Are Slettan

Lett å bruke, men hvor mye betaler du? (Foto: Crestock)


Hvorfor tror du minimumsbeløpet på kredittkortregningen er så lavt?

Hvis du er blant dem som handlet julegavene med kredittkort, vil du snart bli stilt overfor et interessant psykologisk fenomen.

Med et kredittkort kan du som kjent selv bestemme hvor mye av regningen du vil betale, så lenge du ikke overskrider den maksimale kredittgrensen.

Imidlertid legger kortselskapene normalt inn en månedlig minimumsbetaling. Dette beløpet er ofte temmelig lavt, slik at en stor del av gjelden skyves videre til neste måned.

Lar seg påvirke
Noen av oss betaler normalt hele balansen hver måned. Andre betaler bare deler. Den siste gruppen lar seg påvirke av minimumsbeløpet som blir oppgitt, viser eksperimenter utført av den britiske psykologen Neil Stewart ved University of Warwick.

Er minimumsbeløpet lavt, betaler de i snitt mindre enn hvis minimumsbeløpet er høyt. Det overrasker neppe mange.

Det som imidlertid er interessant er at også de av kundene som betaler mer enn minimum, lar seg påvirke av størrelsen på minimumsbeløpet. Hvis minimumsebeløpet er 400, betaler du kanskje 1000. Hvis det er 200, betaler du 500. Hvorfor lar du deg påvirke av et minimumsbeløp som uansett er lavere enn det du velger å betale?

Men det mest overraskende og tankevekkende, er at kundene i snitt betaler mer hvis de ikke blir pålagte et minimumsbeløp overhodet. Det virker i utgangspunktet absurd.

Ikke rasjonelt
Stewart mener dette er et eksempel på såkalt «anchoring», en psykologisk mekanisme som gjør at vi lar oss påvirke av irrelevante eller tilfeldige tall på en måte som en rasjonell beslutningstaker i teorien ikke skulle gjøre.

En rasjonell person vil vurdere rentenivå, tilgang på penger nå, behov for penger den neste måneden, og så videre. Så vil hun basert på dette bestemme hvor mye hun betaler av kredittkortregningen.

Men praksis viser altså at mange kunder har en tendens til å titte på minimumsbeløpet og bruke dette som et signal om hva man bør betale. Siden minimumsbeløpet normalt er svært lavt, betaler slike kunder lite.

Hvem er drømmekunden?
Men hvorfor setter kredittkortutstederne de lave minimumsbeløpene hvis dette fører til at folk bare betaler ned en minimal del av gjelden? Selskapene vil vel ha tilbake pengene sine?

Svaret er faktisk nei. Det er lett å tro at en drømmekunde er en som betaler ned kredittkortregningene sine uten forsinkelse, måned etter måned. Faktum er at dette er en elendig kunde, for det påløper ikke renter hvis man betaler regningene umiddelbart.

Det selskapet primært tjener penger på er kunder som skyver på kredittkortgjelden, og dermed pådrar seg renter. Om kunden også somler litt ekstra og får forsinkelsesgebyrer, er det enda bedre.

Faren er selvsagt at det kommer helt ut av kontroll, slik at kunden ikke kan gjøre opp for seg. Men det skjer sjeldent i forhold til de mange kundene som måned etter måned betaler høy rentefor gjeld de har hatt siden de dro på Syden-ferie for fem år siden eller kjøpte ny TV i fjor.

Ikke la deg forankre
Lærdommen er at du som kunde ikke skal la deg «forankre» til minimumsbeløpet. Det er dyrt å ha kredittkortgjeld. En fornuftig bruk av kredittkort innebærer at du betaler hele balansen hver måned. Klarer du ikke det, så betal i alle fall ned så fort som mulig.

Ender du opp med måned etter måned å betale minimumsbeløpet eller bare litt mer, er du - for å si det rett ut - en person som ikke bør ha kredittkort.

- Dette avkrefter langt på vei myten om at norske aksjefondssparere kjøper på topp og selger på bunn, mener Lasse Ruud i Verdipapirfondenes forening. (Foto: André Clark Utvik)

Skulle ikke de selge i panikk nå?

Finansproffene ynder å gjøre narr av småsparere. De er saueflokken som alltid kommer inn på topp - bare for å få med seg nedturen og selge i panikk på bunnen.

Når drosjekuskene begynner å gi deg aksjetips, da vet du at det er på tide å selge, humrer proffene.

Det er mulig det har vært noe i dette, men mye tyder på at tidene har endret seg.

Privatkundene kjøper
Mandag meldte Verdipapirfondenes forening at norske privatkunder tegnet for nesten en milliard kroner netto i aksjefond i november. Det var den andre måneden på rad med solid nettotegning fra privatmarkedet. Det var også den andre måneden på rad med meget svak børs.

Det var nå privatkundene skulle selge i panikk, ifølge proffene. I stedet ser vi verden over at det er investeringsbanker, hedgefond, pensjonsfond og lignende som kaver desperat for å redusere risikoen og selge seg ut av det meste som lar seg selge.

Vi ser det samme bildet når det gjelder norske verdipapirfond. I år har institusjonelle kunder, nettosolgt andeler for rundt 10 milliarder kroner, selv om de kjøpte seg litt opp i november, isolert sett. Disse 10 milliardene er det samme som proffene nettokjøpte for i toppåret 2007.

Personkundene, derimot, solgte for drøyt 6 milliarder kroner i 2007, og ser nå altså ut til å være i ferd med å kjøpe seg opp igjen.

Handlingsrom
Betyr det at amatørene er smartere enn proffene? Neppe. Men de har gjerne større handlingsrom og en mer langsiktig tilnærming.

Proffene er underlagt mange begrensninger. Driver du et hedgefond, og kundene vil ha pengene sine ut, så må du selge. Et livselskap som opplever store kurstap, er pålagt å redusere risikoen, og som regel betyr det at det må redusere aksjebeholdningen.

En privatkunde trenger ikke ta slike hensyn. Derimot må han eller hun kjempe mot sin egen psyke. Det er vanskelig å holde fast ved en langsiktig plan når børsen svinger så man får vondt i magen av å sjekke kursene. Det er lett for at man gir opp når det er som skumlest - og dermed går glipp av de beste investeringstidspunktene.

Den siste utviklingen for aksjefondstegning, kan tyde på at ganske mange privatkunder klarer å holde hodet kaldt og tenke langsiktig.

Vitser om proffene

Det er slett ikke åpenbart at børsen nå har nådd bunnen, og det er heller ikke sikkert at privatkundenes kjøpelyst vedvarer. Men det er et faktum at personkundene solgte i 2007 - da børsen lå høyt - og kjøper høsten 2008, etter at børsen er halvert.

Proffene kjøpte stort i 2007 og har solgt stort i 2008, på mye lavere kurser. Så hvem var det som var smartest?

