 i snitt vært drøyt 1,1 prosentpoeng, altså mindre enn departementets snittavvik.
Den alternative Polly-metoden
Nå vil kanskje de ansatte i departementet protestere (og ikke bare mot Pollys lønnsdumping), for de har jo ikke fasit for inneværende år når de lager prognosen for neste år.
En mer real variant av Polly-metoden er derfor at papegøyen læres opp til å si: - Polly tror veksten blir 3 prosent!
Hvis hun gjorde dette hvert år, ville avviket i snitt vært snaut 1,4 prosent. Det er altså litt dårligere enn departementets prognose, men forskjellen er marginal. De siste ti årene ville Polly faktisk truffet bedre enn departementet.
Nå kan man innvende at 3 prosent er høyt og reflekterer en uvanlig god veksperiode, men Polly kunne spådd 2,5 prosent, og avviket ville bare vært marginalt større (drøyt 1,4 prosent i snitt).
Gjør samme feil
Men før finansministeren løper av gårde til nærmeste dyrebutikk, bør man påpeke at Polly gjør den samme feilen som de departementale prognosemakerne.
Departementet påpeker i statsbudsjettet at prognosene har en tendens til å undervurdere konjunktursvingningene, noe jo Polly også gjør.
Det at man undervurderer svingningene kan sies å være et argument for at man kliner til med en skikkelig stimulipolitikk nå: Det blir sikkert verre enn departementet tror.
Men samtidig viser nok de for moderate anslagene fra departementet hvor vanskelig det er, selv for dyktige økonomer, å spå den økonomiske utviklingen, og ikke minst å se vendepunktene. Det er rett og slett en enorm usikkerhet knyttet til slike prognoser og da er det komfortabelt å legge seg relativt nær et normalnivå. Da blir det sjelden helt vanvittig feil.
Tiltak, men med fornuft
De stadige prognosebommene tyder på at man bør ha moderate forhåpninger til myndighetenes evne til å finjustere temperaturen i økonomien.
Det er også et argument for at man lager beredskapsplaner som er fleksible, og som raskt kan endres underveis, slik økonomer også argumenterte for hos NA24 mandag.
Det er også en påminnelse om at det er viktig at krisepakker utformes med fornuft, og brukes til ting som treffer mål sånn noenlunde også hvis det viser seg at prognosene like godt kunne vært laget av Polly.
Å bygge ut samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur blir sjelden helt galt. Å ansette flere i offentlig sektor kan bli det (med mindre de nyansatte nøyer seg med en sukkerbit i lønn).
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Drøvtygget hijab
Jeg har tidligere skrevet at debatten om hijab i politiet var en legitim diskusjon om et viktig prinsippspørsmål, samt at jeg heller til at det er feil å åpne for bruk av hijab sammen med poltiuniformen. Jeg mener også fokuset på regjeringens rotete behandling av saken var på sin plass.
Men om debatten var legitim, er det grenser for hva som er interessant. Flere medier har nå har tatt tak i en sak fra Rogalands Avis om at Keltoum Hasnaoui Missoum, som startet det hele ved å spørre om hun kunne bli politi med hijab, tidligere har jobbet som vekter - uten hijab.
For det første er dette gammelt nytt. Allerede i den første saken om Missoum, i september i fjor, skrev Stavanger Aftenblad at hun ikke brukte hijab som vekter. Hun har også forklart både da og nå at hun senere ble mer opptatt av sin religion og bestemte seg for å bruke hijab. Det er jo en ærlig sak. Likeledes er det en ærlig sak å spørre om dette lar seg kombinere med en karriere i politiet.
Dette er unødvendig drøvtygging.
Privatliv i demonstrasjonstog
Hvor privat er man når man hever knyttneven og brøler inn i pressefotografenes linser?Kan du stille deg i fremste rekke i et demonstrasjonstog på offentlig sted, foran en rekke pressefotografer, rekke knyttneven i været, rope «Gud er stor» på arabisk, og så i ettertid å saksøke et blad som publiserer bilde av deg? Ja, mener Høyesterett.
Fredag kom dommen i den såkalte Memo-saken, hvor Ahmad Youssef El Youssef hadde saksøkt det nå nedlagte magasinet Memo for å ha brukt et bilde av ham. Magasinforlaget AS, som ga ut Memo, samt tidligere redaktør Kristine Moody må betale totalt 120.000 kroner i oppreisning, samt nær 425.000 kroner i saksomkostninger. Memo tapte i tingretten, vant i lagmansretten, men tapte nå altså i Høyesterett.
