Are Slettan

Tidligere SEC-sjef Christopher Cox har et forklaringsproblem i Madoff-saken. (Foto: Scanpix)

Tilsynsmyndigheter, finansbransjen og kundene - alle dummet seg ut.

Mandag ble Bernie Madoff dømt til 150 års fengsel for å ha stått bak tidenes svindel.
 
Les mer hos NA24: 150 år for Madoff

Det som utad var en vellykket forvaltningsvirksomhet med over 60 milliarder dollar til forvaltning, var i realiteten bare et tomt skall. Det foregikk ingen reell investeringsvirksomhet, avkastningsrapportene var rene eventyr og når investorer ville ha ut penger, tok Madoff bare litt av midlene som strømmet inn fra nye deltagere. Slik gikk det helt til altfor mange ville ha kapitalen ut under finanskrisen sist høst. Da viste det seg at skallet var tomt.

Dette var med andre ord en klassisk Ponzi-svindel.

Madoff lurte finansproffer, veldedige organisasjoner og venner. Ifølge en pressemelding mandag fra kona Ruth, lurte han henne også.

Jeg har tidligere skrevet at hva jeg synes om Madoffs fremtid: Madoff fortjener å dø i fengsel

Madoff er utvilsomt den store skurken. Men det er flere som sliter med å forklare sine roller.

Vaktbikkja sov
Madoff-affæren er ekstremt pinlig for det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC).

Svindelen skjedde midt i finansmiljøet på Wall Street, som SEC skal overvåke, og den hadde ubegripelig omfang. Bruttobeløpet på rundt 60 milliarder tilsvarer 0,4 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt. Det ville utgjort over 15 prosent av Norges BNP.

Men det verste for SEC er at tilsynet mottok noe som nærmest må ha vært tidenes best dokumenterte tips, en lang rapport fra finansmannen Harry Markopolos, hvor han påpekte en rekke problematiske sider ved Madoffs virksomhet, og trakk den nødvendige konklusjonen av sine funn: «Madoff Securities er verdens største Ponzi-svindel.»

Madoff er hovedkjeltringen, men saken er pinlig for en rekke parter.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Timothy A. Clary (AFP)

Mandag er dommens dag for tidenes svindler.

Mandag faller dommen over Bernie Madoff (71). Aktoratet vil ha 150 år, eller i det minste så lang straff at Madoff aldri slipper ut.

Han har innrømmet at han i årevis drev en investeringssvindel som til slutt omfattet over 60 milliarder fiktive dollar (beløpet er vesentlig mindre hvis man skreller vekk de ikke-eksisterende gevinstene).

Les mer hos NA24: - Bør dømmes til 150 år i fengsel

Uansett nøyaktig omfang: Madoff har gjennomført en svindel verden knapt har sett maken til. Hele virksomheten hans var juks, og han lurte finansproffer, veldedige organisasjoner og venner - uten å gjøre forskjell.

Men når det gjelder straffeutmåling i økokrimsaker, blir han slett ikke amerikansk mester selv om aktoratet får gjennomslag.

I april ble Norman Schmidt (74) dømt til 330 år i fengsel for å ha organisert en svindel som lovet investorene fantastisk avkastning, mens mye av pengene gikk til private eiendommer og racerbiler.

Men selv 330 år blir for en langhelg å regne mot straffeutmålingen for Shalom Weiss, som i 2000 ble dømt til 845 års fengsel for blant annet svindel og hvitvasking av penger. Hans kompanjong Keith Pound slapp unna med 740 år, men døde uansett etter bare fire år bak gitter.

Mange strenge dommer
Generelt har det kommet mange strenge økokrimdommer i USA de siste årene.

Den meste kjente fikk kanskje Jeff Skilling, tidligere toppsjef i energitradingselskapet Enron, som i 2006 ble dømt til 24 år og fire måneders fengsel. Skilling er nå 55 og har dermed en realistisk mulighet til å avslutte livet i friluft. Den andre Enron-toppen, Ken Lay, ble også dømt, men døde av hjerteinfarkt før straffeutmålingen.

Inge Ryan er i ferd med å gjøre en dumhet til en politisk sak.

Stortingsrepresentant Inge Ryan (SV) er skikkelig sur fordi det er blitt kjent at han brukte sin venn, helseminister Bjarne Håkon Hanssen, til å skaffe seg bedre rom på sykehuset.

Han har skrevet en klage, og ifølge Aftenposten sender fylkeslegen i Oslo nå brev til Ullevål universitetssykehus for å få svar blant annet på om ansatte kan ha brutt taushetsplikten da saken ble kjent i media.

Dette var ingen stor sak, og da helseminister Bjarne Håkon Hanssen etter en liten tenkepause beklaget sin opptreden, var den på god vei til å dø hen.

Men så begynte Ryan å skyte på budbringeren. Dermed vil saken leve videre.

Forfølger varsler
Det kan godt tenkes noen ved Ullevål har gått ut med pasientopplysninger. Sannsynligvis har de i så fall gjort det fordi de har reagert på det de har oppfattet som et soleklart overtramp fra to toppolitikere, og kanskje også unnfallenhet fra sykehustopper som lot seg presse til å overstyre de beslutningene som var tatt.

Det er verdt å minne om at det var Bjarne Håkon Hanssen som i 2006 fikk inn den såkalte varslerparagrafen i Arbeidsmiljøloven. Denne verner arbeidstagernes rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten.

Politisk idioti
Det betyr likevel ikke at det juridisk sett er fritt frem for å gå ut med for eksempel pasientopplysninger, men hvis Inge Ryan har lyst til å kjøre en slik sak videre, er han - politisk sett - stokk dum. Så dum at man må lure på om han er kvalifisert til sin kommende jobb som fylkesmann i Nord-Trøndelag.

Han vil da sørge for å opprettholde fokus på en sak som kanskje ikke er så viktig, men som likevel er særdeles pinlig for ham og  Hanssen.

Hva hvis man til slutt finner frem til en person på Ullevål som faktisk har bidratt til at allmennheten fikk vite om hvordan toppolitikerne ordner ting for venner med noen raske telefoner?

Hvordan vil det slå an hos folk flest hvis det blir slått ned på ansatte som varsler om at at maktmennesker griper inn til fordel for venner?

Et gammelt jungelord lyder slik: Når du har tråkket i salaten, så stå i det minste stille. Det burde Inge Ryan også gjort.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Faksimile: Aftenposten

Aftenposten-sak om tannlegebesøk smuldrer bort ved gjennomlesning.
 
Aftenposten hadde onsdag en artikkel med følgende tittel og ingress: (Oppdatering: Lenken virker ikke lenger. Artikkelen ser ut til å være fjernet fra Aftenposten.no)

Pris påvirker ikke tannlegebesøk
Vi ville ikke gått oftere til tannlegen dersom det var billigere.

Hvis du synes dette høres utrolig ut, er vi to. Og vi har rett. For videre i artikkelen står det (min uthevelse):

En ny, landsomfattende undersøkelse viser at tre av ti nordmenn ikke ville gått oftere til tannlegen dersom det ble billigere.

Undersøkelsen er utført av Infact på vegne av munnskyldemiddelet Listerine.

