Jens P. risikerer ettermælet
Foto: Scanpix
Situasjonen i Dagblad-konsernet kan ødelegge et allerede falmet glansbilde.
I helgen hadde Dagens Næringsliv et svært oppslag om tidligere Orkla-sjef Jens P. Heyerdahls rolle i Berner Gruppen, som er Dagbladets morselskap. Heyerdahl har fått en stadig mer sentral rolle som storaksjonær og styreleder.
Dagens Næringsliv satte fokus på konsernets store investeringer utenfor mediebransjen. Dels har man investert i eiendom, dels kjøpt av Heyerdahl. Dels har man satset på aksjer, hvorav mange svært spekulative papirer. Og dels har investeringene vært finansiert med kraftig økt gjeld.
Enkelte mener Heyerdahl som selger har beriket seg selv. Uansett kan man definitivt spørre om hvorfor det som egentlig var et mediekonsern skal kjøpe næringseiendom av sin hovedaksjonær og drive med lånefinansierte aksjeinvesteringer.
Begynte bra
Til og med 2007 bidrog de voksende investeringene til å motvirke sviktende lønnsomhet i medievirksomheten. Men slik verden har utviklet seg det siste året, har investeringsvirksomheten tvert om bidratt til å forsterke konsernets vanskelige situasjon. Den økte gjelden kan bli en finansiell møllestein om halsen.
Hovedpersonen selv nekter å kommentere saken, men utfallet kan ødelegge ettermælet for det som på 1990-tallet var Norges kanskje mest beundrede næringslivsleder. Strategien med å kombinere industri og finansinvesteringer har nemlig Heyerdahls fingeravtrykk overalt.
Også i Orkla kombinerte han industrivirksomhet med betydelige finansinvesteringer. Også i Orkla opptrådte Heyerdahl på en måte som i dagens næringsliv blir sett skjevt på. Det gikk spesielt på forholdet til aksjonærene. Men i tillegg var hele konglomeratmodellen egentlig gått av moten for et par tiår siden.
Det som gjorde at Heyerdahl ble sittende så lenge som sjef for Orkla var at konsernet over lang tid leverte svært gode resultater for aksjonærene. Dermed gjorde mange aksjonærer gode miner til slett spill.
I 2001 ble han likevel skviset ut av konsernsjefstolen etter en bitter strid med aksjonærer, spesielt Christen Sveaas. Han ble sittende igjen i en konsulentstilling, men fikk mer og mer preg av å være syvende far i huset.
Hvis forsøket på å gjøre Dagbladet til et mini-Orkla ender i fiasko, blir det enda mindre igjen av profilen som genial og langsiktig industribygger.
Likhetstrekk med Røkke
Det er fristende å trekke linjer til en annen egenrådig næringslivsleder, nemlig Kjell Inge Røkke. Det er liten tvil om at Røkke, da han flyttet tilbake til Norge, studerte Heyerdahls gode nettverk, spesielt mot Ap og LO.
Den siste tiden har begge havnet i hardt vær for omdiskuterte dobbeltroller, og det er ikke til å unngå at enkelte sammenligner de to sakene.
Det er likevel en viktig forskjell. I Røkkes tilfelle var staten inne som storaksjonær. Det ga saken en helt annen offentlig interesse enn Heyerdahls rolle i Dagblad-konsernet.
Men om Heyerdahl-saken neppe får Røkke-dimensjoner i mediene, vil den i stor grad avgjøre hvordan Jens P. Heyerdahls omdømme og ettermæle blir.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Et dumt spørsmål
Aftenposten gjengir i dag historien om en 73-årig kvinne som har tapt flere hundre tusen kroner på investeringer anbefalt av Nordea. Anbefalingen av en kombinasjon av aksjefond, rentefond, svenske eiendomsaksjer og sparekonto er kanskje ikke den verste finansselgerne har vartet opp med de siste årene (nå sier ikke det så mye). I det minste ser det ikke ut som investeringene ble belånt på kundens hånd.
Presentasjonen av investeringene virker likevel tvilsom og risikoen betenkelig høy i forhold til kvinnens alder og det hun sier hun var interessert i. Ifølge henne selv skulle hun nemlig bare i banken for å opprett en brukskonto, men ble fortalt at mannen bak skranken ikke hadde myndighet til å ordne dette. Hun måtte snakke med en «sparespesialist» fra hovedkontoret:
- Han var veldig energisk, og snakket om hvor dumt det var å ha pengene på konto. Jeg var veldig skeptisk, og sa at jeg ikke skulle ha noe risiko. «Tror du jeg ville risikere mitt og Nordeas rykte ved å selge dårlige produkter,» sa han til meg. Det var da jeg skrev under, forteller kvinnen. (Min uthevelse.)
Dette er jo nettopp det tragiske i finansbransjens opptreden i forhold til kundene de siste årene: Altfor mange aktører i bransjen har vist seg villige til å risikere sitt eget og bankens rykte ved å selge uegnede og direkte dårlige produkter, så lenge disse har vært lett salgbare (ofte et resultat av at de har vært vanskelige å forstå for kunden) og lønnsomme for banken (om ikke for kunden).
Heldigvis ser det ut som råsalget har sin pris for næringen, i form av tapt tiltro. 73-åringen har nok mange med seg når hun oppsummerer:
- Jeg har lært nå, men det var en dyr lærepenge.
Barske karer bæres ned
Foto: Scanpix
Skjønner fjellklatrerne hvor latterlige de virker?
Det ser ut til å gå etter forholdene bra med fjellklatreren Jarle Trå, som måtte reddes etter å ha lagt ut på tur til toppen av Mount Everest alene og uten oksygen.
Det må vi glede oss over, om ikke annet så på vegne av hans venner og pårørende.
Rent rasjonelt mener jeg jo også at folk må ha betydelig frihet til å gjøre dumme og farlige ting. Det er en del av et liberalt samfunn. Noen kjører utfor Niagara-fossen i tønne. En god del overlever til og med. Og noen vil til toppen av Mount Everest uten oksygen.
Kanskje det kan være spennende å prøve uten lue neste gang?
Selvbildet
Likevel klarer jeg ikke å la være å irritere meg over disse dumdristige machoklatrerne. Jeg tror det har noe å gjøre med det selvbildet de later til å ha - og hva dette selvbildet gjør at de forventer av omverdenen.
Kanskje tror klatrerne at omverdenen oppfatter dem som helter som driver med spennende ting. For min del ser jeg på dem som idioter som driver med dumme ting. På samme måte som folk som kjører tønne utfor fosser.
Ikke klarer jeg å se den store prestasjonen i å komme seg ned i live heller - når man blir båret ned av en jakokse. Og det er ikke vestlige klatrekolleger som står for redningsaksjonen. Nei, når det røyner på, betaler man lokale sherpaer for å gå opp i fjellet.
Når de så er på vei vekk fra området, får vi høre klager over at de må stoppe i en «skitten liten landsby» med rotter. Det er heller ikke så veldig barskt å klage over ukomfortabel biltur inn til byen.
- Handlingslammet UD
Men verst blir det når hardhausene jamrer over manglende hjelp fra norske myndigheter.
- På dette tidspunktet forsøkte vi å få hjelp av UD og ambassaden i Beijing, men ble møtt med fullstendig handlingslammelse, sa klatrekollegaen Stein Grønnerøe til Dagbladet. Overfor Bergens Tidende sa han også at den manglende støtten fra norske myndigheter var «meget kritikkverdig».
Hva er det egentlig disse machomennene forventer? At norske myndigheter til enhver tid skal stå parat til å lede redningsaksjoner når - ikke hvis - ekstremturene ender i fiasko?
Jeg innser at klatrerne mener det de driver med bare kan forstås av dem selv. Følelsen av virkelig å leve, høy puls, og alt det der. Omverdenen fatter ikke dette. Greit nok.
Men er det for mye å be om at de i så fall avholder seg fra å klage til den samme, uforstående omverdenen over manglende hjelp?
Oppdateringer:
Passerte liket av tysk klatrer
Trå: - Det er slike ekspedisjoner jeg lever av
Usikker på om han var på toppen
Har ofte for store forventninger til UD
Mener sherpaer fjernet utstyr
Trå: - Ble litt forvirret på grunn av oksygenmangel
Mener sherpaene er de virkelige heltene
Trå: - En flott naturopplevelse
Trå: - Var ikke verdt det
Trå: - Aksepterer at folk kritiserer
Trå hjem på søndag
Fra humorfronten: Kjendiser raser mot Trå
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
David Irving er en ekkel rasist
Foto: Scanpix
Og slett ingen forkjemper for ytringsfriheten.
Etter først å ha blitt invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer, som så ombestemte seg, har David Irving kommet til Norge likevel. Han har vært hos Tabloid på TV 2, og det ble forutsigbart bråk med SOS Rasisme. Det var snakk om at han likevel skulle holde foredrag på Lillehammer, men så ble det meldt at han skulle reise hjem.
Irving selv var tydeligvis fornøyd med PR-effekten. - Oppdraget er utført. Jeg har snakket til flere millioner seere og er tilfreds, sa han til GD.no på Lillehammer tirsdag kveld
Les mer hos NA24 Propaganda: Sikret utskjelt og nektet forfatter
Forfatteren og forskeren Irving er kjent for sitt kontroversielle syn på andre verdenskrig og holocaust, og for åpenbart rasistiske ytringer. Han sonet et drøyt års fengsel i Østerrike for holocaust-fornektelse, som er ulovlig der.
Irving har i mange sammenhenger vist til ytringsfriheten i sine forsvarstaler.
Vi er mange som mener det er feil å sette folk i fengsel for ytringer. Men det betyr ikke at Irving er noen god ridder for ytringsfriheten.
Gikk til sak, og tapte
Det er ganske betegnende å se hva Irving selv gjorde da han på 1990-tallet ble angrepet av den amerikanske forskeren Deborah Lipstadt, med boken Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory.
Da gikk Irving, den store forkjemperen for ytringsfrihet, til injuriesøksmål mot Lipstadt. Saken ble ført i London, og Irving tapte så det sang.
I dommen skriver dommer Charles Gray blant annet følgende:
The charges which I have found to be substantially true include the charges that Irving has for his own ideological reasons persistently and deliberately misrepresented and manipulated historical evidence; that for the same reasons he has portrayed Hitler in an unwarrantedly favourable light, principally in relation to his attitude towards and responsibility for the treatment of the Jews; that he is an active Holocaust denier; that he is anti-semitic and racist and that he associates with right wing extremists who promote neo-Nazism.
Et barnerim
I dommen fremstår Irving ikke bare som en forsker som jukser, men også som en privatperson det er særdeles vanskelig å like. Blant annet gjengis et dikt han skrev til sin lille datter:
I am a Baby Aryan
Not Jewish or Sectarian
I have no plans to marry an
Ape or Rastafarian.
To tanker
Når det gjelder ytringsfrihet for folk som David Irving, er det viktig å skille mellom to ting. Det er mulig å mene at Irving bør få ytre seg, for eksempel på hjemmesiden sin, uten å bli fengslet.
Men det er samtidig mulig å si at det er særdeles tanketomt å invitere denne ekle rasisten til å tale på en litteraturfestival, og at det i det minste er svært diskutabelt om han burde inviteres til Tabloid på TV 2, og spesielt at TV 2 har betalt for hans reise til Norge - selv om kanskje kan anføre at invitasjonen til litteraturfestivalen allerede hadde plasert Irving i nyhetsbildet.
Ytringsfrihet innebærer ikke at en konferanse eller en TV-kanal er nødt til å gi mikrofonen til enhver person. David Irving kunne med fordel fått være der han hører hjemme, i brunstripete miljøer langt utenfor allfarvei.
Oppdatering:
Professor: - Irving er amatørhistoriker
Holocaustsenteret trakk seg fra Tabloid
Irving: - Trude Teige som en karakter fra Ole Brumm
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Passer kvinner best hjemme?
Foto: Scanpix
Kvinnefrigjøring ser ut til å ha gjort kvinner mindre lykkelige.
De fleste vil vel si at kvinners stilling i samfunnet er bedre nå enn på 1970-tallet. Derfor er det paradoksalt at en ny undersøkelse viser at kvinner i samme periode er blitt klart mindre lykkelige.
Ikke bare er de blitt mindre lykkelige enn de var før, de er også blitt mindre lykkelige sammenlignet med menn. På 1970-tallet uttrykte kvinner jevnt over at det var lykkeligere enn menn. Den forskjellen er nå borte, og man ser en tendens til at menn sier seg mer fornøyd enn kvinner.
Dette fremkommer i studien The Paradox of Declining Female Happiness utført av Betsey Stevenson og Justin Wolfers ved University of Pennsylvania, hvor det blant annet heter:
The paradox of women's declining relative wellbeing is found across various datasets, measures of subjective well-being, and is pervasive across demographic groups and industrialized countries. Relative declines in female happiness have eroded a gender gap in happiness in which women in the 1970s typically reported higher subjective well-being than did men. These declines have continued and a new gender gap is emerging - one with higher subjective well-being for men.
Dette skjer altså til tross for objektive fremskritt, som forskerne beskriver slik:
By many measures the progress of women over recent decades has been extraordinary: the gender wage gap has partly closed; educational attainment has risen and is now surpassing that of men; women have gained an unprecedented level of control over fertility; technological change in the form of new domestic appliances has freed women from domestic drudgery; and women's freedoms within both the family and market sphere have expanded.
Dobbeltarbeid?
En åpenbar, og ofte fremført, forklaring er at kvinner er blitt dobbeltarbeidende. De jobber utenfor hjemmet, men tar fortsatt hovedansvaret hjemme. Derfor blir de utslitt. Men Stevenson og Wolfers påpeker at tidsundersøkelser ikke understøtter en slik forklaring.
