Are Slettan

Hva er egentlig poenget med valgdagsmålinger?

Gjennom valgkampen har det vært mye debatt om sprikende meningsmålinger.

Mindre diskusjon blir det neppe etter de siste målingene, de såkalte valgdagsmålingene.

For eksempel kom NRK da valglokalene stengte med følgende prognoser for Arbeiderpartiet og SV:

Arbeiderpartiet 31,8 prosent og 56 mandater - et fall på 5.
SV 9,8 prosent og 17 mandater - en fremgang på 2

Basert på dette kunne analytiker Håkon Kavli i Synovate, som har utført målingen, fortelle at SV hadde «fått til en en voldsom mobilisering mot slutten».

Men nå er bildet totalt endret, og NRKs prognose er:

Arbeiderpartiet 35,6 prosent og 64 mandater - en fremgang på 3.
SV 6,3 prosent og 11 mandater - et fall på 4.

Hvis dette omtrent blir resultatet for disse partiene, må man spørre seg om hvem det egentlig er meningsmålerne snakker med når de foretar valgdagsmålinger.

Den jevne mann eller kvinne i gata ville sannsynligvis gjettet resultatet bedre (og billigere) enn denne såkalte målingen.

Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post 

Dagbladet presterte tirsdag årets flause. Tar noen ansvaret?

Tirsdag morgen kom Dagbladets papirutgave med en forsidesak hvor det ble slått fast at Tjostolv Moland og Joshua French ville få livstidsdom. Det ble vist til «sentrale kilder».

På formiddagen ble de to i stedet dømt til døden.

Les mer hos NA24 Propaganda.

På nettet kom nyhetsredaktør Morten Øverbye med sitt «mea culpa»:

- Dagbladet har basert saken på kilder som gjennom vår dekning har vist seg å ha stor troverdighet. Vi beklager at vi i dagens oppslag bragte informasjon som viser seg å være feil.

Helga Pedersen illustrerer problemet med kompliserte regler. (Foto: Scanpix)

Det er på sin plass at Helga Pedersens byggerot blir en mediesak.

Så skjer det igjen. En sentral politiker roter seg vekk i byggeregler, bare et drøyt år etter at en annen byggesak avsluttet Åslaug Hagas statsrådkarriere.

Denne gangen er det altså fiskeri- og kystminister Helga Pedersen.

Ifølge Dagbladet dreier deg seg om følgende:

- Ombygging startet før formell og skriftlig godkjennelse.
- Ikke innsendt ferdigattest.
- Og så en ny sak: Har lånt ut naust til overnatting selv om dette angivelig ikke er godkjent for slik bruk.

Er dette alvorlige forhold? Nei. Er det en bevisst omgåelse av systemet? Sannsynligvis ikke. Er det mange som gjør lignende feil? Ja.

Er det så en ikke-sak som mediene burde ligge unna? Jeg mener nei.

Gode grunner
Det er gode grunner til at slike saker bør slås opp i mediene.

Toppolitikere er ikke hvem som helst. De er valgt til svært viktige tillitsverv. Vi skal kreve mer av dem enn av en tilfeldig person.

Det gjelder i særdeleshet etterlevelse av de lover og regler som politikerne selv utformer.

Det er mulig det er riktig, slik det hevdes, at en tredel av nordmenn bor ulovlig i boliger som ikke er ferdigmeldt. Men hvis dette skjer uten at noen ser ut til å bekymre seg over det, er ikke da hele regelverket nærmest meningsløst?

Komplisert samfunn
Slike saker bør bidra til debatt om hvorvidt samfunnet har for mange lover og reguleringer. Når ressurssterke toppolitikere, som vet utmerket godt at de har et nådeløst søkelys på seg, likevel ikke klarer å unngå problemer med byggeregler, pensjoner, skatt og så videre - er det lett å forstå at mange ordinære personer kan rote seg vekk.

Reguleringer er normalt basert på gode intensjoner og fører som regel til positive effekter - men har også en kostnadsside, nemlig et stadig mer komplisert samfunn.

- Mange handler i strid med loven, og verken utbyggere eller byråkrater vet nøyaktig hvilke regler som gjelder, sier professor Kåre Lilleholt.

Dette har politikerne godt av å bli konfrontert med - gjerne på en måte som er ubehagelig for dem selv.

Bedre med for mye pirk
Man kan alltid diskutere om hvilke regelbrudd som er for bagatellmessige til å bry seg om.

Det finnes ingen fasit, og det er nok av land i verden hvor Helga Pedersens byggerot ville blitt forbigått i stillhet. Men i Norge og andre nordiske land forventer vi ikke og godtar ikke at toppolitikere bryter reglene vi andre skal etterleve.

Denne ryggmargsrefleksen - kall det gjerne moralisme - er noe av det beste med de nordiske landene.

I valget mellom et samfunn hvor mediene pirker for mye i makthavernes forhold og et hvor det pirkes for lite - velger jeg meg helt klart det første.

Oppdateringer:
Pedersen: - Pinlig, men jeg skal nok overleve det
Jurist: - Et folkelig lovbrudd
Pedersen: - Burde visst bedre.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Faktasjekkere eller mikrofonstativer? (Foto: Scanpix)

Faktasjekk.no er en bra tjeneste. Men hva driver resten av journalistene med?

Så langt jeg kan se, gjøres det ærlige forsøk på å oppspore kilder og sjekke påstandene, og Bergens Tidende skal ha honnør for denne tjenesten. Det er viktig at det offentlige ordskiftet ikke blir dominert av halvsannheter og det som verre er.

Men Faktasjekk-tjenesten reiser et åpenbart spørsmål:

Hva er det de andre politiske journalistene i Norge driver med?

Er det ikke litt rart at bare et par journalister i én avis skal drive med faktasjekk? Er ikke det en av hovedfunksjonene til alle journalister?

Dette er nok et ømt punkt for mange redaksjoner. Realiteten er at enorme informasjonsmengder sklir inn i spaltene praktisk talt uten kritisk vurdering.

I de fleste tilfellene er dette lite problematisk.

Men noen ganger virker det som journalister bevisst unngår å stille kritiske spørsmål eller gjøre egen faktasjekk.

Hvis en politiker foreslår en eksklusiv sak med et spisset og kontroversielt budskap, er det fristende å fungere som mikrofonstativ. Det er jo uansett kilden som må stå inne for budskapet. Så kan man følge opp med motstandernes like spissede utsagn i en ny sak.

På den måten får man to gode tabloidsaker. Alternativet - å pirke i og sjekke det opprinnelige budskapet - kan ende med at hele saken faller fra hverandre, eller i det minste blir uklar og full av forbehold.

Dessuten blir redaksjonen kanskje ikke førstevalget neste gang en sak skal plasseres.

Det er bra at Bergens Tidende setter fokus på faktasjekk, men litt flaut for journalister at dette må være en egen tjeneste.

Her kan du følge faktasjekk.no på Twitter.

