Et kupp er et kupp
Manuel Zelaya. (Foto: Scanpix)
Og det er det som har skjedd i Honduras.
Når hæren med våpen i hånd henter en folkevalgt president på natten og setter ham på første fly ut av landet, er det et kupp. Det bør ikke være så vanskelig å innse. Og det er det som har skjedd med president Manuel Zelaya i Honduras.
Så registrerer jeg at det plutselig har vokst frem en liten hær av eksperter på grunnloven til Honduras, med ulike meninger om hvorvidt Zelaya hadde trådt over sine konstitusjonelle grenser. Etter min svært ringe forståelse er dette kompliserte og diskutable problemstillinger.
Men de hører uansett hjemme i politikken og eventuelt i jussen. Det ble jobbet med å stille presidenten for riksrett. Det er greit. Å sende soldater for å hente ham midt på natten og hive ham ut av landet - det er ikke greit.
Verden har endret seg
Hadde dette skjedde for 20-30 år siden, ville de fleste trukket på skuldrene. Militærkupp i Latin-Amerika var ren rutine.
Men mye har endret seg i verdensdelen. De fleste landene i Latin-Amerika er nå demokratier, selv om det varierer hvor velfungerende de politiske systemene er. Det eneste definitivt udemokratiske landet er nå Cuba.
Det har knapt forekommet vellykkede militærkupp de siste par tiårene, og forsøkene finnes primært i Venezuela, først i 1992, da Hugo Chavez forsøkte å gjennomføre et kupp, og så i 2002 da han selv ble utsatt for et mislykket kuppforsøk.
Derfor er det som nå har skjedd i Honduras like uvanlig i dag som det ville vært vanlig for 30 år siden.
Nye toner
Reaksjonene viser også at verden har endret seg. Riktignok forsøker Hugo Chavez som vanlig å spille Yankee-kortet, og hevder at USA har vært involvert i kuppet i Honduras.
Men Obama-administrasjonen fordømmer kuppet og har støttet en resolusjon i FN som oppfordrer alle land til ikke å anerkjenne den nye regjeringen i Honduras.
Det er åpenbart at dette har sammenheng med at den kalde krigen mot Sovjetunionen og landets kommunistallierte, er over. På samme måte som det ikke lenger slår helt an når Chavez ser yankee-imperialister på høylys dag, fungerer det ikke lenger like godt for høyreorienterte kuppmakere i Latin-Amerika å appellere til USA ved å vise til den røde fare.
Håpet er at dette også gjør det lettere å finne en fredelig løsning i Honduras, og at dette vil befeste den demokratiske trenden i Latin-Amerika.
Oppdateringer:
Meldes om blodige sammenstøt
Presidentens fly omdirigert til El Salvador
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Skummelt i Iran
Foto: Scanpix
Eksplosivt og uklart i regionens viktigste land.
Opptøyene etter presidentvalget i Iran gjør det enda verre å vite hvordan man skal forholde seg til Iran, som har potensial til å bli den vanskeligste diplomatiske floken i årene fremover.
Mange i Vesten øynet nok et håp om at mer moderate Mir Hossein Mousavi skulle vinne over dagens president, Mahmoud Ahmadinejad. Slik gikk det altså ikke, og nå mener Mousavis tilhengere at det var massivt valgjuks. Det er store demontrasjoner, og det meldes om skyting.
Svært uklart
Valgene i Iran har stort sett vært tamme affærer, fordi prestestyret stenger ute kandidater som ikke faller i smak. Iran er på ingen måte noe fungerende demokrati. Derfor var det uvanlig at det denne gangen ble demonstrasjoner og harde, offentlige debatter.
For en utenforstående ikke-ekspert er det foreløpig svært vanskelig å vite hva som egentlig skjedde under valget. Det er kommet mange påstander om valgfusk, og det er interessant at landets øverste religiøst leder, og dermed også landets mektigste mann, Ali Khamenei, har åpnet for at det såkalte Vokterrådet skal granske valget, etter at han først støttet valgresultatet.
Ønsketenkning?
Det er åpenbart at et betydelig antall iranere er misfornøyd med både valget og den generelle tilstanden i landet.
Likevel er det en fare for at man i Vesten får feil inntrykk av folkemeningen i Iran, fordi man i stor grad fokuserer på det som skjer i den velutdannede middel- og overklassen i store byer som Teheran, og kanskje også ønsker å se en liberalisering.
En uavhengig meningsmåling utført i mai indikerte at Ahmadinejad ledet over Mousavi. Dette kan selvsagt ha endret seg senere, og mange oppga i mai at de ikke hadde bestemt seg. Men det kan tyde på at Ahmadinejad nok er mer spiselig hjemme i Iran, og ikke minst utenfor eliten i Teheran, enn i Vesten.
Det kan godt være at valgfusk blir bevist. Men det betyr ikke nødvendigvis at Mousavi egentlig fikk flertall.
Men det er også interessant at den samme målingen viste økende misnøye med økonomien, samt et klart ønske om mer demokrati og bedre relasjoner til Vesten.
Enorm betydning
Uansett er dette en geopolitisk sak av enorm betydning, kanskje bare i konkurranse med uroen i Pakistan når det gjelder mulige konsekvenser.
Iran er Midtøstens største land, målt etter innbyggertall (over 70 millioner). Landet har også den oljerike regionens største økonomi (hvis man kjøpekraftjusterer BNP). Forholdet til Vesten har vært vanskelig siden revolusjonen i 1979, og forholdet til USA direkte fiendtlig. De i hovedsak sunnimuslimske arabiske landene i regionen er også skeptiske til sjia-dominerte og i hovedsak persiske Iran.
