Gambler du med flytende rente?
Svein Gjedrem mener flere bør vurdere fastrente. (Foto: Scanpix)
Flytende rente er spekulasjon, sier sentralbanksjefen. Nei, fastrente er spekulasjon, sier redaktør.
Sentralbanksjef Svein Gjedrem har flere ganger tatt til orde for at flere bør binde renten på boliglånet, i alle fall på deler av gjelden, nå sist i Dagens Næringsliv, hvor han uttrykker bekymring over at svært få nå velger fastrente:
- Det kan tolkes som at mange spekulerer i at flytende rente kan gi en lavere rente over lånets løpetid. Men det er en spekulativ beslutning, og det er en risikofylt beslutning. For de kortsiktige rentene vil kunne variere mye, og kan periodevis bli svært høye.
Dette har fått redaktør Tom Staavi i Dine Penger til å reagere. I en kommentar skriver han:
Nei, Gjedrem, det er fastrente som er spekulasjon.
Staavis poeng (og det er flere som har påpekt dette) er at dagens pengepolitikk innebærer at renten normalt bare vil være høy når det er gode tider, mens den vil bli kuttet hvis økonomien går dårlig. Staavi skriver:
Renten er høy når norsk økonomi går så det suser, arbeidsledigheten nærmer seg null og lønningene stiger mer enn normalt. Da vil inflasjonen være (eller true med å bli) høy. Og da tåler privatøkonomien til den enkelte at renten på lånet svir mer enn normalt.
Renten er lav når økonomien surner, arbeidsledigheten stiger og lønnsveksten er lavere enn normalt. Da vil inflasjonen være (eller true med å bli) for lav. Og da trenger privatøkonomien til den enkelte en lavere rente.
Nyanser
Det Staavi skriver er slett ikke feil, men etter min mening litt for lite nyansert.
For det første er det ikke gitt at din privatøkonomi svinger i takt med økonomien som helhet. Noen av oss får problemer også i gode tider, mens renten er høy.
For det andre er sammenhengen mellom rentenivået og folks privatøkonomi heller ikke så enkel selv når man holder seg til makronivået.
For eksempel: I perioden 2000 til 2002 lå lånerenten grovt sett rundt 8 prosent. Samtidig lå prisveksten på 2-3 prosent, slik at realrenten var 5-6 prosent. Det skjedde mens arbeidsledigheten var økende, og faktisk høyere enn nå, når realrenten på boliglån er null.
Går vi lenger tilbake, finner vi enda mer ekstreme utslag. På begynnelsen av 1990-tallet var renten opp mot 15 prosent mens inflasjonen var 3-4 prosent. Realrenten var altså over 10 prosent. Samtidig steg arbeidsledigheten opp mot 6 prosent, det høyeste nivået i moderne tid, og boligprisene var nær halvert fra toppen på 1980-tallet. Mange ble tvunget til å selge boligen med store tap.
Til det siste eksempelet kan man innvende at det skjedde under et annet pengepolitisk regime. Norges Bank forsøkte den gang å holde oppe kronekursen, og middelet var høye renter.
Men også utover på 1980-tallet hadde man svært høye nominelle og reelle renter, både i Norge og andre land, ettersom man forsøkte å kvele den kraftige inflasjonen som hadde bitt seg fast på 1970-tallet.
Her finner du en oversikt over renter og inflasjon siden 1950-tallet.
Undervurderer usikkerhet
Mitt poeng er: Jeg synes Staavi og andre forsvarere av flytende rente undervurderer usikkerheten, både den som ligger i at den enkeltes økonomi avviker fra Norges økonomi og den som ligger i at noe helt uventet skjer, noe som også kan forandre Norges Banks rentepolitikk.
Når det gjelder det siste, skal man huske at vestlige land for tiden driver med det største økonomiske eksperimentet på lange tider. For å stimulere økonomien kjører flere land store underskudd på statsbudsjettene, samtidig som renten holdes nær null.
Hva blir konsekvensen av dette? Svaret vet vi rett og slett ikke. Men det er åpenbart en mulighet for at vi om en stund får en inflasjon som løper løpsk, og som igjen krever den samme, beske medisinen som på 1980-tallet: Svært høye renter, både nominelt og reelt. Man kan gjerne mene at det er liten fare for at det skjer, men umulig er det ikke.
Fastrente er en forsikring mot slike ekstremutslag. Dette er spesielt viktig hvis man har relativt mye gjeld.
Kombinasjon ofte best
Når det er sagt, tilsier teori og erfaring at flytende rente over tid vil være billigere enn fastrente, i alle fall så lenge du er årvåken og bytter hvis banken din ikke lenger er konkurransedyktig på lån. En annen fordel med flytende rente er fleksibiliteten: Du kan betale ned ekstra på lånet hvis du får tilgang til en slump penger.
Alt i alt synes jeg likevel flere enn i dag burde vurdere å binde renten på deler av lånet, og da primært med lang binding, for eksempel ti år. Men samtidig er det lurt å beholde flytende rente på en del av lånet slik at man har fleksibilitet når det gjelder ekstra avdrag.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
De banale rådene
Når du skal spare, er det enkle som regel det beste.
Kredittilsynet er overrasket over hvor lettlurte nordmenn er når lurefirmaer melder seg med fantasifulle finansprodukter, melder Dagens Næringsliv.
Det er jeg også. Og det gjelder ikke bare rene svindelfirmaer, men også tilbud fra den ordinære finansbransjen.
Mange velger for kompliserte investeringsprodukter. Det er dumt, for det enkleste er som regel det billigste og beste. Og du trenger ikke å følge med på det siste og kreative fra bransjen. Du kan med fordel holde deg til tradisjonelle produkter som fantes for ti år siden og vil finnes om ti nye år.
For snart tre år siden skrev jeg om Scott Adams, mannen bak tegneserien Dilbert. Adams (som har bakgrunn som bankmann) hadde planer om å skrive en bok med spareråd, spesielt rettet mot unge.
Men han oppdaget at det man trengte å vite gikk inn på én side, og ingen vil kjøpe en bok med bare én side.
I stedet ble det denne listen.
I samme ånd skrev jeg for halvannet år siden en privatøkonomisk huskeliste.
Det påfallende er at både min liste og listen til Adams er svært enkle, nærmest banale. Du trenger ingen rådgiver for å gjennomføre dette, spesielt ikke en rådgiver som egentlig vil selge deg gebyrbomber.