Heller ikke Statistisk sentralbyrås tidsundersøkelser i Norge bekrefter at kvinner, i snitt, arbeider dobbelt. Faktisk har norske kvinner mer tid til overs for «personlige behov som søvn, annen personlig pleie og måltider» enn menn. I forhold til 1970-tallet bruker kvinner mye mindre tid på husarbeid. Både kvinner og menn bruker mer tid på fritidsaktiviteter.
Stevenson og Wolfers, som også er et par privat, åpner likevel for at kvinner fortsatt tar mer ansvar for at hjemmefronten fungerer enn det som fanges opp i tidsundersøkelser:
Thus even if men are putting in more hours, it is difficult to know just how much of the overall burden of home production has shifted, as measuring the emotional, as well as physical, work of making a home is a much more difficult task.
Andre forklaringer
De vurderer også om mer ustabile familieforhold har påvirket kvinner negativt. Men dette stemmer dårlig med datagrunnlaget. I USA er det for eksempel spesielt mange enslige mødre blant sorte, men i den sorte befolkningen har det vært en klar økning i rapportert lykke, både for kvinner og menn.
Forfatterne trekker også frem mulige psykologiske effekter av økt likestilling, som at kvinner begynner å sammenligne seg ikke bare med andre kvinner, men også med menn, når det gjelder hva man får til i livet. Kvinnefrigjøringen kan også ha gjort at kvinners forventninger har økt mer en de faktiske samfunnsforholdene.
Stevenson og Wolfers konkluderer med at fallet i kvinners subjektive lykke synes å være reelt, men at de ikke ser noen åpenbar forklaring.
For den som er for likestilling, kan jo den positive vinklingen være at også menn tjener på likestilling. Men i så fall burde hovedtendensen vært at menns lykke gikk opp, ikke at kvinners lykke gikk ned.
Den som er mot likestilling, vil selvsagt mene at tallene viser at kvinner passer best til å være hjemme.
Problematisk
Eller man kan si at det er problematiske sider ved undersøkelsen. For eksempel er det, som forfatterne også påpeker, vanskelig å måle hvor store byrder menn og kvinner bærer når det gjelder å få hjemmet til å fungere. Kanskje er kvinner mer dobbeltarbeidende enn det som fremkommer i tidsbrukundersøkelser?
I tillegg er subjektive svar på lykkefølelse et vanskelig område. Det er ikke lett å vite om dette vurderes likt over tid, og om ulike mennesker legger det samme i begrepene. For eksempel konkluderte en global lykkeundersøkelse for noen år siden med at befolkningen i Nigeria var verdens lykkeligste. Det betyr neppe at Nigeria er noe ideal-land.
Man skal være varsom med å trekke for bastante konklusjoner basert på slike undersøkelser. Men at kvinner tilsynelatende er blitt mindre lykkelige i takt med økt kvinnerfrigjøring, er, som forfatterne skriver, et paradoks.
(I fjor skrev jeg for øvrig om en annen konklusjon fra Stevenson og Wolfer, nemlig at vi - i motsetning til hva tidligere forskning har indikert - likevel ser ut til å bli lykkeligere av økt materiell velstand.)
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Folket er høyreavvikere
Foto: Nettavisen
Nytt fra medieforskningen: Folk flest til høyre for midten.
En rekke undersøkelser i ulike land har dokumentert at journalister i snitt er mer venstreorienterte enn befolkningen. Som jeg har skrevet om tidligere, gjelder det også Norge, hvor det spesielt er Frp som er dårlig representert blant journalistene.
Men nå har den danske medieforskeren David Nicolas Hopmann funnet ut at hovedproblemet ikke er at journalistene ligger til venstre, men at folket ligger til høyre:
- Det korte svaret er at journalister ligger en anelse til venstre. Med trykk på 'en anelse'. På en klassisk høyre/venstre-skala fra en til ti. ligger befolkningen generelt litt til høyre for midten, mens undersøkelser av Christiansborg-journalister og journaliststudenter viser at de ligger marginalt til venstre.
Det er formodentlig Hopmann selv som har bestemt at den politske midtlinjen ligger til venstre for der flertallet av folket befinner seg.
Og hvorfor fortsetter folk å leve i den villfarelsen at det finnes en politisk ubalanse i mediene?
- For det første at folk har en tendens til å overvurdere forbindelsen mellom journalisters politiske holdning og deres produkt. For det andre viser forskning at folk har en tendens til å legge mer merke til holdninger som ikke stemmer med deres egne. Man husker simpelthen bare de innslagene på nyhetene der man ikke var enig i vinkelen. For det tredje har de fleste mennesker en idé om at mediene har en sterkere effekt på alle andre enn dem selv - det man kaller tredjepersons-effekten, sier Hopmann.
Så når folk legger merke til «holdninger som ikke stemmer med deres egne» i mediene, er det selvsagt også fordi folket er høyreavvikere, ikke fordi journalistene ligger til venstre.
Kanskje medieforskerne burde skaffe seg et nytt folk?
Og i Norge diskuterer man merkelig nok om medievitenskap er et Mikke Mus-fag.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Medlemsjuks i innvandrerforening?
TV 2 Nyhetene melder fredag at en sjekk av medlemslistene til Pakistan Velferds Organisasjon, Norges største innvandrerforening, viser at åtte av ti på listen hevder ikke å være medlem.
Organisasjonen har fått betydelig offentlig støtte, en støtte som påvirkes av antall medlemmer.
Det hele har tilsynelatende vært basert på tillit:
- Vi har ikke kontrollert denne organisasjonen i år eller tidligere, sier enhetslederen for Integrering og mangfold (EMI) i Oslo kommune, Rowena Teodocio.
Og ikke nok med at Oslo kommune ikke selv har kontrollert. De ville heller ikke la TV 2 Nyhetene sjekke:
Da TV 2 ville sjekke medlemslistene ble vi nektet innsyn av Oslo kommune, og vi fikk kun en sladdet versjon. Men ved hjelp av Folkeregisteret, skattelistene og andre databaser klarte vi å rekonstruere mange av navnene.
Det er ikke første gang det reises spørsmål ved medlemslistene til organisasjoner som mottar offentlig støtte, og det gjelder ikke bare i innvandrermiljøet. AUF og Målungdommen har tidligere blitt tatt for juks.
Systemet virker råttent. Hvis disse gruppene i det hele tatt skal få skattebetalernes penger for å drive sin private virksomhet, bør i det minste medlemslistene være offentlige, slik at juks lettere kan avdekkes.
Her, som så mange andre steder, er dagslys det beste rensemiddelet.
Oppdateringer:
Abid Raja krever opprydding
Mener kommunen lures
Foreningen vil kontakte medlemmene
Oslo kommune: Full gransking
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
«Feil» vinner av Idol
Foto: Scanpix
Markedet trodde rockeren ville slå pusekatten.
Onsdag var det finale i årets utgave av den amerikanske versjonen av Idol. Vinneren ble den sympatiske, nygifte og kristne, men litt anonyme, Kris Allen, i konkurranse med Adam Lambert (bildet), en sminket rocker som ikke akkurat virker utpreget heterofil (tenk Freddie Mercury).
Avgjørelsen kom etter at over hundre millioner stemmer ble avgitt, noe som er rekordmye.
Den kom overraskende på mange, også på markedsaktørene i det såkalte «prediksjonsmarkedet» Intrade. Dette er et marked hvor man kan kjøpe og selge odds på ulike hendelser. Det er altså ikke en bookmaker, men et marked som setter oddsene.
Finansbloggen Bespoke Investment har oppsummert Intrades Idol-odds i denne grafen (klikk for større versjon). Et høyt tall betyr stor sannsynlighet for å vinne, og som man ser var Lambert hele tiden klar favoritt blant dem som satset penger på Intrade.
Mange akademikere har interessert seg for denne typen markeder, insipirert av ideen om «massenes visdom». Ideen er at ulike uavhengige anslag fra en stor gruppe mennesker i mange tilfeller viser seg å treffe overraskende godt, og gjerne bedre enn eksperters estimater. På Intrade har man også en økonomisk interesse av å tippe riktig resultat, heller enn å uttrykke sin egen preferanse.
Likevel kan man selvsagt bli lurt, for eksempel hvis man selv er lite representantiv for flertallet, spesielt hvis man selv ikke innser dette og dermed ikke korrigerer for det i sine anslag. I ettertid spekuleres det i om det var USA store gruppe av konservative kristne som foretrakk Allen, eller eventuelt slett ikke likte Lambert. Kanskje er disse ikke så ivrige brukere av Intrade, som i bunn og grunn er gambling.
Til gjengjeld ser det ikke ut som ekspertene heller er særlig treffsikre. Idol-gudfar Simon Cowell trodde for eksempel Lambert ville vinne.
Spørsmålene om nytten av massenes visdom vil nok fortsette å bli stilt, og det vil bli mer fokus på når dette har noe for seg og når det ikke har det.
Som forskerne pleier å si: Mer forskning er ønskelig.
Oppdatering:
Tapte han på grunn av homorykter?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Tviler på Kristins tall
Foto: Scanpix
The Economist tror prognosene for norsk økonomi er for optimistiske.
Bladet The Economists analyseavdeling, The Economist Intelligence Unit, omtaler torsdag revidert nasjonalbudsjett.
Dette ble sist fredag presentert av finansminister Kristin Halvorsen under tittelen «Finanskrisen rammer Norge mindre enn andre land».
Economist er forsåvidt enig i den konklusjonen, men tror likevel at nedturen i Norge blir brattere enn det regjeringens prognoser tilsier.
I revidert nasjonalbudsjett spår regjeringen et fall i bruttonasjonalprodukt for fastlands-Norge på 1 prosent når man sammenligner hele 2009 med hele 2008. Det kommenterer Economist slik:
The government expects mainland real GDP to contract by 1% in 2009 - the first full-year decline in output since the early 1980s - which appears a little optimistic. The Economist Intelligence Unit is forecasting a 2% contraction, although this would still compare favourably with the expected outturn in much of the developed world.
Skuffende SSB-tall
Tirsdag kom Statistisk sentralbyrå med Kvartalsvis nasjonalregnskap for første kvartal. Det viste at sesongjustert BNP for fastlands-Norge allerede har falt med 1,0 prosent fra fjerde kvartal til første kvartal (selv om sesongjustering på våren er notorisk vanskelig siden påsken skifter mellom første og andre kvartal). Dette var svakere enn de fleste hadde trodd.
Uansett var det et klart bevis på at også Norge sliter. Spesielt er aktiviteten fallende i industrien, mens nedturen for husholdningenes forbruk ser ut til å være i ferd med å bremse opp.
Det følger etter et BNP-fall fra tredje til fjerde kvartal som ble justert fra minus 0,2 til minus 0,8 prosent. Denne nedturen utraderte hele veksten i de tre først kvartalene av 2008.
Når snur det?
Litt enkel regning viser at regjeringens prognose for 2009 tilsier at økonomien viser moderat vekst resten av året. Fortsetter BNP å falle i andre kvartal, er det vanskelig å se at regjeringen kan få rett i sin prognose.
Det er ellers verdt å merke seg at regjeringens prognose er den samme som Norges Bank kom med i sin siste Pengepolitiske rapport i slutten av mars. SSB var derimot mer skeptisk, og spådde minus 1,7 prosent, men det var i januar. SSB kommer med en ny prognose torsdag om en uke.
Economist synes også regjeringens ledighetsprognoser er noe rosenrød. Rergjeringen spår at arbeidsledigheten i snitt blir 3,75 prosent i år og 4,75 prosent neste år, basert på SSBs AKU-tall. Til sammenligning var ledigheten i første kvartal 3,1 prosent, ifølge SSB.
Economist spår også at en markant budsjettsvekkelse i år vil skape fornyet debatt om budsjettpolitikken og handlingsregelen.
Glem ikke hovedbildet
Jeg tror for det første man skal ta alle BNP-prognoser med minst 2,13 klyper salt. Jeg har tidligere skrevet at Finansdepartementets anslag (nesten) like godt kunne vært laget av en papegøye.
Når det er sagt, heller jeg til å være enig i at Finansdepartementets prognoser virker noe optimistisk.
Uansett skal man ikke miste hovedsaken av syne: Norge er faktisk i en bedre posisjon enn nesten noe annet land. OECD spår for eksempel et BNP-fall på 4,3 prosent for medlemslandene i 2009. Den økonomiske nedturen i Norge er tross alt moderat, arbeidsledigheten er økende, men fortsatt svært lav i internasjonal målestokk. En ansvarlig budsjettpolitikk (handlingsregelen) gjør at staten nå har all verdens mulighet til å gi gass i dårlige tider.
Så selv om prognosen kanskje er vel optimistis, har Kristin Halvorsen sin hovedkonklusjon i behold: Finanskrisen rammer Norge mindre enn andre land.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/bd2b95204e1da5490b010326dc55b10c040128fd
Grillfesten over, snart er det valg
Foto: Scanpix
Statsrådene er ferdige med Aker-høringen. Hva tenker de nå?
Onsdag ble Sylvia Brustad og Dag Terje Andersen grillet av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Det skjedde uten de store nyhetene, bortsett fra at det ble kjent at Berit Kjøll trekker seg som styremedlem i Aker Holding. Utad tar statsrådene ikke selvkritikk. Både selve avtaleinngåelsen, oppfølgingen og sluttresultatet er i sin skjønneste orden.
Noe annet er hva de tenker i sitt stille sinn.
Les mer om Aker-høringen hos NA24:
Derfor kjøpte han Røkke-aksjer
Fornøyd med statens Røkke-selskap
Berit Kjøll trekker seg
Trolig har hovedpoenget vært å bli ferdig med denne saken i god tid før høstens valg. Derfor var det så viktig å oppnå en avtale med Røkke-siden.