Hvem er vi?
Tre av ti er ikke «vi». Det er en klar minoritet.

Etter alt å dømme ville «vi» gått oftere til tannlegen hvis prisen var lavere - hvis man med «vi» mener at gjennomsnittspersonen ville gått oftere. Det er altså stikk motsatt av Aftenpostens konklusjon.

Ellers er det vanskelig å si så mye mer om undersøkelsen, for Aftenposten har behandlet den «journalistisk». Dette vil for eksempel si at man ikke gjengir spørsmålene som ble stilt, ikke opplyser om eventuelle svaralternativer og bare gir noen få, omtrentlige og tilfeldige eksempler på svarfordelingen. I tillegg er viktige innvendinger ubesvart.  For eksempel: Har man også spurt folk som får gratis tannbehandling, for eksempel ungdom?

Fjorårets vinkling
Komikken blir spesielt tydelig i denne saken fordi Listerine faktisk også gjorde en spørreundersøkelse om samme tema i fjor. Da ble saken slått opp av DinSide, men med stikk motsatt vinkling:

En av fem dropper tannlegen
Vi utsetter eller avlyser på grunn av for høye kostnader, viser en norsk undersøkelse.

Siden begge artiklene bare gjengir bruddstykker av undersøkelsene, er det umulig å vite om svarene har endret seg fra i fjor.

Den (banale) virkeligheten
Poenget er uansett at undersøkelsene viser at en gruppe synes dagens prisnivå er ikke er verre enn at de setter seg i tannlegestolen så ofte som de blir anbefalt å gjøre det. At disse ikke ville gått enda oftere hvis det var billigere, er ikke så overraskende. De færreste vil ønske å oppsøke tannlegen ukentlig selv om det er gratis.

Men en annen gruppe ville gått oftere til tannlegen hvis det var billigere. Det er lite overraskende, siden tannbehandling gjerne koster mange tusen kroner. For en del er dette et betydelig løft for privatøkonomien. En del av disse går trolig altfor sjelden eller aldri til tannlegen.

Man kunne skrive mye interessant om dette, men Aftenpostens artikkel er rent vås og sier leseren absolutt ingenting.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Inge Ryan. (Foto: Berit Almendingen, Nettavisen)

Når ministeren ringer, overlegene de springer.

ABC Nyheter kommer med nye opplysninger om hva som skjedde da helseminister Bjarne Håkon Hanssen engasjerte seg til fordel for sin venn og politikerkollega Inge Ryan (SV).

Ifølge nettavisen kom helseministerens telefoner til tre sykehustopper etter at Inge Ryan ringte helseministeren for å klage. Ryan hadde forlangt å få et annet rom, noe personalet på sykehuset hadde avvist.

Dette skjedde
Uansett hva Hanssen mente med sine telefoner, ble det naturlig nok oppfattet som press på sykehuset. Ifølge ABC Nyheter skjedde følgende:

Dermed ringte Ryan til helseministeren. Som ringte til Tove Strand og to andre sykehustopper.

Ifølge opplysninger som nå er viden kjent blant sykehuspersonalet, fikk infeksjonsavdelingens overlege Vidar Ormaasen så en telefon fra direktør Strand. Det skjedde lørdag kveld mens Ormaasen på fritida var i et selskap.

Fra selskapet ringte Ormaasen så til den ansvarlige lege på vakt. Vedkommende sørget for at avdelingen som hadde avvist Ryans krav, gjorde retrett, oppfylte Ryans ønske og flyttet ham.

IFølge ABC Nyheter ble Ryan, som visstnok hadde lungebetennelse, lagt i den siste ledige sengen på avdelingen for pasienter med blodkreft og andre alvorlige blodsykdommer, hematologisk avdeling. Her mente man sykdomstilstanden hans var banal. Han ble utskrevet dagen etter.

- Endringer i systemet?
Det er interessant å se tilbake på hva Hanssen sa da Dagbladet før helgen konfronterte ham med saken:

- Jeg prøvde å få tak i Inge, og så viser det seg at han er på Ullevål sykehus og er veldig syk. Jeg syntes det var merkelig at han var på Ullevål, og ikke på Rikshospitalet hvor stortingsrepresentanter skal henvises. Så jeg tok kontakt med direktør Tove Strand. Jeg ville undersøke hvorfor han var der, om det var noen endringer i systemet, og forsikre meg om at pasienten hadde et godt tilbud.

Inntrykket da var altså at Hanssen forsøkte å få tak i Inge Ryan og fant ut at han var på Ullevål. Deretter ville Hanssen bare undersøke om det var endringer i systemet. Han avviste også at han forsøkte å presse frem særbehandling for Ryan og hevdet at han ikke sjekket hva som skjedde videre med saken.

Ikke offentlig interesse?
Inge Ryan har til nå bare tåkelagt saken og sagt at det dreier seg om hans helse og ikke er av offentlig interesse.

Det begynner å bli en syltynn unnskyldning. Som stortingspolitiker har Ryan vært med på å legge rammene for det offentlige helsevesenet. Når han så, som pasient, blir misfornøyd og ringer rett til helseministeren for å klage, og ministeren så purrer et batteri av sykehustopper for å ordne opp - da har Ryan forlatt pasientrollen.

I slike saker er det blitt en klisjé å sitere George Orwells Kamerat Napoleon (Animal Farm), men jeg gjør det likevel, for det er vanskelig å si det mer treffende:

Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.

Oppdateringer:
Ryan vil aldri mer være pasient på Ullevål
Pasientombud støtter ikke Ryan

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Se hva regjeringen selv har skrevet om spørsmålet.

Denne uken kom det ferske tall for antallet som mottar uføreytelser i Norge. Ved utgangen av første kvartal utgjorde dette 340.557 personer. Det er 5.387 flere enn ett år tidligere. Dermed fortsetter den ubønnhørlige økningen, som har pågått over lang tid.

Det er i dag rundt 100.000 flere uføre enn midt på 1990-tallet.

For et par uker siden kommenterte jeg en debatt som oppstod etter at en forsker hos Statistisk sentralbyrå hadde undersøkt effekten av høyere uføreytelser.

Vanskelig tema
Dette er et ømtålig emne. De fleste kjenner mange som kan føle seg truffet av debatten.

Sier man at moderate endringer i ytelsenes omfang påvirker hvor mange som benytter en støtteordning, sier man samtidig at uføretrygd har et element av valg, i alle fall for en del av støttemottagerne. Dette kan oppfattes som mistenkeliggjøring av hele gruppen.

På den andre siden vil mange, også jeg, si at det er naivt å se bort fra at det for en del trygdemottagere faktisk er et element av valg, spesielt hvis det er slik at man ikke tjener noe særlig på å jobbe, eller endog taper på det.

Denne diskusjonen får ofte et politisk anstrøk, hvor folk på venstresiden er mer varsomme med å fremstille trygd som et valg.

Regjeringens syn
Derfor kan det være interessant å se hva dagens rødgrønne regjering selv skrev om dette spørsmålet i en stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering for et par år siden.