Snart kan børsamatørene begynne å lage vitser om proffene, for eksempel: Når aksjemeglerne begynner å gi deg aksjetips, da vet du at det er på tide å selge.

Fredag ble Ron Kirk og Hilda Solis hentet inn på Obamas toppnivå. (Foto: Obama-Biden Transition Project)

Barack Obama seiler inn i Det hvite hus på en internasjonal bølge av godvilje. Det kan bli en hard landing.

Fredag kunngjorde Barack Obama de siste utnevnelsene på det øverste nivået i den kommende administrasjonen, deriblant Hilda Solis som arbeidsminister og Ron Kirk som øverste ansvarlig for handelspolitikk.

De to illustrerer den uklare linjen Obama har lagt seg på i handelspolitikken. Solis har vært skeptisk til nye frihandelsavtaler, som hun mener innebærer en urettferdig konkurranse for amerikanske arbeidsplasser, mens Kirk har vært positiv, både i forhold til den nordamerikanske NAFTA-avtalen og i forhold til Kina.

Må spille på flere hester
Skal man bli nominert og valg som president i USA må man appellere til ulike grupper og ofte være bevisst uklar når det gjelder temaer som splitter den koalisjonen man baserer seg på.

For Obama er handelspolitikk et slikt tema. Står han for den frihandelslinjen som dominerte under Bill Clinton og George W. Bush eller gjør han det ikke?

Svaret er rett og slett at ingen andre enn Obama ser ut til å vite hvor man har ham.

I generelle vendinger stiller han seg positiv til internasjonal handel, men i valgkampen kom han definitivt med proteksjonistiske utspill. Han har foreslått en «Patriot Employers Act», som blant annet vil bruke skattesystemet til å premiere amerikanske bedrifter som ekspanderer i USA og straffe dem som ekspanderer internasjonalt.  

Han tråkket på ømme tær i nabolandene Canada og Mexico da han kalte frihandelsavtalen NAFTA (som ble inngått under Clinton) ødeleggende og et stort feilsteg. Samtidig sa han at han ville reforhandle avtalen.

Men samtidig kom det frem at Austan Goolsbee, en av Obamas sentrale økonomirådgivere, hadde vært i møte med canadiske diplomater og tilsynelatende forsøkt å roe gemyttene ved å si at NAFTA-kritikken måtte forstås som kampanjeretorikk.

Og i etterkant har Obama selv sagt at retorikken under valgkampen kan bli overopphetet. 

I boken «The Audacity of Hope» er han like uklar. Et godt eksempel er det han skriver om en annen handelsavtale, CAFTA, som omfatter USA og seks land i Mellom-Amerika. Her forklarer Obama at han stemte mot CAFTA, ikke på grunn av selve avtalen, men fordi han mente president Bush gjorde for lite for å hjelpe dem som ble rammet av omstillinger på grunn av internasjonal konkurranse.

I boken oppsummerer han mange av dilemmaene politikerne står overfor, og han gjengir gjerne mange og fornuftige innvendinger mot alle synspunkter. Men det blir sjelden klart hva han selv egentlig bestemmer seg for. 

Vil skaffe seg fiender
Om noen uker må han bestemme seg. Uansett hva han gjør, vil han miste popularitet. Store deler av amerikansk fagbevegelse støttet Obama, og i en situasjon med kraftig økende ledighet, forventer man at han går hardt til verks for å stanse det man anser som urettferdig konkurranse fra land med dårligere lønns- og arbeidsforhold og slappe miljøkrav.

Men gjør han det, vil han oppleve at populariteten i mange andre land vil dale raskt. Der vil man se kravene om «rettferdig handel» som egoistiske forsøk på å stenge ute import fra land som er langt fattigere enn USA. De vil hevde at det er urealistisk å stille samme krav til arbeidsmiljø i Kina eller Mexico som i USA.

Historiske linjer
Etter børskrakket i 1929 fikk proteksjonistene vind i seilene både i USA og i andre land. All import ble ansett som urettferdig konkurranse, mens alle innenlandske produsenter var verneverdige.

Tollbarrierene ble hevet stadig høyere, og verdenshandelen falt radikalt.

Det blir interessant å se hvilken linje Obama legger seg på i 2009, som garantert blir et år da mange næringer kommer til å be myndighetene om beskyttelse, både i USA og i andre land.

Grunnen er selvsagt at disse aktørene ikke primært gir råd til kundens beste, men selger det de tjener mest på. Inntil nylig var dette såkalte strukturerte, eller garanterte, produkter, men etter mye kritikk er det i praksis ikke lenger lov å selge slike produkter til vanlige privatkunder.

Det betyr imidlertid ikke at bransjen er gått tom for dyre og rare finansprodukter.

«Hans Gunnar» får «råd»
I en serie artikler har Adresseavisen illustrert dette. Avisen har sendt ut «Hans Gunnar» (ikke hans egentlige navn) til fire rådgivningsselskaper i Trondheim: Optimum, Finans Rådgivning, Kron og Acta.

«Hans Gunnar» vil få en engangsutbetaling på noen hundre tusen og lurer på om han bør nedbetale gjeld eller investere. Han eier en leilighet. Lånet utgjør halvparten av verdien. Han har forsørgeransvar, og lønnen er helt alminnelig. Verdiene ut over boligen er ubetydelige. Han har moderate kunnskaper om spareprodukter. Han kan fint leve med kortsiktige svingninger, men vil ikke risikere at sparekapitalen går tapt.

Avisen har så hentet inn de to finansprofessorene Thore Johnsen og Snorre Lindset til å vurdere rådene som ble gitt med terningkast og kommentarer.

Verst går det ut over Optimum og Finans Rådgivning, som begge får en ener og en toer på terningen. Acta får en toer og en treer. Kron får en treer og en firer. Professorenes ommentarer dreier seg gjerne om at løsningene er for dyre og for risikable, samt at en del utsikter er vel rosenrøde.

Noen eksempler
Optimum foreslår å investere i tysk eiendom, kinesisk oppkjøpsfond og nordisk krafthandel, i tillegg til ordinære aksje- og rentefond. Ved de tre første variantene, forsvinner 8-11 prosent i kostnader idet du investerer, i tillegg til årlige forvaltningskostnader og suksesshonorar.   

Når det gjelder det kinesiske oppkjøpsfondet, får kunden høre at han kan forvente at sparepengene vil vokse med 300 til 900 prosent på fem år.

I den grad Optimums finansrådgivere anvender kalkulator, vil de se at det tilsvarer en forventet årlig avkastning på 30 til 60 prosent. Og i den grad de interesserer seg for finans, vet det at det ikke er en realistisk forventet avkastning i noe normalt marked.

I en av løsningene foreslår Finans Forvaltning at kundens investering kan gires opp med et dobbelt så stort lån i sveitserfranc, hvor renten er lav. - Livsfarlig, mener Johnsen, som peker på faren for valutasvingninger. 
 