Oppdateringer:
- NRK påpeker at man også der har en seksjon for faktasjekk under valgkampen.
- Bloggeren Iskwew bestrider Kristin Clemets tall om sykemelding av gravide, og kommer med et godt eksempel på det jeg mener.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Faksimile: Dagbladet.no

Har oljefondet ansvar for alt som er vondt og vanskelig i verden?

Ideen med Statens pensjonsfond - utland, populært kalt oljefondet, er å investere lottogevinsten fra Nordsjøen bredt i globale aksjer og obligasjoner.

Totalt har fondet investert i over 8.000 selskaper over hele verden.

Dette sprer risikoen, men innebærer også at det med jevne mellomrom skjer kritikkverdige ting i bedrifter fondet har investert i, selv om man luker ut noen selskaper som blir ansett å være spesielt uetiske, for eksempel fordi de står bak grove brudd på menneskerettighetene.

Fondets portefølje er åpent tilgjengelig her. Det tar bare sekunder å sjekke om fondet har investert i et selskap som blir negativt omtalt i mediene. Det har fondet svært ofte.

Forutsigbar journalistikk
Dette danner grunnlag for noe av den mest lettvinte og forutsigbare journalistikken for tiden. Bedrift A har gjort noe galt. Oljefondet har investert i Bedrift A. Oljefondet er ikke sitt ansvar bevisst.

For eksempel har Framtiden i våre henders nyhetstjeneste Norwatch funnet ut at fondet har investert 174 millioner kroner i selskaper i samme rederikonsern som eieren av Full City, skipet som har lekket olje ved Langesund.

Norwatch kan også melde at et annet av Coscos skip tidligere har fraktet våpen til Zimbabwe, uten at det er helt klart hva det har å gjøre med oljesøl i Telemark.

Dagbladet har tatt saken et skritt videre i tabloid retning og kan fortelle at oljesølet også er kommet til hytta til oljefondsjef Yngve Slyngstad.

Leder Arild Hermstad i Framtiden i våre hender sier til Dagbladet at Slyngstad må ta ansvar for oljesølet på hytta:

- Han har ansvaret for å rydde opp gjennom dette eierskapet. Vi må tro at han tar dette på alvor, særlig når han nå blir rammet sjøl.

Artikkelen er illustrert med et fint snikbilde av hytta, hvor vi ser en mann i bar overkropp, formodentlig Slyngstad, sammen med en liten jente, mens en kvinne vasker vinduene.

Slike telelinsebilder er et kjent og kjært grep i mediene når man skal fremstille noe som spesielt mistenkelig og hemmelig.

Minimal investering
Cosco-gruppen er Kinas største rederikonsern med over 500 skip. Det er altså slett ikke noe bakgårdsselskap oljefondet har rotet seg bort i.

Fondets investering på 174 millioner kroner (som er samlet for ulike selskaper i Cosco-konsernet) utgjorde ved nyttår rundt 0,08 promille av oljefondet. For å illustrere: For hver tusenlapp, utgjør denne investeringen rundt 8 øre.

Det er altså en nær sagt ubetydelig investering, av et omfang som oljefondet ofte vil sitte på som resultat av at man kjøper aksjer i alle de viktigste selskapene på en børs, for eksempel i Hongkong, hvor deler av Cosco-konsernet er børsnotert.

At oljefondet også i fremtiden kommer til å sitte med små poster i selskaper som gjør noe uheldig, noe kontroversielt, noe kritikkverdig eller endog noe forferdelig og ulovlig - det er 100 prosent sikkert. Norwatch og Dagbladet kan lage ferdig sakene på forhånd, så kan de bare fylle inn selskapsnavnet neste gang noe skjer.

Man kan også legge seg opp et lager av paparazzibilder av Slyngstad. Bilder tatt gjennom vinduet på kvelden er skumle og fungerer bra. Man får garantert bruk for dem.

Kanskje det beste bare er å gi bort hele oljefondet. Så kan Norge sitte der med tomme lommer - men også med rene hender og gullegod samvittighet.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Faksimile: Aftenposten

Aftenposten-sak om tannlegebesøk smuldrer bort ved gjennomlesning.
 
Aftenposten hadde onsdag en artikkel med følgende tittel og ingress: (Oppdatering: Lenken virker ikke lenger. Artikkelen ser ut til å være fjernet fra Aftenposten.no)

Pris påvirker ikke tannlegebesøk
Vi ville ikke gått oftere til tannlegen dersom det var billigere.

Hvis du synes dette høres utrolig ut, er vi to. Og vi har rett. For videre i artikkelen står det (min uthevelse):

En ny, landsomfattende undersøkelse viser at tre av ti nordmenn ikke ville gått oftere til tannlegen dersom det ble billigere.

Undersøkelsen er utført av Infact på vegne av munnskyldemiddelet Listerine.

Hvem er vi?
Tre av ti er ikke «vi». Det er en klar minoritet.

Etter alt å dømme ville «vi» gått oftere til tannlegen hvis prisen var lavere - hvis man med «vi» mener at gjennomsnittspersonen ville gått oftere. Det er altså stikk motsatt av Aftenpostens konklusjon.

Ellers er det vanskelig å si så mye mer om undersøkelsen, for Aftenposten har behandlet den «journalistisk». Dette vil for eksempel si at man ikke gjengir spørsmålene som ble stilt, ikke opplyser om eventuelle svaralternativer og bare gir noen få, omtrentlige og tilfeldige eksempler på svarfordelingen. I tillegg er viktige innvendinger ubesvart.  For eksempel: Har man også spurt folk som får gratis tannbehandling, for eksempel ungdom?

Fjorårets vinkling
Komikken blir spesielt tydelig i denne saken fordi Listerine faktisk også gjorde en spørreundersøkelse om samme tema i fjor. Da ble saken slått opp av DinSide, men med stikk motsatt vinkling:

En av fem dropper tannlegen
Vi utsetter eller avlyser på grunn av for høye kostnader, viser en norsk undersøkelse.

Siden begge artiklene bare gjengir bruddstykker av undersøkelsene, er det umulig å vite om svarene har endret seg fra i fjor.

Den (banale) virkeligheten
Poenget er uansett at undersøkelsene viser at en gruppe synes dagens prisnivå er ikke er verre enn at de setter seg i tannlegestolen så ofte som de blir anbefalt å gjøre det. At disse ikke ville gått enda oftere hvis det var billigere, er ikke så overraskende. De færreste vil ønske å oppsøke tannlegen ukentlig selv om det er gratis.

Men en annen gruppe ville gått oftere til tannlegen hvis det var billigere. Det er lite overraskende, siden tannbehandling gjerne koster mange tusen kroner. For en del er dette et betydelig løft for privatøkonomien. En del av disse går trolig altfor sjelden eller aldri til tannlegen.

Man kunne skrive mye interessant om dette, men Aftenpostens artikkel er rent vås og sier leseren absolutt ingenting.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

I et intervju med avisen forklarer Steinsland at hun basert på dåpsnavn og fødselsdato blant annet kan regne ut dine lykketall. Dette er basert på at hver bokstav i navnet har en tallverdi.

- Ditt navn kan sees på som sang som skaper vibrasjoner i tid og rom, forklarer Steinsland og påpeker at det derfor er viktig å gi barnet riktig navn.