I kapittelet om økonomiske insentiver heter det for eksempel:

Økonomiske insentiver har trolig størst effekt i de tilfellene hvor en kombinasjon av ulike ytelser innbærer at stønadsmottakere tjener svært lite eller t.o.m. taper på å arbeide, dvs. såkalte stønadsfeller. Slike stønadsfeller er prinsipielt sett uheldige, ikke bare fordi de kan ha betydelige negative effekter på arbeidstilbudet, men også fordi de undergraver mulighetene for alle - også personer med lav inntektsevne - til å forbedre sin økonomiske situasjon ved å utnytte egen arbeidsevne.

En rekke tall og figurer er også tatt med for å vise forholdet mellom trygd og arbeidsinntekt i ulike situasjoner. Materialet viser at de fleste vil tape på å gå fra jobb til trygd, men det fremkommer også at mange vil tape lite, og en god del får faktisk like god eller bedre råd på trygd enn i jobb.

Faktorer som gjør at jobb er lite lønnsomt i forhold til trygd er alternativt lønnsnivå (selvsagt), sivilstatus, eventuelle barn, bostøtte, eventuell supplerende uførepensjon (for eksempel fra Statens pensjonskasse) og utnyttelse av muligheten til friinntekt kombinert med trygd.

Ett eksempel: En enslig forsørger av to barn med mulighet til friinntekt på 1G kombinert med varig uføretrygd, men ikke bostøtte. Vedkommende vil faktisk tape penger på å ta en jobb med lønn på 4G. Det tilsvarte snaut 250.000 kroner da stortingsmeldingen ble skrevet, rundt 270.000 i dag, altså ikke høyt, men heller ikke ekstremt lavt.

- Den økonomiske gevinsten kan være liten
I stortingsmeldingens konklusjon heter det blant annet:

Gjennomgangen i dette kapitlet har vist at når en tar hensyn til samspillet mellom livsoppholdsytelser, tilleggsytelser og skattesystem på kort sikt, kan den økonomiske gevinsten av å arbeide framfor å motta trygd isolert sett være liten, spesielt for personer med lave og middels inntekter. Dette vil kunne gi opphav til såkalte stønadsfeller, dvs. at uheldige økonomiske insentiver på kort sikt bidrar til at personer forblir på et relativt lavt inntektsnivå også på lengre sikt, selv om de har potensial til å øke inntekten over tid gjennom deltakelse i arbeidsmarkedet.

Svært mange politikere sier at det må lønne seg å jobbe. Men faktum er altså, som det fremgår av regjeringens stortingsmelding, at det for betydelige grupper er lite eller ingenting å hente på å gå fra trygd til jobb.

Da er det neppe overraskende at antallet trygdede øker år for år.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Vil kunstig åndedrett for bedriftene blåse opp ny gjeldsboble i husholdningene?

Norges Bank kuttet igjen styringsrenten onsdag, denne gangen fra 1,5 til 1,25 prosent. Det er ekstremt lavt, spesielt siden prisveksten ligger rundt 3 prosent, altså litt over sentralbankens mål, som er rundt 2,5 prosent (men Norges Bank venter at inflasjonen vil falle i månedene fremover)

De beste boliglånsrentene ligger nå rundt 3 prosent. Tar man med skattefordelen, får du betalt for å låne, noe mediene selvsagt ikke unnlater å informere om.

Les mer hos NA24:
- Lavere rente enn dette får du ikke
Kronen rammes av rentekuttet
Først ute med rentekutt

Bekymret for bedriftene
Det er tydelig at sentralbanken er bekymret for utviklingen i bedriftene og vil unngå at nedturen blir for bratt og arbeidsledigheten for høy. Det er forståelig. Norsk økonomi er svært åpen og påvirkes mye av den globale nedturen.

Men samtidig er den ekstremt lave renten betenkelig hvis den fører til at folk flest lar seg lokke til å strekke lånestrikken ytterligere.

Husholdningenes lån henger i stor grad sammen med boligmarkedet, og siden bunnen i desember har boligprisene steget 7 prosent.

Mange venter at økende arbeidsledighet vil gjøre at boligprisene stanser opp og muligens faller, men slike spådommer er svært usikre, og det store flertallet av nordmenn har tross alt fortsatt en stabil jobb.

Flere gjeldsslaver
Ser man på de lange linjene, er Ola og Kari blitt stadig mer gjeldstynget. Som det fremgår av dagens pengepolitiske rapport fra Norges Bank (side 40), lå husholdningenes gjeld midt på 1990-tallet rundt 125 prosent av disponibel inntekt. Mot slutten av det tiåret begynte andelen å stige raskt, opp mot 200 prosent. Det er selvsagt viktig å huske at disse tallene skjuler store variasjoner - noen har null gjeld, andre mye mer enn snittet.

Vi er i ukjent farvann her. Norske husholdninger har aldri før vært så forgjeldet.

I praksis ble imidlertid gjeldssvien kamuflert av et generelt lavt rentenivå. Utover i 2007 og 2008 strammet Norges Bank så til renteskruen. Dette førte til at rentebelastningen økte markant og låneveksten stanset opp.

Hva skjer nå?
Siden i fjor høst har Norges Bank så bråkuttet styringsrenten fra 5,75 til 1,25 prosent. Siden nordmenn flest har flytende rente, vil det igjen gjøre at rentebelastningen blir behagelig lav for de fleste.

Men hvis dette gjør at boligprisene og husholdningenes gjeld igjen skyter i været, vil det legge grunnlag for store problemer fremover i tid når renten igjen skal normaliseres, og det skal den før eller siden.

Skjer det, kan Norges Bank bli «tvunget» til å heve renten raskere enn planlagt, og kanskje også raskere enn det man anser passelig for næringslivet.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

I et intervju med avisen forklarer Steinsland at hun basert på dåpsnavn og fødselsdato blant annet kan regne ut dine lykketall. Dette er basert på at hver bokstav i navnet har en tallverdi.

- Ditt navn kan sees på som sang som skaper vibrasjoner i tid og rom, forklarer Steinsland og påpeker at det derfor er viktig å gi barnet riktig navn.

- Fødselsnavnet eller dåpsnavnet avslører essensen av hvem man er. Det som blir beskrevet er medfødte karaktertrekk som vil være tilstede selv om du velger å forandre navnet. Selv om du forandrer navnet på barnet ditt, vil de karaktertrekk som fødselsnavnet gir, følge barnet igjennom livet, sier hun.

Seriøs vitenskap
Og til alt hell har iBergen valgt å samarbeid med en ekspert som tilhører den seriøse delen av numerologien, i motsetning til tullingene i Danmark:

- I Danmark er numerologi mer utbredt enn i Norge. Dessverre brukes det en svært overfladisk form for numerologi som spiller på at du vil bli mer lykkelig om du forandrer navnet ditt. Disse gjør numerologi som vitenskap en stor bjørnetjeneste. De åpner regelrett døren for kritikerne, mener Steinsland, som hos iBergen får god anledning til å promotere nettstedet sitt, Numerologen.

Her kan du bestille ulike analyser, som vil avsløre både personlighet, lykketall, fremtidsutsikter og hvor godt du passer sammen med din partner.

Jeg vil tro Steinslands lykketall er 1.194. Det er nemlig prisen for den mest omfattende analysen hun selger via nettstedet sitt (nedsatt fra førpris 1.494, så dette er nok et røverkjøp).