Irans atomprogram er i teorien sivilt, men svært mange mener målet er å utvikle atomvåpen. Det er et åpent spørsmål om Israel vil la det skje uten militære angrep, spesielt siden Irans ledelse gjentatte ganger har sagt at den jødiske staten må fjernes.
Man kan håpe at det som nå skjer fører til liberalisering i Iran, men det kan like godt medføre ustabilitet eller innstramming fra de konservative kreftene. Betydningen kan uansett bli enorm.
Oppdateringer:
Norske journalister kastes ut
Ny opptelling av stemmene
Twitter hjelpe demonstrantene
- Dette kan bli blodbad
- Folk er nervøse
Flere skudd avfyrt
Følg utviklingen i Iran på Twitter
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Venstrefiasko i EU-valg
Gordon Brown. (Foto: Scanpix)
Finanskrisen ser ikke ut til å hjelpe venstresiden.
Mange har ment at finanskrisen kunne gi venstresidens ny vind i seilene. Helgens EU-valg tyder ikke på at det slår til.
I en rekke europeiske land gjorde den tradisjonelle venstresiden det begredelig. Mest oppmerksomhet har det vakt at Gordon Browns Labour ble slått ikke bare av hovedmotstanderen, det konservative partiet, men også av United Kingdom Independence Party, som vil trekke Storbritannia ut av EU.
Det spekuleres nå stadig ivrigere i om Gordon Browns dager som Labour-leder er over.
Men også i andre viktige land, som Tyskland, Frankrike, Spania og Italia, var dette et elendig valg for venstresiden.
To forhold ser ut til å ha ødelagt for venstrepartiene.
For det første har en del av dem sittet med regjeringsmakten både før og under krisen. Spesielt gjelder dette Labour, som har styrt sammenhengende i 12 år. Da begynner det å bli vanskelig å legge skylden på andre enn seg selv for finanskriser og annet som går galt.
Protest
Men den viktigste grunnen er kanskje at moderate, etablerte partier både på venstre og høyresiden lekker stadig mer til ulike populistiske protestpartier. Hvis finanskrisen i det hele tatt har gitt politiske utslag er det ikke til fordel for tradisjonelle venstrepartier, men for protestpartier.
Et eksotisk eksempel er Piratpartiet i Sverige.
I hovedsak dreier det seg imidlertid om konservative, nasjonalistiske og innvandringsskeptiske partier. Ett av de mer ytterliggående er det åpenlyst rasistiske British National Party.
Høyre? Venstre?
Mange av disse partiene passer dårlig inn på den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. De står gjerne nær tradisjonelle høyrepartiet når det gjelder å legge vekt på lov og orden, men ofte nærmere ytre venstre i den økonomiske politikken, ved for eksempel å være motstandere av frihandel.
Dette er et varsku til de tradisjonelle partiene på både høyre- og venstresiden. Disse protestpartiene fanger opp en frustrasjon med hele EU, og med de politiske partiene, som må tas på alvor.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Fra slager til slagsmål
Foto: Scanpix
Jens Stoltenberg i Moskva for å berge Telenor. Det blir ingen fest.
Når statsminister Jens Stoltenberg tirsdag reiser til Moskva for å møte president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin blir det blir sikkert noen høflighetsfraser om Alexander Rybak og slagerfestivalen, men det viktigste temaet blir Telenors bitre kamp for ikke å miste sin aksjepost på nær 34 prosent i det russiske mobilselskapet Vimpelcom.
Stridens formelle kjerne er at Telenors representanter i Vimpelcom-styret høsten 2004 motsatte seg et oppkjøp av et lite mobilselskap i Ukraina. Telenor mente prisen var for høy og var usikker på hvem selgerne egentlig var.
Farse
Etter en rettsprosess som må kunne beskrives som en farse, er det nå på nippet til at aksjer til en verdi av rundt 12milliarder kroner blir tvangssolgt. Den formelle motparten er det obskure selskapet Farimex, som kontrollerer 0,002 prosent av aksjene i Vimpelcom, og prosessen har til nå foregått i bortgjemte rettslokaler i Sibir. Mandag ble det klart at Farimex tar et nytt skritt i striden, nå i Ukraina.
Les mer hos NA24: Nye angrep på Telenor
Hvis du ikke forstår hvordan en strategisk uenighet i et bedriftsstyre skal kunne koste 12 milliarder kroner, kan du stille deg i en lang kø av hoderystende observatører.
En russisk advokat sier til TV 2 at han tror domstolene er kjøpt og betalt.
I bakgrunnen lurer uansett milliardæren Mikhail Friedman, som kontrollerer Alfa-gruppen, den andre hovedaksjonærene i Vimpelcom. Det spekuleres i at han vil bruke et eventuelt tvangssalg til å få full kontroll over Vimpelcom.
Juridisk sak
Russiske myndigheter har til nå stått fast på at dette er en juridisk sak mellom to private aktører, en strid som politiske myndigheter ikke skal blande seg inn i.
Hvis Russland hadde et velfungerende juridisk system, ville det selvsagt vært korrekt. Men det har ikke Russland. Landet er heller ikke med i Verdens handelsorganisasjon, WTO, tross en prosess som snart har pågått i 16 år, og dermed heller ikke underlagt denne organisasjonens regelverk.
Hvilket signal vil man gi?
