Stortinget som voksenopplæring
Mette Hanekamhaug. (Video: TV 2 Nyhetene)
Hvor lite er det lov å vite som lovgiver?
Hanekamhaug kan godt tenke seg en plass i familie- og kulturkomiteen. Men et intervju med Adresseavisen under valgkampen tyder ikke akkurat på den helt store kulturkompetansen.
Her sier Hanekamhaug at hun ikke ser på bøker som kultur og ikke kjenner til den statlige innkjøpsordningen for litteratur, en viktig og omdiskutert del av kulturpolitikken. På spørsmål om hva hun ser som sin største kulturopplevelse det siste året, er svaret: - Jeg kommer ikke på noe.
Hanekamhaug har i etterkant sagt at hun mener seg feilsitert på spørsmålet om hvorvidt bøker er kultur, men særlig imponerende virker intervjuet uansett ikke. Nå sammenlignes hun med Sarah Palin.
Det er muligens urettferdig å henge ut Hanekamhaug blant kunnskapsløse stortingsrepresentanter. Konkurransen er hard.
Når det gjelder økonomi gjorde bladet Kapital det for noen å siden til noe nær en egen journalistisk sjanger å stille medlemmer av Stortingets finanskomité følgende enkle spørsmål:
- Hvis en aksjonær tar ut 100 kroner i utbytte, hvor mye rikere er han blitt?
- Det ser jeg ikke
Selv etter mye guiding fra journalisten var det flere av finanspolitikerne som overhodet ikke forstod at verdien av et selskap faller tilsvarende det utbetalte utbyttet, slik at aksjonærene ikke blir rikere.
Øystein Djupedal (SV) sa det slik:
- Den som mottar utbytte er selvfølgelig rikere. Å påstå noe annet ville være rent tøv!
Tore Nordtun (Ap) kom med en lengre redegjørelse:
- Jeg vil si at han er blitt 100 kroner rikere. Hvis utbyttet tas ut privat, så er det 100 kroner i neven.
- Hva med det som blir igjen, verdien av selskapet?
- Ja, det er opp til aksjeeieren selv.
- Er ikke det blitt 100 kroner mindre verdt?
- Hvis selskapet gir overskudd, og så bestemmer man seg for at halvparten av overskuddet tas ut i utbytte og den andre halvparten blir igjen i selskapet, og utbyttet er en hundring, så er det jo 100 kroner til aksjonærene, og ferdig med det.
- Hva med verdien av selskapet? Blir ikke det 100 kroner mindre verdt?
- Å, du tenker i den retning, ja. Nei, det ser jeg ikke.
- Hva ser du ikke?
- Selskapet drives jo som en vanlig butikk, det.
- Men hvis butikken har mindre penger i kassen?
- Ja, men eieren bestemmer hvor mye penger som skal være i kassen, hvis det er overskudd.
Hvem bestemmer egentlig?
Dette er altså politikere som skulle ta stilling til kompliserte skattespørsmål, for eksempel effekten av skatt på utbytte - som de altså ikke forstår hva er. Og nå får vi kanskje en kulturpolitiker som skal vurdere en innkjøpsordning hun ikke har hørt om.
Politiker er ikke - og skal ikke være - fageksperter. Men det er problematisk hvis en del av dem ikke en gang gidder å komme seg opp på et anstendig legmannsnivå innen sitt fokusområde.
For hvem er det da som styrer? Sannsynligvis byråkrater og interessegrupper.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Valgets vinnere og tapere
Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet er valgets største vinner. (Foto: Paul Weaver, Nettavisen)
Ap og Høyre vant, Stortinget skled mot høyre, Venstre, miljø og sentrum tapte.
Valgresultatet ser nå ut til å være praktisk talt klart. Det ligger an til at de tre rødgrønne regjeringspartiene får 86 mandater, mot 83 for de fire opposisjonspartiene. Rødt ser ikke ut til å komme inn.
Dermed tyder alt på at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister for den rødgrønne regjeringen.
