Sexforbrytere på nettet
Det var ingen hemmelighet at Phillip Garrido var voldtektsdømt.
Navnene til 670.000 sexforbrytere er offentlige i USA. Noe for Norge?
USA-har fått sin «Fritzl-sak». 18 år etter at den da 11-årige Jaycee Lee Dugard ble kidnappet, er Phillip Garrido siktet for forbrytelsen. I mellomtiden har Dugard fått to barn med Garrido mens hun og barna har bodd under kummerlige forhold på eiendommen hans. Stadig flere detaljer kommer nå frem om om livet de levde og forholdet mellom de involverte.
Først og fremst vekker slike saker sterke følelser. Vi leser med avsky og vantro. Hvordan er det mulig å gjøre slikt? Hvilke psykologiske mekanismer slår inn hos ofrene? Og hvordan er det mulig at det ikke blir avslørt?
I forbindelse med det siste spørsmålet, fokuserer Dagbladet i en artikkel på et interessant fenomen i USA, nemlig de åpne registrene hvor hvem som helst kan finne ut om det bor en dømt seksualforbryter i nærmiljøet.
Med noen enkle klikk får man et oversiktskart over sitt nabolag, hvor adressen til registrerte sexforbrytere er plottet inn. Så kan man gå inn på hver enkelt og finne bilde, personlige opplysninger samt hva slags forbrytelse vedkommende er dømt for.
Phillip Garrido hadde sonet en dom for voldtekt og var registrert. Her ser du profilen hans. Garridos navn var altså åpent tilgjengelig, men det var ikke dette som til slutt avslørte ham. Det skjedde etter en intern registersjekk i politiet i forbindelse med at han og de to barna oppsøkte Berkeley-universitetet for å holde en religiøs appell.
Mange er registrert
Disse registrene er blitt stadig mer omfattende i USA, selv om detaljene har variert en del fra delstat til delstat. Rundt 670.000 amerikanere ligger inne i registrene. Bare i Contra Costa County i California, hvor Garrido bor, er det 1.700 registrerte sexforbrytere.
Det pågår nå arbeid med en landsdekkende minstestandard for hvem som må registreres og offentliggjøres.
Enkelte delstater er spesielt strenge, og tidsskriftet The Economist er kritisk i en større artikkel samt en lederkommentar (begge skrevet før den siste saken ble kjent).
For det første peker tidsskriftet på at mange delstater inkluderer også mindre alvorlige forhold, samtidig som en del av dem har livsvarige registrering.
Et eksempel som nevnes er Wendy Whitaker fra delstaten Georgia. I 1996, da hun var 17, hadde hun oralsex med en gutt. Siden han var tre uker under 16, var dette den gang ulovlig. I dag, 13 år senere, står Whitaker fortsatt i registeret, selv om handlingen etter dagens lovverk ikke ville vært ulovlig. Dette har skapt mange problemer for henne.
Andre er registrert for å ha urinert på offentlig sted, kjøpt sex av prostituerte eller for blotting, som kan bety at man viste rompa til noen.
Ett problem er altså at registrene ikke skiller tydelig nok mellom alvorlige og mindre alvorlige saker, slik at man mister fokus på lovbrytere som kan forventes å være virkelig farlige.
Bivirkninger
Men selv om man konsentrerer slike registre om alvorlige forbrytelser, ser man betenkelige bieffekter. Siden det - naturlig nok - er en betydelig belastning å stå i slike offentlige oversikter (enkelte er blitt drept, mange plaget), er det ikke uvanlig at registrerte sexforbrytere sklir ut av syne, enten fordi de blir hjemløse eller fordi de bevisst stikker av. En slik rotløs tilværelse, gjerne uten både jobb, bolig og familie, bidrar etter alt å dømme til at faren for nye forbrytelser øker.
Også i Norge kan dette bli en aktuell sak. Frps justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen foreslo i sommer å innføre varsling av naboer av dømte pedofile.
Det er åpenbart legitime grunner til at foreldre ønsker å vite om pedofile i nærmiljøet, men erfaringene fra USA tyder på at man skal tenke seg nøye om hvis man skal åpne slike registre for allmennheten.
Dette kan fort sette i gang et kappløp hvor alle moderate forslag blir stemplet som lefling med voldtektsmenn og pedofile, og hvor målet - å hindre forbrytelser - mistes av syne.
Oppdatering:
Tidligere offer står frem.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Gir dårlig økonomi bedre helse?
Muligens på kort, men ikke på lang, sikt.
Førsteamanuensis Mari Rege ved Universitetet i Stavanger hadde fredag en interessant kronikk i Aftenposten under tittelen Krisetid gir bedre helse.
Hun skriver blant annet:
I kronikken peker hun på forskning som underbygger at befolkningens helse, totalt sett, blir bedre i perioder med økonomiske nedgang og økende arbeidsledighet. Dødeligheten går ned, i tillegg til at folk rapporterer om færre akutte helseproblemer. Dette skjer selv om de som faktisk mister jobben jevnt over får dårligere helse.
Mange mulige forklaringer
En rekke mulige forklaringer nevnes, for eksempel mer stress og overtid i oppgangstider, mer bruk av tobakk, alkohol og narkotika. Undersøkelser tyder på at folk spiser sunnere og trener mer i nedgangstider. Trafikkulykker og eksponering overfor miljøgifter på arbeidsplassen kan øke i oppgangstider. Det er lettere å rekruttere folk til helsevesenet i dårlige tider.
En del funn kan virke merkelige. For eksempel viser en studie at det det først og fremst er barn og gamle som ikke er i arbeidsdyktig alder, som får lavere dødelighet i nedgangstider. Det rimer dårlig med mindre stress som forklaring, men kan selvsagt skyldes andre forhold.
Men på lang sikt....
Uansett er dette tankevekkende. Men jeg savner et forbehold, og det dreier seg om tidshorisonten. Det som stemmer på kort sikt stemmer ikke nødvendigvis på lang sikt.
Nå skriver Rege om konjunktursvingninger, men for en leser er det lett å komme på den tanke at det også på lengre sikt er gunstig for helsen med lavere økonomisk aktivitet.
Men all erfaring viser at det er motsatt: På lengre sikt gir økonomisk vekst bedre helse.
Jeg har tidligere skrevet om én av de konkrete forklaringene som nevnes, nemlig færre trafikkdøde i nedgangstider.
Statistikken over trafikkdøde i Norge de siste fire tiårene (figur 4.1) gir i beste fall støtte til denne hypotesen hvis man ser på svært korte perioder. Den langsiktige trenden viser at kraftig økonomisk vekst i Norge har gått hånd i hånd med stadig færre døde i trafikken - selv om vi kjører stadig mer.
Generelt har levealderen i verden økt og økt, ikke bare i allerede rike, vestlige land, men også for eksempel i asiatiske land med kraftig økonomisk vekst. Den gjennomsnittlige verdensborgeren kan nå vente å bli rundt 67 år, mot 30-40 år for hundre år siden.
De negative helseeffektene av økonomisk vekst blir altså fullstendig overskygget av de positive - på lengre sikt.
Jeg synes dette er viktig å ta med, for ideen om at svakere økonomi gir bedre helse kan gripes begjærlig av folk som mener alt var bedre før.
Men en positiv helseeffekt av å satse på lavere økonomisk aktivitet vil etter alt å dømme bare være kortvarige, før effekten snur og blir negativ.
Det meste var faktisk verre før, også helsen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Klovner i Kongo
Det er lett å tenke seg hvordan dette bildet virker i Kongo. (Foto: Scanpix)
Saken mot de to surrehuene i Kongo kan bli en knallhard nøtt for Norge.
Selv om man, som enkelte eksperter påpeker, skal ta høyde for at norske journalister ikke forstår alle nyansene i saken mot Tjostolv Moland og Joshua French, er én ting ganske klart:
Rettssaken er en farse.
En pressefotograf fra Drammens Tidende som blir fremstilt som militær leder for de to. Ideen om at kong Harald bør komme på banen siden de to har vært i Garden. Enorme erstatningskrav, også fra de andre som var med i bilen og som har utpekt Moland og French. Og til sist det angivelige kravet om at Norge skal betale 3.000 milliarder kroner i erstatning til Kongo.
Men komikken i retten bør ikke overskygge at selve saken er både tragisk og alvorlig. Og den reiser igjen spørsmålet om hvor dum det skal være lov å være - og samtidig stole på full ryggdekning fra norske myndigheter.
Og om aktoratet fremstår som klovner, er ikke inntrykket av de to nordmennene så mye bedre.
Idioter på tur
Ikke vet jeg hva de to drev med i Afrika generelt og i Kongo på dette spesielle tidspunktet, men å reise på guttetur i Kongo, med våpen samt ID-kort fra Forsvaret og et privat sikkerhetsselskap, er så dumt at det blir vanskelig å tro på.
Og så tar man bilde mens man smilende tørker sjåførens blod av bilen og lar det ligge på en mobiltelefon som angivelig også inneholder bilder av lettkledde, lokale kvinner. Er det mulig?
Alle som har den minste kjennskap til Kongos blodige historie - ikke minst under den brutale perioden da landet var den belgiske Kong Leopold IIs private eiendom - forstår at de to lekte med ild på gutteturen sin. De har neppe mye sympati i Kongo - eller i andre afrikanske land.