Situasjonen er dermed ikke lys for Telenor. Det som likevel kan trekke i positiv retning er at saken har vakt betydelig oppsikt internasjonalt.
Mister Telenor sin Vimpelcom-post, vil det igjen demonstrere at utenlandske investorer er fritt vilt i Russland.
Samtidig har lavere olje- og gasspriser gjort at Russland har mer bruk for utenlandske investeringer enn for et år siden.
Hvilket signal ønsker Putin og Medvedev å sende til omverdenen?
Oppdateringer:
Putin: - Vi er uavhengige og nøytrale
Putin gratulerte Norge
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
«Lakenkledde hinduledere» ga børsfest
Foto: Scanpix
Overraskende valgresultat i India.
Den indiske aksjeindeksen Sensex steg mandag hele 17 prosent etter parlamentsvalg i helgen.
Les mer hos NA24: Børs stengt etter bonanza
Først og fremst må man gratulere med at et fattig land med over en milliard innbyggere klarer å avholde et stort sett ryddig valg. Det tok fire uker og krevde flere valgfunksjonærer enn det er innbyggere i Norge: 6,5 millioner.
Markedet jubler over et overraskende sterkt resultat for Kongresspartiet og statsminister Manmohan Singh (til venstre på bildet). Valgresultatet tyder på at Kongresspartiet etter dette valget vil kunne etablere en mer styringsdyktig allianse enn etter forrige valg.
Sist gang resulterte valget i en halvhjertet allianse mellom Kongresspartiet og en rekke mindre partier, blant annet flere små kommunistpartier.
I tillegg til at kommunistene neppe vil bli del av maktbasen i årene fremover, er det en viss tendens til at fremveksten av regionale partier har stanset. Også dette blir nok tolket positivt av markedet.
Det er nok også beroligende at Kongresspartiet gjorde det bedre enn det andre store partiet, det mer hindu-nasjonalistiske Bharatiya Janata-partiet, som i større grad har bygd opp under konfliktene med Indias store muslimske minoritet (India har verdens tredje største muslimske befolkning, etter Indonesia og Pakistan).
Avmålte reaksjoner
I det hele tatt er det interessant at finanskrise og global resesjon ikke i vesentlig grad ser ut til å føre til radikalisering i vekstmarkedene (med visse unntak i Latin-Amerika).
Dette har trolig bidratt til å dempe frykten for politisk risiko og til at disse aksjemarkedene har utviklet seg positivt i år. Aksjeindeksen MSCI Emerging Markets har steget nær 25 prosent siden nyttår, vesentlig bedre enn den generelle børsutviklingen. Sensex-indeksen i India har steget nær 50 prosent.
- Lakenkledde hinduledere
Men om det jubles på børsen, er det klart at regjeringen i India står overfor store utfordringer. Den viktigste er den enorme fattigdommen i landet. I tillegg er det politiske systemet plaget av korrupsjon og offentlig sektor stor, men lite effektiv. Kongresspartiet selv bærer i altfor stor grad preg av å være en familiebedrift for Gandhi-familien.
Det er lett å gjøre narr av Indias demokrati (Stein Ørnhøi skrev nylig foraktfullt om «lakenkledde hinduledere». Jeg har skrevet mer om Ørnhøis kronikk her: Gode, gamle Sovjet-argumenter).
For ordens skyld: Manmohan Singh er ikke hindu, men sikh.
Før man avfeier det indiske valget, er det uansett verdt å minnes Winston Churchills ord:
- Demokrati er den verste styringsformen, bortsett fra alle de andre formene som er blitt forsøkt opp gjennom tidene.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Legalize it?
Illustrasjonsfoto: Scanpix.
Ingen fremgang i krigen mot narko. Hva nå?
Også norske medier har i det siste fokusert på at Mexico er i ferd med å rives i stykker av krigen mot narkobandene. Tusenvis blir drept hvert år. Korrupsjon forgifter samfunnet, og politifolk som våger å trosse bandene blir rutinemessig henrettet.
Man har satt inn titusenvis av soldater for å forsøke å få kontroll over situasjonen. Men bandene er ekstremt brutale og tungt bevæpnet, så det er langt fra sikkert at man lykkes.
Den viktige reiselivsnæringen sliter. Få ting er så lite forlokkende for turister som en søppelsekk full av avkuttede soldathoder ved et shoppingsenter.
Ambisiøse mål, dårlige resultater
Verdenssamfunnet har i tiår kjempet en dyr og blodig kamp mot stoff. I 1998 vedtok FNs generalforsamling at produksjonen av opium, kokain og cannabis skulle utryddes eller vesentlig reduseres innen 2008.
Som tilstanden i Mexico illustrerer, er det få tegn til fremgang.
I verdensmålestokk er ikke Mexico et spesielt fattig, vanstyrt eller kaotisk land. Landet har verdens 12. største økonomi. Når et slikt land kan havne på randen av borgerkrig på grunn av narkotika, forstår man hvor vanskelig det er å bekjempe narkoindustrien i land som Afghanistan, Burma og Laos.
Rike land har ikke de samme problemene, men her er fengslene fulle av folk som enten har produsert, distribuert eller solgt stoff, eller som har begått kriminalitet for å finansiere forbruket sitt. Bare i USA brukes det årlig 40 milliarder dollar på krigen mot stoff.