Et langtrukket rettsoppgjør ville være en drøm for opposisjonen. Nå ender det med noen verbale svingslag fra Carl I. Hagen og Per-Kristian Foss.
Endres politikken?
Når saken nå etter alt å dømme er parkert, blir spørsmålet om den har påvirket regjeringens syn på eierpolitikken.
Jeg tror det.
For det første må forholdet til Røkke være kraftig skadet. Aldri har en fremstående næringslivsleder ydmyket og hetset en statsråd slik Røkke gjorde med Brustad. Vi får neppe flere eksempler på at staten går inn som strategisk minoritetsaksjonær hos ham. Det er etter min mening bra.
Mer generelt vil det trolig bli mer årvåkenhet og påpasselighet i forvaltningen av de store eierpostene staten allerede har i næringslivet. Det må i alle fall være bra.
Dessuten har saken trolig økt bevisstheten om de uheldige sidene ved at staten gjør nye, strategiske investeringer i enkeltbedrifter. Det skaper rollekonflikter og ubønnhørlig mistanke om politiske vennetjenester. Er det tilfeldig at den eneste store investeringen denne regjeringen har gjort, kom hos en LO-venn og uttalt Arbeiderpartivelger?
For realpolitikere som Brustad og Andersen er nok slike prinsipielle problemer ubehagelige, men noe man kan leve med. Det som trolig skremmer dem mer er den politiske kostnaden slike saker kan ha.
Farlig ansvar
Historien har mange eksempler, både i Norge og i utlandet, på at aktivt, statlig eierskap legger et tungt ansvar på regjeringen når noe går galt, som det før eller siden gjør. Kings Bay-saken førte som kjent til regjeringskrise i 1963. På 1970-og 1980-tallet var Kongsberg Våpenfabrikk en plage for politikerne, både på grunn av økonomiske problemer og kontroversiell eksport.
Når nedsiden er blitt så tydelige som i vår, vil man trolig også se mer kritisk på oppsiden ved økt statlig eierskap og spørre: Er det egentlig nødvendig å eie mer av næringslivet for å drive sosialdemokratisk politikk?
Spesielt Brustad, men også Andersen, kom farlig nær å miste jobben i vår. Det husker de nok neste gang en vennlig kapitalist gjerne vil ha staten med som eier.
Det kan koste, og ikke bare i rene penger.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Pinlig journalistikk om pensjon
Foto: Scanpix
Dagsavisen er mikrofonstativ. Leserne må stille spørsmålene selv.
Dagsavisen inntok forleden dag mikrofonstativposisjon for Unio-leder Anders Folkestad (bildet), godt timet før innspurten av meglingen i offentlig sektor. I artikkelen heter det blant annet:
Verken prester, politifolk, lærere og sykepleiere vil rekke å opptjene full pensjon før de må gå av, om et av regjeringens forslag til offentlig tjenestepensjon i offentlig sektor blir virkelighet.
Forslaget gjelder 38 års opptjeningsperiode. I artikkelen vises det til flere regneeksempler, for prester, lærere, sykepleiere og politifolk. Om prester heter det:
En prest er i gjennomsnitt ferdigutdannet som 35-åring og må stå i jobb til hun er 73 år for å få full pensjon.
35 år? Så det tar altså rundt 16 år etter videregående å utdanne seg til prest?
Slike oppsiktsvekkende tall videreformidles uten at artikkelen inneholder ett eneste kritisk spørsmål fra Dagsavisens journalist Irene Halvorsen.
Leserne trår til
Da er det enda godt at Dagsavisen på nett har lesere de kan «outsource» journalistjobben til.
I leserkommentarfeltet kommer endelig de åpenbare innvendingene. Der påpekes det både at de oppgitte tallene ikke rimer med normert studietid, at mange etter alt å dømme har jobbet og opptjent pensjon tidligere, at gjennomsnittstallet (i motsetning til median) trekkes opp av at noen få tar utdannelse i høy alder og at det ikke er rimelig at man skal opptjene full pensjon etter en utdannelse gjennomført som godt voksen.
Som «Sig100» skriver i sin leserkommentar: «Dette er misbruk av statistikk på høyt nivå av Unio - bortimot direkte uredelig.»
«Geir» legger til: «Hva prestene driver med i studietiden som fører til at de gjennomsnittlig er 35 år før de er ferdig utdannet, er det vel bare gudene (eller kanskje bare Gud...) som vet.»
Median: 27 år
Det er også interessant å lese Unios eget notat som saken.
Her står det følgende om folk som tar lange utdannelser (min uthevelse):
Høyere grads kandidater, det vil si studier som tar mer enn 4 år, har en gjennomsnittsalder på 29,2 år i perioden 1990-2007. Også her har gjennomsnittsalderen steget i perioden. Siden 2000 har gjennomsnittsalderen vært over 29 ½. Medianalderen har ligget stabilt på 27 i hele perioden 1990-2007.
Med andre ord: Den typiske studenten er ferdig med en utdannelse på over fire år i en alder av 27 år, og dette tallet har ikke steget de siste par tiårene.
Begynner man så i jobb, er man ferdig med 38 års opptjening i en alder av 65 år. La oss si 67 år hvis vi tar med et par-tre permisjoner. Og da er det ikke tatt hensyn til at en god del har hatt opptjening før de er ferdig utdannet. Når man også tar hensyn til at de fleste med lang utdannelse har jobber som ikke er fysisk utmattende og at vi lever og er friske stadig lenger, er det vanskelig å si at dette er helt urimelig.
I alle fall så lenge man, som et bredt politisk flertall, mener det er viktig å stimulere eldre til å bli stående i jobb.
At Unio håndplukker og manipulerer tall er sleipt. At Dagsavisen ikke stiller åpenbare spørsmål ved tallene er pinlig. At leserne så gjør journalistens jobb er enda godt.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Drømmesjefen er en robot
Foto: Shutterstock
I alle fall en kjedelig og pirkete arbeidsnarkoman.
Spaltisten Davis Brooks i New York Times mener gode toppledere ikke trenger å lese romaner eller ha peiling på mellommenneskelige relasjoner.
Han viser til forskning på hvilke personlighetstrekk hos toppledere som samvarierer med suksessen til bedriften de leder:
Traits like being a good listener, a good team builder, an enthusiastic colleague, a great communicator do not seem to be very important when it comes to leading successful companies.
What mattered, it turned out, were execution and organizational skills. The traits that correlated most powerfully with success were attention to detail, persistence, efficiency, analytic thoroughness and the ability to work long hours.
In other words, warm, flexible, team-oriented and empathetic people are less likely to thrive as C.E.O.'s. Organized, dogged, anal-retentive and slightly boring people are more likely to thrive.
Brooks mener dette forklarer hvorfor så mange innen llitterære kretser, akademia og media forstår lite av næringslivet. Han mener også at politikk og butikk går dårlig sammen fordi egenskapene som kreves for å lykkes er ulike.
Så overlater jeg til den enkeltes indre øye å mane frem et eksempel på en toppsjef som kan fungere som illustrasjonsfoto for denne beskrivelsen.
Forskningsrapporten Brooks primært viser til er her:
Which CEO Characteristics and Abilities Matter?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Fra slager til slagsmål
Foto: Scanpix
Jens Stoltenberg i Moskva for å berge Telenor. Det blir ingen fest.
Når statsminister Jens Stoltenberg tirsdag reiser til Moskva for å møte president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin blir det blir sikkert noen høflighetsfraser om Alexander Rybak og slagerfestivalen, men det viktigste temaet blir Telenors bitre kamp for ikke å miste sin aksjepost på nær 34 prosent i det russiske mobilselskapet Vimpelcom.
Stridens formelle kjerne er at Telenors representanter i Vimpelcom-styret høsten 2004 motsatte seg et oppkjøp av et lite mobilselskap i Ukraina. Telenor mente prisen var for høy og var usikker på hvem selgerne egentlig var.
Farse
Etter en rettsprosess som må kunne beskrives som en farse, er det nå på nippet til at aksjer til en verdi av rundt 12milliarder kroner blir tvangssolgt. Den formelle motparten er det obskure selskapet Farimex, som kontrollerer 0,002 prosent av aksjene i Vimpelcom, og prosessen har til nå foregått i bortgjemte rettslokaler i Sibir. Mandag ble det klart at Farimex tar et nytt skritt i striden, nå i Ukraina.
Les mer hos NA24: Nye angrep på Telenor
Hvis du ikke forstår hvordan en strategisk uenighet i et bedriftsstyre skal kunne koste 12 milliarder kroner, kan du stille deg i en lang kø av hoderystende observatører.
En russisk advokat sier til TV 2 at han tror domstolene er kjøpt og betalt.
I bakgrunnen lurer uansett milliardæren Mikhail Friedman, som kontrollerer Alfa-gruppen, den andre hovedaksjonærene i Vimpelcom. Det spekuleres i at han vil bruke et eventuelt tvangssalg til å få full kontroll over Vimpelcom.
Juridisk sak
Russiske myndigheter har til nå stått fast på at dette er en juridisk sak mellom to private aktører, en strid som politiske myndigheter ikke skal blande seg inn i.
Hvis Russland hadde et velfungerende juridisk system, ville det selvsagt vært korrekt. Men det har ikke Russland. Landet er heller ikke med i Verdens handelsorganisasjon, WTO, tross en prosess som snart har pågått i 16 år, og dermed heller ikke underlagt denne organisasjonens regelverk.
Hvilket signal vil man gi?
Situasjonen er dermed ikke lys for Telenor. Det som likevel kan trekke i positiv retning er at saken har vakt betydelig oppsikt internasjonalt.
Mister Telenor sin Vimpelcom-post, vil det igjen demonstrere at utenlandske investorer er fritt vilt i Russland.
Samtidig har lavere olje- og gasspriser gjort at Russland har mer bruk for utenlandske investeringer enn for et år siden.
Hvilket signal ønsker Putin og Medvedev å sende til omverdenen?
Oppdateringer:
Putin: - Vi er uavhengige og nøytrale
Putin gratulerte Norge
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
«Lakenkledde hinduledere» ga børsfest
Foto: Scanpix
Overraskende valgresultat i India.
Den indiske aksjeindeksen Sensex steg mandag hele 17 prosent etter parlamentsvalg i helgen.
Les mer hos NA24: Børs stengt etter bonanza
Først og fremst må man gratulere med at et fattig land med over en milliard innbyggere klarer å avholde et stort sett ryddig valg. Det tok fire uker og krevde flere valgfunksjonærer enn det er innbyggere i Norge: 6,5 millioner.
Markedet jubler over et overraskende sterkt resultat for Kongresspartiet og statsminister Manmohan Singh (til venstre på bildet). Valgresultatet tyder på at Kongresspartiet etter dette valget vil kunne etablere en mer styringsdyktig allianse enn etter forrige valg.
Sist gang resulterte valget i en halvhjertet allianse mellom Kongresspartiet og en rekke mindre partier, blant annet flere små kommunistpartier.
I tillegg til at kommunistene neppe vil bli del av maktbasen i årene fremover, er det en viss tendens til at fremveksten av regionale partier har stanset. Også dette blir nok tolket positivt av markedet.
Det er nok også beroligende at Kongresspartiet gjorde det bedre enn det andre store partiet, det mer hindu-nasjonalistiske Bharatiya Janata-partiet, som i større grad har bygd opp under konfliktene med Indias store muslimske minoritet (India har verdens tredje største muslimske befolkning, etter Indonesia og Pakistan).
Avmålte reaksjoner
I det hele tatt er det interessant at finanskrise og global resesjon ikke i vesentlig grad ser ut til å føre til radikalisering i vekstmarkedene (med visse unntak i Latin-Amerika).
Dette har trolig bidratt til å dempe frykten for politisk risiko og til at disse aksjemarkedene har utviklet seg positivt i år. Aksjeindeksen MSCI Emerging Markets har steget nær 25 prosent siden nyttår, vesentlig bedre enn den generelle børsutviklingen. Sensex-indeksen i India har steget nær 50 prosent.
- Lakenkledde hinduledere
Men om det jubles på børsen, er det klart at regjeringen i India står overfor store utfordringer. Den viktigste er den enorme fattigdommen i landet. I tillegg er det politiske systemet plaget av korrupsjon og offentlig sektor stor, men lite effektiv. Kongresspartiet selv bærer i altfor stor grad preg av å være en familiebedrift for Gandhi-familien.
Det er lett å gjøre narr av Indias demokrati (Stein Ørnhøi skrev nylig foraktfullt om «lakenkledde hinduledere». Jeg har skrevet mer om Ørnhøis kronikk her: Gode, gamle Sovjet-argumenter).
For ordens skyld: Manmohan Singh er ikke hindu, men sikh.
Før man avfeier det indiske valget, er det uansett verdt å minnes Winston Churchills ord:
- Demokrati er den verste styringsformen, bortsett fra alle de andre formene som er blitt forsøkt opp gjennom tidene.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Kåring: Norges beste politiske blogger
Det er selvsagt hyggelig å konstatere at undertegnede er blant de 20 nominerte. Listen er også interessant fordi den illustrerer at den nye medieverdenen visker ut skillene mellom journalister og andre aktører.
På listen finner man politikere (for eksempel Bård Vegar Solhjell), enkelte som representerer organisasjoner (for eksempel Paul Chaffey fra Abelia), ansatte journalister (for eksempel Kjetil Løset i TV 2), frittstående skribenter (som Jan Arild Snoen) og noen som (primært) er privatpersoner, for eksempel Oddbjørn Evenshaug, som tidligere blant annet har vært leder for Kirkerådet.
Jeg snakket litt om denne mer mangfoldige mediesituasjonen i et intervju med Journalisten forleden dag.
Blant politikerne kan vi konstatere at KrF og SV vinner når det gjelder antallet nominasjoner, med tre hver. Listen over de nominerte er ellers temmelig mannsdominert. De tre kvinnelige kandidatene er Hanne Blåfjelldal (Frp), Heidi Nordby Lunde (Vampus på nett) og Astrid Meland (journalist i Dagbladet).
