Are Slettan

Torsdag ble stefaren til Christoffer Kihle Gjerstad i Agder lagmannsrett dømt til åtte års fengsel for å ha mishandlet gutten til døde. Straffen ble skjerpet med to år i forhold til i tingretten. Dommen er omtalt av flere medier.

I februar 2005 døde den åtteårige gutten fra Kodal i Vestfold. Christoffer hadde da et 17 centimeters brudd i hodeskallen samt knusningsskader i tinning og kinn. Det var ikke første gang han hadde skader. Over lang tid hadde han kommet på skolen med tydelige tegn på mishandling.

Han bodde da hos mor og stefar. Samværet med den biologiske faren ble sabotert.

Lagdommer Erik Holth var krass, ifølge Aftenposten:

- Det er straffskjerpende at dette har skjedd mot en forsvarsløs og sårbar gutt. Voldshandling ligger nær opp til forsettlig drap. Endog hans mor stilte ikke opp for ham, sa lagdommeren.

- Christoffer hadde gjennom lengre tid blitt mishandlet og hans allmentilstand før han ble påført hodeskadene var betydelig redusert. Dette var tiltalte fullt klar over. Man kan meget lett forestille seg hvilken situasjon Christoffer befant seg i og hvilke redsler han opplevde, heter det i dommen.

Stefaren, som hele tiden har nektet skyld, anket på stedet.

Hvordan er det mulig?
Stefarens vold og morens passivitet er selvsagt det sentrale i denne saken. Men det er flere som bærer en tung bør.

På skolen så man at Christoffer stadig hadde skader. Ett eksempel, fra Dagbladet:

Onsdag 19. januar er Christoffer tilbake på skolen. Synet som møter skolepersonalet sjokkerer dem. Det ene øyet er nesten klistret igjen. Ansiktet er kraftig opphovnet. Kontaktlæreren reagerer og kjenner på hodet hans. Det er fullt av kuler. Christoffers assistent reagerer på det samme.

Han får også ukontrollerte hodebevegelser, noe både lærere og barn på skolen legger merke til. En mulig grunn er overdoser av ADHD-medisinen Ritalin.

Men ingen varsler barnevernet. På denne skolen hadde man bestemt at slike meldinger skulle gå via rektor. I kommunen nekter man å kommentere hvor og hvorfor informasjonen stoppet opp. - Ingen kommentar, sier man der.

På sykehuset
Christoffer havner på sykehuset, igjen fra Dagbladet:

På sykehuset er det konstatert skader av et omfang medisinske eksperter i ettertid har slått fast at gutten ikke kan ha påført seg selv. Men på Sykehuset Vestfold har ingen kontaktet barnevernet. I stedet tror man på stefarens forklaring om at gutten nok en gang har gått på en skapdør.

Naboer ser ifølge Aftenposten at gutten klamrer seg fast i bilen og hyler når han kommer tilbake fra besteforeldrene. Det er også kommet frem flere eksempler på at folk i lokalmiljøet så mistenkelige ting.

Etter at Christoffer til slutt dør, blir saken etterforsket av politiet, men henlagt. Det er bare fordi besteforeldrene nekter å godta dette at saken til slutt blir gjenopptatt.

Må få etterspill
Denne saken må få etterspill for flere enn stefaren. Det går ikke an å legge den død med et puslete «ingen kommentar» fra kommunen.

Det handler ikke om regelverk, rutiner og fullmakter. Alt dette blir illusjoner uten personlig ansvar.

Det handler om å ta ansvar selv når det er ubehagelig i et lite lokalmiljø. Det hjelper ikke å peke på andre.

Ingen tok ansvar før Christoffer døde. Noen bør stilles til ansvar for å vise at han ikke døde forgjeves.

Oppdatering:
Politikere vil skjerpe reaksjonene

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Bernie Madoff. (Foto: Scanpix)

TA-Invest ligner mistenkelig.

Onsdag ble samboerparet Per Sten Andersen (69) og Eva-Karin Haugen (51) fengslet i ti dager med brev- og besøkskontroll. De to er siktet i forbindelse med aksjeklubben TA-Invest, hvor over 500 millioner kroner fra rundt 300 investorer kan se ut til å være borte fra klubben som ble etablert i 1996.

Onsdag kveld sitter et hundretalls deltagere i krisemøte.

Les også:
- Samboerparet varetektsfengslet
- Kom som et voldsomt sjokk
Kan få igjen skatt etter mulig svindel
Ofrene samles for å snakke ut
Lokket tidligere elever i aksjesvindel

Foreløpig er det mange løse tråder i denne saken, og de to er foreløpig bare siktet. Men hvis fasit viser seg å være omtrent slik det nå ser ut, minner denne saken i skremmende grad om en mindre utgave av Madoff-saken i USA, hvor alt tyder på at rundt 50 milliarder dollar i forvaltningsvirksomheten til Bernie Madoff bare er luft.

I begge tilfeller blir man sittende og måpe. Hvordan er det mulig?

Mange spørsmål
En rekke av de samme spørsmålene vil bli stilt i begge sakene.

- For det første: Hvor er pengene? Paret bak TA-Invest har investert stort i eiendom. De to skal ifølge siktelsen ha gitt motstridende forklaringer på om dette var i regi av klubben. Uansett skal eiendommene være tungt belånt, så det virker ikke som mye av klubbens penger ligger her.

Har man rett og slett tapt i markedet, og dekket over tapene ved å bruke penger fra nye investorer til å betale den fiktive avkastningen til eksisterende investorer som vil ta ut penger? Dette er det som kalles en Ponzi-svindel. Det var etter alt å dømme det Bernie Madoff gjorde.

- Hva har man egentlig drevet med? Har man drevet reell verdipapirhandel? Innen hva? Har man begynt med legitim handel, men sklidd over i Ponzi-virksomhet for å dekke tap?

Slekt og venner
- Hvorfor gikk oppegående folk inn i dette? Her ser man tydelige likhetstrekk med Madoff-saken. Deltagerne har hatt tillit til paret bak TA-Invest, og en viktig grunn er at slekt og langvarige venner har deltatt over lang tid. I Madoff-saken så man det samme, og det ble forsterket av at mange av deltagerne kom fra Madoffs jødiske miljø i USA.

I begge sakene har nok mange deltagere senket guarden på en måte de aldri ville gjort i en profesjonell sammenheng.

I tillegg er det blitt oppgitt avkastningstall som ikke var ekstremt høye. I Madoff-saken var de derimot mistenkelig jevne, men man skal være nokså trenet for å reagere på det. I TA-Invest har det vært sagt at man kombinerte investeringer i aksjer og obligasjoner, noe som kan ventes å gi avkastning- og svingning som er noe mer moderat enn rene aksjeinvesteringer, og det var etter det jeg forstår også det klubben rapporterte.

Kontroll
- Hvorfor har ikke tilsynsmyndighetene reagert tidligere? Det synes ganske klart at en virksomhet i det omfang som nå er avdekket i TA-Invest er konsesjonspliktig. I USA har Securities and Exchange Commission fått knallhard kritikk i Madoff-saken, ikke minst fordi man hadde mottatt uvanlig konkrete tips om at Madoff etter all sannsynlighet drev med svindel.

Foreløpig vet vi lite om hva Kredittilsynet eventuelt har gjort tidligere i denne saken. Men det blir interessant å høre om det er kommet tips eller bekymringsmeldinger tidligere.

- Et beslektet spørsmål: Hvilken bank har pengene gått gjennom? Har det aldri lyst noen varsellamper der?

- Hvorfor har ikke mediene reagert? De fleste journalister (inkludert meg) hadde nok aldri hørt om TA-Invest før de siste dagene. Men ifølge VG var det flere journalister blant deltagerne, og NRKs gravejournalist Ebbe Ording bekrefter overfor avisen at han var med, men trakk seg ut da han fikk mistanke. Men dekke det som journalist, det gjorde han ikke. Ording og eventuelt andre journalister i TA-Invest bør vente seg kritiske spørsmål.

- Til sist kommer spørsmålet som dreier seg mer om psykologi enn om økonomi: Hvorfor? Hvorfor risikere en solid posisjon i samfunnet og omgangskretsen? Og hvordan er det mulig over lang tid å se venner og familie i øynene og lure dem ut i økonomisk ruin? Det har ikke Bernie Madoff gitt noe fornuftig svar på.

Hvis det viser seg at TA-Invest er lureri, vil mange venner og slektninger gruble på det samme.