Så, her er min liste:
1. Ikke lev over evne. Det første rådet er både banalt og samtidig det vanskeligste å følge. Men det er essensielt. Du får aldri orden på økonomien med mindre du er i stand til å legge til side litt penger til uforutsette utgifter og starte langsiktig sparing. Få pengene til å jobbe for deg i stedet for mot deg. Alternativet er evige bekymringer og mas.
2. Skaff deg uføreforsikring. Skaff deg livsforsikring hvis noen er avhengige av deg. Ja, det kan gå galt med deg også.
3. Betal ned kredittkortgjeld, forbrukslån, billån og alle andre lån med høy rente. Slike lån har ofte opp til 20 prosent rente. De er gift for privatøkonomien. Så høy avkastning er det i praksis umulig å få på sparepenger, og dermed blir alt annet du gjør ødelagt av disse lånene. Et alternativ er å konsolidere alt inn i et større boliglån hvis du har mulighet. Men da må du unngå å ta opp nye smålån. Klarer du det ikke, må du gjøre drastiske endringer.
4. Skaff deg best mulig boliglånsrente hvis du eier bolig. De siste årenes boligoppgang gjør at du gjerne har bedre pantedekning. Bytt bank hvis du ikke får den renten du kan få i en annen bank. Det er mye penger å spare over tid.
5. Sett til side en slump penger på høyrentekonto eller i pengemarkedsfond. Hvor mye avhenger av livssituasjon, men tre måneders nødvendig forbruk kan være et greit utgangspunkt. Dermed unngår du å ta opp dyr gjeld når det uforutsette inntreffer.
6. Benytt BSU full ut hvis du er under 33 år. Skattefordel og god rente er gull verdt.
7. Start langsiktig sparing. Det viktigste er ikke hvor mye du sparer, men at du gjør det jevnt og trutt, i gode og dårlige tider. Litt er mye bedre enn ingenting. Unngå gebyrfeller som garanterte spareprodukter og eiendomsfond. Er du relativt ung, bør mesteparten eller endog alt plasseres i aksjemarkedet. Det enkleste er aksjefond. Når du blir eldre, kan du gradvis prioritere obligasjonsfond, pengemarkedsfond og høyrentekonto.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Nytt tulleprodukt fra finansbransjen
Her er kreativt ikke noe honnørord.
Nylig skrev jeg at finansbransjen tross strengere regelverk og stadig kritikk i mediene fortsatt har en lei tendens til å selge dyre og kompliserte produkter som er mer fordelaktige for banken enn for kunden.
Inntil regelverket ble innskjerpet, var kroneksempelet såkalte garanterte produkter. Disse er satt sammen slik at kunden får en garanti for å få tilbake innskuddet, samtidig som avkastningen avhenger av utviklingen i for eksempel en aksjeindeks.
Snudd garanti
Men finansbransjens kreativitet hviler aldri. I USA selges det nå produkter hvor garantien er snudd. Du får en garantert rente, men hva du får igjen av den opprinnelige investeringen kan variere. Dette kalles en reverse convertible.
Disse er interessante, fordi de viser så tydelig hva som er galt med salg av nye og komplekse finansielle produkter til ukyndige kunder.
The Wall Street Journal skriver at privatkunder har tapt stort på reverse convertibles. Den meget interessante finansbloggeren Felix Salmon mener det bør forbys.
En reverse convertible er, som navnet indikerer, en omvendt konvertibel obligasjon. En normal konvertibel obligasjon gir deg, investoren, rett til å konvertere obligasjonene til et gitt antall aksjer. Du har altså en kjøpsopsjon som du normalt vil benytte hvis utviklingen i aksjeverdien har vært positiv.
Når du investerer i en reverse convertible, får du en relativt høy rente. Til gjengjeld gir du motparten (banken) rett til å gi deg et gitt antall aksjer i stedet for det investerte beløpet hvis kursen faller under et visst nivå. Du har altså gitt motparten en salgsopsjon, og du vil kunne tape stort hvis verdien på den underliggende aksjen faller mye.
Umulig å vurdere
Hvor mange klarer å vurdere forventet avkastning og risiko ved en obligasjon når denne samtidig er kombinert med skriving av en salgsopsjon på en aksje?
Hvor mange har behov for eller etterspør et slikt produkt?
Svaret på begge spørsmålene er: Praktiskt talt ingen.
Sammensetning av ulike biter gjør det i praksis umulig for kunden å vurdere kostnader, forventet avkastning og risiko. Dermed blir kunden prisgitt banken og dens selgere, som kan selge noe kunden selv aldri ville funnet på å etterspørre.
La oss si det som det er: Slike produkter er utelukkende konstruert for å lure kunden.
Norsk utsteder
Merkelig nok ser norske og delstatlige Eksportfinans ut til å være en betydelig utsteder av reverse convertibles i det amerikanske markedet. Hva det har å gjøre med eksportfinansiering - det aner ikke jeg. Jeg vet heller ikke om akkurat disse papirene selges i privatmarkedet.
Jeg har ikke registrert at reverse convertibles markedsføres i Norge, og jeg vil vel tippe at de etter dagens regelverk ikke vil kunne selges på massemarkedet.
Men skulle du få tilbudet, så si nei - og hils gjerne fra meg.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Bankene fortjener bank (fortsatt)
Rune Bjerke, DnB Nor. (Foto: Scanpix)
Bankenes gamle strategi: Dyrt og dårlig. Bankenes nye strategi: Dyrt og dårlig.
Norsk finansnæring har fått så hatten passer de siste årene. Det er fullt fortjent. «Rådgivere» har prakket dyre og dårlige produkter på kunder som ikke har forstått sitt eget beste.
Men har næringen forbedret seg?
Tja. Noe bedre er det nok blitt, både på grunn av strengere regelverk og kritisk søkelys. Men bra er det ikke. Et par eksempler hentet fra mediebildet de siste dagene illustrerer det.
Refser DnB Nor
Kredittilsynet har undersøkt kundebehandlingen i DnB NOR, Norges desidert største bank. Det har resultert i en ny omgang med buksevann:
Kritikken retter seg spesielt mot manglende dokumentasjon av kundens økonomiske situasjon, gjerne i forbindelse med salg av eksotiske investeringsprodukter som warrants - produkter som 99,9 prosent av privatkunder med fordel bør holde seg unna.
