Eget parti for innvandrere
Ghufoor Butt kom i fokus da han for tre år siden sultestreiket for billigere flypriser til Pakistan. (Foto: Øyvind Henriksen, Nettavisen)
Er det eneste mulighet til å komme på Stortinget?
VG omtalte onsdag norsk-pakistanske Ghufoor Butt og hans nye parti Samtidspartiet. Selv om Butt understreker at partiet er for alle, har det en klar innvandringsprofil og går inn for saker som enklere visumregler i UDI, morsmålsundervisning, egne sykehjem for innvandrere og statslønn til imamer.
Butt peker på den dårlige innvandrerrepresentasjonen på Stortinget:
- Mange innvandrere er med i politiske partier, men de blir ikke anerkjent som nordmenn. De blir plassert på et nummer som gjør at de aldri slipper inn på Stortinget.
Et poeng
Jeg er ikke begeistret for Samtidspartiet eller andre partier som fremstår som særinteressepartier, enten det nå er Kystpartiet eller Pensjonistpartiet. Slike partier mangler gjerne en helhetlig politisk plattform og kan bidra til å polarisering mellom ulike grupper.
Men Butt har et poeng når det gjelder innvandrere på de etablerte partienes stortingslister.
I dag sitter Saera Khan for Ap. I tillegg møter SVs Akhtar Chaudhry som fast vara for Kristin Halvorsen.
Forrige periode var Afshan Rafiq Høyre-representant. Hun var den første med innvandringsbakgrunn som ble valgt inn.
Kan bli null
Men hva med neste periode? Jeg har spurt statsviter og valganalytiker Svein Tore Marthinsen (her er bloggen hans) om utsiktene.
Han peker på at ingen med innvandrerbakgrunn er nominert på sikkert plass, og han mener bare tre har reelle muligheter. Her er Marthinsens vurderinger:
1) Hadia Tajik, Oslo Ap. Sjettekandidaten vipper ut og inn på mine prognoser. Akkuratonå har jeg henne hårfint inne. Tror det er ca 50-50 om hun klarer det.2) Abid Raja, Akershus Venstre. Andrekandidaten har pr nå langt fram, men kan klare det hvis Venstre skulle få ca 9,3-9,4 i Akershus (da må de nok ha bortimot åtte nasjonalt). Vet at han og en del folk rundt ham er i gang med systematisk jobbing mot innvandrere for å få dem til å stemme på ham/partiet. Mener selv at han vil dra 2000-2500 ekstra V-stemmer på denne måten - jeg tror ikke helt på det, men blir imponert hvis det går. Gir ham pr nå ca 20 prosent sjanse.
3) Afshan Rafiq, Oslo H. Det må noe bortimot et Høyre-under til om hun skal klare å dra i land det femte mandatet for partiet. Tror hun trenger 26-27 prosent i Oslo for at det skal gå (da må nok i så fall H bikke 20 nasjonalt). Max fem prosent sjanse.
Med andre ord er det ganske sannsynlig at det blir null eller én med innvandrerbakgrunn i neste stortingsperiode.
I tillegg kommer så mulige vararepresentanter. Marthinsen peker spesielt på Akhtar Chaudhry, hvis Kristin Halvorsen fortsetter i regjering og Heikki Holmås eller Heidi Sørensen (nummer to og tre på listen) får jobb i regjeringsapparatet.
Uansett: Vi kan altså meget vel ende opp med et Storting uten én eneste representant - av 169 - med innvandrerbakgrunn.
Forståelig frustrasjon
I dag er det over en halv million personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv eller er født av innvandrerforeldre. Det er nær 11 prosent av befolkningen. I Oslo har over en fjerdedel innvandrerbakgrunn. Selv om ikke alle disse er statsborgere, vil det være påfallende hvis hovedstaden blir representert av 17 kritthvite norskinger.
Jeg levner ikke Ghufoor Butts Samtidsparti store muligheter ved høstens valg. Men hvis en stadig voksende innvandrerbefolkning opplever at de ikke blir representert gjennom de vanlige partiene, kan sjansene godt være bedre for et innvandringsparti ved neste valg.
Det er etter min mening ikke ønskelig, men det er dessverre forståelig.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Arbeidsledighet et mannsproblem
Foto: Scanpix
Er du kvinne i offentlig sektor, kan du slappe av.
Torsdag kom nye tall for ledigheten fra NAV. Sesongjustert økte ledigheten med marginale 700 personer. Antall helt arbeidsledige og personer på arbeidsmarketstiltak er nå på 89.994 personer, og dette er 3,0 prosent av arbeidsstyrken.
Etter kraftig ledighetsvekst i vinter, har oppgangen avtatt kraftig de siste månedene.
Les mer: - Rentehoppet kan komme tidligere
Ser man bak tallene, blir det tydelig at ledighetsproblemene er ganske konsentrert. Den økte ledigheten rammer primært menn.
I juli i fjor var ledigheten blant menn lavere enn for kvinner, med henholdsvis 1,7 og 1,9 prosent helt ledige. I juli i år er bildet omvendt. Ledigheten blant menn er 3,4 prosent. Blant kvinner er tallet 2,6 prosent.
Ser man på bransjer, er det primært anlegg og industri som er rammet. Her har ledigheten økt kraftig, og ligger nå rundt 5 prosent. Dette er mannsdominerte bransjer i privat sektor.
I motsatt ende finner man kategoriene undervisning og helse, pleie og omsorg. Her er ledigheten bare 1,2 prosent, bare ubetydelig høyere enn i fjor. Innen disse kategoriene finner man mange kvinnelige ansatte, og arbeidsgiveren er stort sett det offentlige.
Du har altså grunn til å bekymre deg hvis du er mann som driver med hammer eller skiftnøkkel. Derimot kan du slappe av hvis du er kvinne og jobber med stetoskop eller tavle og kritt.
Det meste tyder på at denne tendensen vil fortsette. Utsiktene for bygg, anlegg og industri er fortsatt ikke lyse. Men ingenting tyder på at det offentlige vil sette på spareskruene innen undervisning og helse, pleie og omsorg.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
To slags rikinger
Shippingbransjen har alltid vært uvanlig lite glad i skatter, her næringens «grand old man», Anders Jahre. (Foto: Scanpix)
Regjeringen buer for Hagen, som betaler skatt, og jubler for redere som ikke betaler skatt.
De siste dagene har vi sett ulike eksempler på regjeirngens forhold til norske rikingers skattemoral.
Først ble det klart at to av Stein Erik Hagens barn skal flytte til Sveits. Hagen begrunnet dette dels med skatteforhold, og spesielt nevnte han den norske formuesskatten.
Tirsdag kunne Aftenposten melde at Kristian Siem, som allerede bor i Sveits, planlegger å flytte 25 skip til rederiet Siem Offshore Rederi i Kristiansand, og onsdag ble det også kjent at John Fredriksen vurderer å bruke NIS-registeret til en del skip.
Det er interessant å se den rødgrønne regjeringens reaksjon på de to sakene.
- Trist
I Hagens tilfelle kom det hard moralsk fordømmelse, blant annet fra finansminister Kristin Halvorsen:
- Jeg synes det er trist at Svein Erik Hagen ikke kjenner glede ved å bidra i det spleiselaget som velferdssamfunnet vårt er.
Det haglet også med beskyldninger om grådighet, egoisme og syting.
- Gledelig
Siem ble derimot møtt med jubel fra regjeringshold. I en pressemelding skriver næringsminister Sylvia Brustad:
- Dette er en svært gledelig beslutning. Nyheten er nok en bekreftelse på at regjeringen har lykkes i å skape konkurransedyktige og stabile rammebetingelser for maritime bedrifter som ønsker å drive fra Norge.
Også statsminister Jens Stoltenberg hjelper til med å rulle ut den røde løperen:
- Jeg ønsker Siems skip velkommen hjem og håper flere vil følge hans eksempel.
Men hvem betaler?
Det er nesten så man skulle tro Siem og Fredriksen, i motsetning til Hagen, hadde tenkt å begynne å betale skatt til Norge.
De kalde fakta er:
Hagen vil fortsatt bo i og skatte til Norge (mens to av barna flytter). Siem og Fredriksen bor ikke i og skatter ikke til Norge. De har heller ingen planer om å flytte hjem.
Hagen eier i hovedsak virksomheter som betaler normal norsk selskapsskatt. Shippingvirksomhetene til Siem og Fredriksen kommer ikke til å betale annet enn symbolsk skatt til Norge.
De ansatte i Hagens norske virksomheter betaler normal inntektsskatt. Rundt 10.000 sjøfolk på norske norske skip har nettolønnsordning og betaler derfor i praksis ikke skatt
Som NA 24 kunne melde onsdag: I 2007 betalte Hagen og hans barn mer enn dobbelt så mye i personlig skatt som alle norske rederier betalte i tonnasjeskatt.
De «konkurransedyktige og stabile» rammebetingelsene Brustad snakker om er i klartekst et skattefritak for fremtidige inntekter i rederiene. Ingen ser ut til å komme på den tanke at rederiene burde «bidra til spleiselaget».