Du kan delta i avstemningen her
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Du har ikke verdens verste sjef
Her er sjefen som sendte ut skriv om at ingen måtte snakke til ham.
Jada, jada, jada. Sjefen din er en inkompetent og psykopatisk bølle. Kort sagt: Du har verdens verste sjef.
Nei, det har du ikke.
Ingen sjef kan måle seg med Edward Mike Davis, som på slutten av 1970-tallet ledet Tiger Oil Company i Houston og praktiserte det man vel vil kalle «old-school» ledelse.
I alle fall hvis vi skal dømme ut fra en samling legendariske skriv som nå er skannet inn og lagt ut på nettet.
Du finner skrivene her.
Davis likte ikke at de ansatte kastet bort tiden på småprat:
Og kast for all del ikke bort hans tid på småprat:
Hva var det du ikke forstod?
Av alt snakk likte han banning dårligst, med mindre det gjaldt ham selv:
Feiring er også bortkastet tid:
Og så videre, og videre:
Enkelte klarte tydeligvis å overse de klareste direktiver, og måtte påminnes ved navn:
Til slutt må vel historien ha en slags moral?
Vel, et par år etter at disse skrivene ble sendt ut, gikk Tiger Oil Company konkurs.
Har du hatt en sjef som Davis? Er du Davis? Kommentarfeltet er ditt.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Gode, gamle Sovjet-argumenter
Foto: Scanpix
Stein Ørnhøi børster støv av gamle argumenter mot «vestlige» menneskeretter.
Den gamle SV-toppen Stein Ørnhøi hadde torsdag en kronikk i Dagsavisen under tittelen Ideologisk blindhet.
Ørnhøi mener Vesten er inkonsekvent i sin holdning til menneskeretter og skriver for eksempel:
Når Kim Il Sung blir etterfulgt av sin sønn i Nord-Korea, når familien Alliev lar de fremste vervene i Aserbajdsjan bli i familien, da kaller vi det nepotisme. Og det er det jo. Men når India forblir i familien Nehru-Gandhi sine hender, eller når familiene Bush og Clinton deler på det i USA, så forteller det om strålende begavelse i disse familiene, noe det muligens også gjør.
Ørnhøi mener Vesten overvurderer betydningen av visse menneskeretter, spesielt ytringsfriheten:
Skal en på død og liv prioritere, er det tre rettigheter som skiller seg ut. Det er retten til mat, skole og husly. Uten fysisk liv blir de såkalte sivile menneskerettighetene litt uinteressante. Men det står det aldri noe om i verdens frieste presse.
Umiddelbart virker dette logisk. Sulter du i hjel, har du ikke mye nytte av ytringsfrihet, rett til å organisere deg eller frihet til å tro på det du vil.
Må man velge?
Men Ørnhøi setter opp en tvilsom motsetning. Han later som man må velge: Enten får du mat, skole og husly eller så får du sivile menneskeretter. Men de landene som scorer best på det ene, scorer også jevnt over best på det andre.
Det er neppe slik at de fattige i Saudi-Arabia får mindre mat hvis kvinner får lov til å gå ut alene. Det er også vanskelig å se hvordan helsestellet på Cuba ville svekkes hvis man løslater politiske fanger. Blir skolen i Myanmar bedre av at Aung Sang Suu Kyi får forlenget husarrest?
Gamle Sovjet-argumenter
Ørnhøis argumentasjon er egentlig kjente toner. Det var dette Sovjetunionen stod for da FNs Menneskerettserklæring ble utformet i 1948. De vestlige landene ville legge hovedvekt på sivile og politiske retter, mens kommunistlandene, anført av Sovjetunionen, i større grad ville ha med sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og fikk i betydelig grad gjennomslag for det.
Dette førte til at kritikk av grove menneskerettsbrudd i kommunistlandene alltid ble møtt med: Ja, men menneskerettene brytes i Vesten også. Når opposisjonelle i Sovjetunionen ble fengslet eller tvangsinnlagt på psykiatriske sykehus og når flyktninger fra Øst-Tyskland ble skutt på grensen, var det vanskelig å kritisere, for i Vesten fantes det jo arbeidsledige og fattige.
I Ørnhøis glansdager lå partiet hans SV (og før det SF) i stor grad på denne linjen.
Denne tankevekkende kronikken om SV-avisen Ny Tid viser hvordan man bortforklarte menneskerettsbrudd i kommunistlandene. I et studiehefte fra 1975 om Øst-Europa het det for eksempel: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Full ytringsfrihet i fattige land «kunne virke hemmende på utviklinga av menneskelig og økonomisk rettferdighet». Da Andrej Sakharov fikk Nobels fredspris for sin menneskerettskamp i Sovjetunionen, var han ifølge Ny Tid en «proamerikansk nikkedukke».
- Sosial trygghet med Taliban
En endring har det likevel vært de siste par tiårene. Siden det nå er så få kommunistregimer igjen å unnskylde, har Ørnhøi og hans likesinnede i større grad konsentrert seg om å bortforklare menneskerettsovergrep i muslimske land. I kronikken skriver han:
Når mullaer med langt skjegg og klut rundt hodet vises fram, ser vi terror, ondskap og undertrykkelse. Vestlig ideologi blender og blinder. Vi ser ikke virkeligheten.
Hva Ørnhøi mener er virkeligheten når det gjelder islamske fundamentalister har han tidligere utdypet da han beskrev Taliban-regimet i Afghanistan slik i Dagbladet:
Det altfor mange ikke vet, eller vil vite, er at talibanregimet ikke bare er religiøst og militært. Det er et komplett politisk system som garanterer sosial trygghet, skole og helse, lov og orden. At talibansk lov og orden naturlig nok skremmer de fleste her landet, må ikke forlede nordmenn til å tro at det i Afghanistan framstår som verre enn dagens NATO-ledede fred, frihet og filibombombom.
Passer ikke for oss, men for dem
Ørnhøis argumentasjon oser av underforstått rasisme. «Naturlig nok» blir de fleste i Norge skremt av et regime som stenger jenter ute av skolen og kvinner ute av arbeidslivet, som ikke tillater politiske opposisjon, ytrings- eller religionsfrihet og innfører vilkårlige og brutale straffmetoder, inkludert dødsstraff for homoseksualitet.
Ørnhøi selv ville selvsagt ikke akseptert å leve under et slikt regime.
Men der nede i Afghanistan er de nok ikke så opptatt av sånne friheter, så lenge Taliban garanterte «sosial trygghet, skole og helse, lov og orden».
På denne måten kan Ørnhøi og hans meningsfeller glatte over og relativisere til ingenting er riktig og galt. Ingenting kan kritiseres. Alt kan forklares og forstås.
Nord-Korea eller Norge? Kim-Il Sung eller Jens Stoltenberg? Det blir stort sett det samme for Stein Ørnhøi.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Sponheim i større versjon
Faksimile: VG Nett
«Klikk for større versjon»? Men da forsvinner vel litt av poenget i vitsen?
Nei, nå synes jeg Sponheim-hetsen begynner å bli infam.
Eller, nei: Han fortjener det.
Oljefondet sett fra utlandet
Foto: Scanpix/Nettavisen
Fondet er en drøm, Kristin Halvorsen et finansgeni.
Sett i lys av den knallharde kritikken mot oljefondet i vinter, er det interessant å lese en fersk artikkel i New York Times under tittelen: Thriving Norway Provides an Economics Lesson
Artikkelen begynner med å berømme oljefondet for å ha gått mot strømmen og kjøpt aksjer i fjor høst:
When capitalism seemed on the verge of collapse last fall, Kristin Halvorsen, Norway's Socialist finance minister and a longtime free market skeptic, did more than crow.
As investors the world over sold in a panic, she bucked the tide, authorizing Norway's $300 billion sovereign wealth fund to ramp up its stock buying program by $60 billion - or about 23 percent of Norway's economic output.
"The timing was not that bad," Ms. Halvorsen said, smiling with satisfaction over the broad worldwide market rally that began in early March.
Og:
It counted $68 billion in oil revenue last year as prices soared to record levels. Even though prices have sharply declined, the government is not particularly worried. That is because Norway avoided the usual trap that plagues many energy-rich countries.
Instead of spending its riches lavishly, it passed legislation ensuring that oil revenue went straight into its sovereign wealth fund, state money that is used to make investments around the world. Now its sovereign wealth fund is close to being the largest in the world, despite losing 23 percent last year because of investments that declined.
Hovedpoenget
Nå er fremstillingen av oljefondets økte aksjevekting nokså upresis. Økningen ble vedtatt av Stortinget i 2007, ikke av Kristin Halvorsen i 2008. Dermed har heller ikke timingen vært så god som man her får inntrykk av. Det ble kjøpt betydelige mengder aksjer før fjorårets kursfall også.
Likevel: Etter kritikken fondet møtes med i Norge, er det interessant å få et annet perspektiv.
Sett fra utlandet er hovedpoenget at Norge overhodet hadde politisk disiplin nok til å opprett et oljefond og unngå det overforbruket som har fulgt med råvareboomer i nesten alle andre land.
Det gjør også at norske statsfinanser - og muligheter til å betale fremtidige pensjoner - er i en egen liga blant vestlige land.
Det at fondet tar risiko og investerer når andre selger i panikk, blir også fremholdt som noe positivt.
Naturlig med debatt
Oljefondet er fortsatt i vekst, og det er svært viktig for Norge. Retningslinjene for forvaltningen må avgjøres og forankres på demokratisk vis. En del av den prosessen er en åpen og hard debatt.
Fjoråret avdekket klare svakheter i risikohåndteringen. Incentivene i den aktive forvaltningen er diskutable. Enkelte vil mene at en indikert aksjeandel på 60 prosent gir for store verdisvingninger. Behovet for etisk rensing blant fondets investeringer kan også diskuteres i det uendelige.
Men la oss ikke glemme at sett fra utlandet fremstår oljefondet som en drøm og Kristin Halvorsen som et finansgeni.
Oppdatering:
Papirutgaven av New York Times har bilde av Kristin Halvorsen som ytterligere (men alså litt upresist) bygger opp under finansgurustatusen: «Kristin Halvorsen, Norway's finance minister, who correctly read a global stock rally despite her distrust of free markets.»
På nettet er saken i dag den hyppigst videresendte på e-post hos New York Times, og den har fått store mengder leserkommentarer.
Dagbladet, TV2, og E24 har også oppdaget saken i New York Times.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Ryanairs gebyrstunt
Foto: Scanpix
Tar ekstragebyr hvis du vil være med flyet.
Ryanair-sjefen Ryan O'Leary (bildet) har bidratt til å revolusjonere prisnivået i flybransjen. All ære for det. At han holder basisprisen nede ved å ta gebyrer for ekstratjenester har jeg heller ingen problemer med så lenge man kan droppe ekstraservicen og unngå gebyrene.
Men nå er gebyrkjøret blitt litt latterlig: Nå tar RyanAir ekstragebyr hvis du flyr.
Bakgrunnen er at RyanAir nå fjerner innsjekkingsskrankene og pålegger alle passasjene å sjekke inn på forhånd via internett. Det tidligere gebyret på 10 euro for å sjekke inn i skranken faller dermed bort.
Men i stedet må alle betale et gebyr på 5 euro for å sjekke inn. Overfor VG bekrefter RyanAir at man ikke kan slippe unna dette gebyret. Det er altså et gebyr for å bli med flyet.
Dette er jo en strålende idé som flere bransjer burde tenke på.
- Først kjøper du bil. Så må du betale nøkkelgebyr for å få tenningsnøkkelen.
- Du betaler for hotellrom. Deretter må du ut med sovegebyr for å bruke sengen.
- På restauranten kjøper du biff. Så kommer bestikkgebyret på toppen.
Kanskje kunne Ryanair også innføre et bittelite ekstragebyr for å betale ekstragebyret? Man kan jo få inn noen euro ekstra, og det er sikkert ingen som merker det.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Rått om mobbing
Det ganske kjedelige innlegget er skrevet av kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og handler om at tall fra Elevundersøkselen 2009 viser at det er blitt litt mindre mobbing i skolen. I 2005 sa 24,7 prosent av elevene at de hadde opplevd å bli mobbet. I 2009 var tallet 23,3 prosent.
Solhjell skriver:
Tala er positive, men må ikkje bli ei sovepute. Difor har vi underteikna eit nytt manifest mot mobbing med ei rekke satsingar for å revitalisere arbeidet mot mobbing.
Det andre innlegget handler ikke om prosenter og manifester, men om en oppvekst preget av mobbing. Det er av bloggeren Ida Jackson (Virrvarr på nettet). Hun har skrevet et bidrag til en bok om mobbing. Noen utdrag:
Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de lua hans og gnir den i ansiktet mitt.
...
Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj.
...
Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.
Jacksons kritikk av lærerne er nådeløs. Dels mobbet de selv, dels tok de ikke grep.
Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt. «Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?»
...
Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn.
Hvis Solhjell vil vise handlekraft i kampen mot mobbing, kan han jo finne frem til denne gymlæreren - og gi vedkommende litt uønsket publisitet. Eller sparken.
Les resten her.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Støre i tvilsomt selskap
Foto: Scanpix
Sammen med noen av verdens verste diktaturer skal Norge hegne om menneskerettene.
Norge ble tirsdag valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd.
- Jeg er glad for at vi nå er valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd. Samtidig er det nå arbeidet for alvor begynner. De tre neste årene skal vi delta aktivt i rådets arbeid ved å ta vår del av ansvaret og arbeide målrettet for fremme av menneskerettighetene, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre i en pressemelding.