Bakgrunnen var at et fotografi av Youssef med knyttneven i været ble brukt på forsiden av Memos første utgave, våren 2006, for å illustrere en større artikkel om utfordringene knyttet til innvandring, herunder frykten for islam. Sammen med bildet av Youssef stod tittelen «Frykter sosial bombe» og, med mindre bokstaver: «Innvandring er vår tids største politiske utfordring, sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen».
Høyesterett mener bildebruken er brudd på åndsverksloven, som har som hovedregel om at man har rett til eget bilde. Denne hovedregelen er imidlertid modifisert av omfattende unntak, først og fremst når det gjelder bilder som har «aktuell og allmenn interesse».
Retten mener imidlertid at dette ikke kan forsvare bruken av bildet her fordi bildet hadde «omtrent ingen tilknytning til det aktuelle tema».
God illustrasjon
Omtrent ingen tilknytning? Dette var altså ikke et bilde fra en fotballkamp eller en speidertur. La oss gå tilbake til våren 2006. Den aktuelle demonstrasjonen skjedde 11. februar. Toget gikk til Stortinget. Ifølge dommen var Youssef «en engasjert deltaker i toget og gikk langt framme». Det var et «betydelig presseoppbud». Det aktuelle bildet ble ifølge Youssef selv tatt mens han rakte knyttneven i været og ropte «Gud er stor» på arabisk, igjen ifølge dommen.
Da Youssef rakte knyttneven i været foran pressefotografene i Oslo, skjedde det syv dager etter at Norges ambassade i Damaskus ble brent ned. Det skjedde seks dager etter at den katolske presten Andrea Sartoro ble myrdet i Tyrkia av en 16-åring som viste til karikaturene. Det skjedde tre dager etter at en leir med norske FN-soldater ble angrepet i Afghanistan, av samme grunn. Og det skjedde to dager etter at Magazinet-redaktør Vegard Selbekk så seg nødt til å beklage publiseringen av karikaturene etter å ha mottatt et utall drapstrusler.
Det er riktig, som Høyesterett påpeker, at Memos artikkel ikke handlet om demonstrasjonstoget spesielt. Derfor var heller ikke Youssef identifisert.
Men i den daværende situasjonen var det vanskelig å forestille seg et mer slående og konkret bilde på problemene med integreringspolitikken enn demonstrasjonene og opptøyene knyttet til karikaturstriden.
Som forfatteren Al-Kubaisi sa i Memo:
«Nordmenn våknet plutselig til at muslimene ikke har forstått norske verdier som ytringsfrihet, og at islamisme er blitt en skremmende makt. Demonstrasjonene på Karl Johans gate i februar, der unge muslimer uttrykker støtte med islamisme, beviser at integrering er en myte, og var i praksis en advarsel for nordmenn om at Norges fremtid er i fare, ... .»
Urimelig snevert
Høyesteretts avgjørelse innskrenker ytringsfriheten og gir et urimelig vern for folk som selv aktivt oppsøker oppmerksomhet.
Hvis man er opptatt av sitt privatliv og ikke vil ha bildet sitt i mediene, burde det være et minimumskrav at man ikke stiller seg foran pressefotografenes linser i en opphetet situasjon, brøler og vifter med knyttneven. Da har man oppsøkt offentligheten.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Siv Jensen tråkker på ømme kvinnetær
Frp og Siv Jensen er ikke den som lar muligheten gå fra seg når en øm tå står lagelig til for tråkk.
Nå formelig hopper hun på kvinnebevegelsens ømmeste tå: Handlingslammelsen som oppstår når politisk korrekte feminister må forholde seg til at den groveste kvinneundertrykkingen i dagens samfunn foregår i innvandrermiljøer, spesielt muslimske miljøer.
- Jeg blir flau på vegne av venstresidens såkalte feminister når jeg hører hva det skal stå på parolene 8. mars. Det er ikke paroler til støtte for de millioner av undertrykte kvinner i andre land. I stedet går norske kvinner under parolen «Norge ut av Afghanistan». Men vi er i Afghanistan nettopp for å forsvare menneskerettigheter og hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole, sa Jensen lørdag. (Video her.)