DnB Nor kritiseres også for dårlig informasjon om kostnader og høyt anslag for forventet avkastning. Kredittilsynet mistenker også at banken har drevet aktiv markedsføring av hedgefond mot privatkunder, noe som ikke er tillatt.
Du kan lese hele rapporten her.
Dyre unit link-produkter
En annen sak er fra Aftenposten, som har sett nærmere på såkalte unit link-produkter, også kalt fondskonto, som markedsføre aktivt av næringen. Fordelen med disse er at du kan flytte mellom ulike fond uten å utløse skatt på eventuelle gevinster.
Men for svært mange kunder spises denne fordelen, og mer til, opp av ulempene med produktklassen: Høye tegningsgebyrer, ekstra årlige honorarer i tillegg til fondenes honorarer og manglende skjermingsfradrag i forhold til gevinstskatt.
Aftenposten har forsøkt å beregne når unit link vil lønne seg. Avisens konklusjon:
Våre anslag tyder på at du må flytte på mer enn halvparten av porteføljen din - hvert år - for at du skal spare på å bruke Unit link.
Det er ikke noe folk flest driver med, eller bør drive med, og alt tyder på at for mange har penger i unit link-produkter, og dermed betaler unødig høye gebyrer og sitter igjen med unødig lav avkastning selv.
Typisk
Disse to eksemplene illustrerer problemene i bransjen: Man tenderer til å markedsføre og selge produkter med høye gebyrer, og dermed gode marginer for banken. Dette er som regel ikke i kundens interesse.
Det ironiske er at banknæringen samtidig tilbyr bedre og billigere spare- og investeringsprodukter enn noen gang før.
Hard konkurranse sørger for at du får bra rente på sparekonto. På ordinære verdipapirfond er honorarene ikke avskrekkende, og for passive indeksfond svært lave. Via nettmeglere kan du investere i enkeltaksjer eller børsnoterte indeksfond til svært lav kurtasje.
Problemet er bare at disse enkle, billige og gode produktene i liten grad blir pushet av næringens selgere. Det er mer å tjene på eksotiske produkter med høyere marginer. Det er ingen som kontakter deg for å anbefale høyrentekonto.
Det beste vi kan håpe på er nok at en kombinasjon av strengere regelverk og mer erfarne kunder fører til at situasjonen gradvis bedres.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Et dumt spørsmål
Aftenposten gjengir i dag historien om en 73-årig kvinne som har tapt flere hundre tusen kroner på investeringer anbefalt av Nordea. Anbefalingen av en kombinasjon av aksjefond, rentefond, svenske eiendomsaksjer og sparekonto er kanskje ikke den verste finansselgerne har vartet opp med de siste årene (nå sier ikke det så mye). I det minste ser det ikke ut som investeringene ble belånt på kundens hånd.
Presentasjonen av investeringene virker likevel tvilsom og risikoen betenkelig høy i forhold til kvinnens alder og det hun sier hun var interessert i. Ifølge henne selv skulle hun nemlig bare i banken for å opprett en brukskonto, men ble fortalt at mannen bak skranken ikke hadde myndighet til å ordne dette. Hun måtte snakke med en «sparespesialist» fra hovedkontoret:
- Han var veldig energisk, og snakket om hvor dumt det var å ha pengene på konto. Jeg var veldig skeptisk, og sa at jeg ikke skulle ha noe risiko. «Tror du jeg ville risikere mitt og Nordeas rykte ved å selge dårlige produkter,» sa han til meg. Det var da jeg skrev under, forteller kvinnen. (Min uthevelse.)
Dette er jo nettopp det tragiske i finansbransjens opptreden i forhold til kundene de siste årene: Altfor mange aktører i bransjen har vist seg villige til å risikere sitt eget og bankens rykte ved å selge uegnede og direkte dårlige produkter, så lenge disse har vært lett salgbare (ofte et resultat av at de har vært vanskelige å forstå for kunden) og lønnsomme for banken (om ikke for kunden).
Heldigvis ser det ut som råsalget har sin pris for næringen, i form av tapt tiltro. 73-åringen har nok mange med seg når hun oppsummerer:
- Jeg har lært nå, men det var en dyr lærepenge.
Passer kvinner best hjemme?
Foto: Scanpix
Kvinnefrigjøring ser ut til å ha gjort kvinner mindre lykkelige.
De fleste vil vel si at kvinners stilling i samfunnet er bedre nå enn på 1970-tallet. Derfor er det paradoksalt at en ny undersøkelse viser at kvinner i samme periode er blitt klart mindre lykkelige.
Ikke bare er de blitt mindre lykkelige enn de var før, de er også blitt mindre lykkelige sammenlignet med menn. På 1970-tallet uttrykte kvinner jevnt over at det var lykkeligere enn menn. Den forskjellen er nå borte, og man ser en tendens til at menn sier seg mer fornøyd enn kvinner.
Dette fremkommer i studien The Paradox of Declining Female Happiness utført av Betsey Stevenson og Justin Wolfers ved University of Pennsylvania, hvor det blant annet heter:
The paradox of women's declining relative wellbeing is found across various datasets, measures of subjective well-being, and is pervasive across demographic groups and industrialized countries. Relative declines in female happiness have eroded a gender gap in happiness in which women in the 1970s typically reported higher subjective well-being than did men. These declines have continued and a new gender gap is emerging - one with higher subjective well-being for men.
Dette skjer altså til tross for objektive fremskritt, som forskerne beskriver slik:
By many measures the progress of women over recent decades has been extraordinary: the gender wage gap has partly closed; educational attainment has risen and is now surpassing that of men; women have gained an unprecedented level of control over fertility; technological change in the form of new domestic appliances has freed women from domestic drudgery; and women's freedoms within both the family and market sphere have expanded.
Dobbeltarbeid?
En åpenbar, og ofte fremført, forklaring er at kvinner er blitt dobbeltarbeidende. De jobber utenfor hjemmet, men tar fortsatt hovedansvaret hjemme. Derfor blir de utslitt. Men Stevenson og Wolfers påpeker at tidsundersøkelser ikke understøtter en slik forklaring.
Heller ikke Statistisk sentralbyrås tidsundersøkelser i Norge bekrefter at kvinner, i snitt, arbeider dobbelt. Faktisk har norske kvinner mer tid til overs for «personlige behov som søvn, annen personlig pleie og måltider» enn menn. I forhold til 1970-tallet bruker kvinner mye mindre tid på husarbeid. Både kvinner og menn bruker mer tid på fritidsaktiviteter.