- Fødselsnavnet eller dåpsnavnet avslører essensen av hvem man er. Det som blir beskrevet er medfødte karaktertrekk som vil være tilstede selv om du velger å forandre navnet. Selv om du forandrer navnet på barnet ditt, vil de karaktertrekk som fødselsnavnet gir, følge barnet igjennom livet, sier hun.

Seriøs vitenskap
Og til alt hell har iBergen valgt å samarbeid med en ekspert som tilhører den seriøse delen av numerologien, i motsetning til tullingene i Danmark:

- I Danmark er numerologi mer utbredt enn i Norge. Dessverre brukes det en svært overfladisk form for numerologi som spiller på at du vil bli mer lykkelig om du forandrer navnet ditt. Disse gjør numerologi som vitenskap en stor bjørnetjeneste. De åpner regelrett døren for kritikerne, mener Steinsland, som hos iBergen får god anledning til å promotere nettstedet sitt, Numerologen.

Her kan du bestille ulike analyser, som vil avsløre både personlighet, lykketall, fremtidsutsikter og hvor godt du passer sammen med din partner.

Jeg vil tro Steinslands lykketall er 1.194. Det er nemlig prisen for den mest omfattende analysen hun selger via nettstedet sitt (nedsatt fra førpris 1.494, så dette er nok et røverkjøp).

- Leste et sted
På Steinslands nettsted kan vi lese om mange nyttige anvendelser av numerologi, for eksempel fra «Internasjonalt sertifisert NLP Coach og Healer» Kristin A. Norenberg, som bruker numerologi i jobben.

Litt betenkelig er det kanskje at Norenberg skriver følgende: «Numerologi har lært meg at vi alle er unike. Jeg leste et sted at det finnes over 400.000 kombinasjoner av tallene, dette til tross for at numerologien i utgangspunktet kun bygger på tallene 1 til 9.»

Er det ikke litt kleint at en numerolog ikke selv klarer å regne ut hvor mange kombinasjoner (eller permutasjoner) som finnes av tallene 1 til 9? Forutsatt at vi velger ut ni tall og at hvert tall bare kan forekomme én gang, blir vel svaret 9*8*7*6*5*4*3*2*1 = 362.880. Men hva vet vel jeg, som ikke er numerolog.

NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas kan bidra til en mer positiv teatertradisjon. (Foto: Scanpix)

NRK vil ha happy ending på teaterstykke om selvmordsbomber. Hva med Hamlet?

Forfatteren Ole Asbjørn Ness har skrevet et radioteaterstykke for NRK om en ung mann som konverterer til islam og blir selvmordsbomber.

Men NRK nekter å godta slutten på stykket. Ifølge NRK er slutten ikke «dramaturgisk begrunnet». Forfatteren mener dette i realiteten skyldes frykt for at muslimer skal reagere negativt.

Ifølge forfatteren mente man i NRK at en mer passende slutt kunne være at den sinte unge mannen dro til Palestina for å hjelpe med olivenhøsten.

Dette er en meget god idé, som NRK bør videreføre. Litteraturhistorien er full av bøker og teaterstykker med depressive, konfliktskapende og nedbrytende avslutninger. Kutt dem vekk. Inn med glade, konstruktive og oppmuntrende budskap. Noe bør man tross alt få igjen for lisenspengene.

Som en foreløpig arbeidsliste for NRKs dramafolk vil jeg derfor bidra med følgende:

Romeo og Julie
Nå: Familiene nekter ungt par å gifte seg. Romeo tror Julie er død og tar sitt eget liv. Deretter begår også Julie selvmord.

Problem: Unge overdramatiserer kjærlighetssorg. Selvmord kan ha smitteeffekt.

NRK-versjon: Romeo og Julie overtaler familiene om at kjærligheten er størst av alt. De gifter seg og starter rådgivningstjeneste for depressive tenåringer.

Kong Ødipus

Nå: Ødipus dreper i vanvare sin ukjente far, gifter seg med sin ukjente mor og stikker ut sine egne øyne.

Problem: Blinde blir ofte uføretrygdet, og dette belaster statsfinansene.

NRK-versjon: Ødipus blir gjenforent med sin ukjente mor og far, og forsker frem et medisinsk gjennombrudd som gjør at blinde får synet tilbake.

Mens vi venter på Godot

Nå: To dagdrivere venter på en mann ved navn Godot, som aldri kommer. Ingenting skjer, i to akter. Livet er meningsløst.

Problem: Lediggang er roten til alt ondt.

NRK-versjon: Godot kommer, forklarer de to om regjeringens arbeidslinje og får dem inn på yrkesrettede attføringstiltak.

Hamlet

Nå: Den danske prins Hamlet sitter på slottet og er deprimert etter farens død. Han venter på den angripende norske prinsen Fortinbras. I mellomtiden dreper Hamlet ved en feil faren til sin elskede Ofelia, som så blir gal og dør. Deretter havner han i fekteduell med Ofelias bror. Begge blir dødelig såret, men Hamlet rekker også å drepe sin forræderske onkel Claudius. I tillegg dør moren Gjertrud etter å ha drukket forgiftet vin som var beregnet på Hamlet. Fortinbras overtar Danmark.

Problem: Kan inspirerer asosiale unge gutter til å sitte på gutterommet og pønske ut massedrap.

NRK-versjon: I stedet for å sture på slottet i Danmark, handler Hamlet proaktivt. Han drar Fortinbras i møte, går inn i konstruktive samtaler og starter forløperen til Nordisk råd.

Et dukkehjem
Nå: Nora forlater både ektemannen Torvald og barna.

Problem: Kan føre til økning i skilsmissefrekvensen.

NRK-versjon: Nora og Torvald blir enige om å gå til familieterapi. De innser at ekteskapet må bli mer likestilt, og bestemmer seg for sammen å starte oppdrett av lerkefugler.

Oppdateringer:
Tom Kristensens bok Dødsriket handler også om islamistisk selvmordsbomber. Forfatteren etterlyser nå forslag til politisk korrekt endring.
NRK lager likevel hørespillet.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Nettavisen Liberaleren feirer i dag sin tiårsdag, noe redaktør Per Aage Pleym Christensen markerer med denne artikkelen:

Her skriver han blant annet:

Liberaleren kommenterer aktuelle saker med basis i vår ideologi. Liberalismen. Derfor er også arkivet over artikler den kanskje største samlede oversikten over illiberale forslag og vedtak her til lands - bortsett fra den boken som heter Norges Lover. I den tiden Liberaleren har eksistert har Norge fått lover som uttrykker mer verdiliberale normer, i tråd med Liberalerens grunnsyn. Men slett ikke alle saker går riktig vei; som for eksempel den tverrpolitiske enigheten om å beholde statskirkeordningen. Norge er ikke lenger en sosialdemokratisk modellstat som kan eksistere uavhengig av verden omkring. De mange dommene mot Norge i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMK) er eksempler på at alt ikke er like rosenrødt i Norge.

At kampen for frihet fortsatt er aktuell, blir vi minnet på av en annen årsdag: Det er i dag også 20 år siden massakren på Den himmelske freds plass i Peking.