I 8. mars-komiteen synes man ikke dette med muslimers kvinnesyn er så mye å mase om:
-Jeg er mer bekymra for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke, sier talskvinne i 8. mars-komiteen, Ane Stø, til Dagsavisen.
Og videre:
Stø tror det er subkulturer i det norske samfunnet som praktiserer større grad av kvinneundertrykking enn i det norske samfunnet for øvrig, men hevder at forskjellen ikke er særlig stor.
Derfor går 8. marstoget i Oslo heller med paroler som «Norge ut av Afghanistan» og «La Gaza leve - Boikott Israel». Merkelig nok kom ikke parolen «Taliban og Hamas er egentlig feminister» med.
Det er litt av et kunststykke hvis FrP til og med klarer å rappe feminismen som fanesak.
Piratene i Pirate Bay
Pirate Bay-saken ble et juridiske sirkus, men det grunnleggende spørsmålet er enkelt. (Foto: Scanpix)
Pirater stjeler. Hvor vanskelig kan det være å forstå?
Denne uken ble saken mot folkene bak fildelingstjenesten Pirate Bay avsluttet i Stockholm. De fire tiltalte risikerer både fengsel og over 100 millioner kroner i erstatning.
Stridens kjerne er, som de fleste vet, tjenesten The Pirate Bay, som tilrettelegger for fildeling mellom ulike brukere. Selve materialet ligger altså ikke hos Pirate Bay. Mye av det som deles, men ikke alt, er kopier av opphavsrettsbeskyttet materiale, for eksempel musikk og film.
Pirate Bays rolle er juridisk sett diskutabel, og jeg skal på ingen måte spå utfallet av saken.
Men det er oppsiktsvekkende at så mange har problemer med å forstå det helt grunnleggende ved piratkopiering:
Det er tyveri.
I nettdebatter og andre sammenhenger fremgår det tydelig at mange er uenige i dette. Men argumentasjonen lekker som en sil. Stort sett fremføres tre argumenter.
Dårlig og dyrt
Det første argumentet er at underholdningsbransjen baserer seg på en foreldet forretningsmodell og tar for høye priser.
Jeg er enig i at bransjen har vært helt bakpå i forhold til den teknologiske utviklingen. Den skal være god pedagog som klarer å overbevise tenåringsbarn om at de bør betale for iTunes-musikk med krøkkete kopibeskyttelse når alle vennene laster ned gratis musikk uten kopibeskyttelse.
Men som prinsipiell argumentasjon holder dette selvsagt ikke. Det at du er misfornøyd med kvaliteten eller prisen på en vare eller tjeneste, gir deg selvsagt ingen rett til å stjele.
Kopiering er ikke tyveri
Det andre argumentet er at kopiering ikke er tyveri fordi den opprinnelige kopien fortsatt eksisterer. Dette ble for eksempel fremført av en av de tiltalte i saken, norsk-finske Peter Sunde, undet et nettmøte på VG Nett:
«Hvis man stjeler noe så forsvinner det fra den som hadde det. En kopi er ikke noe stjålet. Og kopier liker vi.»
Dette høres tilforlatelig ut. Inntil man har brukt fem sekunder på å tenke over saken.
Ja, det er lettere å forstå at det å ta naboens sykkel er tyveri, siden du og naboen ikke kan bruke den samme sykkelen samtidig. Men også ting som lett kan kopieres er beskyttet av lovverket. Du kan ta private kopier også til folk i din nære omkrets. Men du kan ikke fritt kopiere opp andres åndsverk og distribuere dem til all verden. Da stjeler du levebrødet til produsentene.
Dette handler ikke bare om finurlig juss, og det handler ikke bare om de siste hitlåtene. Det dreier seg for eksempel også om medisiner, hvor det meste av verdiskapningen skjer i form av forskning, utvikling og testing som leder frem til den første pillen som produseres. Hvis man følger Sundes logikk, skulle altså farmasiselskaper bruke milliarder på å utvikle nye medisiner, og så kunne hvem som helst rappe oppskriften og lage billige kopier. Ingenting er jo forsvunnet fra oppfinneren. Eller?
Umulig å stanse
Det tredje argumentet er at piratkopiering i praksis er umulig å stanse, og dette er nok det vektigste argumentet.
Det er for så vidt ærlig, og det skreller vekk de patetiske forsøkene på prinsipielt forsvar for piratkopiering.