Oppdateringer:
Polititeori: Har brukt penger på seg selv.
Investor på møte onsdag kveld: - Veldig sterke følelser.
Siktede: Hadde enda en aksjeklubb
Oslo-prest satte alle sparepengene i TA-Invest
Forsøkte å skaffe finansiering fra sparebank
Ville bygge høyfjellsluksus
Slik avslørte de svindelen

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

"I just haven't seen huge changes in the way people are talking about compensation," said Sandy Gross, managing partner of Pinetum Partners, a financial recruiting firm. "Wall Street is being realistic. You have to retain your human capital."

- Ikke gi dem en sjanse til
Nobelprisvinner Paul Krugman er ikke blid:

There's a palpable sense in the financial press that the storm has passed: stocks are up, the economy's nose-dive may be leveling off, and the Obama administration will probably let the bankers off with nothing more than a few stern speeches. Rightly or wrongly, the bankers seem to believe that a return to business as usual is just around the corner.

We can only hope that our leaders prove them wrong, and carry through with real reform. In 2008, overpaid bankers taking big risks with other people's money brought the world economy to its knees. The last thing we need is to give them a chance to do it all over again.

Hvis det viser seg at de ekstreme bonusnivåene i finansnæringen kommer tilbake allerede i år, vil dette bli en het potet for politikerne, ikke bare i USA.

Ekstremt lønnsnivå
Det er vanskelig å svelge lønnsnivået i denne bransjen, spesielt siden det de siste årene er blitt så tydelig at bedriftene i næringen ikke har klart å unngå at ansatte tar for stor risiko for å tjene mer personlig.

Dette er enda mer ekstremt i USA enn i Norge. Rune Bjerke ville vært en fillefrans på Wall Street. Rekorden blant konsernsjefene på Wall Street holdes av Lloyd Blankfein, som i 2007 fikk en total kompensasjonspakke på 68,5 millioner dollar, eller rundt 450 millioner kroner.

Men før kunne man i det minste si at dette i bunn og grunn var en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, uansett hvor feil man mente det var.

Lever på staten
Det blir mer og mer søkt nå. For grunnen til at mange banker har tjent godt i første kvartal, er statlig doping. Det er ikke så vanskelig å tjene penger nå staten pøser på med kapital, garantier og lave renter. Ikke bare det: Flere av bankene ville åpenbart vært konkurs uten statens hjelp.

Hvis ledelsen i de store bankene tror at velgere og politikere finner seg i at skattepenger blir brukt til en ny bonusfest, kkan de komme til å bli skuffet.

Dette kan føre til politisk storm og til at de innskjerpingene av finansreguleringene, som uansett kommer, blir enda strengere. Ingen politikere, verken til høyre eller venstre, i posisjon eller opposisjon, vil stå opp og forsvare disse bonusene.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Onkel Blå og Onkel Mørkeblå, rikingene Ola Mæle og Stein-Erik Hagen, sysler med en av yndlingshobbyene sine igjen. De har tatt på seg å være politiske rådgivere for Høyre og Erna Solberg. I VG øser de av sin uendelige mangel på visdom ...

OK. La oss legge til grunn at Mæle og Hagen ikke er stortartede politiske analytikere. Men la oss også gå tilbake til Ulsteins ingress:

Det er forskjell på å tjene penger og å tjene folket.

Bør ikke det gjelde begge veier? Og er det ikke et viktigere spørsmål i dagens Norge om, eller i hvilken grad, politikerne skal drive butikk enn hva et par butikkeiere sier om politikk?

Hva er verst? At Dag Terje Andersen lekte finansanalytiker i Aker eller at Hagen og Mæle leker politiske analytikere i VG?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Den eneste naturlige forklaringen på regjeringens opptreden.

Etter at regjeringen tidligere i april gikk kompromissløst til motangrep i Aker-saken, var en rekke observatører enige om én ting: Røkke kan ikke vinne en krig mot regjeringen.

Jeg skrev om dette her: Kan Røkke vinne?

Nå synes det klarere og klarere at Røkke kan vinne, og ikke bare det: Han er i ferd med å vinne.

Det er den eneste naturlige slutningen når man observerer næringsminister Sylvia Brustads opptreden de siste dagene.

Onsdag brukte Røkke en pressekonferanse til et historisk angrep på en statsråd, toppet med den nå så berømte dialektparodien.

Brustads reaksjon: - Det er positivt at Røkke er åpen for å finne løsning.

Det var en slagen statsråd som talte.

Sier nei til ammunisjon
Enda tydeligere ble dette fredag, da NA24 skrev at Næringsdepartementet ikke har mottatt og ikke ønsker å motta rapporten om Røkke-handelen som ble bestilt fra meglerhuset Pareto.

Da Næringsdepartementet 8. april ga Pareto i oppdrag å vurdere de finansielle sidene ved Aker-transaksjonene, skrev departementet følgende i en pressemelding:

- Alle er tjent med at vi får en snarlig gjennomgang. Derfor har vi bedt om at rådgiveren jobber raskt med saken. De er allerede i gang, sier Brustad.

I anbudsdokumentene ble det understreket at oppdraget hastet og måtte påregnes utført i første halvdel av april. Nå er det snart mai.

Den som tror at departementet ikke kunne hatt denne rapporten nå, hvis de ville ha den, kjenner ikke mye til arbeidstempo og fremdrift i finansbransjen. Pareto er Norges ledende meglerhus innen offshoresektoren. Den posisjonen får man ikke ved å somle mens kundene venter.
 
Det er åpenbart at departementets manglende interesse for Pareto-rapporten skyldes at det ikke passer seg å skaffe ny ammunisjon når man samtidig vifter med det hvite flagget. Hvis Pareto-rapporten, slik mange tror, viser en klart lavere verdi enn det som er brukt ved salgene fra Aker ASA til Aker Solutions, vil det igjen tilspisse konflikten og gjøre det vanskeligere å oppnå en løsning ved hjelp av kosmetiske endringer.

Feilvurderinger
Da Brustad valgte full konfrontasjon med Røkke, trodde hun sannsynligvis det samme som observatørkorpset: Ingen kan vinne en åpen krig med regjeringen.

Men det er to problemer i denne saken. For det første er ikke Røkke som næringslivsledere flest, for det andre er det Røkke som har kontroll i Aker-systemet.

Det første punktet ble tydelig demonstrerte på Røkkes pressekonferanse. - Hvis jeg har rett, og tror at jeg har rett, så gir jeg meg aldri, sa han. De fleste tror han mener det han sier.

Staten har ikke kontroll
Når det gjelder det andre punktet, tipper jeg Brustad tenkte omtrent på samme måte som Arne Strand i Dagsavisen, som skrev følgende:

«Hvis Røkke er politisk klok, finner han en ordning med staten. Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen. Er Røkke fortsatt i tvil, kan han spørre Eivind Reiten som forsøkte seg på et krigstog mot næringsministeren da han var toppsjef i Hydro.»

Men her glemmer man en vesentlig forskjell. I Hydro har staten kontroll på eiersiden. I en konflikt, kan man kalle inn til generalforsamling og bestemme hvor skapet skal stå.

Det kan man ikke i Aker-systemet. Der er staten bare minoritetsaksjonær i en minoritetsaksjonær i Aker Solutions. Det er Kjell Inge Røkke som har kontrollen. Han har flertall i Aker ASA, som har flertall i Aker Holding, som eier over 40 prosent i Aker Solutions.

Kamp kan ta år
Det betyr ikke at staten eller andre minoritetsaksjonærer er maktesløse. Både juridisk og finansielt kan det anføres gode argumenter mot transaksjonene.

Men med mindre Røkke firer - og det ser det altså ikke ut som han gjør i vesentlig grad - må denne kampen tas i rettsvesenet, og det kan ta år.

Politisk vil det være et mareritt for regjeringen. Man vil med jevne mellomrom bli minnet om at flaggsaken i regjeringens næringspolitikk endte i kaos.

Røkke vinner kampen. Fordi han sier at han aldri gir seg - og fordi det ser ut som han mener det.

Oppdatering:
Derfor får du ikke se rapporten

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Britiske John Kay er en av de mest fornuftige og gjennomtenkte skribentene innen samfunnsøkonomi.

I denne kommentaren skriver han om hvordan samfunnsøkonomien mistet virkeligheten av syne.

There is not, and never will be, an economic theory of everything. We should observe empirical regularities and we will often find pragmatic solutions that work even though our understanding of why they work is incomplete.

Og:

That people respond rationally to incentives, and that market prices incorporate information about the world, are not terrible assumptions. But they are not universal truths either.

Det siste burde mange legge seg på hjertet. Det er naivt å se bort fra effekten av incentiver, men det er like naivt å tro at man fullt ut kan forstå virkeligheten ved hjelp av kvantitative økonomimodeller som forutsetter at alle aktørene opptrer rasjonelt.

Les resten her: How economics lost sight of real world

Anne Aasheim, Dagbladet. (Foto: NA24)

Kjære Gud, frels meg fra typografene!