Jeg er ikke enig med Liberaleren i ett og alt, men som et interessant, verdifullt og konsekvent talerør for liberalistisk ideologi, kan denne nettavisen absolutt anbefales.

Gratulerer med dagen!

Hvis forsøket på å gjøre Dagbladet til et mini-Orkla ender i fiasko, blir det enda mindre igjen av profilen som genial og langsiktig industribygger.

Likhetstrekk med Røkke
Det er fristende å trekke linjer til en annen egenrådig næringslivsleder, nemlig Kjell Inge Røkke. Det er liten tvil om at Røkke, da han flyttet tilbake til Norge, studerte Heyerdahls gode nettverk, spesielt mot Ap og LO.

Den siste tiden har begge havnet i hardt vær for omdiskuterte dobbeltroller, og det er ikke til å unngå at enkelte sammenligner de to sakene.

Det er likevel en viktig forskjell. I Røkkes tilfelle var staten inne som storaksjonær. Det ga saken en helt annen offentlig interesse enn Heyerdahls rolle i Dagblad-konsernet.

Men om Heyerdahl-saken neppe får Røkke-dimensjoner i mediene, vil den i stor grad avgjøre hvordan Jens P. Heyerdahls omdømme og ettermæle blir.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Nettavisen

Nytt fra medieforskningen: Folk flest til høyre for midten.

En rekke undersøkelser i ulike land har dokumentert at journalister i snitt er mer venstreorienterte enn befolkningen. Som jeg har skrevet om tidligere, gjelder det også Norge, hvor det spesielt er Frp som er dårlig representert blant journalistene.

Men nå har den danske medieforskeren David Nicolas Hopmann funnet ut at hovedproblemet ikke er at journalistene ligger til venstre, men at folket ligger til høyre:

- Det korte svaret er at journalister ligger en anelse til venstre. Med trykk på 'en anelse'. På en klassisk høyre/venstre-skala fra en til ti. ligger befolkningen generelt litt til høyre for midten, mens undersøkelser av Christiansborg-journalister og journaliststudenter viser at de ligger marginalt til venstre.

Det er formodentlig Hopmann selv som har bestemt at den politske midtlinjen ligger til venstre for der flertallet av folket befinner seg.

Og hvorfor fortsetter folk å leve i den villfarelsen at det finnes en politisk ubalanse i mediene?

- For det første at folk har en tendens til å overvurdere forbindelsen mellom journalisters politiske holdning og deres produkt. For det andre viser forskning at folk har en tendens til å legge mer merke til holdninger som ikke stemmer med deres egne. Man husker simpelthen bare de innslagene på nyhetene der man ikke var enig i vinkelen. For det tredje har de fleste mennesker en idé om at mediene har en sterkere effekt på alle andre enn dem selv - det man kaller tredjepersons-effekten, sier Hopmann.

Så når folk legger merke til «holdninger som ikke stemmer med deres egne» i mediene, er det selvsagt også fordi folket er høyreavvikere, ikke fordi journalistene ligger til venstre.

Kanskje medieforskerne burde skaffe seg et nytt folk?

Og i Norge diskuterer man merkelig nok om medievitenskap er et Mikke Mus-fag.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Håkon Høgetveit, NA24

Vil betale for politisk reklame som knapt noen kommer til å se.

Trond Giske fortsetter sin utrettelige kamp for å unnta politisk reklame på TV (men merkelig nok bare der) fra den alminnelige ytringsfriheten. Han kjemper videre selv etter at regjeringen gikk på et pinlig nederlag i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, som Giske først skulle og så ikke skulle anke.

Neste trekk var å pålegge NRK å gi alle partiene redaksjonell dekning, selv om NRK-ledelsen gjorde det klart at kanalen ikke hadde tenkt å endre sin dekning.

Men som reven har Giske flere utveier. Tirsdag annonserte han at staten vil gå inn og støtte TV-kanalen Frikanalen med totalt 10 millioner kroner de neste fire årene. Der skal partiene få slippe til.

Giske mener i en pressemelding at denne avtalen «følger opp premissene i dommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) om politisk reklame».

Tja. Frikanalen er vel omtrent det som på engelsk kalles «public-access television», altså en TV-plattform hvor ulike organisasjoner og grupper fritt kan bestille sendetid for egenproduserte programmer.

Dette er vel og bra, men å likestille dette med reklameplass i ordinære TV-sending er søkt. Et viktig poeng med ordinære TV-sendinger er at de har mange seere. Spør deg selv: Hvor mye har du sett på Frikanalen i det siste?

Hvor mange utenfor de definerte «menighetene» vil se sendingene hos Frikanalen? Jeg vet ikke, men jeg tipper det holder med fingertelling som målemetode.

Giskes siste pek for å unngå å følge opp dommen fra Strasbourg er altså: Bruk skattebetalernes penger for å sikre at politisk reklame blir sendt et sted hvor knapt noen ser den.

Når skal Trond Giske innse at det spesielle forbudet mot politisk reklame på tradisjonelle TV-kanaler er absurd i dagens teknologiske og mediemessige verden?

Oppdateringer:
Gir Giske stryk
Høyre: - Komisk
Vil brenne Koranen på Frikanalen

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Programmet heter "Norway: Quest for the Viking Spirit" og det skal vises på den amerikanske statskanalen Public Broadcasting Service (PBS). Det er et omfattende lobby og samarbeidsprosjekt mellom Innovasjon Norge i USA, Hurtigruten, landets reiselivsdestinasjoner og den amerikanske TV kjendisen Richard Bangs, som nå bærer frukter.

- Dette er særdeles god Norgesreklame. I en time får 100 millioner amerikanere se det flotteste av norsk kultur og natur, satt inn i en fengende historie. Reklameverdien på dette ligger på opp mot 100 millioner kroner?, sier reiselivsdirektør i Innovasjon Norge, Per-Arne Tuftin. Programmet vil bli vist over hele USA og i reprise flere ganger.

Produksjonen av filmen kostet ca. 840 000 kroner, det er Innovasjon Norge og Hurtigruten som har betalt for opptakene, med god hjelp at reiselivsnæringen i Norge.

Noe skurrer
Reklamefilmen (for det er vel det man kaller betalt innhold på TV?) er sikkert fin, den. Men det er en del som skurrer i pressemeldingen fra Innovasjon Norge.

For det første: PBS er ikke en «statskanal». Det er et privat nonprofit-selskap som sender via 356 lokale nonprofit-stasjoner rundt i USA, men som riktignok mottar offentlig støtte.

Det er også særdeles tvilsomt å kalle Richard Bangs en «TV-kjendis». Personlig har jeg aldri hørt om ham, selv om jeg har bodd flere år i USA, men jeg ser jo av hjemmesiden hans at han skriver reisebøker og har laget reiseprogrammer fra en rekke land, nå også Norge.

Men ifølge Google News har han vært påfallende lite i nyhetsbildet til å kalles kjendis.

En av tre amerikanere?
Så hvor sannsynlig er det at «TV-kjendisen» Richard Bangs kan trekke over 100 millioner seere til dette programmet hos «statskanalen» PBS?