Det er det samme argumentet som banditter opp gjennom historien har fremført med overbevisende kraft: Jeg har lyst på noe som er ditt, jeg har tenkt tenkt å ta det, og du klarer ikke å hindre meg.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Regjeringens hijabflause
Bråket om hijab og blasfemi har nok vært en vekker for Jens Stoltenberg. (Foto: Scanpix)
Sånn går det når en flertallsregjering glemmer flertallet.
Onsdag skrev VG at regjeringen hadde sagt ja til hijab under en regjeringskonferanse 29. januar.
I en melding fra Statsministerens kontor avvises dette, men det heter også: «Det ble åpnet for å endre uniformsreglementet for å ta religiøse hensyn, men på hvilken måte det kunne skje skulle utredes videre i de berørte departementer.»
Strengt formelt er dette sikkert riktig. Men alle vet jo at saken var kommet på regjeringens bord fordi en muslimsk kvinne ønsket å bruke hijab i politiet. Det var hijab saken dreide seg om, ikke turban, samelue eller indianerfjær.
VGs avsløring gjør det lettere å forstå hva som skjedde i Justisdepartementet. Det har alltid vært noe usannsynlig over de angivelige lekkasjene om at to av justisminister Knut Storbergets undersåtter nærmest fant på dette med politihijab på egenhånd. Alt tyder på at regjeringen reelt, om enn ikke formelt, hadde sagt ja til politihijab.
Blasfemi og hijab
Regjeringskonferansen om politihijab skjedde påfallende nok samtidig som det var i ferd med å blåse opp til storm etter regjeringens hestehandel om å gjenopplive blasfemiparagrafen.
I begge disse sakene så regjeringen ut til å kombinere maktarroganse, null forståelse for folkemeningen og klønete politisk håndverk.
Hvorfor? Kanskje er dette en av farene med flertallsregjeringer?
Før dagens regjering var det mange i Norge som akket seg over at landet stadig fikk mindretallsregjeringer. Dette førte til svak ledelse, uklar politikk, et lappeteppe av kompromisser og stadige overkjøringer fra Stortinget, ble det påpekt.
Sovepute
Det er utvilsomt fordeler med en flertallsregjering. Man kan sette sammen en mer helhetlig politisk plattform og forutsette at den kommer noenlunde helskinnet gjennom Stortinget.
Men bråket om blasfemi og hijab viser også at et slikt flertall kan bli en sovepute som fører til at regjeringen glemmer å være årvåken overfor omgivelsene. Man lytter ikke til folkemeningen, og man slurver også med å forankre sakene hos egne stortingsrepresentanter.
Det virket nesten som regjeringsmedlemmene ble overrasket over at folk ikke godtok å få beskjed om at åpenbart brennbare prinsippdebatter skulle avgjøres på bakrommet.
Det har straffet seg. Regjeringen får ikke gjennom noe av det som ble foreslått og har trukket kraftig på tabbekvoten. Jens Stoltenberg sier han lever godt med den usikkerheten som er skapt, men alt tyder på at regjeringen må skjerpe inn arbeidsformen i tiden fremover.
Selv ikke en flertallsregjering kan tillate seg å glemme flertallet.
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Sviktet media i Ali Farah-saken?
Ali Farah bidrog til at saken begynte å handle om noe annet enn det som skjedde i parken. (Foto: Jørgen Berge, Nettavisen)
SOS Rasisme synes forhåndsdømmingen av ambulansesjåførene burde fortsatt.
Det er nå halvannet år siden en ambulanse etterlot Ali Farah blødende og alvorlig skadet i Sofienbergparken.
Saken er både tragisk og betent, og den har fått et langt etterspill, nå sist i klageorganet Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Her ble det slått fast at Ali Farah ikke ble utsatt for diskriminering på grunn av hudfarge eller etnisitet etter diskrimineringsloven.
Ola Melbye Pettersen, første nestleder i SOS Rasisme, er uenig i vedtaket, og skriver tirsdag i Dagbladet at «en svart mann ble liggende der en hvit mann ville fått hjelp», altså det motsatte av nemndas konklusjon.
- Media sviktet
I tillegg til å være uenig i nemndas vedtak, mener Melbye Pettersen media sviktet Ali Farah. Han skriver blant annet:
«Vedtaket er svært skuffende, men det følger trenden som startet med A-magasinets åtte siders lange portrettintervju i fjor høst: «En stemplet mann». Etter at Schjenken her fikk stå fram som det virkelige offeret i saken, har hverken norske medier, politikere eller offentlige organer sett seg tilbake.»