Det er krise i mediebransjen. Det gjelder ikke minst for dagsavisene, som både sliter med svake konjunkturer og langsiktig fall i opplaget.

De fleste har forstått at det må bety endringer, smertefulle endringer. Men typografene lever fortsatt i sin parallelle verden hvor alt dreier seg om å tviholde på avtaler som ikke lenger har noe med virkeligheten å gjøre.

Sist så vi det i Dagbladet, hvor medlemmer i Dagbladet grafiske klubb mandag uten forvarsel forlot jobben i protest mot annonserte oppsigelser og permittering.

Ifølge Dagens Næringsliv førte dette til at Dagblad-redaktør Anne Aasheim måtte sette inn ledere uten grafisk fagbrev for å få produsert ferdig avisen på kvelden, etter at det lenge var tvil om avisen ville komme på gaten dagen etter. Avisen måtte også trykkes på et annet trykkeri enn Dagbladets.

- Klart brudd
Resultatet er at sabotørene furter:

Leder for Dagbladets grafiske klubb, Tone Granberg Løvlien, sier hun ikke var klar over at Dagbladet ble produsert av ufaglærte.

- Det er et klart brudd på gjeldende avtaler, og vi beklager at Dagblad-ledelsen prøver å utfordre filmsatsparagrafen. Dette reagerer vi sterkt på, og det er helt klart noe vi må følge opp videre, sier hun.

Tygg på den.

Her har man en gruppe ansatte som i en ekstremt vanskelig situasjon for bedriften kollektivt stikker av fra jobben i strid med alle spilleregler, åpenbart for å hindre produksjonen. Så trår andre ansatte til for å rydde opp og berge stumpene. Og så klager sabotørene på at avtaler ble brutt.

Forhistoriske avtaler
Avtalene det vises til er for øvrig noe av det mer absurde innen norsk arbeidsliv. Den såkalte filmsatsparagrafen stammer fra 1978, da Arbeidsretten med knapt flertall fastslo at grafisk personale har enerett på å betjene de nye skjermterminalene som ble innført.

Dette har i tre tiår ført til dobbeltarbeid og ineffektivitet i de store norske avisene, til tross for at filmsats for lengst er historie og hele produksjonsprosessen er revolusjonert i forhold til 1970-tallet. I årevis ble for eksempel tekst som forelå elektronisk, skrevet ut på papir for at en med grafisk fagbrev kunne taste teksten inn igjen.

Bare gradvis er dette blitt bedre, og som vi ser i Dagbladet hindres fortsatt effektiv drift av et idiotisk avtaleverk og faglige museumsvoktere.

Skviser sitronen
Dette handler ikke om normal kamp for lønn og arbeidsvilkår. Dette handler om en gruppe som ved å motsette seg omstilling har gjort seg selv overflødig og nå forsøker å skvise de siste dråpene ut av sitronen, koste hva det koste vil.

I den grad ledere i pressen ber aftenbønn, er det nok en del som inkluderer et fromt ønske om at man snart er kvitt den siste fagorganiserte typograf.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Vurderer Stoltenberg å bli bilkonge? Eller varer 1. april helt til mai i Sverige?

Den norske staten skal være blant de mulige kjøperne av den kriserammede bilprodusenten Saab, ifølge den svenske avisen Expressen.

Expressen viser til en kilde hos Saab-eier General Motors og skriver at nordmennene i hemmelighet har vært på besøk hos Saab. Det pekes på mulighet for et samarbeid med den norske elbilprodusenten Think.

Overfor NA24 vil ikke Næringsdepartementet kommentere spekulasjonene.

Bransje i dyp krise
I fall noen ikke har fått det med seg. General Motors er selv på felgen og overlever bare amerikanske myndigheterer godvilje. I Tyskland forsøker GM å gi bort Opel. Selv Toyota, bransjens stjerne, ventes å legge frem et underskudd på nær 50 milliarder kroner for siste kvartal.

At den norske staten, som de siste årene er kjent for én eneste bedriftsinvestering av betydning (og vi vet hvordan det gikk), skal satse på å overta et utenlandsk selskap som har tapt penger i årevis, i en bransje hvor Norge overhodet ikke har noe industrielt miljø - det er vel ikke mulig? Selv ikke i partiet til Jan Bøhler? Eller?

Må være aprilsnarr
Min teori er at man i Sverige driver med aprilsnarr i hele april.

Men i motsatt fall er det bare for kritikerne av aktiv næringspolitikk å kvessene blyantene igjen, for staten som bilprodusent kommer til å ende med totalhavari.

Å være minoritetsaksjonær hos Kjell Inge Røkke er pur kosestund sammenlignet med å drive bilproduksjon i dagens klima.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Det er ikke alltid like lett å forstå hva kritikerne av oljefondet mener.

Det har naturlig nok stormet etter at oljefondet i 2008 tapte 633 milliarder kroner, målt i internasjonal valuta. Kritikken fortsatte tirsdag på et seminar på Handelshøyskolen BI.

Egil Matsen fra NTNU mener ifølge E24 at forvalternes incentivstruktur er feil og at fondet i større grad burde satse på passivt å følge verdipapirindekser i stedet for å ta aktive valg.

Skipsreder Herbjørn Hansson var også på seminaret, og sier følgende til Dn.no:

- De har sølt bort 1,5-2 Statoil-er. Hvis dette hadde vært Japan hadde de bøyd hodet og sagt unnskyld.

Han mener fondet må deles opp i flere fond for å unngå at alle gjør samme feil, og han er ifølge Dn.no «kraftig provosert over at oljefondet i sin årsrapport skylder på modellene når de massive tapene skal forklares.»

Sammensauset
Dette ilustrerende noe av det jeg synes er vanskelig med debatten om oljefondet. Helt ulik kritikk sauses sammen, og man snakker forbi hverandre.

For det første kan man, som Matsen, kritisere måten forvaltningen utføres på. Alt tyder på at fondet spesielt på rentesiden har tatt større risiko enn man trodde man gjorde, basert på modellberegningene. Det er gode grunner til å tro at dårlig utformede incentivordninger kan bidra til at dette skjer. Det er også gode grunner til å spørre om fondet i større grad bør forvaltes passivt etter ulike indekser.

Dette er en høyst relevant kritikk.

Men den har fint lite med Hanssons «1,5-2 Statoil-er» å gjøre.

Det er riktig at fondet i fjor tapte et beløp av den størrelsen, altså 633 milliarder kroner. Men grovt sett 90 prosent av dette fallet skyldes nedturen for de internasjonale aksjemarkedene, ikke måten forvaltningen ble utført på. Oljefondet har da heller aldri forklart dette tapet med modellberegninger, verken i årsrapporten eller andre steder.

Stortinget har skylden
Fondet hadde ved nyttår en 50/50-fordeling mellom aksjer og rentepapirer, etter at Stortinget i 2007 vedtok en gradvis økning fra 40 til 60 prosent aksjer.

Så hvis man skal kritisere noen for tapet på 633 milliarder kroner i fjor, må det i det alt vesentlige være Stortinget (med unntak av Frp, som stemte mot økningen).

Hva er alternativet?
Men før man gjør det, bør man klargjøre hvilket alternativ man står for.

Jeg har tidligere skrevet at det ikke nytter å si at man vil investere pengene i Norge. Oljepenger i det omfang vi har sett de siste årene betyr uansett at vesentlige beløp må investeres i utenlandske verdipapirer for å unngå en overopphetet økonomi hvor altfor mye penger jager etter stadig dårligere prosjekter. Om det blir 200 eller 300 milliarder til overs i året betyr ikke mye for hvilken strategi man velger.

Så kunne man valgt ikke å øke aksjeandelen fra 40 prosent fra 2007. Men selv med 40 prosent andel ville 2008 gitt flere hundre milliarder kroner i tap.

Man kan si at man rett og slett ikke burde vært i aksjemarkedet. Men da blir det feil å kalkulere inn aksjegevinstene i årene til og med 2007, og all erfaring og teori tilsier at den langsiktige avkastningen blir dårligere. Det blir altså mindre penger til gode formål i fremtiden.

Realistisk?
Så når man sier at fondet har tapt «1,5 til 2 Statoil-er», er det viktig å være klar over at det er i forhold til en situasjon hvor man tok med seg aksjeoppturen til 2007 for så plutselig å gå helt over i noe som ikke falt i verdi 2008, i praksis obligasjoner og primært statsobligasjoner.

Men hvor realistisk er det? En privat investor som styrer egne penger kunne nok gjøre det, på grunn av hell eller dyktighet.