- Leste et sted
På Steinslands nettsted kan vi lese om mange nyttige anvendelser av numerologi, for eksempel fra «Internasjonalt sertifisert NLP Coach og Healer» Kristin A. Norenberg, som bruker numerologi i jobben.

Litt betenkelig er det kanskje at Norenberg skriver følgende: «Numerologi har lært meg at vi alle er unike. Jeg leste et sted at det finnes over 400.000 kombinasjoner av tallene, dette til tross for at numerologien i utgangspunktet kun bygger på tallene 1 til 9.»

Er det ikke litt kleint at en numerolog ikke selv klarer å regne ut hvor mange kombinasjoner (eller permutasjoner) som finnes av tallene 1 til 9? Forutsatt at vi velger ut ni tall og at hvert tall bare kan forekomme én gang, blir vel svaret 9*8*7*6*5*4*3*2*1 = 362.880. Men hva vet vel jeg, som ikke er numerolog.

Rune Bjerke, DnB Nor. (Foto: Scanpix)

Bankenes gamle strategi: Dyrt og dårlig. Bankenes nye strategi: Dyrt og dårlig. 

Norsk finansnæring har fått så hatten passer de siste årene. Det er fullt fortjent. «Rådgivere» har prakket dyre og dårlige produkter på kunder som ikke har forstått sitt eget beste.

Men har næringen forbedret seg?

Tja. Noe bedre er det nok blitt, både på grunn av strengere regelverk og kritisk søkelys. Men bra er det ikke. Et par eksempler hentet fra mediebildet de siste dagene illustrerer det.

Refser DnB Nor
Kredittilsynet har undersøkt kundebehandlingen i DnB NOR, Norges desidert største bank. Det har resultert i en ny omgang med buksevann:

Kritikken retter seg spesielt mot manglende dokumentasjon av kundens økonomiske situasjon, gjerne i forbindelse med salg av eksotiske investeringsprodukter som warrants - produkter som 99,9 prosent av privatkunder med fordel bør holde seg unna.

DnB Nor kritiseres også for dårlig informasjon om kostnader og høyt anslag for forventet avkastning. Kredittilsynet mistenker også at banken har drevet aktiv markedsføring av hedgefond mot privatkunder, noe som ikke er tillatt.

Du kan lese hele rapporten her.

Dyre unit link-produkter
En annen sak er fra Aftenposten, som har sett nærmere på såkalte unit link-produkter, også kalt fondskonto, som markedsføre aktivt av næringen. Fordelen med disse er at du kan flytte mellom ulike fond uten å utløse skatt på eventuelle gevinster.

Men for svært mange kunder spises denne fordelen, og mer til, opp av ulempene med produktklassen: Høye tegningsgebyrer, ekstra årlige honorarer i tillegg til fondenes honorarer og manglende skjermingsfradrag i forhold til gevinstskatt.

Aftenposten har forsøkt å beregne når unit link vil lønne seg. Avisens konklusjon:

Våre anslag tyder på at du må flytte på mer enn halvparten av porteføljen din - hvert år - for at du skal spare på å bruke Unit link.

Det er ikke noe folk flest driver med, eller bør drive med, og alt tyder på at for mange har penger i unit link-produkter, og dermed betaler unødig høye gebyrer og sitter igjen med unødig lav avkastning selv.

Typisk
Disse to eksemplene illustrerer problemene i bransjen: Man tenderer til å markedsføre og selge produkter med høye gebyrer, og dermed gode marginer for banken. Dette er som regel ikke i kundens interesse.

Det ironiske er at banknæringen samtidig tilbyr bedre og billigere spare- og investeringsprodukter enn noen gang før.

Hard konkurranse sørger for at du får bra rente på sparekonto. På ordinære verdipapirfond er honorarene ikke avskrekkende, og for passive indeksfond svært lave. Via nettmeglere kan du investere i enkeltaksjer eller børsnoterte indeksfond til svært lav kurtasje.

Problemet er bare at disse enkle, billige og gode produktene i liten grad blir pushet av næringens selgere. Det er mer å tjene på eksotiske produkter med høyere marginer. Det er ingen som kontakter deg for å anbefale høyrentekonto.

Det beste vi kan håpe på er nok at en kombinasjon av strengere regelverk og mer erfarne kunder fører til at situasjonen gradvis bedres.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Bård Eker. (Foto: Kjetil Mæland, Nettavisen)

Er det norske Saab-eventyret realistisk?

Det er fortsatt uklart om det er  hold i mediespekulasjonene om at en gruppe knyttet til norske Bård Eker vil overta Saab.

Eker er som kjent også inne som eier i den svenske ekstrembilprodusenten Koenigsegg, sammen med gründeren Christian von Koenigsegg.

Les mer hos NA24: - Saab er bare et skur

Hvis det er riktig, må man bare ta hatten av for en modig satsning. Og tidspunktet er åpenbart godt. Det er desperasjon på selgersiden og hos kreditorene til Saab, så en kjøper vil trolig kunne få fantastiske betingelser.

Koenigsegg og Saab?
Men foreløpig er det nok grunn til å avvente litt, i alle fall hva gjelder koblingen til Koenigsegg.

Det er vanskelig å se de store synergiene mellom Koenigsegg og Saab, bortsett fra når det gjelder profilering og PR.

Koenigsegg lager kanskje 10-20 biler i året. Saab har som mål å produsere 150.000 biler i året.

Det er neppe mye ved Koenigsegg som kvalifiserer til å drive Saab, som selvsagt har helt andre krav til logistikk, produksjon, organisasjon, markedsføring og så videre.

Det blir som å si at Odd Nerdrum har spesielle kvalifikasjoner for å starte malermesterfirma fordi han er flink med penselen.

Kan Saab stå alene?
Jeg er ingen bilekspert (og det er ikke falsk beskjedenhet), men det virker for meg som Saab faller mellom to stoler - verken luksus eller billig. Produksjonen er sannsynligvis ikke stor nok til å konkurrere i billigsegmentet, og etter det jeg forstår har produktutviklingen de siste årene vært for laber til å henge med i luksussegmentet, sannsynligvis preget av den vanskelige situasjonen hos eieren, General Motors.

De siste årene har Saab tapt store penger, og i det siste har salget vært katastrofalt, på grunn av usikkerheten rundt merkets fremtid.

Å snu Saab som selvstendig selskap virker mildt sagt ambisiøst. Men for all del: Ære være den som tør!

Oppdatering:
Eker: - Vi tror det er mulig

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Designbyrået Norway Says avvikles nå. Fra før er butikkirksomheten lagt ned etter omsetningssvikt.

Det skjer selv om byrået både er blitt betegnet som «Norges mest fremgangsrike designgruppe noensinne» og har fått æren av å ha «plassert norsk design på verdenskartet».

Er det bare jeg som synes det blir lite ut av norsk designbransje, som i følge egne talsmenn kontinuerlig står foran en gullalder og et gjennombrudd på verdensmarkedet?

Alle, også næringsministeren, ser ut til å være dundrende enige om at design er veldig, veldig viktig for norsk næringsliv.

