Poverty does not fit this definition of rights. Who is depriving the poor of their right to an adequate income? There are many theories of poverty, but few of them lead to a clear identification of the Violator of this right. Moreover, human rights are a clear dichotomy - someone violates your rights or they do not. But the line between poor and not-poor is arbitrary - it is different in different countries, and on a global scale, many still argue what is the right dividing line that constitutes poverty. So calling poverty a «human rights violation» does not point to any concrete actions that the «violator» must stop in order to restore rights to the «violated.»

Foto: Scanpix

Og slett ingen forkjemper for ytringsfriheten.

Etter først å ha blitt invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer, som så ombestemte seg, har David Irving kommet til Norge likevel. Han har vært hos Tabloid på TV 2, og det ble forutsigbart bråk med SOS Rasisme. Det var snakk om at han likevel skulle holde foredrag på Lillehammer, men så ble det meldt at han skulle reise hjem.

Irving selv var tydeligvis fornøyd med PR-effekten. - Oppdraget er utført. Jeg har snakket til flere millioner seere og er tilfreds, sa han til GD.no på Lillehammer tirsdag kveld

Les mer hos NA24 Propaganda: Sikret utskjelt og nektet forfatter

Forfatteren og forskeren Irving er kjent for sitt kontroversielle syn på andre verdenskrig og holocaust, og for åpenbart rasistiske ytringer. Han sonet et drøyt års fengsel i Østerrike for holocaust-fornektelse, som er ulovlig der.

Irving har i mange sammenhenger vist til ytringsfriheten i sine forsvarstaler.

Vi er mange som mener det er feil å sette folk i fengsel for ytringer. Men det betyr ikke at Irving er noen god ridder for ytringsfriheten.

Gikk til sak, og tapte
Det er ganske betegnende å se hva Irving selv gjorde da han på 1990-tallet ble angrepet av den amerikanske forskeren Deborah Lipstadt, med boken Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory.

Da gikk Irving, den store forkjemperen for ytringsfrihet, til injuriesøksmål mot Lipstadt. Saken ble ført i London, og Irving tapte så det sang.

I dommen skriver dommer Charles Gray blant annet følgende:

The charges which I have found to be substantially true include the charges that Irving has for his own ideological reasons persistently and deliberately misrepresented and manipulated historical evidence; that for the same reasons he has portrayed Hitler in an unwarrantedly favourable light, principally in relation to his attitude towards and responsibility for the treatment of the Jews; that he is an active Holocaust denier; that he is anti-semitic and racist and that he associates with right wing extremists who promote neo-Nazism.

Et barnerim
I dommen fremstår Irving ikke bare som en forsker som jukser, men også som en privatperson det er særdeles vanskelig å like. Blant annet gjengis et dikt han skrev til sin lille datter:

I am a Baby Aryan
Not Jewish or Sectarian
I have no plans to marry an
Ape or Rastafarian.

To tanker
Når det gjelder ytringsfrihet for folk som David Irving, er det viktig å skille mellom to ting. Det er mulig å mene at Irving bør få ytre seg, for eksempel på hjemmesiden sin, uten å bli fengslet.

Men det er samtidig mulig å si at det er særdeles tanketomt å invitere denne ekle rasisten til å tale på en litteraturfestival, og at det i det minste er svært diskutabelt om han burde inviteres til Tabloid på TV 2, og spesielt at TV 2 har betalt for hans reise til Norge - selv om kanskje kan anføre at invitasjonen til litteraturfestivalen allerede hadde plasert Irving i nyhetsbildet.

Ytringsfrihet innebærer ikke at en konferanse eller en TV-kanal er nødt til å gi mikrofonen til enhver person. David Irving kunne med fordel fått være der han hører hjemme, i brunstripete miljøer langt utenfor allfarvei.

Oppdatering:
Professor: - Irving er amatørhistoriker
Holocaustsenteret trakk seg fra Tabloid
Irving: - Trude Teige som en karakter fra Ole Brumm

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Stein Ørnhøi børster støv av gamle argumenter mot «vestlige» menneskeretter.

Den gamle SV-toppen Stein Ørnhøi hadde torsdag en kronikk i Dagsavisen under tittelen Ideologisk blindhet.

Ørnhøi mener Vesten er inkonsekvent i sin holdning til menneskeretter og skriver for eksempel:

Når Kim Il Sung blir etterfulgt av sin sønn i Nord-Korea, når familien Alliev lar de fremste vervene i Aserbajdsjan bli i familien, da kaller vi det nepotisme. Og det er det jo. Men når India forblir i familien Nehru-Gandhi sine hender, eller når familiene Bush og Clinton deler på det i USA, så forteller det om strålende begavelse i disse familiene, noe det muligens også gjør.

Ørnhøi mener Vesten overvurderer betydningen av visse menneskeretter, spesielt ytringsfriheten:

Skal en på død og liv prioritere, er det tre rettigheter som skiller seg ut. Det er retten til mat, skole og husly. Uten fysisk liv blir de såkalte sivile menneskerettighetene litt uinteressante. Men det står det aldri noe om i verdens frieste presse.

Umiddelbart virker dette logisk. Sulter du i hjel, har du ikke mye nytte av ytringsfrihet, rett til å organisere deg eller frihet til å tro på det du vil.

Må man velge?
Men Ørnhøi setter opp en tvilsom motsetning. Han later som man må velge: Enten får du mat, skole og husly eller så får du sivile menneskeretter. Men de landene som scorer best på det ene, scorer også jevnt over best på det andre.

Det er neppe slik at de fattige i Saudi-Arabia får mindre mat hvis kvinner får lov til å gå ut alene. Det er også vanskelig å se hvordan helsestellet på Cuba ville svekkes hvis man løslater politiske fanger. Blir skolen i Myanmar bedre av at Aung Sang Suu Kyi får forlenget husarrest?

Gamle Sovjet-argumenter
Ørnhøis argumentasjon er egentlig kjente toner. Det var dette Sovjetunionen stod for da FNs Menneskerettserklæring ble utformet i 1948. De vestlige landene ville legge hovedvekt på sivile og politiske retter, mens kommunistlandene, anført av Sovjetunionen, i større grad ville ha med sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og fikk i betydelig grad gjennomslag for det.

Dette førte til at kritikk av grove menneskerettsbrudd i kommunistlandene alltid ble møtt med: Ja, men menneskerettene brytes i Vesten også. Når opposisjonelle i Sovjetunionen ble fengslet eller tvangsinnlagt på psykiatriske sykehus og når flyktninger fra Øst-Tyskland ble skutt på grensen, var det vanskelig å kritisere, for i Vesten fantes det jo arbeidsledige og fattige.

I Ørnhøis glansdager lå partiet hans SV (og før det SF) i stor grad på denne linjen.

Denne tankevekkende kronikken om SV-avisen Ny Tid viser hvordan man bortforklarte menneskerettsbrudd i kommunistlandene. I et studiehefte fra 1975 om Øst-Europa het det for eksempel: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Full ytringsfrihet i fattige land «kunne virke hemmende på utviklinga av menneskelig og økonomisk rettferdighet». Da Andrej Sakharov fikk Nobels fredspris for sin menneskerettskamp i Sovjetunionen, var han ifølge Ny Tid en «proamerikansk nikkedukke».

- Sosial trygghet med Taliban
En endring har det likevel vært de siste par tiårene. Siden det nå er så få kommunistregimer igjen å unnskylde, har Ørnhøi og hans likesinnede i større grad konsentrert seg om å bortforklare menneskerettsovergrep i muslimske land. I kronikken skriver han:

Når mullaer med langt skjegg og klut rundt hodet vises fram, ser vi terror, ondskap og undertrykkelse. Vestlig ideologi blender og blinder. Vi ser ikke virkeligheten.

Hva Ørnhøi mener er virkeligheten når det gjelder islamske fundamentalister har han tidligere utdypet da han beskrev Taliban-regimet i Afghanistan slik i Dagbladet:

Det altfor mange ikke vet, eller vil vite, er at talibanregimet ikke bare er religiøst og militært. Det er et komplett politisk system som garanterer sosial trygghet, skole og helse, lov og orden. At talibansk lov og orden naturlig nok skremmer de fleste her landet, må ikke forlede nordmenn til å tro at det i Afghanistan framstår som verre enn dagens NATO-ledede fred, frihet og filibombombom.

Passer ikke for oss, men for dem
Ørnhøis argumentasjon oser av underforstått rasisme. «Naturlig nok» blir de fleste i Norge skremt av et regime som stenger jenter ute av skolen og kvinner ute av arbeidslivet, som ikke tillater politiske opposisjon, ytrings- eller religionsfrihet og innfører vilkårlige og brutale straffmetoder, inkludert dødsstraff for homoseksualitet.

Ørnhøi selv ville selvsagt ikke akseptert å leve under et slikt regime.

Men der nede i Afghanistan er de nok ikke så opptatt av sånne friheter, så lenge Taliban garanterte «sosial trygghet, skole og helse, lov og orden».

På denne måten kan Ørnhøi og hans meningsfeller glatte over og relativisere til ingenting er riktig og galt. Ingenting kan kritiseres. Alt kan forklares og forstås.

Nord-Korea eller Norge? Kim-Il Sung eller Jens Stoltenberg? Det blir stort sett det samme for Stein Ørnhøi.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Sammen med noen av verdens verste diktaturer skal Norge hegne om menneskerettene.

Norge ble tirsdag valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd.

 - Jeg er glad for at vi nå er valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd. Samtidig er det nå arbeidet for alvor begynner. De tre neste årene skal vi delta aktivt i rådets arbeid ved å ta vår del av ansvaret og arbeide målrettet for fremme av menneskerettighetene, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre i en pressemelding.

Dette er selvsagt et ekstremt viktig arbeid, og det er vanskelig å tenke seg noe reelt alternativ til FN som overnasjonalt forum for kampen for menneskrettigheter.

Samtidig er det ikke vanskelig å se at FN-systemet har sine problematiske sider. Man trenger egentlig ikke gjøre annet enn å granske listen over andre land som ble valg inn sammen med Norge. I pressemeldingen nevner Utenriksdepartementet bare ett annet av de valgte medlemmene, nemlig USA, som under Bush boikottet rådet.

Det er neppe tilfeldig at man unnlater å nevne flere av de 18 landene som ble valgt inn onsdag. Blant disse finner vi for eksempel Saudi-Arabia, Kamerun, Kina, Russland og Cuba.

Dette er land som har lite å skryte av når det gjelder menneskerettigheter. Disse skal nå altså ta plass i et råd som til nå har brukt store deler av sin energi på å vedta avskyresolusjoner mot Israel, og tilsvarende lite tid på andre land med mye verre menneskerettsbrudd.

Forgjenger hardt kritisert
Dagens råd er en erstatning for den tidligere Menneskrettskommisjonen, som ble nedlagt i 2006 etter knallhard kritikk.

Utenriksdepartementet har en bakgrunnsside med spørsmål og svar om FNs Menneskerettsråd. Her omtales kritikken mot forgjengeren slik:

I MR-kommisjonen ble vestlige land beskyldt blant annet for å benytte doble standarder, for å være selektive og for politisering av menneskerettighetsarbeidet.

Det er riktig at det var synspunkter som ble fremmet fra enkelte hold. Men i hovedsak dreide ikke kritikken seg om vestlige land, men om at noen av verdens verste overgrepsland brukte hestehandel med plasser i kommisjonen for å hindre mot kritikk av seg selv. Det toppet seg da Sudan i 2004 ble valgt inn som medlem, samtidig som blodbadet i Darfur pågikk for fullt.

Det er fortsatt et åpent spørsmål om Menneskerettsrådet vil fungere bedre. Norge, og nå altså USA, velger deltagelse fremfor boikott. Jeg heller til å være enig, under tvil.

- Farse
Men ikke alle er det. Forfatteren Vaclav Havel taler med autoritet om menneskerettigheter. Han var den fremste opposisjonelle mot kommunistregimet i Tsjekkoslovika, og satt mange år i fengsel for sine meninger, før han etter regimets fall ble landet president.

I en kronikk i New York Times kaller han valget til Menneskerettsrådet en «farse» og mener det burde vært boikottet:

Like the citizens of Azerbaijan, China, Cuba, Russia and Saudi Arabia, I know what it is like to live in a country where the state controls public discourse, suppresses opposition and severely curtails freedom of expression. It is thus doubly dismaying for me to see the willingness of democracies in Latin America and Asia to sit by and watch the council further lose its credibility and respect.

States committed to human rights and the integrity of the council cannot remain indifferent. Countries must express solidarity with the victims of human rights abuses and reclaim the council by simply refusing to vote for human rights abusers in this shamefully uncontested election.

Nå er det opp til Jonas Gahr Støre å bevise at Norge evner å påvirke FNs menneskerettsarbeid fra innsiden. Forhistorien er dessverre ikke lovende.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

I Venezuela er prisen 5 prosent av inntekten din, viser forskning.

Striden mellom Kjell Inge Røkke og regjeringen har et ømtålig tema som bakteppe: Har man økonomiske fordeler av å være venn med regjeringen? Og motsatt: Hva er prisen for å bli uvenn med regjeringen?

Dette er spørsmål man sjelden får noe klart svar på. Derfor er det fascinerende å se at det nå er kommet en forskningsrapport som tallfester hva opposisjon koster. Riktignok ikke i Norge, men i Venezuela.

Allerede på forhånd kom Chavez-siden med dårlig skjulte trusler om at det ville være en belastning å sette navnet sitt på listene. Chavez understreket selv at personinformasjon, inkludert personnummer og fingeravtrykk av underskrivere, ville bli lagret for ettertiden.

Det ble også satt opp plakater med budskapet «Din stemme er hemmelig, din underskrift er det ikke» (se bildet over, som er fra rapporten).

Kanskje vil noen finne metodeproblemer ved rapporten, kanskje kan andre forklaringer også ha bidratt til det markante fallet i inntekter og sysselsetting for dem som signerte.

Men selv den som har større sans for Chavez enn jeg har, må vel føle et visst ubehag ved at fredelig og legal deltagelse i en demokratisk prosess tilsynelatende blir straffet økonomisk?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Fritt Ord

Det er dette ytringsfrihet handler om.

Tirsdag kveld får altså Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen.

Her kan du leser Francis Sejersteds tale under prisutdelingen.

Monsen står for en verdikonservatisme som er sjelden blant norske akademikere, men langt vanligere blant folk flest. Hun har også en form som er provoserende, og temaer som homofili, ekteskap og barns oppvekst er ømtålige.

Derfor er det ikke rart at prisen er blitt møtt med hard kritikk. Det må Monsen tåle.

At Dagbladet kjører sin kampanjejournalistikk i grøfta ved å vri og vende på Monsens sitater, er nok også noe vi må leve med. Monsens synspunkter er åpenbart provoserende for Dagbladet og andre på den politisk korrekte venstresiden.

De fleste tidligere prisvinnerne har derimot glidd noenlunde greit inn i dette miljøet. Men kanskje har de vært minst like provoserende for andre grupper? En av vinnerne er for eksempel kriminologien Nils Christie, som «tar til orde for møter mellom gjerningsmann og offer» og mener man må kommer frem til «forsoning».

Her kan du lese hva en far som mistet sin sønn i blind vold, synes om Christie:

Jeg tror Christie mangler forståelse for den moralske betydningen av straff. Et av hans utsagn virker dypt krenkende på meg som har måttet tåle store lidelser påført av en ung, men brutal voldsmann: "Forbrytelser finnes ikke. Konflikter er bra og sosial bensin".

Har Nils Christie også tanker for offeret som ligger bevisstløs og blødende i rennesteinen og for alle som var glad i denne gutten? Det tror jeg så avgjort at han har, men da må han også forstå at slike utsagn er smertefulle for dem som er rammet av alvorlige forbrytelser.

Det kan godt tenkes at Christies syn på forbrytelser er mer smertefulle for dem det angår enn Monsens syn på ekteskapsloven. Kanskje har Christie også mindre oppslutning enn Monsen blant folk flest.