Stevenson og Wolfers, som også er et par privat, åpner likevel for at kvinner fortsatt tar mer ansvar for at hjemmefronten fungerer enn det som fanges opp i tidsundersøkelser:
Thus even if men are putting in more hours, it is difficult to know just how much of the overall burden of home production has shifted, as measuring the emotional, as well as physical, work of making a home is a much more difficult task.
Andre forklaringer
De vurderer også om mer ustabile familieforhold har påvirket kvinner negativt. Men dette stemmer dårlig med datagrunnlaget. I USA er det for eksempel spesielt mange enslige mødre blant sorte, men i den sorte befolkningen har det vært en klar økning i rapportert lykke, både for kvinner og menn.
Forfatterne trekker også frem mulige psykologiske effekter av økt likestilling, som at kvinner begynner å sammenligne seg ikke bare med andre kvinner, men også med menn, når det gjelder hva man får til i livet. Kvinnefrigjøringen kan også ha gjort at kvinners forventninger har økt mer en de faktiske samfunnsforholdene.
Stevenson og Wolfers konkluderer med at fallet i kvinners subjektive lykke synes å være reelt, men at de ikke ser noen åpenbar forklaring.
For den som er for likestilling, kan jo den positive vinklingen være at også menn tjener på likestilling. Men i så fall burde hovedtendensen vært at menns lykke gikk opp, ikke at kvinners lykke gikk ned.
Den som er mot likestilling, vil selvsagt mene at tallene viser at kvinner passer best til å være hjemme.
Problematisk
Eller man kan si at det er problematiske sider ved undersøkelsen. For eksempel er det, som forfatterne også påpeker, vanskelig å måle hvor store byrder menn og kvinner bærer når det gjelder å få hjemmet til å fungere. Kanskje er kvinner mer dobbeltarbeidende enn det som fremkommer i tidsbrukundersøkelser?
I tillegg er subjektive svar på lykkefølelse et vanskelig område. Det er ikke lett å vite om dette vurderes likt over tid, og om ulike mennesker legger det samme i begrepene. For eksempel konkluderte en global lykkeundersøkelse for noen år siden med at befolkningen i Nigeria var verdens lykkeligste. Det betyr neppe at Nigeria er noe ideal-land.
Man skal være varsom med å trekke for bastante konklusjoner basert på slike undersøkelser. Men at kvinner tilsynelatende er blitt mindre lykkelige i takt med økt kvinnerfrigjøring, er, som forfatterne skriver, et paradoks.
(I fjor skrev jeg for øvrig om en annen konklusjon fra Stevenson og Wolfer, nemlig at vi - i motsetning til hva tidligere forskning har indikert - likevel ser ut til å bli lykkeligere av økt materiell velstand.)
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Aksjonærforening på villspor
Foto: Henning Aarset, NA24.
Aksjonærforeningens anbefaling av TA-Invest bør føre til selvransakelse.
Mandag kunne Finansavisen melde at adm. direktør John Peter Tollefsen i Aksjonærforeningen har skrytt av aksjeskandalen TA-Invest, hvor så mye som en halv milliard kroner kan vise seg bare å være fiksjon.
- TA-Invest er et stjerneeksempel på en aksjeklubb, skrev Tollefsen i et brev for halvannet år siden, ifølge avisen, hvor Tollefsen sier følgende:
- Når jeg skrev at klubben var et stjerneeksempel på en aksjeklubb så mente jeg da hvordan de rutinemessig hadde lagt opp rapporteringen på, med hensyn på hver enkelt kundes konti og henvisninger til de aktuelle VPS-konti. I ettertid har det vist seg at rapporteringen ikke stemte med virkeligheten, og det er forferdelig.
Anbefalingsbrevet kom samtidig som klubben var i konflikt med en deltager som ville ta ut et stort beløp, noe Tollefsen angivelig ikke visste om.
Tollefesen har også sendt ut en pressemelding om saken.
Forkjemper
John Petter Tollefsen har i mange år vært en ivrig talsmann for investering i aksjemarkedet. Denne saken viser at iveren har tatt overhånd.
Tollefsen sier nå at han ikke var klar om hvor stor TA-Invest var, men samtidig at han «visste at det var snakk om betydelige beløp».
Betenkelig konstruksjon
Jeg mener i likhet med Tollefsen at aksjemarkedet er et fornuftig sted å plassere langsiktig sparekapital (det siste året viser at man her må legge sterkt trykk på langsiktig).
Men TA-Invest viser at en aksjeklubb bare bør være et alternativ så lenge omfanget er svært lite, omtrent som et tippelag blant venner eller kolleger.
Så snart omfanget øker, enten i kroner eller i antall deltagere, blir dette en uryddig og usikker konstruksjon som eksisterer i en uregulert gråsone.
Bør ikke anbefale
Aksjonærforeningen bør neppe promotere investeringer gjennom aksjeklubber og bør i alle fall ikke gå god for enkeltaktører.
Privatinvestorer bør heller investere direkte i børsnoterte aksjer eller via ordinære, og gjennomregulerte, aksjefond. For de fleste vil det siste være enklest og best.
Her er et utvalg av kommentarene jeg har skrevet de siste årene for deg som vurderer å plassere sparepenger i enkeltaksjer eller aksjefond:
Kjøper feil aksjer
Slik blir du rik på aksjer
Ødelegger for småsparere
Selger gråstein til gullpris
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Auda-investering i Auda-fond
Dn.no forteller om to småsparere som for fem år investerte i et lånefinansiert garantert spareprodukt tilrettelagt av Orkla Finans og DnB Nor.
De to ble forespeilet «stabil avkastning - typisk i intervallet 8-12 % per år» og «lav risiko» på nivå med obligasjonsplasseringer.
Om ikke løftet om høy avkastning og lav risiko var varsellampe nok, burde det vel i alle fall ringt en bjelle når de to så navnet på det underliggende hedgefondet: Auda Global Ltd.
Tidenes beste fondsnavn?
En god banknyhet
Johnny Anderson og Skandiabanken kutter fondsgebyrer. (Foto: Skandiabanken)
Ekstra, ekstra! Bank med positiv nyhet!
Skandiabanken har som første aktør i Norge kuttet ut kjøpsgebyrer på alle verdipapirfond som selges gjennom banken. Salgskostnadene er allerede borte. Dette gjelder fond fra en rekke ulike forvaltningsselskaper, men Odin og East Capital har så langt sagt nei.