Kan bli prinsippsak
Det gjør saken ekstra vanskelig for norske myndigheter. Bruker man åpenlyst press på vegne av de to, kan det låse frontene og styrke afrikansk motvilje mot å gi slipp på to hvite menn - som utvilsomt blir oppfattet som leiesoldater, uansett hva de selv måtte betegne seg som.
Men blir de to dømt til døden eller til lange fengselsstraffer, er det nær umulig for norske myndigheter å sitte rolig og se på - selv om man så langt - og selvsagt helt korrekt - påpeker at man ikke er part i saken.
Skal man for eksempel fortsette å gi Kongo et tresifret millionbeløp i årlig bistand?
Denne saken kan bli en brennhet potet for den som er norsk utenriksminister etter valget.
Oppdateringer:
Aktor ber om dødsstraff for begge.
Regjeringskilder: Ikke Kongo som krever 3038 mrd.
Forsker: - I tilfelle noen er så dumme at de betaler.
French: - Forventer dødsstraff.
Moland: Verdenssamfunnet vil reagere på henrettelse
Stoltenberg: Uaktuelt krav fra Kongo
Pressemelding fra Utenriksdepartementet: Fengslede nordmenn i Kongo og UDs rolle
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Byggerot fortjener søkelys
Helga Pedersen illustrerer problemet med kompliserte regler. (Foto: Scanpix)
Det er på sin plass at Helga Pedersens byggerot blir en mediesak.
Så skjer det igjen. En sentral politiker roter seg vekk i byggeregler, bare et drøyt år etter at en annen byggesak avsluttet Åslaug Hagas statsrådkarriere.
Denne gangen er det altså fiskeri- og kystminister Helga Pedersen.
Ifølge Dagbladet dreier deg seg om følgende:
- Ombygging startet før formell og skriftlig godkjennelse.
- Ikke innsendt ferdigattest.
- Og så en ny sak: Har lånt ut naust til overnatting selv om dette angivelig ikke er godkjent for slik bruk.
Er dette alvorlige forhold? Nei. Er det en bevisst omgåelse av systemet? Sannsynligvis ikke. Er det mange som gjør lignende feil? Ja.
Er det så en ikke-sak som mediene burde ligge unna? Jeg mener nei.
Gode grunner
Det er gode grunner til at slike saker bør slås opp i mediene.
Toppolitikere er ikke hvem som helst. De er valgt til svært viktige tillitsverv. Vi skal kreve mer av dem enn av en tilfeldig person.
Det gjelder i særdeleshet etterlevelse av de lover og regler som politikerne selv utformer.
Det er mulig det er riktig, slik det hevdes, at en tredel av nordmenn bor ulovlig i boliger som ikke er ferdigmeldt. Men hvis dette skjer uten at noen ser ut til å bekymre seg over det, er ikke da hele regelverket nærmest meningsløst?
Komplisert samfunn
Slike saker bør bidra til debatt om hvorvidt samfunnet har for mange lover og reguleringer. Når ressurssterke toppolitikere, som vet utmerket godt at de har et nådeløst søkelys på seg, likevel ikke klarer å unngå problemer med byggeregler, pensjoner, skatt og så videre - er det lett å forstå at mange ordinære personer kan rote seg vekk.
Reguleringer er normalt basert på gode intensjoner og fører som regel til positive effekter - men har også en kostnadsside, nemlig et stadig mer komplisert samfunn.
- Mange handler i strid med loven, og verken utbyggere eller byråkrater vet nøyaktig hvilke regler som gjelder, sier professor Kåre Lilleholt.
Dette har politikerne godt av å bli konfrontert med - gjerne på en måte som er ubehagelig for dem selv.
Bedre med for mye pirk
Man kan alltid diskutere om hvilke regelbrudd som er for bagatellmessige til å bry seg om.
Det finnes ingen fasit, og det er nok av land i verden hvor Helga Pedersens byggerot ville blitt forbigått i stillhet. Men i Norge og andre nordiske land forventer vi ikke og godtar ikke at toppolitikere bryter reglene vi andre skal etterleve.
Denne ryggmargsrefleksen - kall det gjerne moralisme - er noe av det beste med de nordiske landene.
I valget mellom et samfunn hvor mediene pirker for mye i makthavernes forhold og et hvor det pirkes for lite - velger jeg meg helt klart det første.
Oppdateringer:
Pedersen: - Pinlig, men jeg skal nok overleve det
Jurist: - Et folkelig lovbrudd
Pedersen: - Burde visst bedre.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Sjekker ikke journalister fakta?
Faktasjekkere eller mikrofonstativer? (Foto: Scanpix)
Faktasjekk.no er en bra tjeneste. Men hva driver resten av journalistene med?
- Er det riktig når Erna Solberg sier at 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive ordentlig? Vurdering: Delvis riktig
- Har Siv Jensen rett i at Norge i 2008 tok mot fire ganger så mange asylsøkere som Danmark og Finland til sammen? Vurdering: Feil
- Kan Anniken Huitfeldt dokumentere at land med mange privatskoler har lavere kunnskapsnivå enn Norge? Vurdering: Feil
- Er det riktig, som Frp hevder, at regjeringen har brutt et løfte om å redusere egenandelene i helsevesenet? Vurdering: Sant
Så langt jeg kan se, gjøres det ærlige forsøk på å oppspore kilder og sjekke påstandene, og Bergens Tidende skal ha honnør for denne tjenesten. Det er viktig at det offentlige ordskiftet ikke blir dominert av halvsannheter og det som verre er.
Men Faktasjekk-tjenesten reiser et åpenbart spørsmål:
Hva er det de andre politiske journalistene i Norge driver med?
Er det ikke litt rart at bare et par journalister i én avis skal drive med faktasjekk? Er ikke det en av hovedfunksjonene til alle journalister?
Dette er nok et ømt punkt for mange redaksjoner. Realiteten er at enorme informasjonsmengder sklir inn i spaltene praktisk talt uten kritisk vurdering.
I de fleste tilfellene er dette lite problematisk.
Men noen ganger virker det som journalister bevisst unngår å stille kritiske spørsmål eller gjøre egen faktasjekk.
Hvis en politiker foreslår en eksklusiv sak med et spisset og kontroversielt budskap, er det fristende å fungere som mikrofonstativ. Det er jo uansett kilden som må stå inne for budskapet. Så kan man følge opp med motstandernes like spissede utsagn i en ny sak.
På den måten får man to gode tabloidsaker. Alternativet - å pirke i og sjekke det opprinnelige budskapet - kan ende med at hele saken faller fra hverandre, eller i det minste blir uklar og full av forbehold.
Dessuten blir redaksjonen kanskje ikke førstevalget neste gang en sak skal plasseres.
Det er bra at Bergens Tidende setter fokus på faktasjekk, men litt flaut for journalister at dette må være en egen tjeneste.
Her kan du følge faktasjekk.no på Twitter.
Oppdateringer:
- NRK påpeker at man også der har en seksjon for faktasjekk under valgkampen.
- Bloggeren Iskwew bestrider Kristin Clemets tall om sykemelding av gravide, og kommer med et godt eksempel på det jeg mener.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Stadig mer til uføre
Hos NAV er det stadig mer å gjøre.
Uføre får stadig mer. Stadig flere blir uføre. Tilfeldig? Neppe.
VG melder tirsdag at det har vært kraftig vekst i utgiftene pr. ufør i Norge:
I 2000 brukte vi 109376 kroner pr. ufør. I dag bruker vi 175405 kroner i snitt på de uføre.
Det tilsvarer en årlig vekst på litt over 6 prosent. I samme periode har den årlige prisveksten vært drøyt 2 prosent og lønnsveksten rundt 5 prosent. Trenden har grovt sett vært den samme under både denne og den forrige regjeringen.
Laila Gustavsen, statssekretær (Ap) ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet, mener utgiftsveksten er naturlig.
- Vi lever i et velferdssamfunn der det ikke er urimelig at de uføretrygdede får ta del i den samme levestandardutviklingen som resten av samfunnet.
Samtidig har antallet uføretrygdede økt jevnt og trutt, også i en periode med rekordartet etterspørsel etter arbeidskraft. Nye tall tirsdag viser at 341.400 mottok uføreytelser ved utgangen av andre kvartal. Det utgjør 11 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år.
Likevel er denne sammenhengen tabu å snakke om i store deler av det politiske miljøet. Da en SSB-forsker tidligere i år forsøkte å tallfeste sammenhengen mellom nivået på ytelser og antallet stønadsmottagere, ble han æreskjelt fra ytre venstre.
Dette skal det ikke forskes på og ikke snakkes om.
Men før eller siden vil det tvinge seg frem en debatt som tar utgangspunkt i at folk faktisk reagerer på insentiver, også når det gjelder trygdeytelser.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Privatisert helse
Foto: EPA
Er privat helseforsikring et problem eller et symptom?
Den venstreradikale tenketanken Manifest senter for samfunnsanalyse har utarbeidet rapporten Klassedelt helsevesen?
Det fokuseres på at nær 200.000 nordmenn nå har privat helseforsikring, som regel via arbeidsgiver. Manifest mener dette blant annet skyldes markedsføring fra forsikringsbransjen og et skattefritak som den forrige regjeringen innførte (og den nåværende fjernet).