Et interessant poeng er at Kron, som kommer best ut, baserer seg helt og holdent på å ta betalt av kunden. Men også her synes professorene at kostnadene er vel høye og risikoen ganske frisk.

Vanskelig marked
Flere forhold gjør dette markedet problematisk. For det første er kunnskapen svært skjevt fordelt. Mange av kundene kan i praksis ikke vurdere kompliserte investeringsprodukter. Det siste året har illustrert at det er vanskelig nok for proffene.

For det andre er det en stor porsjon tilfeldigheter inne i bildet. At en kunde har fått god avkastning på et produkt over en periode, betyr ikke nødvendigvis at produktet er godt. Og motsatt: At et produkt har gitt dårlig avkastning en periode, betyr ikke nødvendigvis at det er dårlig. Dette gjør det enda vanskeligere å orientere seg.

For det tredje er kostnadene ved mange av produktene kronglete å beregne. Hvor stor er sjansen for at forvalteren får et suksesshonorar? Hvor stort kan det forventes å være over tid? Er det flere nivåer med kostnader?

For det fjerde er risikoen også vanskelig å overskue. I en oppfølgingsartikkel skriver Adresseavisen om sinte kunder i Sparebank1 SMN. De har gått inn i produktet «Balanse Trippel», som er en belånt investering i hedgefond. Til tross for at belåningen øker risikoen, faller produktet ifølge banken i en kategori for middels risiko. Likevel har verdien falt med 45 prosent siden nyttår.

For finansbransjen er det lett å bruke ulike instrumenter til å skru sammen et investeringsprodukt hvor en betydelig risiko er skjult for en kunde som studerer den historiske utvikling.

Rådene de ikke gir
Det problematiske blir ekstra tydelig når man tenker over hva rådgiverne sjelden eller aldri anbefaler.

Hvor er anbefalingene om å betale ned lån? De siste ti årene har gjennomsnittlig lånerente ifølge Kredittilsynet vært 6,2 prosent. Det er altså avkastningen du har fått ved å betale ned lån, samtidig som du reduserer risikoen i stedet for å påta deg mer risiko. For mange er dette et utmerket valg hvis man får en slump penger til overs.

Hvor er anbefalingene om å sette en del av pengene på høyrentekonto? Hvor er anbefalingene om å putte penger i tradisjonelle obligasjons- og aksjefond med lave forvaltningshonorarer?

Sett fra rådgivernes ståsted har disse alternativene et åpenbart problem: Det er knapt mulig å tjene penger på å gi slike råd. Dels fordi de er for banale, og dels fordi disse valgene er gratis eller har så lave kostnader at de som står bak dem ikke kan dele ut fete provisjoner til distribusjonsleddet.

Men finanskunder i Trondheim og andre steder burde lære av byens colonialmajor: Det enkleste er ofte det beste.

Forhenværende hedersmann, nå nedrig skurk.

Bernard Madoffs svindel er tidenes flause for både myndigheter og finansbransjen.

Det som synes klart er at meglerhus Bernard L. Madoff Investment Securities drev en adskilt virksomhet som aktivt forvaltet midler for ulike investorer. En stor del av disse midlene strømmet inn via ulike hedgefond, mye fra utlandet. Men noe kom også direkte fra personer Madoff hadde møtt, spesielt i det velstående jødiske miljøet rundt New York og i Florida.

Forrige uke la Madoff kortene på bordet, først overfor sine to sønner, som også jobber i meglerhuset, og deretter overfor myndighetene. Ifølge ham selv har han i realiteten drevet en såkalt Ponzi-svindel, hvor avkastningen til investorene ikke er reell, men helt eller delvis hentes fra pengene som kommer inn fra nye investorer.

Etter alt å dømme raknet det da altfor mange investorer krevde å få pengene sine ut på grunn av kredittskvisen i høst.

Omfanget er nesten ufattelig. For å illustrere: Nick Leeson stod for den kanskje meste kjente finansskandalen de siste par tiårene da han kjørte tradisjonsrike Barings Bank på grunn i 1995. Madoff-saken er angivelig 30 ganger så stor som Leesons tap.

Uhyre pinlig
Saken er uhyre pinlig for mange parter. 

Pinligst er den selvsagt for Madoff selv, en Wall Street-veteran og tidligere styreleder for Nasdaq-børsen som donerte store summer til veldedighet.

Resten av meglerfirmaet hans fremstår som enten kriminelt eller utilgivelig bevisstløst. Det er vanskelig å tro at en enkelt person skulle stå bak dette og blant annet produsere månedlige transaksjonsoversikter for investorene.

Hvor var kontrollen?
Saken er også en flause for amerikanske kontrollmyndigheter og for de mange hedgefondene som sendte sine investorers penger videre til Madoff.

Etter det som til nå har kommet frem var Madoff selv ansvarlig for den delen av meglerfirmaet som drev aktiv forvaltning for utvalgte kunder. Denne delen var omgitt av hemmelighetskremmeri og fysisk atskilt fra resten av meglervirksomheten. Det er likevel klart at virksomheten var underlagt det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC).

I en oppsikstvekkende pressemelding innrømmer SEC-sjef Christopher Cox at tilsynet gjentatte ganger har mottatt «troverdige og spesifikke beskyldninger» om svindel hos Madoff over en periode som minst går tilbake til 1999.

En pikant detalj er at Madoffs niese, Shana, i fjor giftet seg med Eric Swanson, som tidligere jobbet i SEC og deltok i en gruppe som så på Madoffs meglervirksomhet. Shanas far, Peter, sitter også i ledelsen i meglerhuset.

SEC varsler full granskning, og det vil være en sensasjon om ikke flere hoder ruller i etaten. Cox selv har allerede fra før gjort det klart at han trekker seg. Spørsmålet er om hele SEC blir nedlagt og erstattet av noe annet.

Hva drev fondene med?
Om saken er pinlig for SEC, er den nesten enda verre for en rekke hedgefond som har sendt investorenes penger, i enkelte tilfeller alle investorenes penger, videre til Madoff. For denne tjenesten har de tatt seg fett betalt, gjerne 1 prosent av de forvaltede midlene pluss 10 prosent av avkastningen.

Ofte har disse fondene skrytt av sin kompetanse og sine investeringsstrategier i glanset presentasjonsmateriell - men underslått at de egentlig bare sendte pengene videre til Madoff.

I noen tilfeller har det dreid seg om såkalte fond-i-fond, hvor poenget ganske riktig er å investere hos andre forvaltere. Men meningen er at man skal spre midlene på ulike forvaltere, og det først etter en ytterst nøye gjennomgang og kvalitetssikring av de utvalgte forvalterne.

Madoff leverte i årevis - tilsynelatende - en avkastning omtrent som man forventer fra aksjer, rundt 10 prosent i året, men med ekstremt mye lavere svingninger. Han forklarte selv dette med bruk av opsjoner for å begrense risikoen i de underliggende aksjeinvesteringene.