- Den uredde bruk av det frie ord
Betyr det at Christie ikke fortjener prisen? Det mener i alle fall ikke jeg. Vitsen med ytringsfrihet er at kontroversielle og upopulære standpunkter skal kunne fremmes og brynes i debatt. Nettopp det som skjer nå.

Fritt Ord-prisen skal ikke være en premiering av populære meninger. I Fritt Ords vedtekter heter det:

Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.

Dette formålet blir en illusjon hvis prisen bare skal gis til personer som faller i smak i Dagbladet.

Den politisk korrekte eliten må akseptere at Monsen får prisen. Monsen må finne seg i å bli kritisert. Ytringsfrihet er ingen frøkensport.

Oppdateringer:
Rødt vil sende Monsen til 1600-tallet
Venter tusen demonstranter på operataket
Demonstranter vil ikke følge politiets planer
Dagbladet inviterer til debatt
Dagblad-anmelder liker ikke Monsens bok
LLH: Styret i Fritt Ord må gå av
Demonstranter buet ut Sejersted
Her får Monsen prisen
Monsen: - Vi må tørre å såre hverandre
Monsen på Tabloid: - Jeg var et uelsket barn

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Torsdag ble stefaren til Christoffer Kihle Gjerstad i Agder lagmannsrett dømt til åtte års fengsel for å ha mishandlet gutten til døde. Straffen ble skjerpet med to år i forhold til i tingretten. Dommen er omtalt av flere medier.

I februar 2005 døde den åtteårige gutten fra Kodal i Vestfold. Christoffer hadde da et 17 centimeters brudd i hodeskallen samt knusningsskader i tinning og kinn. Det var ikke første gang han hadde skader. Over lang tid hadde han kommet på skolen med tydelige tegn på mishandling.

Han bodde da hos mor og stefar. Samværet med den biologiske faren ble sabotert.

Lagdommer Erik Holth var krass, ifølge Aftenposten:

- Det er straffskjerpende at dette har skjedd mot en forsvarsløs og sårbar gutt. Voldshandling ligger nær opp til forsettlig drap. Endog hans mor stilte ikke opp for ham, sa lagdommeren.

- Christoffer hadde gjennom lengre tid blitt mishandlet og hans allmentilstand før han ble påført hodeskadene var betydelig redusert. Dette var tiltalte fullt klar over. Man kan meget lett forestille seg hvilken situasjon Christoffer befant seg i og hvilke redsler han opplevde, heter det i dommen.

Stefaren, som hele tiden har nektet skyld, anket på stedet.

Hvordan er det mulig?
Stefarens vold og morens passivitet er selvsagt det sentrale i denne saken. Men det er flere som bærer en tung bør.

På skolen så man at Christoffer stadig hadde skader. Ett eksempel, fra Dagbladet:

Onsdag 19. januar er Christoffer tilbake på skolen. Synet som møter skolepersonalet sjokkerer dem. Det ene øyet er nesten klistret igjen. Ansiktet er kraftig opphovnet. Kontaktlæreren reagerer og kjenner på hodet hans. Det er fullt av kuler. Christoffers assistent reagerer på det samme.

Han får også ukontrollerte hodebevegelser, noe både lærere og barn på skolen legger merke til. En mulig grunn er overdoser av ADHD-medisinen Ritalin.

Men ingen varsler barnevernet. På denne skolen hadde man bestemt at slike meldinger skulle gå via rektor. I kommunen nekter man å kommentere hvor og hvorfor informasjonen stoppet opp. - Ingen kommentar, sier man der.

På sykehuset
Christoffer havner på sykehuset, igjen fra Dagbladet:

På sykehuset er det konstatert skader av et omfang medisinske eksperter i ettertid har slått fast at gutten ikke kan ha påført seg selv. Men på Sykehuset Vestfold har ingen kontaktet barnevernet. I stedet tror man på stefarens forklaring om at gutten nok en gang har gått på en skapdør.

Naboer ser ifølge Aftenposten at gutten klamrer seg fast i bilen og hyler når han kommer tilbake fra besteforeldrene. Det er også kommet frem flere eksempler på at folk i lokalmiljøet så mistenkelige ting.

Etter at Christoffer til slutt dør, blir saken etterforsket av politiet, men henlagt. Det er bare fordi besteforeldrene nekter å godta dette at saken til slutt blir gjenopptatt.

Må få etterspill
Denne saken må få etterspill for flere enn stefaren. Det går ikke an å legge den død med et puslete «ingen kommentar» fra kommunen.

Det handler ikke om regelverk, rutiner og fullmakter. Alt dette blir illusjoner uten personlig ansvar.

Det handler om å ta ansvar selv når det er ubehagelig i et lite lokalmiljø. Det hjelper ikke å peke på andre.

Ingen tok ansvar før Christoffer døde. Noen bør stilles til ansvar for å vise at han ikke døde forgjeves.

Oppdatering:
Politikere vil skjerpe reaksjonene

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Mahmoud Ahmadinejad valgte en god dag for utskjelling av Israel. (Foto: Scanpix)

På minnedagen for holocaust, kårer Irans president verdens mest rasistiske regime. Gjett hvilket.

I går åpnet FNs kontroversielle rasismekonferanse i Geneve.  Den er kontroversiell fordi flere vestlige land mener debatten i altfor stor grad dreier seg om kritikk av Israel og fordi mange muslimske land ønsker å utvide rasismebegrepet til å omfatte kritikk mot religion.

Dette var også en del av den norske debatten i vinter, da regjeringen foreslo å inkludere «kvalifiserte angrep trossetninger og livssyn» i straffelovens rasismeparagraf.

Flere land, blant andre USA, Nederland, Italia og Israel, boikotter konferansen.

Ahmadinejad taler
På åpningsdagen talte Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Ifølge nyhetsmeldinger kalte han Israel det «ondeste og mest rasistiske regimet» som finnes.

Dette medførte at representantene for flere europeiske land gikk ut av salen i protest. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ble imidlertid sittende. Han skulle holde talen etter Irans president, og tok klart avstand fra den foregående taleren, ifølge denne teksten, som er offentliggjort mandag kveld.

Minnedag for holocaust
Synspunktene til Ahmadinejad er ikke overraskende, men de settes tydelig i perspektiv når man ser på forsiden av Dagbladet.no. Litt under saken om konferansen i Geneve står følgende:


Faksimile: Dagbladet.no

Ahmadinejads kåring av Israel som det ondeste og mest rasistiske regimet skjedde på den årlige minnedagen for holocaust-ofrene, samtidig som det i dag åpnes en ny utstilling om rundt 1,5 millioner jøder som ble drept utenom de organiserte konsentrasjonsleirene.

Men nazi-Tyskland når selvsagt ikke opp på Ahmadinejads liste, for han har jo kalt holocaust en «myte», og har flere ganger stilt spørsmål ved om jødeutryddelsen under andre verdenskrig.

Når han uttaler seg om holocaust, begynner han stort sett med å si noe slikt som «hvis dette skjedde...».

Dette blir nok en fin rasismekonferanse.

Oppdateringer:
Demonstranter kastet klovnenese etter Ahmadinejad.
Dagfinn Høybråten mener Støre burde gått i protest.
Støre ville gått hvis Ahmadinejad benektet holocaust i talen.
Støre: - Fortjener ikke å avspore konferansen.
Janne Haaland Matlary: - Som å invitere Hitler til å snakke om menneskerettigheter.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Aftenposten kunne i helgen fortelle at Utlendingsnemnda (UNE) rutinemessig overprøver Utlendingsdirektoratet (UDI) og gir opphold for familier med jentebarn, når disse kommer fra land hvor omskjæring av jenter er utbredt, som Eritrea og Somalia. UNE viser til at kjønnslemlestelse er et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Så godt som alle fra disse landene får nå opphold.

Det spesielle er at UNE her går i stikk motsatt retning av en instruks gitt fra regjeringen til UDI om å stramme inn på asylpraksien overfor somaliere. Faktisk får en større andel ja nå enn før «innstrammingen».

- Kan ikke ha det sånn
Nå vil arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen vurdere en forskriftsendring for UNE:

- Vi kan ikke ha det sånn at alle som kommer fra et land, eller deler av et land, hvor det forekommer kjønnslemlestelse automatisk skal få opphold i Norge. Vi vil nå se på de aktuelle sakene som er omtalt i media, og på bakgrunn av det vurdere om det kan være aktuelt å foreslå en forskrift som gjør det nødvendig for UNE å endre praksis, sier han til Aftenposten.

Men selv det ser ikke ut til å være nok til å tøyle UNE.

- Menneskeretttslige forpliktelser som Norge er bundet av skal man følge og de står i så måte over loven dersom det skulle være motstrid, sier direktør i UNE Terje Sjeggestad til VG Nett.

Betenkelig
Kjønnslemlestelse er et grusomt overgrep, og det er lett å forstå hvilket dilemma UNE har stått overfor, men saken fremstår likevel som svært betenkelig.

For det første går UNE langt i å utforme sin egen asylpolitikk. Det kan ikke være rollen til en ankeinstans.

For det andre skaper dette tvilsomme incentiver. Jo mer sannsynlig det er at en asylsøker vil begå et overgrep, jo større sjanse for å få bli.  Asylsøkeren får altså ikke opphold fordi vedkommende står i fare for å bli utsatt for overgrep, men fordi han eller hun kan komme til å begå overgrep. Det blir en merkelig form for belønning.

For det tredje har man jo ingen sikkerhet for at ikke døtrene blir omskåret likevel på reiser til hjemlandet. Det finnes ikke noe kontrollapparat i Norge som kan fange opp dette. Man vet altså ikke en gang om man oppnår målet.

For det fjerde er det lettvint av UNE å si at menneskerettigheter står over norsk lov. Man kommer ikke utenom prioriteringer og tolkninger. FNs Menneskerettserklæring presiserer for eksempel at alle har rett til arbeid. Men selv ikke i UNE mener man vel at enhver arbeidsledig skal være garantert opphold i Norge?

Det er vanskelig for regjeringen å leve med inntrykket av at UNE utformer en egen asylpolitikk på tvers av regjeringens politikk.

Oppdatering: Og der hadde man skjønt incentivordningen: Truet med omskjæring, fikk opphold

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Borte hos Minerva har Jan Arild Snoen et leseverdig intervju med Flemming Rose, kulturredaktør i Jyllandsposten (hvor Muhammed-karikaturene først ble publisert) og bokaktuell:

En 23 år gammel mann er tiltalt for å ha kastet stein under de voldelige forsøkene på å stanse en proisraelsk demonstrasjon i Oslo i januar. Strafferammen er fem år.

Det var dette forlagstoppen Anders Heger bagatelliserte som «post-julebord-bråk» utført av «overivrige gutter».

Som kjent kastet de overivrige guttene også brannbomber, slo ned folk og jaktet på folk de mente var jøder.

Hensikten med steinene og resten av volden var altså å stanse en legitim bruk av ytringsfriheten, en fredelig demonstrasjon.

Heger er styreleder i den norske delen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, en organisasjon som tydeligvis har et ganske vassent forhold til ytringsfriheten. Organisasjonen har i alle fall ikke kommet med et pip om at styrelederen bagatelliserer voldsbruk mot ytringer.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

12. mars er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett. Her er informasjon fra Amnesty International.

Fredrik Mellem på Sosialdemokratiet.no lister 12 ting du kan gjøre for saken.

Jeg synes Amnesty International er i ferd med å svekke sitt særpreg ved å fokusere for bredt, men akkurat ytringsfrihet er en kjerneverdi som absolutt bør prioriteres.

Nettet er blitt en viktig kanal for opposisjonelle, og diktaturer bruker store ressurser på å hindre kritikk. Det er viktig at slike land, for eksempel Burma, Etiopia, Iran, Nord-Korea, Libya, Pakistan, Saudi-Arabia, Kina, Syria, Tunisia, Usbekistan og Vietnam, ikke får sensurere og fengsle folk i fred.

Frp og Siv Jensen er ikke den som lar muligheten gå fra seg når en øm tå står lagelig til for tråkk.

Nå formelig hopper hun på kvinnebevegelsens ømmeste tå: Handlingslammelsen som oppstår når politisk korrekte feminister må forholde seg til at den groveste kvinneundertrykkingen i dagens samfunn foregår i innvandrermiljøer, spesielt muslimske miljøer.

- Jeg blir flau på vegne av venstresidens såkalte feminister når jeg hører hva det skal stå på parolene 8. mars. Det er ikke paroler til støtte for de millioner av undertrykte kvinner i andre land. I stedet går norske kvinner under parolen «Norge ut av Afghanistan». Men vi er i Afghanistan nettopp for å forsvare menneskerettigheter og hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole, sa Jensen lørdag.  (Video her.)

I 8. mars-komiteen synes man ikke dette med muslimers kvinnesyn er så mye å mase om:

-Jeg er mer bekymra for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke, sier talskvinne i 8. mars-komiteen, Ane Stø, til Dagsavisen.

Og videre:

Stø tror det er subkulturer i det norske samfunnet som praktiserer større grad av kvinneundertrykking enn i det norske samfunnet for øvrig, men hevder at forskjellen ikke er særlig stor.

Derfor går 8. marstoget i Oslo heller med paroler som «Norge ut av Afghanistan» og «La Gaza leve - Boikott Israel». Merkelig nok kom ikke parolen «Taliban og Hamas er egentlig feminister» med.

Det er litt av et kunststykke hvis FrP til og med klarer å rappe feminismen som fanesak.

Onsdag skrev VG at regjeringen hadde sagt ja til hijab under en regjeringskonferanse 29. januar.

I en melding fra Statsministerens kontor avvises dette, men det heter også: «Det ble åpnet for å endre uniformsreglementet for å ta religiøse hensyn, men på hvilken måte det kunne skje skulle utredes videre i de berørte departementer.»

Strengt formelt er dette sikkert riktig. Men alle vet jo at saken var kommet på regjeringens bord fordi en muslimsk kvinne ønsket å bruke hijab i politiet. Det var hijab saken dreide seg om, ikke turban, samelue eller indianerfjær.

VGs avsløring gjør det lettere å forstå hva som skjedde i Justisdepartementet. Det har alltid vært noe usannsynlig over de angivelige lekkasjene om at to av justisminister Knut Storbergets undersåtter nærmest fant på dette med politihijab på egenhånd. Alt tyder på at regjeringen reelt, om enn ikke formelt, hadde sagt ja til politihijab.

Blasfemi og hijab
Regjeringskonferansen om politihijab skjedde påfallende nok samtidig som det var i ferd med å blåse opp til storm etter regjeringens hestehandel om å gjenopplive blasfemiparagrafen.

I begge disse sakene så regjeringen ut til å kombinere maktarroganse, null forståelse for folkemeningen og klønete politisk håndverk.

Hvorfor? Kanskje er dette en av farene med flertallsregjeringer?

Før dagens regjering var det mange i Norge som akket seg over at landet stadig fikk mindretallsregjeringer. Dette førte til svak ledelse, uklar politikk, et lappeteppe av kompromisser og stadige overkjøringer fra Stortinget, ble det påpekt.

Sovepute
Det er utvilsomt fordeler med en flertallsregjering. Man kan sette sammen en mer helhetlig politisk plattform og forutsette at den kommer noenlunde helskinnet gjennom Stortinget.

Men bråket om blasfemi og hijab viser også at et slikt flertall kan bli en sovepute som fører til at regjeringen glemmer å være årvåken overfor omgivelsene. Man lytter ikke til folkemeningen, og man slurver også med å forankre sakene hos egne stortingsrepresentanter.

Det virket nesten som regjeringsmedlemmene ble overrasket over at folk ikke godtok å få beskjed om at åpenbart brennbare prinsippdebatter skulle avgjøres på bakrommet.

Det har straffet seg. Regjeringen får ikke gjennom noe av det som ble foreslått og har trukket kraftig på tabbekvoten. Jens Stoltenberg sier han lever godt med den usikkerheten som er skapt, men alt tyder på at regjeringen må skjerpe inn arbeidsformen i tiden fremover.