Dette er selvsagt et ekstremt viktig arbeid, og det er vanskelig å tenke seg noe reelt alternativ til FN som overnasjonalt forum for kampen for menneskrettigheter.
Samtidig er det ikke vanskelig å se at FN-systemet har sine problematiske sider. Man trenger egentlig ikke gjøre annet enn å granske listen over andre land som ble valg inn sammen med Norge. I pressemeldingen nevner Utenriksdepartementet bare ett annet av de valgte medlemmene, nemlig USA, som under Bush boikottet rådet.
Det er neppe tilfeldig at man unnlater å nevne flere av de 18 landene som ble valgt inn onsdag. Blant disse finner vi for eksempel Saudi-Arabia, Kamerun, Kina, Russland og Cuba.
Dette er land som har lite å skryte av når det gjelder menneskerettigheter. Disse skal nå altså ta plass i et råd som til nå har brukt store deler av sin energi på å vedta avskyresolusjoner mot Israel, og tilsvarende lite tid på andre land med mye verre menneskerettsbrudd.
Forgjenger hardt kritisert
Dagens råd er en erstatning for den tidligere Menneskrettskommisjonen, som ble nedlagt i 2006 etter knallhard kritikk.
Utenriksdepartementet har en bakgrunnsside med spørsmål og svar om FNs Menneskerettsråd. Her omtales kritikken mot forgjengeren slik:
I MR-kommisjonen ble vestlige land beskyldt blant annet for å benytte doble standarder, for å være selektive og for politisering av menneskerettighetsarbeidet.
Det er riktig at det var synspunkter som ble fremmet fra enkelte hold. Men i hovedsak dreide ikke kritikken seg om vestlige land, men om at noen av verdens verste overgrepsland brukte hestehandel med plasser i kommisjonen for å hindre mot kritikk av seg selv. Det toppet seg da Sudan i 2004 ble valgt inn som medlem, samtidig som blodbadet i Darfur pågikk for fullt.
Det er fortsatt et åpent spørsmål om Menneskerettsrådet vil fungere bedre. Norge, og nå altså USA, velger deltagelse fremfor boikott. Jeg heller til å være enig, under tvil.
- Farse
Men ikke alle er det. Forfatteren Vaclav Havel taler med autoritet om menneskerettigheter. Han var den fremste opposisjonelle mot kommunistregimet i Tsjekkoslovika, og satt mange år i fengsel for sine meninger, før han etter regimets fall ble landet president.
I en kronikk i New York Times kaller han valget til Menneskerettsrådet en «farse» og mener det burde vært boikottet:
Like the citizens of Azerbaijan, China, Cuba, Russia and Saudi Arabia, I know what it is like to live in a country where the state controls public discourse, suppresses opposition and severely curtails freedom of expression. It is thus doubly dismaying for me to see the willingness of democracies in Latin America and Asia to sit by and watch the council further lose its credibility and respect.
States committed to human rights and the integrity of the council cannot remain indifferent. Countries must express solidarity with the victims of human rights abuses and reclaim the council by simply refusing to vote for human rights abusers in this shamefully uncontested election.
Nå er det opp til Jonas Gahr Støre å bevise at Norge evner å påvirke FNs menneskerettsarbeid fra innsiden. Forhistorien er dessverre ikke lovende.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Trond Giskes siste pek
Foto: Håkon Høgetveit, NA24
Vil betale for politisk reklame som knapt noen kommer til å se.
Trond Giske fortsetter sin utrettelige kamp for å unnta politisk reklame på TV (men merkelig nok bare der) fra den alminnelige ytringsfriheten. Han kjemper videre selv etter at regjeringen gikk på et pinlig nederlag i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, som Giske først skulle og så ikke skulle anke.
Neste trekk var å pålegge NRK å gi alle partiene redaksjonell dekning, selv om NRK-ledelsen gjorde det klart at kanalen ikke hadde tenkt å endre sin dekning.
Men som reven har Giske flere utveier. Tirsdag annonserte han at staten vil gå inn og støtte TV-kanalen Frikanalen med totalt 10 millioner kroner de neste fire årene. Der skal partiene få slippe til.
Giske mener i en pressemelding at denne avtalen «følger opp premissene i dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om politisk reklame».
Tja. Frikanalen er vel omtrent det som på engelsk kalles «public-access television», altså en TV-plattform hvor ulike organisasjoner og grupper fritt kan bestille sendetid for egenproduserte programmer.
Dette er vel og bra, men å likestille dette med reklameplass i ordinære TV-sending er søkt. Et viktig poeng med ordinære TV-sendinger er at de har mange seere. Spør deg selv: Hvor mye har du sett på Frikanalen i det siste?
Hvor mange utenfor de definerte «menighetene» vil se sendingene hos Frikanalen? Jeg vet ikke, men jeg tipper det holder med fingertelling som målemetode.
Giskes siste pek for å unngå å følge opp dommen fra Strasbourg er altså: Bruk skattebetalernes penger for å sikre at politisk reklame blir sendt et sted hvor knapt noen ser den.
Når skal Trond Giske innse at det spesielle forbudet mot politisk reklame på tradisjonelle TV-kanaler er absurd i dagens teknologiske og mediemessige verden?
Oppdateringer:
Gir Giske stryk
Høyre: - Komisk
Vil brenne Koranen på Frikanalen
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Det koster å være kritisk
Foto: Scanpix
I Venezuela er prisen 5 prosent av inntekten din, viser forskning.
Striden mellom Kjell Inge Røkke og regjeringen har et ømtålig tema som bakteppe: Har man økonomiske fordeler av å være venn med regjeringen? Og motsatt: Hva er prisen for å bli uvenn med regjeringen?
Dette er spørsmål man sjelden får noe klart svar på. Derfor er det fascinerende å se at det nå er kommet en forskningsrapport som tallfester hva opposisjon koster. Riktignok ikke i Norge, men i Venezuela.
Konklusjonen: I snitt kostet det et fall i inntekt på 5 prosent og et fall i sysselsetting på 1,5 prosentpoeng å sette navnet sitt på en Chavez-kritisk liste.
Det forskerne har gjort er å ta datalistene over underskrivere og sammenholde disse mot en database over husholdningenes inntekt og sysselsetting. Forskerne fant da et markant fall i inntekt og sysselsetting for Chavez-motstanderne etter at underskriftslistene ble gjort tilgjengelig digitalt.
Turbulent
2002 var et turbulent år i Venezuela med streiker og et mislykket kuppforsøk. Dette ble etterfulgt av flere runder med underskriftskampanjer for å kreve nyvalg. Den siste av disse rundene lyktes, og førte frem til et valg, som Chavez vant i august 2004.
Etter at Chavez vant valget ble listene med millioner av personer som hadde skrevet under på kravet om nyvalg gjort tilgjengelige via et dataprogram, som så skal ha blitt bredt distribuert i offentlig sektor som en oversikt over «fiender» av Chavez.
Dårlig skjulte trusler
Allerede på forhånd kom Chavez-siden med dårlig skjulte trusler om at det ville være en belastning å sette navnet sitt på listene. Chavez understreket selv at personinformasjon, inkludert personnummer og fingeravtrykk av underskrivere, ville bli lagret for ettertiden.
Det ble også satt opp plakater med budskapet «Din stemme er hemmelig, din underskrift er det ikke» (se bildet over, som er fra rapporten).
Kanskje vil noen finne metodeproblemer ved rapporten, kanskje kan andre forklaringer også ha bidratt til det markante fallet i inntekter og sysselsetting for dem som signerte.
Men selv den som har større sans for Chavez enn jeg har, må vel føle et visst ubehag ved at fredelig og legal deltagelse i en demokratisk prosess tilsynelatende blir straffet økonomisk?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Derfor vant Røkke
Foto: Scanpix
Han kunne vente. Det kunne ikke Brustad.
Dagens enighet mellom Kjell Inge Røkke og regjeringen er 99 prosent seier for Røkke og 100 prosent pinlig for regjeringen.
Les mer fra NA24 i dag:
NA24-nyhetsanalyse: Brustad må gå
Ignorerer rapporten som refser Røkke
- Ikke kursjuks i Aker
- Full retrett fra Brustad
Slakter Røkke-kjøpet
- Røkke-handelen er fair
Det som skjer er ikke overraskende. Jeg skrev allerede for to uker siden at regjeringen kom til å gi seg: Røkke vinner.
En viktig grunn er at Røkke har god tid. Han kunne i verste fall leve med en årelang kamp i rettsvesenet. Det kunne ikke regjeringen. Politisk sett ville det være håpløst å dra på en slik pinlig sak i måneder og år fremover. Hastverket var også tydelig da man forsøkte å finne en løsning for ikke å ødelegge stemningen på Arbeiderpartiets landsmøte.
Regjeringen burde nok lyttet til rådene de fikk i forkant av Røkke-avtalen. Ett av dem var: Ha aldri dårlig tid i forhandlinger med Kjell Inge Røkke.
Det er altså ikke sikkert at Røkke har rett - juridisk og finansielt - men han får rett.
Skal stemme ja
Det kan ikke skjules av at dagens pressemelding fra Sylvia Brustad inneholder noen ganske halvhjertede forsøk på å vinkle løsningen positivt:
- Jeg er fornøyd med at vi har kommet fram til en felles forståelse. Vi har hele tiden ment at transaksjonene hører hjemme på generalforsamling. Alle er tjent med at selskapene nå kan konsentrere seg om å skape verdier og arbeidsplasser.
Ja, det blir generalforsamling om de omstridte salgene fra Aker ASA til Aker Solutions, men regjeringen binder seg i avtalen til å stemme for transaksjonene.
Ingen prisendring
Det blir ikke en gang et symbolsk prisavslag, selv om regjeringens innhentede vurdering fra Pareto, Norges ledende meglerhus innen offshoresektoren, konkluderte med en klart lavere verdi.
I stedet velger regjeringen å legge vekt på rapportene som er hentet inn og betalt av Aker Solutions, fra DnB Markets og UBS:
Selv om Paretos vurderinger avviker på noen områder, gir summen av de gjennomgangene som er gjort, ikke grunnlag for å anse transaksjonene som urimelige, sier nærings- og handelsministeren.
Uttrykket «avviker noe» gjelder en konklusjon som setter verdien 500 millioner lavere, samtidig som det listes opp en rekke negative forhold, som at Aker Solutions kan få sin kredittverdighet nedjustert.
Ny avtale
Til sist trekkes det frem som positivt at man er blitt enige om å endre aksjonæravtalen i Aker Holding AS, hvor Aker ASA, staten og Wallenberg-sfæren er aksjonærene:
Saken har avdekket et behov for, og gjensidig ønske om, å gjennomgå aksjonæravtalen på nytt. En revidert avtale skal sikre at eventuelle nye nærstående transaksjoner som vil kreve en behandling i generalforsamling i Aker Solutions ASA eller datterselskapene etter allmennaksjeloven eller aksjeloven § 3-8, skal behandles slik at de må få tilslutning fra et enstemmig styre i Aker Holding AS.
Greit nok, men det viser jo egentlig at den nåværende aksjonæravtalen er dårligere enn regjeringen selv har hevdet, for til nå har man jo hevdet at også dagens avtale innebærer at slike transaksjoner skulle behandles på generalforsamling i Aker Solutions.
En hard dom
Dagens enighet er i realiteten en hard dom over utøvelsen av det statlige eierskapet.
Tidligere næringsminister Dag Terje Andersen bruker nesten 5 milliarder på en investering uten å bruke eksterne finansrådgivere. Han inngår en avtale som ikke klart gir kontroll over transaksjoner hvor øvrige aksjonærer i Aker Holding er involvert. Når saken seiler opp, sover man i timen. Når den eksploderer i mediene, er regjeringen uforberedt (- Jeg er her for å hylle pioneren). I raseri svarer man så med et kompromissløst angrep. Så blir man tydeligvis tatt på sengen igjen når Røkke nekter å fire, og det hele ender med et pinlig tilbaketog.
Dette er en sak regjeringen nok helst vil glemme fortest mulig. Og nettopp derfor vant Røkke.
Oppdateringer:
Nektet å lytte til egen rapport
LO-Flåthen refser pressen
Brustad vil legge saken død
Brustad får ikke se beregningene til UBS
UBS vurderte bare tre av fem selskaper
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Orkaner og økonomi
Foto: Scanpix
Meterologer er omtrent like dårlige til å varsle orkaner som økonomer er til å spå børsutviklingen.
Jeg har en viss interesse for amerikanske orkanvarsling. Det er mulig det er sært, men det skyldes nok at jeg for noen år siden opplevde de uvirkelige situasjonene som oppstod da man forsøkte å evakuere millionbyen Houston før orkanen Rita (hva gjør du for eksempel når alle bensinstasjonene er utsolgt for bensin?). Jeg så også ødeleggelsene i New Orleans etter Katrina.
Uansett: Jeg følger med på de årlige prognosene for årets orkansesong i Mexico-golfen. Det gjør også journalisten Carl Bialik i Wall Street Journal. Han skriver en blogg om statistikk og tallbehandling, The Numbers Guy.
Der har han sett nærmere på de årlige orkanvarslene, som utarbeides med stor møye av forskere.
Konklusjonen: Du ville over tid truffet like godt ved ganske enkelt å spå at årets sesong blir like aktiv som snittet av de fem siste årene. I klartekst: Varslene har ingen verdi.
Forskerne forsvarer seg med at de stadig forbedrer modellene. Det er godt mulig, og kanskje vil varslene etter hvert gi en viss indikasjon på den forestående sesongen. Kanskje har de hatt uflaks de siste årene.
Ikke bare orkaner
Likevel synes jeg dette er en interessant vekker, som også er relevant for andre typer spådommer, for eksempel om økonomiske størrelser.
Jeg gjorde selv en enkel gjennomgang av Finansdepartementets BNP-prognoser og fant ut at prognosene ble omtrent like gode hvis man lot en papegøye stå for spådommene.