Men det har lenge vært stilt kritiske spørsmål. Og en del fond-i-fond - formodentlig de som faktisk gjorde jobben sin - takket nei, enten fordi Madoff ikke ville gi dem detaljerte opplysninger, fordi de fant feil i materialet han presenterte eller fordi de ikke klarte å forstå hvordan det var mulig å oppnå det han gjorde.

Hvordan de som sendte kundenes penger videre til Madoff skal forklare sin rolle og sitt arbeid er høyst uklart. Virksomheten deres fremstår enten som dyr, poengløs og latterlig eller som kriminell.

At mange av disse fondene har mistet all troverdighet og kommer til å bli nedlagt, er åpenbart. Men de ansvarlige skal være glade hvis de slipper så billig. Det første søksmålet mot et av Madoffs såkalte «feeder-fond» er allerede innlevert. Det blir garantert ikke det eneste.

Ben Bernankes pengepolitikk minner om å dumpe kontanter fra helikopter.

I en tale i 2002 snakket USAs nåværende sentralbanksjef Ben Bernanke om at myndighetene i dagens pengepolitiske system (som ikke er basert på gull eller lignende) kan unngå deflasjon ved rett og slett å gå med underskudd og trykke nye penger.

For å tydeliggjøre dette brukte han et bilde: Myndighetene kan rett og slett dumpe penger fra helikopter. Dermed blir det mer penger i omløp, og man vil skape inflasjon, eventuelt motvirke deflasjon.

Siden er klengenavnet «Helicopter Ben» blitt hengende ved den nåværende sentralbanksjefen, selv om han strengt tatt lånte bildet fra nobelprisvinner Milton Friedman.

Og nå, i praksis
Tirsdag kuttet den amerikanske sentralbanken styringsrenten fra 1 til mellom 0 og 0,25 prosent. I en uvanlig tydelig melding gjorde Bernanke & Co. det også klart at banken vil ta i bruk «alle tilgjengelige virkemidler» for å stimulere økonomien og unngå deflasjon.

Banken vil pøse penger ut i økonomien slik at også rentene som faktisk betales av bedrifter eller privatpersoner går ned. Dette vil blant annet skje ved at banken kjøper ulike rentepapirer, for eksempel slike som er basert på boliglån. Den vurderer også å kjøpe statsobligasjoner med lengre løpetid, noe som vil være et nytt tiltak. Dessuten understreker banken at den venter at styringsrenten vil være eksepsjonelt lav en god stund fremover.

Aldri har noen amerikansk sentralbanksjef ført en politikk som i så stor grad minner om å hive gratis penger ut av et helikopter.

Jubel, med bismak
Børsen jublet over meldingen. S&P 500-indeksen steg tirsdag mer enn 5 prosent. De fleste kommentatorer sier seg også fornøyd og mener økonomien nå er så nær en dyp depresjon at alle tiltak må settes inn.

Men andre peker på at det var nettopp de ekstremt lave rentene (styringsrente på 1 prosent fra sommeren 2003 til sommeren 2004) som bidrog til å blåse opp den gjeldsfinansierte boblen som nå er sprukket. Skal man nå gjøre samme feilen igjen?

Har studert 1930-tallet
Bernankes syn ser ut til å være at dagens situasjon er mye alvorligere enn for fem år siden, og at faren nå ikke er lånebobler, men depresjon og deflasjon. Bernanke har som professor studert 1929-krakket og den etterfølgende depresjonen, og skrevet bøker om temaet.

Han trekker gjerne frem to sentrale lærdommer. For det første lot man finanssystemet seile sin egen sjø uten å gjøre noe for å forhindre at tusenvis av banker kollapset og all tillit forsvant.

For det andre strammet man inn pengepolitikken gjennom høy rente og dermed fikk en årlig deflasjon på rundt 10 prosent på begynnelsen av 1930-tallet. Deflasjon fører til at forbrukerne utsetter kjøp, gjør at realrenten blir høy uansett om styringsrenten er null og fører til at gjelden til en låntaker reelt sett øker i verdi. Det siste er ikke minst bekymringsfullt i en gjeldstynget nasjon som USA.

Bernanke har gjort det klart at han ikke har tenkt å gjenta disse feilene. I en krisesituasjon vil han heller stimulere for mye enn for lite.

Presset øker
Uansett hva som i ettertid viser seg å være riktig valg, så legger Bernanke hardt press på øvrige sentralbanker, også i Norge.

Riktignok er ikke situasjonen i alle land lik, men etter tirsdagens helikopterdropp i USA, blir det svært vanskelig å forklare hvis ikke sentralbanksjef Svein Gjedrem kutter hardt i det norske rentenivået.

Hvis bilen er så bra, hvorfor stiller ikke de rike eierne opp?

Mandag ettermiddag avholdt elbilprodusenten Think pressekonferanse og gjorde det klart at det blir sendt permitteringsvarsel til de ansatte på grunn av en akutt økonomisk skvis.

Selskapet har de siste ukene forsøkt å få støtte fra staten, angivelig 100-200 millioner kroner, men regjeringen har foreløpig sagt nei og henvist til det generelle virkemiddelapparatet.

Når kassen nå er bunnskrapt, skjer det drøyt halvannet år etter at kjente investorer som Petter Stordalen og Stein Erik Hagen deltok i en emisjon som tilførte selskapet 25 millioner dollar, rundt 175 millioner kroner etter dagens valutakurs.

Totalt er det investert et milliardbeløp i selskapet, som likevel har gått konkurs to ganger før.

Støtte vil være urettferdig
Det er en rekke grunner til at regjeringen bør fastholde sitt nei til Think - selv om presset fra miljøbevegelsen sikkert er ubehagelig.

For det første bør man skille mellom næringspolitikk og miljøpolitikk. Næringspolitikken bør baseres på at politikerne lager generelle rammebetingelser for å legge til rette for lønnsom virksomhet, ikke at man plukker ut enkeltbedrifter som får milde gaver.

Selv om Think utvilsomt bruker mest ressurser på PR, finnes det faktisk andre bedrifter i Norge som jobber med elbiler. ElBil Norge lager Buddy, og Miljøbil Grenland har nylig fått inn indiske Tata Motors på eiersiden og skal samarbeide om å produsere en modell som skal på markedet i 2010.

Hvorfor skal staten velge å støtte den av konkurrentene som gjentatte ganger har kjørt med klampen i bånn mot stupet? Hvilket signal gir det til andre bedrifter som forsøker å bygge stein på stein?

Hva med eierne?
Think har kjente og pengesterke eiere. Siden investorene som kjenner selskapet øyensynlig ikke vil finansiere videre drift, er det mye som tyder på at fremtiden er svært usikker.

Bilbransjen er, som de fleste har fått med seg, knalltøff. Det stilles store krav til både kapital, logistikk, distribusjons- og servicenett og markedsføring.