Selv ikke en flertallsregjering kan tillate seg å glemme flertallet.

Ali Farah bidrog til at saken begynte å handle om noe annet enn det som skjedde i parken. (Foto: Jørgen Berge, Nettavisen)

SOS Rasisme synes forhåndsdømmingen av ambulansesjåførene burde fortsatt.

Det er nå halvannet år siden en ambulanse etterlot Ali Farah blødende og alvorlig skadet i Sofienbergparken.

Saken er både tragisk og betent, og den har fått et langt etterspill, nå sist i klageorganet Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Her ble det slått fast at Ali Farah ikke ble utsatt for diskriminering på grunn av hudfarge eller etnisitet etter diskrimineringsloven.

Ola Melbye Pettersen, første nestleder i SOS Rasisme, er uenig i vedtaket, og skriver tirsdag i Dagbladet at «en svart mann ble liggende der en hvit mann ville fått hjelp», altså det motsatte av nemndas konklusjon.

- Media sviktet
I tillegg til å være uenig i nemndas vedtak, mener Melbye Pettersen media sviktet Ali Farah. Han skriver blant annet:

«Vedtaket er svært skuffende, men det følger trenden som startet med A-magasinets åtte siders lange portrettintervju i fjor høst: «En stemplet mann». Etter at Schjenken her fikk stå fram som det virkelige offeret i saken, har hverken norske medier, politikere eller offentlige organer sett seg tilbake.»

«De samme mediene som tidlig dokumenterte overgrepene som fant sted i Sofienbergparken, fremstiller nå Ali og Kohinoor som hysteriske og hatefulle, med en personlig vendetta mot Erik Schjenken. De har tydeligvis «glemt» at det er Schjenken selv som har valgt å stå fram i media, mens familien Farah/Nordberg hele tiden har satt søkelyset på Ullevål sykehus og ansvarlige ledere. De vil ikke ha hevn. De vil ha en bekreftelse på at de har blitt utsatt for urett - og en garanti for at ikke andre skal måtte oppleve det samme.»

Endring i mediene
Det er utvilsomt riktig at det har vært en endring i medienes fremstilling av denne saken. I begynnelsen var dekningen preget av beskyldninger om diskriminering, også fra flere toppolitikere, som raskt trakk konklusjonen:

- Kunne det skjedd i Frognerparken? Kunne det skjedd med en hvit småbarnsfar? Antagelig ikke, sa for eksempel Kristin Halvorsen.

- Vi kan aldri akseptere bevisst åpenbar rasisme eller ubevisste fordommer, sa hun også, og la til: - Jeg har hørt om lignende historier før, men denne hadde mange vitner og klar dokumentasjon.

Det er altså denne dokumentasjonen Likestillings- og diskrimineringsnemnda nå har gjennomgått og konkludert med at det ikke kan påvises diskriminering.

Mediene bidrog i begynnelsen ganske ukritisk til å videreformidle forhåndsdommer som dem fra Kristin Halvorsen. Dette har gradvis endret seg. Bildet er blitt mer nyansert.

Det at Schjenken etter hvert stod frem med sin fremstilling, har sikkert bidratt til denne endringen.

Ali Farahs kronikk
Melbye Pettersen hopper imidlertid over en annen mediehendelse som også bidrog til å endre manges oppfatning, og det er Ali Farahs lange kronikk i avisen Ny Tid sist okotober.

Her kommer han for det første men knallharde utsagn om Erik Schjenken, som beskrives som både «rasist i en større sammenheng» og «en selvopptatt mann som leker russisk rulett med livet til andre mennesker og familier».

I tillegg setter Farah saken inn i en større sammenheng, en mye større sammenheng, med avsnitt som:

«Kolonitiden fortsetter. Dere lever som grever her. Kanskje er det naturlig, men dere lever også som grever i Afrika og Asia og alle andre steder dere drar også.»

««White trash democracy» er et papirhelvete som dere kaller sosialdemokrati. Et sosialdemokrati som skal innebære rettssikkerhet. Men som jeg og mange av mine brødre og søstre vet ikke gjelder for oss.»

«Vårt syn på sammenhengen er at dere ved våpenproduksjon, distribusjon, hvitvasking og kapitalisering, sørger for at dere har kontrollen på hva som produseres, distribueres, effektiviseres, men ikke verbaliseres. Dere lager retningslinjer og profiterer på kriser og kriger som dere fortsatt organiserer og finansierer i Asia og Afrika.  Ansetter dere selv i NATO, FN, EU og EØS - millionvis av byråkrater og korrespondenter for å opprettholde dette systemet.»

Dette innlegget bidrog trolig mer enn noe annet til at mange begynte å lure på hva kretsen rundt Ali Farah egentlig ville. Ville de klarlegge hva som skjedde i Sofienberg-parken eller ta et generaloppgjør med Vesten og hvite? Innlegget oste av omvendt rasisme, hvor «dere» - altså de hvite - er en gruppe som kan tillegges negative egenskaper: Erik Schjenken er hvit, ergo er Erik Schjenken rasist.

Rasisme må avdekkes
Jeg er ikke i tvil om at mange opplever rasisme i Norge, også fra representanter for offentlige myndigheter. Det er svært viktig å avdekke dette og slå ned på det. Verken ambulansesjåfører, politi, tollere eller saksbehandlere skal behandle folk ulikt basert på hudfarge eller etnisitet.

I dette konkrete tilfellet er det grunn til å kritisere ambulansesjåførene både for feilvurderinger og for upassende språkbruk. De kan ikke være stolte over det de gjorde i Sofienbergparken.

Men det var ingen klare tegn på at dette skjedde på grunn av Ali Farahs hudfarge eller etnisitet. Det kan selvsagt godt tenkes at dette bevisst eller ubevisst har påvirket ambulansesjåførene, men det er svært vanskelig å fastslå det.

Det er faktisk slik i en rettsstat - det Ali Farah kaller «white trash democracy» - at man må over en viss terskel for å kunne fastslå at noen har brutt loven.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

- Hello, we're from SV. Can we have your liver? (Illustrasjon: Monty Python)

La nå SV ta organene dine.

VG kunne torsdag presentere en artikkel med den urovekkende tittelen «SV vil ta organene dine uten godkjenning». Jeg var neppe den eneste som fikk ugreie assosiasjoner til denne Monty Python-sketchen.

Men heldigvis vil SV vente til du er død. Det SVs landsmøte skal ta stilling til i mars er et forslag om å snu på dagens prinsipp. I dag kan du aktivt si ja til å bli organdonor ved å fylle ut et donorkort som du har på deg. Det finnes i dag ikke noe sentralt register over dette. Hvis din holdning ikke er kjent, vil dine pårørende måtte ta stilling, gjerne på stående fot. De fleste kan forestille seg at det er vanskelig.

SV foreslår at du heller må reservere deg i et register hvis du ikke ønsker å være donor.

Bakgrunnen er at det ofte mangler egnede organer som kunne reddet dødssyke mennesker som trenger en transplantasjon. Samtidig er det grunn til å tro at mange mennesker godt kunne tenke seg å være donor, men ikke har tatt seg bry med å skaffe seg et donorkort eller kanskje har mistet det.

Man kan tenke seg to innvendinger mot forslaget. Den første kommer fra stiftelsen Organdonasjon, som mener forslaget kan provosere folk og føre til at mange sier nei.

Det er et synspunkt man må ta på alvor, men jeg ikke sikker på at dette er et så stort problem som det hevdes. Det har nok i alle fall en del å gjøre med hvordan ordningen presenteres. Det er viktig å få frem hvor mange menneskeliv som vil kunne reddes hvis tilbudet av donerte organer blir bedre.

Prinsipprytteri
Den andre innvendingen er den prinsipielle: Med mindre du aktivt har sagt ja, har staten ingen rett til å disponere over kroppen din, selv ikke etter at du er død, og selv om det er er enkelt å reservere seg.

Det synes jeg, som Arnfinn Pettersen på bloggen Den tvilsomme humanist så treffende uttrykker det, er «prinsippfetisjistisk gutteromslibertarianisme».

Det blir å sette prinsipper fremfor menneskeverd. Jeg skulle likt å høre den som fastholdt dette hvis man selv eller en nær slektning var døende - og kunne vært reddet ved hjelp av en transplantasjon. Er de som mener dette villige til å skrive under på at de frivillig stiller seg bakerst i køen hvis de selv skulle trenge en transplantasjon, og tilbudet var for dårlig fordi mange villige donorer ikke hadde tatt et aktivt valg?

Nudge, nudge
Dette er også ett av temaene som er tatt opp i den interessante boken «Nudge» av professorene Richard Thaler og Cass Sunstein. som skriver om hvordan man kan påvirke folks handlinger i ønsket retning, uten å tvang eller andre hardhendte virkemidler. Hvordan valg presenteres er da sentralt.

Eksemplene i denne boken tyder ikke på at folk blir skremt av en ordning med reservasjon mot organdonasjon, slik stiftelsen Organdonasjon frykter. For eksempel vises det til Tyskland og Østerrike. I Tyskland måtte man aktivt si ja, noe bare 12 prosent gjorde. I Østerrike, hvor man måtte si nei, ble 99 prosent donorer.

Mellomløsning?
Men det kan være at dette er et for følsomt tema til over natten å innføre et system hvor man må reservere seg mot donasjon, som jeg altså mener er det beste.

I en avsteminng knyttet til VGs sak, sier et knapt flertall nei, slik det ligger an nå. Selv om  jeg mistenker at det er farget av VGs noe bisarre tittel, viser det nok at dette ikke er et uproblematisk spørsmål.

En mellomløsning kan være at man blir nødt til å velge, for eksempel når man får eller fornyer førerkortet. Slik er det i delstaten jeg hvor jeg bor i USA. Mitt amerikanske førerkort har derfor et hjertesymbol som viser at jeg svarte ja til å bli donor. Jeg har derimot ikke noe norsk donorkort, må jeg beskjemmet medgi. Jeg ble altså «nudget» til å bli donor i USA, men ikke i Norge. 

Terskelen for å bli organdonor bør gjøres så lav som mulig også i Norge. Det dreier seg om liv, mange liv.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post 

For to uker siden sa Justisdepartementet ja til et forslag fra politidirektoratet om å tillate bruk av religiøse hodeplagg sammen med politiuniformen. Saken begynte å rulle i september i fjor, da Sandnes-kvinnen Keltoum Hasnaoui Missoum (23) ytret ønske om å utdanne seg til politi, men samtidig bruke hijab.

De siste par ukene har debatten vært opphetet. Fra hold som står regjeringspartiene nær er det mange som mener debatten er elendig og helst burde ta slutt så fort som mulig, samt at interessen for den er uforståelig.

Mange sider belyst
Det er jeg helt uenig i. Tvert om mener jeg debatten har belyst en rekke sider og nyanser ved en sak av en type som et moderne, mangfoldig samfunn er nødt til å finne løsninger på.

Vi har kunnet lese gode argumenter for politihijab (for eksempel her, her, og her) og mot (for eksempel her, her og her).

Vi har fått en debatt om det egentlig er riktig å si at dagens politiuniform er «verdinøytral».

Vi er også blitt påminnet om at synet på selve hijaben er nyansert blant muslimer, for der (mannlige) ledere i Islamsk Råd Norge skriver at bruk av hijab er en «religiøs plikt»  jobber det i dag troende muslimske kvinner i politiet, og de har motforestillinger mot politihijab.

Noe er ganske paradoksalt, som at det er tillatt med hijab i politiet i Sverige og Storbritannia, men forbudt hos politiet i overveiende muslimske Pakistan. Vi har også fått vite at både hijab og turban er tillatt i forsvaret i Norge.  

Og hva betyr egentlig hijab? Er det et religiøst symbol? En politisk markering? Kvinneundertrykkende? Eller rett og slett et skaut?

Ærlig talt tror jeg de fleste har lært noe nytt av denne debatten, i alle fall i den grad man har lyttet med åpne ører. Så får vi heller leve med at det blir litt vel hett i toppen hos enkelte, for eksempel da Karita Bekkemellem sammenlignet bruk av hijab med kjønnslemlestelse. Ytringsfriheten omfatter også retten til å dumme seg ut.

Blir trolig nei
Etter å ha lyttet til de ulike sidene i debatten, heller jeg til at det er feil å åpne for hijab i politiet, og jeg tror også dette til slutt blir regjeringens konklusjon. Det virker som Knut Storberget rygger i full fart.

På samme måte som behendige lekkasjer gjorde at vi fikk vite at Storberget selv var mot at departementet hans foreslo å vekke til live blasfemiforbudet, får vi nå høre fra anonyme kilder at Storberget ikke en gang visste om at departementet sa ja til politihijab. Avgjørelsen i det som man måtte forstå var en brennbar sak skal angivelig være tatt av statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik.

Hvis konklusjonen blir nei til hijab i politiet, er det fordi regjeringen tapte debatten og må lytte til folkemeningen, som ser ut til å være klart mot politihijab.

Det er faktisk dette som kalles demokrati. Hvis man ikke liker at avgjørelser tas etter åpen debatt, bør man i det minste klargjøre hvilken alternativ styringsform man foretrekker.

Oppdatering: Storberget avbryter ferien og trekker sannsynligvis forslaget.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Det er et gammelt munnhell at når man har tråkket i salaten, må man i alle fall ha vett til å stå stille.

Men salatdressingen skvetter fortsatt rundt regjeringsmedlemmene i blasfemisaken. Selv etter at det famøse forslaget om å gjenopplive blasfemiforbudet er lagt i skuffen, fortsetter man å tråkke.

Sistemann i salatbollen er utenriksminister Jonas Gahr Støre. Til VG torsdag uttalte han følgende om sin holdning til regjeringens forslag:

- Når kompromisset fra underutvalget i regjeringen var som det var, og med presiseringene om at det gjaldt hatefulle ytringer mot enkeltpersoner basert på religion, kunne jeg leve med det, og det ga jeg uttrykk for.

Det er en besynderlig fortolkning, for å bruke et mildest mulig uttrykk.

Hva foreslo regjeringen?
Debatten har dreid seg om at dagens lovverk mot hatefulle ytringer («rasismeparagrafen») skal utvides slik at den ikke bare beskytter enkeltpersoner, som i dag, men også selve religionene, dette som en erstatning for den sovende blasfemiparagrafen, som foreslås fjernet.

I dagens rasismeparagraf står følgende (alle uthevinger er mine):

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

Det var ikke de store mediene som satte søkelyset på Liv Signe Navarsetes blasfemifinte. (Foto: Scanpix)

Det måtte kjendiser til for at mediene skulle interessere seg for ytringsfrihet.

Onsdag ga regjeringen endelig opp forsøket på å gjenopplive blasfemiforbudet ved å finte det inn i rasismeparagrafen. Jeg har allerede sagt det jeg har å si om selve forslaget og om den politiske prosessen.

Et slående poeng i denne saken er hvordan debatten oppstod.

Regjeringen sendte ut sin pressemelding om saken fredag 19. desember. Var det tilfeldig at dette skjedde rett før helgen og rett før jul? Tror du på julenissen?

Dette gamle PR-trikset så først ut til å fungere. ANB-NTB sendte samme dag ut en nyhet som ble gjengitt i mange medier under tittelen «Blasfemi for fall».

Deretter senket julefreden seg over saken i de tradisjonelle mediene.

Nektet å dø
Men så skjedde noe nytt. Blasfemidebatten nektet å dø på nettet. Nettstedet Document.no tok umiddelbart poenget: Regjeringen vil innskrenke ytringsfriheten.

Flere bloggere og nettsteder fulgte opp, for eksempel her, her, her, og her. Det ble også opprettet en Facebook-gruppe som fikk flere tusen medlemmer.

I de tradisjonelle mediene forble saken usynlig. Illustrerende nok var det eneste unntaket en ekstern skribent: Jan Arild Snoen i Dagsavisen.