I kommentarfeltet til artikkelen om Norway Says hos Dagbladet.no beklager designere seg over manglende designforståelse hos trauste norske bedrifter som bare gjør trygge og gamle ting.

Problemet er bare at norsk næringsliv ser ut til å klare seg utmerket uten mer bistand fra designerne. I fjor skrev jeg følgende:

Er det grunn til å tro at norsk næringsliv vil tjene på å satse mer på design og mindre på noe annet?

Tja. Det som i alle fall er klart er at vi har komparative fortrinn når det gjelder naturressurser og produkter og tjenester knyttet til disse. Disse næringene er for tiden svært lønnsomme, og gir Norge et overskudd på handelsbalansen som ingen designstormakter er i nærheten av.

Det er med andre ord ikke bare tilfeldigheter som gjør at vi eksporterer olje og laks, mens vi importerer Tivoli-radioer, Gucci-solbriller og IKEA-møbler.

For en bedrift har design ingen egenverdi. Design må skape økonomisk merverdi. Dessverre for norske designere skjer det i mindre grad i norsk næringsliv enn i Frankrike og Italia, eller endog de andre nordiske landene.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas kan bidra til en mer positiv teatertradisjon. (Foto: Scanpix)

NRK vil ha happy ending på teaterstykke om selvmordsbomber. Hva med Hamlet?

Forfatteren Ole Asbjørn Ness har skrevet et radioteaterstykke for NRK om en ung mann som konverterer til islam og blir selvmordsbomber.

Men NRK nekter å godta slutten på stykket. Ifølge NRK er slutten ikke «dramaturgisk begrunnet». Forfatteren mener dette i realiteten skyldes frykt for at muslimer skal reagere negativt.

Ifølge forfatteren mente man i NRK at en mer passende slutt kunne være at den sinte unge mannen dro til Palestina for å hjelpe med olivenhøsten.

Dette er en meget god idé, som NRK bør videreføre. Litteraturhistorien er full av bøker og teaterstykker med depressive, konfliktskapende og nedbrytende avslutninger. Kutt dem vekk. Inn med glade, konstruktive og oppmuntrende budskap. Noe bør man tross alt få igjen for lisenspengene.

Som en foreløpig arbeidsliste for NRKs dramafolk vil jeg derfor bidra med følgende:

Romeo og Julie
Nå: Familiene nekter ungt par å gifte seg. Romeo tror Julie er død og tar sitt eget liv. Deretter begår også Julie selvmord.

Problem: Unge overdramatiserer kjærlighetssorg. Selvmord kan ha smitteeffekt.

NRK-versjon: Romeo og Julie overtaler familiene om at kjærligheten er størst av alt. De gifter seg og starter rådgivningstjeneste for depressive tenåringer.

Kong Ødipus

Nå: Ødipus dreper i vanvare sin ukjente far, gifter seg med sin ukjente mor og stikker ut sine egne øyne.

Problem: Blinde blir ofte uføretrygdet, og dette belaster statsfinansene.

NRK-versjon: Ødipus blir gjenforent med sin ukjente mor og far, og forsker frem et medisinsk gjennombrudd som gjør at blinde får synet tilbake.

Mens vi venter på Godot

Nå: To dagdrivere venter på en mann ved navn Godot, som aldri kommer. Ingenting skjer, i to akter. Livet er meningsløst.

Problem: Lediggang er roten til alt ondt.

NRK-versjon: Godot kommer, forklarer de to om regjeringens arbeidslinje og får dem inn på yrkesrettede attføringstiltak.

Hamlet

Nå: Den danske prins Hamlet sitter på slottet og er deprimert etter farens død. Han venter på den angripende norske prinsen Fortinbras. I mellomtiden dreper Hamlet ved en feil faren til sin elskede Ofelia, som så blir gal og dør. Deretter havner han i fekteduell med Ofelias bror. Begge blir dødelig såret, men Hamlet rekker også å drepe sin forræderske onkel Claudius. I tillegg dør moren Gjertrud etter å ha drukket forgiftet vin som var beregnet på Hamlet. Fortinbras overtar Danmark.

Problem: Kan inspirerer asosiale unge gutter til å sitte på gutterommet og pønske ut massedrap.

NRK-versjon: I stedet for å sture på slottet i Danmark, handler Hamlet proaktivt. Han drar Fortinbras i møte, går inn i konstruktive samtaler og starter forløperen til Nordisk råd.

Et dukkehjem
Nå: Nora forlater både ektemannen Torvald og barna.

Problem: Kan føre til økning i skilsmissefrekvensen.

NRK-versjon: Nora og Torvald blir enige om å gå til familieterapi. De innser at ekteskapet må bli mer likestilt, og bestemmer seg for sammen å starte oppdrett av lerkefugler.

Oppdateringer:
Tom Kristensens bok Dødsriket handler også om islamistisk selvmordsbomber. Forfatteren etterlyser nå forslag til politisk korrekt endring.
NRK lager likevel hørespillet.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Anne-Grete Strøm-Erichsen. (Foto: Scanpix)

Hemmelige kontoer og skittkasting ved Hjemmefrontmuseet.

Nettavisen ABC Nyheter har de siste ukene i flere artikler satt fokus på det som fremstår som en besynderlig økonomistyring hos Norges hjemmefrontmuseum, som er underlagt Forsvarsdepartementet.

Det viser seg at leder for museet, den kjente krigshistorikeren Arnfinn Moland, tidligere opererte med kontoer utenfor statsbudsjettet, hvor billettintekter samt penger fra arv og gaver ble satt inn. Det dreide seg om millionbeløp. Kontoene er nå avsluttet.

Forsvarsministeren svarte
Før helgen svarte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen på et spørsmål fra Fremskrittspartiets Per Roar Bredvold om denne saken.

I svaret skriver hun blant annet: «Undersøkelsene avdekket at det eksisterte bankkonti utenfor statsregnskapet, men det ble ikke funnet økonomisk mislighold.»

Betenkelige signaler
Dette er en besynderlig sak, som sender betenkelige signaler til andre ledere i offentlige virksomheter.

Tilsynelatende hadde kontoene sammenheng med bitre konflikter internt i Forsvarets museumsvirksomhet. Moland har tydelig vært i krig med to tidligere overordnede og ment at museet ikke fikk midler det hadde krav på. 

Molands advokat Jens Chr. Hauge jr. har skrevet et tilsvar til ABC Nyheter hvor han blant annet skriver at Moland handlet i «nødverge».

Men er det virkelig slik at en offentlig ansatt leder som mener de økonomiske rammene er uakseptable eller som ikke klarer å samarbeide med sine overordnede, kan påberope seg «nødverge» og sluse betydelige inntekter gjennom kontoer utenfor den formelle virksomheten? Uten at det får konsekvenser?

For meg høres dette ut som oppsigelsesgrunn, for den som gjør det og dessuten for den som eventuelt har gitt tillatelse til praksisen. Men slik er det tydeligvis ikke i Forsvaret.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Gordon Brown. (Foto: Scanpix)

Finanskrisen ser ikke ut til å hjelpe venstresiden.

Mange har ment at finanskrisen kunne gi venstresidens ny vind i seilene. Helgens EU-valg tyder ikke på at det slår til.