Over 100 millioner seere utgjør mer enn en tredjedel av befolkningen i USA. Tidenes mest sette TV-sending i USA var årets Superbowl-finale i amerikansk fotball. Den hadde 99 millioner seere. Regner man med alle som var innom i løpet av sendingen, blir tallet 152 millioner. Men Superbowl er en institusjon i USA, omtrent som 17. mai i Norge.

Den siste tiden har American Idol vært USAs mest sette program, med drøyt 20 millioner seere. Dette er en kjempesuksess. Fem til ti millioner seere er også mye for et mer ordinært TV-program på de største nettverkene.

Dessuten er PBS en relativt liten aktør i TV-markedet. Ifølge selskapet selv har man typisk drøyt 60 millioner seere totalt på en hel uke.

Mitt tips er at man skal være svært fornøyd hvis en million av disse ser et reiseprogram om Norge.

Det er i så fall en hundredel av hva Innovasjon Norge håper på. Selv med repriser fremstår det som totalt urealistisk å komme i nærheten av det tallet som er oppgitt.

Jeg forstår jo at Innovasjon Norge føler behov for å forsvare sin berettigelse, men dette høres mer ut som tidenes PR-bløff enn tidenes PR-kupp.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Er det et problem? I så fall, for hvem?

Denne nyheten er vel mer i klassen «hund bet mann» enn «mann bet hund» - altså slett ingen nyhet - men igjen er det fastslått at norske journalister ikke liker Fremskrittspartiet.

NTB gjengir en undersøkelse foretatt av journalisters holdninger fra 1999 til 2009:

Hvis journalistene fikk bestemme, ville Ap, SV og Rødt hatt 120 av 169 representanter på Stortinget i dag. Frp ville ikke fått en eneste representant. Slik var det også for ti år siden.

Nesten halve Stortinget, 78 representanter, ville kommet fra Arbeiderpartiet mens SV ville fått 33 og Rødt ni representanter.

Det er lett å blåse seg opp over dette, i alle fall hvis ens politiske sympati ligger hos Frp. Eller hos KrF og Sp, som heller ikke ville kommet inn.

Problem for hvem?
Jeg er enig i at dette er problematisk, men samtidig tror jeg ikke man skal overdrive problemet. Frp er tross alt landets nest største parti, med en oppslutning nær 30 prosent. Det virker ikke som journalistenes Frp-avsmak i nevneverdig grad slår gjennom hos publikum.

Men om det ikke er noe stort problem for Frp, kan det godt være en hemsko for mediene. I Fremskrittspartiet er man dyktige til å få med seg hva som rører seg blant folk flest. Det burde mediene også være. I så måte kan den manglende Frp-oppslutningen blant journalistene tyde på en blindsone.

For mediene, som ynder å fremstille seg som vaktbikkjer som gneldrer mot makta, må det også være tankevekkende at en så stor andel av journalistene støtter det desidert mektigste partiet i Norge, Arbeiderpartiet.

Bør noe gjøres?
Bør så noe gjøres med den skjeve politiske profilen hos journalistene?

Tja, bortsett fra i NRK jobber jo de fleste journalister i private bedrifter som konkurrerer i et fritt marked. Dermed er det nærliggende å si at det får være opp til Frp-sympatisørene å støtte opp om eller etablere medier de liker. I dagens nettalder er mulighetene større enn noen sinne.

Når får vi Norges svar på Fox News? Eller Drudge Report på internett?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Anne Aasheim, Dagbladet. (Foto: NA24)

Kjære Gud, frels meg fra typografene!

Det er krise i mediebransjen. Det gjelder ikke minst for dagsavisene, som både sliter med svake konjunkturer og langsiktig fall i opplaget.

De fleste har forstått at det må bety endringer, smertefulle endringer. Men typografene lever fortsatt i sin parallelle verden hvor alt dreier seg om å tviholde på avtaler som ikke lenger har noe med virkeligheten å gjøre.

Sist så vi det i Dagbladet, hvor medlemmer i Dagbladet grafiske klubb mandag uten forvarsel forlot jobben i protest mot annonserte oppsigelser og permittering.

Ifølge Dagens Næringsliv førte dette til at Dagblad-redaktør Anne Aasheim måtte sette inn ledere uten grafisk fagbrev for å få produsert ferdig avisen på kvelden, etter at det lenge var tvil om avisen ville komme på gaten dagen etter. Avisen måtte også trykkes på et annet trykkeri enn Dagbladets.

- Klart brudd
Resultatet er at sabotørene furter:

Leder for Dagbladets grafiske klubb, Tone Granberg Løvlien, sier hun ikke var klar over at Dagbladet ble produsert av ufaglærte.

- Det er et klart brudd på gjeldende avtaler, og vi beklager at Dagblad-ledelsen prøver å utfordre filmsatsparagrafen. Dette reagerer vi sterkt på, og det er helt klart noe vi må følge opp videre, sier hun.

Tygg på den.

Her har man en gruppe ansatte som i en ekstremt vanskelig situasjon for bedriften kollektivt stikker av fra jobben i strid med alle spilleregler, åpenbart for å hindre produksjonen. Så trår andre ansatte til for å rydde opp og berge stumpene. Og så klager sabotørene på at avtaler ble brutt.

Forhistoriske avtaler
Avtalene det vises til er for øvrig noe av det mer absurde innen norsk arbeidsliv. Den såkalte filmsatsparagrafen stammer fra 1978, da Arbeidsretten med knapt flertall fastslo at grafisk personale har enerett på å betjene de nye skjermterminalene som ble innført.

Dette har i tre tiår ført til dobbeltarbeid og ineffektivitet i de store norske avisene, til tross for at filmsats for lengst er historie og hele produksjonsprosessen er revolusjonert i forhold til 1970-tallet. I årevis ble for eksempel tekst som forelå elektronisk, skrevet ut på papir for at en med grafisk fagbrev kunne taste teksten inn igjen.

Bare gradvis er dette blitt bedre, og som vi ser i Dagbladet hindres fortsatt effektiv drift av et idiotisk avtaleverk og faglige museumsvoktere.

Skviser sitronen
Dette handler ikke om normal kamp for lønn og arbeidsvilkår. Dette handler om en gruppe som ved å motsette seg omstilling har gjort seg selv overflødig og nå forsøker å skvise de siste dråpene ut av sitronen, koste hva det koste vil.

I den grad ledere i pressen ber aftenbønn, er det nok en del som inkluderer et fromt ønske om at man snart er kvitt den siste fagorganiserte typograf.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

«Kriss»: Har endret syn.
Gisle Hannemyr: - Ikke overraskende.¨
Nettleverandører: Vil ikke stenge ute Pirate Bay.
Norske artister: Opprop mot ulovlig fildeling.
Stockholm: Demonstrasjon mot dommen.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Dette har vært nøkkelen til det gode liv i avisbransjen. (Foto: Scanpix)

Journalister overvurderer journalistikk og undervurderer logistikk.