Situasjonen minner om forbudet mot alkohol i mange vestlige land i mellomkrigstiden. Dette gjorde alkoholsalg til en svært lønnsom form for kriminalitet. Men bransjen var også voldelig. Når man driver utenfor loven, må det vold til for å avgjøre tvister. Da forbudet ble opphevet, mistet de kriminelle en inntektskilde, volden forsvant fra bransjen, omsetningen kunne reguleres, og staten fikk kjærkomne avgiftsinntekter.
Minst dårlig
Blant dem som mener legalisering også av narkotika er det minst dårlige alternativet, finner vi det ganske så borgerlige magasinet The Economist.
Hovedargumentet mot dagens forbudspolitikk er all kriminaliteten som følger med, «gangstervirksomhet i en skala verden aldri før har sett», som bladet skriver.
Ved en legalisering vil den ekstremt voldelige kriminaliteten nesten automatisk reduseres. Trolig ville forbruket øke, men dette kunne motvirkes ved å bruke avgiftsinntekter til opplysning og behandling. Man ville også kunne bruke avgiftssystemet til å lede brukere i retning av de stoffene som tross alt er minst skadelige, mener The Economist.
Det er fortsatt et klart politisk flertall for en streng narkotikapolitikk, og det er bare de mest naive (eller rusede) som ikke innser at selve stoffbruken fører med seg store problemer, ikke bare for brukeren selv.
Men samtidig er det vanskelig å se positive resultater av de tusenvis av milliarder og menneskeliv som er ofret i krigen mot narkotika. Og det er veldig lett å se de negative sidene ved krigen.
Stadig flere kommer til å spørre om krigen egentlig er tapt.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Mugabe: - Heng dere, men gi meg penger først
Solheim kunne fortelle at Norge er klar til å gjenoppta samarbeidet med Zimbabwe forutsatt at landet holder orden i eget hus. Solheim forsøkte seg også med å påpeke at dette med politiske fanger ikke er noe Norge liker så godt.
Det ble ifølge TV 2 kontant avfeid av Zimbabwes utenriksminister Simbarashe S. Mumbengegwi:
- Vi har aldri hatt noen som har blitt betegnet som politisk fange. Blir du arrestert for å ha begått en politisk forbrytelse, gjør det deg ikke til en politisk fange.
Pressefriheten er det heller ikke noe galt med, sier Mugabe ifølge NTB:
- Vi har pressefrihet. Men det må jo være noen regler også. Vi kan ikke bare åpne opp for enhver som vil skrive skandaløse ting. Så hva skal vi med mediereformer?
Heller ikke har Mugabe noe til overs for utlendinger som legger seg bort i Zimbabwes interne saker. Han gjentok over for TV 2 at landets kritikere kunne gå og henge seg:
- Ja, dersom de ikke aksepterer at vi er en uavhengig stat, at vi har klare rettigheter, vil vi ikke ha noe med dem å gjøre. Hvis de ikke aksepterer dette kan de fortsatt gå å henge seg.
- Dersom de ikke allerede har hengt seg naturligvis, fortell dem at jeg fortsatt vil at de skal henge seg, sier presidenten smilende.
Det sier han samtidig som Zimbabwe forsøker å skaffe 30 milliarder kroner i internasjonal bistand, og hjelpen skal være betingelsesløs.
- Betingelser, de stiller alltid betingelser! Det er en måte å gjøre oss til slaver på. Dersom vi skal få bistand, må det skje i vennlige former. Vi vil ikke knele for giverne, sier Mugabe.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
Oppdateringer:
- Siden giverlandene nøler, har Mugabe funnet en alternativ pengekilde: Avgifter fra norske journalister.
- Denne saken blir bare bedre og bedre. Nå får Norges ambassadør kritikk for å ha smilt av Mugabe.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Imamens røverhistorie
Zulqarnain Sakandar Madni gjentar bløffen om at 4.000 jøder ikke kom på jobb i World Trade Center. (Illustrasjon: TV 2/YouTube)
Hevder 4.000 jøder ble advart om World Trade Center.
Det er blitt bråk etter at TV2 satte fokus på den profilerte norske imamen Zulqarnain Sakandar Madni og hans foredrag om terrorangrepene 11. september 2001 på Høyskolen i Oslo. (Du finner også opptak på YouTube).
I foredraget gjør han det klart at han mener det lå en amerikansk og jødisk konspirasjon bak angrepene, og han trekker spesielt frem teorien om at jøder ble varslet på forhånd.
- Totalt fire tusen jøder var borte fra de to tårnene på samme dag. De kom ikke på jobben. Hvorfor ikke? spør han.
Dette er en velkjent teori i den muslimske verden, og ikke bare i de mest radikale islamistiske miljøene. Mahathir Mohamad, statsminister i Malaysia fra 1981 til 2003, hevder det samme på bloggen sin: - Jeg forstår at knapt noen jøder var i bygningen. De ble ikke brent til døde.
Tragikomisk
Skal man le eller gråte over at slike påstander så ofte får stå uimotsagt blant muslimer?
Tenk først på det praktiske. Hvordan ble 4.000 jøder i New York varslet? (Hallo, er det David Goldstein? Dette er fra Mossad. Ikke gå på jobb i dag. Vi gjentar: Ikke gå på jobb i dag!). Hvordan kunne man være sikker på at ikke én av disse 4.000 i ettertid kom til å få samvittighetskvaler og fortelle om dette velorganiserte massedrapet?
Og hva med det faktum at det på listen over omkomne er en mengde jødiske navn? Du kan lese om bakgrunnen til 76 av de omkomne jødene i denne gjennomgangen som det amerikanske utenriksdepartementet så seg nødt til å sende ut i et forsøk på å avsanne ryktet om at det knapt var jøder blant de døde.