- Tiden var moden. Jeg vil oppfordre andre fondsformidlere til å følge oss i dette - dette er avgifter som belastes kundene som vi mener ikke kan forsvares på sikt, sier informasjonssjef Johnny Anderson i Skandiabanken til E24.
Positivt
I en tid da innovasjon i finansbransjen i stor grad frembringer assosiasjoner til Lehman Brothers, Terra, AIG og Bernie Madoff, er det viktig å huske hvor mye positivt som er kommet fra bransjen de siste par tiårene.
Først og fremst har konkurranse og ny teknologi gjort at gode finansprodukter er blitt mye billigere og enklere tilgjengelig. De laveste lånerentene og de høyeste innskuddsrentene er praktisk talt på samme nivå. De daglige bankgjøremålene foregår enkelt via nettbank. Aksjer og børsnoterte fond kan handles svært billig via nettmeglere. Indeksfond gjør at småsparere kan investere i aksjer eller andre verdipapirer med ekstremt lave årlige forvaltningskostnader.
Og nå kan du altså kjøpe fond gratis. Det er all grunn til å hilse dette velkommen.
I det lange løp
Men samtidig er det verdt å peke på at småinvestorer flest ikke handler aksjefondsandeler aktivt. De sitter normalt på dem lenge, og da blir de årlige forvaltningskostnadene vesentlig viktigere enn kjøpshonorarer.
Og her er det store forskjeller. Noen fond tar 0,1-0,3 prosent i året, andre 2-3 prosent. De første er passive fond, som bare speiler en fastsatt indeks, en kurv, med verdipapirer. De siste er fond som gjør egne analyser og tar aktive valg.
Problemet er at de aktive fondene jevnt over ikke forsvarer de høye kostnadene. Noen gjør det, men i snitt kommer man bedre ut med billige indeksfond.
Gratis fondskjøp er vel verdt å ta med seg, men for en langsiktig investor er det primært de årlige kostnadene som er avgjørende.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Kjøper folk aksjefond eller ikke?
Få nordmenn vurderer å kjøpe aksjefond, men statistikken tyder på at de kjøper likevel.
Bare 13 prosent av nordmenn vurderer nå å kjøpe aksjefond, viser en ny undersøkelse utført av Norstat for Storebrand.
80 prosent av de spurte sier klart nei til fond. Kvinnene er mest skeptiske. Bare 8 prosent av kvinnene i undersøkelsen vurderer å kjøpe aksjefond, mens tallet for menn er 19 prosent.
- Det er lett å forstå at mange er skeptiske etter den voldsomme nedturen finansmarkedene har vært igjennom. Samtidig vil det jo være synd hvis folk flest nøler så lenge at de går glipp av den oppturen som vil komme, sier forbrukerøkonom Knut Dyre Haug i Storebrand.
Merkelig
Jeg stusser over denne undersøkelsen. Grunnen er at månedstall fra Verdipapirfondenes forening har vist at norske personkunder nettokjøpte aksjefond i fem måneder på rad, til og med februar. Faktisk har nettotegningen fra privatkunder vært uvanlig sterk i denne perioden.
Jeg skrev om disse tallene for en uke siden, under tittelen Småsparerne er tøffe i trynet.
At småsparerne ifølge tegningstallene faktisk har snudd fra netto salg til netto kjøp i en periode med stormvær av verste slag på børsene, har overrasket mange (også meg), for den tradisjonelle oppfatning er at kraftige børsfall skremmer personkundene fra å kjøpe aksjefondsandeler.
Tilsynelatende rimer ikke det folk sier til meningsmålerne med hva de gjør ifølge Verdipapirfondenes forening.
Er det lite?
Men et åpenbart spørsmål er: Hvor lite er det egentlig hvis 19 prosent av menn og 8 prosent av kvinner vurderer å kjøpe aksjefond? Det fremgår ikke om dette er lavere enn normalt, og investeringer i aksjefond har alltid vært mindre utbredt i Norge enn i mange andre land. Mange er dessuten i parforhold, og da er kanskje bare én av partene som tar stilling til fondsinvesteringer?
En annen forklaring kan kanskje være at det er en generell skepsis, men at det finnes et mindretall som har investert ganske mye de siste månedene, og dermed trekker opp nettoinvesteringen. Det er også mulig at folk er blitt mer skeptiske nå enn for noen uker og måneder siden.
Generelt heller jeg mer til å se på hva folk gjør enn hva de sier, så inntil videre holder jeg fast på at småsparerne virker tøffe i trynet.
Hva gjør du? Kjøper du aksjefond for tiden? Bør folk flest gjøre det? Kommentarfeltet er åpent.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Småsparerne er tøffe i trynet
En tradisjonell oppfatning er at småsparere putter penger i aksjemarkedet når kursene er høye, men blir skremt fra å fortsette sparingen av kraftige kursfall. Dermed kjøper de over tid dyrere enn snittet og får dårligere avkastning enn markedet som sådan.
Men torsdag kom nye tall fra Verdipapirfondenes forening, som viser at nordmenn for femte måned på rad har positiv nettotegning i aksjefond. Personkundene puttet i februar 500 millioner kroner mer inn i aksjefond enn de tok ut.
Det skjer altså etter flere måneder med kraftig fallende kurser.
- Tallene kan også tyde på at en del nordmenn har fått økt kunnskap om aksjemarkedets svingninger, der langsiktige sparepenger erfaringsmessig har fått godt betalt for å påta seg risiko i perioder med stor markedsuro, sier adm. direktør Lasse Ruud i Verdipapirfondenes forening.
Jeg må medgi at jeg er litt overrasket over at småsparerne tilsynelatende har endret strategi.
Jeg har liten tro på kortsiktige markedsspådommer, men jeg tror det er gode sjanser for at investorer med langsiktig horisont vil komme godt ut av aksjeinvesteringer fordelt over det siste halvåret.
Acta tar igjen
Onsdag linket jeg til DN.no, som omtalte Actas salg av et warrantsprodukt hvor oppgitt sannsynlighet for å tape alt er 50,5 prosent.
Acta tar nå til motmæle: DN.no et nyttig mikrofonstativ
Acta gir seg ikke
Før solgte Acta rådyre produkter som «garanterte» mot tap. Nå selger de i stedet rådyre produkter som gir 50,5 prosent for å tape alt.
Oppdatering: Acta tar igjen.
Holder småsparerne koken?