Bialik viser også til en humoristisk test av orkanvarsler utført av en avis som målte et års ekspertvarsler mot spådommene til en synsk dame, en pilkaster og en ape som valgte bananer med tall på. Spåkonen vant.
I samme gate har jeg tidligere skrevet at fjorårets beste aksjefond i USA bruker akstrologi som analyseverktøy.
Vis skepsis
Orkan eller økonomi: For det første viser dette at man skal utvise sunn skepsis, også til ekspertisens spådommer.
For det andre viser det hvor viktig tilfeldigheter er i mange situasjon, og hvor vanskelig det er å skille reell treffsikkerhet fra flaks. Jeg tror ikke ett sekund på at astrologi har noen rolle i finansanalysen, men det beste fondet av flere hundre benyttet altså astrologi, og den beste orkanvarsleren var en synsk dame.
Dette gjør også at det er lett for spåkoner eller økonomiske analytikere å skryte av sine spesielle evner når de bare (eller i stor grad) har vært heldige en periode. De uheldige hører man gjerne mindre til, og dermed får man inntrykk av at spådommene er sikrere enn det faktisk er.
Alt i alt skal man være forsiktig med å sette seg i en posisjon hvor man taper mye hvis en prognose er feil. Det gjelder orkaner, og det gjelder økonomi.
Når Oslo Børs fra toppen i fjor til bunnen sist høst faller med to tredjedeler, og så stiger igjen med 50 prosent, innebærer utviklingen svært mye usikkerhet.
Du må gjerne være overbevist om at sommeren blir fin, boligmarkedet skal ned, rentebunnen er nådd, aksjemarkedet skal opp eller en enkeltaksje er et stjernekjøp. Men ikke sats altfor mye på at spådommene dine er riktig.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Country om pengepolitikk
Countrymusikk handler ikke bare om hjerte og smerte.
Onsdag kuttet Norges Bank styringsrenten fra 2 til 1,5 prosent. Renten ble redusert for å unngå at prisveksten blir for lav og eventuelt går over i deflasjon. Men samtidig må dette avveies mot faren for at inflasjonen tar av igjen på et senere tidspunkt.
Dette evige problemet er tema for en ny countrysang av artisten Merle Hazard: Inflation or Deflation.
Her får vi klassiske linjer som:
Inflation or deflation?
Tell me, if you can:
Will we become Zimbabwe?
Or will we be Japan?
Merle Hazard har tidligere gjort seg bemerket med sanger om hedgefond , regnskapsregler i banksektoren samt problemene for meglere med dyre hus i luksusstrøket Hamptons. (I den siste videoen møter han også Arthur Laffer.)
Hvis du stusser på navnet, så er det ganske riktig et pseudonym (Merle Haggard + moral hazard).
I det virkelige liv heter han Jon Shayne, og jobber som fondsforvalter.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Staten eier, mediene styrer
Han påpeker hvordan regjeringen i flere saker de siste årene har kommet bakpå som eier og først reagert når det blir storm i mediene.
Man kan mene mye forskjellig om opsjoner, om Eivind Reiten, om statlig eierskap eller om verdsettelsen av Aker-selskapene ? men statens beslutninger som eier må være preget av langsiktighet, sammenheng og forutsigbarhet. Når pressgrupper i stedet kjører kampanjer i mediene, og Arbeiderpartiet i frykt for å miste svingvelgere skifter kurs, svekker det selskapene staten er eier i, det svekker bransjene de opererer i, og det svekker tilliten til staten som aktør. Da settes store verdier på spill.
Samtidig avslører det mediedrevne eierskapet hvor passiv staten er når medienes søkelys ikke er på dem. Flere av disse sakene kunne vært håndtert på forhånd, i det stille, og uten at staten hadde behøvd å gjøre annet enn å stille de riktige spørsmålene underveis.
Les resten her.
PR-kupp eller PR-bløff?
Faksimile: VG Nett
Innovasjon Norge tror norgesreklame er like populært som Superbowl i USA.
Innovasjon Norge skryter i en pressemelding av det som betegnes som tidenes norske PR-kupp i USA. Meldingen er jublende og totalt ukritisk gjengitt av norske medier, for eksempel VG Nett, som bruker samme tittel som i pressemeldingen: Tidenes norske PR-kupp i USA.
Innovasjon Norge skriver:
Innovasjon Norge og Hurtigruten står bak et PR kupp av de sjeldne. Et en times TV program om Norge som reisemål skal nå vises for over 100 millioner amerikanere. Markedsverdien er enorm.
Programmet heter "Norway: Quest for the Viking Spirit" og det skal vises på den amerikanske statskanalen Public Broadcasting Service (PBS). Det er et omfattende lobby og samarbeidsprosjekt mellom Innovasjon Norge i USA, Hurtigruten, landets reiselivsdestinasjoner og den amerikanske TV kjendisen Richard Bangs, som nå bærer frukter.
- Dette er særdeles god Norgesreklame. I en time får 100 millioner amerikanere se det flotteste av norsk kultur og natur, satt inn i en fengende historie. Reklameverdien på dette ligger på opp mot 100 millioner kroner?, sier reiselivsdirektør i Innovasjon Norge, Per-Arne Tuftin. Programmet vil bli vist over hele USA og i reprise flere ganger.
Produksjonen av filmen kostet ca. 840 000 kroner, det er Innovasjon Norge og Hurtigruten som har betalt for opptakene, med god hjelp at reiselivsnæringen i Norge.
Noe skurrer
Reklamefilmen (for det er vel det man kaller betalt innhold på TV?) er sikkert fin, den. Men det er en del som skurrer i pressemeldingen fra Innovasjon Norge.
For det første: PBS er ikke en «statskanal». Det er et privat nonprofit-selskap som sender via 356 lokale nonprofit-stasjoner rundt i USA, men som riktignok mottar offentlig støtte.
Det er også særdeles tvilsomt å kalle Richard Bangs en «TV-kjendis». Personlig har jeg aldri hørt om ham, selv om jeg har bodd flere år i USA, men jeg ser jo av hjemmesiden hans at han skriver reisebøker og har laget reiseprogrammer fra en rekke land, nå også Norge.
Men ifølge Google News har han vært påfallende lite i nyhetsbildet til å kalles kjendis.
En av tre amerikanere?
Så hvor sannsynlig er det at «TV-kjendisen» Richard Bangs kan trekke over 100 millioner seere til dette programmet hos «statskanalen» PBS?
Over 100 millioner seere utgjør mer enn en tredjedel av befolkningen i USA. Tidenes mest sette TV-sending i USA var årets Superbowl-finale i amerikansk fotball. Den hadde 99 millioner seere. Regner man med alle som var innom i løpet av sendingen, blir tallet 152 millioner. Men Superbowl er en institusjon i USA, omtrent som 17. mai i Norge.
Den siste tiden har American Idol vært USAs mest sette program, med drøyt 20 millioner seere. Dette er en kjempesuksess. Fem til ti millioner seere er også mye for et mer ordinært TV-program på de største nettverkene.
Dessuten er PBS en relativt liten aktør i TV-markedet. Ifølge selskapet selv har man typisk drøyt 60 millioner seere totalt på en hel uke.
Mitt tips er at man skal være svært fornøyd hvis en million av disse ser et reiseprogram om Norge.
Det er i så fall en hundredel av hva Innovasjon Norge håper på. Selv med repriser fremstår det som totalt urealistisk å komme i nærheten av det tallet som er oppgitt.
Jeg forstår jo at Innovasjon Norge føler behov for å forsvare sin berettigelse, men dette høres mer ut som tidenes PR-bløff enn tidenes PR-kupp.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Steikje mykje gjeld
(Foto: Scanpix)
Kid Interiør viser at bankkrisen ikke er over.
Torsdag kom resultatet fra stresstestene av de amerikanske bankene. Ti av de 19 største bankene blir pålagt å hente inn 75 milliarder dollar i kapital. Begrunnelsen fra myndighetene er at det ventes store tap på utlån i tiden fremover.
Samme dag ble det i Norge kjent at Nordisk Tekstil Holding, morselskapet til interiørkjeden Kid Interiør, ikke klarer å betjene gjelden. Derfor ligger det an til at DnB Nor, som er bankforbindelsen, tar kontroll i selskapet.
Kid Interiør er et godt eksempel på at bankkrisen ikke er over, selv om for eksempel DnB Nor er tredoblet i verdi på børsen siden bunnen i vinter.
Les også:
Gigantgjeld i Kid
Full krise i Kid Interiør
- Snakker med DnB Nor
Det er gjerne mest fokus på bankenes lån til privatmarkedet, spesielt boliglån. Men i tiden fremover vil vi etter alt å dømme se problemene i næringslivet rulle inn over bankene for alvor.
Dårlig nytt fra bedriftsmarkedet
Selv om den akutte panikken i banksektoren er over, og de kortsiktige pengestrømmene flyter bedre mellom bankene, er det fortsatt svært vanskelig og dyrt å få lån som innebærer mer enn ubetydelig risiko.
Dermed vil det oppstå mange problemer ettersom bedrifter må refinansiere lån som forfaller i månedene fremover.
I tillegg til at bankene er blitt påholdne og rentene høyere, har mange bedrifter mindre penger å betale renter av, fordi den svake realøkonomien gjør at de tjener mindre penger eller går med underskudd.
Nå er ikke bildet entydig forferdelig. Faktisk har mange av de store, børsnoterte selskapene brukt de gode årene frem til i fjor til å betale ned gjeld og legge seg opp store krigskasser.
Men i andre deler av næringslivet ble de lave rentene etter tusenårsskiftet for fristende. Her er Kid Interiør et godt eksempel. For problemene her skyldes et i stor grad lånefinansiert oppkjøp gjort av det nordiske investeringsselskapet IK Investment Partners (tidligere Industri Kapital).
Opp mot en milliard kroner skal ifølge NA24 være lånt av DnB Nor.
Ond sirkel
Slike oppkjøp var det mange av. Det ble en ond sirkel. Den enkle tilgangen på lån med lav rente, presset opp prisen på selskaper som ble kjøpt opp av slike investeringsselskaper, som på stammespråket kalles «private equity». De stadig høyere prisene på oppkjøpsmålene gjorde det måtte legges inn stadig mer lån med lav rente i finansieringen for å oppnå en fornuftig avkastning på egenkapitalen.
Det giret selvsagt også opp risikoen, men forvalterne i disse selskapene fikk betalt for å gjøre «dealer», så dealer gjorde de.
Her ligger det mange tapsbomber og venter på bankene som finansierte oppkjøpsfesten.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Journalister skyr Frp
Foto: Scanpix
Er det et problem? I så fall, for hvem?
Denne nyheten er vel mer i klassen «hund bet mann» enn «mann bet hund» - altså slett ingen nyhet - men igjen er det fastslått at norske journalister ikke liker Fremskrittspartiet.
NTB gjengir en undersøkelse foretatt av journalisters holdninger fra 1999 til 2009:
Hvis journalistene fikk bestemme, ville Ap, SV og Rødt hatt 120 av 169 representanter på Stortinget i dag. Frp ville ikke fått en eneste representant. Slik var det også for ti år siden.
Nesten halve Stortinget, 78 representanter, ville kommet fra Arbeiderpartiet mens SV ville fått 33 og Rødt ni representanter.
Det er lett å blåse seg opp over dette, i alle fall hvis ens politiske sympati ligger hos Frp. Eller hos KrF og Sp, som heller ikke ville kommet inn.
Problem for hvem?
Jeg er enig i at dette er problematisk, men samtidig tror jeg ikke man skal overdrive problemet. Frp er tross alt landets nest største parti, med en oppslutning nær 30 prosent. Det virker ikke som journalistenes Frp-avsmak i nevneverdig grad slår gjennom hos publikum.
Men om det ikke er noe stort problem for Frp, kan det godt være en hemsko for mediene. I Fremskrittspartiet er man dyktige til å få med seg hva som rører seg blant folk flest. Det burde mediene også være. I så måte kan den manglende Frp-oppslutningen blant journalistene tyde på en blindsone.
For mediene, som ynder å fremstille seg som vaktbikkjer som gneldrer mot makta, må det også være tankevekkende at en så stor andel av journalistene støtter det desidert mektigste partiet i Norge, Arbeiderpartiet.
Bør noe gjøres?
Bør så noe gjøres med den skjeve politiske profilen hos journalistene?
Tja, bortsett fra i NRK jobber jo de fleste journalister i private bedrifter som konkurrerer i et fritt marked. Dermed er det nærliggende å si at det får være opp til Frp-sympatisørene å støtte opp om eller etablere medier de liker. I dagens nettalder er mulighetene større enn noen sinne.
Når får vi Norges svar på Fox News? Eller Drudge Report på internett?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Hardere boligskatt?
Foto: Scanpix
Utvalg med brannfakkel.
Onsdag mottok regjeringen utredningen fra det såkalte Fordelingsutvalget.
Utvalget har sett på utviklingen i økonomiske forskjeller og hvilke tiltak som eventuelt kan bidra til å utjevne disse.
En rekke temaer behandles. Ett av de mer kontroversielle er trolig hardere beskatning av bolig. Dette er en het potet i politikken, og dens skal være modig som går inn for skjerpet boligskatt.
Særbehandles
I dag behandles boliger svært gunstig i skattesystemet. Skatt på fordel ved å bo i egen bolig ble fjernet i 2005, renteutgiftene gir fradrag, formuesberegningen er ekstremt lav (ofte 15-20 prosent av reell verdi), og gevinst ved salg av egen bolig er skattefri. Kommunal eiendomsskatt finnes i noen kommuner, men ikke i andre.
Alt dette bidrar til å gjøre det mer attraktivt å eie enn å leie bolig, sammenlignet med et system hvor bolig blir beskattet som annen formue. Det har etter alt å dømme også bidratt til at boligprisene er høyere enn de ellers ville vært og til at det er investert mye, kanskje for mye, i bolig.