«De samme mediene som tidlig dokumenterte overgrepene som fant sted i Sofienbergparken, fremstiller nå Ali og Kohinoor som hysteriske og hatefulle, med en personlig vendetta mot Erik Schjenken. De har tydeligvis «glemt» at det er Schjenken selv som har valgt å stå fram i media, mens familien Farah/Nordberg hele tiden har satt søkelyset på Ullevål sykehus og ansvarlige ledere. De vil ikke ha hevn. De vil ha en bekreftelse på at de har blitt utsatt for urett - og en garanti for at ikke andre skal måtte oppleve det samme.»
Endring i mediene
Det er utvilsomt riktig at det har vært en endring i medienes fremstilling av denne saken. I begynnelsen var dekningen preget av beskyldninger om diskriminering, også fra flere toppolitikere, som raskt trakk konklusjonen:
- Kunne det skjedd i Frognerparken? Kunne det skjedd med en hvit småbarnsfar? Antagelig ikke, sa for eksempel Kristin Halvorsen.
- Vi kan aldri akseptere bevisst åpenbar rasisme eller ubevisste fordommer, sa hun også, og la til: - Jeg har hørt om lignende historier før, men denne hadde mange vitner og klar dokumentasjon.
Det er altså denne dokumentasjonen Likestillings- og diskrimineringsnemnda nå har gjennomgått og konkludert med at det ikke kan påvises diskriminering.
Mediene bidrog i begynnelsen ganske ukritisk til å videreformidle forhåndsdommer som dem fra Kristin Halvorsen. Dette har gradvis endret seg. Bildet er blitt mer nyansert.
Det at Schjenken etter hvert stod frem med sin fremstilling, har sikkert bidratt til denne endringen.
Ali Farahs kronikk
Melbye Pettersen hopper imidlertid over en annen mediehendelse som også bidrog til å endre manges oppfatning, og det er Ali Farahs lange kronikk i avisen Ny Tid sist okotober.
Her kommer han for det første men knallharde utsagn om Erik Schjenken, som beskrives som både «rasist i en større sammenheng» og «en selvopptatt mann som leker russisk rulett med livet til andre mennesker og familier».
I tillegg setter Farah saken inn i en større sammenheng, en mye større sammenheng, med avsnitt som:
«Kolonitiden fortsetter. Dere lever som grever her. Kanskje er det naturlig, men dere lever også som grever i Afrika og Asia og alle andre steder dere drar også.»
««White trash democracy» er et papirhelvete som dere kaller sosialdemokrati. Et sosialdemokrati som skal innebære rettssikkerhet. Men som jeg og mange av mine brødre og søstre vet ikke gjelder for oss.»
«Vårt syn på sammenhengen er at dere ved våpenproduksjon, distribusjon, hvitvasking og kapitalisering, sørger for at dere har kontrollen på hva som produseres, distribueres, effektiviseres, men ikke verbaliseres. Dere lager retningslinjer og profiterer på kriser og kriger som dere fortsatt organiserer og finansierer i Asia og Afrika. Ansetter dere selv i NATO, FN, EU og EØS - millionvis av byråkrater og korrespondenter for å opprettholde dette systemet.»
Dette innlegget bidrog trolig mer enn noe annet til at mange begynte å lure på hva kretsen rundt Ali Farah egentlig ville. Ville de klarlegge hva som skjedde i Sofienberg-parken eller ta et generaloppgjør med Vesten og hvite? Innlegget oste av omvendt rasisme, hvor «dere» - altså de hvite - er en gruppe som kan tillegges negative egenskaper: Erik Schjenken er hvit, ergo er Erik Schjenken rasist.
Rasisme må avdekkes
Jeg er ikke i tvil om at mange opplever rasisme i Norge, også fra representanter for offentlige myndigheter. Det er svært viktig å avdekke dette og slå ned på det. Verken ambulansesjåfører, politi, tollere eller saksbehandlere skal behandle folk ulikt basert på hudfarge eller etnisitet.
I dette konkrete tilfellet er det grunn til å kritisere ambulansesjåførene både for feilvurderinger og for upassende språkbruk. De kan ikke være stolte over det de gjorde i Sofienbergparken.