Man havnet til og med i den - for norske medier - pinlige situasjonen at saken fikk større oppmerksomhet i danske medier enn i norske. Avisen Information brukte følgende tittel: «Norge vil straffe kritik af religion og livssyn».  

Kjendisene melder seg på

Debatten skjøt fart da dette oppropet ble organisert av Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie. Oppropet ble underskrevet av en rekke kjente kulturpersonligheter, blant andre Anne B. Ragde, Francis Sejersted og Roy Jacobsen.

Så, for et par uker siden, våknet VG, som omtalte saken under tittelen «Kjendisopprør mot justis-Knut».  

Fra da av tiltok kritikken mot regjeringen, også via tradisjonelle medier. Det politiske spillet ble interessant. Sp hadde «tvunget Ap i kne». Stoltenberg fastslo arrogant at debatten var over, noe som tilsynelatende kom overraskende på mange i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Bloggernes gjennombrudd?
Hablog spør om dette er et gjennombrudd for bloggernes betydning. Dagbladet.no skriver onsdag kveld at bloggerne senket forslaget.  Nei, svarer Vampus. Det tok ikke av før debatten ble løftet opp i de tradisjonelle mediene, påpeker hun.

Det siste er nok riktig, men faktum er at en svært viktig prinsippsak ble oversett av norske medier, som ifølge generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund «er en så viktig del av demokratiet» at pressestøtten bør økes.

Dette ble ikke en sak i de tradisjonelle mediene før VG fant kjendisvinkelen.

I stedet var det nettmedier, til dels hobbyblogger, som holdt liv i debatten om ytringsfrihetens grenser, en debatt som faktisk dreier seg om liv og død.

Det er ikke sikkert utfallet hadde blitt det samme uten at de store mediene tok tak i saken. Men man kan med minst like stor rett spørre om utfallet hadde blitt det samme uten grasrotopprøret på nettet.

Hvis dette forslaget hadde gått gjennom uten bred debatt, hadde mediene fullstendig sviktet sin oppgave.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

I denne gjengen er prinsipper til for å selges. (Foto: Scanpix)
 

Er blasfemisaken i ferd med å bli for flau for regjeringen?

Regjeringen har høstet kritikk for sitt forslag om å puste liv i det sovende blasfemiforbudet ved å utvide den såkalte «rasismeparagrafen» til å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Dagens rasismeparagraf beskytter allerede personer mot trusler og hån på grunn av religion og livssyn. Det nye er altså at man vil begrense angrep på selve religionen, ikke på personer.

Det er ille nok i seg selv, i alle fall for den som mener ytringsfrihet er viktig også når festtalene er avsluttet.

Hestehandel
Men saken blir flauere og flauere ettersom dagene går og regjeringsmedlemmer skylder på hverandre, gjerne via anonyme medielekkasjer. Først får vi høre at dette ble presset gjennom av Senterpartiet. Justisminister Knut Storberget er personlig uenig, har vi fått høre.

Men mandag kveld sa Senterpartileder og samferdselsminister Liv Signe Navarsete på TV 2s Tabloid at Storberget tvert om var arkitekten bak forslaget.

Uansett er det klart at man her har drevet politisk hestehandel med et grunnleggende spørsmål om ytringsfrihet. Det tydeliggjøres av at Arbeiderpartiet later til å ville bruke partipisken  for å få oppslutning fra stortingsgruppen, selv om stadig flere i partiet er skeptiske, nå sist AUF og stortingspresident Thorbjørn Jagland.

Med andre ord: Her har Sp fått et kjøttbein i regjeringen, og det må for all del ikke Stortinget ta fra dem, selv om alt tyder på at flertallet av stortingsrepresentantene er mot forslaget.

Dette er ren indremedisin for regjeringen.

- Moralske, ikke juridiske
Dette må være særdeles pinlig for mange i regjeringspartiene, hvor man tidligere har kommet med helt andre signaler.

La oss for eksempel låne øre til Kultur- og kirkeminister Trond Giske. I 2006 skrev han følgende om ytringsfrihet og religion:

«Selvsagt er det grenser for ytringsfrihet. Man får ikke utløse panikk i en full kinosal eller oppfordre til hat og vold. Men hva skjer når en persons ytringsfrihet bryter med en annens rett til trygghet fra angrep på det som anses som religiøst ukrenkelig? Etter mitt syn går ytringsfriheten foran, ja, kanskje særlig da.

Det er heldigvis ingen øvre aldersgrense for å ta en pils selv om man trenger hjemmehjelp.

Tirsdag kunne Aftenposten i en kommentar si «Skål, Aage!» til 86-årige Aage Pedersen, som igjen får lov til å skrive øl på handlelappen hjemmehjelpen fra Oslo kommune henter hos ham.

Det skjedde etter at avisen først fortalte at Pedersens bydel mente øl ikke passer i et sunt og godt kosthold.

- Jeg ble mildt sagt provosert. Jeg er da en voksen mann som kan bestemme slikt selv. Bare fordi jeg ikke klarer å gå ned trappene selv, betyr det ikke at jeg ikke tåler et glass øl til maten hvis jeg vil ha det. Det er ikke det at jeg absolutt må ha den ølen, men det ergrer meg at de skal bestemme over hva jeg kan få kjøpe i butikken, sa Pedersen.

- Moralisering
Saken viste imidlertid også at praksisen varierte i de ulike bydelene. Noen kjøpte alkohol, andre gjorde det som hovedregel ikke, mens atter andre aldri gjorde det.

Dette førte til en lynrask inngripen fra eldrebyråd Jørgen Kallmyr (FrP), som ba bydelene endre praksis og la de eldre bestemme selv om de vil kjøpe øl.

- Det som er avdekket nå er et utslag av moralisering i bydelene, som vi må få bukt med, sa Kallmyr.

Fornuftig
Det er en fornuftig av Kallmyr. Det er utvilsomt slik at hjemmehjelper i en del tilfeller ser at eldre har alkoholproblemer, og det er forståelig at de da vegrer seg for å bidra til misbruket. Det er også forståelig at det kan være vanskelig for hjelpeapparatet å måtte ta stilling til dette. Det er enklere bare å si nei.

Men dette er en uforholdsmessig umyndiggjøring av eldre som trenger en hjelpende hånd, en gruppe det blir stadig flere av.

Én ting er vin og sprit fra polet. Det kan være et praktisk spørsmål om tidsbruk. Men å si nei til å ta med øl når man likevel handler dagligvarer, er ren moralisme.

Livsgnist
Det kan ikke være slik hjemmehjelpene bare skal kjøpe det som skal til for et sunt kosthold. De kjøper for eksempel røyk for de eldre. Bør de slutte med det? Og hva med dem som insisterer på å smøre meierismør og sirup på loffen, skal bydelen stryke det fra handlelisten og kjøpe salat og grovbrød? Kaffe med sukkerbiter er heller ikke mye til helsekost.

Det største problemet for mange eldre er vel heller at de spiser og drikker for lite, ikke at det de spiser og drikker er usunt.

En 86-åring som fortsatt har livsgnist til å protestere til avisen når han ikke får øl, fortjener absolutt et skummende glass eller to.

Det er bare å istemme: - Skål, Aage!

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Religionskritikk bør ikke møtes med forbud, slik regjeringen foreslår.

Fredag kunne VG, i feiende tabloid stil, fortelle om «Kjendisopprør mot justis-Knut». Saken dreier seg om internettoppropet «Nei til straff for religionskritikk».

VGs interesse ble nok skjerpet av at kjendiser som Ingvar Ambjørnsen, Roy Jacobsen, Anne B. Ragde og Francis Sejersted støtter oppropet, som protesterer mot regjeringens forslag om å utvide straffelovens forbud mot hatefulle ytringer («rasismeparagrafen») slik at denne bestemmelsen «varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». 

Det er betimelig hvis saken løftes høyere på sakskartet, etter at flere bloggere og nettmedier (for eksempel her, her, her og her ) har kritisert forslaget.

Betenkelig
Forslaget kan gi en høyst betenkelig innsnevring av ytringsfriheten.

Regjeringen viser riktignok til at dagens «blasfemiparagraf» fjernes. Men denne paragrafen er i praksis sovende. Den siste som ble tiltalt etter denne paragrafen var Arnulf Øverland i 1933, og han ble frikjent.

Foreløpig er det umulig å vite hvilke «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn» som skal forbys, men regjeringens begrunnelse tyder på at ganske mye kan komme til å rammes:

«Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.»

Men når det gjelder ytringer om tanker og forestillinger, også når temaet er er religionen og formen er krass eller hånende, skal listen ligge svært høyt for et forbud. Og det gjelder selv om motparten kan tenkes å ty til vold som svar.

Vi må holde fast ved skillet mellom ytringer og voldshandlinger, selv om regjeringen ikke synes å ha dette helt klart for seg.

Oppdatering: Storberget skylder på Senterpartiet.
Ny oppdatering: Senterpartiet misliker at Ap har sladret på dem.

Anders Heger kjemper for ytringsfrihet, så lenge han er enig i ytringene. (Foto: Marte Høgenhaug, NA24)

Fortjener man å leve i et fritt land når man ikke gidder forsvare friheten?

Etter herjinger i Oslo sentrum torsdag og lørdag burde det være lett å si følgende klart og tydelig:

- Vi har ytringsfrihet i Norge. Fredelige demonstrasjoner skal ikke møtes med vold.

Det er trist at så mange i stedet ender opp med å mumle frem forbehold. Torsdag deltok Siv Jensen på en fredelig demonstrasjon til støtte for Israel. Det endte med at pøbel gikk amok og at flere av israelvennene ble banket opp. Det ble kastet steiner og brannbomber. En eldre mann ble overfalt og kalt «jævla jøde». 
 
- Har også ansvar
Dette førte til at Oslos byrådsleder Erling Lae (H) uttalte følgende til Aftenposten: 

- Det er kun politiet som kan hindre at slikt skjer igjen. Men de som arrangerer demonstrasjoner har også ansvar for at det forløper fredelig, og at de ikke tiltrekker seg fiendtlige motdemonstranter.

Så det er altså skylddeling? De som deltok i den fredelige pro-israel-demonstrasjonen og ble banket opp etterpå må ta ansvar for å ha tiltrukket seg pøbelen?

- Skiller ikke
I Fellesutvalget for Palestina står det enda dårligere til med forståelsen for ytringsfrihet. Der ser man ikke forskjell på fredelige ytringer og vold.

- Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner, sier Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, til Dagbladet.

-  Post-julebord-bråk
Men toppen av ynkelighet kommer fra forlagstoppen Anders Heger, som i sin spalte i Dagsavisen bagatelliserer opptøyene som «post-julebord-bråk» utført av «overivrige gutter».

Nå har jeg hørt at det kan være ganske viltert på forlagsfester, men selv for Heger er det vel drøyt å runde av med å kaste stein og brannbomber mot meningsmotstandere mens man slår ned pressefotografer og jakter på folk man tror er jøder.

Tja til ytringsfrihet
Som bloggeren Vox Populi påpeker er Hegers holdning ekstra opprørende siden han er styreleder i den norske delen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN.  
 

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var medlem av PEN. Da kunne jeg meldt meg ut i protest. At lederen for en ytringsfrihetsorganisasjon bagatelliserer politisk vold mot folk som er uenige med ham, er rett og slett en skam.

Jeg forsvarer selvsagt folks rett til å kritisere Israel. Folk må også få uttrykke sin støtte til Hamas, selv om organisasjonen står for en ideologi som tramper på rettigheter jeg holder høyt, som ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling.

Men jeg hadde samtidig ventet at samfunnstopper i Norge maktet å gjøre det klinkende klart at det også er lov å si at man i den pågående konflikten har større sympati for Israel enn for Hamas - uten at man derfor skal utsettes for vold og trakassering.

Dessverre ble den oppgaven for stor for Lae, Svorstøl og Heger.

Amnesty burde, dessverre, ha nok å gjøre på sine tradisjonelle satsningsområder. (Scanpix)

Amnesty International legger om kursen, mot et minefelt.

I forbindelse med sekstiårsdagen for FNs Menneskerettighetserklæring melder Amnesty International om et linjeskift i organisasjonens arbeid.

- På tross av fremgang på enkelte områder, beskriver urettferdighet, straffefrihet og mangel på likhet vår tid. Amnesty International har tatt konsekvensen av dette: Fra i dag vil organisasjonen arbeide for å virkeliggjøre alle menneskerettighetene. Å være fanget i fattigdom er også et menneskerettighetsbrudd, sier generalsekretær i Amnesty i Norge, John Peder Egenæs i en pressemelding.

«Finanskrisen har ikke bare veltet store finansinstitusjoner, men også hjemmene og håpene til mange fattige mennesker verden over. Millioner av folk er plutselig blitt fattige, selv om milliarder av dollar er spyttet inn i de institusjonene som drev dem dit. Mennesker i den rike delen av verden har sikkerhetsnett. De fattige må slåss for seg selv. De med færrest ressurser betaler den høyeste prisen for grådigheten i Wall Street og City i London,» heter det videre.

Samvittighetsfanger utgangspunktet
Amnesty ble opprettet på begynnelsen av 1960-tallet for å kjempe for samvittighetsfanger. Etter hvert ble også kampen mot tortur og dødsstraff sentral.

Men nå skal altså organisasjonen satse mye bredere og «virkeliggjøre alle menneskerettighetene».

Det reiser et interessant spørsmål: Hva er egentlig en menneskerett? De fleste vil raskt nevne ting som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, religionsfrihet, frihet fra diskriminering, slaveri og vilkårlig fengsling, for eksempel.

Mange rettigheter
Alt dette inngår da også i FNs Menneskerettighetserklæring, som Amnesty oppgir som basis for sin virksomhet. 
 

Men det er mye mer i erklæringen. For eksempel er det ifølge FN en menneskerett å ha «sosial trygghet», «arbeid», «rettferdige og gode arbeidsforhold», «rettferdig og god betaling» og «rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder», pluss mye mer.

Som man ser er man her i mye større grad over på «rett til» enn «frihet fra». Disse rettighetene er vanskeligere å definere. Hva er god betaling? Hva vil det si å delta i samfunnets kulturelle liv?

Er alt like viktig?
Dessuten vil mange mene at disse rettighetene ikke kan sidestilles med for eksempel frihet fra slaveri eller fra fengsling av samvittighetsfanger.

Da Sovjetunionen ble kritisert for sine grove og utallige menneskerettighetsbrudd, var svaret gjerne: Dere i Vesten bryter også menneskerettighetene for dere har arbeidsledighet.

Ved en «bibeltro» lesing av Menneskerettighetserklæringen, var dette utvilsomt riktig. Men det fleste vil nok mene at det er en vesentlig forskjell.

Ved i økende grad å vektlegge «rett til» fremfor «frihet fra» står Amnesty i fare for å gå i den samme fellen. Ingenting blir tydelig og viktig. Alt blir gråtoner og vurderinger. Hvorfor skal vi kritisere fengsling av opposisjonelle i Kina når vi har arbeidsledige i Norge? Er det viktigste å sørge for at fagforeningsledere i Latin-Amerika unngår å bli drept eller at alle svensker får nyte kunst?

Slik kan Cuba-vennen Hallgeir Langeland tilsløre det faktum at Cuba er et diktatur ved å si ting som: - Demokrati hva er det er for noe? Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?

Politiske løsninger
Dessuten blir løsningene mer kompliserte og politiserte. Løsningen på problemet med samvittighetsfanger er enkel: Slipp fangene fri. 

Løsningen på global fattigdom er komplisert og det er stor politisk uenighet om hvordan man best kan nå målet.

Til nå har Amnesty sånn noenlunde klarte å balansere politisk og hatt høy troverdighet. Det blir mye vanskeligere nå. Organisasjonen står i fare for å bli satt i bås politisk og miste både sin brede oppslutning og legitimitet.

Det vil være en ulykke for organisasjonens «kjernekunder», samvittighetsfangene.