Rapporten har fått stor oppmerksomhet i mediene, for eksempel her, her og her.
Manifest har også fått utført en meningsmåling, som ifølge tenketanken viser «sterk motstand mot et klassedelt helsevesen». Her er folk blitt presentert for to alternativer:
«Er du mest enig i påstand A eller B?
A: Det bør være lik ventetid for behandling i helsevesenet, uavhengig av om man er leder, vanlig ansatt eller uten arbeid?
B: Bedrifter bør gi utvalgte ansatte privat helseforsikring, slik at disse får behandling raskere.»
Et stort flertall svarer A. Som man roper i skogen får man svar.
Jeg synes det ville vært realt om man var mer konkret, for eksempel ved å stille spørsmålet: Bør det være forbudt å kjøpe privat helseforsikring?
Jeg er ikke sikker på at folkemeningen ville vært like klar da.
Hva er alternativet?
Man kan gjerne, som Manifest og de rødgrønne partiene, mene at det er feil å gi skattefradrag for utgifter til helseforsikring. Jeg kan langt på vei være enig i det.
Og slik er det da også i dag. Likevel er det stadig flere som tegner privat helseforsikring (selv om veksten sikkert er lavere enn den ville vært om det fortsatt var skattefritak).
Det tyder på at mange (i motsetning til helseminister Bjarne Håkon Hanssen) mener det har noe for seg å betale noen tusenlapper i året for slike forsikringer.
Jeg er helt enig i at man bør ha et godt og offentlig finansiert helsevesen som gir like rettigheter til alle uavhengig av lommebok. Det pågår i realiteten ingen politisk debatt om dette i Norge.
Men et system hvor behandlingen i hovedsak betales av staten, vil i praksis føre til at etterspørselen etter helsetjenester konstant er større enn tilbudet. Siden prismekanismen er skrudd av, må etterspørselen reguleres med køer.
Samtidig er velstandsutviklingen i Norge slik at stadig flere vil ha evne og vilje til å betale ekstra, for eksempel for å få behandling raskere.
Hvordan skal man forholde seg til det? Skal det forbys? Og hvis det blir forbudt i Norge, skal man også hindre at nordmenn tegner slike forsikringer i utlandet?
Og det er vel ingen prinsipielle forskjell på det å kjøpe privat helseforsikring og det å kjøpe private helsetjenester uten forsikring. Skal slikt også forbys?
Feil fokus
Jeg synes debatten om private helseforsikringer fjerner fokus fra det som virkelig er utfordringen i det offentlige helsevesenet: Hvorfor øker køene selv om det bevilges stadig mer penger? Prioriterer man riktig? Er det mulig å bremse dagens kraftige utgiftsvekst og unngå de årlige budsjettsprekkene - og samtidig gi et tilbud som blir vurdert som akseptabelt?
Jo dårligere tiltro til det offentlige systemet og jo mer uklarhet om hva man kan forvente - jo bedre grunnlag blir det for private ordninger.
Å kritisere forsikringsbransjen fordi offentlige helsekøer skaper et privatmarked, er som å kritisere termometeret fordi det viser at du har feber.
Les også: Gunnar Stavrum: Helsekøene øker - hvem har skylden?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
SV-Kristins fattig-bumerang
Kristin Halvorsen har slitt med fattigdomsspørsmålet de siste dagene. (Foto: Scanpix)
Får sin egen moralisme i retur og tuller med tall.
Kristin Halvorsen har den siste uken slitt tungt etter å ha blitt konfrontert med sitt eget sitat i valgkampen for fire år siden:
- Dette er ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje. Det er en skam, Bondevik, og nå har du hatt sjansen til å gjøre noe med det, og det gjør ikke veldig stort inntrykk på meg at du angrer på førstesida i Aftenposten på at du ikke har klart å gjøre det.Men fattigdomsproblemet er slett ikke blitt borte under den rødgrønne regjeringen. Angivelig er det blitt verre (selv om jeg personlig er skeptisk til millimetermåling av slikt).
Skal vi da konkludere med at også den rødgrønne regjeringen mangler vilje til å bekjempe fattigdom? At Kristin Halvorsen faktisk liker at folk er fattige? Er det i så fall også en skam?
Hvordan måle?
Ett problem er å konkretisere fattigdom. En fattig person i dagens Norge er rik hvis man sammenligner med store deler av verden eller med Norge for femti år siden. Et slikt absolutt fattigdomsmål er viktig, men sier ikke alt.
Ofte måles fattigdom heller relativt til det samfunnet man faktisk lever i. Dette poenget har da også Halvorsen tatt tak i for å forklare at fattigdommen ikke er blitt borte:
- Det er umulig å avskaffe fattigdommen, for den måles i forhold til gjennomsnittet.
Roter det til
Det som ikke var vanskelig for fire år siden er nå altså umulig, ifølge Halvorsen.
Men her tuller SV-lederen.
Det er fullt mulig å avskaffe relativ fattigdom. Det aksepterte målet på fattigdom er en prosent av medianinntekten, altså av den midterste inntekten i samfunnet. EU bruker 60 prosent som standard, OECD bruker 50 prosent.
Hvis alle fattige løftes over denne grensen, er problemet løst: Ingen er lenger fattige.
La oss ta et enkelt eksempel. I et samfunn er det ti personer. Tre av disse tjener 2 kroner i året, fire tjener 5 kroner i året, og tre tjener 10 kroner. Hvis man innfører en skatt på 2 kroner for alle som tjener over 5 kroner og gir disse pengene til dem som tjener under 5 kroner, vil de som tjener minst ha 4 kroner i året , altså 80 prosent av medianen. De er ikke lenger fattige.
Ikke så lett likevel?
Så hvorfor har ikke den rødgrønne regjeringen fjernet fattigdommen? Og hvorfor roter Kristin Halvorsen seg bort med statistiske misforståelser?
Grunnen er nok at fattigdomsbekjempelse slett ikke er det enkle, moralske spørsmålet Halvorsen fremførte som opposisjonspolitiker.
Hvis man bekjemper fattigdom med markant økte overføringer, oppstår det uheldige bivirkninger.
Den viktigste er nok at man fort ender opp med et system som gjør at mange vil tape penger på å jobbe. Allerede med dagens støtteordninger ser antallet stønadsmottagere ut til å øke ubønnhørlig, uansett om det er gode eller dårlige tider på arbeidsmarkedet.
Det er slett ikke sikkert at det på sikt er til beste for dem som i dag har lave inntekter å gjøre det ulønnsomt å jobbe.
Slike avveiinger er det man må gjøre når man sitter i regjeringskontorene. Da er det ikke lenger nok å vifte med moralsk pekefinger.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Hvite diskrimineres
Fulton Fish Market. (Foto: John Davisson)
Omvendt rasisme på fiskemarkedet. Er du hviting, betaler du mer for hvitting.
Rasediskriminering har ofte rammet folk som ikke er hvite, men her er en ørliten, og litt kuriøs, diskriminering av hvite.
Kathryn Graddy og George Hall fra Brandeis University i USA har ifølge Wall Street Journal studert handelen på Fulton Fish Market i New York. De har funnet ut av hvite kunder betaler mer enn asiatiske kunder for hvitting (for den som måtte være i tvil: en fisk, av tilhengere kalt havets kylling).
Fiskeselgerne ser på kjøperen og forsøker å vurdere hvor prissensitiv vedkommende er. I snitt regner de med at asiatiske kunder pruter mer, og disse får derfor lavere priser.
Prisdiskriminering
Dette er, i alle fall tilsynelatende, et eksempel på prisdiskriminering, et fascinerende tema som man ser svært mange eksempler på når man først er oppmerksom på det.
Hva er riktig pris? For selgeren er riktig pris den høyeste prisen kjøperen er villig til å betale. Ved å ta høyere pris fra folk med høy betalingsvillighet og lavere pris fra folk med lavere betalingsvillighet, kan selgeren oppnå størst mulig overskudd.
Problemet er at dette er vanskelig å finne ut for selgeren. Man kan spørre, men mange kjøpere (de fleste?) vil bløffe og oppgi en lavere makspris enn den egentlige grensen.
I praksis har derfor mange varer og tjenester faste priser. Men samtidig ser vi at mange selgere forsøker å gjennomføre en viss grad av prisdiskriminering. Ofte går dette ut på å skille kunder med mye penger og lite tid fra kunder med lite penger og mye tid.
En kvalitet, to priser
Den som bruker tid på å gå på salg, kan handle identiske klær billigere. Rabattkuponger appellerer også til folk som er prisfølsomme.
I andre tilfeller gjør bedre tilgjengelighet at prisen blir svært mye høyere, for eksempel flaskevann på bensinstasjoner. Noen ganger er varene litt forskjellig, men knapt i en slik grad at det forsvarer prisforskjellen. Supermarkeder plasserer ofte dyre varer i øyenhøyde og vesentlig billigere varer høyt oppe og lavt nede i hyllene. Folk med lite tid og mye penger plukker varene som er foran nesen. Folk med mye tid og lite penger gjør bøy og tøy for å hente varer.
De billige varene har ofte påfallende stygg emballasje, igjen etter alt å dømme for å skille mellom kundenes betalingsvillighet.
Og formodentlig prutende asiater får altså kjøpt billigere hvitting. Prisdiskriminering kommer i mange former.