For, som statssekretær Rikke Lind sier det til NA24:
- Vi behandler ikke rederiene likt med en skobutikk.
Nei, det skal være sikkert og visst. Rikke Lind har for øvrig bakgrunn fra lobbyorganisasjonene Norges Rederiforbund og Maritimt Forum, hvor hun var sjef.
Trusler virker
Når det gjelder skipsfart har de rødgrønne valgt å begrave den moralske forargelsen over de rike og akseptert at akkurat denne næringen må ha helt andre rammebetingelser enn resten av næringslivet i Norge.
Grunnen snakkes det sjelden høyt om, men her er den:
Skattetrykket er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for at du stikker av.
Alle vet at shipping er lite avhengig av enkeltland. Blir futen for masete, flyttes virksomheten lett til et annet land. Skipene flyter uansett rundt på verdenshavene, og mange andre land tilbyr det som i praksis er skattefritak for rederiene.
Kristin Halvorsen beskyldte Stein Erik Hagen for å drive utpressing for å få lavere skatt. Men de som virkelig har drevet skatteutpressing - og fått gjennomslag - er skipsrederne.
Derfor har skipsfarten Norges desidert gunstigste skatteregler. Og derfor faller den rødgrønne regjeringen på kne for søkkrike, stokk konservative og skattehatende skipsredere med bosted i London eller Sveits.
De er regjeringens favorittrikinger.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Oddekalvs sexfikserte kamerabiller
Foto (?) Norges Miljøvernforbund.
Miljøkrigeren tar helt av i personalkonflikt.
Kurt Oddekalv i Norges Miljøvernforbund har havnet i en bitter strid med en tidligere ansatt, zoologen Åge Simonsen.
Nå har saken fått et lettere absurd preg. Nettavisen meldte tirsdag kveld at Miljøvernforbundet har lagt ut en artikkel på sin hjemmeside hvor Simonsen kobles til en angivelig invasjon av bolverksbiller hos Norges Miljøvernforbund. (Oppdatering: Artikkelen er onsdag fjernet fra hjemmesiden.)
Innpåslitne kamerabiller
Og ikke bare er det billeinvasjon, billene er utstyrt med kamera på hodet. Og ikke bare har de kamera, de er slibrige og frekke:
En av billene ble imidlertid litt i overkant frempå og tok seg en tur innenfor uniformsskjorten til en av våre kvinnelige ansatte. Ettersom dette er å gå over grensen for hva selv tøffe miljøkrigere kan tolerere, ble den frekke billen fanget og lagt under lupen. Dette var det vi fant (se bilde):
Vi kan selvsagt ikke hevde at Simonsen står bak dette noe feige forsøket på spionasje, men finner det mistenkelig, ettersom vi (selv uten doktorgrad i småkryp) er ganske sikre på at det ikke er vanlig for biller å ha kamera på hodet.
Siden Simonsen ikke vil oppgi hvor han befinner seg, mistenkes han for å stå i ledtog med en miljøfientlig DNA-forsker, hvor disse to da har krysset Bolverksbillen med et Sony kamera.
Har varslet sak
Det hører med til historien at Oddekalv har beskyldt Simonsen for sjikane av kvinnelige ansatte, noe denne benekter fullstendig. Simonsen har varslet sak mot Miljøvernforbundet på grunn av oppsigelsen.
Simonsens mener historien om sexbillene grenser mot mobbing, mens Oddekalv sier til Nettavisen at Simonsen må tåle det han kaller en «fagspøk»
Hva synes sponsorene?
Spørsmålet er om spøken morer de mange sponsorene som finansierer Miljøvernforbundets drift, for eksempel byggingen av et nytt skip. Direkte og indirekte dreier det seg for eksempel om folk som Jens Ulltveit-Moe og Trond Mohn.
Hadde jeg eller mitt firma stått på den sponsorlisten, ville jeg vurdert omdømmerisikoen ved å bli assosiert med en organisasjon som blander sexfikserte kamerabiller inn i en personalsak.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Skumle eksperimenter med unger
Foto: Scanpix
Kan komme til å lære gangetabellen.
Høyres Torbjørn Røe Isaksen og Ine Marie Eriksen Søreide har i Aftenposten foreslått noen nye skolegrep.
Det har vakt bestyrtelse i SV, som har mobilisert selveste partileder og finansminister Kristin Halvorsen for å vise hvor alvorlig saken er:
- Ikke la Høyre og Frp eksperimentere med ungene våre, sier Halvorsen til Aftenposten.
Og hva er det de to høyreskumlingene har foreslått? Spanskrør? Skammekrok? Salmepugging?
Forslagene
Her er de seks konkrete forslagene som ble gitt til Aftenposten, ifølge Torbjørn Røe Isaksen.
1. Flere kunnskapskonkurranser mellom klasser og skoler. Etter modell fra for eksempel KappAbel.
2. Ferdighetsknapper etter mønster fra idrettsmerkene eller svømmeknappen. Som "gangesertifikatet" i Oslo. Altså en symbolsk påskjønnelse for å oppnå læringsmål.
3. Mulighet for vgs. til å bruke "hederslister" - honor roll - for elever med gode faglige resultater. Ikke en rangering, men mulighet til å gi eks. et diplom eller annen påskjønnelse til de som har oppnådd ekstra gode resulter.
4. Tilbud om sommerskole til alle elever over hele landet. Både for de som trenger oppfølging og for de som trenger ekstra utfordringer.
5. Full åpenhet om skolens faglige resultater slik at utviklingen kan følges over tid (OBS: ikke offentliggjøring av individresultater).
6. Fritt skolevalg.
Eksperimentere med ungene?
Å kalle dette for å «eksperimentere med ungene våre» er ganske friskt fra et parti som sammen med storebror Ap har stått i spissen for det gigantiske eksperimentet som ble tredd ned over hodet på skolefolk på 1970-tallet.
På venstresiden var man skjønt enige om at eksperimentet var vellykket og at man hadde skapt verdens beste skolesystem. Da man et kvart århundre senere fant det for godt å måle effekten, falmet glansbildet raskt, og selv i SV ble det selvransakelse.
Hva er det egentlig Halvorsen tror vill skje med ungene hvis de nevnte forslagene - for eksempel et gangesertifikat som det man allerede har i osloskolen - blir utbredt?
Kanskje frykter hun skrekkvisjonen av høyreskolen som Rolf Reikvam, partifelle og daværende medlem av utdanninskomiteen, mante frem for noen år siden: - For å si det enkelt, vi kan få en skole hvor det er viktig å kunne gangetabellen.
Ja, det skulle tatt seg ut.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Nå må de høye få svi
Hvorfor skal de høye ha det så bra? Her må myndighetene på banen.
Omfordeling fra gunstig stilte grupper til mindre heldige er en grunnfestet del av det norske sosialdemokratiet. Rikingene skal ikke stikke av fra regninga, fastslår finansministeren.
Men en gruppe slipper merkelig billig unna. Jeg tenker selvsagt på de høye.
Urettferdig
Omfattende forskning har vist at det er gunstig å være høy (bortsett fra i trange flyseter).
En fersk studie gjort av Angus Deaton ved Princeton-universitetet og Raksha Arora hos Gallup viser for eksempel at høye mennesker er mer fornøyd med livet.
Effekten gjelder både menn og kvinner, men er størst for menn.
Som det nevnes her har man fra også funnet en klar sammenheng mellom høyde og både inntekt og utdannelse, noe som også har fremkommet i tidligere studier.
De høye har altså høyere utdannelse, de tjener mer, og de er lykkeligere. Finnes det rettferdighet i sånt, da?
Høydeskatt
Dette bør myndighetene gjøre noe med. En egen høydeskatt er et naturlig virkemiddel. Man kan for eksempel ilegge en gitt skatt pr. centimeter kroppshøyde.
Det er mange gode argumenter for en slik høydeskatt.
Den er enkel å administrere. Man trenger bare et målebånd, så har man skatteprosenten klar. Skattetilpasning vil være svært vanskelig. Det er grenser for hvor lavt man kommer med lut holdning.
En høydeskatt har også andre fordeler. Den vil i liten grad føre til uønskede handlinger. Høy inntektsskatt kan for eksempel føre til at folk jobber mindre eller svart. Det slipper man med høydeskatten.
Mange muligheter
Det finnes selvsagt andre muligheter for å gjøre kortvokste lykkeligere i forhold til høye. Enda trangere flyseter er en mulighet. Gratis utdeling av platåsko. Ny byggestandard med 170 centimeter høye dører.
Det er egentlig rart at ikke en eller annen handlekraftig politiker har benyttet sommerstillheten til å komme på banen i denne saken.
De høye er også et takknemlig mål. De har jo vanskelig for å stikke seg vekk i mengden.
(Foto: Scanpix)
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Sirkus Hagen
Foto: TV 2
Flytter? Flytter ikke? Og der gikk den skattedebatten av sporet.