Poverty does not fit this definition of rights. Who is depriving the poor of their right to an adequate income? There are many theories of poverty, but few of them lead to a clear identification of the Violator of this right. Moreover, human rights are a clear dichotomy - someone violates your rights or they do not. But the line between poor and not-poor is arbitrary - it is different in different countries, and on a global scale, many still argue what is the right dividing line that constitutes poverty. So calling poverty a «human rights violation» does not point to any concrete actions that the «violator» must stop in order to restore rights to the «violated.»

Foto: Scanpix

Og slett ingen forkjemper for ytringsfriheten.

Etter først å ha blitt invitert til Litteraturfestivalen på Lillehammer, som så ombestemte seg, har David Irving kommet til Norge likevel. Han har vært hos Tabloid på TV 2, og det ble forutsigbart bråk med SOS Rasisme. Det var snakk om at han likevel skulle holde foredrag på Lillehammer, men så ble det meldt at han skulle reise hjem.

Irving selv var tydeligvis fornøyd med PR-effekten. - Oppdraget er utført. Jeg har snakket til flere millioner seere og er tilfreds, sa han til GD.no på Lillehammer tirsdag kveld

Les mer hos NA24 Propaganda: Sikret utskjelt og nektet forfatter

Forfatteren og forskeren Irving er kjent for sitt kontroversielle syn på andre verdenskrig og holocaust, og for åpenbart rasistiske ytringer. Han sonet et drøyt års fengsel i Østerrike for holocaust-fornektelse, som er ulovlig der.

Irving har i mange sammenhenger vist til ytringsfriheten i sine forsvarstaler.

Vi er mange som mener det er feil å sette folk i fengsel for ytringer. Men det betyr ikke at Irving er noen god ridder for ytringsfriheten.

Gikk til sak, og tapte
Det er ganske betegnende å se hva Irving selv gjorde da han på 1990-tallet ble angrepet av den amerikanske forskeren Deborah Lipstadt, med boken Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory.

Da gikk Irving, den store forkjemperen for ytringsfrihet, til injuriesøksmål mot Lipstadt. Saken ble ført i London, og Irving tapte så det sang.

I dommen skriver dommer Charles Gray blant annet følgende:

The charges which I have found to be substantially true include the charges that Irving has for his own ideological reasons persistently and deliberately misrepresented and manipulated historical evidence; that for the same reasons he has portrayed Hitler in an unwarrantedly favourable light, principally in relation to his attitude towards and responsibility for the treatment of the Jews; that he is an active Holocaust denier; that he is anti-semitic and racist and that he associates with right wing extremists who promote neo-Nazism.

Et barnerim
I dommen fremstår Irving ikke bare som en forsker som jukser, men også som en privatperson det er særdeles vanskelig å like. Blant annet gjengis et dikt han skrev til sin lille datter:

I am a Baby Aryan
Not Jewish or Sectarian
I have no plans to marry an
Ape or Rastafarian.

To tanker
Når det gjelder ytringsfrihet for folk som David Irving, er det viktig å skille mellom to ting. Det er mulig å mene at Irving bør få ytre seg, for eksempel på hjemmesiden sin, uten å bli fengslet.

Men det er samtidig mulig å si at det er særdeles tanketomt å invitere denne ekle rasisten til å tale på en litteraturfestival, og at det i det minste er svært diskutabelt om han burde inviteres til Tabloid på TV 2, og spesielt at TV 2 har betalt for hans reise til Norge - selv om kanskje kan anføre at invitasjonen til litteraturfestivalen allerede hadde plasert Irving i nyhetsbildet.

Ytringsfrihet innebærer ikke at en konferanse eller en TV-kanal er nødt til å gi mikrofonen til enhver person. David Irving kunne med fordel fått være der han hører hjemme, i brunstripete miljøer langt utenfor allfarvei.

Oppdatering:
Professor: - Irving er amatørhistoriker
Holocaustsenteret trakk seg fra Tabloid
Irving: - Trude Teige som en karakter fra Ole Brumm

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Stein Ørnhøi børster støv av gamle argumenter mot «vestlige» menneskeretter.

Den gamle SV-toppen Stein Ørnhøi hadde torsdag en kronikk i Dagsavisen under tittelen Ideologisk blindhet.

Ørnhøi mener Vesten er inkonsekvent i sin holdning til menneskeretter og skriver for eksempel:

Når Kim Il Sung blir etterfulgt av sin sønn i Nord-Korea, når familien Alliev lar de fremste vervene i Aserbajdsjan bli i familien, da kaller vi det nepotisme. Og det er det jo. Men når India forblir i familien Nehru-Gandhi sine hender, eller når familiene Bush og Clinton deler på det i USA, så forteller det om strålende begavelse i disse familiene, noe det muligens også gjør.

Ørnhøi mener Vesten overvurderer betydningen av visse menneskeretter, spesielt ytringsfriheten:

Skal en på død og liv prioritere, er det tre rettigheter som skiller seg ut. Det er retten til mat, skole og husly. Uten fysisk liv blir de såkalte sivile menneskerettighetene litt uinteressante. Men det står det aldri noe om i verdens frieste presse.

Umiddelbart virker dette logisk. Sulter du i hjel, har du ikke mye nytte av ytringsfrihet, rett til å organisere deg eller frihet til å tro på det du vil.

Må man velge?
Men Ørnhøi setter opp en tvilsom motsetning. Han later som man må velge: Enten får du mat, skole og husly eller så får du sivile menneskeretter. Men de landene som scorer best på det ene, scorer også jevnt over best på det andre.

Det er neppe slik at de fattige i Saudi-Arabia får mindre mat hvis kvinner får lov til å gå ut alene. Det er også vanskelig å se hvordan helsestellet på Cuba ville svekkes hvis man løslater politiske fanger. Blir skolen i Myanmar bedre av at Aung Sang Suu Kyi får forlenget husarrest?

Gamle Sovjet-argumenter
Ørnhøis argumentasjon er egentlig kjente toner. Det var dette Sovjetunionen stod for da FNs Menneskerettserklæring ble utformet i 1948. De vestlige landene ville legge hovedvekt på sivile og politiske retter, mens kommunistlandene, anført av Sovjetunionen, i større grad ville ha med sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter og fikk i betydelig grad gjennomslag for det.

Dette førte til at kritikk av grove menneskerettsbrudd i kommunistlandene alltid ble møtt med: Ja, men menneskerettene brytes i Vesten også. Når opposisjonelle i Sovjetunionen ble fengslet eller tvangsinnlagt på psykiatriske sykehus og når flyktninger fra Øst-Tyskland ble skutt på grensen, var det vanskelig å kritisere, for i Vesten fantes det jo arbeidsledige og fattige.

I Ørnhøis glansdager lå partiet hans SV (og før det SF) i stor grad på denne linjen.

Denne tankevekkende kronikken om SV-avisen Ny Tid viser hvordan man bortforklarte menneskerettsbrudd i kommunistlandene. I et studiehefte fra 1975 om Øst-Europa het det for eksempel: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Full ytringsfrihet i fattige land «kunne virke hemmende på utviklinga av menneskelig og økonomisk rettferdighet». Da Andrej Sakharov fikk Nobels fredspris for sin menneskerettskamp i Sovjetunionen, var han ifølge Ny Tid en «proamerikansk nikkedukke».

- Sosial trygghet med Taliban
En endring har det likevel vært de siste par tiårene. Siden det nå er så få kommunistregimer igjen å unnskylde, har Ørnhøi og hans likesinnede i større grad konsentrert seg om å bortforklare menneskerettsovergrep i muslimske land. I kronikken skriver han:

Når mullaer med langt skjegg og klut rundt hodet vises fram, ser vi terror, ondskap og undertrykkelse. Vestlig ideologi blender og blinder. Vi ser ikke virkeligheten.

Hva Ørnhøi mener er virkeligheten når det gjelder islamske fundamentalister har han tidligere utdypet da han beskrev Taliban-regimet i Afghanistan slik i Dagbladet:

Det altfor mange ikke vet, eller vil vite, er at talibanregimet ikke bare er religiøst og militært. Det er et komplett politisk system som garanterer sosial trygghet, skole og helse, lov og orden. At talibansk lov og orden naturlig nok skremmer de fleste her landet, må ikke forlede nordmenn til å tro at det i Afghanistan framstår som verre enn dagens NATO-ledede fred, frihet og filibombombom.

Passer ikke for oss, men for dem
Ørnhøis argumentasjon oser av underforstått rasisme. «Naturlig nok» blir de fleste i Norge skremt av et regime som stenger jenter ute av skolen og kvinner ute av arbeidslivet, som ikke tillater politiske opposisjon, ytrings- eller religionsfrihet og innfører vilkårlige og brutale straffmetoder, inkludert dødsstraff for homoseksualitet.

Ørnhøi selv ville selvsagt ikke akseptert å leve under et slikt regime.

Men der nede i Afghanistan er de nok ikke så opptatt av sånne friheter, så lenge Taliban garanterte «sosial trygghet, skole og helse, lov og orden».

På denne måten kan Ørnhøi og hans meningsfeller glatte over og relativisere til ingenting er riktig og galt. Ingenting kan kritiseres. Alt kan forklares og forstås.

Nord-Korea eller Norge? Kim-Il Sung eller Jens Stoltenberg? Det blir stort sett det samme for Stein Ørnhøi.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

Sammen med noen av verdens verste diktaturer skal Norge hegne om menneskerettene.

Norge ble tirsdag valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd.

 - Jeg er glad for at vi nå er valgt inn som medlem av FNs menneskerettighetsråd. Samtidig er det nå arbeidet for alvor begynner. De tre neste årene skal vi delta aktivt i rådets arbeid ved å ta vår del av ansvaret og arbeide målrettet for fremme av menneskerettighetene, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre i en pressemelding.

Dette er selvsagt et ekstremt viktig arbeid, og det er vanskelig å tenke seg noe reelt alternativ til FN som overnasjonalt forum for kampen for menneskrettigheter.

Samtidig er det ikke vanskelig å se at FN-systemet har sine problematiske sider. Man trenger egentlig ikke gjøre annet enn å granske listen over andre land som ble valg inn sammen med Norge. I pressemeldingen nevner Utenriksdepartementet bare ett annet av de valgte medlemmene, nemlig USA, som under Bush boikottet rådet.

Det er neppe tilfeldig at man unnlater å nevne flere av de 18 landene som ble valgt inn onsdag. Blant disse finner vi for eksempel Saudi-Arabia, Kamerun, Kina, Russland og Cuba.

Dette er land som har lite å skryte av når det gjelder menneskerettigheter. Disse skal nå altså ta plass i et råd som til nå har brukt store deler av sin energi på å vedta avskyresolusjoner mot Israel, og tilsvarende lite tid på andre land med mye verre menneskerettsbrudd.

Forgjenger hardt kritisert
Dagens råd er en erstatning for den tidligere Menneskrettskommisjonen, som ble nedlagt i 2006 etter knallhard kritikk.

Utenriksdepartementet har en bakgrunnsside med spørsmål og svar om FNs Menneskerettsråd. Her omtales kritikken mot forgjengeren slik:

I MR-kommisjonen ble vestlige land beskyldt blant annet for å benytte doble standarder, for å være selektive og for politisering av menneskerettighetsarbeidet.

Det er riktig at det var synspunkter som ble fremmet fra enkelte hold. Men i hovedsak dreide ikke kritikken seg om vestlige land, men om at noen av verdens verste overgrepsland brukte hestehandel med plasser i kommisjonen for å hindre mot kritikk av seg selv. Det toppet seg da Sudan i 2004 ble valgt inn som medlem, samtidig som blodbadet i Darfur pågikk for fullt.

Det er fortsatt et åpent spørsmål om Menneskerettsrådet vil fungere bedre. Norge, og nå altså USA, velger deltagelse fremfor boikott. Jeg heller til å være enig, under tvil.

- Farse
Men ikke alle er det. Forfatteren Vaclav Havel taler med autoritet om menneskerettigheter. Han var den fremste opposisjonelle mot kommunistregimet i Tsjekkoslovika, og satt mange år i fengsel for sine meninger, før han etter regimets fall ble landet president.

I en kronikk i New York Times kaller han valget til Menneskerettsrådet en «farse» og mener det burde vært boikottet:

Like the citizens of Azerbaijan, China, Cuba, Russia and Saudi Arabia, I know what it is like to live in a country where the state controls public discourse, suppresses opposition and severely curtails freedom of expression. It is thus doubly dismaying for me to see the willingness of democracies in Latin America and Asia to sit by and watch the council further lose its credibility and respect.

States committed to human rights and the integrity of the council cannot remain indifferent. Countries must express solidarity with the victims of human rights abuses and reclaim the council by simply refusing to vote for human rights abusers in this shamefully uncontested election.

Nå er det opp til Jonas Gahr Støre å bevise at Norge evner å påvirke FNs menneskerettsarbeid fra innsiden. Forhistorien er dessverre ikke lovende.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Scanpix

I Venezuela er prisen 5 prosent av inntekten din, viser forskning.

Striden mellom Kjell Inge Røkke og regjeringen har et ømtålig tema som bakteppe: Har man økonomiske fordeler av å være venn med regjeringen? Og motsatt: Hva er prisen for å bli uvenn med regjeringen?

Dette er spørsmål man sjelden får noe klart svar på. Derfor er det fascinerende å se at det nå er kommet en forskningsrapport som tallfester hva opposisjon koster. Riktignok ikke i Norge, men i Venezuela.

Allerede på forhånd kom Chavez-siden med dårlig skjulte trusler om at det ville være en belastning å sette navnet sitt på listene. Chavez understreket selv at personinformasjon, inkludert personnummer og fingeravtrykk av underskrivere, ville bli lagret for ettertiden.

Det ble også satt opp plakater med budskapet «Din stemme er hemmelig, din underskrift er det ikke» (se bildet over, som er fra rapporten).

Kanskje vil noen finne metodeproblemer ved rapporten, kanskje kan andre forklaringer også ha bidratt til det markante fallet i inntekter og sysselsetting for dem som signerte.

Men selv den som har større sans for Chavez enn jeg har, må vel føle et visst ubehag ved at fredelig og legal deltagelse i en demokratisk prosess tilsynelatende blir straffet økonomisk?

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: Fritt Ord

Det er dette ytringsfrihet handler om.

Tirsdag kveld får altså Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen.

Her kan du leser Francis Sejersteds tale under prisutdelingen.

Monsen står for en verdikonservatisme som er sjelden blant norske akademikere, men langt vanligere blant folk flest. Hun har også en form som er provoserende, og temaer som homofili, ekteskap og barns oppvekst er ømtålige.

Derfor er det ikke rart at prisen er blitt møtt med hard kritikk. Det må Monsen tåle.

At Dagbladet kjører sin kampanjejournalistikk i grøfta ved å vri og vende på Monsens sitater, er nok også noe vi må leve med. Monsens synspunkter er åpenbart provoserende for Dagbladet og andre på den politisk korrekte venstresiden.

De fleste tidligere prisvinnerne har derimot glidd noenlunde greit inn i dette miljøet. Men kanskje har de vært minst like provoserende for andre grupper? En av vinnerne er for eksempel kriminologien Nils Christie, som «tar til orde for møter mellom gjerningsmann og offer» og mener man må kommer frem til «forsoning».

Her kan du lese hva en far som mistet sin sønn i blind vold, synes om Christie:

Jeg tror Christie mangler forståelse for den moralske betydningen av straff. Et av hans utsagn virker dypt krenkende på meg som har måttet tåle store lidelser påført av en ung, men brutal voldsmann: "Forbrytelser finnes ikke. Konflikter er bra og sosial bensin".

Har Nils Christie også tanker for offeret som ligger bevisstløs og blødende i rennesteinen og for alle som var glad i denne gutten? Det tror jeg så avgjort at han har, men da må han også forstå at slike utsagn er smertefulle for dem som er rammet av alvorlige forbrytelser.

Det kan godt tenkes at Christies syn på forbrytelser er mer smertefulle for dem det angår enn Monsens syn på ekteskapsloven. Kanskje har Christie også mindre oppslutning enn Monsen blant folk flest.