Innvandrere på trygd
Kan velferdsstaten overleve masseinnvandring?
Aftenposten omtalte nylig det såkalte Brochmann-utvalget, som ble nedsatt av regjeringen i mai for å vurdere «hvordan den norske velferdsmodellen fungerer i en tid med økt inn- og utvandring».
Her er mandatet til utvalget, som ledes av sosiologiprofessor Grete Brochmann og som skal legge frem sin utredning i mai 2011.
I Aftenpostens artikkel pekes det på at yrkesdeltagelsen blant ikke-vestlige innvandrere er svært lav. Det vises også til forskning som tyder på at dette skyldes en kombinasjon av dårlige jobbmuligheter og gode velferdsordninger.
- Underlige utslag
En av deltagerne i utvalget er samfunnsøkonomen Knut Røed, som har forsket på trygd og arbeid blant innvandrere. Han sier følgende til Aftenposten:
- For en velferdsstat som Norge er det problematisk å hente inn arbeidsinnvandrere til lavtlønnede og utstabile jobber. Det kan dekke et arbeidskraftbehov på kort sikt, men på lang sikt kan det resultere i at vi rekrutterer velferdsmigranter fremfor arbeidsmigranter.
- Studien vår peker på noen litt underlige utslag av systemet. Noen innvandrere kommer faktisk bedre økonomisk ut med uføretrygd enn de noen gang gjorde mens de var i arbeid. Det er vanskelig å forsvare moralsk sett.
Aftenpostens artikkel utløste en ganske forutsigbar reaksjon i VG: Rødgrønne advarer mot regjeringens kutt-utvalg
Velferdsmigranter
I Aftenposten lanseres et nytt ord: velferdsmigranter. Det kan komme til å bli sentralt i en stadig mer brennbar debatt i årene fremover.
Norge er i ferd med å bli et mini-USA når det gjelder innvandring. Som denne grafen fra Statistisk sentralbyrå viser, er innvandrerbefolkningen i Norge grovt sett tidoblet siden 1970, og det er ingen tegn til at utviklingen bremser opp.
I 1970 utgjorde denne gruppen rundt 50.000 personer. De aller fleste kom fra Vest-Europa, og en stor del av disse var fra Norden.
I dag dominerer innvandrere fra andre verdensdeler, men også østeuropeere har det kommet mange av de siste årene.
Men om Norge minner om USA når det gjelder innvandringens omfang, er velferdsordningene totalt forskjellige, og det gjelder i enda større grad hvis man sammenligner med tidligere tider, da USA opplevde en innvandring i samme relative omfang som det Norge ser nå (rundt 1 prosent av befolkningen hvert år).
Kinkige spørsmål
Dette reiser en rekke spørsmål, for eksempel:
- Kan velferdsstaten overleve møtet med storstilt innvandring og et multikulturelt samfunn?
- Bidrar de norske velferdsordningene og måten det norske arbeidsmarkedet er orientert på til at for mange innvandrere blir gående som passive stønadsmottagere?
- Blir oppslutningen om velferdsstaten like stor når mange av stønadsmottagerne ligner stadig mindre på oss selv?
- Hvor raskt skal man få rettigheter i systemet?
- Er et slikt velferdssystem avhengig av sosiale normer og sanksjoner som begrenser utnyttelse av systemet?
- Skader det legitimiteten til ordningene hvis ytelser som uføretrygd og kontantstøtte går til personer som ikke oppholder seg i Norge?
Dette er vanskelige spørsmål, og alle spådommer er svært usikre. Men jeg har vanskelig for å se hvordan det norske velferdssystem skal la seg kombinere med en innvandring som den man ser i dag - uten store endringer, for eksempel ved at det tar lengre tid å få rettigheter i systemet.
Det kan bli harde diskusjoner når Brochmann-utvalget endelig kommer med sin rapport om nesten to år.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Nye tider i Ny Tid
Dambisa Moyo vil avvikle statlig utviklingshjelp, og får skryt av Ny Tid. (Foto: dambisyamoyo.com)
Skal venstresiden overta Frps rolle som refser av u-hjelp?
- Trade, not aid, har lenge vært høyresidens svar på problemene i fattige land, spesielt i Afrika. Implisitt har dette også vært en kritikk av vestlig utviklingshjelp.
Nå gjentas det samme budskapet fra uventet hold, nemlig på lederplass i den venstreorienterte ukeavisen Ny Tid.
Mer handel, mindre bistand
Riktignok tar redaktør Dag Herbjørnsrud en pliktrunde med å ta avstand fra Fremskrittspartiets ønsker om å kutte i u-hjelpen, men så skriver han:
Det klare målet bør snarere det motsatte: Vi må gjøre langt mer. Men ikke da ved hjelp av flere ny-kolonialistiske tv-aksjoner, som mest synes å gi rike nordmenn bedre samvittighet. Snarere ved hjelp av likeverdig handel. Som ledende afrikanere sier det: «More trade, less aid.»
Og:
Vi må lytte mindre til gamle popstjerner som Geldoff og Bono og mer på afrikanske intellektuelle. Slike som zambiske Dambisa Moyo, forfatteren av årets bestselger Dead Aid. Da Ny Tid intervjuet Moyo 6. mars i år, var vi første norske publikasjon som skrev om henne. Kofi Annan og flere folkevalgte i Den afrikanske union ønsker hennes kritiske bistandsblikk velkommen.
Kontroversiell
Det er oppsiktsvekkende å se den tidligere SV-avisen Ny Tid skryte av Dambisa Moyo.
Moyo er en kompromissløs og kontroversiell kritiker av utviklingshjelp, som hun mener ikke har bidratt positivt for Afrika i det hele tatt.
Hun vil for eksempel sette en tidsramme for å avvikle statlig utviklingshjelp, for eksempel innen fem år. Det er mer radikalt enn Frp, som bare vil «begrense» bistanden.
Financial Times har samlet en del av debatten rundt boken hennes her.
Det er neppe slik at redaktør Herbjørnrud og Ny Tid støtter alle Moyos ideer, men at man i det hele tatt gir henne positiv omtale, er oppsiktsvekkende nok, og viser at skepsisen til den tradisjonelle utviklingshjelpen har bredt seg langt utenfor Frp.
Når Ny Tid i en underleder i samme utgave dessuten fillerister Klassekampen for positive kommentarer om prestestyret i Iran og for ikke å se forskjell på demokrati og diktatur, er det åpenbart at det er blitt nye tider i Ny Tid.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Er folk flest idioter?
Heikki Holmås mener det er best at han tar vare på penene dine. (Foto: Scanpix)
SV frykter at du tuller bort pengene dine på nesehårklippere.
Høyre, Frp og SV har havnet i en interessant skattekrangel i Nettavisen.
Det begynte med at Høyres Jan Tore Sanner og Frps Per Sandberg kritiserte de rødgrønnes skattepolitikk. Sanner sa for eksempel følgende:
- Jens og Kristin prøver å skremme folk flest når de sier at én krone i skattelette er en krone mindre til velferd.- Får du én krone i skatteøkning har du tilsvarende én krone mindre til personlig velferd. I tillegg er effektivitetstapet ved å dra inn folks penger for deretter å omfordele betydelig. Økonomiske eksperter anslår at én krone i skatteøkning kun gir om lag 70 øre til det offentlige, altså går 30 øre tapt på veien samtidig som du mister en krone i din personlige velferd.
Sandberg reagerte også på uttrykket å «gi skattelette»:
Stoltenbergs utgangspunkt later til at alt du tjener er statens penger når han snakker om å «gi» skattelettelser eller «bruke penger på skattelette». Men det er den som tjener pengene som burde være nærmest til å bestemme hvordan disse pengene skal brukes, ikke politikerne som burde være mer varsomme med å bruke andres penger. Reduserte skatter gir mer velferd og valgfrihet til folk flest, noe som er mye bedre enn å bruke penger på flere offentlige ansatte.
SVs Heikki Holmås er sterkt uenig med Sanner og Sandberg:
- Hele poenget er at hva som er best for samfunnet. Det er mer lønnsomt for samfunnet om vi investerer en krone i helsevesenet slik at vi har en sunn befolkning som kan gå på jobb, enn om den samme kronen skulle brukes til å kjøpe nesehårklippere laget i Taiwan.
Disse utsagnene viser for det første betydelig uenighet i spørsmålet om hvilken effekt skattekutt eller -økningen har.
De viser for det andre et helt ulikt syn på hvem som er best egnet til å forvalte penger: Du selv eller det offentlige.
- Voodoo
Når det gjelder det første spørsmålet, mener altså Holmås det er feil at «bare vi senker skattene, så kommer det mer penger til velferdsstaten». Dette betegner han som «voodooøkonomi».
Dette er etter min mening et spørsmål man ikke kan svare definitivt på. Det kommer for eksempel an på hvor høyt skattenivået i utgangspunktet er, hvilken tidshorisont man vurderer og hva slags skatter det er snakk om. Er en spesiell skattesats svært høy, kan det godt være at lavere skattesats gir høyere skatteinntekter.
Men i hovedsak, og gitt dagens skattesystem, har nok Holmås rett. Skattelette vil gi staten mindre penger. Dette er en fortjent kritikk mot høyresiden i USA. Man har overdrevet tro på denne typen dynamiske effekter, og har derfor kombinert skattekutt med slapp disiplin på utgiftssiden.