Mange land behandler bolig gunstig i skattesystemet fordi man mener det er et samfunnsmessig gode at mange eier egen bolig.
Argumenter for og mot
Det finnes argumenter både for og mot dette. Bladet The Economist hadde nylig en god gjennomgang av argumentene på begge sider. Bladets konklusjon er at fordelene er mindre enn man har trodd og ulempene større.
På fordelssiden er det vanlig å regne med at en stor andel boligeiere gir en positiv effekt for lokalmiljøet. Man vedlikeholder boligen bedre hvis man eier den, og den som eier egen bolig er mer opptatt av hva som skjer rundt seg og mer villig til å engasjere seg.
I tillegg er boligkjøp for mange den viktigste formen for sparing. Gitt at man betaler på lånet og boligprisene over tid stiger, bygger de fleste over tid opp en hyggelig egenkapital. Man kunne leid og i stedet aktivt investert i andre ting, men i praksis er nok betaling av boliglån en form for automatisk sparing som er lettere å gjennomføre for folk flest.
Ulemper
Men det finnes ulemper også. For den enkelte er et belånt boligkjøp risikabelt. Økt rente kan ødelegge privatøkonomien. Hvis lånet utgjør en stor del av kjøpesummen, kan egenkapitalen fort gå tapt, og man kan endog bli sittende igjen med restlån ved et salg.
Fordelingmessig er det betenkelig at skattefordelen ved egen bolig i størst grad går til dem som har relativt god økonomi fordi disse i større grad eier egen bolig.
For samfunnet er det også en økonomisk ulempe at folk blir mindre mobile og mindre villige til å flytte til et sted hvor arbeidsmarkedet er mindre når de eier bolig enn når de leier.
Skattefavorisert overinvestering i bolig bidrar også til at det blir investert mindre i andre ting, som kunne vært mer lønnsomt for samfunnet.
De gunstige skattereglene bidrar og til at boligprisene blir høye og til å forsterke lotteripreget, hvor tidspunkt for kjøp av bolig i stor grad avgjør de økonomiske utsiktene for mange.
Vanskelig sak
Boligskatt er et vanskelig spørsmål, både økonomisk og politisk. Jeg tror de sosiale fordelene ved at mange eier egen bolig er store, og kanskje vanskelige å fange opp i økonomiske modeller. Jeg tror også at mange som i dag har bygd opp egenkapital i bolig ikke ville gjort det samme hvis de leide bolig.
Men samtidig har de kraftige svingningene i boligprisene de siste årene gjort at ulempene er blitt tydeligere.
Jeg har tidligere skrevet at jeg er skeptisk til hardere boligskatt, av to grunner:
For det første fordi jeg tror dagens regjering fort vil bruke dette som et grep for å øke det samlede skattenivået for store grupper fordi man ikke kompenserer fullt ut med andre skattelettelser. Jeg mener det norske skattenivået er mer enn høyt nok.
I tillegg vil en brå omlegging føles urettferdig for de mange som basert på dagens skattesystem har størstedelen av formuen i egen bolig. Bolig er ikke som aksjer eller banksparing. Du kan ikke selge et par kvadratmeter for å betale den økte skatteregningen.
De siste årene har likevel vist stadig tydeligere at overinvestering i bolig ikke er noe staten bør oppmuntre gjennom skattesystemet.
Et bredt politisk forlik om en moderat og gradvis økning av boligbeskatning, kombinert med garanterte kutt i andre skatter eller avgifter, er neppe noen dårlig idé.
Men noen politisk vinnersak i et valgår er det neppe.
Oppdatering:
Forslaget møter motbør
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Børsen mot Norges Bank
Foto: Scanpix
Ser ut til å være uenige om den økonomiske utviklingen.
Onsdag kuttet Norges Bank som ventet styringsrenten fra 2 til 1,5 prosent. Det er rekordlavt, og viser at sentralbanken ser mørkt på den økonomiske utviklingen.
I kommentaren til rentekuttet skriver banken følgende om utviklingen i verdensøkonomien siden forrige rentemøte 25. mars:
Om noe har utviklingen vært svakere enn ventet, men det er også enkelte tegn til lysning.
Nå henges det i god sosialøkonomisk ånd på et kledelig forbehold, men det er interessant at sentralbanken heller til at utviklingen har vært svakere enn ventet.
Ikke enig
Aksjemarkedet ser ikke ut til å være enig. Siden begynnelsen av mars har verdens børser steget kraftig, drøyt 30 prosent hvis man ser på Morgan Stanleys verdensindeks i dollar. Siden Norges Banks siste rentemøte er økningen drøyt 10 prosent.
Hovedindeksen på Oslo Børs har steget nesten 20 prosent siden det forrige rentemøtet.
Det indikerer altså ikke at utviklingen har vært svakere enn aksjemarkedet ventet, snarere tvert om. Oppfatningen synes også å være at selskapenes tall for første kvartal, som har strømmet ut de siste ukene, har vært noe bedre enn fryktet.
Ulikheter
Nå betyr ikke dette nødvendigvis at sentralbanken eller aksjemarkedet tar feil. Aksjekursene avhenger av hvor store overskudd de børsenoterte selskapene ventes å få i tiden fremover. Norges Bank ser selvsagt også på resten av økonomien.
I tillegg vil lave renter isolert sett bidra til høyere aksjekurser, blant annet fordi alternativene til aksjer blir mindre fristende.
Man kan også innvende at aksjemarkedet alltid forsøker (med vekslende hell) å se rundt neste hjørne. Det som skjer nå er egentlig vann under broen. En oppgang i aksjekursene indikerer primært tro på bedre tider en gang i fremtiden.
På den annen side virker også sentralbankens rentevåpen med etterslep, så når Norges Bank kutter renten nå, må det indikere at banken ser for seg svak økonomisk aktivitet en god stund fremover.
Alt i alt: Jeg er litt overrasket over at Norges Bank mener utviklingen den siste halvannen måneden har vært svakere enn ventet. Det er en ganske dyster melding.
Oppdateringer:
Sendte kronen opp
Flere banker følger etter
Sjeføkonom: Bankene vil nøle med å kutte
Opposisjonen: - Rentevåpenet er brukt opp
Gjedrem demper boligoptimismen
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Max hemmelighold
Foto: Nordisk film
Merkelig kjennelse om piratkopiert Max Manus.
Tirsdag avgjorde Stavanger tingrett om Lyse Tele må avsløre nettadressen til den som angivelig piratkopierte Max Manus-filmen og la den ut på nettet.
I denne saken er det ikke politiet, men filmprodusentens advokat som krever opplysningene utlevert. Det har de mulighet til i henhold til et vedtak fra Post- og teletilsynet, hvor Lyse Tele løses fra taushetsplikten.
Men foreløpig er det ingen som vet hva tingrettens kjennelse er, for den er hemmelig, melder Dagbladet. Angivelig holdes kjennelsen hemmelig for å forhindre at bevis ødelegges.
Dagbladets Jan Omdahl etterlyser en politisk debatt om saken.
Betenkelig
Det er det lett å si seg enig i, for denne saken kan innebære en betenkelig uthuling av personvernet, gitt at Lyse er pålagt å utlevere opplysningene.
For det første er det ytterst merkelig at offentligheten ikke får vite hva som skjer. Faren for bevisforspillelse kan neppe være stor. Fildeleren er jo fullt klar over at jakten pågår og har hatt rikelig med tid til å slette de spor som slettes kan.
For det andre er det problematisk at denne typen data skal utleveres til private aktører, som et advokatfirma i bunn og grunn er, og ikke bare til politiet.
Ikke prioritert
Samtidig er det en situasjon som oppstår fordi politiet ikke prioriterer slike saker, og faktisk med åpne øyne spiller ballen over til advokatene. Stavanger Aftenblad:
- Det skal mye til for at politiet skal etterforske den såkalte Lysehubben. Det er snakk om prioritering, sier John Arild Jåsund ved Rogaland politidistrikt.
- Dessuten er det slik at de store internasjonale firmaene og rettighetshaverne langt på vei ivaretar sine interesser selv, i form av sivile saker og erstatningsssøksmål, sier han.
Ansvarsfraskrivelse
Denne ansvarsfraskrivelsen fra politiet er betenkelig.
Mistanken i denne saken er at det er en kinoansatt som har filmet fra maskinrommet i en tom kinosal, for så å legge ut en piratkopi med god kvalitet på nettet. Det er i så fall et soleklart lovbrudd, som har krevd tid og planlegging. En annen ting er at det selvsagt er grovt illojalt mot arbeidsgiveren.
Det er ikke komfortabelt at advokatfirmaer skal få utlevert denne typen informasjon. Men det hadde vært mye lettere å argumentere mot en slik praksis hvis politiet tok tak i de alvorligste sakene og signaliserte at dette blir tatt seriøst.
Oppdatering:
Anders Brenna, nettsjef i Teknisk Ukeblad, har startet Twitter-aksjon for å få vite kjennelsen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Frisk pris til Monsen
Foto: Fritt Ord
Det er dette ytringsfrihet handler om.
Tirsdag kveld får altså Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen.
Her kan du leser Francis Sejersteds tale under prisutdelingen.
Monsen står for en verdikonservatisme som er sjelden blant norske akademikere, men langt vanligere blant folk flest. Hun har også en form som er provoserende, og temaer som homofili, ekteskap og barns oppvekst er ømtålige.
Derfor er det ikke rart at prisen er blitt møtt med hard kritikk. Det må Monsen tåle.
At Dagbladet kjører sin kampanjejournalistikk i grøfta ved å vri og vende på Monsens sitater, er nok også noe vi må leve med. Monsens synspunkter er åpenbart provoserende for Dagbladet og andre på den politisk korrekte venstresiden.
Provoserende for hvem?
De fleste tidligere prisvinnerne har derimot glidd noenlunde greit inn i dette miljøet. Men kanskje har de vært minst like provoserende for andre grupper? En av vinnerne er for eksempel kriminologien Nils Christie, som «tar til orde for møter mellom gjerningsmann og offer» og mener man må kommer frem til «forsoning».
Her kan du lese hva en far som mistet sin sønn i blind vold, synes om Christie:
Jeg tror Christie mangler forståelse for den moralske betydningen av straff. Et av hans utsagn virker dypt krenkende på meg som har måttet tåle store lidelser påført av en ung, men brutal voldsmann: "Forbrytelser finnes ikke. Konflikter er bra og sosial bensin".
Har Nils Christie også tanker for offeret som ligger bevisstløs og blødende i rennesteinen og for alle som var glad i denne gutten? Det tror jeg så avgjort at han har, men da må han også forstå at slike utsagn er smertefulle for dem som er rammet av alvorlige forbrytelser.
Det kan godt tenkes at Christies syn på forbrytelser er mer smertefulle for dem det angår enn Monsens syn på ekteskapsloven. Kanskje har Christie også mindre oppslutning enn Monsen blant folk flest.
- Den uredde bruk av det frie ord
Betyr det at Christie ikke fortjener prisen? Det mener i alle fall ikke jeg. Vitsen med ytringsfrihet er at kontroversielle og upopulære standpunkter skal kunne fremmes og brynes i debatt. Nettopp det som skjer nå.
Fritt Ord-prisen skal ikke være en premiering av populære meninger. I Fritt Ords vedtekter heter det:
Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.
Dette formålet blir en illusjon hvis prisen bare skal gis til personer som faller i smak i Dagbladet.
Den politisk korrekte eliten må akseptere at Monsen får prisen. Monsen må finne seg i å bli kritisert. Ytringsfrihet er ingen frøkensport.
Oppdateringer:
Rødt vil sende Monsen til 1600-tallet
Venter tusen demonstranter på operataket
Demonstranter vil ikke følge politiets planer
Dagbladet inviterer til debatt
Dagblad-anmelder liker ikke Monsens bok
LLH: Styret i Fritt Ord må gå av
Demonstranter buet ut Sejersted
Her får Monsen prisen
Monsen: - Vi må tørre å såre hverandre
Monsen på Tabloid: - Jeg var et uelsket barn
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Aksjonærforening på villspor
Foto: Henning Aarset, NA24.
Aksjonærforeningens anbefaling av TA-Invest bør føre til selvransakelse.
Mandag kunne Finansavisen melde at adm. direktør John Peter Tollefsen i Aksjonærforeningen har skrytt av aksjeskandalen TA-Invest, hvor så mye som en halv milliard kroner kan vise seg bare å være fiksjon.
- TA-Invest er et stjerneeksempel på en aksjeklubb, skrev Tollefsen i et brev for halvannet år siden, ifølge avisen, hvor Tollefsen sier følgende:
- Når jeg skrev at klubben var et stjerneeksempel på en aksjeklubb så mente jeg da hvordan de rutinemessig hadde lagt opp rapporteringen på, med hensyn på hver enkelt kundes konti og henvisninger til de aktuelle VPS-konti. I ettertid har det vist seg at rapporteringen ikke stemte med virkeligheten, og det er forferdelig.
Anbefalingsbrevet kom samtidig som klubben var i konflikt med en deltager som ville ta ut et stort beløp, noe Tollefsen angivelig ikke visste om.
Tollefesen har også sendt ut en pressemelding om saken.
Forkjemper
John Petter Tollefsen har i mange år vært en ivrig talsmann for investering i aksjemarkedet. Denne saken viser at iveren har tatt overhånd.
Tollefsen sier nå at han ikke var klar om hvor stor TA-Invest var, men samtidig at han «visste at det var snakk om betydelige beløp».
Betenkelig konstruksjon
Jeg mener i likhet med Tollefsen at aksjemarkedet er et fornuftig sted å plassere langsiktig sparekapital (det siste året viser at man her må legge sterkt trykk på langsiktig).