- Den uredde bruk av det frie ord
Betyr det at Christie ikke fortjener prisen? Det mener i alle fall ikke jeg. Vitsen med ytringsfrihet er at kontroversielle og upopulære standpunkter skal kunne fremmes og brynes i debatt. Nettopp det som skjer nå.

Fritt Ord-prisen skal ikke være en premiering av populære meninger. I Fritt Ords vedtekter heter det:

Institusjonen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.

Dette formålet blir en illusjon hvis prisen bare skal gis til personer som faller i smak i Dagbladet.

Den politisk korrekte eliten må akseptere at Monsen får prisen. Monsen må finne seg i å bli kritisert. Ytringsfrihet er ingen frøkensport.

Oppdateringer:
Rødt vil sende Monsen til 1600-tallet
Venter tusen demonstranter på operataket
Demonstranter vil ikke følge politiets planer
Dagbladet inviterer til debatt
Dagblad-anmelder liker ikke Monsens bok
LLH: Styret i Fritt Ord må gå av
Demonstranter buet ut Sejersted
Her får Monsen prisen
Monsen: - Vi må tørre å såre hverandre
Monsen på Tabloid: - Jeg var et uelsket barn

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Torsdag ble stefaren til Christoffer Kihle Gjerstad i Agder lagmannsrett dømt til åtte års fengsel for å ha mishandlet gutten til døde. Straffen ble skjerpet med to år i forhold til i tingretten. Dommen er omtalt av flere medier.

I februar 2005 døde den åtteårige gutten fra Kodal i Vestfold. Christoffer hadde da et 17 centimeters brudd i hodeskallen samt knusningsskader i tinning og kinn. Det var ikke første gang han hadde skader. Over lang tid hadde han kommet på skolen med tydelige tegn på mishandling.

Han bodde da hos mor og stefar. Samværet med den biologiske faren ble sabotert.

Lagdommer Erik Holth var krass, ifølge Aftenposten:

- Det er straffskjerpende at dette har skjedd mot en forsvarsløs og sårbar gutt. Voldshandling ligger nær opp til forsettlig drap. Endog hans mor stilte ikke opp for ham, sa lagdommeren.

- Christoffer hadde gjennom lengre tid blitt mishandlet og hans allmentilstand før han ble påført hodeskadene var betydelig redusert. Dette var tiltalte fullt klar over. Man kan meget lett forestille seg hvilken situasjon Christoffer befant seg i og hvilke redsler han opplevde, heter det i dommen.

Stefaren, som hele tiden har nektet skyld, anket på stedet.

Hvordan er det mulig?
Stefarens vold og morens passivitet er selvsagt det sentrale i denne saken. Men det er flere som bærer en tung bør.

På skolen så man at Christoffer stadig hadde skader. Ett eksempel, fra Dagbladet:

Onsdag 19. januar er Christoffer tilbake på skolen. Synet som møter skolepersonalet sjokkerer dem. Det ene øyet er nesten klistret igjen. Ansiktet er kraftig opphovnet. Kontaktlæreren reagerer og kjenner på hodet hans. Det er fullt av kuler. Christoffers assistent reagerer på det samme.

Han får også ukontrollerte hodebevegelser, noe både lærere og barn på skolen legger merke til. En mulig grunn er overdoser av ADHD-medisinen Ritalin.

Men ingen varsler barnevernet. På denne skolen hadde man bestemt at slike meldinger skulle gå via rektor. I kommunen nekter man å kommentere hvor og hvorfor informasjonen stoppet opp. - Ingen kommentar, sier man der.

På sykehuset
Christoffer havner på sykehuset, igjen fra Dagbladet:

På sykehuset er det konstatert skader av et omfang medisinske eksperter i ettertid har slått fast at gutten ikke kan ha påført seg selv. Men på Sykehuset Vestfold har ingen kontaktet barnevernet. I stedet tror man på stefarens forklaring om at gutten nok en gang har gått på en skapdør.

Naboer ser ifølge Aftenposten at gutten klamrer seg fast i bilen og hyler når han kommer tilbake fra besteforeldrene. Det er også kommet frem flere eksempler på at folk i lokalmiljøet så mistenkelige ting.

Etter at Christoffer til slutt dør, blir saken etterforsket av politiet, men henlagt. Det er bare fordi besteforeldrene nekter å godta dette at saken til slutt blir gjenopptatt.

Må få etterspill
Denne saken må få etterspill for flere enn stefaren. Det går ikke an å legge den død med et puslete «ingen kommentar» fra kommunen.

Det handler ikke om regelverk, rutiner og fullmakter. Alt dette blir illusjoner uten personlig ansvar.

Det handler om å ta ansvar selv når det er ubehagelig i et lite lokalmiljø. Det hjelper ikke å peke på andre.

Ingen tok ansvar før Christoffer døde. Noen bør stilles til ansvar for å vise at han ikke døde forgjeves.

Oppdatering:
Politikere vil skjerpe reaksjonene

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Mahmoud Ahmadinejad valgte en god dag for utskjelling av Israel. (Foto: Scanpix)

På minnedagen for holocaust, kårer Irans president verdens mest rasistiske regime. Gjett hvilket.

I går åpnet FNs kontroversielle rasismekonferanse i Geneve.  Den er kontroversiell fordi flere vestlige land mener debatten i altfor stor grad dreier seg om kritikk av Israel og fordi mange muslimske land ønsker å utvide rasismebegrepet til å omfatte kritikk mot religion.

Dette var også en del av den norske debatten i vinter, da regjeringen foreslo å inkludere «kvalifiserte angrep trossetninger og livssyn» i straffelovens rasismeparagraf.

Flere land, blant andre USA, Nederland, Italia og Israel, boikotter konferansen.

Ahmadinejad taler
På åpningsdagen talte Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Ifølge nyhetsmeldinger kalte han Israel det «ondeste og mest rasistiske regimet» som finnes.

Dette medførte at representantene for flere europeiske land gikk ut av salen i protest. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ble imidlertid sittende. Han skulle holde talen etter Irans president, og tok klart avstand fra den foregående taleren, ifølge denne teksten, som er offentliggjort mandag kveld.

Minnedag for holocaust
Synspunktene til Ahmadinejad er ikke overraskende, men de settes tydelig i perspektiv når man ser på forsiden av Dagbladet.no. Litt under saken om konferansen i Geneve står følgende:


Faksimile: Dagbladet.no

Ahmadinejads kåring av Israel som det ondeste og mest rasistiske regimet skjedde på den årlige minnedagen for holocaust-ofrene, samtidig som det i dag åpnes en ny utstilling om rundt 1,5 millioner jøder som ble drept utenom de organiserte konsentrasjonsleirene.

Men nazi-Tyskland når selvsagt ikke opp på Ahmadinejads liste, for han har jo kalt holocaust en «myte», og har flere ganger stilt spørsmål ved om jødeutryddelsen under andre verdenskrig.

Når han uttaler seg om holocaust, begynner han stort sett med å si noe slikt som «hvis dette skjedde...».

Dette blir nok en fin rasismekonferanse.

Oppdateringer:
Demonstranter kastet klovnenese etter Ahmadinejad.
Dagfinn Høybråten mener Støre burde gått i protest.
Støre ville gått hvis Ahmadinejad benektet holocaust i talen.
Støre: - Fortjener ikke å avspore konferansen.
Janne Haaland Matlary: - Som å invitere Hitler til å snakke om menneskerettigheter.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Aftenposten kunne i helgen fortelle at Utlendingsnemnda (UNE) rutinemessig overprøver Utlendingsdirektoratet (UDI) og gir opphold for familier med jentebarn, når disse kommer fra land hvor omskjæring av jenter er utbredt, som Eritrea og Somalia. UNE viser til at kjønnslemlestelse er et alvorlig brudd på menneskerettighetene. Så godt som alle fra disse landene får nå opphold.

Det spesielle er at UNE her går i stikk motsatt retning av en instruks gitt fra regjeringen til UDI om å stramme inn på asylpraksien overfor somaliere. Faktisk får en større andel ja nå enn før «innstrammingen».

- Kan ikke ha det sånn
Nå vil arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen vurdere en forskriftsendring for UNE:

- Vi kan ikke ha det sånn at alle som kommer fra et land, eller deler av et land, hvor det forekommer kjønnslemlestelse automatisk skal få opphold i Norge. Vi vil nå se på de aktuelle sakene som er omtalt i media, og på bakgrunn av det vurdere om det kan være aktuelt å foreslå en forskrift som gjør det nødvendig for UNE å endre praksis, sier han til Aftenposten.

Men selv det ser ikke ut til å være nok til å tøyle UNE.

- Menneskeretttslige forpliktelser som Norge er bundet av skal man følge og de står i så måte over loven dersom det skulle være motstrid, sier direktør i UNE Terje Sjeggestad til VG Nett.

Betenkelig
Kjønnslemlestelse er et grusomt overgrep, og det er lett å forstå hvilket dilemma UNE har stått overfor, men saken fremstår likevel som svært betenkelig.

For det første går UNE langt i å utforme sin egen asylpolitikk. Det kan ikke være rollen til en ankeinstans.

For det andre skaper dette tvilsomme incentiver. Jo mer sannsynlig det er at en asylsøker vil begå et overgrep, jo større sjanse for å få bli.  Asylsøkeren får altså ikke opphold fordi vedkommende står i fare for å bli utsatt for overgrep, men fordi han eller hun kan komme til å begå overgrep. Det blir en merkelig form for belønning.

For det tredje har man jo ingen sikkerhet for at ikke døtrene blir omskåret likevel på reiser til hjemlandet. Det finnes ikke noe kontrollapparat i Norge som kan fange opp dette. Man vet altså ikke en gang om man oppnår målet.

For det fjerde er det lettvint av UNE å si at menneskerettigheter står over norsk lov. Man kommer ikke utenom prioriteringer og tolkninger. FNs Menneskerettserklæring presiserer for eksempel at alle har rett til arbeid. Men selv ikke i UNE mener man vel at enhver arbeidsledig skal være garantert opphold i Norge?

Det er vanskelig for regjeringen å leve med inntrykket av at UNE utformer en egen asylpolitikk på tvers av regjeringens politikk.

Oppdatering: Og der hadde man skjønt incentivordningen: Truet med omskjæring, fikk opphold

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Borte hos Minerva har Jan Arild Snoen et leseverdig intervju med Flemming Rose, kulturredaktør i Jyllandsposten (hvor Muhammed-karikaturene først ble publisert) og bokaktuell:

En 23 år gammel mann er tiltalt for å ha kastet stein under de voldelige forsøkene på å stanse en proisraelsk demonstrasjon i Oslo i januar. Strafferammen er fem år.

Det var dette forlagstoppen Anders Heger bagatelliserte som «post-julebord-bråk» utført av «overivrige gutter».

Som kjent kastet de overivrige guttene også brannbomber, slo ned folk og jaktet på folk de mente var jøder.

Hensikten med steinene og resten av volden var altså å stanse en legitim bruk av ytringsfriheten, en fredelig demonstrasjon.

Heger er styreleder i den norske delen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN, en organisasjon som tydeligvis har et ganske vassent forhold til ytringsfriheten. Organisasjonen har i alle fall ikke kommet med et pip om at styrelederen bagatelliserer voldsbruk mot ytringer.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

12. mars er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett. Her er informasjon fra Amnesty International.

Fredrik Mellem på Sosialdemokratiet.no lister 12 ting du kan gjøre for saken.

Jeg synes Amnesty International er i ferd med å svekke sitt særpreg ved å fokusere for bredt, men akkurat ytringsfrihet er en kjerneverdi som absolutt bør prioriteres.

Nettet er blitt en viktig kanal for opposisjonelle, og diktaturer bruker store ressurser på å hindre kritikk. Det er viktig at slike land, for eksempel Burma, Etiopia, Iran, Nord-Korea, Libya, Pakistan, Saudi-Arabia, Kina, Syria, Tunisia, Usbekistan og Vietnam, ikke får sensurere og fengsle folk i fred.

Frp og Siv Jensen er ikke den som lar muligheten gå fra seg når en øm tå står lagelig til for tråkk.

Nå formelig hopper hun på kvinnebevegelsens ømmeste tå: Handlingslammelsen som oppstår når politisk korrekte feminister må forholde seg til at den groveste kvinneundertrykkingen i dagens samfunn foregår i innvandrermiljøer, spesielt muslimske miljøer.

- Jeg blir flau på vegne av venstresidens såkalte feminister når jeg hører hva det skal stå på parolene 8. mars. Det er ikke paroler til støtte for de millioner av undertrykte kvinner i andre land. I stedet går norske kvinner under parolen «Norge ut av Afghanistan». Men vi er i Afghanistan nettopp for å forsvare menneskerettigheter og hindre at landet igjen skal bli et samfunn der jenter nektes å gå på skole, sa Jensen lørdag.  (Video her.)

I 8. mars-komiteen synes man ikke dette med muslimers kvinnesyn er så mye å mase om:

-Jeg er mer bekymra for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke, sier talskvinne i 8. mars-komiteen, Ane Stø, til Dagsavisen.

Og videre:

Stø tror det er subkulturer i det norske samfunnet som praktiserer større grad av kvinneundertrykking enn i det norske samfunnet for øvrig, men hevder at forskjellen ikke er særlig stor.

Derfor går 8. marstoget i Oslo heller med paroler som «Norge ut av Afghanistan» og «La Gaza leve - Boikott Israel». Merkelig nok kom ikke parolen «Taliban og Hamas er egentlig feminister» med.

Det er litt av et kunststykke hvis FrP til og med klarer å rappe feminismen som fanesak.

Onsdag skrev VG at regjeringen hadde sagt ja til hijab under en regjeringskonferanse 29. januar.

I en melding fra Statsministerens kontor avvises dette, men det heter også: «Det ble åpnet for å endre uniformsreglementet for å ta religiøse hensyn, men på hvilken måte det kunne skje skulle utredes videre i de berørte departementer.»

Strengt formelt er dette sikkert riktig. Men alle vet jo at saken var kommet på regjeringens bord fordi en muslimsk kvinne ønsket å bruke hijab i politiet. Det var hijab saken dreide seg om, ikke turban, samelue eller indianerfjær.

VGs avsløring gjør det lettere å forstå hva som skjedde i Justisdepartementet. Det har alltid vært noe usannsynlig over de angivelige lekkasjene om at to av justisminister Knut Storbergets undersåtter nærmest fant på dette med politihijab på egenhånd. Alt tyder på at regjeringen reelt, om enn ikke formelt, hadde sagt ja til politihijab.

Blasfemi og hijab
Regjeringskonferansen om politihijab skjedde påfallende nok samtidig som det var i ferd med å blåse opp til storm etter regjeringens hestehandel om å gjenopplive blasfemiparagrafen.

I begge disse sakene så regjeringen ut til å kombinere maktarroganse, null forståelse for folkemeningen og klønete politisk håndverk.

Hvorfor? Kanskje er dette en av farene med flertallsregjeringer?

Før dagens regjering var det mange i Norge som akket seg over at landet stadig fikk mindretallsregjeringer. Dette førte til svak ledelse, uklar politikk, et lappeteppe av kompromisser og stadige overkjøringer fra Stortinget, ble det påpekt.

Sovepute
Det er utvilsomt fordeler med en flertallsregjering. Man kan sette sammen en mer helhetlig politisk plattform og forutsette at den kommer noenlunde helskinnet gjennom Stortinget.

Men bråket om blasfemi og hijab viser også at et slikt flertall kan bli en sovepute som fører til at regjeringen glemmer å være årvåken overfor omgivelsene. Man lytter ikke til folkemeningen, og man slurver også med å forankre sakene hos egne stortingsrepresentanter.

Det virket nesten som regjeringsmedlemmene ble overrasket over at folk ikke godtok å få beskjed om at åpenbart brennbare prinsippdebatter skulle avgjøres på bakrommet.

Det har straffet seg. Regjeringen får ikke gjennom noe av det som ble foreslått og har trukket kraftig på tabbekvoten. Jens Stoltenberg sier han lever godt med den usikkerheten som er skapt, men alt tyder på at regjeringen må skjerpe inn arbeidsformen i tiden fremover.