Fredag ble det kjent at Kjell Aamot skal slutte som toppsjef i mediekonsernet Schibsted.

Fra Anne-Lise von der Fehr, klubbleder for journalistene i VG, fikk Aamot følgende avskjedshilsen:

- Vi har vært kritiske til Kjell Aamot i mange saker, særlig i behandlingen papiravisene har fått. Jeg skulle ønske han hadde vist en større tro på betydningen av kvalitetsjournalistikk.

- Nå trenger vi en konsernsjef som forstår kvalitetsjournalistikk. Vi mener det er helt vesentlig for Schibsted å satse på det, og kvalitetsjournalistikk finner du fortsatt kun på papir og ikke på nett.

Er journalistikken det avgjørende?
Nå kan man selvsagt diskutere om kvalitetsjournalistikk bare finnes på papir. Men et mer grunnleggende spørsmål er om kvalitetsjournalistikk, eller journalistikk overhodet, er det viktigste for en papiravis.

De siste ukene har flere journalister filosofert rundt papiravisens fremtid, for eksempel her, her  og her.  Kommentarene viser en betydelig grad av selvransakelse, men alle ser ut til å ta for gitt at papiraviser først og fremst dreier seg om journalistikk.

Det er kanskje ikke så rart at journalister mener det, men det er ikke åpenbart at det er riktig. Man kan like gjerne si at det viktigste i en papiravis skjer etter at journalistene har gått hjem (eller ut på byen).

Da trykkes avisene i rasende fart i et dyrt og komplisert avistrykkeri, og deretter sendes de ut i et lappeteppe av et distribusjonsnett. Lastebiler, personbiler, fly, ferger og de fleste tenkelige transportmidler bidrar til at du får avisen på matta på morgenen.

Trykking og distribusjon av papiraviser er ikke bare dyrt, det er også en virksomhet med klare stordriftsfordeler og høye barrierer mot nye aktører. Derfor er konkurransen i papiravisbransjen mindre intens enn i mange andre bransjer. Dette er virksomheter som har det investorhøvdingen Warren Buffett kaller «bred vollgrav».

Siden produksjon og distribusjon er så komplisert, har det også vært lønnsomt å lage store stoffpakker - allmennaviser - uansett om hver enkelte kunde bare er interessert i deler av pakken. I disse pakkene har man hatt rom for kvalitetsjournalistikk, men også for store mengder middelmådig langhalm.

Bra for noen, dårlig for andre
Denne modellen gjorde at avisbransjen ble et godt sted å være for ansatte og eiere. Arbeidsplassene i de større avisene har vært stabile og bra betalt. Eierne har også fått god avkastning.

Det er primært grepet om logistikken som har vært avgjørende for det gode liv i papiravisene.

Annonsørene og leserne har derimot betalt dyrt og hatt begrensede valgmuligheter.

Internett snur denne situasjonen på hodet. Her er barrierene mye lavere, produksjonen er enkel, distribusjonskanalene åpne for alle, og tilfanget av innhold enormt.

Først og fremst er det en fordel for annonsørene, enten man nå skal bygge merkevare, selge bilen sin eller finne potensielle arbeidstagere. Dette er blitt vesentlig billigere.

Leserne får også praktisk talt gratis tilgang til et enormt informasjonstilfang fra tradisjonelle medier og fra nye aktører. Ja, man mister noe av det som står i papiraviser, men alt i alt tjener også leserne på overgangen til nett.

Da er det mer usikkert for eierne og de ansatte i mediebedriftene. Det er utvilsomt mye tøffere å drive mediebedrifter på nett enn på papir. Fordi ingen lenger har nesten-monopol på produksjon og distribusjon, er det vanskelig å ta betalt for innhold, og prispresset på annonser er knallhardt.

Kan man gå tilbake?
Men spørsmålet er om det nytter for papiravisene å heve vindebroen og gjemme seg bak vollgraven. Hvis leserne blir færre og annonseprisene stadig mer preget av nivået på nettet, blir det uansett sveltihel i borgen.

Den skremmende tanken som få i mediene tør tenke er følgende:

De gode tidene i bransjen er rett og slett over. 

- Den teknologien kan jeg ikke og dette er det tilsynet som definerer.

Slik svarer kulturminister Trond Giske når bransjebladet Journalisten spør om det er greit å vise politisk reklame på web-TV selv om det ikke skal være tillatt i tradisjonelle TV-sendinger. Som tilsynet bekrefter, gjelder reklameforbudet i tradisjonelt TV.

Det er ganske oppsiktsvekkende at en kulturminister som, tross nederlag i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, har lett i alle kroker etter et grunnlag for å opprettholde forbudet mot politisk reklame på TV, ikke har et mer gjennomtenkt svar på dette spørsmålet.

De fleste som har tenkt litt på saken, innser at den teknologiske sammensmeltingen av TV og internett gjør at forbudet mot politisk reklame på TV går fra å være prinsipielt betenkelig til å bli absurd.

La oss se på noen eksempler:

1 - Du ser et TV-program på en TV-skjerm.

2 - Du ser det samme TV-programmet som web-TV på en PC-skjerm.

3 - Du ser et web-TV-program som er laget for internett på en PC-skjerm.

4 - Du har en avansert TV som også gir deg internett på TV-skjermen (ikke så vanlig, men det finnes).

5 - Du setter et TV-kort i PCen og viser TV-sendinger på PC-skjermen.

For Giske er det altså svært viktig at politisk reklame i nummer 1 skal være forbudt. Men hva med de andre? Hvor skal politisk reklame tillates? Og hva er den logiske begrunnelsen?  

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Dermed er det heller ikke sikkert ytringsfriheten til små partier blir ivaretatt i den kommende valgkampen, og i en slik gitt situasjon utelukker ikke Giske at politisk fjernsynsreklame da kan bil aktuelt for enkelte aktører.

- Men det blir da opp til medietilsynet å avgjøre om for eksempel Pensjonistpartiet har lov til å sende reklame, dersom de ikke får sendetid på NRK. I en gitt situasjon kan altså ytringsfriheten i fremtiden også være for dårlig, sier Giske, uten at han vil si hva regjeringen da vil finne på - ja, gitt at den fremdeles er den samme.

Det høres ut som en oppskrift på vilkårlighet og rot, og viser igjen at det eneste rette er å skrote dette foreldede forbudet. Jeg har tidligere skrevet hva jeg mener om Giskes kamp for å opprettholde forbudet mot politisk reklame i TV, som eneste mediekanal med en slik begrensning.

Giske får heller ikke støtte fra Dagbladets John Olav Egeland:

Slik viser regjeringen nok en gang at den er lam og døv når prinsipper og verdier blander seg i praktisk politikk.

Selv ikke fra normalt vennligsinnede Dagsavisen er det støtte å hente. I en lederartikkel kalles avgjørelsen uklok, og videre:

Kulturminister Trond Giske burde ha innsett at kampen mot politisk TV-reklame etter dette i virkeligheten er tapt. Han skulle derfor ha konsentrert seg om å lage regler som gjorde at reklamen kunne presenteres på en best mulig måte for seerne og partiene.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Samme innhold, to regler
For hvert år som går blir forbudet mer absurd. Det er viktig å merke seg at politisk reklame er lovlig i Norge. Partiene kjøper reklameplass i aviser, på plakater og på internett. Web-TV er også helt greit, noe Arbeiderpartiet selv bruker aktivt.