Aftenposten har tirsdag en sak om at privatkundene har tegnet kraftig i aksjefond fra og med oktober. Det er interessant for det ser ut til å motbevise en opplest og vedtatt sannhet, nemlig at småsparerne kjøper når markedet er høyt og ikke når det er lavt.
Men tallene Aftenposten bruker går bare til og med januar. Senere i uken, trolig torsdag, kommer Verdipapirfondenes forening (VFF) med tall til og med februar. Det blir interessant å se om trenden har fortsatt.
Hvis man ser på Oslo Børs, kan man fort konkludere med at småsparerne kan truffet brukbart når de kjøpte etter det voldsomme fallet sist høst. De siste tre månedene er Oslo Børs Hovedindeks marginalt i pluss (akkurat nå). Men mye av pengene som puttes i aksjefond går til internasjonale markeder. Her har utviklingen vært verre. De siste tre månedene har MSCI World Index falt rundt 25 prosent (litt mindre hvis dagens opptur holder seg). Spørsmålet er om dette har skremt dem som har kjøpt de siste månedene.
Jeg kommer tilbake med mer når februar-tallene kommer fra VFF.
Velfortjent smekk til bankene
Svein Aaser ledet DnB Nor i den perioden banken solgte dyre og dårlige spareprodukter for enorme beløp. (Foto: Scanpix)
Milliarder står på spill for bankene etter ny avgjørelse. Æren er allerede tapt.
Tirsdag avgjorde Banklagenemnda en ekstremt viktig prinsippsak og gjorde det klart at DnB Nors salg av garanterte spareprodukter skjedde i strid med god bankskikk og at kunden har rett til å bli holdt skadesløs.
Det er en god avgjørelse, som kommer mange år for sent.
Den konkrete uttalelsen dreier seg om en klage på to aksjeindeksobligasjoner utstedet av DnB Nor, men alt tyder på at den kan bli retningsgivende. Rundt 150.000 nordmenn har investert titalls milliarder kroner i denne typen spareprodukter, som nå i praksis er borte fra markedet på grunn av strengere lovverk.
De to representantene for banknæringen tok dissens i nemnda, og i en pressemelding gjør DnB Nor det klart at banken i denne saken ikke vil rette seg etter nemndas rådgivende avgjørelse. Dermed tyder alt på at dette havner i retten, trolig i form av et gruppesøksmål.
Kompliserte produkter
Dette dreier seg altså om såkalte garanterte produkter. Disse garanterer kunden å få tilbake investert beløp etter en gitt periode, minus gebyrer, samtidig som man har en oppside knyttet til utviklingen i en indikator, for eksempel en aksjeindeks.
Det banken gjør er enkelt sagt å plassere mesteparten av beløpet trygt med moderat rente, slik at rentene gjør at hele investeringen kan tilbakebetales når perioden løper ut. Det overskytende brukes til å kjøpe en opsjon som gir avkastning hvis den aktuelle indeksen utvikler seg gunstig.
Problemene
I prinsippet er det ikke noe galt med en slik konstruksjon. I praksis var mye galt.
For det første var markedsføringen ofte villedende. Mange kunder endte opp med å tro at de fikk full eksponering mot aksjemarkedet og beskyttet nedside. Det fikk de ikke.
For det andre påløp det betydelige kostnader, og ikke alle av disse kom åpent frem. Dette bidrog til å trekke den forventede avkastningen kraftig ned, til et nivå hvor man like gjerne kunne plassert pengene i banken eller i statsobligasjoner - uten den betydelige faren for å tape renteinntektene i avtaleperioden.
For det tredje ble slike investeringer ofte markedsført som pakkeløsninger med lån fra banken. I det tilfellet Bankklagenemnda nå behandlet, hadde kunden tatt ut et fastrentelån med effektiv rente på 8,37 prosent. Dette lånet ga banken uvanlig høy margin selv om risikoen var liten. Nemndas innleide ekspert, professor Thore Johnsen, betegner renten som «urimelig».
Renten på dette lånet er nær det eksperter regner som langsiktig, forventet avkastning i aksjemarkedet, og den forventede avkastningen på de garanterte produktene er åpenbart vesentlig lavere enn forventet aksjeavkastning. Det innrømmer også bankene.
Å låne penger for å investere i noe som har lavere forventet avkastning enn lånerenten er veldig dumt. Du påtar deg en betydelig risiko (belåning øker risikoen), samtidig som du kan forvente å tape penger. Dette er, i beste fall, et gamblingprodukt - og det var ikke slik det ble markedsført.
Vanskelig å beregne
Bildet er imidlertid komplisert. Det finnes mange ulike produkter i denne kategorien, og man kan komme frem til svært ulike tall for forventet avkastning når man vrir og vender på modeller og historiske tallserier. DnB Nor har gikk nemnda beregninger som gir et vesentlig bedre resultat enn de Johnsen og klagerens eksperter har kommet frem til, og banken mener «produktavkastningen er positiv, selv med lånefinansiering».
Her skjærer imidlertid nemnda gjennom, og skriver at det er banken, som profesjonell part, som har bevisbyrde for at den forventede avkastningen «i tilstrekkelig grad er positiv». Den bevisbyrden er her ikke oppfylt.
Så får det vise seg om rettsvesenet er enig i det.
Ikke stol på banken
Men uansett hva det juridiske resultatet blir, står næringen igjen uten ære. Det er hevet over enhver tvil at disse produktene var dårlige. Det juridiske spørsmålet blir bare hvor dårlige de var.
Den meravkastningen kunden burde forvente å få ved å ta risiko, tilfalt i praksis banken i form av gebyrer og marginer. Når man la belåning på toppen, viser de fleste beregninger at kunden kunne forvente tap.
Samtidig var dette i flere år den største satsning på personmarkedet for mange banker og finansselskaper, fordi produktene var så lønnsomme for selgeren. Det gikk åpenbart på bekostning av enklere produkter som ville vært bedre for kunden.
Uansett hva det endelige, juridiske resultatet blir, har bankene klart én ting i denne perioden: Å få folk flest til å tro at rådene de får i en bank ikke er mer verdt enn rådene de får fra en gateselger.
Så får næringen selv vurdere hvor lurt det var å ødelegge kundenes tradisjonelle tillitsforhold til sin bank.
Bankens sleipe korttriks
Lett å bruke, men hvor mye betaler du? (Foto: Crestock)
Hvorfor tror du minimumsbeløpet på kredittkortregningen er så lavt?