Men TA-Invest viser at en aksjeklubb bare bør være et alternativ så lenge omfanget er svært lite, omtrent som et tippelag blant venner eller kolleger.
Så snart omfanget øker, enten i kroner eller i antall deltagere, blir dette en uryddig og usikker konstruksjon som eksisterer i en uregulert gråsone.
Bør ikke anbefale
Aksjonærforeningen bør neppe promotere investeringer gjennom aksjeklubber og bør i alle fall ikke gå god for enkeltaktører.
Privatinvestorer bør heller investere direkte i børsnoterte aksjer eller via ordinære, og gjennomregulerte, aksjefond. For de fleste vil det siste være enklest og best.
Her er et utvalg av kommentarene jeg har skrevet de siste årene for deg som vurderer å plassere sparepenger i enkeltaksjer eller aksjefond:
Kjøper feil aksjer
Slik blir du rik på aksjer
Ødelegger for småsparere
Selger gråstein til gullpris
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Professorens latterlige innvandringsquiz
Foto: Scanpix
Folk som Thomas Hylland Eriksen burde få betalt av Frp.
Professor Thomas Hylland Eriksen har laget innvandringsquiz. Den som ikke klarer minst syv rette, bør ifølge professoren helst ikke delta i innvandringsdebatten.
Hylland Eriksen gir dermed ansikt til den arrogante besserwisserholdningen som har vært Fremskrittspartiets viktigste drivstoff i år etter år.
Det får jeg forhåpentligvis lov til å skrive siden jeg klarte syv rette på quizen.
Nå er det kanskje ikke det noe man skal legge særlig vekt på, for statssekretær Libe Rieber-Mohn mener flere av professorens fasitsvar er enten feil eller tvilsomme. Det gjelder for eksempel antallet med innvandringsbakgrunn og hvilke land de fleste kommer fra.
Men det virkelig komiske er at professoren som skal bestemme hvem som skal diskutere innvandring er den samme som i Dagbladet for et par uker siden uttalte følgende:
- I løpet av femten år har antallet innvandrere blitt doblet nesten uten at noen har lagt merke til det.
Og hvor i verden bor Thomas Hylland Eriksen? Jo, i Ullevål Hageby, kanskje Oslos fremste bastion for kritthvite, politisk korrekte professorer, forlagsredaktører og journalister.
Der kan altså Hylland Eriksen ferdes uten å se innvandrere (med mindre han har vaskehjelp) - mens han vurderer hvem som skal få diskutere innvandring.
Oppdateringer:
Nå har Abid Raja også laget innvandringsquiz
SSB: Rekordstor innvandring i fjor
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Er vi alle sosialister?
Foto: David Vojislav Krekling, Nettavisen.
Har den økonomiske nedturen gjort oss alle til sosialister?
- Nå er vi alle sosialister, sa Kristin Halvorsen i sin 1. mai-tale, og la til:
- Markedsfundamentalismen har brutt sammen. Selskaper skraper på døra til staten verden over. Skatteparadiser er under press. Politikere fra alle land jobber på spreng med å regulere kapitalen. Det er venstresidas løsninger de nå ser til.
Det er klart at det er lettere å forfekte «venstresidas» løsninger i dagens økonomiske situasjon enn for et år siden. Men er det virkelig slik at sosialismen er på fremmarsj?
Hva er sosialisme?
Ett problem er å definere hva sosialisme er. På høyresiden henger man gjerne sosialismenavnet på alt som er til venstre for der man selv står. Det er ikke særlig oppklarende.
Det som i alle fall er klart er at det systemet vi har i Norge, hvor Kristin Halvorsen har en sentral rolle som finansminister, ikke etter noen rimelig definisjon kan kalles sosialisme.
La oss ta utgangspunkt i denne enkle definisjonen, fra Caplex:
Sosialisme (av lat. socius, forbundsfelle), bet. på samfunnssystem som avviser privat eiendomsrett og hevder at produksjonsmidlene skal eies kollektivt. Setter opp som mål en statlig planhusholdning som tilgodeser alle samfunnsmedlemmenes behov.
Hvilken retning?
Det er søkt å påstå at dette er et system som er på fremmarsj.
Bildet er selvsagt sammensatt, og man kan peke på unntak. Enkelte land praktiserer noe som utvilsomt må kalles sosialisme, for eksempel Nord-Korea og Cuba. Men erfaringene her frister de færreste til etterligning.
Enkelte land har også beveget seg i denne retningen de siste årene, kanskje først og fremst Venezuela.
I Norge er dagens regjering utvilsomt mer positiv til statlig eierskap enn den forrige. Det viktigste resultatet er investeringen i Aker Holding sammen med Kjell Inge Røkke. Det spørs om det har dempet iveren noe.
En langsiktig trend som mange vil peke på er økningen i velferdsstatens omfang, ikke minst i Norden. Men dette er en utvikling som har skjedd samtidig som det økonomiske systemet i de nordiske landene har beveget seg i mer markedsøkonomisk retning. Hovedbildet i næringslivet i Norden er private eiere, markedspriser og frihandel.
Finanssektoren er spesiell
Når det gjelder utviklingen det siste året, er det først og fremst innen finanssektoren ar det er bred oppslutning om mer regulering og styring. Og man trenger slett ikke være sosialist for å være enig i det. Dette er en spesiell sektor, hvor myndighetene i mange tiår har vært involvert, for eksempel med garantier og krav til soliditet i bankene. Ideen er at en fungerende finanssektor er så viktig for økonomien, at man ikke kan risikere konkurser og tap på samme måte som i andre bransjer.
De siste årene har vist alvorlig svikt i reguleringen av denne sektoren, men mange vil si at det skyldes forhold som er spesielle for finanssektoren, og som har lite å gjøre med resten av næringslivet.
Etter den akutte krisen som oppstod i fjor høst, lanserte mange land krisepakker for å stimulere økonomien generelt og stabilisere finanssektoren spesielt. En slik aktiv bruk av statlige virkemidler, i enkelte tilfeller også i form av statlig overtagelse av virksomheter, møter motstand hos enkelte på høyresiden, men slett ikke hos alle. Bladet The Economist er for eksempel en ivrig forkjemper for stimulitiltak, man vil av de færreste blir plassert i den sosialistiske leiren.
Lett å glemme hvor vi var
Hovedbildet på verdensbasis har de siste to til tre tiårene vært en markant utvikling vekk fra sosialistiske ideer om statlig eierskap og planøkonomi, i retning av privat eierskap og markedsøkonomi.
Siden utviklingen har pågått over lang tid, er det lett å glemme dette. Noen eksempler er åpenbare, som Kinas lange marsj vekk fra kommunismen.
Det er lettere å overse utviklingen i Vesten. I 1971 innførte Richard Nixon, en republikansk president, statlig lønns- og priskontroll i USA, angivelig kapitalismens høyborg. I dag vil nok de fleste SV-ere nøle med å ty til et slikt drastisk inngrep i markedsøkonomien.
Sosialismens fremmarsj foregår nok mest inne i Kristin Halvorsens hode, og knapt nok der.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
1.mai-gave til småbedrifter
Foto: Scanpix
Nå får du som kunde ansvar for leverandørenes lønnsforpliktelser.
Jens Stoltenberg brukte 1. mai til å lansere et lovforslag om at bedrifter kan bli ansvarlig for at leverandører overholde tariffavtaler og andre rettigheter, såkalt «solidaransvar».
- Dette er et meget kraftfullt tiltak for å sikre at lønn blir utbetalt som forutsatt, sier Stoltenberg til VG Nett.
Siv Jensen rykket raskt ut og betegnet forslaget som uansvarlig.
- Å skyve kontroll- og lønnsansvar oppover i en leverandørkjede betyr et vanvittig merbyråkrati og store ekstrakostnader for bedriftene. Dette er direkte uansvarlig, sier Jensen til NTB.
LO har lagt stor vekt på kravet om at bedrifter skal stå ansvarlig for lønnsforpliktelsene hvis underleverandører ikke betaler. NHO har forlengst sagt seg uenig i et slikt ansvar.
Prinsipielt synes jeg det er svært betenkelig at en bedrift skal kunne pådra seg store økonomiske forpliktelser som egentlig hører hjemme hos en annen bedrift, bare fordi man har et kunde- og leverandørforhold. Normalt vil ikke en kunde ha innsyn i slike forhold hos en leverandør. Spesielt for småbedrifter kan dette bli problematisk.
Det gjenstår imidlertid å se hvordan praksis blir.
Den ene ytterligheten er at ansvaret bare blir utløst i tilfeller hvor selskapsforholdene bærer preg av omgåelse av normale arbeidsgiverforpliktelser.
Den andre ytterligheten er det helt absurde: At en bedrift for eksempel kan bli gjort ansvarlig for ubetalt lønn hvis en tilfeldig leverandør av kontormøbler eller datautstyr ikke betaler lønn til de ansatte.
Uansett viser regjeringen igjen at i valget mellom å ta hensyn til LO og til småbedrifter, prioriteres LO. Men det er det vel ikke lenger noen som er overrasket over.
Hva med bøndene?
Vox Populi stiller et annet spørsmål: Hvordan skal dette fungere i landbruket, hvor omfanget av utenlandsk arbeidskraft er stort?
Og siden det er landbruksdepartementet som er "oppover" i systemet for bøndene, kan dette bli dyrt for Jens. Og oss. Men det hadde han vel regnet med?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Dr. Doom og damene
Faksimile: Gawker
Samfunnsøkonomene er de nye rockestjernene!
Sist høst skrev jeg at samfunnsøkonomer de siste årene har fått en mye høyere profil enn før, blant annet fordi de takler utradisjonelle temaer: Økonom og kul
Jeg skrev da:
Jeg skal ikke akkurat påstå at samfunnsøkonomene er den nye tidens rockestjerner, men profilen er i alle fall betydelig hevet, spesielt i USA.
Kanskje må jeg revurdere dette med rockestjerneimage etter å ha lest om økonomiprofessoren Nouriel Roubini, kjent som Dr. Doom for sitt dystre syn på økonomien.
Både New York Magazine, Gawker og andre kjendismedier har begynt å fotfølge Dr. Doom på hans ferd gjennom New Yorks natteliv.
New York Magazine:
An economist is someone who knows 1,001 sexual positions but doesn't have a girlfriend," Nouriel Roubini quipped last night in his speech at Israeli charity the OR Movement's dinner to honor his work as an economist. But judging by the company kept throughout the night - we never saw him without a drink in hand, and at least two girls on his arm - this was false modesty.
"The recession has been great for me," Roubini, whose nickname of Dr. Doom belies the permanent grin on his face, told us when we caught up with him later, as a line of girls formed to be photographed next to him. "They love my beautiful mind," he confided.
"I am ugly, but they're attracted to the brains. I'm a rock star among geeks, wonks, and nerds."
Roubini er angivelig også kjent for sine storslåtte fester:
So, what makes his parties so great? we asked.
"Fun people and beautiful girls," Roubini said, grinning. "I look for ten girls to one guy." His friend Bill Clinton, he added, is a fan of this ratio.
Deltagere på fester hjemme hos Roubini kan også beundre en vegg dekorert med gipsvulvaer.
I januar deltok Roubini på NHOs årskonferanse og foredrog om verdensøkonomien. Om han også kom med noen partytips til økonomene i NHO er uklart.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Svineinfluensa: Børsens dom
Foto: Scanpix
Aksjemarkedet blåser av hele epidemien.
Svineinfluensaen herjer i mediene, ikke minst i Norge. Det har vært høysesong for hvit skrift på sort bakgrunn (slik at selv de sløveste leserne skal forstå at det er skummelt). Også fra offisielt hold er advarslene dystre.
Rundt midten av forrige uke begynte det å komme en viss nyhetsstrøm om saken, men det var først i helgen det tok av i mediene.
Mandag og tirsdag falt børsene, men jevnt over ikke mer enn en prosent eller to. Fallet var større for reiselivsaksjer, som hoteller, fly og cruise.
Høyere nå
Men i forhold til svingningene vi har sett de siste månedene, var det ikke store børsfall, og siden har markedene hentet seg inn igjen.
Oslo Børs er nå drøyt 3 prosent høyere enn sist fredag. Det generelle bildet rundt i verden er også at børsene nå er sterkere enn ved utgangen av forrige uke.
En del reiselivsaksjer henger fortsatt etter, men cruisegiganten Royal Caribbean, som er børsnotert både i Oslo og New York, ligger for eksempel høyere i kurs enn fredag for en uke siden.
Tror ikke på skrekkversjonen
Dette er interessant, for aksjemarkedet beskyldes ofte for hysterisk overreaksjon, både på positive og negative nyheter. I dette tilfellet kan man knapt snakke om hysteri, snarere apati.
Det tyder for det første på at aksjeinvestorene, totalt sett, ikke tror epidemien i seg selv blir veldig alvorlig, for da vil den utvilsomt også måtte få alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien og bedriftenes lønnsomhet.
Og ikke bare det: Investorene later ikke en gang til å frykte den psykologiske effekten i særlig grad. Uavhengig av selve sykdommen, kan panikk og usikkerhet skade økonomien. Én ting er at folk avbestiller cruisereiser, noe annet hvis grenser stenges og folk kommanderes hjem fra arbeidsplassene.
Hvem skal man tro på?
Usikkerheten er selvsagt stor. Ekspertene mener det før eller siden kommer en alvorlig pandemi. Kanskje er aksjeinvestorene blitt i overkant avslappet siden det ikke ble store konsekvenser etter de siste årenes advarsler om SARS og fugleinfluensa.
Likevel: Hvis jeg må velge, heller jeg til å tro mer på signalet fra millioner av enkeltinvestorer som satser penger på sine valg, enn på norske tabloidjournalister som tjener penger på å overdramatisere.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