Kjent bakgrunn
Historien om de 4.000 jødene som ikke kom på jobb er, i likhet med de fleste konspirasjonene rundt 9/11, konstruert ved å trekke ut en liten bit av det forvirrende bildet som oppstod i timene etter angrepet, vri og vende litt på innholdet, og så komme med insinuasjoner og retoriske spørsmål.
Dagen etter angrepet ble det i israelske medier meldt at myndighetene i landet visstnok hadde fått henvendelser om rundt 4.000 israelske borgere som kunne tenkes å ha vært i området rundt World Trade Center på Manhattan eller ved Pentagon i Washington. Dette omfattet personer som slektninger ikke klarte å få tak i under de kaotiske forholdene.
17. september 2001 dukket det samme tallet opp på Hizbollahs radiostasjon al-Manar i Libanon, men nå med en vri. Det var ikke lenger 4.000 israelere, men 4.000 jøder, og de hadde ikke møtt på jobb.
Denne historien har så levd videre blant konspirasjonsteoretikere, spesielt i den muslimske verden og i små nynazistiske grupper. Og den har altså også nådd en norsk imam, som uimotsagt kan fremføre den til ukritiske studenter.
Lever i egen verden
Det er knapt grenser hvor hvilke rykter og vandrehistorier som er kurant politisk mynt i islamistiske kretser. Jeg har tidligere skrevet om Hamas, som mener jødene står bak første og andre verdenskrig, den franske revolusjon, opprettelsen av FN, den kommunistiske revolusjon, Frimurerne, Rotary og Lions, bare for å nevne noe.
Dette illustrerer det som dessverre preger altfor store deler av den muslimske verden. Man sitter i lukkede miljøer uten kritisk debatt og koker sammen livsfjerne synspunkter, man har overdreven tiltro til religiøse ledere, og man gir uavlatelig andre (jødene og Vesten) skylden for alt som er galt.
Sånn sett er det fint at Zulqarnain Sakandar Madni her får dumme seg ut i offentlighet, på internett. Det kan forhåpentligvis åpne øynene til noen av studentene som satt i salen og lyttet andektig til imamens røverhistorie.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Chavez ber om godt vær
Hugo Chavez vil oppdage at populisme har sin pris. (Foto: Scanpix)
Lav oljepris gir merkelige utslag. Nå vil Hugo Chavez bli venn med oljegigantene.
Nylig meldte New York Times at Venezuela har begynt å føre diskrete samtaler med internasjonale oljegiganter som Chevron, Royal Dutch/Shell og Total om nye investeringer i landet.
Dette skjer halvannet år etter at Hugo Chavez krevde at utenlandske selskaper skulle akseptere dårligere avtaler eller forlate sine investeringer i landet.
Avtalebrudd har sin pris
Den nye linjen fra Chavez sier noe om situasjonen for Venezuela. Det dramatiske oljeprisfallet det siste halvåret vil skape store problemer for landet. Under Chavez er økonomien blitt stadig mer avhengig av olje, som i fjor stod for mer enn 90 prosent av eksportinntektene. Utenlandske investeringer i andre sektorer enn olje er nær ikke-eksisterende på grunn av uforutsigbare rammebetingelser og flere runder med nasjonalisering.
I tillegg er det nasjonale oljeselskapet PDVSA blitt et sammensurium av kommersiell virksomhet og sosialt hjelpapparat, som er innvevd i statsadministrasjonen og politisk styrt.
Penger som burde gått til investeringer, blir i stedet brukt på andre områder av samfunnet. Selskapet oppgir selv å ha produsert rundt 3,3 millioner fat pr. dag i fjor, men de fleste observatører tror det reelle tallet er vesentlig lavere. OPEC, hvor Venezuela er medlem, bruker et tall på 2,3 millioner fat. Alt tyder i alle fall på at tallet er vesentlig lavere enn de 3,4 millionene som ble produsert da Chavez kom til makten for ti år siden.
Venezuela kommer sikkert til å klare å tiltrekke seg utenlandske investeringer i oljesektoren igjen. Men oljeselskapene er ikke dumme. Heller ikke lider de av hukommelsestap. De har sett at Chavez ikke respekterer avtaler, og antar at han på nytt vil tyne dem hvis oljeprisen blir høy nok.
Så de kommer bare til å gå inn på betingelser som er vesentlig dårligere for Venezuela enn dem landet kunne oppnådd hvis politikken som ble ført var mer forutsigbar.
Lånerot i Ecuador
Noe lignende ser man i Ecuador, et mindre land med en regjering som er inspirert av Chavez. Der har man bestemt seg for ikke å betale deler av statsgjelden, for andre gang på ti år. Denne gangen skjer det ikke fordi man ikke kan betale (gjelden er ikke spesielt stor), men fordi man mener lånene i sin tid ikke bli tatt opp på legitimt vis.
Men situasjonen er svært uforutsigbart, for mens man misligholder enkelte obligasjoner, betaler man renter på andre.
Effekten er at renten på Ecuadors statsobligasjoner er skyhøy, rundt 30 til 60 prosent. Tallet varierer ettersom markedet må gjette på hvilke deler av gjelden landet vil misligholde.
Obligasjonsinvestorene lider heller ikke av hukommelsessvikt. Slik det ser ut nå vil det ta lang tid før det i praksis blir mulig for Ecuador å ta opp nye, kommersielle statslån.