Og det er da også mange som har stilt spørsmål ved hvilke fortrinn Norge har som bilprodusent. Det er tross alt femti år siden forrige forsøk. Det gikk ikke så bra da heller.

Norsk ikke bedre for miljøet
Miljømessig er det mange gode argumenter for elbiler, i alle fall i tettbygde strøk. Rammebetingelsene for elbiler er da også ekstremt sjenerøse i Norge. De har fritak for alle bilavgifter, merverdiavgift og bompenger, samt at du får kjøre i kollektivfeltet.

En norsk produsent vil ha et naturlig fortrinn på det norske markedet, men for miljøet er det avgjørende tross alt ikke om elbilen er norsk eller utenlandsk, men at den er så bra og billig at folk velger den fremfor en bensinbil. Foreløpig ser det altså ikke ut som markedet vil ha Think.

Det er selvsagt trist hvis Think totalhavarerer, ikke minst for de ansatte. Men man driver ikke næringspolitikk ved å dele ut penger til enkeltbedrifter, og man driver ikke miljøpolitikk ved å støtte opp under produkter forbrukerne ikke vil ha.

Amnesty burde, dessverre, ha nok å gjøre på sine tradisjonelle satsningsområder. (Scanpix)

Amnesty International legger om kursen, mot et minefelt.

I forbindelse med sekstiårsdagen for FNs Menneskerettighetserklæring melder Amnesty International om et linjeskift i organisasjonens arbeid.

- På tross av fremgang på enkelte områder, beskriver urettferdighet, straffefrihet og mangel på likhet vår tid. Amnesty International har tatt konsekvensen av dette: Fra i dag vil organisasjonen arbeide for å virkeliggjøre alle menneskerettighetene. Å være fanget i fattigdom er også et menneskerettighetsbrudd, sier generalsekretær i Amnesty i Norge, John Peder Egenæs i en pressemelding.

«Finanskrisen har ikke bare veltet store finansinstitusjoner, men også hjemmene og håpene til mange fattige mennesker verden over. Millioner av folk er plutselig blitt fattige, selv om milliarder av dollar er spyttet inn i de institusjonene som drev dem dit. Mennesker i den rike delen av verden har sikkerhetsnett. De fattige må slåss for seg selv. De med færrest ressurser betaler den høyeste prisen for grådigheten i Wall Street og City i London,» heter det videre.

Samvittighetsfanger utgangspunktet
Amnesty ble opprettet på begynnelsen av 1960-tallet for å kjempe for samvittighetsfanger. Etter hvert ble også kampen mot tortur og dødsstraff sentral.

Men nå skal altså organisasjonen satse mye bredere og «virkeliggjøre alle menneskerettighetene».

Det reiser et interessant spørsmål: Hva er egentlig en menneskerett? De fleste vil raskt nevne ting som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, religionsfrihet, frihet fra diskriminering, slaveri og vilkårlig fengsling, for eksempel.

Mange rettigheter
Alt dette inngår da også i FNs Menneskerettighetserklæring, som Amnesty oppgir som basis for sin virksomhet. 
 

Men det er mye mer i erklæringen. For eksempel er det ifølge FN en menneskerett å ha «sosial trygghet», «arbeid», «rettferdige og gode arbeidsforhold», «rettferdig og god betaling» og «rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder», pluss mye mer.

Som man ser er man her i mye større grad over på «rett til» enn «frihet fra». Disse rettighetene er vanskeligere å definere. Hva er god betaling? Hva vil det si å delta i samfunnets kulturelle liv?

Er alt like viktig?
Dessuten vil mange mene at disse rettighetene ikke kan sidestilles med for eksempel frihet fra slaveri eller fra fengsling av samvittighetsfanger.

Da Sovjetunionen ble kritisert for sine grove og utallige menneskerettighetsbrudd, var svaret gjerne: Dere i Vesten bryter også menneskerettighetene for dere har arbeidsledighet.

Ved en «bibeltro» lesing av Menneskerettighetserklæringen, var dette utvilsomt riktig. Men det fleste vil nok mene at det er en vesentlig forskjell.

Ved i økende grad å vektlegge «rett til» fremfor «frihet fra» står Amnesty i fare for å gå i den samme fellen. Ingenting blir tydelig og viktig. Alt blir gråtoner og vurderinger. Hvorfor skal vi kritisere fengsling av opposisjonelle i Kina når vi har arbeidsledige i Norge? Er det viktigste å sørge for at fagforeningsledere i Latin-Amerika unngår å bli drept eller at alle svensker får nyte kunst?

Slik kan Cuba-vennen Hallgeir Langeland tilsløre det faktum at Cuba er et diktatur ved å si ting som: - Demokrati hva er det er for noe? Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?

Politiske løsninger
Dessuten blir løsningene mer kompliserte og politiserte. Løsningen på problemet med samvittighetsfanger er enkel: Slipp fangene fri. 

Løsningen på global fattigdom er komplisert og det er stor politisk uenighet om hvordan man best kan nå målet.

Til nå har Amnesty sånn noenlunde klarte å balansere politisk og hatt høy troverdighet. Det blir mye vanskeligere nå. Organisasjonen står i fare for å bli satt i bås politisk og miste både sin brede oppslutning og legitimitet.

Det vil være en ulykke for organisasjonens «kjernekunder», samvittighetsfangene.

Trond Giske burde finne på noe nyttigere enn å hindre politisk reklame. (Scanpix)

Trond Giskes kamp mot politisk reklame på TV er pinlig.

For et demokrati som Norge burde det være flaut å bli dømt for brudd på ytringsfriheten, spesielt når saken dreier seg om ordinære politiske ytringer.

Ja, TV-reklame koster mye. Men det gjør reklame i aviser også, i alle fall i formater og omfang som har vesentlig effekt. Likevel er det bare TV-reklame som er forbudt.

Dessuten er bekymringer for de små og svake partiene temmelig hul. Som det fremgår av Strasbourg-dommen, var det nettopp et problem for Pensjonistpartiet at man ikke slapp til i TV. Nyhetene og debattene på TV er fullstendig dominert av de store partiene.

Fra betenkelig til absurd
Om motstanden mot politisk TV-reklame var betenkelig før, er den i ferd med å bli absurd nå.

Grunnen er den teknologiske utviklingen, som innebærer en sammensmelting av TV og internett. Hvorfor skal reklamevideoer for politiske partier være lov på en PC eller en mobiltelefon, men ikke på tradisjonell TV? Hva når ordinære TV-programmer sendes over nettet, skal det da være lov?

Arbeiderpartiet lager selv politisk reklame på web-TV. Der kan du for eksempel se et reklameinnslag med Trond Giske. Hvorfor bruker han selv dette mediet, som angivelig er så skadelig for demokratiet?