Men hvordan kan det gjøres i oljefondet? Skal stortingsrepresentantene samles en gang i måneden for å legge frem sine ulike syn på markedsutsiktene og bestemme om fondet skal kjøpe aksjer eller obligasjoner? Skal vi tiltro forvalterne å bestemme aksje- og renteandel fritt etter eget hode?

Personlig mener jeg at dagens system er vesentlig mer betryggende. En fast prosentandel aksjer og obligasjoner, betyr at fondet bruker nye oljepenger til å kjøpe aksjer når kursene faller (som det siste året), når aksjekursene tar seg opp igjen, vil fondet kjøpe obligasjoner.

Jeg mener også at 60 prosent aksjer er et fornuftig nivå for et langsiktig fond.

Det er helt på sin plass at folk har oppfatninger om oljefondet. Det er et viktig tema, og fjoråret avslørte klare svakheter i forvaltningen. Diskusjonen om dette må tas på alvor.

Men hvis kritikken skal ha mening, bør man skille snørr og barter og presisere hva man kritiserer og hvilket alternativ man står for.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Han tror det er mange som allerede vet hvem dette er og at det fort vil gå sport i å få dem i tale.

- Noe jeg er sikker på at de ikke vil.

Men det ville de altså, i alle fall den kvinnelige delen av duoen:

- Det begynte som en spøk, men følelsene tok overhånd. Nå angrer jeg. Det skulle aldri ha skjedd. For det første var det trafikkfarlig, for det andre har jeg såret folk som står meg nær. Det er vondt å tenke på, sier den unge kvinnen til VG Nett.

- Hvis jeg får lov, vil jeg gjerne få frem at jeg beklager det sterkt, særlig overfor familien min, og ikke minst overfor min nye kjæreste. Jeg er redd jeg har mistet ham for godt etter det som skjedde, sier hun.

Det er vel her man skulle sagt noe intellektuelt om mediesamfunnet, om ekshibisjonisme i realityalderen. Eller noe presseetisk om å verne folk mot seg selv? Et eller annet gammelmodig om ungdommens moral? Eller endog noe snusfornuftig om trafikksikkerhet.

Men ord blir så fattige.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Mahmoud Ahmadinejad valgte en god dag for utskjelling av Israel. (Foto: Scanpix)

På minnedagen for holocaust, kårer Irans president verdens mest rasistiske regime. Gjett hvilket.

I går åpnet FNs kontroversielle rasismekonferanse i Geneve.  Den er kontroversiell fordi flere vestlige land mener debatten i altfor stor grad dreier seg om kritikk av Israel og fordi mange muslimske land ønsker å utvide rasismebegrepet til å omfatte kritikk mot religion.

Dette var også en del av den norske debatten i vinter, da regjeringen foreslo å inkludere «kvalifiserte angrep trossetninger og livssyn» i straffelovens rasismeparagraf.

Flere land, blant andre USA, Nederland, Italia og Israel, boikotter konferansen.

Ahmadinejad taler
På åpningsdagen talte Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Ifølge nyhetsmeldinger kalte han Israel det «ondeste og mest rasistiske regimet» som finnes.

Dette medførte at representantene for flere europeiske land gikk ut av salen i protest. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ble imidlertid sittende. Han skulle holde talen etter Irans president, og tok klart avstand fra den foregående taleren, ifølge denne teksten, som er offentliggjort mandag kveld.

Minnedag for holocaust
Synspunktene til Ahmadinejad er ikke overraskende, men de settes tydelig i perspektiv når man ser på forsiden av Dagbladet.no. Litt under saken om konferansen i Geneve står følgende:


Faksimile: Dagbladet.no

Ahmadinejads kåring av Israel som det ondeste og mest rasistiske regimet skjedde på den årlige minnedagen for holocaust-ofrene, samtidig som det i dag åpnes en ny utstilling om rundt 1,5 millioner jøder som ble drept utenom de organiserte konsentrasjonsleirene.

Men nazi-Tyskland når selvsagt ikke opp på Ahmadinejads liste, for han har jo kalt holocaust en «myte», og har flere ganger stilt spørsmål ved om jødeutryddelsen under andre verdenskrig.

Når han uttaler seg om holocaust, begynner han stort sett med å si noe slikt som «hvis dette skjedde...».

Dette blir nok en fin rasismekonferanse.

Oppdateringer:
Demonstranter kastet klovnenese etter Ahmadinejad.
Dagfinn Høybråten mener Støre burde gått i protest.
Støre ville gått hvis Ahmadinejad benektet holocaust i talen.
Støre: - Fortjener ikke å avspore konferansen.
Janne Haaland Matlary: - Som å invitere Hitler til å snakke om menneskerettigheter.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Aftenposten kunne i helgen fortelle at Utlendingsnemnda (UNE) rutinemessig overprøver Utlendingsdirektoratet (UDI) og gir opphold for familier med jentebarn, når disse kommer fra land hvor omskjæring av jenter er utbredt, som Eritrea og Somalia. UNE viser til at kjønnslemlestelse er et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Så godt som alle fra disse landene får nå opphold.

Det spesielle er at UNE her går i stikk motsatt retning av en instruks gitt fra regjeringen til UDI om å stramme inn på asylpraksien overfor somaliere. Faktisk får en større andel ja nå enn før «innstrammingen».

- Kan ikke ha det sånn
Nå vil arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen vurdere en forskriftsendring for UNE:

- Vi kan ikke ha det sånn at alle som kommer fra et land, eller deler av et land, hvor det forekommer kjønnslemlestelse automatisk skal få opphold i Norge. Vi vil nå se på de aktuelle sakene som er omtalt i media, og på bakgrunn av det vurdere om det kan være aktuelt å foreslå en forskrift som gjør det nødvendig for UNE å endre praksis, sier han til Aftenposten.

Men selv det ser ikke ut til å være nok til å tøyle UNE.

- Menneskeretttslige forpliktelser som Norge er bundet av skal man følge og de står i så måte over loven dersom det skulle være motstrid, sier direktør i UNE Terje Sjeggestad til VG Nett.

Betenkelig
Kjønnslemlestelse er et grusomt overgrep, og det er lett å forstå hvilket dilemma UNE har stått overfor, men saken fremstår likevel som svært betenkelig.

For det første går UNE langt i å utforme sin egen asylpolitikk. Det kan ikke være rollen til en ankeinstans.

For det andre skaper dette tvilsomme incentiver. Jo mer sannsynlig det er at en asylsøker vil begå et overgrep, jo større sjanse for å få bli.  Asylsøkeren får altså ikke opphold fordi vedkommende står i fare for å bli utsatt for overgrep, men fordi han eller hun kan komme til å begå overgrep. Det blir en merkelig form for belønning.

For det tredje har man jo ingen sikkerhet for at ikke døtrene blir omskåret likevel på reiser til hjemlandet. Det finnes ikke noe kontrollapparat i Norge som kan fange opp dette. Man vet altså ikke en gang om man oppnår målet.

For det fjerde er det lettvint av UNE å si at menneskerettigheter står over norsk lov. Man kommer ikke utenom prioriteringer og tolkninger. FNs Menneskerettserklæring presiserer for eksempel at alle har rett til arbeid. Men selv ikke i UNE mener man vel at enhver arbeidsledig skal være garantert opphold i Norge?

Det er vanskelig for regjeringen å leve med inntrykket av at UNE utformer en egen asylpolitikk på tvers av regjeringens politikk.

Oppdatering: Og der hadde man skjønt incentivordningen: Truet med omskjæring, fikk opphold

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

«Kriss»: Har endret syn.
Gisle Hannemyr: - Ikke overraskende.¨
Nettleverandører: Vil ikke stenge ute Pirate Bay.
Norske artister: Opprop mot ulovlig fildeling.
Stockholm: Demonstrasjon mot dommen.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

I et intervju med E24 forklarer Olav Thon hva regjeringens næringspolitikk går ut på:

- Staten ønsker mer kontroll over næringslivet, og de ønsker også å kontrollere aktørene i næringslivet. Røkke har annonsert at han stemmer på Arbeiderpartiet, og han støtter partiet på andre måter. Ved å kjøpe seg opp i Røkkes selskaper har Arbeiderpartiet gjort det klinkende klart for norske næringslivsledere at hvis man stemmer på Ap, skal man få igjen for det i lommeboken, sier Thon.

- Hvis de som er positive til regjeringen får betalt av staten for det, og hvis selskapene de leder får bedre rammevilkår så er det klart at ingen vil kritisere regjeringen til slutt. Det er en form for sosialisme som knebler opposisjonen, næringslivsledere og demokratiet, fortsetter han.

Jan Bøhler synes Aker-investeringen gir mersmak. (Foto: Berit Almendingen, Nettavisen)

- Pisk oss mer, sier Aps næringspolitiske masochist Jan Bøhler.