Torsdag kveld sendte TV 2 et innslag om at Stein Erik Hagen og familien skal flytte fra Norge til Sveits på grunn av skattesystemet, spesielt formuesskatten. Det fortalte Hagen mens han viste TV 2 rundt på sin 40-millionershytte.
Dermed dominerte han nyhetsbildet i et halvt døgn, inntil han ga kontrabeskjed til NA24:
- Jeg har ikke meldt flytting til Sveits, men det har mine barn gjort.
Personfokus
Dermed er man sikret at tilløpet til debatt om formuesskatten bare vil handel om Stein Erik Hagen. Alle mener noe om ham, og i regjeringskontorene er han en favorittfiende, en kaksekarikatur, en mann som anbefaler å sende slitte skjorter til skredderen i London for å bytte snippen.
Men formuesskatten dreier seg om mye mer enn Stein Erik Hagens hytte og snipper. Nær en million nordmenn betaler formuesskatt. For de fleste er beløpene ikke så store, men nivået er temmelig tilfeldig. Har man verdier i eiendom og litt gjeld, blir formuen gjerne borte. Vurderer man å investere i en bedrift, kan derimot formuesskaten være en høyst reell faktor, som kan føre til at investeringer ikke blir gjennomført.
Og private investeringer i næringslivet er en nøkkel hvis Norge også fremover skal opprettholde en konkurransekraft som gjør at man kan forsvare et høyt lønnsnivå. En forutsetning for de høye lønningene i Norge er at det ligger mye kapital bak hver arbeidsplass.
Norge snart alene
Det er nå svært få land som har formuesskatt. Siden midten av 1990-tallet er den fjernet både i Danmark, Finland og Sverige.
I Norge har regjeringen økt fribeløpet, slik at færre betaler formuesskatt. Men samtidig har man gjort endringer i beregningsgrunnlaget som gjør at folk med betydelige næringsvirksomheter vil betale vesentlig mer.
Det er gode grunner til å ta den debatten Jens Ulltveit-Moe forsøker å lansere overfor NA24 i dag:
- Jeg tror det er et tap for Norge når velstående mennesker flytter ut. Derfor synes jeg at formuesskatten er en struktur som må endres. Det er en for tilfeldig skatt, og den bør erstattes med en skatt på eiendom. Bolig og eiendom er grovt underbeskattet. Det er en overinvestering i eiendom.
Det burde vært mulig å diskutere dette også i Norge. Hvorfor kutter andre land ut formuesskatten? Kan man opprettholde den ønskede sosiale profilen i skattesystemet på andre måter enn ved formuesskatt? Vil slike endringer gi andre, negative bivirkninger? Svarene er langt fra gitt.
Dessverre tyder alt på at denne debatten igjen vil degenerere til synsing om personen Stein Erik Hagen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Heisan, Høire!
På Montebello og i Høire fører man et propert sprog. (Foto: NRK)
Partiet for deg som skriver nu, efter og ennu.
Mens andre partier har spikret sine partiprogrammer og valgkampstrategier, har høyrefolk kastet seg ut i en eksistensiell debatt om partiets fremtid, halvannen måned før valget.
I Dagens Næringsliv på torsdag bidrar Sofie Oraug-Rygh og Petter T. Stocke-Nicolaisen fra Unge Høyre med sine synspunkter, som muligens er fornuftige nok, men som for meg overskygges av følgende passasje:
Vil partiet vinne nu, efter fire år i opposisjon? Svar: Nja, vi vet ikke ennu.
Mange har lett etter Frp-koden. Men hva er koden som forklarer at Høyre er på vei mot ny bunnrekord?
Kanskje er del av forklaringen at Høyre er det eneste partiet hvor politikere under 80 år vil finne på å skrive nu, efter og ennu og dermed høres ut som Trond Kirkvaags ubetalelige Jacob Winche-Lanche i «Heisan, Montebello».
Det er mulig man ikke har skjønt det på Montebello og deromkring, men nu, efter og ennu er i dag blitt ord som brukes for å markere avstand til folk flest.
Hvis Høyre har tenkt å bli noe annet enn et nisjeparti som gjemmer seg bak høye hekker på Oslo Vest, må partiets politikere slutte å sende ut signaler om at det nettopp er der partiet føler seg hjemme.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Kan Yara klandres for sult?
Foto: Scanpix
Ja, men må nesten jobbe i Dagsavisen for å få det til.
Journalist Heidi Taksdal Skjeseth i Dagsavisen har lest i Dagens Næringsliv at «fallende kornpriser og redusert risiko for en ny matvarekrise» er dårlig nytt for gjødselprodusenten Yaras kvartalsrapportering.
Basert på denne formuleringen konkluderer hun i en kommentar med at markedsøkonomi er forkastelig når det gjelder landbruk og tilstøtende industri, som Yara:
Det aktualiserer debatten om mat og matsikkerhet. Skal mat og såkorn være en handelsvare på linje med biler og mobiltelefoner? Eller bør det være egne regler for så livsnødvendige varer? Det som er sikkert, er at dagens system ikke holder mål. Det er nok mat i verden, men det er dårlig fordelt. Vi er over seks milliarder mennesker i verden. Omtrent én milliard av oss overvektige, mens én milliard ikke får nok mat. Mange mener mat bør holdes utenfor det internasjonale handelsregimet, så ingen kan profittere på livsfarlige høye priser på helt nødvendige varer. Matvarekrisen har vist at det er behov for nye ideer for å sikre en rettferdig og bærekraftig nasjonal og global matpolitikk.
Navnet Yara kommer fra av runetegnet jera som betyr «godt år». Men hvis et godt år for Yara betyr økt sult og fattigdom for millioner av mennesker, blir det vanskelig å ønske det delvis statseide selskapet annet enn dårlige år i tiden som kommer.
Yaras rolle
OK, så ser formuleringen i DN litt rar ut, men det fleste forstår at dette er en sak som dreier seg snevert om regnskapstallene til Yara. Det er neppe slik at journalisten går rundt og gleder seg over sult og elendighet.
Men hva med Yara? Hva er det delstatlige selskapets rolle når det gjelder å fremme sult, elendighet og skjevfordeling i verden? Og hva er det egentlig Dagsavisens kommentator foreslår?
Yara er verdens største produsent av gjødsel, som altså brukes til å øke verdens matvareproduksjon.
Selskapet konkurrerer hardt i et globalt marked, hvor prisene både på innsatsfaktorer og sluttproduktene svinger kraftig. Disse svingningene sender viktige signaler til produsentene.
De siste årene har det vært solid vekst i bruken av gjødsel, spesielt i Asia og Latin-Amerika. Det har blant annet sammenheng med at verdens forbruk av kornprodukter har overgått produksjonen siden tusenårsskiftet (vi har spist av lagrene).
Dette har ført til gode priser og overskudd for gjødselprodusenter som Yara, og disse har dermed fått et tydelig signal om å ta i bruk også den mindre effektive produksjonskapasiteten samt vurdere nye investeringer for å øke kapasiteten, noe som nå presser gjødselprisen (og Yaras overskudd) nedover igjen. Markedet virker altså.
Så opphever vi markedet
Så kunne man (i alle fall i teorien) gjort slik Dagsavisens journalist foreslår og hindret at noen skulle kunne «profittere» på høy etterspørsel etter gjødsel de siste årene. Et pristak, med andre ord.
Hvordan ville produsentene da forholdt seg? Jo, de ville selvsagt skrinlagt ekspansjonsplaner som ikke lenger var lønnsomme. Resultatet ville blitt lavere gjødselproduksjon.
Men samtidig ville jo bøndene etterspurt enda mer gjødsel på grunn av den lave, politisk bestemte prisen. Etterspørselen ville blitt større enn tilbudet.
Derfor måtte noen (hvem?) organisert kvoter og køordninger for å regulere det globale gjødselmarkedet. Det er neppe noen enkel oppgave. Det som i alle fall er sikkert er at man ville fått et uregulert luriummarked ved siden av det offisielle markedet.
Men så gjenstår selvsagt en enklere løsning: Man kunne nasjonalisert gjødselprodusentene og pålagt dem å produsere mer til politisk fastsatte priser. Og hvorfor stanse med gjødsel? Også andre innsatsfaktorer til landbruket kunne staten produsere. Traktorer, for eksempel.
Ja, alt dette går an. Det har endog vært forsøkt. Laboratoriet het Sovjetunionen. Resultatet var fiasko og avhengighet av importert mat.
Men i Dagsavisen ville man nok gledet seg over at ingen lenger «profitterte» på å produsere gjødsel.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Bimboer på boligjakt
Nå, lille lerkefugl, må du huske å sjekke dreneringen også! (Foto: Scanpix)
Huseiernes Landsforbund setter kvinnene på plass.
Kvinner bestemmer ofte huskjøp, og det mener Huseiernes Landsforbund er problematisk.