Det er bare på tradisjonelt TV at politisk reklame er forbudt. Men skillet mellom TV og internett er i ferd med å bli borte.

Jeg kan nå sette to bokser på bordet foran meg. På skjermen kan jeg se akkurat de samme programmene (nyheter, sport, drama, film og så videre) som kommer inn gjennom akkurat den samme kabelen. Den ene boksen er en «TV», den andre en «PC», men det som vises på skjermen er det samme.

Giske mener altså at politisk reklame på den første boksen er så skadelig for samfunnet at ytringsfriheten, en fundamental menneskerettighet, må settes til side. Den samme reklamen på den andre boksen er av uforklarlige grunner ikke skadelig.

Dette er pinlig og bakstreversk formynderi.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Pirater stjeler. Hvor vanskelig kan det være å forstå?

Denne uken ble saken mot folkene bak fildelingstjenesten Pirate Bay avsluttet i Stockholm. De fire tiltalte risikerer både fengsel og over 100 millioner kroner i erstatning.

Stridens kjerne er, som de fleste vet, tjenesten The Pirate Bay, som tilrettelegger for fildeling mellom ulike brukere. Selve materialet ligger altså ikke hos Pirate Bay. Mye av det som deles, men ikke alt, er kopier av opphavsrettsbeskyttet materiale, for eksempel musikk og film.

Pirate Bays rolle er juridisk sett diskutabel, og jeg skal på ingen måte spå utfallet av saken.

Men det er oppsiktsvekkende at så mange har problemer med å forstå det helt grunnleggende ved piratkopiering:

Det er tyveri.

I nettdebatter og andre sammenhenger fremgår det tydelig at mange er uenige i dette. Men argumentasjonen lekker som en sil. Stort sett fremføres tre argumenter.

Dårlig og dyrt
Det første argumentet er at underholdningsbransjen baserer seg på en foreldet forretningsmodell og tar for høye priser.

Jeg er enig i at bransjen har vært helt bakpå i forhold til den teknologiske utviklingen. Den skal være god pedagog som klarer å overbevise tenåringsbarn om at de bør betale for iTunes-musikk med krøkkete kopibeskyttelse når alle vennene laster ned gratis musikk uten kopibeskyttelse.

Men som prinsipiell argumentasjon holder dette selvsagt ikke. Det at du er misfornøyd med kvaliteten eller prisen på en vare eller tjeneste, gir deg selvsagt ingen rett til å stjele.

Kopiering er ikke tyveri
Det andre argumentet er at kopiering ikke er tyveri fordi den opprinnelige kopien fortsatt eksisterer. Dette ble for eksempel fremført av en av de tiltalte i saken, norsk-finske Peter Sunde, undet et nettmøte på VG Nett:

«Hvis man stjeler noe så forsvinner det fra den som hadde det. En kopi er ikke noe stjålet. Og kopier liker vi.»

Dette høres tilforlatelig ut. Inntil man har brukt fem sekunder på å tenke over saken.

Ja, det er lettere å forstå at det å ta naboens sykkel er tyveri, siden du og naboen ikke kan bruke den samme sykkelen samtidig. Men også ting som lett kan kopieres er beskyttet av lovverket. Du kan ta private kopier også til folk i din nære omkrets. Men du kan ikke fritt kopiere opp andres åndsverk og distribuere dem til all verden. Da stjeler du levebrødet til produsentene.

Dette handler ikke bare om finurlig juss, og det handler ikke bare om de siste hitlåtene. Det dreier seg for eksempel også om medisiner, hvor det meste av verdiskapningen skjer i form av forskning, utvikling og testing som leder frem til den første pillen som produseres. Hvis man følger Sundes logikk, skulle altså farmasiselskaper bruke milliarder på å utvikle nye medisiner, og så kunne hvem som helst rappe oppskriften og lage billige kopier. Ingenting er jo forsvunnet fra oppfinneren. Eller?

Umulig å stanse
Det tredje argumentet er at piratkopiering i praksis er umulig å stanse, og dette er nok det vektigste argumentet.

Det er for så vidt ærlig, og det skreller vekk de patetiske forsøkene på prinsipielt forsvar for piratkopiering.

Det er det samme argumentet som banditter opp gjennom historien har fremført med overbevisende kraft: Jeg har lyst på noe som er ditt, jeg har tenkt tenkt å ta det, og du klarer ikke å hindre meg.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

- Ja, mener spinnville språkbyråkrater.

Staten bør kreve bruk av nynorsk i de riksdekkende avisene, mener styret i Språkrådet, ifølge en pressemelding.

Dette begrunnes med at aviser er fritatt for moms. Denne støtten betyr ifølge Språkrådet at man kan stille krav om nynorskbruk, slik man også gjør til NRK, TV 2 og P4.

Aprilspøk sist
Språkrådets ideer ble først luftet i januar, og Aftenpostens Per Anders Madsen påpekte da at det også for fire år siden kom et forslag om statlig nynorskkrav til avisene.

Forskjellen var at det forslaget ble lansert 1. april.

Denne gangen er det visstnok alvor. Direktør Sylfest Lomheim og styreleder Ida Berntsen i Språkrådet begrunner forslaget med et herlig eksempel på det George Orwell kalte «newspeak», eller «nytale», hvor ordenes betydning snus på hodet:

«Det må være problematisk at journalister ikke har den språklige frihet som burde være naturlig og selvsagt i et samfunn med bokmål og nynorsk som to offisielt sidestilte målformer. Det er dessuten umoderne. Det hører definitivt ikke hjemme i et liberalt samfunn anno 2009.»

Liberalt?
Det som «definitivt ikke hører hjemme i et liberalt samfunn anno 2009» er at statlige byråkrater skal bestemme hvordan man skal formulere seg i private bedrifter.

Alle står fritt til å starte aviser, på papir eller nett, og skrive bokmål, nynorsk, samnorsk, riksmål, samisk eller esperanto.

De fleste nordmenn skriver bokmål, og da er det ikke så rart at de fleste medier også standardiserer på denne målformen. Men det finnes også rene nynorskaviser, og det finnes aviser med en blanding av bokmål og nynorsk, for eksempel Bergens Tidende.

I et liberalt samfunn må det stå bedrifter fritt hva slags profil de vil presentere utad. For mediebedrifter er språkføringen en sentral del av profilen. Derfor har de fleste større mediebedrifter laget retningslinjer for dette, retningslinjer som må forutsettes å være forstått av journalister som velger å jobbe der.

Avgiftsargumentet
Språkrådets fikenblad er at avisene har momsfritak og dermed kan sidestilles med statlige NRK eller konsesjonsbaserte TV 2 og P4.

Men det er en særdeles haltende argumentasjon. Slik verden har vært til nå, har plass i eteren vært et knapphetsgode. I Norge har myndighetene stilt visse krav, blant annet til nynorskbruk, til dem som vil ha konsesjon til å drive slik virksomhet.

