Markedsøkonomien vinner
Alphonsene Mukandamaji lager bananvin i Rwanda, et land som de siste årene har gjort det enklere å drive næringsvirksomhet. (Foto: Scanpix)
Mens mange diskuterer strengere reguleringer av økonomien, går trenden motsatt vei.
Denne uken kom Verdensbanken med sin årlige Doing Business-rapport.
Dette er et rapport som måler hvor lett det er å drive næringsvirksomhet i ulike land. Det gjelder faktorer som hvor lett det er å starte (og avvikle) en bedrift, hvor godt investeringer er beskyttet, hvor godt kontrakter blir opprettholdt og hvor åpent landet er for handel med utlandet, blant annet.
I norske medier ble det fokusert på at Norge ligger nær toppen av listen, som tidligere år. Det var et poeng jeg også nevnte i min kommentar torsdag.
Nærsynt
Men her har nærsynte norske journalister (meg selv inkludert) oversett det som egentlig er viktigst i rapporten, nemlig at verden beveger seg stadig raskere mot et friere klima for næringslivet.
Faktisk har reformtakten vært raskere fra 2008 til 2009 enn på noe tidspunkt siden den årlige rapporten ble lansert i 2004.
Og det er spesielt i fattige land at reformiveren øker. De ti landene med størst fremgang i 2009 er Rwanda, Kirgisistan, Makedonia, Hviterussland, De forente arabiske emirater, Moldova, Colombia, Tadsjikistan, Egypt og Liberia
Dette er svært positivt, for paradoksalt nok har de største byråkratiske og politiske hindringene for forretningsvirksomhet forekommet i lutfattige land som absolutt burde ha bedre ting å bruke offentlige ressurser på enn byråkratisk plaging av næringslivet.
Resultatet har vært at mye av næringsvirksomheten har vært drevet svart, og dermed ikke gitt staten skatteinntekter, samtidig som de som faktisk forsøker å drive formelle bedrifter må betale bestikkelser for å få papirmøllen til å snurre.
I Rwanda, årets fremste reformator, trengs det nå to prosedyrer og tre dager å etablere en bedrift. I nabolandet Den demokratiske republikken Kongo kreves det 13 prosedyrer som i snitt tar 149 dager. Hvor ville du investert og skapt arbeidsplasser?
Mer eller mindre reguleringer?
Den økte liberaliseringstakten i år er spesielt interessant siden det siste året har vært preget av økonomisk nedtur og krav om mer regulering.
En mulighet er at dette ikke ennå har rukket å slå inn i reguleringene ute i den virkelige verden, men at liberaliseringstendensen vil snu de kommende årene.
Kanskje. Men like sannsynlig er det at strengere regulering primært er noe man snakker om innen den avanserte delen av finanssektoren i rike land. Hvordan vestlige storbanker bokfører eksotiske derivater har kanskje ikke så mye å gjøre med forenklet tollkontroll mellom to afrikanske land, for eksempel.
I så fall kan den generelle liberaliseringen av verdensøkonomien fortsette også i årene fremover selv om visse sektorer i visse land ganske sikkert vil bli strengere regulert.
For dem av oss som mener verden trenger mer markedsøkonomi, ikke mindre, er dette en gledelig utvikling.
Følg meg på Twitter
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Nye tider i Ny Tid
Dambisa Moyo vil avvikle statlig utviklingshjelp, og får skryt av Ny Tid. (Foto: dambisyamoyo.com)
Skal venstresiden overta Frps rolle som refser av u-hjelp?
- Trade, not aid, har lenge vært høyresidens svar på problemene i fattige land, spesielt i Afrika. Implisitt har dette også vært en kritikk av vestlig utviklingshjelp.
Nå gjentas det samme budskapet fra uventet hold, nemlig på lederplass i den venstreorienterte ukeavisen Ny Tid.
Mer handel, mindre bistand
Riktignok tar redaktør Dag Herbjørnsrud en pliktrunde med å ta avstand fra Fremskrittspartiets ønsker om å kutte i u-hjelpen, men så skriver han:
Det klare målet bør snarere det motsatte: Vi må gjøre langt mer. Men ikke da ved hjelp av flere ny-kolonialistiske tv-aksjoner, som mest synes å gi rike nordmenn bedre samvittighet. Snarere ved hjelp av likeverdig handel. Som ledende afrikanere sier det: «More trade, less aid.»
Og:
Vi må lytte mindre til gamle popstjerner som Geldoff og Bono og mer på afrikanske intellektuelle. Slike som zambiske Dambisa Moyo, forfatteren av årets bestselger Dead Aid. Da Ny Tid intervjuet Moyo 6. mars i år, var vi første norske publikasjon som skrev om henne. Kofi Annan og flere folkevalgte i Den afrikanske union ønsker hennes kritiske bistandsblikk velkommen.