- Det maskuline blikket burde komme mer tilbake. Kvinnene er ofte veldig opptatt av parkett og kjøkkeninnredning. Slikt koster relativt lite å ordne på, sier advokat Thore Eithun Helland i Huseiernes Landsforbund til Bergens Tidende.
- Det er eksempler på at kvinner har sett interiør som er så bra at de bare har kjøpt boligen. I slike tilfeller har mennene et stort ansvar. Sjekk at også det tekniske er i orden, sier Helland.
Ja, ikke sant. Og det er ikke bare når det gjelder boligkjøp det maskuline blikket burde kommet tilbake.
For eksempel:
- Det er eksempler på at kvinner har kjøpt en bil bare fordi den har plass til mange shoppingbagger. Sjekk også at den går fort.
- Det er eksempler på at kvinner har kjøpt en drink bare fordi den har rosa farge. Sjekk også alkoholinnholdet.
- Det er eksempler på at kvinner har kjøpt stereoanlegg bare fordi det passer fint på veggen. Sjekk også effekten.
- Det er eksempler på at kvinner kjøper dyre designklær. Gå heller til Dressmann.
- Det er eksempler på at kvinner kjøper parfyme bare fordi den lukter godt. Hva er galt med svettelukt?
- Det er eksempler på at menn kommer med stupide og stereotype medieutspill i sommervarmen. Snakk med en kvinne først.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Gir dårlige tider tryggere trafikk?
Japper som totalvraker Ferrarien er unntakene som bekrefter regelen om at økt velstand gir tryggere trafikk. (Foto: Scanpix)
Ikke på lengre sikt, i alle fall.
VG hadde tirsdag en sak med tittelen - Finanskrisen redder liv på norske veier.
- Gode tider påvirker vår livsførsel. Flere går til innkjøp av nye biler, mens eldre biler blir overtatt av ungdommer. Det blir rett og slett flere biler på veien i oppgangstider, forklarer sjefingeniør Arild Ragnøy i Vegdirektoratet.
Finanskrisen slo til med full kraftig i fjor høst, dette speiler seg også igjen i dødsstatistikken, ifølge Ragnøy. 255 mistet livet i trafikken i rekordåret 2008. Det høye tallet skyldes at hele 137 omkom i trafikken første halvår. På de seks siste månedene i fjor mistet 118 mennesker livet på veien. Det laveste tallet for siste halvår på flere år.
- Det er lett å lese ut av dødstallene da finanskrisen slo inn, sier Ragnøy.
Tvilsomt inntrykk
Her leser man etter min mening mye inn i tall for en svært kort periode, og i tillegg vil nok mange lesere sitte igjen med det inntrykket at dårlig økonomi betyr bedre trafikksikkerhet (selv om dette ikke sies i klartekst). Det siste er i alle fall ikke riktig når man ser på litt flere år.
For det første: Det som omtales som «rekordåret 2008» var et av de beste på flere tiår når det gjelder dødsfall i trafikken. Riktignok var det en økning fra 233 i 2007 til 255 i 2008, men man skal ikke lenger tilbake enn til 2004 for å finne et høyre antall enn i 2008, og det med lavere trafikkvolum.
Som det fremgår av NOU-en «På sikker veg» (figur 4.1) har antallet trafikkdrepte falt fra rundt 500-550 i året på begynnelsen av 1970-tallet til rundt 250 i året de siste årene.
Det har skjedd mens trafikkvolumet er rundt regnet tredoblet, noe som betyr at antallet dødsfall pr. kjørte kilometer nå er rundt en sjettedel av nivået for 35-40 år siden.
Eventuelle negative ulykkestrender i oppgangsperioder har vært kortvarige og små.
God økonomi, sikrere trafikk
Den fantastiske bedringen i trafikksikkerhet har skjedd i en periode med meget god økonomisk utvikling i Norge.
Den gode økonomien har gitt oss tryggere biler. Dessuten er veistandarden vesentlig bedre. Så kan man påpeke at vi kunne hatt enda nyere og tryggere bilpark, for eksempel ved å øke vrakpanten eller senke nybilavgiftene. Man kan også mene at veistandarden burde vært enda bedre.
Men det rokker ikke ved det faktum at god økonomi gir bedre trafikksikkerhet, ikke dårligere.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Staten hindrer flykonkurranse
Eier Avinor, ødelegger for konkurrenter.
Det ligger an til kraftig trafikkvekst ved Moss Lufthavn Rygge, blant annet fordi Ryanair nå etablerer seg der. Dermed kan det kanskje bli overskudd for eierne, med Orkla og Olav Thon i spissen, etter store investeringer og underskudd.
Men så er det ett problem: Staten bestemmer hvor mye trafikk Rygge kan ha, og har satt et tak som Rygge-ledelsen mener er for lavt til å drive lønnsomt. Og gjennom Avinor eier staten også Rygges hovedkonkurrent, Oslo Lufthavn Gardermoen.
Og gjett hva: Hos Avinor synes man ikke noe om vekstplanene til den mye mindre privateide konkurrenten. Avinor-sjef Sverre Quale mener Gardermoen vil bli satt ti år tilbake hvis Rygge får utvikle seg fritt.
Quales argument er at overskuddet fra Gardermoen brukes til å kryssfinansiere ulønnsomme flyplasser i distriktene.
Konstruktivt å klage?
Rygge-sjef Pål Tandberg er ikke overbevist og vurdere å klage saken inn for konkurranseovervåkningsorganet ESA. Men statssekretær Geir Pollestad i Samferdselsdepartementet (som altså eier Rygges hovedkonkurrent) er «usikker på hvor konstruktivt det vil være» å bli klaget inn for ESA.
Men det er ikke bare volumet på Rygge staten og Avinor legger seg bort i. Også prisingen er det staten (konkurrenten, altså) som bestemmer, og hos Avinor synes man, ikke overraskende, at det er en dårlig idé hvis Rygge presser ned prisnivået.
Kokkelimonkekonkurranse
Å drive butikk når markedslederen kan kan diktere ditt volum og dine priser, er kokkelimonkekonkurranse.
Eventuelle subsidier til distriktsflyplassene må kunne ordnes på en annen måte enn ved å hindre konkurranse for å la Gardermoen få melke kundene.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Merkelig om landbruk
Er subsidiert kyllingproduksjon et godt eksempel på frihandel? (Foto: Colourbox)
Aviskommentator mener eksportsubsidier er frihandel.
Journalist Espen Løkeland-Stai i Dagsavisen hadde fredag en kommentar om det avsluttede G8-møtet under tittelen Resirkulert bedrag.
Bedrageriet er, ifølge Løkeland-Stai, at frihandel og markedsliberalisering kan løfte verden ut av fattigdom og sult. I kommentaren hevdes at det denne politikken tvert om har ansvaret for at «en milliard mennesker i dag ser sulten i hvitøyet».
Subsidierte kyllinger = frihandel?
Som eksempel viser Løkeland-Stai til dette (min utheving):
Over lang tid har markedene i Kamerun og andre vestafrikanske land blitt overlesset av dypfryst kylling fra Europa. Denne kyllingen, som ikke blir konsumert i Europa, er solgt til en pris som ligger under produksjonskostnadene for afrikanske bønder. Dette har ført til at importen av kylling i Kamerun økte fra 978 tonn i 1996 til 22.153 tonn i 2003, mens produksjonen av kylling i Kamerun samtidig ble mer enn halvert. Forklaringen er at EU har gitt minst 90 millioner euro i eksportsubsidier for eksport av dypfryst kylling til vestafrikanske land.
Det pekes også på andre eksempler, som at meksikanske bønder blir utkonkurrert av subsidiert mais fra USA.
Motsatte av frihandel
Jeg er helt enig i at landbruksstøtten i Vesten, ikke minst eksportsubsidier, er kritikkverdig.
Men hvordan kan man påstå at subsidier er «frihandel» og «markedsliberalisering»? Det er jo snarere det motsatte.
De siste tiårene har verden utvilsomt gått i retning av frihandel. Gjennom internasjonale avtaler har man redusert statlige subsidier og tollmurer. Dette har ført til økt handel, noe som blant annet har bidratt til den eventyrlige velstandsutviklingen i Kina.
Men landbruket, som Løkeland-Stai, skriver om, er en sektor hvor denne utviklingen har kommet kort. Her er det fortsatt betydelige tollmurer og støtte til egne bønder. Markedsmekanismene får i liten grad fungere, noe Løkeland-Stais eksempler illustrerer.
Noen mener frihandel ikke egner seg innen landbruket. Jeg er uenig i det. Men uansett hva man mener om dette spørsmålet, er det temmelig drøyt å bruke nettopp landbrukssektoren som eksempel på hvor ille det angivelig har gått på grunn av frihandel og markedsliberalisering.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Svindlere i sommersol
Pyramidebyggerne gir aldri helt opp.
Torsdag meldte NRK at Lotteritilsynet sjekker selskapet Enigro, som forrige helg hadde vervemøte på Fagernes.
En anonym verver sier følgende til NRK:
- Pr dags dato er det ingen som har tapt penger på dette.