En menneskerett
Ytringsfrihet er en menneskerett og skrevet inn i Grunnloven.  Det er ikke noe politikerne skal skalte og valte med. Nei, ytringsfriheten er ikke absolutt i noe land. Men i et demokrati skal det svært, svært tungtveiende grunner til for å innskrenke den.

Giskes prinsippløse synsing om verdien av politisk TV-reklame er ikke i nærheten av det som skal til.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at Stavanger Aftenblad, som står bak TV Vest, er en av NA24s eiere.

Kriminologiprofessor Nils Christie hilser finanskrisen velkommen. Han mener det er bra hvis vi får det dårligere økonomisk, fremgår det av en kronikk i Aftenposten.

«Det er ikke ting vi trenger mest, men liv med mening,» skriver Christie, som vil ha kortere arbeidstid, lavere lønn for alle som tjener mer enn snittet, mindre internasjonal handel og så høy beskatning at de rikeste forlater Norge. Han vil flytte norske ressurser fra olje til jordbruk og fiske.

Men dette er bare en del av bildet. Den økonomiske utviklingen har også gjort at stadig flere, ikke bare samfunnets professorsjikt, har råd og tid til å reise, gå på konserter og kjøpe de bøkene de har lyst på. Eller kose seg på restaurant med familien.

Økonomisk utvikling har også gjort at Norge har rom for å bruke en stadig større andel av BNP på helse. Det har for eksempel bidratt til at spedbarnsdødeligheten nå er en femtedel av det den var for femti år siden.

Selv sitter jeg her og taster på grunn av utviklingen i medisinsk teknologi. For noen år siden ble jeg akutt syk, og i gode, gamle dager ville jeg ganske sikkert dødd. Personlig synes jeg det er fint at jeg er i live, men jeg innser jo at andre kan være uenige.

Var alt bedre før?
Hvor gode var egentlig de gode, gamle dagene? Det var sikkert fint å være statsgasjert professor, da også. Men bla litt i en typisk norsk bygdebok. Sjekk levealderen. Se den ynkelige størrelsen på buskapen på gårdene og de store barnekullene.

Hvis bygdeboken er av den ærlige typen, kan du også lese om fattigdommen, sykdommen, selvmordene og arbeidsulykkene som rev folk bort i ung alder.

Handel er en uting
Et annet trekk som går igjen hos mange nostalgikere er troen på nasjonal sjølberging. Slik formulerer Christie det:

«Verdenshandelen kunne bli svekket. Det bør den bli. Vi ville ikke ha så mye å betale med. Afrika ville ikke kunne selge oss kjøtt. Så bra, så kunne de spise det selv og kanskje til overmål få bukt med parasittene i sitt eget eksportsystem. At Afrika sulter kan neppe forklares på annet vis enn at noen tjener på at det er slik. Hvis vi rike i Vest ikke fikk råd til å kjøpe mineralene derfra, var det enda bedre. Kanskje ble det på ny mulig å leve i Kongo.»

Så problemene i Afrika løses altså hvis de får beholde kjøttet sitt? Og Kongo blir et fint land bare de slutter å eksportere mineraler?

Men hvis det er så ødeleggende å handle med andre land, hvordan kan det da ha seg at de store utviklingssuksessene de siste tiårene finnes i Asia og i stor grad er basert på eksport? Sør-Korea satset på eksport, Nord-Korea satset på sjølberging. Døm selv.

Vil tvinge folk
Så er det bruken av tvang. Til å være en som alltid har problematisert bruken av tvang overfor kriminelle og rusmisbrukere, er Christie påfallende interessert i å tvinge oss andre til å gjøre som han vil.

Vi bør ha «forbud mot overtid», skriver han. Han synes også at fire timers arbeidsdag er interessant. Men det har vi jo allerede. Det kalles deltid. Så det nye må være et forbud mot å jobbe mer enn fire timer.

Det merkelige er at folk som Christie sjelden tar konsekvensen av sitt syn. Vi hører nesten aldri at de flytter ut i skogen, dyrker sin mat selv, lager sine egne klær og koker en skvett urtemedisin når de blir syke.

Da er det lunere å sitte på sine statsfinansierte kontorer og forfatte sivilisasjonskritikk på sine statsfinansierte datamaskiner, som er importert fra Taiwan.

(Illustrasjonsfoto: Scanpix)

Norske elever er blitt litt mindre elendige i matematikk.

Her måler man ferdighetene innen matematikk og naturfag i fjerde og åttende klasse.

Hos Bt.no kan du selv teste deg på ti TIMSS-oppgaver.

Svake resultater på denne og på PISA, en annen undersøkelse, har bidratt til debatt om det faglige nivået i på norsk skole.

- Snudd
Årets TIMSS-undersøkelse viser de første tegn til fremgang i Norge. - Pila har no snudd, og norske elevar lærer meir, sier kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell i en pressemelding.

Det er riktig at fjerdeklassingene gjør det bedre enn før innen både matematikk og naturfag. Men for åttendeklassingene er bildet blandet. De gjør det bedre i matematikk, men dårligere i naturfag. Den siste målingen er gjort i 2007, den forrige i 2003.

Men selv om det oynes tegn til fremgang, er TIMSS først og fremst en dom over en mislykket del av norsk skole. Til tross for store ressurser scorer Norge under snittet av landene på begge klassetrinn, både når det gjelder matematikk og naturfag.

Man må ha ekstremt lave forventninger for å si seg fornøyd med situasjonen.

Ingen på høyeste nivå
Ser man på matematikk, plasseres null prosent (under 0,5 prosent) av norske åttendeklassinger på det høyeste av fem ferdighetsnivåer. I Japan er én av fire på dette nivået.

Bare 10 prosent av norske åttendeklassinger klarer en enkel ligning som denne:

I Zedland brukes likningen y = 4x + 30 til å beregne prisen for å sende en vare. x står for vekten i gram og y for prisen i zed. Hvor mange gram kan du sende hvis du har 150 zed? Svaralternativer: 630, 150, 120 og 30. 

Ved tilfeldig gjetting ville altså 25 prosent svart riktig.

Hvor er fremtidens ingeniører, forskere, aktuarer eller finansanalytikere? Og hvor er fremtidens matematikklærere?

De svake er også svake

Så kunne man kanskje trøstet seg med at norsk skole i det minste var god til å løfte de svakeste elevene. Men det er også uvanlig mange norske åttendeklassinger på det laveste av de fem nivåene.

Nesten halvparten av åttendeklassingene klarer ikke å finne ut hvor mye de sparer hvis de får 30 prosent rabatt på et klesplagg til 60 kroner

Høy lønn krever høy kompetanse
Det er selvsagt mange nyanser og innvendinger mot slike målinger. Andre fag enn de målte er også viktige. Det samme er fantasi, selvstendighet og entusiasme.