Men det var ingen klare tegn på at dette skjedde på grunn av Ali Farahs hudfarge eller etnisitet. Det kan selvsagt godt tenkes at dette bevisst eller ubevisst har påvirket ambulansesjåførene, men det er svært vanskelig å fastslå det.
Det er faktisk slik i en rettsstat - det Ali Farah kaller «white trash democracy» - at man må over en viss terskel for å kunne fastslå at noen har brutt loven.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Stopp sytingen, ta fastrente
Du trenger ikke være god i matte for å se at Lånekassens fastrentetilbud er historisk lavt. (Illustrasjonsfoto: Scanpix)
Nytt fastrentetilbud fra Lånekassen bør få slutt på klagesangen.
Jeg har tidligere skrevet om den utidige sutringen over renten fra Statens lånekasse for utdanning. Studentorganisasjoner og ungdomspolitikere er eksperter på å komme med utspill i de korte periodene da studierenten er høyere enn nivået på boliglån fordi sistnevnte justeres raskere.
Sutrerne sier aldri noe når denne tregheten gjør at studierenten er lavere enn boliglånsrentene. De sier heller ingenting om de store fordelene ved studielån som gjør at sammenligningen med boliglån er fullstendig misvisende.
Og de lot heller ikke høre fra da Lånekassen mandag offentliggjorde tidenes laveste fastrentesatser. Tilbudet er lavere enn det du får for de beste boliglånene.
Kommersielt bedre?
Under hylekorets siste opptreden for et par-tre måneder siden, slengte til og med Forbrukerrådet seg på med en nokså falsk annenstemme, og mente man burde revurdere hvordan Lånekassen skaffer seg penger.
- Hadde det vært en kommersiell bank, en bank med reell konkurranse, så hadde man hatt et mer fleksibelt system, sa da direktør Jorge B. Jensen i Forbrukerrådet.
Det Jensen og alle hylerne selvsagt vet, men ikke sier, er at hvis Lånekassen hadde vært en kommersiell bank, ville studierenten vært mye høyere.
Derfor er det også litt misvisende når man sier at studierenten er markedsstyrt, slik også Lånekassen uttrykker det. Det er riktig at studirenten er basert på markedet for statslån, men påslaget på toppen (1 prosentpoeng) representerer ingen markedspris. Det er altfor lavt.
Et studielån gis til unge folk uten etablert kreditthistorikk, uten sikkerhet i fast eiendom eller kausjon. Det gis fritak for både renter og fradrag under studiene. Man kan få betalingsutsettelse og endog rentefritak av sosiale og økonomiske grunner. Lånet har innebygd gjeldsforsikring.
Likevel er renten over tid like lav som eller lavere enn de aller beste boliglånene. Studierenten er altså subsidiert fordi man vil stimulere folk til å ta utdannelse.
Tidenes laveste
Mandag kom det imidlertid en melding som den som uansett er misfornøyd med studierenten, bør merke seg. Lånekassen offentliggjorde nye fastrentesatser fra 1. april.
Du kan nå binde renten slik:
3 år: 3,5%
5 år: 4,0%
10 år: 4,7%
Disse historisk lave rentene er satt med utgangspunkt i markedsrentene for statsobligasjoner i februar. Du finner neppe boliglån med så lav rente uansett hvor god sikkerhet du har.
Og det blir enda litt bedre. Lånekassen lar deg nemlig vente helt til 10. april med å bestemme deg for om du vil binde renten på disse lave nivåene. Da vet du både hvordan markedsrentene har gått i mellomtiden og du vet hvordan Lånekassens flytende rente blir fra sommeren (den blir nemlig fastsatt lenger i forveien).
Men for deg som syter og klager hver gang studielånsrenten henger litt etter fallende boliglånsrenten, er jo valget lett: Bind renten på et historisk lavt nivå og, så slipper du å irritere deg over at rentene av og til henger etter boliglånsrentene. Dessuten slipper vi andre å irritere oss over klagesangen din.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Hvor mye skal boligprisene falle?
Boligmarkedet i USA har enkelte trekk man ikke finner i Norge (Foto: Scanpix)
Det er bare å se på USA. Eller?
I dag, mandag, kommer boligpristallene for februar. Mange lurer på om en oppgang i januar representerer et brudd på den negative trenden eller ikke. Så langt har norske boligpriser i snitt falt med rundt 10 prosent fra toppen i 2007, ifølge januar-rapporten.