Kontroversiell
Det er oppsiktsvekkende å se den tidligere SV-avisen Ny Tid skryte av Dambisa Moyo.
Moyo er en kompromissløs og kontroversiell kritiker av utviklingshjelp, som hun mener ikke har bidratt positivt for Afrika i det hele tatt.
Hun vil for eksempel sette en tidsramme for å avvikle statlig utviklingshjelp, for eksempel innen fem år. Det er mer radikalt enn Frp, som bare vil «begrense» bistanden.
Financial Times har samlet en del av debatten rundt boken hennes her.
Det er neppe slik at redaktør Herbjørnrud og Ny Tid støtter alle Moyos ideer, men at man i det hele tatt gir henne positiv omtale, er oppsiktsvekkende nok, og viser at skepsisen til den tradisjonelle utviklingshjelpen har bredt seg langt utenfor Frp.
Når Ny Tid i en underleder i samme utgave dessuten fillerister Klassekampen for positive kommentarer om prestestyret i Iran og for ikke å se forskjell på demokrati og diktatur, er det åpenbart at det er blitt nye tider i Ny Tid.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Følg meg på Twitter
Mugabes rike onkel
Nå vurderer Norge å gjenoppta støtten til Zimbabwe. Anne Welle-Strand og Asle Toje fra Handelshøyskolen BI synes ikke det er særlig lurt, ifølge en kronikk i Aftenposten:
Manglende vilje til å skru igjen kranen, gjorde at Norge sammen med andre givere forsatte å skrive sjekker mens Zimbabwe var i fritt fall på de fleste levekårsindekser. Uten å skru igjen kranen forsatte pengene å strømme fra Oslo til Harare mens Mugabe ble stadig mer rasistisk, stadig mer diktatorisk.
Verre er det at norske bistandsmyndigheter tilsynelatende sluttet opp om Mugabes politiske program. Et eksempel er en Norad-studien fra 1989 hvor Norad foreslår å slutte sterkere opp om Mugabes planer om å «fjerne den økonomiske arven fra Rhodesia-tiden», et kodeord for å ekspropriere de hvite innbyggernes jord. Dette ses på som startskuddet til dagens redselsregime. Norsk bistandspolitikk var trolig med på å utvikle og konsolidere et despoti.
....
Norad har siden 1980 produsert evalueringer av bistanden til Zimbabwe. Disse er gjennomgående preget av en naivitet som ville vært lattervekkende, hadde ikke utgangen vært så hjerteskjærende.
Ifølge kronikken har Norge gitt Zimbabwe rundt 2,8 milliarder kroner i bistand de siste tre tiårene.
Les resten her.
Klovner uten grenser
Faksimile: BBC
Ikke mat, ikke medisiner - men en klovn!
En gruppe klovner fra den spanske organisasjonen Payasos Sin Fronteras (Klovner uten grenser) har lagt ut på turné til flyktningleirer i østlige Kongo, melder BBC.
Klovnene skal hjelpe barn å komme seg etter traumer, ifølge en talskvinne fra FNs Høykommisær for flyktninger.
Det skader sikkert ikke barna å få seg en god latter, men i et land hvor hundretusenvis dør årlig på grunn av sult, sykdom og nød etter år med uro og borgerkrig, kan man kanskje tenke seg at befolkningen heller ville ha besøke av andre hjelpearbeidere enn klovner.
Men klovner i Kongo er i alle fall mindre absurd enn misser som synes det er «kjempegøy» og «sååååå vakkert» i Guantanamo Bay.
Bistandspenger til luksusfly
En Gulfstream G550 er det nyeste leketøyet til Ugandas president.
Ugandas president får privatjet, delfinansiert av dine skattepenger.
Aftenposten melder at Ugandas president Yoweri Museveni i Uganda har kostet på seg ny privatjet, en Gulfstream G550 til en pris på 335 millioner kroner, et av verdens grommeste privatfly.
Samtidig gir Norge årlig rundt 400 millioner kroner i bistand til Uganda, hvorav 65 millioner går rett inn i statsbudsjettet, skriver avisen.
Uganda er et av verdens aller fattigste land og herjet av en langvarig borgerkrig.
Ikke første fly
Det Aftenposten ikke nevner er at Museveni allerede i 2000 kjøpte en annen Gulfstream for rundt to tredjedeler av prisen på det nye flyet. Dette ble kjent samtidig som Det internasjonale pengeforbundet IMF skulle annonsere en pakke med ettergivelse av Ugandas statsgjeld. IMF-representantene ble angivelig rasende, men etterga gjelden likevel.
Det ironiske er at da Museveni kom til makten i 1986, lovet han nøysomhet og holdt en berømt tale hvor han trakk frem ett konkret eksempel på sløsing, nemlig statsoverhoder i fattige, afrikanske land som flyr privatfly.