Aker-saken har gitt regjeringen en omgang juling man knapt har sett maken til, i alle fall så lenge man snakker om næringslivssaker. Og det gjelder selv om man klarer å tyne frem et slags kompromiss med Røkke.

Sjelden har vel en statsminister stått for en så ydmykende opptreden som Jens Stoltenberg, da han hyllet pioneren Kjell Inge Røkke - uten å ha fått med seg at pioneren nettopp hadde tildelt regjeringen et realt ballespark.

Nå vil Oslo Ap og Jan Bøhler ha mer juling. I forkant av helgens landsmøte i Arbeiderpartiet tar han overfor NRK til orde for mer statlig eierskap i næringslivet.  Han får støtte fra AUF.

De vil altså ha mer samrøre, ytterligere rollekonflikter og flere eksempler på at statlige byråkrater ikke er dyktige bedriftseiere.

Lærdommen er åpenbar
I stedet burde partiet trekke den åpenbare lærdommen av saken: Klarere linjer, mindre samrøre, tydeligere rollefordeling.

Hvis næringslivet er en fotballkamp, er staten dommer, og en mektig dommer også. De fleste forstår at det blir feil når dommeren med jevne mellomrom gir seg til å spille på det ene laget.

I virkeligheten er bildet selvsagt ikke svart/hvitt. Staten er en stor eier i norsk næringsliv og vil være det i lang tid fremover. Men jo flere eierposisjoner man tar og jo mer aktivt disse skal forvaltes, jo større blir problemene.

Og jo mer distraheres politikerne fra oppgavene de egentlig burde drive med. Hvis man da ikke synes alt er som det bør være når det gjelder helse, skoler og infrastruktur.

Vellykket i Norden
Etter at statsdrift fikk et dårlig rykte på 1970-tallet, har trenden i Norge og de andre nordiske landene vært at man har kombinert et markedsbasert og i overveiende grad privat næringsliv med stadig bedre utbygde velferdsordninger.

Relativt stabile og gode rammebetingelser har gjort at det er blitt investert mye privat kapital i bedriftene, noe som har gjort at arbeidstagerne er produktive og forsvarer det høye lønnsnivået i Norden.

Bedriftseierne har stort sett kunnet legge til grunn at det avgjørende er hvem som er best i markedet, ikke hvem som har de beste politiske kontaktene.

Staten har fått gode skatteinntekter fordi næringslivet har vært produktivt, omstillingsdyktig og lønnsomt.

Dette er fortsatt hovedbildet, men i Norge har regjeringen de siste årene, i motsetning til i de andre nordiske landene, begynt å bevege seg i motsatt retning. Det er sannsynligvis betydelig uenighet om dette også internt i Arbeiderpartiet, men partiets venstreside har vært på offensiven og presset på for mer statlig eierskap og innflytelse i næringslivet.

Det åpenbare resultatet er Aker-saken. Man må være politisk masochist for å ønske seg mer av dette.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Dn.no forteller om to småsparere som for fem år investerte i et lånefinansiert garantert spareprodukt tilrettelagt av Orkla Finans og DnB Nor.

De to ble forespeilet «stabil avkastning - typisk i intervallet 8-12 % per år» og «lav risiko» på nivå med obligasjonsplasseringer.

Om ikke løftet om høy avkastning og lav risiko var varsellampe nok, burde det vel i alle fall ringt en bjelle når de to så navnet på det underliggende hedgefondet: Auda Global Ltd.

Tidenes beste fondsnavn?

Hva gjør Jens Stoltenerg hvis Kjell Inge Røkke ikke gir seg? (Foto: Scanpix)

Og kan han leve med regjeringen som bitter fiende?

Mange kommentatorer synes å være enige om at Kjell Inge Røkke ikke kan vinne en krig med staten:

Arne Strand: - Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen.

Trygve Hegnar: - Det alle er enig om er at Røkke ikke kan vinne krigen mot staten.

Per Valebrokk: - Det hjelper ikke hvor mange flinke advokater og finansrådgivere du har til å hjelpe deg; har du først fått statens fulle vrede mot deg, så er du maktesløs.

Det er åpenbart at presset på Røkke er voldsomt. Forholdet til Arbeiderpartiet ligger i ruiner, omdømmet som industribygger er kraftig svekket. De fleste ser at Røkke har opptrådt som en råtass i denne saken og utnyttet at staten har vært mye svakere skodd.

Det mest sannsynlige er vel at han firer på en eller annen måte, selv om samtalene så langt ikke har ført frem.

Jus eller politikk?
Men hva hvis Røkke ikke gjør det? Hva hvis han lar omdømme og relasjoner fare og står på sitt?

I så fall dreier denne saken seg ikke om politikk, men om selskapsrett. Uavhengige eksperter som har kommentert saken, ser ikke ut til å mene at regjeringen nødvendigvis vil vinne frem i en rettssak.

La oss i alle fall si at utfallet er uklart. Hva hvis Røkke vinner i retten? Hvilke våpen er det da regjeringen skal bruke mot ham? Skal man lage spesielle lover rettet mot Røkke? Instruere statlige etater om å ta Røkke-selskapene ekstra hardt? Inndra konsesjoner? Bruke sin eiermakt i andre selskaper til å ødelegge kommersielt for bedrifter hvor Røkke er på eiersiden?

Er det ikke egentlig et kjennetegn ved en rettsstat at man har et uavhengig rettsvesen hvor det faktisk er mulig å vinne en juridisk krig også når motparten sitter i regjeringskontorene? Og da uten at man i ettertid blir utsatt for hevnaksjoner.

Lykkelig som upopulær
At Røkke i så fall må innta en helt annen rolle enn i dag, er åpenbart. Da vil han trolig igjen konsentrere seg om å være rendyrket kapitalist. Han vil avfinne seg med å være upopulær i regjeringskretser.

Andre, som John Fredriksen, har vist at man ikke trenger å være politisk spiselig for å være vellykket kapitalist.

I så fall vil Røkke sannsynligvis tone ned satsningen på de delene av næringslivet hvor politisk støtte er viktig. Er man utstøtt av det gode, sosialdemokratiske selskap, er det lettere i seile tankskip rundt i verden enn å drive med CO2-rensing i Norge, for å si det sånn.

Oppdateringer:
Syv eksperter tviler på om regjeringen kan reise sak.
Ansatte støtter Røkke.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Marit Arnstad, tidligere statsråd, nå styremedlem i Røkke-selskapet Aker Seafoods, mener Høyres Torbjørn Hansen er naiv i Røkke-saken, melder E24.

«Lurer på hvor naiv Torbjørn Hansen har lov til å være, bare for å kunne angripe regjeringen», heter det på Arnstads Twitter-side.

- Det var en umiddelbar kommentar på Hansens utsagn om at det var korrupsjonslignende tilstander i Aker, sier Arnstad.
 
Ja, fri og bevare oss for naive politikere som bruker ord som korrupsjonslignende om selskapet til en av de få nordmenn som faktisk er dømt for korrupsjon.

Det er jamen godt det ikke sitter like naive politikere i den rødgrønne regjeringen. Der lot man seg ikke distrahere av at konsernsjefene i Norges største selskaper advarte mot Røkke. Der vet man hvïlke pionerer man skal hylle og betro milliarder av skattebetalernes penger uten å bruke eksterne finansrådgivere.

Oppdatering: Tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen kaster seg inn i naiv-debatten: - Staten er en naiv og uproff eier

Sylvia Brustad burde lytte mer til musikk. (Foto: Scanpix)

«The Snake» er en kul og lærerik soulklassiker. Lytt og lær!

I Arbeiderpartiet hadde man tydeligvis glemt Kjell Inge Røkkes forhistorie som Norges råeste raider, med et spor av rasende minoritetsaksjonærer bak seg. I stedet hadde man begynt å hylle sitt eget glansbilde av den sosialdemokratiske industribyggeren.

Det svir nå. Det er knapt noen i verden som tror på Sylvia Brustad når hun sier at striden med Røkke ikke er personlig.

Men alt går bedre med musikk. Næringsministeren kunne for eksempel trøste seg med «The Snake», Al Wilsons kule soulklassiker fra 1968.

Sangen handler om en kvinne som finner en nesten ihjelfrosset slange, tar den hjem og pleier den.