Boligboblen sprakk først i USA, og i dette landet har prisene fra en topp i 2006 falt nesten 27 prosent, ifølge S&P500/Case-Shiller U.S. National Home Price Index. Alt tyder på at fallet fortsetter. I USA omsettes det futurekontrakter basert på boligprisene, og disse indikerer at markedet tror prisene vil fortsette å falle markant i minst et år til før bunnen er nådd. Vi snakker fort om 40 prosent ned fra toppen, kanskje en halvering hvis man inflasjonsjusterer.
Pessimister ser gjerne for seg at prisene i Norge vil følge etter de amerikanske, med rundt et års etterslep, og at vi dermed bare har sett begynnelsen på nedgangen.
Både i Norge og i USA så vi fra 1990-tallet en voldsom oppgang i boligprisene, i forholdstallet mellom boligpriser og husleie og i folks gjeldsnivå. Sånn sett er bildet ganske likt.
Forskjeller
Det kan godt tenkes at boligprisene i Norge følger den amerikanske trenden videre nedover, men når man sammenligner det norske og det amerikanske markedet, er det verdt å merke seg noen viktige forskjeller i måten boliglån fungerer på.
Som mange har fått med seg, er amerikanske boliglån i økende grad blitt pakket sammen og videresolgt som verdipapirer. I tillegg er mange av lånene blitt solgt av uavhengige låneformidlere.
Dette systemet utartet til råsalg av uegnede lånetyper til lite kredittverdige kunder.
Så har vi åpenbart sett eksempler på dårlig bankhåndverk også i Norge. Spesielt kan det se ut som det har vært mye rart i markedet for lavinnskuddsleiligheter. Men det er grunn til å tro at banker som selv har stått for lånene og som regnet med å bli sittende med dem på egne bøker, jevnt over var noe mer forsiktige enn det vi har sett i USA.
«Jingle mail»
Det er også betydelige forskjeller på selve lånene.
Hvis du i Norge selger boligen din for mindre enn lånets verdi, skylder du resten, og du kan forvente at banken gjør alvor av å kreve inn pengene.
I USA er dette langt mer uklart. I mange tilfeller har ikke banken rett på annet enn boligen, selv om denne er verdt mindre enn lånet. I andre tilfeller har banken i prinsippet rett til å forfølge låntageren, men i praksis er dette så kronglete at effekten stort sett blir den samme: Når amerikanere ser at boligen er verdt vesentlig mindre enn lånet, slutter mange av dem å betale, venter noen måneder på utkastelse og sender så nøklene til banken - «jingle mail» kalles det. Banken dumper så boligen på tvangssalg i et allerede elendig marked.
Alt tyder på at denne effekten har forsterket fallet i USA.
Billig refinansiering
En annen forskjell på amerikanske og norske boliglån har å gjøre med rentebinding, som er svært vanlig i USA,. Hvis du tar opp et fastrentelån i Norge, opplever at det generelle rentenivået faller, og så vil ut av avtalen før rentebindingen løper ut, så må du kompensere banken fullt ut for ulempen du påfører den (overkurs).
Slik er det ikke i USA. Der kan du refinansiere et fastrentelån uten å betale overkurs. Riktignok må du betale et gebyr, så helt gratis er det ikke. Men i mange tilfeller er det vesentlig billigere enn i Norge. (Til den som synes dette høres supert ut, må det legges til at bankene selvsagt også er klar over dette og kalkulerer det inn når de setter renten på fastrentelån.)
Derfor har refinansiering av fastrentelån vært svært utbredt i USA. Mye tyder på at dette kan ha gjort låntagerne ukritiske i forhold til såkalte lokkelån, som har tilbudt en periode med lave renter før rentenivået så øker kraftig. Mange har nok tenkt at når den tid kommer, så har forhåpentligvis verdien av boligen gått opp og man kan refinansiere til et lån med bedre betingelser.
Den muligheten forsvant i praksis på grunn av det kraftige fallet i boligverdiene. Du får ikke refinansiert et lån som er større enn boligens verdi.
Mange nordmenn har utvilsomt også tatt seg vann over hodet i boligmarkedet, og bankhåndverket har i en del tilfeller sviktet. Men det er mye som tyder på at strukturen i markedet for boliglån var bedre tilrettelagt for bobleblåsing i USA.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