Det er interessant i seg selv, for det er første gang siden pengene for alvor begynte å strømme inn i oljefondet at den sittende regjeringen er blitt gjenvalgt. Mange hadde begynt å lure på om oljepengene skapte så høye forventninger hos velgerne at enhver regjering var dømt til å skuffe og bli kastet. Slik gikk det altså ikke.
Ap og Høyre frem
Arbeiderpartiet er valgets store vinner. SV har gjort det svakt, mens Senterpartiet trår vannet.
Av de andre partiene må spesielt Høyre si seg fornøyd med en klar fremgang fra forrige valg. Fremskrittspartiet har økt litt fra forrige gang og er fortsatt klart størst på borgerlig side.
For Venstre er valget en katastrofe. Partiet havner under sperregrensen, og Lars Sponheim trekker seg. Fra Frp får han bare kjeft med på veien.
Også KrF mister oppslutning, og Dagfinn Høybråten medgir at han er skuffet.
Sklir mot høyre
Selv om den rødgrønne regjeringen blir sittende, er valgresultatet på ingen måte noe mandat for venstredreining av politikken. Som Nettavisen skriver fikk de borgerlige partiene flest stemmer. Det kan gi ny debatt om valgsystemet.
Paul Chaffey påpeker på sin blogg at det egentlig har vært en høyredreining internt i blokkene: SV har tapt, Ap har vunnet. Venstre har tapt, Høyre vunnet. KrF har tapt og Frp vunnet. Foreløpig ser det ut som tretten mandater netto er endret, alle mot høyre.
Valget er elendig for sentrum. Totalt ligger Sp, KrF og Venstre - som altså dannet regjering fra 1997 til 2000 - an til å få bare 23 av 169 mandater. Det vil nok aktualisere en debatt om hvordan sentrumspartier skal posisjonere seg mellom et moderat venstreparti, Arbeiderpartiet, og et moderat høyreparti, Høyre. Bortsett fra spesialsaker som miljø, kirke og distriktspolitikk er det ikke mye å skille seg ut på.
En relatert utvikling er at de store vinner og de små taper. Arbeiderpartiet og Høyre går klart frem. Også Fremskrittspartiet øker noe. Venstre, SV og KrF taper.
Miljø har heller ikke vært noen vinnersak denne gangen. De to tydeligste miljøpartiene, Venstre og SV, gjorde det dårlig. Kraftsosialistfløyen i Arbeiderpartiet har nok merket seg dette.
Ansvarlig budsjettpolitikk
Den økonomiske politikken vil neppe bli radikalt påvirket. Når det gjelder budsjettet, er valgets vinnere, Arbeiderpartiet og Høyre, de tydeligste forkjemperne for handlingsregelen, så det er å vente at regjeringen vil forsøke å trappe ned de ekstraordinære budsjettiltakene og komme tilbake igjen på normal pengebruk rimelig raskt.
Det interessante blir å se om skattenivået blir hevet når budsjettpolitikken skal strammes til.
Spennende blir det også å se hva som skjer med næringspolitikken. Røkke-saken gjorde nok både næringsminister Sylvia Brustad og hele regjeringen mindre lysten på å drive veldig aktivt statlig eierskap. Staten vil forbli stor eier i norsk næringsliv, men det blir interessant å se hvordan eierskapet blir håndtert.
Hvis utviklingen mot stadig flere uføre og sykemeldte fortsetter, kan regjeringen igjen havne i klinsj med LO, som motsetter seg alle innskjerpelser. Dette gikk dårlig for regjeringen forrige gang.
Ellers:
EU-saken er fortsatt død. Effektivisering av offentlig sektor vil være tabu. Landbruket vil primært leve av statlig støtte. Private aktører innen utdannelse og helse vil bli behandlet som hår i suppen. På disse områdene blir det stø kurs.
Følg meg på TwitterFå NA24s nyhetsbrev som e-post
Tipper Jens blir sittende
Jens Stoltenberg kan komme til å takke borgerlige garantier hvis han beholder jobben. (Foto: Scanpix)
Mange scenarier kan gjøre at Stoltenberg beholder jobben.
Bookmakerselskaper som Betsson, Nordicbet og Unibet holder Jens Stoltenberg som klar statsministerfavoritt.
For eksempel er oddsen for at Stoltenberg blir statsminister hos Betsson 1,37, for Erna Solberg 4,0 og for Siv Jensen 7,0 (et lavt tall tilsier altså høy sannsynlighet).
Det kan virke overraskende siden meningsmålingene vitner om jevnt løp mellom de tre rødgrønne partiene på den ene siden og Frp, Høyre, Venstre og KrF på den andre.
Et poeng er selvsagt at det i realiteten bare er én statsministerkandidat på venstresiden, mens det er minst to på motsatt side (Sponheim har odds 12 hos Betsson). Dermed skal det naturlig være høyere odds for hver av de håpefulle på borgerlig side.
Ikke dumme
Likevel reflekterer også bookmakernes odds en klar tro på at Norge fortsatt får en regjering hjemmehørende på venstresiden, tross jevne meningsmålinger. Det ser man også på oddsene som gjelder partier i regjeringen.
Bookmakere er sjelden dumme. For det første er det jo en åpenbar mulighet for at dagens rødgrønne regjeringspartier får flertall alene eller med Rødt som vippeparti.
I begge tilfeller er det nesten garantert at Stoltenberg blir statsminister, uansett hvilke partier som blir med i regjeringen.
Det andre hovedalternativet er at Frp, Høyre, Venstre og KrF får flertall på Stortinget.
Garantert konflikt
For det første står disse partiene et godt stykke fra hverandre politisk, spesielt Frp på den ene siden og Venstre og KrF på den andre.
Mye kunne man nok bygget bro over (de rødgrønne har også svelget noen røslige kameler for å bli enige), men situasjonen er blitt vanskelig etter at de borgerlige partiene har latt seg lure av journalister og politiske motstandere til å utstede garantier i øst og vest om alt de ikke vil gjøre og alle de ikke vil samarbeide med.
I realiteten er det vanskelig å se for seg hvordan det skal bli en borgerlig regjering uten at minst ett parti må fossro vekk fra en av sine garantier.
Det sitter nok langt inne, og vi kan meget vel ende med borgerlig flertall - og Jens Stoltenberg som statsminister for en regjering dominert av Arbeiderpartiet.
I så fall kan han takke det borgerlige garantihysteriet.
Godt valg!
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Heisan, Høire!
På Montebello og i Høire fører man et propert sprog. (Foto: NRK)
Partiet for deg som skriver nu, efter og ennu.
Mens andre partier har spikret sine partiprogrammer og valgkampstrategier, har høyrefolk kastet seg ut i en eksistensiell debatt om partiets fremtid, halvannen måned før valget.
I Dagens Næringsliv på torsdag bidrar Sofie Oraug-Rygh og Petter T. Stocke-Nicolaisen fra Unge Høyre med sine synspunkter, som muligens er fornuftige nok, men som for meg overskygges av følgende passasje:
Vil partiet vinne nu, efter fire år i opposisjon? Svar: Nja, vi vet ikke ennu.
Mange har lett etter Frp-koden. Men hva er koden som forklarer at Høyre er på vei mot ny bunnrekord?
Kanskje er del av forklaringen at Høyre er det eneste partiet hvor politikere under 80 år vil finne på å skrive nu, efter og ennu og dermed høres ut som Trond Kirkvaags ubetalelige Jacob Winche-Lanche i «Heisan, Montebello».
Det er mulig man ikke har skjønt det på Montebello og deromkring, men nu, efter og ennu er i dag blitt ord som brukes for å markere avstand til folk flest.
Hvis Høyre har tenkt å bli noe annet enn et nisjeparti som gjemmer seg bak høye hekker på Oslo Vest, må partiets politikere slutte å sende ut signaler om at det nettopp er der partiet føler seg hjemme.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Gir dårlige tider tryggere trafikk?
Japper som totalvraker Ferrarien er unntakene som bekrefter regelen om at økt velstand gir tryggere trafikk. (Foto: Scanpix)
Ikke på lengre sikt, i alle fall.
VG hadde tirsdag en sak med tittelen - Finanskrisen redder liv på norske veier.
- Gode tider påvirker vår livsførsel. Flere går til innkjøp av nye biler, mens eldre biler blir overtatt av ungdommer. Det blir rett og slett flere biler på veien i oppgangstider, forklarer sjefingeniør Arild Ragnøy i Vegdirektoratet.
Finanskrisen slo til med full kraftig i fjor høst, dette speiler seg også igjen i dødsstatistikken, ifølge Ragnøy. 255 mistet livet i trafikken i rekordåret 2008. Det høye tallet skyldes at hele 137 omkom i trafikken første halvår. På de seks siste månedene i fjor mistet 118 mennesker livet på veien. Det laveste tallet for siste halvår på flere år.
- Det er lett å lese ut av dødstallene da finanskrisen slo inn, sier Ragnøy.
Tvilsomt inntrykk
Her leser man etter min mening mye inn i tall for en svært kort periode, og i tillegg vil nok mange lesere sitte igjen med det inntrykket at dårlig økonomi betyr bedre trafikksikkerhet (selv om dette ikke sies i klartekst). Det siste er i alle fall ikke riktig når man ser på litt flere år.
For det første: Det som omtales som «rekordåret 2008» var et av de beste på flere tiår når det gjelder dødsfall i trafikken. Riktignok var det en økning fra 233 i 2007 til 255 i 2008, men man skal ikke lenger tilbake enn til 2004 for å finne et høyre antall enn i 2008, og det med lavere trafikkvolum.
Som det fremgår av NOU-en «På sikker veg» (figur 4.1) har antallet trafikkdrepte falt fra rundt 500-550 i året på begynnelsen av 1970-tallet til rundt 250 i året de siste årene.
Det har skjedd mens trafikkvolumet er rundt regnet tredoblet, noe som betyr at antallet dødsfall pr. kjørte kilometer nå er rundt en sjettedel av nivået for 35-40 år siden.
Eventuelle negative ulykkestrender i oppgangsperioder har vært kortvarige og små.
God økonomi, sikrere trafikk
Den fantastiske bedringen i trafikksikkerhet har skjedd i en periode med meget god økonomisk utvikling i Norge.
Den gode økonomien har gitt oss tryggere biler. Dessuten er veistandarden vesentlig bedre. Så kan man påpeke at vi kunne hatt enda nyere og tryggere bilpark, for eksempel ved å øke vrakpanten eller senke nybilavgiftene. Man kan også mene at veistandarden burde vært enda bedre.
Men det rokker ikke ved det faktum at god økonomi gir bedre trafikksikkerhet, ikke dårligere.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Frp fra utspill til ansvar
Per-Willy Amundsen i Frp gir journalistene noe å skrive om på sommeren. (Foto Scanpix)
Partiet bør snart få regjeringsansvar.
Fremskrittspartiet har tydeligvis innledet utspillsoffensiven før valget.
Sosialklientene må komme seg opp om morran. Og beskyldningene om kulturkameraderi provoserer så mye at en usedvanlig pompøs Erik Fosnes Hansen argumenterer med å kaste papir.
Asylsøkere til Afrika
Det siste er at asylsøkere skal sendes til Afrika.
I mediene står politiske motstandere frem med hoderystende fordømmelser. - Urealistisk, mener Stoltenberg. - Useriøst, mener Høyre.
Etter en dag eller to med debatt, lanserer Frp et nytt forslag, og det hele begynner på nytt.
(Oppdatering: Og der kom allerede neste utspill: Vil fjerne statsstøtten til Islamsk Råd, melder Dagsavisen.)
Spillet er forutsigbart. Etter alt å dømme tjener Fremskrittspartiet på det. Partiet får sette dagsorden, og forslagene partiet kommer med har gjerne et element av sunn fornuft som det er vanskelig å få has på, i alle fall så lenge man bare diskuteres i teorien.
Å betale for asylmottak i Afrika vil nok, som Frp hevder, begrense strømmen av ubegrunnede asylsøknader og fjerne muligheten for at folk stikker av fra mottakene for å bli ulovlig i Norge. Så lenge man samtidig opprettholder en god standard på mottakene og behandler søknadene skikkelig, er det vanskelig å se at forslaget skal være så forkastelig som mange åpenbart mener.
Så finnes det ganske sikkert mer intrikate problemer med det hele, av praktisk og juridisk art. Men disse kommer sjelden frem før man sitter i regjeringskontorene og faktisk skal gjennomføre sin politikk.
Aldri i regjering
Normalt fungerer politikken slik at et parti som kommer med kreative og tilsynelatende fornuftige forslag, øker sin oppslutning og til slutt havner i regjeringsposisjon, enten alene eller sammen med andre.
For det enkelte parti kan møtet med makten bli en nedtur - i alle fall når det gjelder velgeroppslutning - som for SV i dagens regjering. For det politiske systemet er dette sunt.
Det spesielle med Fremskrittspartiet er at partiet gjennom lang tid har økt sin oppslutning, og nå støttes av rundt en fjerdedel i meningsmålingene, uten å ha kommet i nærheten av regjeringskontorene.
Det er ikke sunt for det politiske systemet.
På tide med ansvar
Hvis Fremskrittspartiet ved valget blir så stort som det er nå eller større, og oppslutningen om de øvrige partiene ellers gir grunnlag for en borgerlig regjering, bør ikke Frp behandles som et spedalsk parti.
Og det mener jeg at man kan konkludere med selv om man er kritisk til partiets politikk. For hvis man mener denne politikken er så populistisk, useriøs og håpløs som mange hevder, vil dette bli nådeløst avslørt når partiet i regjeringsposisjon må gjennomføre sine forslag.
Man kan tenke seg flere utfall av Frp i regjering: For det første kan partiets politikk vise seg å fungere bra, for det andre kan partiet moderere seg for å fungere i en regjering, for det tredje kan man tenke seg at partiets oppslutning faller kraftig fordi velgere blir skuffet over hvor lite som i praksis blir endret.
Sannsynligvis vil resultatet bli en blanding av disse tre utfallene. Her er jo noe alle kan bli fornøyd med.
Oppdatering: Utenriksministeren avviser forslaget
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Ryan roter det til
Inge Ryan. (Foto: Scanpix)
Inge Ryan er i ferd med å gjøre en dumhet til en politisk sak.
Stortingsrepresentant Inge Ryan (SV) er skikkelig sur fordi det er blitt kjent at han brukte sin venn, helseminister Bjarne Håkon Hanssen, til å skaffe seg bedre rom på sykehuset.
Han har skrevet en klage, og ifølge Aftenposten sender fylkeslegen i Oslo nå brev til Ullevål universitetssykehus for å få svar blant annet på om ansatte kan ha brutt taushetsplikten da saken ble kjent i media.
Dette var ingen stor sak, og da helseminister Bjarne Håkon Hanssen etter en liten tenkepause beklaget sin opptreden, var den på god vei til å dø hen.
Men så begynte Ryan å skyte på budbringeren. Dermed vil saken leve videre.
Forfølger varsler
Det kan godt tenkes noen ved Ullevål har gått ut med pasientopplysninger. Sannsynligvis har de i så fall gjort det fordi de har reagert på det de har oppfattet som et soleklart overtramp fra to toppolitikere, og kanskje også unnfallenhet fra sykehustopper som lot seg presse til å overstyre de beslutningene som var tatt.
Det er verdt å minne om at det var Bjarne Håkon Hanssen som i 2006 fikk inn den såkalte varslerparagrafen i Arbeidsmiljøloven. Denne verner arbeidstagernes rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten.
Politisk idioti
Det betyr likevel ikke at det juridisk sett er fritt frem for å gå ut med for eksempel pasientopplysninger, men hvis Inge Ryan har lyst til å kjøre en slik sak videre, er han - politisk sett - stokk dum. Så dum at man må lure på om han er kvalifisert til sin kommende jobb som fylkesmann i Nord-Trøndelag.
Han vil da sørge for å opprettholde fokus på en sak som kanskje ikke er så viktig, men som likevel er særdeles pinlig for ham og Hanssen.
Hva hvis man til slutt finner frem til en person på Ullevål som faktisk har bidratt til at allmennheten fikk vite om hvordan toppolitikerne ordner ting for venner med noen raske telefoner?
Hvordan vil det slå an hos folk flest hvis det blir slått ned på ansatte som varsler om at at maktmennesker griper inn til fordel for venner?
Et gammelt jungelord lyder slik: Når du har tråkket i salaten, så stå i det minste stille. Det burde Inge Ryan også gjort.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Inge Ryan fikk særbehandling
Inge Ryan. (Foto: Berit Almendingen, Nettavisen)
Når ministeren ringer, overlegene de springer.
ABC Nyheter kommer med nye opplysninger om hva som skjedde da helseminister Bjarne Håkon Hanssen engasjerte seg til fordel for sin venn og politikerkollega Inge Ryan (SV).
Ifølge nettavisen kom helseministerens telefoner til tre sykehustopper etter at Inge Ryan ringte helseministeren for å klage. Ryan hadde forlangt å få et annet rom, noe personalet på sykehuset hadde avvist.
Dette skjedde
Uansett hva Hanssen mente med sine telefoner, ble det naturlig nok oppfattet som press på sykehuset. Ifølge ABC Nyheter skjedde følgende:
Dermed ringte Ryan til helseministeren. Som ringte til Tove Strand og to andre sykehustopper.
Ifølge opplysninger som nå er viden kjent blant sykehuspersonalet, fikk infeksjonsavdelingens overlege Vidar Ormaasen så en telefon fra direktør Strand. Det skjedde lørdag kveld mens Ormaasen på fritida var i et selskap.
Fra selskapet ringte Ormaasen så til den ansvarlige lege på vakt. Vedkommende sørget for at avdelingen som hadde avvist Ryans krav, gjorde retrett, oppfylte Ryans ønske og flyttet ham.
IFølge ABC Nyheter ble Ryan, som visstnok hadde lungebetennelse, lagt i den siste ledige sengen på avdelingen for pasienter med blodkreft og andre alvorlige blodsykdommer, hematologisk avdeling. Her mente man sykdomstilstanden hans var banal. Han ble utskrevet dagen etter.
- Endringer i systemet?
Det er interessant å se tilbake på hva Hanssen sa da Dagbladet før helgen konfronterte ham med saken:
- Jeg prøvde å få tak i Inge, og så viser det seg at han er på Ullevål sykehus og er veldig syk. Jeg syntes det var merkelig at han var på Ullevål, og ikke på Rikshospitalet hvor stortingsrepresentanter skal henvises. Så jeg tok kontakt med direktør Tove Strand. Jeg ville undersøke hvorfor han var der, om det var noen endringer i systemet, og forsikre meg om at pasienten hadde et godt tilbud.
Inntrykket da var altså at Hanssen forsøkte å få tak i Inge Ryan og fant ut at han var på Ullevål. Deretter ville Hanssen bare undersøke om det var endringer i systemet. Han avviste også at han forsøkte å presse frem særbehandling for Ryan og hevdet at han ikke sjekket hva som skjedde videre med saken.
Ikke offentlig interesse?
Inge Ryan har til nå bare tåkelagt saken og sagt at det dreier seg om hans helse og ikke er av offentlig interesse.
Det begynner å bli en syltynn unnskyldning. Som stortingspolitiker har Ryan vært med på å legge rammene for det offentlige helsevesenet. Når han så, som pasient, blir misfornøyd og ringer rett til helseministeren for å klage, og ministeren så purrer et batteri av sykehustopper for å ordne opp - da har Ryan forlatt pasientrollen.
I slike saker er det blitt en klisjé å sitere George Orwells Kamerat Napoleon (Animal Farm), men jeg gjør det likevel, for det er vanskelig å si det mer treffende:
Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.
Oppdateringer:
Ryan vil aldri mer være pasient på Ullevål
Pasientombud støtter ikke Ryan
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Telefon-Hanssen legger seg flat
Bjarne Håkon Hanssen. (Foto: Scanpix)
Hvorfor blir det så galt når helseministeren kaster seg på telefonen?
Det er noe med helseminiser Bjarne Håkon Hanssen og telefoner. Først var det de berømte samtalene med Snåsamannen, og lørdag ble det kjent at Hanssen hadde ringt tre sykehustopper etter at venn og politikerkollega Inge Ryan (SV) hadde klaget på behandlingen han fikk på sykehuset hvor han lå med lungebetennelse. Angivelig var det ubehangelig trekk på rommet.
Reaksjonene var forutsigbare. Dagbladet siterte anonyme sykehuskilder som oppfattet ministerens henvendelser som press, og man benyttet også anledningen til å klage litt på stramme bevilgninger fra politikerne. Frp rykket ut og mente Hanssen ikke bryr seg om vanlige folk.
Hanssens første reaksjon var at han ikke hadde gjort noe galt og at han som øverste ansvarlig for helsevesenet selvsagt må kunne ta telefoner for å sjekke hva som skjer. Heldigvis brukte han ikke mange timene på finne ut at det beste var å legge seg flat og beklage. Også Jens Stoltenberg mener telefonbruken var uklok.
Er det galt?
Men hvorfor er det egentlig så galt at en sjef tar noen stikkprøver for å sjekke hva som skjer i organisasjonen han er ansvarlig for?
Her må man huske på at helsevesenet i Norge ikke er basert på markedspriser. Grunnleggende helsetjenester skal være like for alle og er i stor grad gratis i bruk. De betales via det som i bunn og grunn er en offentlig forsikringsrdning.
Det er gode grunner til å ha dette som hovedprinsipp (merk at jeg skriver hovedprinsipp). Alternativet vil være at folk med lite penger ikke får et akseptabelt helsetilbud.
Men helsetjenestene er selvsagt ikke gratis å produsere.
Medisinske avgjørelser
I en slik situasjon er det noe nær en jernlov at etterspørselen blir større enn tilbudet. Den normale løsningen er da kø. Men i helsesektoren er behov og tilbud så komplekse at det må være mange køer. Man kan ikke si at pasienter med hjerteinfarkt, psykoser eller forstuet tommel skal prioriteres likt.
Noen må prioritere. Noen må si ja og nei. Kanskje må noen også si at det finnes viktigere ting enn trekk på rommet til en stortingsrepresentant.
Politikerne kan trekke opp retningslinjer, for eksempel en økt satsning på psykatrien, men etterpå må de holde seg unna. I enkeltsaker må det være medisinske eksperter som bestemmer.
Siden etterspørselen etter helsetjenester konstant er større enn tilbudet, blir alle svært vare hvis det er tegn til at politikere bryter dette prinsippet.
Erfaren politiker burde vite bedre
Legger man godviljen til, er det kanskje mulig å tro på Hanssen når han bedyrer at han ikke forsøkte å gi særbehandling til sin venn. Men det er minst like mulig å mistenke at det var nettopp det han gjorde med sine tre telefoner til mektige sykehustopper.
Det er oppsiktsvekkende at en så erfaren politikern som Bjarne Håkon Hanssen ikke umiddelbart forstår dette, men må få toppoppslag i mediene for å tenke seg om.
Det vekker igjen mistanke om at denne typen innblanding i visse kretser oppfattes som dagligdags. Det er en foruroligende tanke.
Oppdateringer:
- Kan ikke bruke helseministerens hotline
Hanssen-telefon ga særbehandling
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Kvalmende kvakksalvere
Steinar Lem. (Foto: Scanpix)
Råselger håp til døende og pårørende.
Etter at Steinar Lem nylig døde av kreft, har enken Gunn Hild Lem beskrevet sine opplevelser med tilbydere av alternativ behandling.
Hun har fortalt at paret mottok rundt ti henvendelser om dagen i flere uker frem til ektemannen døde, altså flere hundre tilbud. Det var alt fra vitaminer til spabehandling og kirurgi i Kina. Enkelte av tilbudene var svært kostbare.
- Det var en som var frekk nok til å påstå at det var 90 prosents sjanse for helbredelse med hans akupunktur, sier hun VG Nett.
- Jeg leser forskningsrapporter, så jeg vet det ikke fungerer. Samtidig er det vanskelig å si til en som er veldig syk at det ikke er håp - at det er ingenting som kan hjelp deg.
Til VG Nett sier Lem nå at hun mener den såkalte kvakksalverloven bør gjeninnføres. Denne loven ble i 2004 erstattet med Lov om alternativ behandling av sykdom, som er mer liberal.
Også Forbrukerombudet er betenkt over utviklingen.
Ulike hensyn
Her er det åpenbart at ulike hensyn kommer i konflikt. På den ene siden kan man si at det bør stå den enkelte fritt å kjøpe tjenester, selv om disse ikke har dokumentert effekt.
Den andre ytterligheten vil være å forby alt annet enn skolemedisin med vitenskapelig dokumentert effekt.
Et absolutt forbud er både prinsipielt betenkelig og vanskelig å avgrense i praksis. Behandling kan virke selv om effekten ennå ikke er tilstrekkelig dokumentert etter skolemedisinsk standard. Er det riktig å brukte tvangsmidler for å nekte et dødssykt menneske å prøve en dårlig dokumentert behandling?
Grenseoppgang
Mellom ytterpunktene kan man trekke andre grenser. De fleste vil nok si at behandlinger som blir ansett som direkte skadelige, bør forbys. Man kan også spørre om det bør skilles mellom tilbud som er gratis og det som koster penger. Og hva med ting som ikke utgir seg for å være av medisinsk art, som forbønn? Hva er verdien av å opprettholde et håp?
Dette er vanskelige spørsmål. Likevel mener jeg det må være klart at pågående markedsføring av dyre og udokumenterte behandlinger overfor alvorlig syke eller deres pårørende ikke kan aksepteres.
Det er absolutt på sin plass å se på dagens lovverk, eventuelt på praktiseringen av det.
Det går an å begrense rommet for markedsføring. Det går an å reagere strengere mot dem som bryter grensene. Det går også an å skille tydeligere mellom kommersielle og ideelle tilbud. Det er vel grunn til å tro at det er folk med profittmotiv som er mest pågående.
Når man selger håp til en person med dødsangst, presenterer man ikke en ordinær forretningstransaksjon, og lovverket kan ikke behandle dette som en normal situasjon.
Oppdateringer:
Har forsket på alternativ medisin for milliarder
Helsedepartementet reagerer
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Hagen som politisk analytiker
Foto: Scanpix
Det er kanskje ikke bare han som er på feil banehalvdel?
Mandag uttrykte Stein Erik Hagen og Ola Mæle sin bekymring i VG over et utydelig og stadig mindre Høyre.
Det har fått Dagsavisens Hege Ulstein til å se blått.
Hun åpner med følgende ingress:
Det er forskjell på å tjene penger og å tjene folket.
Ulstein har, for å si de mildt, lite til overs for Hagen og Mæle som politiske analytikere:
Gårsdagen side 4 i VG bør oppbevares utilgjengelig for barn. De må skånes for Stein-Erik Hagen. Hvis de håpefulle oppdager at det går an å være så lite opplyst og så uforskammet rik på en gang, er jeg redd de blir storskulkere over natten.
Onkel Blå og Onkel Mørkeblå, rikingene Ola Mæle og Stein-Erik Hagen, sysler med en av yndlingshobbyene sine igjen. De har tatt på seg å være politiske rådgivere for Høyre og Erna Solberg. I VG øser de av sin uendelige mangel på visdom ...
OK. La oss legge til grunn at Mæle og Hagen ikke er stortartede politiske analytikere. Men la oss også gå tilbake til Ulsteins ingress:
Det er forskjell på å tjene penger og å tjene folket.
Bør ikke det gjelde begge veier? Og er det ikke et viktigere spørsmål i dagens Norge om, eller i hvilken grad, politikerne skal drive butikk enn hva et par butikkeiere sier om politikk?
Hva er verst? At Dag Terje Andersen lekte finansanalytiker i Aker eller at Hagen og Mæle leker politiske analytikere i VG?
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