Førstestatsadvokat Arne Angell i Økokrim gjør det på sin side klart at denne typen selskaper ikke blir høyt prioritert:
- Nå bør folk ha skjønt at de ikke skal bli med i slike selskaper.
Kjente toner
Hjemmesiden til Enigro er ikke særlig informativ, men går man inn på diverse presentasjoner som ligger rundt på nettet i forbindelse med vervemøter, som denne, ser man at dette er kjente toner i pyramidemiljøet.
Det lanseres luftige planer om å tjene penger på alt fra hedgefondinvesteringer og valutahandel til nettpoker, men hovedpoenget er åpenbart å verve nye medlemmer under seg i pyramiden.
De fleste har forstått
Det er nå fire-fem år siden titusenvis av nordmenn gjorde sine erfaringer med luriumselskaper som T5PC og WGI.
Jeg tror det må gå lenger før det er klart for en ny bølge. Folk glemmer ikke så fort.
Nå vet folk at dette er lureri. De fleste har nå forstått at det ikke foregår verdiskapning i systemene, og at de bare er basert på at noen kommer inn tidlig og lurer pengene fra dem som kommer inn sent.
De fleste forstår at den som vurderer å bli med, står overfor to alternativer:
Det sannsynlige alternativet er at man kommer så sent inn at veksten i pyramiden bremser opp og man taper penger.
Det mindre sannsynlige alternativet er at man tjener penger på å lure venner og bekjente. Er man virkelig sentral kan man lure mange, men samtidig få navnet sitt assosiert med lureri i årevis fremover. Det er ikke så morsomt, spesielt ikke siden det i dag er lett å søke frem denne typen informasjon på internett.
Enigro blir neppe noe nytt T5PC eller WGI, i alle fall ikke i Norge.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Høns i regnvær
Livselskapene forvalter store midler for norske kunder. Forvaltningen bør være langsiktig, for kundene skal stort sett ha ut midlene langt inn i fremtiden.
Normalt pleier man å si at langsiktig sparing innebærer at man bør være villig til å tåle større kortsiktige svingninger for å oppnå bedre langsiktig avkastning.
Blir kortsiktig i stedet
Men, som E24 påpeker i en artikkel onsdag, rammebetingelsene medfører at forvaltningen i livselskapene egentlig foregår med minst halvannet øye på kortsiktige resultater.
Det skyldes at selskapene må garantere en viss minsterente til kundene hvert år og utbetale mesteparten av overskuddet. Dette er regler som er innført for å beskytte kundene. Ulempen er at dette gjør det vanskelig for livselskapene å ta risiko i forvaltningen, spesielt i vanskelige tider i finansmarkedene.
Det betyr for eksempel at flere av livselskapene nå nesten er ute av aksjemarkedet. DnB-eide Vital har nå bare 4,4 prosent av porteføljen i aksjer, mot 30 prosent høsten 2007.
Hogne Tyssøy i forvaltningsselskapet Holberg Fondene sier til E24 at man må finne regler for en langsiktig pensjonsforvaltning som tåler kortsiktige svingninger:
- Horisonten på forvaltningen til norske livselskaper er på 15-20 år. Da går det ikke an å ha en årlig garantert avkastning, årlige oppgjør og liberale flytteregler. Det er en situasjon som både kundene og selskapene lider av. Vi har en pensjonsforvaltning som på ingen måte fungerer i forhold til de oppgavene den skal fylle.
Det er åpenbart at myndighetene også må vektlegge ting som risikostyring og at det skal være lett for kundene å bytte selskap, men det er merkelig når man av historiske tall ser at selskapene samlet hadde et aksjeandel rundt 30 prosent da børsjubelen stod i taket rundt tusenårsskiftet, under 10 prosent da aksjene var på billigsalg i 2002 og 2003. Så økte man til nær 30 prosent da børsen noen år senere gikk mot nye rekorder, for så nå igjen å havne under 10 prosent.
Det beste
Det beste ville være å finne frem til et regelverk som åpner for større kortsiktige svingninger, for eksempel ved at garantien overfor kundene gjelder en lengre tidsperiode.
Det nest beste er trolig at livselskapene slutter å investere i aksjemarkedet og aksepterer en lavere forventet avkastning. Det de driver med nå kalles på godt norsk å selge høns i regnvær. Det er nok den dårligste løsningen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Den fæle bensinprisen
VG hadde tirsdag et oppslag med tittelen Oljeprisen ned 45% - bensinprisen ned 5%. Her heter det:
Fra toppen i fjor sommer har prisen på råolje stupt fra over 140 dollar fatet til drøyt 60 dollar nå. Målt i norske kroner tilsvarer det et fall på cirka 45 prosent.
Dette betyr likevel ikke at bensinen du kjøper på bensinstasjonen er blitt mye billigere.
Den historisk høye gjennomsnittsprisen i juli i fjor var ifølge Norsk Petroleumsinstitutt hele 13,80 kroner pr. liter blyfri bensin. I juni i år var den sunket til 12,62 pr. liter.
- Til tross for at en del av avgiftene er faste, burde prisene gått mer ned. Det er vel ikke tvil om at bransjen har gode tider om dagen. De bruker høy oljepris som argument når prisene går oppover, men argumentet fungerer tydeligvis ikke den andre veien, sier Hallgeir Raknerud i Kongelig Norsk Automobilforbund.
Men på lang sikt?
La oss videreføre denne argumentasjonen.
For ti år siden kostet en liter bensin rundt 9 kroner. I juni var snittprisen 12,62 kroner, altså en oppgang på rundt 40 prosent.
For ti år siden kostet et fat olje rundt 150 kroner. I dag koster det rundt 400 kroner, altså en oppgang på over 160 prosent.
Vi ser altså tydelig at pumpeprisen over lang tid har steget altfor lite i forhold til råoljeprisen. Kundene tyner bensinstasjonene på det groveste. I alle fall hvis man bruker logikken til VG og Kongelig Norsk Automobilforbund.
Men det bør man selvsagt ikke.
Komplisert sammenheng
Mange faktorer kompliserer sammenhengen mellom oljepris og pumpepris for bensin. Den mest åpenbare er høye norske avgifter.
CO2-avgift og bensinavgift, samt mva av disse, utgjør over halvparten av dagens bensinpris. Dette påvirkes ikke av råoljeprisen. Så kommer forhandlernes marginer. Alt dette gjør at pumpeprisen svinger mye mindre enn oljeprisen. Det er faktisk bare rundt en fjerdedel av pumpeprisen som overhodet påvirkes av oljeprisen.
I tillegg har man valutasvingninger. Råolje prises i dollar, pumpeprisen er i kroner.
Dessuten er bensin et annet produkt enn råolje. Prisen på det internasjonale bensinmarkedet går ikke i takt med oljeprisen, og påvirkes av en rekke forhold, som raffineringskapasitet, etterspørsel etter andre petroleumsprodukter og så videre.
Til sist må det også nevnes at prosentregningen i artikkelen er ganske - la oss si - tabloid. VG baserer seg på et bensinprisfall fra 13,80 kroner i fjor til 12,62 kroner i år, og skriver altså at det et en nedgang på 5 prosent. Men fallet utgjør faktisk ikke 5 prosent, men 8,6 prosent.
Faktum er vel at dette prisfallet grovt sett er det man kunne forvente, basert på avgiftsnivået, valutautvikling og internasjonale bensinpriser.
Men da ville jo ikke VG hatt noen sak å skrive om. Nei, nettopp.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Kommunal avgiftsgalopp
Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa har ansvar for en sektor med kraftig avgiftsvekst. (Foto: Scanpix)
Melker innbyggerne, skylder på kostnadene.
VG meldte mandag om eksplosiv vekst i kommunale avgifter.
Fra i fjor til i år økte de kommunale avgiftene med 7,8 prosent, ifølge en undersøkelse gjennomført av Statistisk sentralbyrå på oppdrag fra Huseiernes Landsforbund. Materialet er hentet fra databasen i kommunenes KOSTRA-rapportering.
Det er mer enn dobbelt så mye som den generelle inflasjonen for tiden.
Den dyreste kommunen er Østre Toten, hvor et normalt forbruk gir avgifter på 13.036 kroner. Billigst er Sola, med 5.254 kroner.
Langsiktig trend
På 1990-tallet økte det kommunale avgiftene kraftig, både i absolutte tall og målt mot den generelle inflasjonen. Så var det en periode med moderat utvikling fra rundt 2003 til 2007, før veksten igjen har skutt fart de to siste årene.
Sett over hele denne perioden er det likevel ingen tvil om at avgiftene har steget mye mer enn det generelle prisnivået.
KS forklarer veksten med lønnsutvikling, stor byggeaktivitet og et etterslep på vedlikehold.
Manglende insentiver?
Økninger blir gjerne forsvart med at prisene må tilpasses selvkost. Men det blir fort en sovepute. Spørsmålet er om det ikke også dreier seg om manglende insentiver til å holde kostnadene nede. Selvkost kan jo forsvare hva som helst bare man har høye nok kostnader.