Treffer kritikken mål?
Et annet spørsmål er om Holmås egentlig svarer på det representantene for Høyre og Frp hevdet. For verken Sanner eller Sandberg sier til Nettavisen at lavere skatter gir mer penger til velferdsstaten. Det de sier er at summen av både privat og offentlig velferd blir mindre når skattene øker.
Det er noe annet, og det er langt mer sannsynlig at de har rett, også i dagens virkelighet. Skatter drar uvegerlig med seg ineffektivitet, for eksempel bruk av ressurser på skattetilpasning og kontroll.
På den andre siden er dette også mye vanskeligere å måle, blant annet fordi man må verdsette goder som ikke omsettes i noe marked, så som utdannelse og helsepleie. Man må også sette en verdi på utjevning som kan gjøres via skattesystemet. Synes man likhet er viktig, vil man også kunne akseptere et så høyt skattenivå at den totale velferden i samfunnet blir mindre, så lenge den blir jevnere fordelt.
Hvem vet best?
Og her kommer vi over på det andre spørsmålet: Hvem er generelt best egnet til å ta vare på en krone: Du eller det offentlige.
Det er helt åpenbart at politikerne her har motsatt syn. Sandberg mener «det er den som tjener pengene som burde være nærmest til å bestemme hvordan disse pengene skal brukes».
Holmås likestiller offentlig ressursbruk med «eldreomsorg, skoler og forskning», mens privat ressursbruk er «å kjøpe nesehårklippere laget i Taiwan» og konkluderer:
- Det er ingen tvil om at mye av skattelette ikke går til fornuftig forbruk.
Nedlatende
Her synes jeg Holmås er svært nedlatende mot folk flest, samtidig som han, underforstått, har stor tiltro til egne evner til å forvalte våre penger fornuftig.
Jeg tror neppe så mange av oss føler at noen ekstra kroner i lommeboken umiddelbart vil bli sløst bort på nesehårklippere og fjas.
Faktisk tror jeg folk flest er ganske gode til å vurdere hva man ønsker å bruke pengene sine på.
I tillegg til forbruk er det noen som satser egne penger på næringsvirksomhet, i den grad de har midler til overs etter råshopping av nesehårklippere.
Selv om man er tilhenger av en offentlig finansiert velferdsstat og et skattesystem som hører med, er det ganske ille å merke at en ledende finanspolitiker i et regjeringsparti åpenbart ser på oss som barn som må holdes unna våre egne penger og beskyttes mot egen ufornuft - og da selvsagt av Holmås og hans kolleger.
Jeg har rett og slett et helt annet syn på enkeltmenneskers fornuft, og det påvirker nok også mitt syn på hva som er et fornuftig skattenivå.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Gambler du med flytende rente?
Svein Gjedrem mener flere bør vurdere fastrente. (Foto: Scanpix)
Flytende rente er spekulasjon, sier sentralbanksjefen. Nei, fastrente er spekulasjon, sier redaktør.
Sentralbanksjef Svein Gjedrem har flere ganger tatt til orde for at flere bør binde renten på boliglånet, i alle fall på deler av gjelden, nå sist i Dagens Næringsliv, hvor han uttrykker bekymring over at svært få nå velger fastrente:
- Det kan tolkes som at mange spekulerer i at flytende rente kan gi en lavere rente over lånets løpetid. Men det er en spekulativ beslutning, og det er en risikofylt beslutning. For de kortsiktige rentene vil kunne variere mye, og kan periodevis bli svært høye.
Dette har fått redaktør Tom Staavi i Dine Penger til å reagere. I en kommentar skriver han:
Nei, Gjedrem, det er fastrente som er spekulasjon.
Staavis poeng (og det er flere som har påpekt dette) er at dagens pengepolitikk innebærer at renten normalt bare vil være høy når det er gode tider, mens den vil bli kuttet hvis økonomien går dårlig. Staavi skriver:
Renten er høy når norsk økonomi går så det suser, arbeidsledigheten nærmer seg null og lønningene stiger mer enn normalt. Da vil inflasjonen være (eller true med å bli) høy. Og da tåler privatøkonomien til den enkelte at renten på lånet svir mer enn normalt.
Renten er lav når økonomien surner, arbeidsledigheten stiger og lønnsveksten er lavere enn normalt. Da vil inflasjonen være (eller true med å bli) for lav. Og da trenger privatøkonomien til den enkelte en lavere rente.
Nyanser
Det Staavi skriver er slett ikke feil, men etter min mening litt for lite nyansert.
For det første er det ikke gitt at din privatøkonomi svinger i takt med økonomien som helhet. Noen av oss får problemer også i gode tider, mens renten er høy.
For det andre er sammenhengen mellom rentenivået og folks privatøkonomi heller ikke så enkel selv når man holder seg til makronivået.
For eksempel: I perioden 2000 til 2002 lå lånerenten grovt sett rundt 8 prosent. Samtidig lå prisveksten på 2-3 prosent, slik at realrenten var 5-6 prosent. Det skjedde mens arbeidsledigheten var økende, og faktisk høyere enn nå, når realrenten på boliglån er null.
Går vi lenger tilbake, finner vi enda mer ekstreme utslag. På begynnelsen av 1990-tallet var renten opp mot 15 prosent mens inflasjonen var 3-4 prosent. Realrenten var altså over 10 prosent. Samtidig steg arbeidsledigheten opp mot 6 prosent, det høyeste nivået i moderne tid, og boligprisene var nær halvert fra toppen på 1980-tallet. Mange ble tvunget til å selge boligen med store tap.
Til det siste eksempelet kan man innvende at det skjedde under et annet pengepolitisk regime. Norges Bank forsøkte den gang å holde oppe kronekursen, og middelet var høye renter.
Men også utover på 1980-tallet hadde man svært høye nominelle og reelle renter, både i Norge og andre land, ettersom man forsøkte å kvele den kraftige inflasjonen som hadde bitt seg fast på 1970-tallet.
Her finner du en oversikt over renter og inflasjon siden 1950-tallet.
Undervurderer usikkerhet
Mitt poeng er: Jeg synes Staavi og andre forsvarere av flytende rente undervurderer usikkerheten, både den som ligger i at den enkeltes økonomi avviker fra Norges økonomi og den som ligger i at noe helt uventet skjer, noe som også kan forandre Norges Banks rentepolitikk.
Når det gjelder det siste, skal man huske at vestlige land for tiden driver med det største økonomiske eksperimentet på lange tider. For å stimulere økonomien kjører flere land store underskudd på statsbudsjettene, samtidig som renten holdes nær null.
Hva blir konsekvensen av dette? Svaret vet vi rett og slett ikke. Men det er åpenbart en mulighet for at vi om en stund får en inflasjon som løper løpsk, og som igjen krever den samme, beske medisinen som på 1980-tallet: Svært høye renter, både nominelt og reelt. Man kan gjerne mene at det er liten fare for at det skjer, men umulig er det ikke.
Fastrente er en forsikring mot slike ekstremutslag. Dette er spesielt viktig hvis man har relativt mye gjeld.
Kombinasjon ofte best
Når det er sagt, tilsier teori og erfaring at flytende rente over tid vil være billigere enn fastrente, i alle fall så lenge du er årvåken og bytter hvis banken din ikke lenger er konkurransedyktig på lån. En annen fordel med flytende rente er fleksibiliteten: Du kan betale ned ekstra på lånet hvis du får tilgang til en slump penger.
Alt i alt synes jeg likevel flere enn i dag burde vurdere å binde renten på deler av lånet, og da primært med lang binding, for eksempel ti år. Men samtidig er det lurt å beholde flytende rente på en del av lånet slik at man har fleksibilitet når det gjelder ekstra avdrag.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
IA-avtalen er et narrespill
Hva gjør man etter åtte mislykkede år med IA-avtalen? Satser på flere år, selvsagt.
Tidligere byråkrat og nå konsulent, Long Litt Woon, skrev nylig om avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) i en kronikk i Aftenposten. Her kaller hun - ganske treffende - IA-avtalen for «narrespillet» og forklarer hvorfor partene i arbeidslivet er så positive til å videreføre avtalen:
Det mest nærliggende er at både arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker å legge lokk på diskusjonen om sykelønnsordningen. Sandman-utvalget utredet årsakene til den sterke økningen i sykefravær og uførepensjonering utover 1990-tallet. Det foreslo at både arbeidstagere og arbeidsgivere i større grad skulle ansvarliggjøres. Arbeidstagerne skulle bidra med en egenandel på 20 prosent redusert bruttolønn pr. dag i arbeidsgiverperioden (16 dager), men ingenting fra og med 17. fraværsdag. Arbeidsgiverne skulle få et medfinansieringsansvar på 20 prosent av sykepengeutbetalingene fra folketrygden fra og med 17. dag og ut hele sykepengeperioden (ett år). Dette kan være en besk medisin, men det er mulig at det er ingen vei utenom: Dette er hva pasienten trenger. Men partene i arbeidslivet ønsker ikke å svelge medisinen. Og ingen politiske partier ser noen gevinst i å tvinge dem til å gjøre det.