De to siste versene går sånn:

She clutched him to her bosom. «You're so beautiful,» she cried
«But if I hadn't brought you in by now you might have died»
Now she stroked his pretty skin again and kissed and held him tight
But instead of saying, «Thanks,» that snake gave her a viscous bite

«Now I saved you,» cried that woman. «And you bit me even, why?
You know your bite is poisonous and now I'm gonna die»
«Aww shut up, silly woman», said the reptile with a grin
«You knew damn well I was a snake before you brought me in»

Det er ikke så mye mer å si. Du hører sangen her:

 

«Jeg kan bekrefte at jeg i dag har fratrådt styret i Aker Solutions med umiddelbar virkning. Både på bakgrunn av saksbehandlingen i styret samt de vedtak som er truffet i tilknytning til kjøp av selskaper fra Aker ASA, har jeg funnet det uholdbart å forsette som styremedlem i selskapet.»

Det er kanskje ikke så overraskende, for ifølge medierapporter ønsket Petersen ny behandling på et styremøte 6. april, altså etter at handlene var gjennomført, men ble nedstemt.

Overfor Dagbladet vil Petersen ikke svare på om hun føler seg overkjørt av styret.

Dette øker presset mot Kjell Inge Røkke, men den korte meldingen reiser mange spørsmål som Petersen ikke besvarer.

Ifølge medierapporter var Petersen ikke til stede på styremøtet hvor kjøpet av virksomheter fra Aker ASA ble vedtatt. Men vi vet altså ikke i hvilken grad styret hadde vært informert tidligere om saken. Mener hun styret bevisst er blitt holdt utenfor?

Uansett ble det vel sendt ut styrepapirer før det aktuelle styremøtet? Hvordan vurderte Petersen denne informasjonen? Hvorfor deltok hun ikke under styrebehandling av en så viktig sak? I det minste via telefon?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Marcus Wallenberg, til høyre under offentliggjøringen av investeringen i Aker-systemet, har helt andre interesser enn staten. (Foto: Scanpix)

Interessene i Aker Holding spriker i alle retninger.

Da staten i 2007 satte seg i båten sammen med Kjell Inge Røkke i Aker Holding, var et av næringsminister Dag Terje Andersens kronargumenter at han satt der sammen med den erfarne, svenske Wallenberg-gruppen. Hvor dum kunne investeringen da være, liksom?

Noen av oss påpekte umiddelbart at Wallenberg-gruppen hadde investert på helt andre premisser enn staten.

Slik verden har utviklet seg, er denne forskjellen blitt enda viktigere, og Wallenberg har i realiteten helt andre interesser enn staten i forholdet til Røkke.

Rask oppsummering:
I 2007 gikk staten inn som eier  av 30 prosent av aksjene i selskapet Aker Holding AS, som har som eneste oppgave å eie en post på drøyt 40 prosent i Aker Solutions. Aker ASA, hvor Røkke er hovedeier, har 60 prosent av aksjene i Aker Holding. De svenske selskapene Saab og Investor (Wallenberg) har totalt 10 prosent.

Mens statens investering var en enkel aksjeinvestering, hadde Wallenberg redusert både nedside og oppside. Gjensidige opsjonsavtaler med Aker ASA innebærer at svenskene er garantert å kunne selge sine aksjer til Aker ASA etter fire år med en gevinst på 10 prosent. Samtidig kan Aker kreve å kjøpe aksjene etter fire år for 40 prosent mer enn kostpris.

Spol så frem til de siste par ukenes strid, som ble utløst av et omdiskutert salg av eiendeler fra Aker ASA (hvor Røkke-selskapet TRG Holding AS eier 68 prosent) til Aker Solutions, hvor Røkkes eierandel (via Aker Holding) er mye lavere.

Røkke har altså, kynisk sett, interesse av å styrke Aker ASA på bekostning av Aker Solutions. Staten har åpenbart motsatt interesse, siden staten bare eier i Aker Solutions.

Hva med Wallenberg?
Tilsynelatende har Wallenberg også samme interesse som staten, og altså motsatt av Røkke.

Eller?

For Wallenberg er bildet egentlig mer komplisert. I utgangspunktet er det positivt for Wallenberg at Aker Solutions-kursen stiger, selv om potensialet er begrenset av Aker ASAs rett til å kjøpe aksjene til 40 prosent over kostpris etter fire år.

Men i stedet har kursen på Aker Solutions rast, og verdien av aksjene er nå grovt sett en fjerdedel av kostpris. Dermed fremstår det som stadig mer sannsynlig at Wallenberg vil ønske å benytte seg av sin opsjon til å selge etter fire år med en gevinst på 10 prosent.

Men, og det er viktig, denne avtalen er inngått med Aker ASA og forutsetter selvsagt at Aker ASA er i stand til å kjøpe ut Wallenberg-aksjene.

Solid Aker ASA fordel for Wallenberg
Mange har spekulert i om de siste transaksjonene mellom Aker ASA og Aker Solutions nettopp ble gjort for å bedre kontantsituasjonen i Aker ASA.

Er dette sant, og avtalene blir reversert, slik Syliva Brustad vil, kan det skape usikkerhet rundt verdien av Wallenberg opsjon på å selge aksjene til Aker ASA. Og i dagens verden fremstår den opsjonen som stadig viktigere og svært verdifull.

Mens staten altså har sin interresse helt og holdent knyttet til Aker Solutions, er det trolig bedre for Wallenberg om Aker ASA kommer styrket ut, i alle fall at risiko overføres fra Aker til Aker Solutions, slik de kontroversielle transaksjonene åpenbart har gjort.

Staten og Wallenberg sitter ikke i samme båt.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Quiz: Hvilken av personene på bildet er proff kapitalist og hvilke to er amatører? (Foto: André Clark Utvik, NA24)

Onsdag ettermiddag gjorde nærings- og handelsminister Sylvia Brustad det usedvanlig klart at hun ikke aksepterer transaksjonene som er gjennomført mellom Aker og Aker Solutions. Sannsynligvis regnet hun med at Ap-vennen Kjell Inge Røkke ville rette seg etter dette.

Men svaret fra Aker ASA, hvor Røkke er hovedeier og styreleder, var kompromissløst. Faktisk var det noe nær en skriftlig variant av å rekke langfingeren i været.

«Aker ASA ser ikke noe grunnlag for å revurdere eller tilbakestille noen avtaler, slik Nærings- og handelsminister Sylvia Brustad i dag har sagt hun forventer.»

På Dagsrevyen gikk til og med Akers konserndirektør Geir Arne Drangeid så langt som til å beskylde departementet for å opptre uryddig.

I pressemeldingen fra Aker gikk man også til det oppsiktsvekkende skritt å gjengi en e-post fra statens styremedlem Berit Kjøll til daglig leder i det felles eierselskapet Aker Holding. Budskapet fra Røkke & Co. var at Kjøll ikke bare var orientert men at hun også hadde informert departementet. Slik lød e-posten:

 «Takk for tilsendt materiale. Orienterte som avtalt NHD i dag. Fremdrift, omfang og prosess. Jeg sa at det vil bli gitt en kort orientering i etterkant av generalforsamlingen AHAS mandag, håper det går greit. For øvrig var mottagelsen positiv.»

- Ført bak lyset
Det fikk Kjøll til å tenne. I en egen pressemelding skrev hun blant annet følgende:

- Etter min mening er styret i Aker Holding AS ført bak lyset, ved at saken ble lagt frem som en orienteringssak kombinert med forsikringer som viste seg ikke å stemme.

Amatører mot proffer
Det er vanskelig å si hvordan denne saken til slutt ender, men det som er åpenbart er at dette er Røkkes hjemmebane, og på regjeringens banehalvdel står det glade amatører.

I pressemeldingen fra Aker fremgår det at man brukte hele tre advokatfirmaer under prosessen: BAHR, Thommessen og Wikborg Rein. Det tyder på at man var forberedt på bråk, og juridisk har Røkke & Co. neppe gjort noen brølere.

Til sammenligning virker Kjølls og regjeringens håndtering fomlete og uklar. Tirsdag 24. mars mottok Kjøll ifølge Aker en 27-siders redegjørelse for de planlagte transaksjonene. Dagen etter hadde hun møte med departementet, men Kjøll opplyser at hun «på grunn av innsidereglementet kun gi dem en svært overordnet orientering om det planlagte salget av Aker Oilfield Services, som allerede var offentlig kjent».

Så, mandag 30. mars, var det generalforsamling i Aker Holding, og etter denne ble departementets representanter orientert, men ifølge departementet bare på et overordnet nivå.

Kjøll skriver i sin pressemelding at hun hadde fått «forsikringer om at alle formaliteter ble ivaretatt og at transaksjonen ble gjennomført i henhold til gjeldende avtaler, og disse forsikringene stolte jeg på.»

Vurderte man å la departementets folk bli innsidere? Vurderte man å kreve mer informasjon? Er det vanlig å stole på forsikringer i stedet for å verifisere?