Det skal mye til at folk flytter fordi avgiftene blir for høye, og tiltak for å bremse kostnadsveksten er vanligvis upopulære blant de kommuneansatte.
Et hint om det ser man når Sola-ordfører Håkon Rege (H) i VG forklarer hvorfor kommunen hans er billigst:
Han sier de presser prisen på de fleste kommunale tjenester ved å legge dem ut på anbud.
- Vi har ikke en eneste gravemaskin i kommunen, utover de to på kirkegårdene: Vi leier inn alt og legger ut på anbud. Slik får vi konkurransedyktige priser.
Akkurat: Anbud, privatisering og den slags svineri. Tenkte vi det ikke.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Frp fra utspill til ansvar
Per-Willy Amundsen i Frp gir journalistene noe å skrive om på sommeren. (Foto Scanpix)
Partiet bør snart få regjeringsansvar.
Fremskrittspartiet har tydeligvis innledet utspillsoffensiven før valget.
Sosialklientene må komme seg opp om morran. Og beskyldningene om kulturkameraderi provoserer så mye at en usedvanlig pompøs Erik Fosnes Hansen argumenterer med å kaste papir.
Asylsøkere til Afrika
Det siste er at asylsøkere skal sendes til Afrika.
I mediene står politiske motstandere frem med hoderystende fordømmelser. - Urealistisk, mener Stoltenberg. - Useriøst, mener Høyre.
Etter en dag eller to med debatt, lanserer Frp et nytt forslag, og det hele begynner på nytt.
(Oppdatering: Og der kom allerede neste utspill: Vil fjerne statsstøtten til Islamsk Råd, melder Dagsavisen.)
Spillet er forutsigbart. Etter alt å dømme tjener Fremskrittspartiet på det. Partiet får sette dagsorden, og forslagene partiet kommer med har gjerne et element av sunn fornuft som det er vanskelig å få has på, i alle fall så lenge man bare diskuteres i teorien.
Å betale for asylmottak i Afrika vil nok, som Frp hevder, begrense strømmen av ubegrunnede asylsøknader og fjerne muligheten for at folk stikker av fra mottakene for å bli ulovlig i Norge. Så lenge man samtidig opprettholder en god standard på mottakene og behandler søknadene skikkelig, er det vanskelig å se at forslaget skal være så forkastelig som mange åpenbart mener.
Så finnes det ganske sikkert mer intrikate problemer med det hele, av praktisk og juridisk art. Men disse kommer sjelden frem før man sitter i regjeringskontorene og faktisk skal gjennomføre sin politikk.
Aldri i regjering
Normalt fungerer politikken slik at et parti som kommer med kreative og tilsynelatende fornuftige forslag, øker sin oppslutning og til slutt havner i regjeringsposisjon, enten alene eller sammen med andre.
For det enkelte parti kan møtet med makten bli en nedtur - i alle fall når det gjelder velgeroppslutning - som for SV i dagens regjering. For det politiske systemet er dette sunt.
Det spesielle med Fremskrittspartiet er at partiet gjennom lang tid har økt sin oppslutning, og nå støttes av rundt en fjerdedel i meningsmålingene, uten å ha kommet i nærheten av regjeringskontorene.
Det er ikke sunt for det politiske systemet.
På tide med ansvar
Hvis Fremskrittspartiet ved valget blir så stort som det er nå eller større, og oppslutningen om de øvrige partiene ellers gir grunnlag for en borgerlig regjering, bør ikke Frp behandles som et spedalsk parti.
Og det mener jeg at man kan konkludere med selv om man er kritisk til partiets politikk. For hvis man mener denne politikken er så populistisk, useriøs og håpløs som mange hevder, vil dette bli nådeløst avslørt når partiet i regjeringsposisjon må gjennomføre sine forslag.
Man kan tenke seg flere utfall av Frp i regjering: For det første kan partiets politikk vise seg å fungere bra, for det andre kan partiet moderere seg for å fungere i en regjering, for det tredje kan man tenke seg at partiets oppslutning faller kraftig fordi velgere blir skuffet over hvor lite som i praksis blir endret.
Sannsynligvis vil resultatet bli en blanding av disse tre utfallene. Her er jo noe alle kan bli fornøyd med.
Oppdatering: Utenriksministeren avviser forslaget
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
De banale rådene
Når du skal spare, er det enkle som regel det beste.
Kredittilsynet er overrasket over hvor lettlurte nordmenn er når lurefirmaer melder seg med fantasifulle finansprodukter, melder Dagens Næringsliv.
Det er jeg også. Og det gjelder ikke bare rene svindelfirmaer, men også tilbud fra den ordinære finansbransjen.
Mange velger for kompliserte investeringsprodukter. Det er dumt, for det enkleste er som regel det billigste og beste. Og du trenger ikke å følge med på det siste og kreative fra bransjen. Du kan med fordel holde deg til tradisjonelle produkter som fantes for ti år siden og vil finnes om ti nye år.
For snart tre år siden skrev jeg om Scott Adams, mannen bak tegneserien Dilbert. Adams (som har bakgrunn som bankmann) hadde planer om å skrive en bok med spareråd, spesielt rettet mot unge.
Men han oppdaget at det man trengte å vite gikk inn på én side, og ingen vil kjøpe en bok med bare én side.
I stedet ble det denne listen.
I samme ånd skrev jeg for halvannet år siden en privatøkonomisk huskeliste.
Det påfallende er at både min liste og listen til Adams er svært enkle, nærmest banale. Du trenger ingen rådgiver for å gjennomføre dette, spesielt ikke en rådgiver som egentlig vil selge deg gebyrbomber.
Så, her er min liste:
1. Ikke lev over evne. Det første rådet er både banalt og samtidig det vanskeligste å følge. Men det er essensielt. Du får aldri orden på økonomien med mindre du er i stand til å legge til side litt penger til uforutsette utgifter og starte langsiktig sparing. Få pengene til å jobbe for deg i stedet for mot deg. Alternativet er evige bekymringer og mas.
2. Skaff deg uføreforsikring. Skaff deg livsforsikring hvis noen er avhengige av deg. Ja, det kan gå galt med deg også.
3. Betal ned kredittkortgjeld, forbrukslån, billån og alle andre lån med høy rente. Slike lån har ofte opp til 20 prosent rente. De er gift for privatøkonomien. Så høy avkastning er det i praksis umulig å få på sparepenger, og dermed blir alt annet du gjør ødelagt av disse lånene. Et alternativ er å konsolidere alt inn i et større boliglån hvis du har mulighet. Men da må du unngå å ta opp nye smålån. Klarer du det ikke, må du gjøre drastiske endringer.
4. Skaff deg best mulig boliglånsrente hvis du eier bolig. De siste årenes boligoppgang gjør at du gjerne har bedre pantedekning. Bytt bank hvis du ikke får den renten du kan få i en annen bank. Det er mye penger å spare over tid.
5. Sett til side en slump penger på høyrentekonto eller i pengemarkedsfond. Hvor mye avhenger av livssituasjon, men tre måneders nødvendig forbruk kan være et greit utgangspunkt. Dermed unngår du å ta opp dyr gjeld når det uforutsette inntreffer.
6. Benytt BSU full ut hvis du er under 33 år. Skattefordel og god rente er gull verdt.
7. Start langsiktig sparing. Det viktigste er ikke hvor mye du sparer, men at du gjør det jevnt og trutt, i gode og dårlige tider. Litt er mye bedre enn ingenting. Unngå gebyrfeller som garanterte spareprodukter og eiendomsfond. Er du relativt ung, bør mesteparten eller endog alt plasseres i aksjemarkedet. Det enkleste er aksjefond. Når du blir eldre, kan du gradvis prioritere obligasjonsfond, pengemarkedsfond og høyrentekonto.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Innvandrere og kriminalitet
Artikkel viser sammenheng mellom innvandring og kriminalitet. Men kanskje ikke den du tror.
Det er ikke bare i Norge innvandring og kriminalitet er et brennbart spørsmål, og innvandringsskeptiske krefter ynder også i USA å vise til eksempler på kriminelle innvandrere.Det liberalistiske magasinet Reason har sett nærmere på sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet, og bruker byen El Paso, som ligger på grensen mot Mexico, som eksempel.
El Paso har svært mange innvandrere, mange av dem er ulovlig i USA, byen er fattig, våpen er utbredt, og like over Mexico-grensen ligger byen Ciudad Juarez, som har vært herjet av en ekstrem voldsbølge med bakgrunn i narkosmugling.
Ikke paradoks
Derfor kan det virke som et paradoks at El Paso, en by med mange fattige innvandrere, er blant de tryggeste storbyene i USA.
Men Reason påpeker at dette egentlig ikke er noe paradoks, og siterer konklusjonen i et åpent brev flere akademikere sendte til daværende president George W. Bush:
Numerous studies by independent researchers and government commissions over the past 100 years repeatedly and consistently have found that, in fact, immigrants are less likely to commit crimes or to be behind bars than are the native-born.