Nådde ikke mål, fornyet likevel
IA-avtalen ble inngått i 2001, og det ble satt mål for utviklingen frem til 2005. Selv om disse ikke var nådd, ble avtalen videreført og løper ut 2009.
Nylig kom SINTEF med en evaluering av IA-avtalen, som hadde tre delmål: Å redusere sykefraværet med 20 prosent, øke yrkesdeltagelsen til personer med redusert arbeidsevne og øke den reelle pensjonsalderen.
Siden 2001 har utviklingen på de forskjellige punktene vært variabel. Sykefraværet falt for eksempel markant fra 2003 til 2004, trolig i stor grad på grunn av regelendringer, men har så steget igjen. Den reelle pensjonsalderen falt først, men har steget klart de siste årene.
Alt i alt er det ganske klart at målene ikke an sies å være nådd. Det er faktisk diskutabelt om man overhodet kan vise til fremgang.
Dette er vanskelig å måle fordi mange andre faktorer påvirker. Er det lettere å ta noen sykedager når arbeidsmarkedet er slik at man er trygg på at man har jobb? Blir folk stående lenger i jobb i gode tider, kanskje fordi de blir bedt om det av arbeidsgiver? Og hvordan hadde utviklingen vært uten IA-avtalen? Ikke godt å si.
Feige politikere
Dagens IA-avtale har helt klart positive sider, for eksempel vektlegging av systematisk oppfølging av sykemeldte.
Den store svakheten er, som Long Litt Woon påpeker, at politikerne ikke tør ta foreslå økonomiske insentiver som er upopulære i arbeidslivets organisasjoner.
Regjeringen forsøkte for tre år siden, og fikk grundig juling av LO. Det blir nok lenge til dagens regjering forsøker seg på noe slikt.
For å unngå bråk med godt organiserte pressgrupper har man fredet sykelønnsordningen og sender heller regningen til skattebetalerne. LO og NHO er viktigere enn Skattebetalerforeningen, for å si det sånn.
Derfor kommer IA-avtalen til å bli videreført uansett om man må lete med mikroskop for å finne de positive effektene av avtalen.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Lundteigens traktorfritak
Per Olaf Lundteigen. (Foto: Erlend Aas, Scanpix)
Senterpartiets Per Olaf Lundteigen med ny vri i debatten om formuesskatt.
Ifølge Avisenes Nyhetsbyrå vil Lundteigen fjerne formuesskatten på «arbeidende kapital», men han gjør det også klart at dette etter Senterpartiets definisjon ikke omfatter kapital plassert i aksjeselskaper.
- Vi er opptatt av fjerne skatten på driftsmidler som traktorer, lastebiler og bygninger. I Senterpartiet har vi nå konkludert med at aksjer ikke skal regnes som arbeidende kapital.
Dette er åpenbart skreddersydd for at Senterparitets «føringsoffiserer» i bondenæringen skal komme gunstig ut. Lundteigen sier da også at forslaget er «tenkt ut i fjøset».
Men på mer generell basis illustrerer forslaget - la oss kalle det traktorfritaket - noe av det verste man kan gjøre med skattesystemet, nemlig innføring av grenser som er vanskelige å håndheve og som oppfordrer til skatteplanlegging og omgåelser.
Vanskelig grense
Ideen om spesialbehandling av arbeidende kapital er tilforlatelig, men ikke uproblematisk, noe Lundteigen også påpeker når han forklarer sitt forslag:
- Begrunnelsen er at det er vanskelig å skille mellom bedrifter hvor aksjeeieren arbeider og ikke. I børsnoterte selskaper er eieren helt passiv. Hvis aksjer skulle bli fritatt for formueskatten, så bør det også gjelde for obligasjoner og bankinnskudd. Da blir poenget med formueskatt borte.
Men Lundteigens løsning, et skille mellom aksjeselskaper og andre organisasjonsformer, gjør saken enda mer klønete.
Det betyr at virksomheter vil få ulik beskatning selv om den eneste forskjellen mellom dem er organisasjonsformen. Et enkeltpersonsforetak vil få lavere skatt enn et aksjeselskap.
En bedriftseier som har funnet ut at aksjeselskap er den meste hensiktsmessige organisasjonsformen, vil kunne spare store penger på å omdanne virksomheten til en mindre velegnet organisasjonsform. Dette er skadelig skattetilpasning.
Kanskje vil noen operere med deler av virksomheten i et AS og deler utenfor for å spare skatt. Kontrolloppgavene blir svært vanskelige.
Det enkle ofte det beste
Uansett hva man mener om formuesskatten, om skattenivået, om ulike skatte- og avgiftsformer og om graden av omfordeling gjennom skattesystemet, vil det være en enorm fordel om politikerne kunne enes om at enkelhet er noe av det viktigste ved et skattesystem.
Et enkelt skattesystem er forståelig for folk flest - og ikke bare for skatteeksperter - og fører til at mindre av samfunnets ressurser kastes bort på tilpasning hos skattebetalerne og kontroll fra myndighetene.
Lundteigens forslag vil være et langt skritt i feil retning.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Tja til klima, ja til vekst
Barack Obama har laber støtte for klimatiltak blant amerikanske velgere.
I desember møtes store og små land til klimatoppmøte i København. Mange tror USA vil spille en mer aktiv rolle under Barack Obama enn under George W. Bush.
Det er utvilsomt riktig at Obama i større grad har satt miljø generelt og klima spesielt på dagsordenen.
Men før man blir for optimistisk når det gjelder USAs rolle, er det viktig å merke seg at Obama har ganske vaklevoren støtte blant folke flest hvis han går inn for radikale grep for å begrense utslipp av klimagasser.
Ikke så veldig interessert
Det illustreres ganske tydelig av ferske tall fra meningsmålerne i Gallup. Her er noen interessante tall.
57 prosent av amerikanere mener klimaproblemene er overrapportert. 41 prosent mener problemene fremstilles korrekt eller underrapportert.
Hvis amerikanere må prioritere enten økonomisk vekst eller miljø, velger 51 prosent økonomisk vekst, mens 42 prosent velger miljø. Dette er første gang på de 25 årene disse målingene er gjennomført at vekst prioriteres fremfor miljø.
60 prosent er mye eller noe bekymret over global oppvarming. Det er et fall fra 66 prosent i fjor. Det er også det miljøproblemet som bekymrer folk minst, langt etter for eksempel vannforurensning.
Økonomisk uro
Det er nærliggende å se den labre interessen for miljøspørsmål i sammenheng med de store økonomiske problemene både i USA og globalt. Arbeidsledigheten i USA er nær 10 prosent.
Til avisen Las Vegas Review-Journal sier Frank Newport, sjefredaktør hos Gallup Poll, det slik:
Right now, Americans are more concerned about the economy than the environment. The politician who says, «I'm going to cripple jobs and shut down factories» would be in trouble in this economy.Det amerikanerne nok har mer rett i enn mange miljøentusiaster liker å innrømme, er at klimatiltak som monner, vil svi for folk flest. Og i en situasjon hvor mange er redde for å miste jobben og sliter med å betale regningene, kan tyngende klimatiltak bli en eksplosiv sak ved amerikanske valg i årene fremover.
Uansett hva man mener om global oppvarming, og om amerikanernes syn på saken, er dette en politisk realitet som president Barack Obama og hans meningsfeller må ta hensyn til. Politikere liker tross alt å bli gjenvalgt.
Det begrenser nok handlingsrommet i København.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Rikinger i politikken
Bård Vegar Solhjell mener han gjør politiske valg på en annen måte enn rikinger. (Foto: Lars Joakim Skarvøy, Nettavisen)
Kan det tenkes at selv en milliardær har noe fornuftig å si?
De siste dagene har det skapt mye oppmerksomhet at flere milliardærer har gitt penger til Fremskrittspartiet.
Regjeringspartiene griper begjærlig (og forståelig nok) denne sjansen til å hevde at Fremskrittspartiet slett ikke er for folk flest, men et parti som vil være til fordel for en liten gruppe rikinger. Spesielt fokuseres det på spørsmålet om formuesskatt. For eksempel sier kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) følgende til E24:
- Disse stemmer ikke som du og jeg, som støtter et parti fordi vi er enige med politikken. Hagen og de andre rikingene støtter partiet som vil føre til størst personlig vinning for dem selv.
Det er liten tvil om at milliardærenes egeninteresse påvirker deres syn på for eksempel formuesskatten. Etter innskjerping de siste årene begynner denne skatten sannsynligvis å svi for flere av dem. Når du betaler et tosifret antall millioner i formuesskatt, blir du sannsynligvis mer opptatt av dette spørsmålet enn om du betalte vesentlig mindre eller null.
Man kan likevel reise et par innvending mot Solhjells kommentar.
Bare rikinger?
For det første: Er det bare rikinger som, bevisst eller ubevisst, lar egeninteressen påvirke partipolitiske valg? Eller gjør «du og jeg» også det? Kanskje påvirkes til og med Bård Vegar Solhjells politiske preferanser av en karriere i offentlig sektor?
Kulturarbeidere står i kø for å male skrekkbilder av et Frp-styrt Norge, og trygler nærmest om fortsatt rødgrønn rergjering. De vil sikkert si de gjør dette av omsorg for kulturen, som er viktig for hele Norge. Men kanskje spiller egeninteressen også inn?