Selv ikke en flertallsregjering kan tillate seg å glemme flertallet.

Ali Farah bidrog til at saken begynte å handle om noe annet enn det som skjedde i parken. (Foto: Jørgen Berge, Nettavisen)

SOS Rasisme synes forhåndsdømmingen av ambulansesjåførene burde fortsatt.

Det er nå halvannet år siden en ambulanse etterlot Ali Farah blødende og alvorlig skadet i Sofienbergparken.

Saken er både tragisk og betent, og den har fått et langt etterspill, nå sist i klageorganet Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Her ble det slått fast at Ali Farah ikke ble utsatt for diskriminering på grunn av hudfarge eller etnisitet etter diskrimineringsloven.

Ola Melbye Pettersen, første nestleder i SOS Rasisme, er uenig i vedtaket, og skriver tirsdag i Dagbladet at «en svart mann ble liggende der en hvit mann ville fått hjelp», altså det motsatte av nemndas konklusjon.

- Media sviktet
I tillegg til å være uenig i nemndas vedtak, mener Melbye Pettersen media sviktet Ali Farah. Han skriver blant annet:

«Vedtaket er svært skuffende, men det følger trenden som startet med A-magasinets åtte siders lange portrettintervju i fjor høst: «En stemplet mann». Etter at Schjenken her fikk stå fram som det virkelige offeret i saken, har hverken norske medier, politikere eller offentlige organer sett seg tilbake.»

«De samme mediene som tidlig dokumenterte overgrepene som fant sted i Sofienbergparken, fremstiller nå Ali og Kohinoor som hysteriske og hatefulle, med en personlig vendetta mot Erik Schjenken. De har tydeligvis «glemt» at det er Schjenken selv som har valgt å stå fram i media, mens familien Farah/Nordberg hele tiden har satt søkelyset på Ullevål sykehus og ansvarlige ledere. De vil ikke ha hevn. De vil ha en bekreftelse på at de har blitt utsatt for urett - og en garanti for at ikke andre skal måtte oppleve det samme.»

Endring i mediene
Det er utvilsomt riktig at det har vært en endring i medienes fremstilling av denne saken. I begynnelsen var dekningen preget av beskyldninger om diskriminering, også fra flere toppolitikere, som raskt trakk konklusjonen:

- Kunne det skjedd i Frognerparken? Kunne det skjedd med en hvit småbarnsfar? Antagelig ikke, sa for eksempel Kristin Halvorsen.

- Vi kan aldri akseptere bevisst åpenbar rasisme eller ubevisste fordommer, sa hun også, og la til: - Jeg har hørt om lignende historier før, men denne hadde mange vitner og klar dokumentasjon.

Det er altså denne dokumentasjonen Likestillings- og diskrimineringsnemnda nå har gjennomgått og konkludert med at det ikke kan påvises diskriminering.

Mediene bidrog i begynnelsen ganske ukritisk til å videreformidle forhåndsdommer som dem fra Kristin Halvorsen. Dette har gradvis endret seg. Bildet er blitt mer nyansert.

Det at Schjenken etter hvert stod frem med sin fremstilling, har sikkert bidratt til denne endringen.

Ali Farahs kronikk
Melbye Pettersen hopper imidlertid over en annen mediehendelse som også bidrog til å endre manges oppfatning, og det er Ali Farahs lange kronikk i avisen Ny Tid sist okotober.

Her kommer han for det første men knallharde utsagn om Erik Schjenken, som beskrives som både «rasist i en større sammenheng» og «en selvopptatt mann som leker russisk rulett med livet til andre mennesker og familier».

I tillegg setter Farah saken inn i en større sammenheng, en mye større sammenheng, med avsnitt som:

«Kolonitiden fortsetter. Dere lever som grever her. Kanskje er det naturlig, men dere lever også som grever i Afrika og Asia og alle andre steder dere drar også.»

««White trash democracy» er et papirhelvete som dere kaller sosialdemokrati. Et sosialdemokrati som skal innebære rettssikkerhet. Men som jeg og mange av mine brødre og søstre vet ikke gjelder for oss.»

«Vårt syn på sammenhengen er at dere ved våpenproduksjon, distribusjon, hvitvasking og kapitalisering, sørger for at dere har kontrollen på hva som produseres, distribueres, effektiviseres, men ikke verbaliseres. Dere lager retningslinjer og profiterer på kriser og kriger som dere fortsatt organiserer og finansierer i Asia og Afrika.  Ansetter dere selv i NATO, FN, EU og EØS - millionvis av byråkrater og korrespondenter for å opprettholde dette systemet.»

Dette innlegget bidrog trolig mer enn noe annet til at mange begynte å lure på hva kretsen rundt Ali Farah egentlig ville. Ville de klarlegge hva som skjedde i Sofienberg-parken eller ta et generaloppgjør med Vesten og hvite? Innlegget oste av omvendt rasisme, hvor «dere» - altså de hvite - er en gruppe som kan tillegges negative egenskaper: Erik Schjenken er hvit, ergo er Erik Schjenken rasist.

Rasisme må avdekkes
Jeg er ikke i tvil om at mange opplever rasisme i Norge, også fra representanter for offentlige myndigheter. Det er svært viktig å avdekke dette og slå ned på det. Verken ambulansesjåfører, politi, tollere eller saksbehandlere skal behandle folk ulikt basert på hudfarge eller etnisitet.

I dette konkrete tilfellet er det grunn til å kritisere ambulansesjåførene både for feilvurderinger og for upassende språkbruk. De kan ikke være stolte over det de gjorde i Sofienbergparken.

Men det var ingen klare tegn på at dette skjedde på grunn av Ali Farahs hudfarge eller etnisitet. Det kan selvsagt godt tenkes at dette bevisst eller ubevisst har påvirket ambulansesjåførene, men det er svært vanskelig å fastslå det.

Det er faktisk slik i en rettsstat - det Ali Farah kaller «white trash democracy» - at man må over en viss terskel for å kunne fastslå at noen har brutt loven.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

- Hello, we're from SV. Can we have your liver? (Illustrasjon: Monty Python)

La nå SV ta organene dine.

VG kunne torsdag presentere en artikkel med den urovekkende tittelen «SV vil ta organene dine uten godkjenning». Jeg var neppe den eneste som fikk ugreie assosiasjoner til denne Monty Python-sketchen.

Men heldigvis vil SV vente til du er død. Det SVs landsmøte skal ta stilling til i mars er et forslag om å snu på dagens prinsipp. I dag kan du aktivt si ja til å bli organdonor ved å fylle ut et donorkort som du har på deg. Det finnes i dag ikke noe sentralt register over dette. Hvis din holdning ikke er kjent, vil dine pårørende måtte ta stilling, gjerne på stående fot. De fleste kan forestille seg at det er vanskelig.

SV foreslår at du heller må reservere deg i et register hvis du ikke ønsker å være donor.

Bakgrunnen er at det ofte mangler egnede organer som kunne reddet dødssyke mennesker som trenger en transplantasjon. Samtidig er det grunn til å tro at mange mennesker godt kunne tenke seg å være donor, men ikke har tatt seg bry med å skaffe seg et donorkort eller kanskje har mistet det.

Man kan tenke seg to innvendinger mot forslaget. Den første kommer fra stiftelsen Organdonasjon, som mener forslaget kan provosere folk og føre til at mange sier nei.

Det er et synspunkt man må ta på alvor, men jeg ikke sikker på at dette er et så stort problem som det hevdes. Det har nok i alle fall en del å gjøre med hvordan ordningen presenteres. Det er viktig å få frem hvor mange menneskeliv som vil kunne reddes hvis tilbudet av donerte organer blir bedre.

Prinsipprytteri
Den andre innvendingen er den prinsipielle: Med mindre du aktivt har sagt ja, har staten ingen rett til å disponere over kroppen din, selv ikke etter at du er død, og selv om det er er enkelt å reservere seg.

Det synes jeg, som Arnfinn Pettersen på bloggen Den tvilsomme humanist så treffende uttrykker det, er «prinsippfetisjistisk gutteromslibertarianisme».

Det blir å sette prinsipper fremfor menneskeverd. Jeg skulle likt å høre den som fastholdt dette hvis man selv eller en nær slektning var døende - og kunne vært reddet ved hjelp av en transplantasjon. Er de som mener dette villige til å skrive under på at de frivillig stiller seg bakerst i køen hvis de selv skulle trenge en transplantasjon, og tilbudet var for dårlig fordi mange villige donorer ikke hadde tatt et aktivt valg?

Nudge, nudge
Dette er også ett av temaene som er tatt opp i den interessante boken «Nudge» av professorene Richard Thaler og Cass Sunstein. som skriver om hvordan man kan påvirke folks handlinger i ønsket retning, uten å tvang eller andre hardhendte virkemidler. Hvordan valg presenteres er da sentralt.

Eksemplene i denne boken tyder ikke på at folk blir skremt av en ordning med reservasjon mot organdonasjon, slik stiftelsen Organdonasjon frykter. For eksempel vises det til Tyskland og Østerrike. I Tyskland måtte man aktivt si ja, noe bare 12 prosent gjorde. I Østerrike, hvor man måtte si nei, ble 99 prosent donorer.

Mellomløsning?
Men det kan være at dette er et for følsomt tema til over natten å innføre et system hvor man må reservere seg mot donasjon, som jeg altså mener er det beste.

I en avsteminng knyttet til VGs sak, sier et knapt flertall nei, slik det ligger an nå. Selv om  jeg mistenker at det er farget av VGs noe bisarre tittel, viser det nok at dette ikke er et uproblematisk spørsmål.

En mellomløsning kan være at man blir nødt til å velge, for eksempel når man får eller fornyer førerkortet. Slik er det i delstaten jeg hvor jeg bor i USA. Mitt amerikanske førerkort har derfor et hjertesymbol som viser at jeg svarte ja til å bli donor. Jeg har derimot ikke noe norsk donorkort, må jeg beskjemmet medgi. Jeg ble altså «nudget» til å bli donor i USA, men ikke i Norge. 

Terskelen for å bli organdonor bør gjøres så lav som mulig også i Norge. Det dreier seg om liv, mange liv.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post 

For to uker siden sa Justisdepartementet ja til et forslag fra politidirektoratet om å tillate bruk av religiøse hodeplagg sammen med politiuniformen. Saken begynte å rulle i september i fjor, da Sandnes-kvinnen Keltoum Hasnaoui Missoum (23) ytret ønske om å utdanne seg til politi, men samtidig bruke hijab.

De siste par ukene har debatten vært opphetet. Fra hold som står regjeringspartiene nær er det mange som mener debatten er elendig og helst burde ta slutt så fort som mulig, samt at interessen for den er uforståelig.

Mange sider belyst
Det er jeg helt uenig i. Tvert om mener jeg debatten har belyst en rekke sider og nyanser ved en sak av en type som et moderne, mangfoldig samfunn er nødt til å finne løsninger på.

Vi har kunnet lese gode argumenter for politihijab (for eksempel her, her, og her) og mot (for eksempel her, her og her).

Vi har fått en debatt om det egentlig er riktig å si at dagens politiuniform er «verdinøytral».

Vi er også blitt påminnet om at synet på selve hijaben er nyansert blant muslimer, for der (mannlige) ledere i Islamsk Råd Norge skriver at bruk av hijab er en «religiøs plikt»  jobber det i dag troende muslimske kvinner i politiet, og de har motforestillinger mot politihijab.

Noe er ganske paradoksalt, som at det er tillatt med hijab i politiet i Sverige og Storbritannia, men forbudt hos politiet i overveiende muslimske Pakistan. Vi har også fått vite at både hijab og turban er tillatt i forsvaret i Norge.  

Og hva betyr egentlig hijab? Er det et religiøst symbol? En politisk markering? Kvinneundertrykkende? Eller rett og slett et skaut?

Ærlig talt tror jeg de fleste har lært noe nytt av denne debatten, i alle fall i den grad man har lyttet med åpne ører. Så får vi heller leve med at det blir litt vel hett i toppen hos enkelte, for eksempel da Karita Bekkemellem sammenlignet bruk av hijab med kjønnslemlestelse. Ytringsfriheten omfatter også retten til å dumme seg ut.

Blir trolig nei
Etter å ha lyttet til de ulike sidene i debatten, heller jeg til at det er feil å åpne for hijab i politiet, og jeg tror også dette til slutt blir regjeringens konklusjon. Det virker som Knut Storberget rygger i full fart.

På samme måte som behendige lekkasjer gjorde at vi fikk vite at Storberget selv var mot at departementet hans foreslo å vekke til live blasfemiforbudet, får vi nå høre fra anonyme kilder at Storberget ikke en gang visste om at departementet sa ja til politihijab. Avgjørelsen i det som man måtte forstå var en brennbar sak skal angivelig være tatt av statssekretær Astri Aas-Hansen og politisk rådgiver Hadia Tajik.

Hvis konklusjonen blir nei til hijab i politiet, er det fordi regjeringen tapte debatten og må lytte til folkemeningen, som ser ut til å være klart mot politihijab.

Det er faktisk dette som kalles demokrati. Hvis man ikke liker at avgjørelser tas etter åpen debatt, bør man i det minste klargjøre hvilken alternativ styringsform man foretrekker.

Oppdatering: Storberget avbryter ferien og trekker sannsynligvis forslaget.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Det er et gammelt munnhell at når man har tråkket i salaten, må man i alle fall ha vett til å stå stille.

Men salatdressingen skvetter fortsatt rundt regjeringsmedlemmene i blasfemisaken. Selv etter at det famøse forslaget om å gjenopplive blasfemiforbudet er lagt i skuffen, fortsetter man å tråkke.

Sistemann i salatbollen er utenriksminister Jonas Gahr Støre. Til VG torsdag uttalte han følgende om sin holdning til regjeringens forslag:

- Når kompromisset fra underutvalget i regjeringen var som det var, og med presiseringene om at det gjaldt hatefulle ytringer mot enkeltpersoner basert på religion, kunne jeg leve med det, og det ga jeg uttrykk for.

Det er en besynderlig fortolkning, for å bruke et mildest mulig uttrykk.

Hva foreslo regjeringen?
Debatten har dreid seg om at dagens lovverk mot hatefulle ytringer («rasismeparagrafen») skal utvides slik at den ikke bare beskytter enkeltpersoner, som i dag, men også selve religionene, dette som en erstatning for den sovende blasfemiparagrafen, som foreslås fjernet.

I dagens rasismeparagraf står følgende (alle uthevinger er mine):

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

Det var ikke de store mediene som satte søkelyset på Liv Signe Navarsetes blasfemifinte. (Foto: Scanpix)

Det måtte kjendiser til for at mediene skulle interessere seg for ytringsfrihet.

Onsdag ga regjeringen endelig opp forsøket på å gjenopplive blasfemiforbudet ved å finte det inn i rasismeparagrafen. Jeg har allerede sagt det jeg har å si om selve forslaget og om den politiske prosessen.

Et slående poeng i denne saken er hvordan debatten oppstod.

Regjeringen sendte ut sin pressemelding om saken fredag 19. desember. Var det tilfeldig at dette skjedde rett før helgen og rett før jul? Tror du på julenissen?

Dette gamle PR-trikset så først ut til å fungere. ANB-NTB sendte samme dag ut en nyhet som ble gjengitt i mange medier under tittelen «Blasfemi for fall».

Deretter senket julefreden seg over saken i de tradisjonelle mediene.

Nektet å dø
Men så skjedde noe nytt. Blasfemidebatten nektet å dø på nettet. Nettstedet Document.no tok umiddelbart poenget: Regjeringen vil innskrenke ytringsfriheten.

Flere bloggere og nettsteder fulgte opp, for eksempel her, her, her, og her. Det ble også opprettet en Facebook-gruppe som fikk flere tusen medlemmer.

I de tradisjonelle mediene forble saken usynlig. Illustrerende nok var det eneste unntaket en ekstern skribent: Jan Arild Snoen i Dagsavisen.