Ulike former for innvandring
Dette illustrerer at spørsmålet om innvandreres kriminalitet er komplisert.
Tall fra Norge tyder på at innvandrere er overrepresentert når det gjelder visse typer kriminalitet, for eksempel voldtekter.
Men innvandrerbegrepet skjuler selvsagt vidt forskjellige personer. I USA, og spesielt i en by som El Paso, er mange av dagens innvandrere arbeidsinnvandrere fra Mexico og Mellom-Amerika. De kommer for å jobbe, og jobbe - mye - er nettopp det de gjør, om enn ofte i dårlig betalte og uregulerte jobber. Sånn sett minner de mer om østeuropeere som jobber i Norge enn om asylsøkere fra andre verdensdeler.
Ulikt resultat
Men Reason peker også på at hvor ulikt for eksempel arabisk innvandring har fungert i USA og Europa, og siterer kriminologen Jack Levin ved Northeastern University:
«Look at Arab-Americans in the Midwest, especially in the Detroit area. The U.S. and Canada have traditionally been very willing to welcome and integrate them. They're a success story, with high average incomes and very little crime. That's not the case in Europe. Countries like France and Germany are openly hostile to Arabs. They marginalize them. And they've seen waves of crime and rioting.»
Spørsmålet er om måten man i europeiske velferdsstater har mottatt innvandrere på, har bidratt til å gjøre integrasjonen vanskeligere og problemene større enn de hadde trengt å være.
Oppdatering:
Økende antall asylsøkere til Norge
Høyre og Frp kritiserer regjeringen
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Statlig gjeldsfest
Silvio Berlusconi sliter med tung statsgjeld. (Foto: Scanpix)
Verdens rike land låner nå enorme summer. Det vil ende med bakrus.
De rike landene pøser nå ut penger for å bremse den økonomiske nedturen. For Norge betyr det bare at overskuddene på statsbudsjettet krymper, men for de fleste land innebærer budsjettiltakene at den offentlige gjelden øker kraftig.
Men én ting er at man øker den offentlige gjelden i krisetider. Verre er det at den langsiktige trenden viser at staten blir stadig mer forgjeldet i de rike landene. Gjelden øker i dårlige tider, og blir ikke betalt ned i gode perioder.
Dystre spådommer
I en fersk rapport anslår Det internasjonale pengefondet IMF at den offentlige gjelden i de rikeste landene i G20-gruppen vil øke kraftig de kommende årene.
I 2007 utgjorde den offentlige gjelden i disse landene 77 prosent av BNP. I 2014 vil tallet trolig være rundt 114 prosent, ifølge IMF.
IMF-rapporten viser også at den offentlige gjelden i disse landene i 1980 var rundt 40 prosent av BNP.
Med andre ord: De neste årene tar gjeldsbyrden et byks oppover, på toppen av en krypende økning som har pågått over flere tiår.
Dette er en tendens som primært gjelder de rikeste landene i verden. I land som Kina, Russland er statsgjelden lav. I India er den relativt høy, men ventes ikke å øke frem til 2014.
På grunn av USAs størrelse er det mye fokus på den amerikanske statsgjelden, og denne øker kraftig, ifølge IMF: Fra 63 prosent av BNP i 2007 til 107 prosent i 2014.
Gjeldsverstingen blant de rike landene er likevel Japan, hvor gjelden allerede i 2007 utgjorde 188 prosent av BNP, og tallet er ventet å øke til 234 prosent i 2014. Nest verst er Italia, hvor gjelden utgjorde 104 prosent av BNP i 2007 og ventes å ligge på 129 prosent i 2014.
Inflasjon kan bli løsningen
Denne utviklingen kan åpenbart ikke fortsette. Etter at den akutte krisen er over, må disse landene redusere gjeldsbyrden. Det kan skje gjennom økonomisk vekst, men det blir ikke lett, spesielt ikke siden eldrebølgen vil skylle inn over mange av landene de kommende årene.
Så lenge en stat låner i sin egen valuta, kan den alltid betale tilbake. Den kan jo rett og slett bare trykke mer penger. Dette kan gi økende inflasjon, som gradvis vil lette gjeldsbyrden ved at gjelden blir mindre verdt.
Men hvis investorene begynner å mistenke at en stat vil bruke seddelpressen for å inflatere seg ut av gjeldsfellen, vil de kreve stadig høyere rente for å låne ut penger.
Uansett er det stor fare for at gjeldsfesten før eller siden ender med dundrende bakrus.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Amcar og globalisering
Toyota Camry, den ultimate Amcar.
Hva er den mest amerikanske bilen? Svaret vil kanskje overraske.
Det siste året har amerikanske myndigheter gått inn med betydelige midler for å unngå at General Motors og Chrysler skulle kollapse. Statlige penger har bidratt til en ordnet gjeldsforhandling i stedet for en plutselig konkurs. Ford, den trede av de tre store i amerikanske bilindustri, har enn så lenge overlevd på egne hjul.
Alle var enige om at amerikanske bilindustri måtte overleve. Og alle tenkte da på General Motors, Chrysler og Ford. Men hva er egentlig den mest amerikanske bilen?
Ifølge nettstedet Cars.com er svaret, kanskje en smule overraskende, Toyota Camry.
Det fremgår av nettstedets årlige American-Made Index. Dette er en liste som tar hensyn til hvor en bil er produsert, hvor delene kommer fra og hvor mange biler som blir solgt i USA.
Og på toppen av listen ligger altså Toyota Camry. Nummer to er den uramerikanske pickup-en Ford F150. Men av de ti mest amerikanske bilene heter fire Toyota og en kommer fra Honda.
Denne listen tar hensyn til salgsvolum, noe som begrunnes med at en bil det selges mye av bidrar mer til sysselsetting i USA enn en bil det selges lite av.
Men selv om man ser isolert på andelen amerikanske deler i ulike bilmodeller, er utenlandske merker sterkt representert. På toppen av denne listen ligger Ford Taurus, men også her er fire av de ti øverste plassene besatt av Toyota og en av Honda.
Dette viser at det fort blir meningsløst å skulle beskytte egen industri. Hva er en innenlandsk produsent? Er det navnet som avgjør? Hvor hovedkontoret ligger? Hvor produksjonen foregår?
Det er påfallende at den politiske debatten rundt bilindustrien i USA nesten utelukkende dreide seg om hvorvidt man skulle støtte GM og Chrysler eller ikke. Det var ingen som foreslo at man burde støtte Toyota.
Men den mest amerikanske bilen er altså Toyota Camry.
Få denne bloggen som RSS-feedFå NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Utstillingsvindu stengt
Rita Ottervik (til høyre) får neppe like begeistrede statsministerbesøk under høsten valgkamp. (Foto: Scanpix)
Trondheim får ikke lenger være rødgrønt utstillingsvindu.
Trondheim har kanskje Norges beste fotballag, men kommunen har stø kurs mot nedrykk når det gjelder økonomistyring.
Da Arbeiderpartiets Rita Ottervik overtok som ordfører i Norges tredje største by etter valget i 2003, ble det gjort klart at kursen skulle legges kraftig mot venstre. Gang på gang fikk vi høre at Trondheim skulle være et utstillingsvindu for rødgrønn politikk. Det ble til og med skrevet bok om Trondheimsmodellen. Og omlegging ble det. I praksis fikk LO vetorett i Trondheim.
Som Ottervik sa det for to år siden til LO-magasinet Fagbladet:
- En av dine politiske rådgivere sa under forrige kommnunevalg at «vi skal kjøre knyttneven inn i Høyres såkalte utstillingsvindu i Trondheim». Har dere gjort det?- Ja, jeg opplever det. Høyre konkurranseutsatte sykehjem. De forberedte å sette ut hjemmetjenestene. De forberedte konkurranseutsetting av renhold og vaktmestertjenester. De skilte ut bydriften. De ville selge kinoen. Alt dette har vi snudd om på. Vi har kraftig endret kursen. Det som skulle bli deres store utstillingsvindu, fikk ikke lov til å bli det.
- Diskvalifiserer
Men nå får ikke Trondheim være rødgrønt utstillingsvindu heller, ifølge kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa, som nå sier følgende til Kommunal Rapport:
- De har bygget ut et godt tjenestetilbud, de er en kvalitetskommune, de er en grønn energi-kommune, og de har tilbakeført til kommunen tidligere privatisert virksomhet. Men å fremlegge et driftsunderskudd på 5,1 prosent diskvalifiserer Trondheim som utstillingsvindu for den rødgrønne regjeringen.
Ikke bare trekkes gardinene for i ustillingsvinduet, Trondheim står i fare for å komme på den såkalte Robek-listen, hvilket i praksis betyr at kommunen blir satt under statlig administrasjon.
Bruker for mye penger
Både fra kommunen og regjeringen viser man til dårlige finansresultat fra det kraftfondet som ble opprettet etter salg av kommunens energiverk.