Mange bønder stemmer Senterpartiet. De kan anføre en rekke helhetlige og idealistiske grunner for sitt partivalg. Men Senterpartiet er også den fremste garantist for en politikk som beskytter norske bønder mot utenlandsk konkurranse.
Skipsredere liker partier som lover dem nullskatt. Fagorganiserte liker partier som gir dem skattefradrag for kontingenten. Stønadsmottagere vil nok nøle med å stemme på partier som foreslår innstramming i offentlige støtteordninger. Mange offentlig ansatte kan tenkes å se positivt på partier som er mot konkurranseutsetting og for økte offentlige budsjetter.
Poenget er: Det er nok ikke bare milliardærer som lar sine politiske valg farges av hvilken situasjon de befinner seg i.
Egeninteresse = dårlig forslag?
For det andre: Er det gitt at et politisk grep, for eksempel fjerning av formuesskatten, er feil hvis den som går inn for det har egeninteresse av å få det gjennomført?
Det er mulig å argumentere for at formuesskatten er negativ for Norge som sådan, ikke bare for rikingene som rammes mest i antall kroner. Dette er en særnorsk skatt på norske kapitalister, som for eksempel ikke rammer en svensk kapitalist som eier den samme bedriften, selv om denne ligger i Norge.
I et høykostnadsland som Norge er det spesielt viktig at vi har rammebetingelser som gjør at det blir investert mye kapital bak hver arbeidsplass. Bare slik er det mulig å skape arbeidsplasser som er lønnsomme med norsk lønnsnivå.
Når de andre nordiske landene har fjernet formuesskatten i løpet av de siste årene, skjedde det neppe på grunn av en rørende omsorg for milliardærer, men fordi man ønsket å stimulere nasjonalt, privat eierskap og investeringer.
Det er ikke dermed gitt at formuesskatten er det viktigste, eller endog riktige, grepet. Men det er fullt mulig å mene det ? og ikke bare ut fra en snever egeninteresse.
Problematisk, men?
Man skal selvsagt tenke kritisk på hvem som fremmer et forslag, uansett hvor det kommer fra. Og det er helt klart problematiske sider ved store pengebidrag i politikken. Det kan fort danne seg en kultur hvor man kjøper seg innflytelse, eller i det minste et inntrykk av at en slik kultur eksisterer.
Men dette dreier seg ikke først og fremst om en håndfull milliardærer, men om mektige organisasjoner med effektiv lobbyvirksomhet og dype lommer.
Den største fisken i denne dammen er utvilsomt LO. Men det synes man selvsagt ikke er noe problem i de rødgrønne partiene, for dette er jo en aktør som står på «riktig» side.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Skal det være en dyr tomat?
Økologisk mat er et fint triks for å få betalingsvillige kunder til å betale mer.
Aftenposten omtalte nylig at forskere fra London School of Hygiene & Tropical Medicine har gjennomgått forskningen om innhold av næringsstoffer i økologisk mat sammenlignet med konvensjonell mat.Konklusjonen:
Our review indicates that there is currently no evidence to support the selection of organically over conventionally produced foods on the basis of nutritional superiority.
Tidligere har også norske fagfolk trukket lignende konklusjoner.
Så er det også andre sider ved den økologiske retningen enn næringsinnhold, for eksempel dyrevernhensyn.
Likevel er det påfallende at en del kunder er villig til å betale betydelig mer for varer som er om ikke identiske med konvensjonelle landbruksprodukter, så i alle fall svært like.
Hvor mye vil du betale?
De kyniske blant oss kan komme til å tenke i retning av en kløktig form for prisdiskriminering. Når en selger skal sette en pris, står vedkommende normalt overfor et valg mellom høy pris og lavt volum eller lav pris og høyt volum.
Vanligvis må man gjøre en avveiing og så sette én pris som er felles for alle kundene.
Men dette er ikke ideelt for selgeren, for noen kunder ville egentlig vært villige til å betaler mer, mens andre ville kjøpt hvis prisen var litt lavere (men fortsatt på et lønnsomt nivå for selgeren).
En løsning kunne være å spørre kundene: Hva er det absolutt maksimale du er villig til å betale fore denne tomaten? Dermed kunne man selge tomatene dyrere jo mer betalingsvillig kunden er.
Igjen våkner kynikeren i oss: Folk kommer til å ljuge og si en lavere pris enn det de faktisk er villige til å legge ut.
De betalingsvillige melder seg frivillig
Så hvordan kan selgeren lokke kundene til å avsløre hvor mye de er villige til å betale?
Vel, én måte kan være å sette merkelappen «økologisk» på noen av varene. Da vil en del av de betalingsvillige gå til hyllene med økologiske varer og betale mer, mens de mer prisfølsomme vil kjøpe de vanlige varene.
Økologisk mat gir mulighet til lønnsom prisdiskriminering for butikkene. Men så kynisk er det vel ingen andre enn en tarvelig økonomijournalist som tenker, eller?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Oljefond og oljesøl
Faksimile: Dagbladet.no
Har oljefondet ansvar for alt som er vondt og vanskelig i verden?
Ideen med Statens pensjonsfond - utland, populært kalt oljefondet, er å investere lottogevinsten fra Nordsjøen bredt i globale aksjer og obligasjoner.
Totalt har fondet investert i over 8.000 selskaper over hele verden.
Dette sprer risikoen, men innebærer også at det med jevne mellomrom skjer kritikkverdige ting i bedrifter fondet har investert i, selv om man luker ut noen selskaper som blir ansett å være spesielt uetiske, for eksempel fordi de står bak grove brudd på menneskerettighetene.
Fondets portefølje er åpent tilgjengelig her. Det tar bare sekunder å sjekke om fondet har investert i et selskap som blir negativt omtalt i mediene. Det har fondet svært ofte.
Forutsigbar journalistikk
Dette danner grunnlag for noe av den mest lettvinte og forutsigbare journalistikken for tiden. Bedrift A har gjort noe galt. Oljefondet har investert i Bedrift A. Oljefondet er ikke sitt ansvar bevisst.
For eksempel har Framtiden i våre henders nyhetstjeneste Norwatch funnet ut at fondet har investert 174 millioner kroner i selskaper i samme rederikonsern som eieren av Full City, skipet som har lekket olje ved Langesund.
Norwatch kan også melde at et annet av Coscos skip tidligere har fraktet våpen til Zimbabwe, uten at det er helt klart hva det har å gjøre med oljesøl i Telemark.
Dagbladet har tatt saken et skritt videre i tabloid retning og kan fortelle at oljesølet også er kommet til hytta til oljefondsjef Yngve Slyngstad.
Leder Arild Hermstad i Framtiden i våre hender sier til Dagbladet at Slyngstad må ta ansvar for oljesølet på hytta:
- Han har ansvaret for å rydde opp gjennom dette eierskapet. Vi må tro at han tar dette på alvor, særlig når han nå blir rammet sjøl.
Artikkelen er illustrert med et fint snikbilde av hytta, hvor vi ser en mann i bar overkropp, formodentlig Slyngstad, sammen med en liten jente, mens en kvinne vasker vinduene.
Slike telelinsebilder er et kjent og kjært grep i mediene når man skal fremstille noe som spesielt mistenkelig og hemmelig.
Minimal investering
Cosco-gruppen er Kinas største rederikonsern med over 500 skip. Det er altså slett ikke noe bakgårdsselskap oljefondet har rotet seg bort i.
Fondets investering på 174 millioner kroner (som er samlet for ulike selskaper i Cosco-konsernet) utgjorde ved nyttår rundt 0,08 promille av oljefondet. For å illustrere: For hver tusenlapp, utgjør denne investeringen rundt 8 øre.
Det er altså en nær sagt ubetydelig investering, av et omfang som oljefondet ofte vil sitte på som resultat av at man kjøper aksjer i alle de viktigste selskapene på en børs, for eksempel i Hongkong, hvor deler av Cosco-konsernet er børsnotert.
At oljefondet også i fremtiden kommer til å sitte med små poster i selskaper som gjør noe uheldig, noe kontroversielt, noe kritikkverdig eller endog noe forferdelig og ulovlig - det er 100 prosent sikkert. Norwatch og Dagbladet kan lage ferdig sakene på forhånd, så kan de bare fylle inn selskapsnavnet neste gang noe skjer.
Man kan også legge seg opp et lager av paparazzibilder av Slyngstad. Bilder tatt gjennom vinduet på kvelden er skumle og fungerer bra. Man får garantert bruk for dem.
Kanskje det beste bare er å gi bort hele oljefondet. Så kan Norge sitte der med tomme lommer - men også med rene hender og gullegod samvittighet.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Du betaler for reklamefri reklamekanal
Trond Giske trenger ikke betale for å komme på TV, her fra Norway Cup. (Foto: Camilla Flaatten, Side 2)
Giskes løsning for politisk reklame er som innendørs utendørsreklame.
NRK melder at det er ubetydelig interesse for å vise politisk reklame på TV-kanalen Frikanalen:
Mandag gikk den ordinære fristen for å søke om å få sende politisk informasjon, eller såkalt politisk TV-reklame, på Frikanalen foran stortingsvalget. Frikanalen bekrefter at de ikke har mottatt noen søknader.
- Dette viser at det ikke er noe stort sug hos politiske partier i Norge for å bruke tv-mediet, sier Wegard Harsvik, statssekretær i Kulturdepartementet.