Godt eksempel
Ugandas flyinteressert president er et godt eksempel på hvor problematisk bistand er. Altfor mye penger går til luksus for dem som klar klart å komme seg nærmest matfatet, og altfor mange bruker altfor mye krefter på å komme seg dit.
Det er påfallende at luksusflyet tilsynelatende ikke har ført til et hevet øyelokk hos giverlandene, heller ikke Norge. Tvert om (bort)forklarer ambassadør Bjørg S. Leite i Kampala flykjøpet med at det kan være vanskelig å finne gunstige flyforbindelser med rutefly i Afrika.
Og privatjeten er ikke den eneste moroa Norge sponser i Uganda. I fjor skrev VG at Norad fikk kritikk for å ha sendt byråkrater fra Uganda på studieturer verden rundt for å få inspirasjon til ny energilov. Prislapp: 400.000 kroner pr. person.
Ikke verst
Hvorfor kutter man ikke ut støtten til Uganda?
Det har å gjøre med at utvalget av noenlunde spiselige regimer i Afrika er så begrenset. Uganda er ikke blant de mest demokratiske landene i Afrika, men heller ikke blant de mest diktatoriske, ikke blant de minst korrupte, men heller ikke blant de mest korrupte.
Hvis man kutter støtten til Uganda, vil det blir stilt spørsmål ved bistanden til andre land, og man risikerer en grunnleggende bistandsdebatt. Ingen bransje, heller ikke bistandsbransjen, synes det er interessant å diskutere sin egen berettigelse.
Skuffende og provoserende
Deler av bistanden gir åpenbart positive resultater, men i det store og hele må vestlig bistand sies å ha vært en fiasko i Afrika. Ser man på de siste tiårene, har Asia hevet seg voldsomt, uten at bistand har spilt en vesentlig rolle. Fokus har i stedet vært på å bygge opp eget næringsliv, med tyngde på eksport.
I Afrika har altfor mange av de driftigste menneskene oppdaget at den enkleste, for ikke å si eneste, veien til økonomisk fremgang går via offentlig sektor og bistandspengene som i stor grad finansierer denne.
Når resultatene er så nedslående, blir det ekstra provoserende at bistanden brukes til luksusfly, og at giverlandene tilsynelatende synes det er naturlig.
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Matvarekrisen som ble borte
Matvarekrisen var dramatisk da den stod på. (Foto: Scanpix)
I fjor matvarekrisen på alles lepper. Nå er den over.
I fjor vår skjøt matprisene i været på verdensmarkedet. Dette skapte store problemer for verdens fattige og utløse opptøyer i mange land. Dette utløste hastetiltak fra myndighetene, for eksempel restriksjoner på mateksport. Og ordet «matvarekrise» gikk inn i allmennspråket i 2008.
Mediene var fulle av artikler om temaet, og er det til en viss grad ennå. For eksempel kjører Bergens Tidende en omfattende satsning med egen temaside.
Det skrives mindre om at matvarekrisen på det nærmeste er over.
Grovt sett er prisen på viktige varer som mais, ris og hvete halvert fra toppen i fjor vår. Jevnt over er prisene tilbake på nivået fra 2007, da ingen skrev om noen matvarekrise, men fortsatt høyere enn i de foregående årene (du kan se noen prisgrafer her).
De stigende prisene i 2007 og 2008 har, ikke overraskende, utløst en markant økning i kornproduksjonen, viser tall fra Det internasjonale kornrådet (ja da, det finnes).
Hva skjer?
Et interessant spørsmål blir da: Vil prisene fortsette nedover? Og er det i så fall bra?
Det første spørsmålet har jeg ikke noe svar på. En rekke faktorer spiller inn: Velstandsutvikling, endrede matvaner, klima, bønders finansieringsmuligheter og så videre.
Når det gjelder det andre spørsmålet, er det verdt å merke seg at lave matvarepriser ikke er noen ubetinget fordel, heller ikke for verdens fattige. Denne saken fra New York Times er en god illustrasjon: Småbønder i Senegal er nå bekymret over at de kan tape stort på den fallende risprisen.
By og land, mann mot mann
Fjorårets matvarekrise var primært en krise for byboere i fattige land, og dem blir det stadig flere av. Men fortsatt er det svært mange fattige som driver landbruk, og som tvert om har fordel av høyere matvarepriser.
Ser man noen år bakover i tid, har problemet for disse vært de lave matvareprisene på verdensmarkedet, i betydelig grad utløst av enorme støtteordninger til bønder i rike land, og medhørende dumpingsalg.
For fattige bønder var prisoppgangen frem til 2008 slett ingen krise. Den ga dem litt mer penger mellom hendene. Nå kan det bli trangere tider igjen.
Den automatiske bruken av uttrykket matvarekrise - i betydningen høye priser - bør erstattes av en mer nyansert fremstilling.