Alle trenger ikke kunne matematikk og naturfag på høyt nivå, men noen må kunne det. Og i et stadig mer kompetansekrevende arbeidsliv må nesten alle ha basisferdigheter, for eksempel når det gjelder prosentregning.

Norge har et av verdens høyeste lønnsnivåer. Det kan over tid bare opprettholdes hvis norske arbeidstagere også er blant verdens mest kompetente.

Det er i ytterste konsekvens også et demokratisk problem hvis store grupper ikke behersker enkle verktøyer for å vurdere tall og statistikk.

Fredrik Reinfeldt mener hjemmelagede julegaver er best. (Scanpix)

Sveriges statsminister ser ut til å mene at mindre handel vil hjelpe økonomien.

Fredrik Reinfeldt oppfordrer sine landsmenn til å unngå å kjøpe importerte julegaver.

- Hvis dere åpner julegaven og det står «Made in China» - da har dere ikke gjort mye for å sikre arbeidsplasser i Sverige, uttaler han til Aftonbladet.

Sørgelig

Det åpenbare spørsmålet blir jo om Reinfeldt mener det bare er svenskene som skal opptre slik, eller om han også oppfordrer innbyggerne i andre land til å velge bort import. Norge er for eksempel Sveriges nest største eksportmarked etter Tyskland og tar mot over 9 prosent av den svenske eksporten.

Vil Reinfeldt oppfordre nordmenn til å ligge unna svenske varer?

Brennbart tema

Det største slaget vil kanskje stå i USA, hvor Barack Obama kommer til å være under tungt press for å reforhandle frihandelsavtaler for i større grad å beskytte amerikanske industriarbeidsplasser mot internasjonal konkurranse.

I en slik situasjon er det slett ikke bra hvis selv tradisjonelle frihandelstilhengere begynner å flørte med økonomisk nasjonalisme.

Historisk lærdom

Dette bidrog til at verdenshandelen falt med rundt to tredjedeler fra 1929 til 1934.

Ansvarlige politikere burde gjøre det klart at det ikke vil gjenta den fadesen.

Heikki Holmås lukker øynene for den historiske erfaringen og foreslår ny husleiereguering. (Foto: Scanpix)

Det man ikke klarer med bombing, kan man jo gjøre med husleieregulering.

I 1989 uttalte Vietnams daværende utenriksminister Nguyen Co Thach følgende

- Amerikanerne klarte ikke å ødelegge Hanoi, men vi har systematisk ødelagt byen vår med svært lave husleier.

Det kommunistene i Vietnam innså for snart 20 år siden, har dessverre ennå ikke sunket inn hos Oslo SV og Oslo Ap. 

Jan Bøhler og Heikki Holmås, som er lokale ledere av henholdsvis Ap og SV, henter nå husleieregulering frem fra historiens skraphaug. Akkurat i det de siste restene av tidligere tiders husleieregulering omsider er i ferd med å fases ut, vil de to innføre en ny regulering av leienivået for alle boliger, ifølge Dagsavisen.

De to vil både ha begrensninger på hvor mye husleien kan øke og maksimal leiepris for alle utleieboliger avhengig av beliggenhet og boligtype.

Bakgrunnen er markant økning i husleiene det siste året (etter min mening fra et unaturlig lavt nivå i forhold til boligprisene).

Bred enighet

- Nest etter bombing er husleieregulering den sikreste fremgangsmåten for å ødelegge en by.

Vi vet hvordan det går

Det gunstige leienivået fører også til at folk tviholder på de regulerte leilighetene de bor i, selv når endret livssituasjon tilsier at boligen er for stor eller på andre måter lite egnet. Dette gjør det enda vanskeligere for nykommere.

Ved siden av det regulerte markedet vil det oppstå et (offisielt eller uoffisielt) marked uten regulering. Her vil prisene bli desto høyere for dem som står utenfor.

For gårdeiere blir det ulønnsomt å drive vedlikehold og oppussing, siden det er i beste fall er usikkert om man får betalt for dette. Resultatet blir forfall.

Tilbudet av nye utleieenheter vil også tørke inn fordi ingen vil bygge nytt eller bygge om for å leie ut til en kunstig lav pris.

Det er mye fornuftig politikerne kan gjøre for å bedre tilbudet av rimelige boliger. Man trenger ikke ty til de aller dummeste løsningene, som husleieregulering.

Illustrasjonsfoto: Scanpix

Får du tilbud om seniorkonto, bør du skru av høreapparatet.

Dagens Næringsliv skrev torsdag om Geir Stene-Johansen som i vinter overtok ansvaret for økonomien til sin syke mor på 85 år. Han oppdaget da at moren hadde 150.000 kroner på en seniorkonto i Nordea med 0,1 prosent rente. Renten har vært 0,1 prosent de siste fem årene.

Han mener banken burde tatt kontakt med henne for å råde henne til en mer fornuftig plassering.

Banken mener den har informert om den lave renten gjennom kontoutskriftene og toer sine hender. 

-  Hadde vi vært i dialog med denne kunden, hadde vi sikkert rådet til å gjøre noe annet. Vår strategi er å belønne de kundene som er medlem av kundeprogrammene våre, sier informasjonssjef Thomas Sevang til Dagens Næringsliv, og legger til: 

- Vi er glad det blir oppmerksomhet rundt slike saker. Det gjør at kundene får et mer aktivt forhold til kontoen sin.

Alle moderne banker har systemer for å analysere sine kundeforhold. Banken kan lett identifisere en kunde som får 0,1 prosent rente på 150.000 kroner og som dermed vil oppleve at sparepengene gradvis spises opp av inflasjon. Banken kunne, hvis den ville, ta kontakt med kunden og anbefale en mer fornuftig plassering.

Den velger heller å tjene de ekstra tusenlappene. Fordelt på mange kunder, blir det nok noen millioner ekstra i året. Jeg vil tro det er lovlig, selv under dagens strengere rådgivningsregler, men pent er det ikke.

Lav rente som honnør
Og det er neppe bare Nordea som tenker slik. På Finansportalen kan man sammenligne de ulike innskuddstilbudene. Det er påfallende at mange av de dårligste tilbudene enten heter «seniorkonto» eller «honnørkonto».

Hvis vi forutsetter en alder på 85 år, 150.000 på konto, ikke programkunde og flytende rente uten brukbegrensning, er dette de 40 dårligste tilbudene. Og her ser du de 40 beste tilbudene. 

Av de 40 dårligste tilbudene, heter åtte enten honnørkonto eller seniorkonto. Ingen av de 40 beste tilbudene har slike navn. Uansett om man justerer på utvalgskriteriene, er og blir ordene «honnør» og «senior» sikre signaler om dårlig rente.

Ikke på lag
Igjen og igjen ser vi at du ikke må tro at du er på samme lag som banken. Banken har ikke rådgivere, den har selgere.  

Er man klar over det, er det egentlig mye pent å si om dagens bankmarked, som preges av hard konkurranse. En bevisst kunde har tilgang til mye bedre og billigere finanstjenester i dag enn i «gode», gamle dager.