Det var i mai det ble kjent at kulturminister Trond Giske vil sponse Frikanalen med 10 millioner kroner de neste fire årene for å vise politisk reklame.
Dette gjorde han ikke fordi han er så glad i politisk TV-reklame, men for å unngå å åpne for politisk reklame på ordinære TV-kanaler, etter at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg fastslo at det norske forbudet mot politisk reklame på TV bryter den europeiske menneskerettighetskonvensjonens krav om ytringsfrihet.
Ikke overraskende
Ser du etter noen som er overrasket over den manglende interessen for Frikanalen, kan du glemme meg. I mai skrev jeg:
Et viktig poeng med ordinære TV-sendinger er at de har mange seere. Spør deg selv: Hvor mye har du sett på Frikanalen i det siste?
Hvor mange utenfor de definerte «menighetene» vil se sendingene hos Frikanalen? Jeg vet ikke, men jeg tipper det holder med fingertelling som målemetode.
Giskes siste pek for å unngå å følge opp dommen fra Strasbourg er altså: Bruk skattebetalernes penger for å sikre at politisk reklame blir sendt et sted hvor knapt noen ser den.
Utendørsreklame innendørs
Giskes mål med Frikanalen er ikke å gi en fornuftig kanal for politisk reklame, men å omgå dommen fra Strasbourg.
Politisk reklame på Frikanalen er som utendørsreklame innendørs.
Hvor mange vil åpne en dør og gå inn i et hus for å studere de siste reklameplakatene med bilde av Jens Stoltenberg eller Siv Jensen? Hvor mange (av dem som faktisk har tilgang) vil svitsje til Frikanalen for å se politisk reklame? Noen er det selvsagt, men disse kan man like godt nå ved å legge reklamesnuttene på partienes hjemmesider eller på Youtube, slik flere partier allerede gjør.
Passer bra
Alt tyder på at dagens situasjon passer Arbeiderpartiet helt utmerket.
Arbeiderpartiet når allerede ut med sitt budskap på TV og i andre massemedier. Partiet er overlegent når det gjelder bruk av PR-folk og har nå 26 personer som jobber med informasjon frem mot høstens valg.
Disse PR-folkene bidrar til at du nesten aldri ser en politisk TV-debatt uten at Ap er representert. Partiet har ingenting å tjene på politisk TV-reklame.
Derfor passer det fint å parkere fenomenet på en kanal som ikke når utenfor partienes egne menigheter. Selv om det altså koster skattebetalerne 10 millioner kroner.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Boligmarked på bloddoping
Mandag ble det kjent at boligprisene steg 0,1 prosent fra juni til juli, og juli pleier sesongmessig å være en svak måned. Sesongkorrigert betyr dette derfor en klar oppgang fra juni.
Boligprisene er nå for alle praktiske formål tilbake på nivået fra toppåret 2007.
Sesongjustert har prisene steget 10 prosent siden bunnen i desember. August er normalt en sterk måned, og vi kan meget vel oppleve at norske boligpriser nå er i ferd med å slå den forrige rekordmåneden, august 2007.
Les mer hos NA24 og Nettavisen:
Boligmarkedet tok ikke ferie
- Europas beste boligmarked
Derfor er boligen din mer verdt
Fredag sa eiendomsmegler Nils O. M. Nordvik følgende til NA24:
- Jeg har aldri solgt så mye i juli noen gang. Det har vært veldig bra.
Krise? Hvilken krise?
Dette skjer altså mens mediene fortsatt skriver om «finanskrisa».
Men utenom noen spesielle området (eksportindustri, næringseiendom) er det svært vanskelig å forsvare krisebeskrivelsen i Norge.
Derfor blir det også stadig vanskeligere å forsvare Norges Banks kriserenten på 1,25 prosent.
Betalt for å låne
Denne renten betyr at solide boliglån nå ligger rundt 3 prosent. Når man tar med skattefordelen, blir renten bare drøyt 2 prosent. Det er klart lavere enn dagens inflasjon
Man får altså betalt for å låne penger.
Det er ikke bare boligoppgangen som gjør at den superlave renten blir stående i et merkelig lys.
- Inflasjonen er på vei oppover. Konsumprisindeksen var i juni 3,4 prosent høyere enn i juni i fjor (3,3 prosent hvis energipriser og avgiftseffekter holdes utenom). Norges Banks mål er å holde prisveksten rundt 2,5 prosent.
- Detaljhandelen har vært god de siste månedene, og økte med 0,9 prosent fra april til mai (som er siste tilgjengelige tall).
- Økningen i arbeidsledigheten ser ut til å flate ut, og er fortsatt ikke høyere enn rundt 3 prosent, noe som historisk sett er lavt.
Riktignok er det fortsatt dystert i industrien, men også her er stemningen litt bedre enn på det verste i vinter.
Situasjonen tilsier selvsagt ikke en spesielt høy rente. Men en negativ realrente, slik vi har nå, er et ekstremt virkemiddel, og situasjonen i norsk økonomi fremstår som stadig mindre ekstrem. Over tid er det ikke bra at man får betalt for å låne. Det gjør at mange lar seg friste over evne, noe som igjen legger grunnlag for problemer når renten en gang jekkes opp til et normalt nivå.
Stadig mer taler for at rentebunnen bør være nådd og at vi snart bør få en forsiktig oppgang i styringsrenten.
La Posten konkurrere!
Odd Christian Øverland i Postkom er ikke så glad i konkurranse. (Foto: Postkom)
De postansatte driver svartmaling for å beskytte sin monopolposisjon.
SV og de postansatte i Postkom fortsetter sin skremselspropaganda mot EUs tredje postdirektiv, som etter planen skal utvide postkonkurransen til også å gjelde brev under 50 gram, også i Norge.
Kristin Halvorsen sier følgende til Avisenes Nyhetsbyrå:
- Dette direktivet vil true ordningen med lik brevporto over hele landet. Det er det slaget står om.
Odd Christian Øverland i Postkom er enig:
- Hvis det blir fri konkurranse på pris, så vil systemet med lik brevporto forsvinne. Jeg stiller meg svært tvilende til at den norske staten vil bla opp mange milliarder for å dekke opp disse kostnadene. I tillegg er det tvilsomt at EU vil godta en slik subsidiering av Posten Norge.
Tidligere har vi fått høre Postkoms skrekkhistorier om hvordan verden vil bli med konkurranse, som at det vil koste opp mot hundre kroner å sende et brev fra Sør-Norge til Finnmark.
Dette er helt urealistisk. I Sverige har man hatt konkurranse i lange tider, samtidig som det er billigere å sende et vanlig brev til den fjerneste avkrok enn det er i Norge (svensk prisliste her).
Alt tyder på at det er fullt mulig også i Norge å opprettholde enhetsprisingen på private brev. Det er også lagt til grunn i denne utredningen som er gjort for regjeringen: Effekter ved en liberalisering av det norske postmarkedet
Skjult kostnad bedre enn åpen?
Forskjellen vil være finansieringen. I dag bruker Posten supermarginene fra tettbygde (og lønnsomme) strøk til å finansiere driften i grisgrendte (og ulønnsomme) strøk. I tillegg har regjeringen i år bevilget 518 millioner kroner til å finansiere kjøp av bedriftsøkonomisk ulønnsomme tjenester fra Posten.
I utgangspunktet vil utvilsomt nye konkurrenter gå inn i de mest lønnsomme segmentene og presse prisene ned her («skumme fløten»). Dette vil svekke Postens mulighet til å kryssubsidiere de ulønnsomme områdene.
Og det er altså her Postkoms Øverland tviler på at staten vil bla opp vesentlig mer penger enn i dag for å opprettholde et politisk ønsket distriktstilbud.
Men det er jo ikke billigere å drive distriktsrutene hvis de er finansiert via kryssubsidiering internt i Posten enn hvis de er åpent finansiert via statsbudsjettet.
Det Øverland egentlig sier er at politikerne ikke vil betale når prisen blir synlig. Derimot er det greit så lenge denne prisen er sauset vekk i Postens regnskaper.
En annen ting er at synliggjøring av prisen kan utløse en debatt om hvorvidt det for eksempel er nødvendig med daglig postombæring ettersom stadig mer kommunikasjon nå går elektronisk (hvor ofte får du papirbrev som du virkelig setter pris på å få på papir, og som det er viktig å få nettopp den dagen?).
Monopol er fint - for noen
Så hvorfor er postdirektivet blitt en så brennbar sak?
For det første er det ganske mange i Norge som i utgangspunktet er mot alt som kommer fra EU. Så er det en del som er mot alt som kan stemples som markedstenkning og konkurranseutsetting.
Men de som virkelig regisserer motstanden er de postansatte. De ønsker ikke økt konkurranse. Det er forståelig. Et monopol er en drømmesituasjon. Konkurranse er slitsomt. Det er noe alle næringsdrivende vet.
Men for kundene (og for samfunnet som helhet) er det motsatt. Det er bra at ulike leverandører konkurrerer. Det vil være sunt også på postområdet.
Det er meningsløst hvis Norge skal ta en hard konflikt med EU og bruke opp dyrebar politisk kapital for å forsvare det som i bunn og grunn er de postansattes snevre egeninteresser.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