Man havnet til og med i den - for norske medier - pinlige situasjonen at saken fikk større oppmerksomhet i danske medier enn i norske. Avisen Information brukte følgende tittel: «Norge vil straffe kritik af religion og livssyn».  

Kjendisene melder seg på

Debatten skjøt fart da dette oppropet ble organisert av Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie. Oppropet ble underskrevet av en rekke kjente kulturpersonligheter, blant andre Anne B. Ragde, Francis Sejersted og Roy Jacobsen.

Så, for et par uker siden, våknet VG, som omtalte saken under tittelen «Kjendisopprør mot justis-Knut».  

Fra da av tiltok kritikken mot regjeringen, også via tradisjonelle medier. Det politiske spillet ble interessant. Sp hadde «tvunget Ap i kne». Stoltenberg fastslo arrogant at debatten var over, noe som tilsynelatende kom overraskende på mange i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Bloggernes gjennombrudd?
Hablog spør om dette er et gjennombrudd for bloggernes betydning. Dagbladet.no skriver onsdag kveld at bloggerne senket forslaget.  Nei, svarer Vampus. Det tok ikke av før debatten ble løftet opp i de tradisjonelle mediene, påpeker hun.

Det siste er nok riktig, men faktum er at en svært viktig prinsippsak ble oversett av norske medier, som ifølge generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund «er en så viktig del av demokratiet» at pressestøtten bør økes.

Dette ble ikke en sak i de tradisjonelle mediene før VG fant kjendisvinkelen.

I stedet var det nettmedier, til dels hobbyblogger, som holdt liv i debatten om ytringsfrihetens grenser, en debatt som faktisk dreier seg om liv og død.

Det er ikke sikkert utfallet hadde blitt det samme uten at de store mediene tok tak i saken. Men man kan med minst like stor rett spørre om utfallet hadde blitt det samme uten grasrotopprøret på nettet.

Hvis dette forslaget hadde gått gjennom uten bred debatt, hadde mediene fullstendig sviktet sin oppgave.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

I denne gjengen er prinsipper til for å selges. (Foto: Scanpix)
 

Er blasfemisaken i ferd med å bli for flau for regjeringen?

Regjeringen har høstet kritikk for sitt forslag om å puste liv i det sovende blasfemiforbudet ved å utvide den såkalte «rasismeparagrafen» til å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». Dagens rasismeparagraf beskytter allerede personer mot trusler og hån på grunn av religion og livssyn. Det nye er altså at man vil begrense angrep på selve religionen, ikke på personer.

Det er ille nok i seg selv, i alle fall for den som mener ytringsfrihet er viktig også når festtalene er avsluttet.

Hestehandel
Men saken blir flauere og flauere ettersom dagene går og regjeringsmedlemmer skylder på hverandre, gjerne via anonyme medielekkasjer. Først får vi høre at dette ble presset gjennom av Senterpartiet. Justisminister Knut Storberget er personlig uenig, har vi fått høre.

Men mandag kveld sa Senterpartileder og samferdselsminister Liv Signe Navarsete på TV 2s Tabloid at Storberget tvert om var arkitekten bak forslaget.

Uansett er det klart at man her har drevet politisk hestehandel med et grunnleggende spørsmål om ytringsfrihet. Det tydeliggjøres av at Arbeiderpartiet later til å ville bruke partipisken  for å få oppslutning fra stortingsgruppen, selv om stadig flere i partiet er skeptiske, nå sist AUF og stortingspresident Thorbjørn Jagland.

Med andre ord: Her har Sp fått et kjøttbein i regjeringen, og det må for all del ikke Stortinget ta fra dem, selv om alt tyder på at flertallet av stortingsrepresentantene er mot forslaget.

Dette er ren indremedisin for regjeringen.

- Moralske, ikke juridiske
Dette må være særdeles pinlig for mange i regjeringspartiene, hvor man tidligere har kommet med helt andre signaler.

La oss for eksempel låne øre til Kultur- og kirkeminister Trond Giske. I 2006 skrev han følgende om ytringsfrihet og religion:

«Selvsagt er det grenser for ytringsfrihet. Man får ikke utløse panikk i en full kinosal eller oppfordre til hat og vold. Men hva skjer når en persons ytringsfrihet bryter med en annens rett til trygghet fra angrep på det som anses som religiøst ukrenkelig? Etter mitt syn går ytringsfriheten foran, ja, kanskje særlig da.

Det er heldigvis ingen øvre aldersgrense for å ta en pils selv om man trenger hjemmehjelp.

Tirsdag kunne Aftenposten i en kommentar si «Skål, Aage!» til 86-årige Aage Pedersen, som igjen får lov til å skrive øl på handlelappen hjemmehjelpen fra Oslo kommune henter hos ham.

Det skjedde etter at avisen først fortalte at Pedersens bydel mente øl ikke passer i et sunt og godt kosthold.

- Jeg ble mildt sagt provosert. Jeg er da en voksen mann som kan bestemme slikt selv. Bare fordi jeg ikke klarer å gå ned trappene selv, betyr det ikke at jeg ikke tåler et glass øl til maten hvis jeg vil ha det. Det er ikke det at jeg absolutt må ha den ølen, men det ergrer meg at de skal bestemme over hva jeg kan få kjøpe i butikken, sa Pedersen.

- Moralisering
Saken viste imidlertid også at praksisen varierte i de ulike bydelene. Noen kjøpte alkohol, andre gjorde det som hovedregel ikke, mens atter andre aldri gjorde det.

Dette førte til en lynrask inngripen fra eldrebyråd Jørgen Kallmyr (FrP), som ba bydelene endre praksis og la de eldre bestemme selv om de vil kjøpe øl.

- Det som er avdekket nå er et utslag av moralisering i bydelene, som vi må få bukt med, sa Kallmyr.

Fornuftig
Det er en fornuftig av Kallmyr. Det er utvilsomt slik at hjemmehjelper i en del tilfeller ser at eldre har alkoholproblemer, og det er forståelig at de da vegrer seg for å bidra til misbruket. Det er også forståelig at det kan være vanskelig for hjelpeapparatet å måtte ta stilling til dette. Det er enklere bare å si nei.

Men dette er en uforholdsmessig umyndiggjøring av eldre som trenger en hjelpende hånd, en gruppe det blir stadig flere av.

Én ting er vin og sprit fra polet. Det kan være et praktisk spørsmål om tidsbruk. Men å si nei til å ta med øl når man likevel handler dagligvarer, er ren moralisme.

Livsgnist
Det kan ikke være slik hjemmehjelpene bare skal kjøpe det som skal til for et sunt kosthold. De kjøper for eksempel røyk for de eldre. Bør de slutte med det? Og hva med dem som insisterer på å smøre meierismør og sirup på loffen, skal bydelen stryke det fra handlelisten og kjøpe salat og grovbrød? Kaffe med sukkerbiter er heller ikke mye til helsekost.

Det største problemet for mange eldre er vel heller at de spiser og drikker for lite, ikke at det de spiser og drikker er usunt.

En 86-åring som fortsatt har livsgnist til å protestere til avisen når han ikke får øl, fortjener absolutt et skummende glass eller to.

Det er bare å istemme: - Skål, Aage!

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post

Religionskritikk bør ikke møtes med forbud, slik regjeringen foreslår.

Fredag kunne VG, i feiende tabloid stil, fortelle om «Kjendisopprør mot justis-Knut». Saken dreier seg om internettoppropet «Nei til straff for religionskritikk».

VGs interesse ble nok skjerpet av at kjendiser som Ingvar Ambjørnsen, Roy Jacobsen, Anne B. Ragde og Francis Sejersted støtter oppropet, som protesterer mot regjeringens forslag om å utvide straffelovens forbud mot hatefulle ytringer («rasismeparagrafen») slik at denne bestemmelsen «varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn». 

Det er betimelig hvis saken løftes høyere på sakskartet, etter at flere bloggere og nettmedier (for eksempel her, her, her og her ) har kritisert forslaget.

Betenkelig
Forslaget kan gi en høyst betenkelig innsnevring av ytringsfriheten.

Regjeringen viser riktignok til at dagens «blasfemiparagraf» fjernes. Men denne paragrafen er i praksis sovende. Den siste som ble tiltalt etter denne paragrafen var Arnulf Øverland i 1933, og han ble frikjent.

Foreløpig er det umulig å vite hvilke «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn» som skal forbys, men regjeringens begrunnelse tyder på at ganske mye kan komme til å rammes:

«Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført.»

Men når det gjelder ytringer om tanker og forestillinger, også når temaet er er religionen og formen er krass eller hånende, skal listen ligge svært høyt for et forbud. Og det gjelder selv om motparten kan tenkes å ty til vold som svar.

Vi må holde fast ved skillet mellom ytringer og voldshandlinger, selv om regjeringen ikke synes å ha dette helt klart for seg.

Oppdatering: Storberget skylder på Senterpartiet.
Ny oppdatering: Senterpartiet misliker at Ap har sladret på dem.

Anders Heger kjemper for ytringsfrihet, så lenge han er enig i ytringene. (Foto: Marte Høgenhaug, NA24)

Fortjener man å leve i et fritt land når man ikke gidder forsvare friheten?

Etter herjinger i Oslo sentrum torsdag og lørdag burde det være lett å si følgende klart og tydelig:

- Vi har ytringsfrihet i Norge. Fredelige demonstrasjoner skal ikke møtes med vold.

Det er trist at så mange i stedet ender opp med å mumle frem forbehold. Torsdag deltok Siv Jensen på en fredelig demonstrasjon til støtte for Israel. Det endte med at pøbel gikk amok og at flere av israelvennene ble banket opp. Det ble kastet steiner og brannbomber. En eldre mann ble overfalt og kalt «jævla jøde». 
 
- Har også ansvar
Dette førte til at Oslos byrådsleder Erling Lae (H) uttalte følgende til Aftenposten: 

- Det er kun politiet som kan hindre at slikt skjer igjen. Men de som arrangerer demonstrasjoner har også ansvar for at det forløper fredelig, og at de ikke tiltrekker seg fiendtlige motdemonstranter.

Så det er altså skylddeling? De som deltok i den fredelige pro-israel-demonstrasjonen og ble banket opp etterpå må ta ansvar for å ha tiltrukket seg pøbelen?

- Skiller ikke
I Fellesutvalget for Palestina står det enda dårligere til med forståelsen for ytringsfrihet. Der ser man ikke forskjell på fredelige ytringer og vold.

- Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner, sier Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, til Dagbladet.

-  Post-julebord-bråk
Men toppen av ynkelighet kommer fra forlagstoppen Anders Heger, som i sin spalte i Dagsavisen bagatelliserer opptøyene som «post-julebord-bråk» utført av «overivrige gutter».

Nå har jeg hørt at det kan være ganske viltert på forlagsfester, men selv for Heger er det vel drøyt å runde av med å kaste stein og brannbomber mot meningsmotstandere mens man slår ned pressefotografer og jakter på folk man tror er jøder.

Tja til ytringsfrihet
Som bloggeren Vox Populi påpeker er Hegers holdning ekstra opprørende siden han er styreleder i den norske delen av ytringsfrihetsorganisasjonen PEN.  
 

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var medlem av PEN. Da kunne jeg meldt meg ut i protest. At lederen for en ytringsfrihetsorganisasjon bagatelliserer politisk vold mot folk som er uenige med ham, er rett og slett en skam.

Jeg forsvarer selvsagt folks rett til å kritisere Israel. Folk må også få uttrykke sin støtte til Hamas, selv om organisasjonen står for en ideologi som tramper på rettigheter jeg holder høyt, som ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling.

Men jeg hadde samtidig ventet at samfunnstopper i Norge maktet å gjøre det klinkende klart at det også er lov å si at man i den pågående konflikten har større sympati for Israel enn for Hamas - uten at man derfor skal utsettes for vold og trakassering.

Dessverre ble den oppgaven for stor for Lae, Svorstøl og Heger.

Amnesty burde, dessverre, ha nok å gjøre på sine tradisjonelle satsningsområder. (Scanpix)

Amnesty International legger om kursen, mot et minefelt.

I forbindelse med sekstiårsdagen for FNs Menneskerettighetserklæring melder Amnesty International om et linjeskift i organisasjonens arbeid.

- På tross av fremgang på enkelte områder, beskriver urettferdighet, straffefrihet og mangel på likhet vår tid. Amnesty International har tatt konsekvensen av dette: Fra i dag vil organisasjonen arbeide for å virkeliggjøre alle menneskerettighetene. Å være fanget i fattigdom er også et menneskerettighetsbrudd, sier generalsekretær i Amnesty i Norge, John Peder Egenæs i en pressemelding.

«Finanskrisen har ikke bare veltet store finansinstitusjoner, men også hjemmene og håpene til mange fattige mennesker verden over. Millioner av folk er plutselig blitt fattige, selv om milliarder av dollar er spyttet inn i de institusjonene som drev dem dit. Mennesker i den rike delen av verden har sikkerhetsnett. De fattige må slåss for seg selv. De med færrest ressurser betaler den høyeste prisen for grådigheten i Wall Street og City i London,» heter det videre.

Samvittighetsfanger utgangspunktet
Amnesty ble opprettet på begynnelsen av 1960-tallet for å kjempe for samvittighetsfanger. Etter hvert ble også kampen mot tortur og dødsstraff sentral.

Men nå skal altså organisasjonen satse mye bredere og «virkeliggjøre alle menneskerettighetene».

Det reiser et interessant spørsmål: Hva er egentlig en menneskerett? De fleste vil raskt nevne ting som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, religionsfrihet, frihet fra diskriminering, slaveri og vilkårlig fengsling, for eksempel.

Mange rettigheter
Alt dette inngår da også i FNs Menneskerettighetserklæring, som Amnesty oppgir som basis for sin virksomhet. 
 

Men det er mye mer i erklæringen. For eksempel er det ifølge FN en menneskerett å ha «sosial trygghet», «arbeid», «rettferdige og gode arbeidsforhold», «rettferdig og god betaling» og «rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder», pluss mye mer.

Som man ser er man her i mye større grad over på «rett til» enn «frihet fra». Disse rettighetene er vanskeligere å definere. Hva er god betaling? Hva vil det si å delta i samfunnets kulturelle liv?

Er alt like viktig?
Dessuten vil mange mene at disse rettighetene ikke kan sidestilles med for eksempel frihet fra slaveri eller fra fengsling av samvittighetsfanger.

Da Sovjetunionen ble kritisert for sine grove og utallige menneskerettighetsbrudd, var svaret gjerne: Dere i Vesten bryter også menneskerettighetene for dere har arbeidsledighet.

Ved en «bibeltro» lesing av Menneskerettighetserklæringen, var dette utvilsomt riktig. Men det fleste vil nok mene at det er en vesentlig forskjell.

Ved i økende grad å vektlegge «rett til» fremfor «frihet fra» står Amnesty i fare for å gå i den samme fellen. Ingenting blir tydelig og viktig. Alt blir gråtoner og vurderinger. Hvorfor skal vi kritisere fengsling av opposisjonelle i Kina når vi har arbeidsledige i Norge? Er det viktigste å sørge for at fagforeningsledere i Latin-Amerika unngår å bli drept eller at alle svensker får nyte kunst?

Slik kan Cuba-vennen Hallgeir Langeland tilsløre det faktum at Cuba er et diktatur ved å si ting som: - Demokrati hva er det er for noe? Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?

Politiske løsninger
Dessuten blir løsningene mer kompliserte og politiserte. Løsningen på problemet med samvittighetsfanger er enkel: Slipp fangene fri. 

Løsningen på global fattigdom er komplisert og det er stor politisk uenighet om hvordan man best kan nå målet.

Til nå har Amnesty sånn noenlunde klarte å balansere politisk og hatt høy troverdighet. Det blir mye vanskeligere nå. Organisasjonen står i fare for å bli satt i bås politisk og miste både sin brede oppslutning og legitimitet.

Det vil være en ulykke for organisasjonens «kjernekunder», samvittighetsfangene.