I en rekke europeiske land gjorde den tradisjonelle venstresiden det begredelig. Mest oppmerksomhet har det vakt at Gordon Browns Labour ble slått ikke bare av hovedmotstanderen, det konservative partiet, men også av United Kingdom Independence Party, som vil trekke Storbritannia ut av EU.

Det spekuleres nå stadig ivrigere i om Gordon Browns dager som Labour-leder er over.

Men også i andre viktige land, som Tyskland, Frankrike, Spania og Italia, var dette et elendig valg for venstresiden.

To forhold ser ut til å ha ødelagt for venstrepartiene.

For det første har en del av dem sittet med regjeringsmakten både før og under krisen. Spesielt gjelder dette Labour, som har styrt sammenhengende i 12 år. Da begynner det å bli vanskelig å legge skylden på andre enn seg selv for finanskriser og annet som går galt.

Protest
Men den viktigste grunnen er kanskje at moderate, etablerte partier både på venstre og høyresiden lekker stadig mer til ulike populistiske protestpartier. Hvis finanskrisen i det hele tatt har gitt politiske utslag er det ikke til fordel for tradisjonelle venstrepartier, men for protestpartier.

Et eksotisk eksempel er Piratpartiet i Sverige.

I hovedsak dreier det seg imidlertid om konservative, nasjonalistiske og innvandringsskeptiske partier. Ett av de mer ytterliggående er det åpenlyst rasistiske British National Party.

Høyre? Venstre?
Mange av disse partiene passer dårlig inn på den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. De står gjerne nær tradisjonelle høyrepartiet når det gjelder å legge vekt på lov og orden, men ofte nærmere ytre venstre i den økonomiske politikken, ved for eksempel å være motstandere av frihandel.  

Dette er et varsku til de tradisjonelle partiene på både høyre- og venstresiden. Disse protestpartiene fanger opp en frustrasjon med hele EU, og med de politiske partiene, som må tas på alvor.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Før helgen publiserte Statistisk sentralbyrå resultatene av en undersøkelse hvor man har studert effekten av økt uføretrygd på antall uføretrygdede.

Ved å se på effekten av regelendringer i det norske trygdesystemet, har man forsøkt å tallfeste denne effekten.

- Sludder
Noe så latterlig har man knapt hørt om før på venstresiden.

- Kalkulatorvoodoo, skriver SVs Stian Oen.

- Grovt sludder, mener Rødts Torstein Dahle

Hovedkritikken fra disse, og andre, er at uføretrygd ikke er et fritt valg.

«Det finnes ingen vitenskapelig dekning for å framstille uførepensjonering som et fritt valg mellom uførepensjon og jobb», skriver Dahle, som også maner frem bildet av «det hjerteskjærende synet av mennesker med alvorlige funksjonshemninger som jobber med ett eller annet for at de skal kunne overleve.»

Ikke enten/eller
Dette er, med respekt å melde, ganske banalt.

De fleste innser at trygdeproblematikken er mer kompleks enn et sorthvittbilde hvor man enten er fullt arbeidsfør eller alvorlig funksjonshemmet. De som mottar uføretrygd varierer fra folk som åpenbart er ute av stand til å arbeide til rene svindlere som kanskje jobber svart.

Mellom disse er det så en stor gråsone av folk som i større eller mindre grad kunne jobbe under visse forutsetninger.

For en del av disse er det liten tvil om at de økonomiske incentivene til å jobbe betyr noe. Jo bedre trygden er i forhold til alternativ arbeidsinntekt, jo flere velger trygd. Det er altså dette SSB har undersøkt - og tallfestet.

Og det er altså slik at gjennom den historisk kraftige høykonjunkturen fra 2003 til 2008, ble det hvert eneste år flere uføretrygdede i Norge. Ingenting tyder på at det reflekterer en reelt sett dårligere helsetilstand.

Et ærlig standpunkt
Så kan man velge å si at vi må ta oss råd til at en del som faktisk kunne jobbet heller velger trygd - fordi alternativet blir et så strengt system at det vil ramme folk som reelt sett har store problemer med å delta i arbeidslivet. Man kan si at det er bedre at noen får ufortjent trygd enn at reelt uføre ikke får det.
 
Det er et ærlig standpunkt, men da får man si det i klartekst og ikke late som om trygdesystemet er det eneste stedet i verden hvor incentiver ikke har effekt.

Det er virkelig grovt sludder.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Poverty does not fit this definition of rights. Who is depriving the poor of their right to an adequate income? There are many theories of poverty, but few of them lead to a clear identification of the Violator of this right. Moreover, human rights are a clear dichotomy - someone violates your rights or they do not. But the line between poor and not-poor is arbitrary - it is different in different countries, and on a global scale, many still argue what is the right dividing line that constitutes poverty. So calling poverty a «human rights violation» does not point to any concrete actions that the «violator» must stop in order to restore rights to the «violated.»

Nettavisen Liberaleren feirer i dag sin tiårsdag, noe redaktør Per Aage Pleym Christensen markerer med denne artikkelen:

Her skriver han blant annet:

Liberaleren kommenterer aktuelle saker med basis i vår ideologi. Liberalismen. Derfor er også arkivet over artikler den kanskje største samlede oversikten over illiberale forslag og vedtak her til lands - bortsett fra den boken som heter Norges Lover. I den tiden Liberaleren har eksistert har Norge fått lover som uttrykker mer verdiliberale normer, i tråd med Liberalerens grunnsyn. Men slett ikke alle saker går riktig vei; som for eksempel den tverrpolitiske enigheten om å beholde statskirkeordningen. Norge er ikke lenger en sosialdemokratisk modellstat som kan eksistere uavhengig av verden omkring. De mange dommene mot Norge i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK) er eksempler på at alt ikke er like rosenrødt i Norge.

At kampen for frihet fortsatt er aktuell, blir vi minnet på av en annen årsdag: Det er i dag også 20 år siden massakren på Den himmelske freds plass i Peking.

Jeg er ikke enig med Liberaleren i ett og alt, men som et interessant, verdifullt og konsekvent talerør for liberalistisk ideologi, kan denne nettavisen absolutt anbefales.

Gratulerer med dagen!

Generelt viser resultatene at det kan være en sammenheng mellom det å gå i barnehage og det å utdanne seg lenger. Dette har ført til at barna som gikk i barnehage i dag har bedre betalte jobber enn de som ikke gjorde det.

Særlig har dette gitt et positivt utslag for jenter, mens forskjellen på dem som gikk og ikke gikk, er mindre for gutter.

Åpenbare spørsmål
Slik saken er presentert i mediene, er det ikke rart at bloggere reagerte med skepsis. Både Iskwew og Hablog påpeker at det åpenbart kan være andre ting enn selve barnehageplassen som kjennetegnet familiene til barnehagebarn på 1970-tallet, for eksempel at mor trolig jobbet i en periode da mange kvinner var hjemmeværende.

Så jeg kontaktet Tarjei Havnes ved Univeritetet i Oslo, som har gjennomført studien sammen med Magne Mogstad hos Statistisk sentralbyrå. 