Brasils vei
Når det gjelder uforutsigbarhet og populisme, skiller Venezuela og Ecuador seg tydelig fra det største landet i regionen, Brasil, selv om også dette landet ledes av en klart venstreorientert president, Luiz Inácio Lula da Silva.
Lula har fra første dag ført en konsekvent, ansvarlig og forutsigbar økonomisk politikk. Det har skapt tillit hos investorer som i utgangspunktet var skeptiske til den nye presidenten da han tiltrådte for seks år siden.
I tiden fremover kommer Venezuela og Ecuador til å merke at tillit har verdi og at populisme har sin pris.
Bush er en taper
Optimist overtar etter fiasko. (Foto: Scanpix)
En mislykket president går av.
I dag, tirsdag, omtrent klokken 18 norsk tid, legger Barack Obama sin venstre hånd på Abraham Lincolns bibel og overtar som USAs president. Obama seiler på en uvanlig bølge av godvilje, som er blitt sterkere etter at han ble valgt.
Han overtar verdens viktigste jobb, kanskje også verdens vanskeligste. Skulle han trenge en påminnelse om hvor galt det kan gå, er det bare å se på den avtroppende presidenten.
George W. Bush har vært en fiasko som president. Han var selvsagt ikke den klovnen han tidvis ble fremstilt som i norsk presse, men han var en fiasko.
Det meste gikk galt
Han etterlater seg det som ser ut som den dypeste økonomiske krisen på flere tiår. Kombinasjonen av skattekutt og økte offentlige utgifter, har svekket statsfinansene alvorlig. Situasjonen i Irak og Afghanistan er i beste fall usikker. Abu Ghraib, Guantanamo, CIAs samarbeid med stater som driver tortur og innskrenkning av personvern i USA - alt dette har bidratt til å svekke USAs moralske autoritet. Håndteringen av Katrina-katastrofen i New Orleans fremsto som særdeles inkompetent.
Generelt har Bush lagt til grunn en særdeles romslig tolkning av hvilke fullmakter en amerikansk president har. Dette har bidratt til å polarisere politikken. Og det har demokratene tjent på. Det republikanske partiet er en skygge av seg selv. Dermed har Bush også vært en fiasko som partipolitiker.
Bush selv legger vekt på at mye har vært preget av ytre omstendigheter. Hvem kunne forutse terrorangrepene i 2001 eller at Katrina skulle føre til den enorme katastrofen man så i New Orleans?
Selvsagt er det en god porsjon flaks og uflaks som skiller vellykkede og mislykkede presidenter. Men det er ikke bare det. Bush har vist manglende evne til å sette seg inn i kompliserte situasjoner, og han har ikke villet lytte til andre enn den indre kretsen, med folk som Dick Cheney og Karl Rove. Det har medført at en president som ble valgt som en brobygger, raskt ble en av de mest omstridte og upopulære presidentene, ikke minst internasjonalt.
Tiden endrer mye
I tillegg til å legge vekt på de ytre omstendighetene, møter Bush ofte kritikk med å vise til at presidenter gjerne blir vurdert annerledes når noen år er gått. Det kan selvsagt også skje med oppfatningen av de siste åtte årene.
Hvis den økonomiske krisen utløser sterkere proteksjonistiske krefter i USA, kan mange handelspartnere komme til å se tilbake på Bush med lengsel. Han var en prinsippfast forsvarer for frihandel.
Han har også fått lite igjen for å ha satt fokus på dårlige offentlige skoler med sin «No Child Left Behind»-politikk. Resultatene er omstridt, men Bush oppnådde i alle fall å sette de enorme forskjellene mellom USAs gode og dårlige grunnskoler på dagsordenen.
Irak avgjør
Men det mest avgjørende for ettermælet til Bush er trolig hva som skjer i Irak.
Her kjørte Bush gjennom en økning av de militære styrkene i 2007, selv om mange - inkludert Barack Obama - mente dette var et håpløst prosjekt. Dette hadde en positiv effekt på sikkerhetssituasjonen i landet, og hvis man etterhvert oppnår et stabilt og demokratisk Irak - i en region hvor stabile og demokratiske land er mangelvare - vil det i det minste kunne heve ettermælet for Bush fra katastrofalt til middels.
Men dette er høyst usikkert. Vi kan like godt se at Irak sklir tilbake til kaos eller splittes opp.
Enn så lenge må man bare konstatere at Bush ligger an til å bli en taper som president.
Israel - en SV-ers drømmeland
Israel er utvilsomt det landet i Midtøsten hvor en typisk Grünerløkke-SV-er ville funnet seg best til rette. (Foto: Scanpix)
Fritt, demokratisk, likestilt, seksuelt frigjort - og med stor offentlig sektor.
I Midtøsten er det rundt femten land (litt avhengig av hvordan man regner). Av denne regionen utgjør Israel under en halv prosent av arealet, selv om de okkuperte områdene regnes med. Jødene i Israel utgjør et par prosent av befolkningen i området.
Hva slags land er denne miniputten? Mange bruker uttrykk som terrorstat, apartheidstat og grusom okkupantmakt. Kravene om boikott reises med jevne mellomrom.
Et annet bilde
Men det finnes også et annet bilde.
Israel slår alle de andre landene i Midtøsten på FNs utviklingsindeks.
Det er det eneste landet i Midtøsten som blir ansett som et helt fritt demokrati, ifølge rangeringen til Freedom House.
Samme organisasjon rangerer Israel høyere enn alle de muslimske nabolandene når det gjelder religiøs frihet, noe som selvsagt også omfatter frihet til å være ikke-troende.