Hvis du er blant dem som handlet julegavene med kredittkort, vil du snart bli stilt overfor et interessant psykologisk fenomen.
Med et kredittkort kan du som kjent selv bestemme hvor mye av regningen du vil betale, så lenge du ikke overskrider den maksimale kredittgrensen.
Imidlertid legger kortselskapene normalt inn en månedlig minimumsbetaling. Dette beløpet er ofte temmelig lavt, slik at en stor del av gjelden skyves videre til neste måned.
Lar seg påvirke
Noen av oss betaler normalt hele balansen hver måned. Andre betaler bare deler. Den siste gruppen lar seg påvirke av minimumsbeløpet som blir oppgitt, viser eksperimenter utført av den britiske psykologen Neil Stewart ved University of Warwick.
Er minimumsbeløpet lavt, betaler de i snitt mindre enn hvis minimumsbeløpet er høyt. Det overrasker neppe mange.
Det som imidlertid er interessant er at også de av kundene som betaler mer enn minimum, lar seg påvirke av størrelsen på minimumsbeløpet. Hvis minimumsebeløpet er 400, betaler du kanskje 1000. Hvis det er 200, betaler du 500. Hvorfor lar du deg påvirke av et minimumsbeløp som uansett er lavere enn det du velger å betale?
Men det mest overraskende og tankevekkende, er at kundene i snitt betaler mer hvis de ikke blir pålagte et minimumsbeløp overhodet. Det virker i utgangspunktet absurd.
Ikke rasjonelt
Stewart mener dette er et eksempel på såkalt «anchoring», en psykologisk mekanisme som gjør at vi lar oss påvirke av irrelevante eller tilfeldige tall på en måte som en rasjonell beslutningstaker i teorien ikke skulle gjøre.
En rasjonell person vil vurdere rentenivå, tilgang på penger nå, behov for penger den neste måneden, og så videre. Så vil hun basert på dette bestemme hvor mye hun betaler av kredittkortregningen.
Men praksis viser altså at mange kunder har en tendens til å titte på minimumsbeløpet og bruke dette som et signal om hva man bør betale. Siden minimumsbeløpet normalt er svært lavt, betaler slike kunder lite.
Hvem er drømmekunden?
Men hvorfor setter kredittkortutstederne de lave minimumsbeløpene hvis dette fører til at folk bare betaler ned en minimal del av gjelden? Selskapene vil vel ha tilbake pengene sine?
Svaret er faktisk nei. Det er lett å tro at en drømmekunde er en som betaler ned kredittkortregningene sine uten forsinkelse, måned etter måned. Faktum er at dette er en elendig kunde, for det påløper ikke renter hvis man betaler regningene umiddelbart.
Det selskapet primært tjener penger på er kunder som skyver på kredittkortgjelden, og dermed pådrar seg renter. Om kunden også somler litt ekstra og får forsinkelsesgebyrer, er det enda bedre.
Faren er selvsagt at det kommer helt ut av kontroll, slik at kunden ikke kan gjøre opp for seg. Men det skjer sjeldent i forhold til de mange kundene som måned etter måned betaler høy rentefor gjeld de har hatt siden de dro på Syden-ferie for fem år siden eller kjøpte ny TV i fjor.
Ikke la deg forankre
Lærdommen er at du som kunde ikke skal la deg «forankre» til minimumsbeløpet. Det er dyrt å ha kredittkortgjeld. En fornuftig bruk av kredittkort innebærer at du betaler hele balansen hver måned. Klarer du ikke det, så betal i alle fall ned så fort som mulig.
Ender du opp med måned etter måned å betale minimumsbeløpet eller bare litt mer, er du - for å si det rett ut - en person som ikke bør ha kredittkort.
Rare råd er dyre
- Vår modell viser at det beste for deg er å låne en million jordanske dinarer og satse på at prisen på påskenøtter stiger mer enn prisen på hestepærer. (Colourbox)
Jo rarere og dyrere, jo bedre. Slik fungerer finansrådgivning.
Nylig ble det kjent at Kredittilsynet foreslår at en «finansrådgiver» som får provisjon fra dem som står bak finansproduktene i stedet bør kalle seg «selger».
Grunnen er selvsagt at disse aktørene ikke primært gir råd til kundens beste, men selger det de tjener mest på. Inntil nylig var dette såkalte strukturerte, eller garanterte, produkter, men etter mye kritikk er det i praksis ikke lenger lov å selge slike produkter til vanlige privatkunder.
Det betyr imidlertid ikke at bransjen er gått tom for dyre og rare finansprodukter.
«Hans Gunnar» får «råd»
I en serie artikler har Adresseavisen illustrert dette. Avisen har sendt ut «Hans Gunnar» (ikke hans egentlige navn) til fire rådgivningsselskaper i Trondheim: Optimum, Finans Rådgivning, Kron og Acta.
«Hans Gunnar» vil få en engangsutbetaling på noen hundre tusen og lurer på om han bør nedbetale gjeld eller investere. Han eier en leilighet. Lånet utgjør halvparten av verdien. Han har forsørgeransvar, og lønnen er helt alminnelig. Verdiene ut over boligen er ubetydelige. Han har moderate kunnskaper om spareprodukter. Han kan fint leve med kortsiktige svingninger, men vil ikke risikere at sparekapitalen går tapt.
Avisen har så hentet inn de to finansprofessorene Thore Johnsen og Snorre Lindset til å vurdere rådene som ble gitt med terningkast og kommentarer.
Verst går det ut over Optimum og Finans Rådgivning, som begge får en ener og en toer på terningen. Acta får en toer og en treer. Kron får en treer og en firer. Professorenes ommentarer dreier seg gjerne om at løsningene er for dyre og for risikable, samt at en del utsikter er vel rosenrøde.
Noen eksempler
Optimum foreslår å investere i tysk eiendom, kinesisk oppkjøpsfond og nordisk krafthandel, i tillegg til ordinære aksje- og rentefond. Ved de tre første variantene, forsvinner 8-11 prosent i kostnader idet du investerer, i tillegg til årlige forvaltningskostnader og suksesshonorar.
Når det gjelder det kinesiske oppkjøpsfondet, får kunden høre at han kan forvente at sparepengene vil vokse med 300 til 900 prosent på fem år.