Han påpekte at man i undersøkelsen har benyttet flere metoder for å korrigere for andre faktorer. I en e-post skriver han:

Vi er ute etter å måle troverdige kausale effekter. Derfor har det kanskje viktigste for oss vært å ta hensyn til uobserverbare kjennetegn ved barn som går i barnehage og foreldrene deres, i tillegg til at vi selvsagt tar hensyn til observerbare kjennetegn, som foreldrenes utdanning og alder, familiestørrelse, barnets kohort, kjønn, arbeidsmarkedet i kommunen i oppveksten, og liknende. Når vi studerer kommunene som bygde ut med de som ikke bygde ut direkte, er det (noe overraskende) små forskjeller, mellom dem, både hva gjelder politikk, befolkning, geografi og arbeidsmarked. Likevel, det *er* noen forskjeller, ikke minst i at de jo rent faktisk velger ulik barnehagepolitikk. For å ta hensyn til karakteristika som vi ikke kan observere, men som kan ha betydning for barnets utfall, har vi tre tilnærminger:

1. Forskjeller-i-forskjeller tar ut alle nivåene: Ved å se på forskjellene mellom utfallene til barn som begynte i skolen før utbyggingen av barnehager og barn som var i barnehagealder etter utbyggingen, og så sammenlikne denne forskjellen mellom kommuner som bygde ut barnehager og kommuner som ikke bygde ut, tar vi hensyn til alt som er felles mellom 1) barn fra kommuner som bygde ut/ikke bygde ut, og 2) barn fra samme kohort. Effekten vi måler gjenspeiler altså merøkningen i f.eks. utdanning fra eldre til yngre kohorter i kommuner som bygde ut sammenliknet med kommuner som ikke bygde ut. (Beklager at dette blir litt tungt. Se også Reges kronikk.)

2. I tillegg tar vi hensyn til alt som er felles for barn fra  samme kommune.

3. Til slutt undersøker vi også om vi finner liknende effekter når vi bare sammenlikner søsken der den ene er for gammel til å ha hatt utbytte av reformen og den andre er ung nok til å ha hatt utbytte av den. (Vi kontrollerer altså for alt som er felles ved barn fra samme familie.)

Vi gjør også mange tester for å se om resultatene er robuste, blant annet ved å tillate kommunespesifikke trender i utfallene, alternative måter å dele inn kommunene på, tar ut de største byene, og kontrollerer for flytting mellom kommunene. Resultatene er konsistente i disse testene.

I sum: Det vi måler ser, så godt vi kan se, ut til å måle effekten av barnehage. Resultatene er i tråd med funn fra svært troverdige studier i USA, hvor man har fokusert på programmer for trengende barn i store byer. Vår studie viser at disse funnene ser ut til å kunne generaliseres også til mer gjennomsnittlige barn i Norge. Det viktigste vi finner, syns vi selv, er en sterk positiv effekt på utdanning: en økning på ca. 0,35 år per barnehageplass, spesielt stor for barn av lavere utdannete mødre. Vi antar at dette er den viktigste driveren på lønnseffektene, som er størst i bunn og i midten av lønnsfordelingen, og mer spesifikt for jenter. I tillegg ser vi at barna utsetter stiftelse av familie og barnefødsler.

Jeg skal på ingen måte gi meg ut på noen faglig vurderingen av studien, men dette er seriøs samfunnsforskning, og man har selvsagt forsøkt å unngå de klassiske feilkildene.

Umulig å vurdere
Dette leder til et lite hjertesukk: Stadig blir forskning presentert i mediene på en slik måte at man egentlig blir nødt til å gjøre som meg og kontakte forskerne for å vurdere om dette er seriøs forskning eller tulleforskning. Det er litt tungvint.

Ikke minst når det er oppdragsforskning som presenteres - gjerne i eksklusive oppslag - blir man som leser ofte sittende igjen med dyp skepsis, mange spørsmål og få svar.

Jeg er journalist selv, så jeg skjønner jo at forbehold og nyanser blir borte i en relativt kort avisartikkel, men når saker legges ut på nett, burde det være en smal sak å lenke til mer utdypende materiale.

Derfor: Her er studien.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

- Sett i etterpåklokskapens lys burde det nok vært gjort for 10 år siden, sier konsernsjef Geir Olav Opheim til DN.no.

At omstilling kommer ti år for sent er ikke akkurat overraskende.

Dette er det naturlige resultatet av en landbrukspolitikk som går ut på at forbrukerne skal betale for at mest mulig skal få være slik det var før.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Nettavisen

Blåser Norges Bank opp en ny boble?

Tirsdag kom ny statistikk fra eiendomsmeglerbransjen, og den viste at boligprisene sesongjustert steg med 1,3 prosent fra april til mai. Prisene har dermed økt i hele vår og ligger nå bare 4 prosent under toppen fra august 2007.

Les mer hos NA24: Så mye mer er boligene verdt

Fra bunnen i desember har de sesongjusterte prisene steget med 7 prosent.

Litt overrasket
Jeg må si jeg er litt overrasket over den raske og entydige oppgangen i vår, spesielt hvis den fortsetter i månedene fremover.

Fallet de siste par årene kom etter en periode på femten år med årlig boligprisoppgang rundt 10 prosent. Dette er en historisk lang og kraftig opptur. Mot slutten var det klare bobletendenser i markedet, med elleville budrunder, spekulative kjøp av uferdige leiligheter for videresalg, lavinnskuddsleiligheter og slepphendt bankhåndverk.

Skal vi virkelig dit igjen allerede nå?

Kanskje kan man til en viss grad se vårens oppgang som en naturlig rekyl etter at bankene skrudde igjen kranen sist høst. I tillegg er nordmenn flest bare mildt rammet av nedturen i verdensøkonomien, og kanskje mildere enn mange fryktet sist høst. Nylig kom det tall som viste en uventet opptur for detaljhandelen.

Lønnsveksten har vært sterk de siste årene. Arbeidsledigheten øker, men er fortsatt lav. Det er riktignok ventet at ledigheten vil fortsette å øke utover i år, så det kan komme til å tynge boligmarkedet mer enn i vår.

Nesten gratis penger
Men hovedgrunnen til vårens boligoppgang må uansett være å finne på Bankplassen i Oslo. Der har sentralbanksjef Svein Gjedrem bråkuttet styringsrenten til 1,5 prosent. De beste flytende boliglånene ligger nå like over 3 prosent. Når man tar hensyn til prisveksten, betyr det at det nesten er gratis å låne penger.

Siden de aller fleste i Norge har flytende rente på boliglånene, slår sentralbankens renteendringer kraftig inn på folks rentekostnader.

Norges Bank bruker ikke renten primært for å styre boligmarkedet. Rentekuttene er gjort for å dempe nedturen i norsk økonomi generelt.

Men hvis boligprisene fortsetter å skyte i været slik de har gjort i vår og passerer toppen fra 2007, vil stadig flere begynne å spørre om renten nå er for lav. En ny boligboble er neppe noe Norges Bank ønsker seg..

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

SSB mener mange slike avgifter slett ikke er begrunnet i miljøhensyn.

Annegrete Bruvoll i Statistisk sentralbyrå har i artikkelen Måling og feilmåling av miljøavgifter sett nærmere på såkalte miljørelaterte avgifter. I Norge var disse i 2007 oppgitt til 66 milliarder kroner.