Det er riktig at dette påvirker tallene for 2008 negativt, men man kan like godt si at god avkastning i de foregående årene har bidratt til å sminke regnskapet og dekke over en underliggende økonomisk forverring.
Ser man på kommunens årsrapport blir bildet ganske tydelig: Trondheim kommune har de siste årene økt utgiftene mer enn det er inntektsmessig grunnlag for, og gjelden har økt kraftig.
I 2005 var driftsutgiftene 6,7 milliarder kroner.
I 2008 var de 8,8 milliarder kroner.
I 2005 var kommunens gjeld 13,7 milliarder kroner.
I 2008 var den 19,6 milliarder kroner.
Det som de siste årene er blitt vist frem i det rødgrønne utstillingsvinduet i Trondheim, er at man kan tilby gode kommunale tjenester ved å bruke penger man ikke har.
Det er ikke mye å skrive bok om.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Palmesus med NAV
Her er det godt å være på rømmen, finansiert av NAV.
(Illustrasjonsfoto: Jake Risbridger, Flickr/Creative commons)
Staten støtter narkorømling i Thailand, men ikke skadet soldat fra Afghanistan.
Dagbladet omtalte torsdag to trygdesaker som sett i sammenheng gir inntrykk av at fornuft er et fremmedord i forvaltningen av offentlige støtteordninger.
Den ene saken handler om at Statens Pensjonskasse har anket en dom som tilkjenner erstatning til en soldat som ble varig skadet under en operasjon i Afghanistan.
Den andre saken handler om en 39-åring som er etterlyst av politiet i en alvorlig narkosak. Han gjemmer seg angivelig i Thailand og tar hver måned ut trygden som tikker inn fra NAV, med hjertelig hilsen fra norske skattebetalere. Kripos vil ha stanset pengene, men NAV mener det ikke finnes rettslig grunnlag for dette.
Altså: Staten kjemper for å unngå å støtte en varig skadet soldat, og vil samtidig fortsette å støtte en mistenkt narkohai på rømmen fra politiet.
Absurd situasjon
Man kan sikkert bortforklare denne absurde situasjonen med paragrafer og retningslinjer. Man kan peke på at NAV og Statens pensjonskasse er ulike etater. Det hjelper ikke. Situasjonen blir ikke mindre idiotisk av den grunn.
Selvsagt skal ikke rømlinger kunne leve på trygd. Og soldater som med livet som innsats gjennomfører de militære oppgavene de blir pålagt, burde mottas med rød løper, gjallende trompeter og rause støtteordninger hvis de blir skadet. Det er ingen grunn til å knusle. Dette er noen få, spesielle tilfeller. Økonomisk betyr det ingenting for staten.
Enkelt Frp-scoring
Ikke uventet er Fremskrittspartiet raskt på banen, og partiets forsvarspolitiske talsmann Per Ove Width putter inn en enkel scoring:
- Det er utrolig hva man kan få til juridisk ved å definere en lovtekst, men det må da være lov til å bruke sunt vett også. Til slutt er det ingen som vil delta i internasjonale operasjoner lenger. Det ville være katastrofe.
Og så lurer man på hva Frp-koden er.
Prøv å taste: S-U-N-N-F-O-R-N-U-F-T.
Et kupp er et kupp
Manuel Zelaya. (Foto: Scanpix)
Og det er det som har skjedd i Honduras.
Når hæren med våpen i hånd henter en folkevalgt president på natten og setter ham på første fly ut av landet, er det et kupp. Det bør ikke være så vanskelig å innse. Og det er det som har skjedd med president Manuel Zelaya i Honduras.
Så registrerer jeg at det plutselig har vokst frem en liten hær av eksperter på grunnloven til Honduras, med ulike meninger om hvorvidt Zelaya hadde trådt over sine konstitusjonelle grenser. Etter min svært ringe forståelse er dette kompliserte og diskutable problemstillinger.
Men de hører uansett hjemme i politikken og eventuelt i jussen. Det ble jobbet med å stille presidenten for riksrett. Det er greit. Å sende soldater for å hente ham midt på natten og hive ham ut av landet - det er ikke greit.
Verden har endret seg
Hadde dette skjedde for 20-30 år siden, ville de fleste trukket på skuldrene. Militærkupp i Latin-Amerika var ren rutine.
Men mye har endret seg i verdensdelen. De fleste landene i Latin-Amerika er nå demokratier, selv om det varierer hvor velfungerende de politiske systemene er. Det eneste definitivt udemokratiske landet er nå Cuba.
Det har knapt forekommet vellykkede militærkupp de siste par tiårene, og forsøkene finnes primært i Venezuela, først i 1992, da Hugo Chavez forsøkte å gjennomføre et kupp, og så i 2002 da han selv ble utsatt for et mislykket kuppforsøk.
Derfor er det som nå har skjedd i Honduras like uvanlig i dag som det ville vært vanlig for 30 år siden.
Nye toner
Reaksjonene viser også at verden har endret seg. Riktignok forsøker Hugo Chavez som vanlig å spille Yankee-kortet, og hevder at USA har vært involvert i kuppet i Honduras.
Men Obama-administrasjonen fordømmer kuppet og har støttet en resolusjon i FN som oppfordrer alle land til ikke å anerkjenne den nye regjeringen i Honduras.
Det er åpenbart at dette har sammenheng med at den kalde krigen mot Sovjetunionen og landets kommunistallierte, er over. På samme måte som det ikke lenger slår helt an når Chavez ser yankee-imperialister på høylys dag, fungerer det ikke lenger like godt for høyreorienterte kuppmakere i Latin-Amerika å appellere til USA ved å vise til den røde fare.
Håpet er at dette også gjør det lettere å finne en fredelig løsning i Honduras, og at dette vil befeste den demokratiske trenden i Latin-Amerika.
Oppdateringer:
Meldes om blodige sammenstøt
Presidentens fly omdirigert til El Salvador
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
En spekulant på Stortinget
Ola Borten Moe. (Foto: Scanpix)
Stortingsrepresentant Ola Borten Moe har tenkt å bli aksjespekulant. Er det lurt?
Dagens Næringsliv meldte lørdag (ikke på nett) at Senterpartiets Ola Borten Moe, som leder næringskomiteen på Stortinget, vil prøve seg som aksjespekulant.
Ifølge Stortingets register over representantenes og regjeringsmedlemmenes økonomiske interesser, eier ingen av representantene i dag aksjer i børsnoterte selskaper, selv om flere av dem har aksjer i ikke-noterte bedrifter.
Borten Moe har til nå puttet et fast, månedlig beløp i aksjefond, men nå vil han satse på enkeltaksjer, og har i første omgang pekt ut Norske Skog som en god investering. Han er også interessert i Det norske oljeselskap. Han forklarer bakgrunnen slik:
Drivkraften er den samme hos meg som hos andre som kjøper aksjer: Muligheten for god avkastning. Og så er det selvsagt spenningen.
På spørsmål om han som stortingsrepresentant og næringspolitiker må ta spesielle forholdsregler, svarer han:
Nei, ikke utover hensyn som alle aksjeeiere bør ta. Men kommer vi i posisjoner som kan gi oss innsideinformasjon, må vi jo melde oss som innsidere, selvsagt.
Ikke andre hensyn?
Her synes jeg Borten Moe farer litt lettbent forbi et vanskelig spørsmål. Bør virkelig ikke lederen av næringskomiteen på Stortinget ta andre hensyn enn dem alle aksjeeiere må ta?
La oss ta et eksempel som nettopp dreier seg om Norske Skog, som Borten Moe nå har tenkt å investere i.
Borten Moe har tidligere gått inn for at Norske Skog skal sikres billig kraft for å opprettholde driften. Kan han fortsette å mene det hvis han samtidig er aksjonær i selskapet?
Og hvis han nå investerer i Det norske oljeselskap, hvordan blir troverdigheten hans da i spørsmål om utbyggingstakt på norsk sokkel?
Nylig var Borten Moe i møte med kritikere av norske oppdrettselskapers virksomhet i Chile. Kan han gå i slike møter hvis han også er aksjonær i Marine Harvest eller Cermaq? Hvordan blir det å diskutere rederibeskatning hvis han sitter lastet med shippingaksjer?
Kanskje best å la være?
I det hele tatt er det litt av en slalåmløype en aksjespekulant i næringskomiteen skal gjennom. Og selv om Borten Moe styrer klar av alle portene, vil nok mange mistenke at han ikke gjør det.
Det er fint at stortingspolitikere er opptatt av hva som skjer i bedriftene, og aksjeinvesteringer stimulerer sannsynligvis interessen. Men dette må veies opp mot de mange problematiske situasjonene man setter seg selv i når man har en rolle som Borten Moes.
Dessuten er det jo slett ikke sikkert at Borten Moes aksjeplukking blir mer vellykket enn å putte sparepengene i et aksjefond. Det årlige honoraret aksjefondet tar, kan være en lav pris å betale for å slippe stadig vekk å måtte forklare seg om rolleblanding.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