I den grad Optimums finansrådgivere anvender kalkulator, vil de se at det tilsvarer en forventet årlig avkastning på 30 til 60 prosent. Og i den grad de interesserer seg for finans, vet det at det ikke er en realistisk forventet avkastning i noe normalt marked.
I en av løsningene foreslår Finans Forvaltning at kundens investering kan gires opp med et dobbelt så stort lån i sveitserfranc, hvor renten er lav. - Livsfarlig, mener Johnsen, som peker på faren for valutasvingninger.
Et interessant poeng er at Kron, som kommer best ut, baserer seg helt og holdent på å ta betalt av kunden. Men også her synes professorene at kostnadene er vel høye og risikoen ganske frisk.
Vanskelig marked
Flere forhold gjør dette markedet problematisk. For det første er kunnskapen svært skjevt fordelt. Mange av kundene kan i praksis ikke vurdere kompliserte investeringsprodukter. Det siste året har illustrert at det er vanskelig nok for proffene.
For det andre er det en stor porsjon tilfeldigheter inne i bildet. At en kunde har fått god avkastning på et produkt over en periode, betyr ikke nødvendigvis at produktet er godt. Og motsatt: At et produkt har gitt dårlig avkastning en periode, betyr ikke nødvendigvis at det er dårlig. Dette gjør det enda vanskeligere å orientere seg.
For det tredje er kostnadene ved mange av produktene kronglete å beregne. Hvor stor er sjansen for at forvalteren får et suksesshonorar? Hvor stort kan det forventes å være over tid? Er det flere nivåer med kostnader?
For det fjerde er risikoen også vanskelig å overskue. I en oppfølgingsartikkel skriver Adresseavisen om sinte kunder i Sparebank1 SMN. De har gått inn i produktet «Balanse Trippel», som er en belånt investering i hedgefond. Til tross for at belåningen øker risikoen, faller produktet ifølge banken i en kategori for middels risiko. Likevel har verdien falt med 45 prosent siden nyttår.
For finansbransjen er det lett å bruke ulike instrumenter til å skru sammen et investeringsprodukt hvor en betydelig risiko er skjult for en kunde som studerer den historiske utvikling.
Rådene de ikke gir
Det problematiske blir ekstra tydelig når man tenker over hva rådgiverne sjelden eller aldri anbefaler.
Hvor er anbefalingene om å betale ned lån? De siste ti årene har gjennomsnittlig lånerente ifølge Kredittilsynet vært 6,2 prosent. Det er altså avkastningen du har fått ved å betale ned lån, samtidig som du reduserer risikoen i stedet for å påta deg mer risiko. For mange er dette et utmerket valg hvis man får en slump penger til overs.
Hvor er anbefalingene om å sette en del av pengene på høyrentekonto? Hvor er anbefalingene om å putte penger i tradisjonelle obligasjons- og aksjefond med lave forvaltningshonorarer?
Sett fra rådgivernes ståsted har disse alternativene et åpenbart problem: Det er knapt mulig å tjene penger på å gi slike råd. Dels fordi de er for banale, og dels fordi disse valgene er gratis eller har så lave kostnader at de som står bak dem ikke kan dele ut fete provisjoner til distribusjonsleddet.
Men finanskunder i Trondheim og andre steder burde lære av byens colonialmajor: Det enkleste er ofte det beste.
Bankenes eldreran
Illustrasjonsfoto: Scanpix
Får du tilbud om seniorkonto, bør du skru av høreapparatet.
Dagens Næringsliv skrev torsdag om Geir Stene-Johansen som i vinter overtok ansvaret for økonomien til sin syke mor på 85 år. Han oppdaget da at moren hadde 150.000 kroner på en seniorkonto i Nordea med 0,1 prosent rente. Renten har vært 0,1 prosent de siste fem årene.
Han mener banken burde tatt kontakt med henne for å råde henne til en mer fornuftig plassering.
Banken mener den har informert om den lave renten gjennom kontoutskriftene og toer sine hender.
- Hadde vi vært i dialog med denne kunden, hadde vi sikkert rådet til å gjøre noe annet. Vår strategi er å belønne de kundene som er medlem av kundeprogrammene våre, sier informasjonssjef Thomas Sevang til Dagens Næringsliv, og legger til:
- Vi er glad det blir oppmerksomhet rundt slike saker. Det gjør at kundene får et mer aktivt forhold til kontoen sin.
Bevisst av bankene
Det siste må han lenger ut på landet med. Tvert om tyder alt på at både Nordea og andre banker utnytter at en del (men selvsagt ikke alle) eldre kunder ikke klarer å følge helt med.
Alle moderne banker har systemer for å analysere sine kundeforhold. Banken kan lett identifisere en kunde som får 0,1 prosent rente på 150.000 kroner og som dermed vil oppleve at sparepengene gradvis spises opp av inflasjon. Banken kunne, hvis den ville, ta kontakt med kunden og anbefale en mer fornuftig plassering.
Den velger heller å tjene de ekstra tusenlappene. Fordelt på mange kunder, blir det nok noen millioner ekstra i året. Jeg vil tro det er lovlig, selv under dagens strengere rådgivningsregler, men pent er det ikke.
Lav rente som honnør
Og det er neppe bare Nordea som tenker slik. På Finansportalen kan man sammenligne de ulike innskuddstilbudene. Det er påfallende at mange av de dårligste tilbudene enten heter «seniorkonto» eller «honnørkonto».
Hvis vi forutsetter en alder på 85 år, 150.000 på konto, ikke programkunde og flytende rente uten brukbegrensning, er dette de 40 dårligste tilbudene. Og her ser du de 40 beste tilbudene.
Av de 40 dårligste tilbudene, heter åtte enten honnørkonto eller seniorkonto. Ingen av de 40 beste tilbudene har slike navn. Uansett om man justerer på utvalgskriteriene, er og blir ordene «honnør» og «senior» sikre signaler om dårlig rente.
Ikke på lag
Igjen og igjen ser vi at du ikke må tro at du er på samme lag som banken. Banken har ikke rådgivere, den har selgere.
Er man klar over det, er det egentlig mye pent å si om dagens bankmarked, som preges av hard konkurranse. En bevisst kunde har tilgang til mye bedre og billigere finanstjenester i dag enn i «gode», gamle dager.
Men det forhindrer ikke at bankene fortjener all den kjeften de får for å gi eldre mennesker elendige tilbud med navn som «honnør» og «senior».
Det er lov å være sleip, men det har alltid en omdømmekostnad. Er det verdt de ekstra tusenlappene?