Det er riktig at papiraviser nyter godt av momsfritak. Men nettaviser har ikke et slikt fritak. Likevel vil Språkrådet ifølge sin pressemelding også tvinge nynorsk på nettavisene.

Uansett har skatte- og avgiftssystemet en rekke ulike satser og særordninger. Transportsektoren har lavere moms enn normalt. Det samme har matvarer. I ukantstrøk har man fritak for arbeidsgiveravgift. Skipsverft har en annen avgiftssats enn andre bedrifter i samme sone. Rederier har et eget skattesystem.

Kort sagt er det et utall faktorer som påvirker en bedrifts samlede skatte- og avgiftsposisjon. Er det rimelig at staten kan trekke ut én enkeltfaktor, og dermed ha fullmakt til å blande seg inn i driften av bedriften?

Grenseløse muligheter
Og i så fall: Hvorfor skal man stanse med tvungen nynorsk? Hva med samisk? Kanskje en dose urdu?

Og hvorfor skal Språkrådet være det eneste organet som skal få blande seg inn? Kanskje Norsk Designråd burde få lov til å fikse litt på bilde- og tittelbruk? Kanskje har Samferdselsdirektoratet meninger om avisenes distribusjonsnett i distriktene?

Det er nesten ikke grenser for hva man kan finne på så lenge man åpenbart synes dette med privat eiendomsrett bare er plunder og heft - i et «liberalt samfunn anno 2009».

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

«Try-kronikken» var ikke et fyllestunt, men forfattet av en formodentlig edru professor Runar Døving (bildet). (Foto: Scanpix)

Når professorer skriver under falsk navn er de ikke bare useriøse, de er i en juridisk gråsone.

Lørdag publiserte Dagbladet en helsides kronikk som tilsynelatende var skrevet av reklamemannen Kjetil Try, under tittelen «Reklamen vil redde oss».

Men Try hadde ingenting med saken å gjøre, og var forståelig nok lite fornøyd med å bli tillagt meninger, blant annet kritikk av regjeringens krisepakke. - Jeg ringte Stoltenberg i formiddag og advarte om at jeg ikke hadde vært full og skrevet i Dagbladet, sa han.

Saken er flau for Dagbladet, men det virkelig oppsiktsvekkende er at dette ikke var et fyllepåfunn fra en studentgjeng eller fra en mentalt forstyrret person.

Mandag ble det nemlig klart at de som hadde utgitt seg for å være Try er rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen Campus Kristiania og Runar Døving, som er professor samme sted.

Det er også tydelig at lureriet ikke var et impulsivt påfunn. Det ble opprettet en falsk e-postadresse i Trys navn, og Dagbladets debattredaktør Simen Ekern forteller at det ble utvekslet e-poster frem og tilbake om kronikken. De professorale moroklumpene hadde altså rikelig anledning til å trekke i nødbremsen.

Null selvinnsikt

Men verken underveis eller i ettertid ser det ut til at de var i tvil om at planen var god.

- Såpass må Try tåle, sier Runar Døving til VG, og legger til at han synes det hele var «veldig gøy».

Blindheim mener tydeligvis at all PR er god PR, og han kan fortelle at han har fått en forespørsel om å holde foredrag i etterkant av avsløringen. Ingen av de to tror dette svekker deres omdømme. 

Juridisk grenseland

Det er neppe mange andre enn Blindheim og Døving selv som mener dette er akseptabel oppførsel fra folk som er ferdig med tenårene, og enda mindre fra folk i deres posisjon.

For å illustrere at dette ikke er så gøyalt som professorene synes, er det verdt å merke seg at regjeringen har foreslått å presisere straffelovens bestemmelser rundt identitetstyveri slik det blir straffbart hvis man «opptrer med en annens identitet eller en identitet som er lett å forveksle med en annens identitet, med det forsett å oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen, eller å påføre en annen tap eller ulempe».  Det presiseres også at e-postadresser omfattes av identitetsbegrepet.

Det er fullt mulig å argumentere for at professorenes hensikt i denne saken var å påføre Try tap eller ulempe. Blindheim lar det nemlig skinne gjennom at hevn var en del av motivet, for Try har skrevet en bok hvor en usympatisk politimann heter Trond Blindheim. - Nå er vi skuls, sier Blindheim.

Selv om teksten over dreier seg om en foreslått presisering av lovverket, gjør Justisdepartementet det også klart at bruk av andres identitet også etter dagens lovverk kan bli rammet av forbudet mot brudd på privatlivets fred.

Løs kanon

Selv om man ser bort fra det juridiske, må man spørre seg hva slags dømmekraft Blindheim og Døving besitter. Markedshøyskolens rektor fremstår som en løs kanon. Tenkte han overhodet over at han er skolens ansikt utad?

Det vil være merkelig om ikke første punkt på neste styremøte der i gården blir en redegjørelse fra rektor, med påfølgende diskusjon om hans stilling.

Oppdatering: Etter å ha fått tenkt seg om et par dager, har Døving kommet frem til at han «kanskje angrer litt» mens Blindheim nå kaller det «et feilslag».

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Trond Giske burde finne på noe nyttigere enn å hindre politisk reklame. (Scanpix)

Trond Giskes kamp mot politisk reklame på TV er pinlig.

For et demokrati som Norge burde det være flaut å bli dømt for brudd på ytringsfriheten, spesielt når saken dreier seg om ordinære politiske ytringer.

Ja, TV-reklame koster mye. Men det gjør reklame i aviser også, i alle fall i formater og omfang som har vesentlig effekt. Likevel er det bare TV-reklame som er forbudt.

Dessuten er bekymringer for de små og svake partiene temmelig hul. Som det fremgår av Strasbourg-dommen, var det nettopp et problem for Pensjonistpartiet at man ikke slapp til i TV. Nyhetene og debattene på TV er fullstendig dominert av de store partiene.

Fra betenkelig til absurd
Om motstanden mot politisk TV-reklame var betenkelig før, er den i ferd med å bli absurd nå.

Grunnen er den teknologiske utviklingen, som innebærer en sammensmelting av TV og internett. Hvorfor skal reklamevideoer for politiske partier være lov på en PC eller en mobiltelefon, men ikke på tradisjonell TV? Hva når ordinære TV-programmer sendes over nettet, skal det da være lov?

Arbeiderpartiet lager selv politisk reklame på web-TV. Der kan du for eksempel se et reklameinnslag med Trond Giske. Hvorfor bruker han selv dette mediet, som angivelig er så skadelig for demokratiet?

En menneskerett
Ytringsfrihet er en menneskerett og skrevet inn i Grunnloven.  Det er ikke noe politikerne skal skalte og valte med. Nei, ytringsfriheten er ikke absolutt i noe land. Men i et demokrati skal det svært, svært tungtveiende grunner til for å innskrenke den.

Giskes prinsippløse synsing om verdien av politisk TV-reklame er ikke i nærheten av det som skal til.

For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at Stavanger Aftenblad, som står bak TV Vest, er en av NA24s eiere.