Av dette beregnes bare drøyt en femtedel å være avgifter som korrigerer for negative miljøkonsekvenser og derfor kan kalles miljøavgifter, ifølge Bruvoll, som er forskningsleder ved Gruppe for klima- og energiøkonomi.

I artikkelen gjennomgås de ulike avgiftene som er klassifisert som miljørelaterte.

Noen av disse blir godkjent som rene miljøavgifter, for eksempel avgifter på CO2-utslipp. For noen kan miljøeffekten forsvare deler av avgiften (for eksempel avgift på bensin og diesel), mens andre avgifter ikke blir ansett å være miljøavgifter i det hele tatt. Det siste gjelder for eksempel forbruksavgiften på elektrisk kraft samt grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer. Mer overraskende er det kanskje at heller ikke bilavgiftene blir godtatt som miljøavgifter.

Illustrerer problem
Disse vurderingene kan åpenbart diskuteres. Likevel setter SSB-artikkelen fingeren på et problem med miljøavgifter.

Blant økonomer er det svært få som er uenige i at miljøavgifter i prinsippet er en god idé. Forurensning er et problem markedet ikke fullt ut kan løse. Det er en såkalt negativ eksternalitet. Dette innebærer at forurenseren i utgangspunktet ikke selv betaler for den ulempen vedkommende påfører samfunnet.

Miljøavgifter gjør at den samfunnsmessige kostnaden blir båret av forurenseren, som må legge denne inn i sine vurderinger, og dermed får et spark i baken for å opptre mer miljøvennlig.

Skepsis
I praksis er det likevel mange som er skeptiske til slike avgifter. Det er vanskelig å sette et miljømessig riktig nivå, og det er fristende å bruke avgiftene til andre formål. Det viktigste formålet er åpenbart å skaffe penger i statskassen, men man kan også mistenke at andre hensyn spiller inn, for eksempel fordelingshensyn og beskyttelse av norske arbeidsplasser. Grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer har for eksempel en umiskjennelig eim av proteksjonisme.

Det er fristende å vifte med miljøflagget når man går i kamp for sine særinteresser, men dermed bidrar man også til å svekke et helt riktig prinsipp, nemlig at forurenseren skal betale.

Oppdatering:
Regjeringen åpner for lokal drivstoffavgift

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Cadillac El Dorado 1959 - aldri var halefinnene større, og aldri var GM mektigere. (Foto: General Motors)

Konkursen i GM er styrt av Barack Obama. Han får æren - eller skylden.

Så er det altså offisielt: General Motors er konkurs, etter å ha levd på statens nåde de siste månedene.

Prosessen frem mot konkursen viser et typisk trekk ved Barack Obama, nemlig en pragmatisk vilje til å finne løsninger.

Har lot seg ikke lure til å la GM-konsernet kjøre videre som før, men med statlig finansiering. Det blir harde kutt i ukene fremover. Men han lot heller ikke GM seile sin egen sjø. Det siste ville utvilsomt resultert i en brå konkurs og opphørssalg av eiendelene. Begge disse alternativene hadde sine tilhengere.

I stedet har amerikanske myndigheter vært dypt involvert i prosessen rundt GM de siste ukene, og stiller med betydelig finansiering for å finansiere driften etter konkursåpning, som gjøres etter det som i USA kalles Chapter 11, i motsetning til Chapter 7, som er en konkurs av den typen man har i Norge.

Chapter 11 er egentlig mer å sammenligne med en offentlig akkord i norsk betydning. Driften fortsetter, men selskapet får omfattende beskyttelse mot kreditorer og saksøkere. En skifterettsdommer blir øverste ansvarlig for prosessen, og målet er at selskapet skal komme ut av konkursbeskyttelsen som en levedyktig bedrift, normalt med mindre gjeld og andre forpliktelser.

Aksjonærene kan bli nullet eller beholde en liten del av selskapet. Dette varierer fra gang til gang. I GM blir uansett den amerikanske staten største aksjonær, etter å ha gått inn med totalt 50 milliarder dollar, når man regner med hjelpen til nå. Långiverne vil også tape stort, de ansatte må gi fra seg rettigheter, merker som Saab og Hummer blir etter alt å dømme solgt eller nedlagt, fabrikker blir stengt, og avtaler med forhandlere avsluttet.

Kraftig omlegging
«Business as usual» er åpenbart ikke noe alternativ for General Motors, som en gang i tiden var verdens største selskap, og så dominerende at det var vanlig å si at det som er bra for GM, er bra for USA.

Men kjempen sovnet på laurbærene. Produktutviklingen ble sløv og kostnadskontrollen for slapp. Problemene ble kompensert med grep som rett nok bidrog til å holde oppe salget, men som over tid svekket lønnsomheten. Typiske tiltak har vært store rabatter og billig finansiering til bilkjøpere. I tillegg har GM hatt svært mange merker og forhandlere. Det store forhandlerapparatet i USA har bidratt til å holde oppe salget, men ulike GM-forhandlere har i stor grad konkurrert med hverandre, noe som har medført at biler fra GM jevnt over selges billigere enn tilsvarende modeller fra for eksempel Toyota.

I tillegg har GMs salgsmiks blitt stadig mer avhengig av tunge SUV- og pickup-lastebiler. De siste ti årene har konsernet solgt flere slike enn vanlige personbiler. Men dette er biler som er svært avhengige av det amerikanske hjemmemarkedet og dessuten sårbare i forhold til høyere bensinpris eller miljøkrav.

Sterk nok?
Spørsmålet nå er om Obama er sterk nok til å holde alle interessegruppene fra livet og gjennomføre de harde prioriteringene som åpenbart må til hvis GM skal bli et levedyktig konsern. For en måned siden gikk Chrysler konkurs, og den prosessen ser ut til å gå på skinner. Men Chrysler er et mye mindre konsern enn GM.

Dessuten er det én ting å kutte gjeld, noe annet å utvikle, produsere og markedsføre biler publikum faktisk vil ha i årene fremover.

Skeptikerne peker gjerne på den britiske bilstorheten British Leyland, som ble nasjonalisert i 1975, og brukte de neste 30 årene på en evigvarende dødskrampe, inntil restene, under navnet MG Rover Group, gikk konkurs i 2005.

Mye på spill
Titalls milliarder dollar av statens penger står på spill. Det samme gjør hundretusenvis av arbeidsplasser konsentrert rundt bilbyen Detroit i Midtvesten.

GM kan bli en av de mest avgjørende sakene for Obamas ettermæle. Går det bra, og selskapet raskt blir restrukturert til en levedyktig aktør, vil han fremstå som både pragmatisk og handlekraftig.

Går det dårlig, vil kritikerne utvilsomt si at han har kastet bort enorme summer, gitt fordeler til de dårligste aktørene og bremset en naturlig omstilling av bilbransjen.

Men Obama skal uansett ha honnør for ikke å åpne pengesekken uten å kreve at også aksjonærer, långivere og ansatte blir med på å ta støyten gjennom en konkurs.

Oppdateringer:
Eksperter: - Konkurs veldig positivt
Svenskene svikter Saab

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter