Are Slettan

Silliness: Monty Pyton

Når Erna og Jens debatterer, savner man den myndige obersten fra Monty Python.

Som en del av en statsministerdebatt på TV 2 onsdag diskuterte Jens Stoltenberg og Erna Solberg skatt.

Denne delen av debatten er oppsummert av VG her:  

Det dreier seg altså om Høyres løfter om skattelettelser på 15-20 milliarder kroner.

Erna Solberg mener lettelsene vil føre til høyere sysselsetting og dermed økte skatteinntekter for staten. Det fikk Stoltenberg til å reagere:

15-20 milliarder fra eller til forandrer ikke hovedbildet: Norge er, som de andre nordiske landene, et høyskatteland, med et skattenivå en del over snittet i OECD.

Lavere eller høyere?
Er det så riktig at lavere skatter gir økte skatteinntekter, slik Solberg hevder? Mitt korte svar er: Neppe i Norge. Jeg har skrevet mer om det her. 

Men det betyr ikke automatisk at skattelettelser gir mindre velferd totalt i samfunnet. Det kan neppe være noe mål i seg selv at skatteinntektene skal være høyest mulig.

Stoltenbergs lettvinthet om at hvis litt skattelette er så bra, så hvorfor ikke bare fortsette å kutte, kan like godt snus: Hvis høye skatter er så fint, hvorfor ikke bare heve dem stadig høyere og få en stadig bedre velferdsstat?

Når Stoltenberg viker tilbake for å foreslå det, er det nok fordi han - når han tar på seg sosialøkonomhatten sin - vet at økte skatter også har negative sider, som etter alt å dømme blir verre jo høyere skattenivået er fra før. Med andre ord: Det blir dyrere og dyrere å få inn en ekstra skattekrone.

Bedriftsdødaren Stoltenberg
Hva så med Solbergs påstand om at Stoltenberg leder en regjering som tar livet av bedriftene?

Det er en påstand det er svært vanskelig å finne belegg for. Samme dag som TV-debatten kom meldingen om at Verdensbanken igjen har rangert Norge som et av de beste landene å drive næringsvirksomhet i. Andre målinger har vist lignende resultater.

Det er trist å se flinke politikere som Solberg og Stoltenberg komme med plattheter de helt sikkert ikke tror på selv.

Det er så man savner oberstfiguren som ofte kom inn og avbrøt Monty Python-sketsjer som skled ut, han som med stiv overleppe gjorde det klart at nå var det slutt:

- This is getting too silly!

Heikki Holmås mener det er best at han tar vare på penene dine. (Foto: Scanpix)

SV frykter at du tuller bort pengene dine på nesehårklippere. 

Høyre, Frp og SV har havnet i en interessant skattekrangel i Nettavisen.

Det begynte med at Høyres Jan Tore Sanner og Frps Per Sandberg kritiserte de rødgrønnes skattepolitikk. Sanner sa for eksempel følgende:

SVs Heikki Holmås er sterkt uenig med Sanner og Sandberg:

Disse utsagnene viser for det første betydelig uenighet i spørsmålet om hvilken effekt skattekutt eller -økningen har.

De viser for det andre et helt ulikt syn på hvem som er best egnet til å forvalte penger: Du selv eller det offentlige.

- Voodoo
Når det gjelder det første spørsmålet, mener altså Holmås det er feil at «bare vi senker skattene, så kommer det mer penger til velferdsstaten». Dette betegner han som «voodooøkonomi».

Dette er etter min mening et spørsmål man ikke kan svare definitivt på. Det kommer for eksempel an på hvor høyt skattenivået i utgangspunktet er, hvilken tidshorisont man vurderer og hva slags skatter det er snakk om. Er en spesiell skattesats svært høy, kan det godt være at lavere skattesats gir høyere skatteinntekter.

Men i hovedsak, og gitt dagens skattesystem, har nok Holmås rett. Skattelette vil gi staten mindre penger. Dette er en fortjent kritikk mot høyresiden i USA. Man har overdrevet tro på denne typen dynamiske effekter, og har derfor kombinert skattekutt med slapp disiplin på utgiftssiden.

Treffer kritikken mål?
Et annet spørsmål er om Holmås egentlig svarer på det representantene for Høyre og Frp hevdet. For verken Sanner eller Sandberg sier til Nettavisen at lavere skatter gir mer penger til velferdsstaten. Det de sier er at summen av både privat og offentlig velferd blir mindre når skattene øker.

Det er noe annet, og det er langt mer sannsynlig at de har rett, også i dagens virkelighet. Skatter drar uvegerlig med seg ineffektivitet, for eksempel bruk av ressurser på skattetilpasning og kontroll.

På den andre siden er dette også mye vanskeligere å måle, blant annet fordi man må verdsette goder som ikke omsettes i noe marked, så som utdannelse og helsepleie. Man må også sette en verdi på utjevning som kan gjøres via skattesystemet. Synes man likhet er viktig, vil man også kunne akseptere et så høyt skattenivå at den totale velferden i samfunnet blir mindre, så lenge den blir jevnere fordelt.

Hvem vet best?
Og her kommer vi over på det andre spørsmålet: Hvem er generelt best egnet til å ta vare på en krone: Du eller det offentlige.

Det er helt åpenbart at politikerne her har motsatt syn. Sandberg mener «det er den som tjener pengene som burde være nærmest til å bestemme hvordan disse pengene skal brukes».

Holmås likestiller offentlig ressursbruk med «eldreomsorg, skoler og forskning», mens privat ressursbruk er «å kjøpe nesehårklippere laget i Taiwan» og konkluderer:

- Det er ingen tvil om at mye av skattelette ikke går til fornuftig forbruk.

Nedlatende
Her synes jeg Holmås er svært nedlatende mot folk flest, samtidig som han, underforstått, har stor tiltro til egne evner til å forvalte våre penger fornuftig.

Jeg tror neppe så mange av oss føler at noen ekstra kroner i lommeboken umiddelbart vil bli sløst bort på nesehårklippere og fjas.

Faktisk tror jeg folk flest er ganske gode til å vurdere hva man ønsker å bruke pengene sine på.

I tillegg til forbruk er det noen som satser egne penger på næringsvirksomhet, i den grad de har midler til overs etter råshopping av nesehårklippere.

Selv om man er tilhenger av en offentlig finansiert velferdsstat og et skattesystem som hører med, er det ganske ille å merke at en ledende finanspolitiker i et regjeringsparti åpenbart ser på oss som barn som må holdes unna våre egne penger og beskyttes mot egen ufornuft - og da selvsagt av Holmås og hans kolleger.

Jeg har rett og slett et helt annet syn på enkeltmenneskers fornuft, og det påvirker nok også mitt syn på hva som er et fornuftig skattenivå.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Per Olaf Lundteigen. (Foto: Erlend Aas, Scanpix)

Senterpartiets Per Olaf Lundteigen med ny vri i debatten om formuesskatt.

Ifølge Avisenes Nyhetsbyrå vil Lundteigen fjerne formuesskatten på «arbeidende kapital», men han gjør det også klart at dette etter Senterpartiets definisjon ikke omfatter kapital plassert i aksjeselskaper.

Dette er åpenbart skreddersydd for at Senterparitets «føringsoffiserer» i bondenæringen skal komme gunstig ut. Lundteigen sier da også at forslaget er «tenkt ut i fjøset».

Men på mer generell basis illustrerer forslaget - la oss kalle det traktorfritaket - noe av det verste man kan gjøre med skattesystemet, nemlig innføring av grenser som er vanskelige å håndheve og som oppfordrer til skatteplanlegging og omgåelser.

Vanskelig grense
Ideen om spesialbehandling av arbeidende kapital er tilforlatelig, men ikke uproblematisk, noe Lundteigen også påpeker når han forklarer sitt forslag:

- Begrunnelsen er at det er vanskelig å skille mellom bedrifter hvor aksjeeieren arbeider og ikke. I børsnoterte selskaper er eieren helt passiv. Hvis aksjer skulle bli fritatt for formueskatten, så bør det også gjelde for obligasjoner og bankinnskudd. Da blir poenget med formueskatt borte.

Men Lundteigens løsning, et skille mellom aksjeselskaper og andre organisasjonsformer, gjør saken enda mer klønete.

Det betyr at virksomheter vil få ulik beskatning selv om den eneste forskjellen mellom dem er organisasjonsformen. Et enkeltpersonsforetak vil få lavere skatt enn et aksjeselskap.

En bedriftseier som har funnet ut at aksjeselskap er den meste hensiktsmessige organisasjonsformen, vil kunne spare store penger på å omdanne virksomheten til en mindre velegnet organisasjonsform. Dette er skadelig skattetilpasning.

Kanskje vil noen operere med deler av virksomheten i et AS og deler utenfor for å spare skatt. Kontrolloppgavene blir svært vanskelige.

Det enkle ofte det beste
Uansett hva man mener om formuesskatten, om skattenivået, om ulike skatte- og avgiftsformer og om graden av omfordeling gjennom skattesystemet, vil det være en enorm fordel om politikerne kunne enes om at enkelhet er noe av det viktigste ved et skattesystem.

Et enkelt skattesystem er forståelig for folk flest - og ikke bare for skatteeksperter - og fører til at mindre av samfunnets ressurser kastes bort på tilpasning hos skattebetalerne og kontroll fra myndighetene.

Lundteigens forslag vil være et langt skritt i feil retning.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Bård Vegar Solhjell mener han gjør politiske valg på en annen måte enn rikinger. (Foto: Lars Joakim Skarvøy, Nettavisen)

Kan det tenkes at selv en milliardær har noe fornuftig å si?

De siste dagene har det skapt mye oppmerksomhet at flere milliardærer har gitt penger til Fremskrittspartiet.

Regjeringspartiene griper begjærlig (og forståelig nok) denne sjansen til å hevde at Fremskrittspartiet slett ikke er for folk flest, men et parti som vil være til fordel for en liten gruppe rikinger. Spesielt fokuseres det på spørsmålet om formuesskatt. For eksempel sier kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) følgende til E24:

- Disse stemmer ikke som du og jeg, som støtter et parti fordi vi er enige med politikken. Hagen og de andre rikingene støtter partiet som vil føre til størst personlig vinning for dem selv.

Det er liten tvil om at milliardærenes egeninteresse påvirker deres syn på for eksempel formuesskatten. Etter innskjerping de siste årene begynner denne skatten sannsynligvis å svi for flere av dem. Når du betaler et tosifret antall millioner i formuesskatt, blir du sannsynligvis mer opptatt av dette spørsmålet enn om du betalte vesentlig mindre eller null.

Man kan likevel reise et par innvending mot Solhjells kommentar.

Bare rikinger?
For det første: Er det bare rikinger som, bevisst eller ubevisst, lar egeninteressen påvirke partipolitiske valg? Eller gjør «du og jeg» også det? Kanskje påvirkes til og med Bård Vegar Solhjells politiske preferanser av en karriere i offentlig sektor?

Kulturarbeidere står i kø for å male skrekkbilder av et Frp-styrt Norge, og trygler nærmest om fortsatt rødgrønn rergjering. De vil sikkert si de gjør dette av omsorg for kulturen, som er viktig for hele Norge. Men kanskje spiller egeninteressen også inn?

Mange bønder stemmer Senterpartiet. De kan anføre en rekke helhetlige og idealistiske grunner for sitt partivalg. Men Senterpartiet er også den fremste garantist for en politikk som beskytter norske bønder mot utenlandsk konkurranse.

Skipsredere liker partier som lover dem nullskatt. Fagorganiserte liker partier som gir dem skattefradrag for kontingenten. Stønadsmottagere vil nok nøle med å stemme på partier som foreslår innstramming i offentlige støtteordninger. Mange offentlig ansatte kan tenkes å se positivt på partier som er mot konkurranseutsetting og for økte offentlige budsjetter.

Poenget er: Det er nok ikke bare milliardærer som lar sine politiske valg farges av hvilken situasjon de befinner seg i.

Egeninteresse = dårlig forslag?
For det andre: Er det gitt at et politisk grep, for eksempel fjerning av formuesskatten, er feil hvis den som går inn for det har egeninteresse av å få det gjennomført?

Det er mulig å argumentere for at formuesskatten er negativ for Norge som sådan, ikke bare for rikingene som rammes mest i antall kroner. Dette er en særnorsk skatt på norske kapitalister, som for eksempel ikke rammer en svensk kapitalist som eier den samme bedriften, selv om denne ligger i Norge.

I et høykostnadsland som Norge er det spesielt viktig at vi har rammebetingelser som gjør at det blir investert mye kapital bak hver arbeidsplass. Bare slik er det mulig å skape arbeidsplasser som er lønnsomme med norsk lønnsnivå.

Når de andre nordiske landene har fjernet formuesskatten i løpet av de siste årene, skjedde det neppe på grunn av en rørende omsorg for milliardærer, men fordi man ønsket å stimulere nasjonalt, privat eierskap og investeringer.

Det er ikke dermed gitt at formuesskatten er det viktigste, eller endog riktige, grepet. Men det er fullt mulig å mene det ? og ikke bare ut fra en snever egeninteresse.

Problematisk, men?
Man skal selvsagt tenke kritisk på hvem som fremmer et forslag, uansett hvor det kommer fra. Og det er helt klart problematiske sider ved store pengebidrag i politikken. Det kan fort danne seg en kultur hvor man kjøper seg innflytelse, eller i det minste et inntrykk av at en slik kultur eksisterer.

Men dette dreier seg ikke først og fremst om en håndfull milliardærer, men om mektige organisasjoner med effektiv lobbyvirksomhet og dype lommer.

Den største fisken i denne dammen er utvilsomt LO. Men det synes man selvsagt ikke er noe problem i de rødgrønne partiene, for dette er jo en aktør som står på «riktig» side.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Shippingbransjen har alltid vært uvanlig lite glad i skatter, her næringens «grand old man», Anders Jahre. (Foto: Scanpix)

Regjeringen buer for Hagen, som betaler skatt, og jubler for redere som ikke betaler skatt.

De siste dagene har vi sett ulike eksempler på regjeirngens forhold til norske rikingers skattemoral.

Først ble det klart at to av Stein Erik Hagens barn skal flytte til Sveits. Hagen begrunnet dette dels med skatteforhold, og spesielt nevnte han den norske formuesskatten.

Tirsdag kunne Aftenposten melde at Kristian Siem, som allerede bor i Sveits, planlegger å flytte 25 skip til rederiet Siem Offshore Rederi i Kristiansand, og onsdag ble det også kjent at John Fredriksen vurderer å bruke NIS-registeret til en del skip.

Det er interessant å se den rødgrønne regjeringens reaksjon på de to sakene.

- Trist
I Hagens tilfelle kom det hard moralsk fordømmelse, blant annet fra finansminister Kristin Halvorsen:

- Jeg synes det er trist at Svein Erik Hagen ikke kjenner glede ved å bidra i det spleiselaget som velferdssamfunnet vårt er.

Det haglet også med beskyldninger om grådighet, egoisme og syting.

- Gledelig
Siem ble derimot møtt med jubel fra regjeringshold. I en pressemelding skriver næringsminister Sylvia Brustad:

- Dette er en svært gledelig beslutning. Nyheten er nok en bekreftelse på at regjeringen har lykkes i å skape konkurransedyktige og stabile rammebetingelser for maritime bedrifter som ønsker å drive fra Norge.

Også statsminister Jens Stoltenberg hjelper til med å rulle ut den røde løperen:

- Jeg ønsker Siems skip velkommen hjem og håper flere vil følge hans eksempel.

Men hvem betaler?
Det er nesten så man skulle tro Siem og Fredriksen, i motsetning til Hagen, hadde tenkt å begynne å betale skatt til Norge.

De kalde fakta er:

Hagen vil fortsatt bo i og skatte til Norge (mens to av barna flytter). Siem og Fredriksen bor ikke i og skatter ikke til Norge. De har heller ingen planer om å flytte hjem.

Hagen eier i hovedsak virksomheter som betaler normal norsk selskapsskatt. Shippingvirksomhetene til Siem og Fredriksen kommer ikke til å betale annet enn symbolsk skatt til Norge.

De ansatte i Hagens norske virksomheter betaler normal inntektsskatt. Rundt 10.000 sjøfolk på norske norske skip har nettolønnsordning og betaler derfor i praksis ikke skatt

Som NA 24 kunne melde onsdag: I 2007 betalte Hagen og hans barn mer enn dobbelt så mye i personlig skatt som alle norske rederier betalte i tonnasjeskatt.

De «konkurransedyktige og stabile» rammebetingelsene Brustad snakker om er i klartekst et skattefritak for fremtidige inntekter i rederiene. Ingen ser ut til å komme på den tanke at rederiene burde «bidra til spleiselaget».

For, som statssekretær Rikke Lind sier det til NA24:

- Vi behandler ikke rederiene likt med en skobutikk.

Nei, det skal være sikkert og visst. Rikke Lind har for øvrig bakgrunn fra lobbyorganisasjonene Norges Rederiforbund og Maritimt Forum, hvor hun var sjef.

Trusler virker
Når det gjelder skipsfart har de rødgrønne valgt å begrave den moralske forargelsen over de rike og akseptert at akkurat denne næringen må ha helt andre rammebetingelser enn resten av næringslivet i Norge.

Grunnen snakkes det sjelden høyt om, men her er den:

Skattetrykket er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for at du stikker av.

Alle vet at shipping er lite avhengig av enkeltland. Blir futen for masete, flyttes virksomheten lett til et annet land. Skipene flyter uansett rundt på verdenshavene, og mange andre land tilbyr det som i praksis er skattefritak for rederiene.

Kristin Halvorsen beskyldte Stein Erik Hagen for å drive utpressing for å få lavere skatt. Men de som virkelig har drevet skatteutpressing - og fått gjennomslag - er skipsrederne.

Derfor har skipsfarten Norges desidert gunstigste skatteregler. Og derfor faller den rødgrønne regjeringen på kne for søkkrike, stokk konservative og skattehatende skipsredere med bosted i London eller Sveits.

De er regjeringens favorittrikinger.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Foto: TV 2

Flytter? Flytter ikke? Og der gikk den skattedebatten av sporet.

Torsdag kveld sendte TV 2 et innslag om at Stein Erik Hagen og familien skal flytte fra Norge til Sveits på grunn av skattesystemet, spesielt formuesskatten. Det fortalte Hagen mens han viste TV 2 rundt på sin 40-millionershytte.

Dermed dominerte han nyhetsbildet i et halvt døgn, inntil han ga kontrabeskjed til NA24: 

- Jeg har ikke meldt flytting til Sveits, men det har mine barn gjort.

Personfokus
Dermed er man sikret at tilløpet til debatt om formuesskatten bare vil handel om Stein Erik Hagen. Alle mener noe om ham, og i regjeringskontorene er han en favorittfiende, en kaksekarikatur, en mann som anbefaler å sende slitte skjorter til skredderen i London for å bytte snippen.

Men formuesskatten dreier seg om mye mer enn Stein Erik Hagens hytte og snipper. Nær en million nordmenn betaler formuesskatt. For de fleste er beløpene ikke så store, men nivået er temmelig tilfeldig. Har man verdier i eiendom og litt gjeld, blir formuen gjerne borte.  Vurderer man å investere i en bedrift, kan derimot formuesskaten være en høyst reell faktor, som kan føre til at investeringer ikke blir gjennomført.

Og private investeringer i næringslivet er en nøkkel hvis Norge også fremover skal opprettholde en konkurransekraft som gjør at man kan forsvare et høyt lønnsnivå. En forutsetning for de høye lønningene i Norge er at det ligger mye kapital bak hver arbeidsplass.

Norge snart alene
Det er nå svært få land som har formuesskatt. Siden midten av 1990-tallet er den fjernet både i Danmark, Finland og Sverige.

I Norge har regjeringen økt fribeløpet, slik at færre betaler formuesskatt. Men samtidig har man gjort endringer i beregningsgrunnlaget som gjør at folk med betydelige næringsvirksomheter vil betale vesentlig mer.

Det er gode grunner til å ta den debatten Jens Ulltveit-Moe forsøker å lansere overfor NA24 i dag: 

- Jeg tror det er et tap for Norge når velstående mennesker flytter ut. Derfor synes jeg at formuesskatten er en struktur som må endres. Det er en for tilfeldig skatt, og den bør erstattes med en skatt på eiendom. Bolig og eiendom er grovt underbeskattet. Det er en overinvestering i eiendom.

Det burde vært mulig å diskutere dette også i Norge. Hvorfor kutter andre land ut formuesskatten? Kan man opprettholde den ønskede sosiale profilen i skattesystemet på andre måter enn ved formuesskatt? Vil slike endringer gi andre, negative bivirkninger? Svarene er langt fra gitt.

Dessverre tyder alt på at denne debatten igjen vil degenerere til synsing om personen Stein Erik Hagen.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter

Ifølge en ny spørreundersøkelse innrømmer 23 prosent av landets befolkning å ha kjøpt tjenester uten å betale moms i løpet av de to siste årene. Dette er en kraftig økning fra to år tilbake, da 13 prosent sa det samme. Selve undersøkelsen her.

Regjeringen reagerer på tallene og varsler tiltak for å bekjempe svart arbeid. Det har vi hørt før.

I et system med skatter og avgifter vil man aldri helt unngå problemet med svart arbeid, men det er viktig å holde øye med hvor mye skatte- og avgiftssystemet påvirker folks adferd.

Jeg selger hagenisser
La oss ta et hypotetisk eksempel. Jeg jobber med å selge håndlagede hagenisser. Jeg kan selge en hagenisse i timen. For hver nisse jeg selger kan min arbeidsgiver forsvare å betale 300 kroner i salgskostnader (som bare er min arbeidstid).

Samtidig vil jeg gjerne få malt huset mitt. Min nabo er ansatt i malerfirma og jobber gjerne litt mer enn han gjør nå, forutsatt at han får 100 kroner utbetalt pr. time.

Den åpenbare løsningen synes å være at jeg selger en ekstra hagenisse, mens han maler. Han er fornøyd, og jeg er fornøyd, og differansen mellom 300 kroner og 100 kroner gjør at saken virker enkel. Jeg ville sagt ja selv om han krevde 200 kroner, for jeg liker å selge hagenisser (man treffer så mange hyggelige mennesker).

Men så regner vi
La oss se nærmere på regnestykket og legge til grunn 25 prosent merverdiavgift, arbeidsgiveravgift på 10 prosent, og en marginalskatt (skatt på én ekstra krone tjent) på 35 prosent (de faktiske tallene vil ikke bli nøyaktig slik. De kan være både høyere og lavere, og tallene i det videre regnestykket er avrundet).

Hvis jeg selger en hagenisse og min arbeidsgiver betaler 300 kroner, fordeles beløpet på 273 kroner i lønn til meg og 27 kroner i arbeidsgiveravgift.

Etter skatt sitter jeg igjen med 177 kroner. Hvis jeg betaler 177 kroner til malerfirmaet, blir det igjen 142 etter merverdiavgiften.

Hvis vi (temmelig urealistisk) forutsetter at alt det går ut igjen som lønnskostnader i malerfirmaet, blir det igjen 129 kroner etter arbeidsgiveravgift. Etter skatt blir bunnlinjen 84 kroner, altså mindre enn det naboen vil male for.

Ikke lønnsomt
Altså: Selv om min arbeidsgiver betaler 300 kroner timen for min arbeidsinnsats, er det ikke lønnsomt for meg å jobbe en ekstra time for å betale en person som krever 100 kroner timen for å jobbe for meg.

Hvis vi likevel gjør dette, tar staten altså 216 kroner av min arbeidsgivers betaling på 300 kroner. Det er det man kaller skattekilen.

Merk at dette regnestykket ikke er basert på spesielt høy marginalskatt og heller ikke på høyeste sats for arbeidsgiveravgift. I så fall blir det enda verre. Verre blir regnestykket selvsagt også hvis lønnsnivået for hagenisseselgere egentlig ikke er så mye høyere enn lønnsnivået for malere.

Viktig å ha i mente
Vi må ha skatter og avgifter for å finansiere en moderne stat. Men samtidig er det viktig å være klar over at skatter og avgifter har store, og ofte utilsiktede, effekter.

Jeg tror mange glemmer hvor store disse effektene faktisk er.

Ofte fører de til at transaksjoner som begge parter egentlig ønsker å gjennomføre, ikke blir utført. Jeg maler selv eller lar huset råtne, mens naboen får mindre jobb enn han egentlig ønsker seg.

Eventuelt blir arbeidet gjort svart. Og den omtalte undersøkelsen tyder altså på at det stadig oftere blir løsningen.

Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post