Israel er kommet klart lengst i Midtøsten når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner, ifølge World Economic Forum.
Landet scorer best i regionen på ytringsfrihet, ifølge Reportere uten grenser.
Det er det eneste landet i Midtøsten hvor det er forbudt å diskriminere på grunn av seksuell legning. I de fleste andre land i regionen er homofili forbudt og til dels forbundet med strenge straffer, endog dødsstraff.
En rangering hvor Israel må se seg slått av et annet land i regionen er på Heritage Foundations liste over verdens frieste økonomier. Her er det primært den store offentlige sektoren i landet (omtrent som i Norge) som gjør at det faller til andreplass i Midtøsten, bak Bahrain.
Israel er rett og slett det landet i Midtøsten hvor en typisk Grünerløkke-SV-er ville funnet seg best til rette: Hun kan mene hva hun vil om politikk, hun kan si hva du vil, hun kan tro på hva hun vil (eller la være), hun kan nå frem i samfunnet også som kvinne, hun kan være glad i hvem hun vil, uavhengig av kjønn - og offentlig sektor er stor.
Fortjent kritikk
Så kan man selvsagt mene at uavhengig av hva slags samfunn Israel er, så fortjener landet uansett hard kritikk for sin opptreden i forhold til palestinerne.
Greit nok. Jeg er selv ikke overbevist om at Israel i Gaza har gjort veldig mye for å unngå sivile tap i de tre ukene angrepene pågikk frem til helgens våpenhvile. Jeg synes også det er uklart hva man tror man kan oppnå. Jeg mener Israels bosettingspolitikk på Vestbredden må endres og at blokaden av Gaza må heves. Og jeg mener Vesten, spesielt USA, må gjøre det klinkende klart for den minst kompromissvennlige fløyen i Israel at det haster med å komme frem til en reell tostatsløsning med palestinerne.
To standarder
Men det er likevel noe merkelig med det nærmest religiøse Israel-hatet, og den tilsvarende ukritiske holdningen til den andre parten i konflikten. Spesielt når man sammenligner med andre konflikter i verden.
Det er ganske påfallende hvor lite oppmerksomhet det for eksempel blir når tamiler fredag demonstrerte utenfor Stortinget for å sette fokus på situasjonen i hjemlandet, en situasjon som har klare likhetstrekk med Gaza. Hundretusenvis av sivile sitter fastlåst mens regjeringsstyrkene i disse dager setter inn det som ser ut til å bli en avgjørende offensiv mot Tamiltigrene etter en konflikt som i løpet av femten år har kostet mer enn 70.000 menneskeliv.
Men dette utløser ingen opptøyer, ingen avskyresolusjoner fra Blitz, ingen steiner og fyrverkeriraketter. Mediene registrerer knapt hva som foregår.
I 1982 vekket massakrene i de palestinske flyktningeleirene Sabra og Shatila berettiget avsky. Israelske styrker snudde ryggen til mens kristne libanesere drepte flere hundre palestinere. Dette ødela mye for Israels omdømme, også i Norge.
Men hvor mange i Norge er det som husker at Syria samme år la byen Hama i grus og drepte anslagsvis 20.000 sivile for å slå ned et islamistisk opprør? Neppe mange.
Hvorfor?
Jeg tror det har å gjøre med at det er lettere å bli engasjert når minst én av partene i konflikten ligner oss, uansett om det er den parten angriper eller blir angrepet. Israel er et land som står for mange av de samme verdiene som vi er vokst opp med i vestlige land.
Siden israelske soldater ligner på oss, reagerer vi mer på brutaliteten enn vi gjør når blir begått av krefter som vi i mindre grad klarer å identifisere oss med. Da trekker de fleste på skuldrene.
USA ligger bak
I tillegg tror jeg en del av forklaringen er at Israel har USA som konsekvent (noen vil si ukritisk) støtte. Motstand mot Israel blir også motstand mot USA. Mine fienders fiender blir mine venner. Dermed havner norske radikalere i et merkelig klamt favntak med verdens mest reaksjonære krefter.
Det jeg savner i den norske debatten er ikke en mindre kritisk holdning til Israel, men en mer kritisk holdning til den andre siden i konflikten. Og da tenker jeg ikke på palestinerne som folk, men på Hamas og lignende voldsforherligende fundamentalister og deres prinsippfaste motstand mot alle fornuftige kompromisser i regionen.
Eller skal vi akseptere at muslimer bare «er sånn»?
Opphev Cuba-boikotten
Barack Obama bør ikke lenger la Fidel Castro bruke handelsboikotten som unnskyldning. (Scanpix)
Barack Obama bør skrote handelsboikotten av Cuba.
I disse dager feirer Cuba at det er femti år siden diktatoren Fulgencio Batista ble byttet ut med diktatoren Fidel Castro. USA støttet den første diktatoren, men hatet etterfølgeren.
Derfor har USA i tiår etter tiår opprettholdt en handelsboikott av Cuba, som ligger omtrent en danskebåttur sør for Florida.
Siden boikotten ble startet, er Cubas fremste støttespiller, Sovjetunionen, blitt borte, den kalde krigen er historie, og Cuba gjør ikke lenger noe alvorlig forsøk på å eksportere revolusjonen til andre land i regionen.
Det er på tide å tenke nytt for USAs nye president.
Mislykket
For det første må man altså konstatere at man ikke har nådd målet, nemlig å styrte regimet på Cuba.
For det andre har boikotten en rekke negative effekter. Den viktigste er selvsagt at livet forsures for folk flest på Cuba.