Det kan godt være at Kjøll blir ofret. Det kan også være at man til syvende og sist finner frem til et kompromiss. Ellers er det i alle fall vanskelig å se hvordan Røkke kan fortsette å bli hyllet av Arbeiderpartiet som industribygger. Omdømmemessig og politisk kan denne saken bli tung å bære for Røkke hvis han står på sitt.

Bør ta lærdom
Uansett er ikke regjeringen på trygg grunn. Saken viser at staten i Aker Holding har sittet i baksetet og overlatt både ratt og gasspedal til Røkkes folk, som i praksis har lagt turen dit de ville. Både da tidligere næringsminister Dag Terje Andersen gikk inn med milliardbeløp og i tiden etterpå er det gjort altfor dårlig jobb fra statens side.

Ingen privat investor ville forvaltet en investering på fem milliarder kroner på en slik måte.

Håpet er at denne fadesen vil føre til en ny debatt internt i Arbeiderpartiet om statens rolle i forhold til næringslivet.

Den politiske lærdommen blir forhåpentligvis at aktivt statlig eierskap virker finere i landsmøtetaler enn i praksis.

Oppdateringer:
- Ifølge VG har Jens Stoltenberg vært løpende engasjert i bråket som har utviklet seg onsdag kveld.
- Brustads advokater mener å ha gode kort på hånden.
- Høyre: - Noen snakker ikke sant.
- KrF advarer mot Røkke.
- Wallenberg støtter Brustad.
- Opposisjonen: - Brustad kan være ferdig som statsråd.
- Kjøll: - Røkke vil ikke komme på banen.
- Ansatterepresentant: - Kynisk spill.
- Kjøll: - Røkke har lurt meg og staten.
- Brustad står på Aker-kravene.
- Konsernsjefen i Aker Solutions slår tilbake.
- Stoltenberg på Aker-dagen: - Ikke i strid med forutsetningene.
- Røkke: - Unnskyld, Stoltenberg!
- PR-ekspert mener unnskyldningen trekker Stoltenberg mer inn i saken.

Frp burde i så fall sett litt nøyere på avtalen før de stemte for den. Å komme halvannet år etterpå er litt sent.

Vinglete og lite prinsipielt
Saken viser at Frp har et vinglete og uavklart forhold til statlig eierskap og bedriftsstøtte.

Uten at sakene er direkte sammenlignbare, er det illustrerende at partiet nå er ute og vil ha en egen støttepakke på 100 millioner til reiselivsnæringen.

Samtidig som partiet i sitt program bekjenner seg til markedsøkonomi og fritt næringsliv, fremgår det også av flere punkter i programmet at partiet ønsker et tett samarbeid mellom staten og private på eiersiden i næringslivet, gjennom ulike fond.

Også i praksis har man sett at Frp er raskt ute med ønsker om offentlige penger til næringslivet. Et typisk eksempel var fiaskosatsningen IT Fornebu, hvor FrP og Arbeiderpartiet villig lot seg bruke av miljøet rundt Fred. Olsen og Norsk Investorforum.

Partiet har også opp gjennom årene ivret for opprettelsen av store, statlige fond for å investere i norske bedrifter, noe som utvilsomt ville resultert i flere Aker-saker.

Støtt kapitalismen, ikke kapitalistene
Siden den norske staten er så rik, er det naturlig at det dannes en kø av investorer og bedriftsledere som gjerne vil være partner med staten. De bør høflig, men bestemt avvises.

Frp har en tendens til å være for kapitalistene i stedet for å være for kapitalismen, for markedsaktørene i stedet for å være for markedet.

Her bør partiet klargjøre sin politikk, og Aker-saken er en nyttig påminnelse.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Sylvia Brustad starter nå egen granskning av Aker-handelene. (Foto: Scanpix)

Hvorfor brukte Sylvia Brustad en uke på å bli sinna på Røkke-avtalen?

Ifølge VGs anonyme kilder i regjeringen er næringsminister Sylvia Brustad «fly forbannet» over bråket rundt transaksjonene mellom Aker og Aker Solutions.

Det tok tydeligvis noen dager før hun fant ut at det var opportunt å være sint. Det er ikke så rart, for rolleblandingen og uryddigheten som preger denne saken er selve kjennetegnet på regjeringens aktive næringspolitikk. Egentlig er det dette som er regjeringens næringspolitikk.

De rødgrønne politikerne ønsker at politiske hensyn skal veie tyngre i næringslivet. Da må de ha virkemidler for å påvirke bedriftene og eierne, og det må skapes handlingsrom for at bedriftsøkonomiske og juridiske hensyn kan underordnes politikken når dette ansees som viktig.

Rødgrønn næringspolitikken skal ikke drives av det regjeringspolitikere hånlig kaller «kalkulatorbyråkrati».

Det er viktig for regjeringen å dressere næringslivet med følgende budskap: Gjør du som vi vil (vær positiv til regjeringen, oppretthold arbeidsplasser i distriktene, sats på miljøteknologi), så har vi både penger og handlingsrom til å belønne deg. Hvis ikke, så....

Dette er den underforståtte avtalen mellom regjeringen og Røkke, og Brustad så sannsynligvis ikke noe oppsikstsvekkende i det som skjedde i Aker-systemet -  før mediene og opposisjonspolitikerne hisset seg opp.

Oppdateringer:
- Høyre: - Kast Berit Kjøll.
- Medaksjonær: - Røkke dumper søpla på oss.
- Tillitsvalgte: - Høyre kjører vendetta.
- Sponheim: - Hoder kan rulle.

BI-professor Petter Gottschalk mener det bør være lov å handle på innsideinformasjon. (Foto: Handelshøyskolen BI)

Ja, mener BI-professor, men argumentasjonen er tynn.

BI-professor Petter Gottschalk mener innsidehandel er utbredt på Oslo Børs, og tar nå til orde for at slik handel bør legaliseres.

- Vinnerne på Oslo Børs vet noe som andre ikke vet. Når man kjøper eller selger er det fordi man tror eller vet noe som andre ikke vet. Informasjonsasymmetri kaller jeg det. Oslo Børs er innsidebørsen, sier Gottschalk til E24, og videre:

- Næringslivet i Norge er lite. Alle kjenner alle. De som lykkes på Oslo Børs har kontakter og er en del av finans- og næringslivet. Dermed blir det veldig vanskelig for utlendinger å handle på Oslo Børs. Det kan kanskje være grunnen til at de holder seg unna også.

- Jeg mener at vi må leve med dette og at innsidehandel bør legaliseres. Dette er slik børsen fungerer.

Dette er for så vidt kjente toner fra Gottschalk. Han har tidligere hevdet at halvparten av handelen på Oslo Børs er basert på innsideinformasjon.  

Tynn is
Jeg synes det virker som professoren er på ganske tynn is, både empirisk og logisk.

Selvsagt forekommer det ulovlig handel basert på innsideinformasjon. Men når man med professoral tyngde hevder at halvparten av omsetningen på Oslo Børs - altså flere milliarder kroner hver dag - er innsidehandel, da bør man helst ha annet å komme med enn denne anekdoten:

- Jeg vet at mange satt på informasjon om salget av to av Norske Skogs fabrikker i Sør-Korea allerede på fredag. Dermed hamstret de aksjer på fredag. Da nyheten om salget kom på mandag solgte de med ti prosent fortjeneste.

Forutsatt at Gottschalks ukedager er riktige, må han snakke om juni i fjor, da dette salget først ble meldt. Kurshistorikken viser ganske riktig at Norske Skog steg den aktuelle mandagen, da nyheten om salget ble kjent. Men påfallende nok falt kursen klart fredagen før.

Det er ikke det man forventer hvis det foregår omfattende innsidekjøp basert på positiv informasjon. Det tyder i alle fall ikke på at de angivelige innsidekjøpene var særlig store. Da hadde man forventet at kursen holdt seg oppe eller endog steg før nyheten kom ut.

Det er mulig han roter med dagene og i stedet snakker om handel før og etter at den samme avtalen ble endelig bekreftet en tirsdag i august. Da steg kursen mandagen før, men det har Oslo Børs gransket og konkluderte med at oppgangen ikke kom på grunn av innsidehandel.

Hvis Gottschalk kan dokumentere det han påstår om innsidehandel i Norske Skog, burde han gå til politiet med dette.

Så sier han at innsidehandelen på Oslo Børs gjør det vanskelig for utlendingene, og fører til at de holder seg borte.

Men ifølge Oslo Børst står utenlandske investorer for 70 til 80 prosent av handelen på Oslo Børs, så utlendingene synes ikke å ha fått med seg at de skal holde seg borte.

Må leve med det
I tillegg til at empirien virker vaklevoren, synes jeg ikke Gottschalk argumenterer godt for å legalisere innsidehandel. Hans eneste poeng synes å være at vi må leve med det, altså at det er umulig å bli kvitt.