Kanskje har vi nådd et Gullhår-nivå for matvareprisene, ikke for lavt, ikke for høyt, men akkurat passe (så lenge det varer).
Få denne bloggen som RSS-feed
Få NA24s nyhetsbrev som e-post
Alt var bedre før
Nils Christie håper vi får det dårligere. (Scanpix)
I gamle dager var folk glade i å tenke, og livet hadde mening.
Kriminologiprofessor Nils Christie hilser finanskrisen velkommen. Han mener det er bra hvis vi får det dårligere økonomisk, fremgår det av en kronikk i Aftenposten.
«Det er ikke ting vi trenger mest, men liv med mening,» skriver Christie, som vil ha kortere arbeidstid, lavere lønn for alle som tjener mer enn snittet, mindre internasjonal handel og så høy beskatning at de rikeste forlater Norge. Han vil flytte norske ressurser fra olje til jordbruk og fiske.
«Tilbake til steinalderen, vil noe si. Nåja, fullt så langt tilbake blir det vel ikke. Dessuten finnes studier som tyder på at steinalderen slett ikke var den verste av tider,» skriver professoren.
Ikke bare unyttige dingser
Christie er ikke alene om sin lengsel etter gode, gamle dager - da folk ifølge professoren «var glade i å tenke». Felles for mange av nostalgikerne er at de i stor grad setter likhetstegn mellom økonomisk utvikling og ting som de mener er unyttige: Fjongere hus, raskere bil, større TV, nyere iPod og så videre.
Men dette er bare en del av bildet. Den økonomiske utviklingen har også gjort at stadig flere, ikke bare samfunnets professorsjikt, har råd og tid til å reise, gå på konserter og kjøpe de bøkene de har lyst på. Eller kose seg på restaurant med familien.
Økonomisk utvikling har også gjort at Norge har rom for å bruke en stadig større andel av BNP på helse. Det har for eksempel bidratt til at spedbarnsdødeligheten nå er en femtedel av det den var for femti år siden.
Selv sitter jeg her og taster på grunn av utviklingen i medisinsk teknologi. For noen år siden ble jeg akutt syk, og i gode, gamle dager ville jeg ganske sikkert dødd. Personlig synes jeg det er fint at jeg er i live, men jeg innser jo at andre kan være uenige.
Var alt bedre før?
Hvor gode var egentlig de gode, gamle dagene? Det var sikkert fint å være statsgasjert professor, da også. Men bla litt i en typisk norsk bygdebok. Sjekk levealderen. Se den ynkelige størrelsen på buskapen på gårdene og de store barnekullene.
Hvis bygdeboken er av den ærlige typen, kan du også lese om fattigdommen, sykdommen, selvmordene og arbeidsulykkene som rev folk bort i ung alder.
Handel er en uting
Et annet trekk som går igjen hos mange nostalgikere er troen på nasjonal sjølberging. Slik formulerer Christie det:
«Verdenshandelen kunne bli svekket. Det bør den bli. Vi ville ikke ha så mye å betale med. Afrika ville ikke kunne selge oss kjøtt. Så bra, så kunne de spise det selv og kanskje til overmål få bukt med parasittene i sitt eget eksportsystem. At Afrika sulter kan neppe forklares på annet vis enn at noen tjener på at det er slik. Hvis vi rike i Vest ikke fikk råd til å kjøpe mineralene derfra, var det enda bedre. Kanskje ble det på ny mulig å leve i Kongo.»
Så problemene i Afrika løses altså hvis de får beholde kjøttet sitt? Og Kongo blir et fint land bare de slutter å eksportere mineraler?
Men hvis det er så ødeleggende å handle med andre land, hvordan kan det da ha seg at de store utviklingssuksessene de siste tiårene finnes i Asia og i stor grad er basert på eksport? Sør-Korea satset på eksport, Nord-Korea satset på sjølberging. Døm selv.
Vil tvinge folk
Så er det bruken av tvang. Til å være en som alltid har problematisert bruken av tvang overfor kriminelle og rusmisbrukere, er Christie påfallende interessert i å tvinge oss andre til å gjøre som han vil.
Vi bør ha «forbud mot overtid», skriver han. Han synes også at fire timers arbeidsdag er interessant. Men det har vi jo allerede. Det kalles deltid. Så det nye må være et forbud mot å jobbe mer enn fire timer.
Det merkelige er at folk som Christie sjelden tar konsekvensen av sitt syn. Vi hører nesten aldri at de flytter ut i skogen, dyrker sin mat selv, lager sine egne klær og koker en skvett urtemedisin når de blir syke.
Da er det lunere å sitte på sine statsfinansierte kontorer og forfatte sivilisasjonskritikk på sine statsfinansierte datamaskiner, som er importert fra Taiwan.