I tillegg gir den Castro-regimet ufortjente propaganda-muligheter. Alt kan fremstilles som en kamp mot et imperialistisk USA, og boikotten bortforklarer alt som går galt på øya.
Cuba er helt avhengig av utenlandsk hjelp, og på grunn av boikotten fra det som burde vært landets største handelspartner og investor, drives landet i armene på USAs fiender, først Sovjetunionen og i de senere år Venezuela.
Vil skape endringer
Oppheves boikotten, vil det bli åpenbart for alle at hovedproblemet er Cubas egen økonomiske modell. Dette vil trolig øke presset i retning av markedsøkonomiske reformer (muligens også politiske). Amerikansk kapital og kompetanse kan komme inn. Handel kan øke velstanden, og ikke minst er potensialet innen turisme enormt.
Forhåpentligvis kan landets befolkning få incentiver til å drive med andre ting enn tuskhandel for å overleve på luselønninger.
Handle med diktatur?
Mange vil hevde at et diktatur som Cuba, som har politiske fanger, fortjener å boikottes. Kanskje det, men ingen land - og slett ikke USA - har ført noen konsekvent linje på dette området. Det handles friskt med Kina, som også er et diktatur med politiske fanger.
Dette er et vanskelig dilemma, men det er neppe noe holdbart prinsipp at man aldri handler med diktaturstater. I enkelte tilfeller (Sør-Afrika) kan boikott føre frem, men ofte går det bare ut over folk flest, mens regimet blir sittende, som på Cuba.
I de fleste tilfeller oppnår man mer men handel og samkvem enn med boikott.
Godt tidspunkt
Tidspunktet for å droppe boikotten er godt. Obama kommer inn uten forgjengernes bagasje. Økonomisk har Cuba ekstra store problemer nå og må stramme inn ytterligere.
I tillegg kan fallet i oljeprisen medføre at Cubas rike onkel, Venezuela, blir mer tilbakeholden med støtten.
Obama burde gi Cuba en forsinket femtiårspresang. Ikke fordi Fidel eller Raul Castro fortjener det, men fordi det cubanske folket fortjener det.
Hamas er skrullinger
Man kan ikke vurdere angrepet på Gaza uten å se på hva Hamas står for. (Scanpix)
Programmet til Hamas er en studie i paranoia og jødehat.
I helgen sendte Israel bakkestyrker inn i Gaza etter flere dager med harde luftangrep. Reaksjonene er ikke overraskende sterke. Situasjonen på Gaza-stripen er fryktelig.
Noen hater alt Israel gjør, men selv blant landets sympatisører er det mange som stiller spørsmål ved fornuften i den pågående operasjonen.
Ja, Hamas har provosert frem angrepet med sine hundrevis av raketter, men er Israels svar proporsjonalt? Og hva kan man egentlig oppnå?
Men uansett hva man måtte mene, kan man ikke glemme hva slags organisasjon Hamas egentlig er: En terrororganisasjon basert på forskrudd jødehat. Det fremgår med all tydelighet av organisasjonens grunnleggende program, det såkalte charteret fra 1988 (engelsk oversettelse).
- Inntil islam utsletter Israel
Allerede i innledningen gjøres målet klart (min oversettelse fra engelsk): «Israel vil eksistere og vil fortsette å eksistere inntil islam utsletter det, ...»
Det gjøres videre klart at hele området skal bestå av én islamsk stat, «til dommens dag». En tostatsløsning er altså uaktuelt for Hamas. Hele området skal styres med sharia-lovgivning. Det samme skal alle andre området som er blitt inntatt av muslimer.
Fredelige løsninger avvises som i strid med bevegelsens grunnlag. «Det er ingen løsning på det palestinske spørsmålet utenom gjennom jihad,» slås det fast.
Jødene står bak alt
Når man leser videre i dokumenter, trer det frem et paranoid jødehat man ikke har sett hos noe statsbærende parti siden Hitler-Tyskland. Og skylden for andre verdenskrig ligger ikke hos Hitler, men hos jødene: «De stod bak andre verdenskrig, som medførte at de gjorde stor økonomisk gevinst på våpenhandel og som la grunnlag for opprettelsen av staten deres.»
Ifølge Hamas-charteret stod jødene også bak den franske revolusjonen, første verdenskrig, opprettelsen av FN, den kommunistiske revolusjon «og de fleste revolusjoner vi har hørt og hører om».
Jødene har brukt sine penger til å «starte hemmelige forbund, som Frimurerne, Rotary-klubber, Lions og andre i ulike deler av verden med formål å sabotere samfunn og nå sionistiske mål».
«Det pågår ingen krig noe sted uten at de har en finger med i spillet,» heter det videre.
Sions vises protokoller
For å «dokumentere» sionistenes onde plan om verdensherredømme, viser Hamas-charteret til «Sions vises protokoller». Dette skriftet ble først publisert i Russland i 1905 og utgir seg for å vise en hemmelig plan om jødiske verdensovertagelse. Det ble raskt klart at dokumentet var falskt, men det ble likevel brukt for å begrunne jødeutryddelser både i Russland og senere i Tyskland og andre land.
Siden nazismens fall for mer enn 60 år siden, har likevel ingen normale mennesker i Vesten brydd seg om makkverket. Hos Hamas er dette likevel godt nok til å skrives inn i organisasjonens grunnlov.
Hvordan skal man forholde seg til et statsbærende parti med et slikt ideologisk grunnlag?