Men det at man aldri helt blir kvitt en form for kriminalitet, betyr ikke nødvendigvis at det er bedre å ha mye av den enn lite. Drap vil vi alltid ha, men det er vel bedre med få drap enn mange drap?

Prinsipielle argumenter
Gottschalk kunne i stedet argumentere prinsipielt for innsidehandel. Et liberalistisk argument er at det bør være fritt for parter å inngå frivillige avtaler. Det bør altså også være tillatt for dumme utsidere å gjøre transaksjoner med lure innsidere - hvis de absolutt vil.

Et annet argument for innsidehandel er at dette vil bidra til en riktigere prising av kapital. Hvis innsidere med bedre informasjon og innsikt står fritt til å handle, vil kurser på aksjer og andre verdipapirer bli riktigere og justere seg raskere.

Men disse argumentene må avveies mot andre hensyn. I mange markeder har man innført reguleringer for å beskytte svake parter, for eksempel når det gjelder forbrukerkjøp. I de fleste verdipapirmarkeder har man også vurdert det slik at et forbud  mot innsidehandel er nødvendig for at brede lag av investorer skal ønske å delta.

Hvis du vet at ledelsen i et oljeselskap står fritt til å kjøpe eller selge aksjer i forkant av at selskapet informerer markedet om at en brønn er vellykket eller tørr, så vil du neppe investere. Hvis investorer uten innsideinformasjon på denne måten legger til grunn at de vil bli lurt av innsiderne i et kapitalmarked, vil de neppe stille opp. Dermed vil kapitaltilgangen for bedriftene bli dårligere.

Tynn dokumentasjon og konklusjon
Alt i alt synes jeg ikke Gottschalks påstander om svært omfattende innsidehandel er sannsynlige, spesielt ikke når man tenker på at denne kriminaliteten i så fall blir begått av personer med stor økonomisk og sosial fallhøyde, som løper en muligens liten, men dog reell, risiko for å bli dømt til lange fengselsstraffer. Tar de virkelig den sjansen? Hver dag, i halvparten av handelen på Oslo Børs?

Jeg synes heller ikke det er noen god idé å legalisere innsidehandel. En pragmatisk tilnærming er at lite innsidehandel er bedre enn mye, og et forbud mot innsidehandel fører til at kapitalmarkedene fungerer bedre, om enn ikke perfekt.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

What makes this so disappointing is that all G-20 nations agreed to the November text.  It should have been an extremely easy lift for negotiators from capitalist countries to insist that this leaders? declaration merely repeat what the leaders agreed to last November.

In the short run, it is easy to see how a negotiator might give this up for a more concrete immediate objective.  In the long run, few things are as important.

Kjell Inge Røkke har all grunn til å smile. (Foto: Scanpix)

Hvor stor er egentlig forskjellen på Norge og Russland?

En korrupsjonsdømt milliardær med eget fotballag, sans for yachter og palasser, samt tette bånd til det største regjeringspartiet ønsker å selge seg ned i ett av sine selskaper. Han tar kontakt med sine venner i regjeringen, som uten ekstern rådgivning bruker milliarder på å kjøpe aksjene. Kjøpet gjøres sammen med en utenlandsk industrigruppering som ønsker å selge jagerfly til regjeringen.

Deretter ønsker milliardæren å selge eiendeler til selskapet hvor staten har kommet inn på eiersiden. For å kvalitetssikre verdivurderingen engasjerer man en bank hvor staten er største eier og hvor toppsjefen er nær venn av statsministeren. I banken blir denne vurderingen ledet av en som tidligere var finansdirektør hos milliardæren.

Når aksjemarkedet reagerer med raseri over transaksjonen, bestemmer man seg for en gjennomgang, som skal utføres av et styremedlem som får en halv million i årlige styrehonorarer fra milliardærens selskaper.

Nigeria? Russland? Neida, bare rødgrønn næringspolitikk i Norge. Aktivt eierskap. Blandingsøkonomi. Samrøre. Griseri. Kall det hva du vil.

Sånn går det
Det mest overraskende med bråket rundt den siste ukens transaksjoner mellom Aker og Aker Solutions er hvor lite overraskende saken er.

Dette er ikke et tilfeldig uhell. Alle må forstå at det er dette som skjer når grensene mellom politikk og næringsdrift svekkes, når staten bestemmer seg for å spille på lag med utvalgte oligarker.

Nytten er gjensidig. Regjeringspolitikerne øker sin makt, de vennligsinnede kapitalistene får tilgang til statlige penger.

Dette kan bli et spesielt stort problem i Norge. Ikke bare har vi en regjering som har som bevisst politikk å utvide statlig eierskap i næringslivet og viske ut grensene mellom statlige og private interesser. I tillegg er den norske staten enestående rik.

Grautfatet
Dermed blir den beste strategien for kapitalister å hylle regjeringen for å komme seg nærmest mulig det enorme statlige grautfatet. Omtrent som i Russland.

Kjell Inge Røkke er nok en pioner når det gjelder denne strategien, men det kommer ganske sikkert mange etter ham.

Det er fortsatt mye graut i fatet. Jens Stoltenberg ønsker velkommen til bords.

Oppdateringer:
- Jan Bøhler frykter for omdømmet til eierskapspolitikken.
- Tore Lindholt: Staten burde aldri kjøpt i Aker Solutions.
- Fellesforbundet: - Kritikken er useriøs.
- Carl August Fleischer kritisk til DnB Nors rolle.
- Høyre mener Stoltenberg har ansvaret.
- Røkke vil ikke delta i ordskiftet.
- Krohn Devold droppes fra gjennomgangen.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Selv den som ikke i ett og alt er tilhenger av LO, innser at organisasjonen stort sett kjører en ansvarlig linje i sin kamp for lønn og andre betingelser.

Men det finnes unntak, som Kleiv Fiskvik, leder for LO i Oslo.

Han er opprørt over årets enighet mellom NHO og LO/YS om et generelt tillegg på 1 krone, samt ytterligere 1 krone til lavtlønte.

- Det er helt vanvittig at de har gått med på dette. Roar Flåthen kan ikke ha skjønt hva han gikk med på, sier Fiskvik til Klassekampen.

Han reagerer spesielt på en klausul som sier at «partene lokalt kan avtale helt eller delvis bortfall eller utsettelse av tillegget». Han frykter at lokale foreninger kan bli presset til å avstå fra lønnstillegg.

Konkurser og oppsigelser
Kleiv Fiskvik er herlig ubesværet av at mange av medlemmene hans (men selvsagt ikke Fiskvik selv) jobber i bedrifter hvor spørsmålet er om de har jobb i morgen.

I første kvartal ble 1.860 norske bedrifter enten slått konkurs eller tvangsavviklet, ifølge Brønnøysundregistrene. Det er rekordmange og mer enn 80 prosent flere enn i samme periode i fjor.

Onsdag ble det også kjent at det ved utgangen av mars var 70.700 arbeidsledige i Norge, en økning på 69 prosent fra mars i fjor.

Mange konkurser og avviklinger skjer uavhengig av lønnstillegg, men Fiskviks linje, å trumfe gjennom tillegg uansett hvilket marked bedriften står overfor, vil garantert føre til at enda flere av medlemmene hans mister jobben.

Hva er målet?
Jeg er selvsagt klar over at Fiskvik og hans meningsfeller ikke aksepterer noen slik sammenheng. For dem dreier ikke fagbevegelsen om å forhandle frem gode vilkår for sine medlemmer innenfor bedriftsøkonomiske rammer, men om å presse frem en sosialistisk samfunnsomveltning. Og da er det jo bare fint hvis kapitalistsvina blir skviset så hardt at bedriftene deres går konkurs.

At de ansatte mister jobben får man leve med. Man må jo knuse noen egg for å lage omelett.

De får det jo tross alt så mye bedre etterpå, som i Fiskviks drømmesamfunn, Cuba.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Det blir liksom ikke det samme med arabiske eiere. (Foto: Thor Steinar)

Det tyske klesmerket Thor Steinar, som blant annet pryder klærne med norske flagg, er populært blant høyreekstreme i Tyskland.

Men nå er fashionazistene i villrede, for selskapet er blitt solgt til en arabisk investor, det Dubai-baserte selskapet International Brands General Trading.

Nå kan man jo selvsagt påpeke at nynazister og muslimer ofte gjør felles front i sitt hat mot jøder. Det er bare her forskrudde konspirasjonsteorier som Sions vises protokoller blir tatt på alvor.

Men likevel melder tyske medier at tyske høyreekstremister ikke er begeistret for at favorittmerket er blitt arabisk, og ikke lenger germansk eller nordisk nok.

Jaja, vi har alle våre problemer.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post