Men det forhindrer ikke at bankene fortjener all den kjeften de får for å gi eldre mennesker elendige tilbud med navn som «honnør» og «senior».

Fra mange hold ropes det nå på kraftige og umiddelbare tiltak fra regjeringen. I en slik situasjon er det vanskelig å skille mellom handlekraft og hodeløs panikk.

Trolig er det bedre å tenke seg om noen uker ekstra enn å løpe planløst rundt med det statlige «gullkortet», i alle fall så lenge man ikke lenger står overfor en akutt krise i banksektoren.

Selv om indikasjonene på en kommende nedtur er tydelige, skal man ikke glemme at den økonomiske aktiviteten fortsatt er høy. Arbeidsledigheten har økt, men er fortsatt på svært lave 1,8 prosent.

De siste årene har økonomien vært brennhet, med svært lav arbeidsledighet og høy lønnsvekst. Boligprisene har i mange år steget kraftig. Gjeldsnivå og detaljhandel likeså.

At det nå kommer en korreksjon er både sunt og nødvendig. Det er ikke noe mål å unngå det. Målet må være å hindre at nedturen blir unødig dyp og smertefull.

Norges Bank først
Først i forsvarsrekken står Norges Bank, som har kuttet renten fra 5,75 til 4,75 prosent og ganske sikkert vil kutte den mer, trolig allerede på sitt neste rentemøte om to uker. Lavere rente vil gradvis stimulere økonomien og bremse nedturen.

Norges Bank vil også i samarbeid med regjeringen sørge for tiltak for å hindre at tilliten til bankvesenet svikter. Det dreier seg om nye låneformer fra sentralbanken, garantier og eventuelt kapitalinnskudd om det er nødvendig.

En slakkere pengepolitikk og stabilisering av finanssystemet er trolig det viktigste som kan gjøres, og lite kontroversielt.

Når det gjelder andre tiltak over statsbudsjettet, er det lett å glemme at noe av det viktigste går av seg selv: Når økonomien svekkes og ledigheten stiger, faller skatteinntektene, mens utbetalingene til for eksempel arbeidsledighetstrygd øker. Dette bidrar til underskudd på statsbudsjettet og stimulerer dermed økonomien. Denne typen automatiske stabilisatorer er en viktig egenskap ved moderne økonomier.

Kutt skatter eller avgifter
Lettelser i skatte- og avgiftsnivået er en åpenbar mulighet. Litt avhengig av hva man ønsker å oppnå og hvem man vil prioritere, kan man kutte merverdiavgiften, øke bunnfradraget i inntektsskatten, øke innslagspunktet for toppskatt, redusere skattesatsen for alminnelig inntekt eller utsette den foreslåtte skjerpelsen av beskatning av større formuer, bare for å nevne noen muligheter.

Av ideologiske grunner er dette tydeligvis vanskelig å svelge for deler av dagens regjering, men det er lett å gjennomføre hvis man vil. Den norske staten er søkkrik. Det finnes knapt det land i verden som har så godt utgangspunkt for skatte- og avgiftslettelser.

Bruk statlige penger
Staten kan også stimulere økonomien ved å øke offentlig aktivitet. Det er billigere å bygge skoler og utbedre veier i dårlige tider enn i gode. Snekkere gjør mer nytte for seg i stigen enn på sofaen.

Likevel er det viktig at man selv i dårlige tider prioriterer de prosjektene som samfunnsøkonomisk sett er mest lønnsomme. Det er lett å glemme hvis panikken tar overhånd. Det må også være prosjekter som kan startes raskt, ellers risikerer man å gi gass først når økonomien er på vei opp igjen.

Redning av bedrifter
De vanskeligste sakene vil gjelde større enkeltbedrifter i krise. Skal staten gå inn med lån som ikke private långivere tør by på? Skal man overta som eier?

Her vil regjeringen bli utsatt for et enormt press, ikke minst fra sine allierte i fagbevegelsen. Når regjeringsmedlemmene nå reiser rundt med hjelm og vernebriller, kan det fort ende opp med redningsaksjoner.

Dette er likevel det området hvor det er viktigst å være restriktiv. Å hindre økonomisk omstilling faller sjelden heldig ut. Det er av og til nødvendig at lite lønnsomme bedrifter avvikles eller overtas av konkurrenter for at kapital og arbeidskraft skal ende opp der det er bedre grunnlag for å skape lønnsom og varig virksomhet.

Bruk virkemidler, med fornuft
Nedtur blir det uansett, men staten bør bremse den. Renten kan kuttes, finanssystemet stabiliseres, skatter og avgifter reduseres og offentlige investeringer økes. Redningsaksjoner for enkeltbedrifter bør man unngå.

Virkemidlene er mange, men bør brukes med fornuft også i dagens situasjon.

Sitter man i en boligfelle når man har millioner i egenkapital?

Under tittelen «Småbarnsmoren Elin fanget i boligfella» kunne VG Nett tirsdag fortelle om sykepleier Elin Sande, som sliter med 4,7 millioner i boliglån.

- Jeg blir skvist, sier hun til VG Nett.

Riktignok skal man ha respekt for at hun subjektivt kan oppfatte det slik, men basert på de opplysningene som fremkommer i artikkelen, er det, objektivt sett, ikke mye til skvis eller boligfelle det er snakk om.

Sa nei til bud

I artikkelen fremgår det at det store lånet skyldes at Sande, som har samboer og en liten sønn, nettopp har kjøpt ny leilighet i Bærum med tre soverom til 3,9 millioner kroner.

Samtidig har hun blitt sittende med sin forrige leilighet fordi hun i september sa nei til et bud på 3,775 millioner kroner, noe som ville gitt henne en gevinst på nær 1 million kroner, tre år etter at hun kjøpte denne leiligheten. Hun sa nei fordi hun håpet på enda større gevinst, til tross for at hun de siste tre årene etter alt å dømme hadde tjent mer på boligen sin enn på å jobbe (husk at boliggevinster normalt er skattefrie).

Hadde hun solgt i september, ville altså gjelden blitt redusert til godt under 1 million, samtidig som hun sitter med den nye leiligheten til 3,9 millioner kroner. Egenkapitalen ville dermed være på hele 3 millioner kroner.

Selv om markedet har svekket seg siden september, vil hun fortsatt sitte med stor egenkapital og moderat lån, hvis hun bare biter i det sure eplet og selger den gamle leiligheten med litt mindre gevinst.

Gambling

Mine daglige kommentarer hos NA24 vil fra nå av bli publisert her.

Det betyr for det første at det igjen er mulighet for leserkommentarer, noe jeg setter pris på.

For det andre kan du nå abonnere på kommentarene via RSS. Glem ikke at det samme også gjelder de andre bloggerne hos NA24 (se listen til venstre).

Mvh
Are Slettan